Miljolare.no

Fuglearter

Her er en liste over fuglearter som er aktuelle gjester på fuglebrettet, med pekere til foto og en kort beskrivelse av de enkelte artene.

Bruk ellers fuglebøker for å lære å gjenkjenne artene. Vær oppmerksomme på at fjærdraktkjennetegn kan variere noe i forhold til hva man ser på illustrasjoner og foto. Fugler kan ha ulike farger og tegninger til ulike årstider, ungfugler er ofte litt forskjellige fra voksne, og hos en del arter er hunnen og hannen forskjellige.

Vis: kun bilder / artsomtaler

Vanlige gjester

Blåmeis (Cyanistes caeruleus)

Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek.

Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark.

Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrlesen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager.

Dompap (Pyrrhula pyrrhula)

Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge. Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.

Utbredelse: Den trives best i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog.

Forflytninger: Dompapen er overveiende standfugl.

Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. En vanlig gjest i juleneket og på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Reiret plasseres typisk et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker og er vanskelig å finne. Eggene legges i tidsrommet slutten av april til begynnelsen av juni og ruges av hunnen i omlag 13 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.

Flaggspett (Dendrocopos major)

Kjennetegn: Flaggspetten er broket svart og hvit på ryggsiden, hvit på buken og rød på undergumpen med meiselformet nebb. Hannen har også en firkantet rød flekk i nakken. Unge flaggspetter har rød isse. Den kan skilles fra hvitryggspetten på at den mangler mørke spetter på buksiden av kroppen, og at den har en tydelig hvit skulderstripe. Flaggspetten har den raskeste trommehvirvelen av spettene på rundt 10-15 slag i sekundet.

Utbredelse: Den er mest vanlig på Sør- og Østlandet, men også spredt hekkende fra Rogaland og opp til Troms.

Habitat: Den finnes i flere skogstyper og har et variert kosthold (insekter, ulike frø fra trær, egg og fugleunger, og talg) med barkonglefrø som viktigste innslag vinterstid. Om våren skifter den til insektkost som den også forer ungene opp på.

Forflytninger: Den er i utgangspunktet standfugl men kan foreta vandringer enkelte år når tilgjengeligheten av frøkongler er lav.

Hekkebiologi: Flaggspetten hekker i hulrom som den hakker ut i gamle trær, da helst osp. Eggene ruges ut på 8-9 dager.

Granmeis (Poecile montanus)

Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, gråere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder.

Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet.

Gråsisik (Carduelis flammea)

Gråsisiken er en relativt vanlig hekkefugl knyttet til høyereliggende områder i Sør-Norge, mens den er utbredt helt ut mot kysten fra Trøndelag og nordover. Habitatet man finner den i er gjerne (fjell)bjørkeskog, men også i vierregionen. Arten er som mange andre finkefugler avhengig av frøproduksjonen (spesielt bjørk) når den hekker, noe som avgjør kullstørrelse og hekkesuksess. Som følge av næringsvalget er de delvis nomadiske og det kan være lang avstand mellom hekkeplassene fra år til år. Om vinteren er den mer enn villig på foringsplassen, og kan være meget tallrik noen år. De største bevegelsene om høsten inntreffer i perioden fra oktober til november, og mange individer overvintrer i Norge om næringstilgangen er tilstrekkelig. Hekkesesongen starter tidlig i juni, men varierer med høyde over havet og i en nord-sør gradient.



Gråspurv (Passer domesticus)

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen. Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.


Grønnfink (Carduelis chloris)

Kjennetegn: En stor, grågrønn fink med kraftig nebb og gule tegninger på vingene. Gule felter på halen blir synlige i flukt. Grønnfinken har en klangfull kanarifugllignende sang der en slags “tuit”-lyd gjentas i sekvens. Den har flere strofer der forskjellen virker å være at de enkelte “tuit”-lydene unnagjøres fortere, slik at spennet går fra strofen “tuit-tuit-tuit-tuit” via “tu-tu-tu-tu-tu” til den tettere “ryryryryyyyt”.

Utbredelse: Grønnfinken trives ved åpen kulturmark i lavlandet og langs kysten der den ernærerer seg på ulike typer frø. Finnes i det meste av landet, men er mer fåtallig som hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: For det meste vegetabilsk kost, og i mindre grad insekter. Den er en vanlig gjest på fuglebrettet.

Forflytninger: En god del grønnfinker overvintrer i Norge, mens andre trekker til Nord-Europa, England og til vestkysten av Sverige i perioden september-oktober.

Hekkebiologi: Reiret bygges gjerne et par meter over bakken i einer, gran eller i hekker, og eggleggingen tar i Sør-Norge til i april, og i mai lenger nord. I Sør-Norge er det vanlig med to kull.

Grønnsisik (Carduelis spinus)

Kjennetegn: Grønnsisikhannen er kontrastrikt mønstret i gult, grønt og svart mens hunnen er mørkere grå med innslag av grønt og gult. Sangen om våren er et karakteristisk “ptlyyyyy”.

Utbredelse: Den er sterkt knyttet til gran- eller furuskog. Den er utbredt i hele landet der den finner er slik skog, men finnes også i bjørke- og gråorskog-habitater.

Næring: I hekkesesongen er konglefrø viktigste matkilde, mens i vinterhalvåret oppholder grønnsisiken seg i åpnere landskap med orefrø som viktig kostinnslag. Besøker gjerne foringsplasser.

Forflytninger: De fleste grønnsisikene trekker ut av landet til Vest- Mellom- og Sør-Vest-Europa i september-oktober, men i milde vintre med rike frøsettinger overvintrer en del individer i Norge.

Hekkebiologi: Reiret plasseres gjerne høyt ute på en gran- eller furugrein eller i buskas av gran, furu eller einer, og er vanskelig å finne. Eggleggingen starter vanligvis i april-mai, og det er trolig vanlig at den fostrer to kull i løpet av hekkesesongen.

Gulspurv (Emberiza citrinella)

Kjennetegn: Gulspurven er langstjertet med gult hode og buk. Overgumpen er rustrød og nebbet kort. Vinterdrakten er blekere enn hekkedrakten. Sangen er karakteristisk med seks seks korte “tzi”-lyder etterfulgt av en lang “tzyyyyyh”.

Habitat: Gulspurven trives i åpent jordbruk- og kulturlandskap med innslag av hager, skogholt, einerbakker og beitemark.

Næring: Føden består stort sett av frø og korn, i større grad frø om vinteren. Havre står på toppen av ønskelisten, og gulspurven er vanlig å finne på bruk med hestehold. En art som gjerne besøker fuglebrettet.

Forflytninger: Den er standfugl, men deler av den nordnorske bestanden trekker til Nord- og Vest-Europa.

Hekkebiologi: Reiret plasseres på bakken i åpent terreng godt skjult av markvegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger eggene i rundt 13 døgn. 4-5 unger mates mates opp på oppgulpede insekter og etterhvert på frø, og ved vellykket hekking er de flygedyktige etter 15-16 dager.

Kjøttmeis (Parus major)

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kråke (Corvus cornix)

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå. Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Nøtteskrike (Garrulus glandarius)

Kjennetegn: Nøtteskrika er lett å kjenne igjen på de skimrende lyseblå og hvite feltene i vingene. Over- og undergumpen er hvit, og stjert og armsvingsfjær er svarte. Den har et svart felt fra nebbrot og bakover under øyet. Resten av kroppen går i oransj-brune nyanser. Lyden er et støyende “kræh” eller et musvåklignende “piææ”.

Habitat: Den trives i gran og blandingsskog, og går ikke høyere opp mot fjellet enn granen.

Utbredelse: Vanlig i skogtrakter i hele Sør-Norge. Arten er fortsatt i ekspansjon nordover, og finnes nå trolig hekkende nord til Troms. Den har en omfattende utbredelse på verdensbasis. Fra Vest-Europa til det østlige Kina og det nordlige India. Det er en rekke underarter som avløser hverandre innenfor utbredelsen.

Forflytninger: Nøtteskrika er normalt stasjonær hele året men kan forflytte seg når mattilgangen svikter. Massevandringer kan også utløses av for stor populasjonstetthet. Invasjoner østfra skjer av varierende intensitet med jevne mellomrom.

Næring: Sommerstid spiser den insekter, mark, små pattedyr, fugleunger og egg. Mat (eikenøtter, korn og til og med småpoteter) hamstres til vinteren, og den benytter seg også flittig av foringsplasser.

Hekkebiologi: Hekking skjer tidlig på våren. Reiret bygges av kvister og plantestengler høyt oppe i et tre med tørt gress som fóring. Eggene legges i mai-juni, og rugingen tar 16-17 dager. Selv om ungene er flygedyktige etter 20 dagers mating, fortsetter foreldrene å mate dem i ytterligere noen uker.

Pilfink (Passer montanus)

Kjennetegn: Pilfinken ligner litt på gråspurven, men de kan greit skilles på at pilfinken har rødbrun isse, svarte kinnflekker og hvitt bånd over nakken.

Habitat: Den trives i parkanlegg i byer og tettbebyggelse og i kulturlandskapets jordbrukslandskaper og i kringliggende skogpartier.

Utbredelse: I Norge finner vi pilfinken på Østlandet, langs Sørlandskysten og videre nord til Hordaland. Den har også etablert seg her og der i Trøndelag, og blir sett sporadisk nord til Finnmark.

Forflytninger: Arten er overveiende standfugl, men kan forflytte seg lokalt utenom hekketiden. Enkelte individer trekker sørover ut av landet.

Næring: Dietten består hovedsaklig av frø, men den tar også noe insekter og trives på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Pilfinken hekker i hulrom, ofte i kolonier og gjerne i fuglekasser. To kull i sesongen er vanlig, det første i mai, det andre i juni. Reiret er av strå og fóret med fjær. Den legger 4-6 egg som ruges i 12-14 døgn. Ungene er i reiret i 15-20 døgn.

Rødstrupe (Erithacus rubecula)

Kjennetegn: Rødstrupen er karakteristisk med sin runde kropp og sitt røde bryst. Sangen er en strøm av klare, sprudlende og boblende toner. Den har også en “tikk-ikk-ikk…”-lyd som man ofte kan høre fra tette busker.

Utbredelse: Rødstrupen er en typisk skogsfugl, men kan også finnes hager og parker. Den hekker i blandingsskog og fuktige barskogsområder over det meste av Sør-Norge og nord til Trøndelag. Ikke så vanlig i Nord-Norge, selv om den kan finnes der.

Forflytninger: De fleste norske rødstrupene trekker til Sør-Vest-Europa i september-oktober, men en del overvintrer ved kysten i Sør-Vest-Norge der vinteren er mild.

Hekkebiologi: Reiret bygges av hunnen av tørre planterester, og 6-7 egg legges i mai-juni. Eggene ruges i 12-14 dager, og ungene er flygedyktige etter 14 dager. Foreldrene mater dem ytterligere i tre uker utenfor reiret før de blir uavhengige. Noen rødstruper kan legge et nytt kull i juli.

Skjære (Pica pica)

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert, sine kontrasterende svarte og hvite fjær og sin “kreksende” lyd. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.


Spettmeis (Sitta europaea)

Kjennetegn: Spettmeisen har en stålgrå ryggside, en svart øyenstripe og et relativt kraftig nebb. Hannens underside er hvit, mens hunnen har her en beigere farge.

Utbredelse: Spettmeisen er utbredt over det meste av lavlandet i Sør-Norge nord til Trondheimsfjorden. Den er en utpreget løvskogsfugl og foretrekker høyvokst, grovstammet gammel skog, men er også vanlig i kulturlandskap, som for eksempel parker og jordbrukslandskap med innslag av store trær.

Næring: Spettmeisen klatrer både oppover og nedover trestammer på jakt etter insekter, edderkoppdyr, nøtter og frø, og synger med en gjennomtrengende, klar “piu,piu,piu…”-lyd.

Forflytninger: Spettmeisen er en utpreget standfugl og livnærer seg mye på eike- og hasselnøtter om vinteren.

Hekkebiologi: Den er en typisk hullruger og legger egg i hulrom i trær, og gjerne i fuglekasser. Til tross for det kraftige nebbet hakker den ikke ut sitt eget hull. Om Spettmeisen finner hullet for stort murer den inn hullet slik at inngangen får riktig mål. Eggleggingen starter i midten eller slutten av april, og ungene oppholder seg lenger i reiret enn hos de andre meisene. Kun ett kull legges per sesong.

Svartmeis (Periparus ater)

Kjennetegn: Svartmeisa er en liten meis med grå rygg, beige underside og svart hette med en hvit flekk/stripe opp i nakken. Sangen kan minne om kjøttmeisas, men er tynnere og med en annen klang.

Habitat: Dette er en typisk barskogsfugl som trivest best i granskog, selv om den kan hekke i furu og blandingsskog, og unntaksvis i løvskog. Den trenger ikke store sammenhengende skogsområder men klarer seg med skogholt og mindre treklynger.

Utbredelse: Den er utbredt over mesteparten av landet nord til Tromsø der den kan finne barskogsområder.

Forflytninger: Svartmeisa er overveiende standfugl, men når tilgangen på favorittmaten granfrø er lav kan den om høsten forflytte seg vest- og sørover.

Næring: Om sommeren foretrekker de insekter og edderkopper. Svartmeisa har det tynneste nebbet av alle meisene, og de spiser dermed de minste næringsemnene. De kan i likhet med bladsangere (Phylloscopus sp.) og fuglekonger spise mye bladlus og insektegg. Utenfor hekkesesonger inntar de mye frø fra bartrær, og i første rekke fra gran.

Hekkebiologi: Egglegging starter i siste halvdel av april, og to kull er relativt vanlig. Rugetiden er ca. 14 dager. Reiret plasseres i naturlige hulrom, i fuglekasser, på bakken under røtter og steiner eller i bergsprekker. Ungene blir fostret opp på insekter.

Svarttrost (Turdus merula)

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.

Mindre vanlige gjester


Bjørkefink (Fringilla montifringilla)

Bjørkefinken har rustbeige-oransjaktig farge på bryst, vingeknoke og vingebånd og hvit overgump. Hannens hode er mørkt/svart på ettervinteren og våren. Om våren synger den med en langtrukken “breking” som kan minne om grønnfink. I hekketiden liker bjørkefinken seg best i høyereliggende barskog og fjellbjørkeskog. På våren og sommeren finnes den over det meste av landet men sparsomt i lavlandet. Bjørkefinken trekker til sør- og vestlige deler av Europa i september-oktober, og returnerer til Norge for å hekke i april og første halvdel av mai. Noen individer kan overvintre i Norge hvis tilgangen på granfrø, bøkenøtter eller rognebær er høy. Reiret bygges i tre av mose, strå, hår, ull og lav og er foret med fine strå, hår og fjær. Eggene legges i perioden siste halvdel av mai til juni, seinere nordover enn sørover. De ruges av hunnen i 11-12 dager, og etter klekking mates ungene av begge foreldrene.


Bokfink (Fringilla coelebs)

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende. Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Brunsisik (Carduelis cabaret)

Bydue (Columba livia domestica)

Byduene er rett og slett forvillete tam- eller brevduer. Genetisk sett er de det samme som den ville klippedua, men det er en form som nå dessverre er utryddet fra Norge. De siste forekomstene hos oss stammer fra Rogaland på slutten av 1940-åra. Man finner størst forekomster av byduer i de store norske byene, der de til tider kan være meget tallrike. Det er uhyre effektive fugler, som ofte kan ha fire kull i året. De legger reirene sine på avlukker i hus o.l. til nær sagt hvilken som helt tid på året. Budua er stort sett stasjonær, men små bevegelser i vinterhalvåret har blitt registrert. Den spiser villig av brød og matrester som folk mater med i parker, og kommer også innom foringsplasser der den finner de.


Gjerdesmett (Troglodytes troglodytes)

Kjennetegn: Gjerdesmetten er vår nest minste fugl og veier bare 8-10 gram. Den er rustbrun med en karakteristisk stjert som stikker nesten rett opp. Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og aksellererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren.

Habitat: Om sommeren finnes gjerdesmetten i allslags skog, ofte i områder med fuktige sig.

Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og finnes mer sparsomt i indre deler av Østlandet og i Nordland og Troms.

Forflytninger: I oktober trekker deler av den norske bestanden til Vest- og Sørvest-Europa, mens andre overvintrer i vintermilde kyststrøk. Overvintrende individer kan samles i hulrom der de ligger tett sammen for å holde på varmen.

Næring: Gjerdesmetten spiser i hovedsak insekter og edderkoppdyr, men kan også fra tid til annen observeres på fuglebrettet om vinteren.

Hekkebiologi: Allerede i mars starter reirbyggingen, og byggmaterialene er mose, visne blader og tørre strå. Reiret er kulerundt med inngang fra siden. Før eggleggingen som starter i midten av mai, fores dette fores med fjær og dun. Gjerdesmetten legger rundt 8-10 egg.

Gråtrost (Turdus pilaris)

Kjennetegn: Vår nest største trost (etter duetrosten) som kan bli opptil 26 cm. lang. Brystet er gyllent med svarte pilformete flekker, hodet og nakken er grå, mens ryggens brunfarge står i kontrast til den grå overgumpen. Hunnen og hannen er like.

Habitat: Gråtrosten finnes i de fleste norske habitater. Der det er skog hekker den i trær, mens i fjellet legger den reiret rett på bekken eller i kratt.

Utbredelse: Gråtrosten finnes vanlig som hekkefugl i store deler av landet, fra kyst til høyfjell.

Forflytninger: Normalt forsvinner våre hekkefugler sørover i september og oktober for å overvintre i de vestlige delene av kontinentet og på de Britiske øyer. Avhengig av bærhøsten, spesielt rognebær, kan tusenvis av gråtroster overvintre hos oss. Disse fleste av disse fuglene stammer trolig fra områder øst for Norge. I slike år kan man få besøk av gråtrosten på foringsplassen om man legger ut bær eller epler.

Næring: Meitemark, insekter, edderkopper og forskjellige plantedeler. Om høsten er krekling og rogn viktige næringskilder.

Hekkebiologi: De hekker gjerne i kolonier og er meget aggressive ved reiret. Om mennesker eller andre farer kommer for nær egg eller unger, driter de i felleskap på inntrengerne mens de lager et veldig spetakkel. Den norske hekkebestanden ble i Norsk Fugleatlas (1994) anslått til å være minst en million par. Hekkesesongen strekker seg fra april til juli. I Sør-Norge kan de noen ganger ha to kull i løpet av en sesong.

Kaie (Corvus monedula)

Kjennetegn: Nebbet er kort og kraftig, mens vingene er relativt lange. Voksne fugler er gråsvarte med svarte vinger, stjert og rygg. Nakken og øredekkfjærene er lysere grå, og øynene (iris) er hvite. Ungfuglene er mer ensartet brunsvarte og har mørke øyne. Kjønnene er like, og størrelsen er som en 3/5 kråke.

Habitat: Den er i stor grad knyttet til kulturmark, men finnes også vanlig i flere norske byer.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i store deler av Eurasia. Den forekommer i flere underarter fra øst til vest, og nord til sør.

Forflytninger: Mange kaier overvintrer i Norge. Noen tar derimot turen sørover til Kontinentet på denne årstiden. Vårtrekket skjer i mars og april, mens høsttrekket foregår fra Oktober av.

Næring: Søker næring for det meste på bakken. Her finner den insekter, mark og snegler, men går heller ikke av veien for ymse frø og bær den skulle komme over. Kan også gå på åtsler.

Hekkebiologi: Hekker helst i hulrom, og går i fuglekasser tilpasset dens størrelse. Reiret bygges av begge kjønn og består av gress og kvister som blir foret med hår. Normalt legger fire eller fem egg i månedskiftet mellom april og mai. Eggene ruges i 15-20 dager, og ungene forlater reiret etter en måned.

Kjernebiter (Coccothraustes coccothraustes)

Kjernebiteren er utbredt over det meste av det europeiske kontinent, og hekker i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag hos oss. Arten har hatt en ekspansjon vest- og nordover i landet de siste tiåra.

I hekketiden er kjernebiteren meget diskret, og vanligvis vanskelig å oppdage. Hunnen legger rundt fem egg i mai, og ruger disse ut alene. Hannen mater hunnen i rugeperioden. Etter at ungene har klekket og fløyet ut av reiret tigger de mat fra foreldrene, og er enklere å registrere. De kan ha flere kull i løpet av en sommer.

Om vinteren lever arten nomadisk, og næringstilgangen avgjør hvor fuglene til enhver tid er. Artens vinterutbredelse er nært knyttet til frøsetting hod bøketrær. I gode år kan hundrevis overvintre på Sørlandet, mens flokker på opptil femti individer kan sees på Vestlandet. Kjernebiterne går også gjerne på foringsplasser.

De er lett kjennelige på det ekstreme nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. De metalliske lydene skiller seg fra andre vanlige brettgjester i Norge.

Løvmeis (Poecile palustris)

Kjennetegn: Løvmeisa ligner på granmeisa med svart hette, grå overside, lyse kinn og lys grå bukside. Den mangler de lyse feltene som granmeisa har på vingene og har en mer glinsende svart hette, en kortere strupeflekk og en brunere ryggside. Løvmeisa har ulike lyder, blant annet en eksplosiv “pitsju”-lyd, en gjentatt “tsjiu-tsjiu-tsjiu” og en ensformig sang: “tjipp-tjipp-tjipp-tjipp”.

Habitat: Løvmeisa er en typisk løvskogsart og trives særlig i områder med vekslende løvskog og kulturlandskap.

Utbredelse: Den finnes i lavlandsområder over det meste av Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag med en sparsom utbredelse i indre Østlandsområder.

Forflytninger: Den er en utpreget standfugl og meget stasjonær.

Næring: Føden består av insekter og plantefrø fra blant annet urter og gras.

Hekkebiologi: Løvmeisa er hullruger og kan hekke i hulrom i murer, under røtter, og også i fuglekasser. Eggleggingen skjer i månedskiftet april/mai, og rugetiden er ca. 14 dager.

Ringdue (Columba palumbus)

I Norge har ringdua sin hovedutbredelse i sørnorske skoger og parker. Den finnes hekkende nord til Troms og såvidt Finnmark, og disse representerer verdens nordligste populasjon. Dette er en art som til en viss grad har urbanisert seg i takt med oss mennesker. I mange byer finner man den nå som et vanlig innslag i fuglefaunaen, i motsetning til tidligere da den var mer knyttet til kulturmark. Duene er effektive hekkefugler og legger gjerne flere kull i året. Mye tyder på at den norske bestanden øker i antall, noe som også er trenden i mange andre europeiske land. De fleste norske fuglene drar sørover til Frankrike og den Iberiske halvøy om vinteren. Høsttrekket finner sted fra september av, og de tidligste kommer tilbake til hekkeplassene allerede tidlig i mars. På Sørvestlandet overvintrer en del ringduer i byer, og tallene synes å ha økt noe i løpet av det siste tiåret. I disse områdene er det ikke uvanlig å få de på foringsplassen.


Sidensvans (Bombycilla garrulus)

Kjennetegn: Sidensvansen er umiskjennelig med sin fjærtopp på hodet, sine svarte strupe- og øyetegninger og de gule markeringene på vinge og stjert. Undergumpen er rødbrun og kroppsfjærene gråaktige med et rosa stenk.

Utbredelse: I Norge hekker sidensvansen hovedsaklig i Øst-Finnmark, men spredte hekkefunn er gjort i Troms, Nordland, Oppland og Hedmark. Den påtreffes helst om høsten og vinteren i Sør-Norge.

Habitat: Hekkeområdet er gjerne gamle gran- og furuskoger med en del lav som ligger i nærheten av fuktige områder som torvmyrer. Utenfor hekkesesongen kan den påtreffes i de fleste habitater, men sees ofte i nærheten av eller beitende på bærbusker.

Forflytninger: Den er en trekkfugl og overvintrer i Nord-Europa. På trekket sørover raster den på frukt og bær, og tilgangen av denne føden bestemmer hvor langt sør den trekker.

Næring: I sommerhalvåret spiser sidensvansen hovedsaklig insekter som mygg, stankelbeinmygg, døgnfluer og vårfluer. Frukt- og bærdietten starter om høsten, og det er i denne perioden vanlig å se sidensvanser i flokk.

Hekkebiologi: Reiret bygges i skjul under en grein av skjegglav, strå og tynne bartrekvister. Den legger 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. Eggene ruges i 14-15 døgn, og ungene forlater reiret etter ytterligere 14-15 dager.

Spurvehauk (Accipiter nisus)

Habitat: Arten er i hekketiden nært knyttet til skogområder, og har en preferanse for barskog. Den trives ikke i nærheten av hønsehauker, og velger gjerne yngre og tettere skog enn sin større slektning.

Utbredelse: Spurvehauken er vår vanligste rovfugl. Den finnes i alle våre fylker, men er mest tallrik i Sør-Norge. Som følge av bl.a. miljøgifter og jakt var spurvehaukbestanden i Europa på et minimum i midten av forrige århundre. I dag anslår man den norske hekkebestanden til å være på 5000 par (Norsk Fugleatlas 1994). Ting kan tyde på at den nordiske populasjonen har øket noe de seinere åra.

Forflytninger: Mange spurvehauker overvintrer i Norge, men mange trekker ut av landet fra august til oktober. Overvintringsområdene for disse fuglene finner man i de nordvestlige delene av Kontinentet (Storbritannia inkludert).

Næring: De som frister tilværelsen i Norge om vinteren oppsøker ofte foringsplasser for fugl. Da er det ikke solsikke og brød de er ute etter. Spurvehauken er en spesialist på å fange små spurvefugler som meiser og finker.

Hekkebiologi: I mai legges fire eller fem egg som ruges i omtrent 40 dager. Ungene blir flygedyktige etter en snau måned.

Stillits (Carduelis carduelis)

Stillitsen er meget karakteristisk og kontrastrik med sine røde ansiktstegninger, gule og svarte vinger, hvite overgump og brune ryggside. Den gir fra seg en lyd som kan beskrives som en myk og litt spiss “stikkelitt” eller “stikk”. Norske stillitser hekker hovedsaklig på Østlandet rundt Oslo-området, men spredte funn er også gjort langs kysten av Agderfylkene, Telemark og Rogaland. Foretrukne habitater er åpne, varierte løvskogsområder gjerne med innslag av kulturlandskap som parker, hager eller beitemark. Om vinteren oppholder den seg for det meste i kyststrøk i Sør-Norge. Det lange og spisse nebbet er spesialisert til å hente fram dyptliggende tistel- og borrefrø, som også om vinteren er tilgjengelig langs sørkysten av Norge. Stillitsen bygger reir i tettbygde strøk, godt kamuflert høyt oppe i treet. Det er ikke uvanlig at reiret bygges i furu. Tidspunkt for egglegging skjer fra begynnelsen av mai og utover sommeren. Stillitsen er ganske anonym fram til ungene har forlatt reiret, da man kan høre ungene tigge etter mat.

Stær (Sturnus vulgaris)

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis. Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Toppmeis (Lophophanes cristatus)

Kjennetegn: Toppmeisa er lett kjennelig med svart-hvite og spraglete hodetegninger, sin fjærtopp og en ensfarget, gråbrun ryggside. Lyden er et karakteristisk rullende “prululull” eller “prulululi’t”.

Habitat: Den er en utpreget barskogsfugl og foretrekker skog med gammel gran og furu i Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag.

Forflytninger: Toppmeisen er standfugl og meget stasjonær. Ungfugler kan streife en del på ettersommeren og høsten.

Næring: Føden består av edderkopper, insekter og ulike frø, særlig granfrø.

Hekkebiologi: Hekkingen begynner tidlig på våren i hulrom i morkne trær eller i fuglekasser med egglegging fra starten av april. Kullstørrelsen på rundt 4-6 egg er mindre enn det man finner hos de andre meisene. Rugetiden er ca. 14 dager. Hekkere i kyststrøk av Sør-Norge kan ha to kull i sesongen.


Trekryper (Certhia familiaris)

Trekryperen finnes i de fleste skogstyper, men er oftest å finne i tilknytning til eldre barskog. Hos oss er den vanlig i store deler av Sør-Norge. Den avtar i antall nord for Trøndelagsfylkene, og i Finnmark finnes den knapt.

Denne lille brune krabaten er ganske lett å kjenne igjen når den er på næringsøk. Da klatrer den oppover trestammer og stikker det tynne nebbet sitt under barkeflak for å finne insekter.

Trekryperen er stort sett en standfugl som starter hekkesesongen tidlig. Allerede i mars synger hannene av full hals, og i april og mai lager de reir bak løsnete barkeflak på trestammer. Trekryperen er en art med relativt lav hekkesuksess, både som følge av dårlige reirkonstruksjoner og stor predasjon. Om vinteren hender det titt og ofte at trekrypere stikker innom foringsplasser som kan tilby spekk og talg.

Sjeldne gjester

Gråspett (Picus canus)

Kjennetegn: Gråspetten er grågrønn på vinger og rygg med grå underside. Nebbet er meiselformet og en svart stripe strekker seg bakover under øyet fra nebbroten. Hannen har et rødt pannefelt, som er mindre enn grønnspettens som strekker seg til helt bak i nakken. Vårlyden beskrives som melankolsk og plystrende (dalende mot slutten, lett å herme med plystring) “py – py – py – py… – py… – py…”. Den har en svak trommehvirvel som tiltar i styrke mot slutten.

Utbredelse: Gråspetten er relativt vanlig forekommende i hele Sør-Norge, med tyngdepunkter i kystfuruskoger fra Vestlandet opp til Trondheimsfjorden, og i Oppland fylke.

Habitat: Den trives i løv- og furuskog og hekker opp til tregrensen.

Forflytninger: Gråspetten holder seg gjerne i hekkeområdet hele året men kan foreta sesongmessige forflytninger, for eksempel inn til bebyggelse hvor man kan finne den på fuglebrett.

Næring: Maur fra bakken er hovedføde i hekketiden, mens vedlevende insekter på døde trær er hovedføde om vinteren.

Hekkebiologi: Gråspetten hakker ut reirhull i gamle stubber, vanligvis i osp. Eggene (5-8 stykker) legges i siste halvdel av mai. Ungene som mates med maur er flygedyktige i månedskiftet juni/juli.

Jernspurv (Prunella modularis)

Kjennetegn: Jernspurv er en stillfaren fugl som liker seg i buskas og undervegetasjon. Nebbet er tynt, rygg og vinger er brunspettet, og undersiden, hals og deler av hodet er metallgrå. Sangen er en knirkende og behagelig hvislende strofe.

Utbredelse: Jernspurven hekker over hele landet med unntak av treløse kyststrøk i Finnmark og i de høyeste strøkene i Sør-Norge.

Bevegelser: Norske jernspurver er overveiende trekkfugler og trekker til vinterkvarterer i Sør-Vest-Europa. Noen individer overvintrer langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Hoveddietten under hekketiden er insekter, ellers i året lever den på ulike frø og noe bær.

Hekkebiologi: Hunnen bygger reir lavt over bakken gjerne i einer eller lave graner, og legger 5-6 egg i midten av mai (i juni på fjellet og i Finnmark). Eggene ruges av hunnen og klekkes etter 12 døgn. Ungene blir i reiret i 10-14 døgn og mates med insekter av begge foreldrene under denne perioden og i ytterligere to uker etter at de har forlatt reiret. Jernspurven har et allsidig parsystem. Hunner og hanner hevder begge territorier, og graden av overlapp mellom hunn- og hannterritorier kan gi følgende ulike parforbindelser: en hann hekker med en hunn (monogami), en hann hekker med flere hunner (polygyni), en hunn hekker med flere hanner (polyandri) og flere hanner hekker sammen med flere hunner (polygynandri).

Lavskrike (Perisoreus infaustus)

Kjennetegn: Lavskrika er karakteristisk med sine rødoransje tegninger på stjerten og vingene. Kroppen ellers har varianter av brungrått, med et lysere, oransjeaktig skjær på buksiden.

Habitat: Arten finnes i gammel furu- eller granskog.

Utbredelse: Den finnes i innlandet i Sør- og Midt-Norge, men mangler på Vestlandet. Man finner den dessuten i barskogsområdene i Finnmark, og spredt i Nordland og Troms. Den globale utbredelsen strekker seg fra Norge og østover gjennom barskogsbeltet til Sibir og såvidt Indre Mongolia.

Forflytninger: Lavskrika er fullstendig stasjonær i Norge.

Næring: En alteter som hamstrer næring i tette bestander av eldre bartrær og lever på disse matressursene om vinteren. Den kan også ta egg og unger fra småfuglreir.

Hekkebiologi: Hekkingen begynner tidlig med egglegging i perioden fra slutten av mars til tidlig i mai avhengig av breddegrad. Reiret legges sørvendt i gran eller furu på en grein inntil stammen. Reiret er godt isolerte med skjegglav, fjær og dun. Kullstørrelsen er 3-5 egg, og disse klekker etter 20 døgns ruging. Lavskrika hav en relativt lav hekkesuksess, bare 20% av eggene resulterer i overlevende avkom. Det er kjent at kannibalisme av egg og unger forekommer hos lavskrika.

Munk (Sylvia atricapilla)

Munken er en ganske vanlig art i løvskog med god undervegetasjon i Sør-Norge. I våre tre nordligste fylker er den derimot mer sparsomt utbredt. Når munken kommer tilbake fra overvintringsområdene i mai starter hannene med å etablere territorium. I løpet av juni har de fleste parene lagt egg. Allerede i midten av august begynner høsttrekket mot de nordlige og vestlige delene av Afrika. Munk som overvintrer i Norge stammer fra populasjoner som hekker i sentrale deler av Europa. Den norske vinterbestanden har økt betraktelig i løpet av de siste tiåra, noe som også står i stil med trenden i Storbritannia. Denne økningen av vinterfugler skyldes trolig mildere vinterklima og bedre tilgang på mat. På foringsplassen liker den godt frukt og bær, men sitter også gjerne på en talgklump. Munken er en relativt ensartet grålig spurvefugl der hannene har svart og hunnene rødbrun kalott på issen.

Polarsisik (Carduelis hornemanni)

Kjennetegn: Polarsisik er meget lik gråsisik, og kan i visse tilfeller ikke skilles i felt. En klassisk polarsisik har hvit over- og undergump, er litt større enn gråsisiken, kaldere farger generelt men med et varmt anstrøk i bryst og hode. Hanner er som hos gråsisik ofte farget med et rosa anstrøk på brystet og gumpen. Begge kjønn har rød kalott på issen.

Utbredelse: Hos oss hekker polarsisiken i våre tre nordligste fylker, med hovedtyngden øst- og sør i Finnmark. Utenfor hekkesesongen kan arten påtreffes i alle våre fylker, men stort sett i små antall.

Rødvingetrost (Turdus iliacus)

Rødvingetrosten er en vanlig art i hele Norge, og den finnes hekkende helt fra kysten og opp til vierbeltet i fjellet. Habitatkravet i hekketiden er ikke særlig omfattende, men den foretrekker å legge reiret i lave busker eller yngre plantet skog. Hekkesesongen begynner i april i Sør-Norge, mens den i Finnmark gjerne ikke kommer i gang før i midten av mai. Arten er en utpreget dialektsanger. Det vil si at det er stor geografisk variasjon på sangen. I Trondheim ble det på 70-tallet gjort en studie der det ble uskilt sju distinkte dialekter. Og reiser du litt rundt i Norge om våren vil du høre at de ulike populasjonene høres forskjellig ut. Det er selve sangstrofen som varierer. Den består ofte av klare fløytetoner som faller i frekvens mot slutten. Etter denne strofen avslutter alle med såkalt “trostskvalder”, noe som gjør at arten er lett å kjenne igjen – til tross for stor variasjon. De fleste norske rødvingetrostene trekker ut av landet i løpet av september og oktober for å overvintre på De britiske øyer eller på Kontinentet. Returtrekket om våren kommer i gang allerede i starten av mars. På foringsplassen foretrekker de bær og frukt.


Stjertmeis (Aegithalos caudatus)

Stjertmeisa finnes i rike løvskogområder i Sør-Norge. Lenger nord blir den mer fåtallig, og er en sjeldenhet i Finnmark. Den norske hekkebestanden varierer i takt med vinteroverlevelse og omfanget av invasjoner.

I år etter milde vintre og invasjoner finner vi flest hekkende par i landet. Variasjonen fra år til år kan variere mye, fra 5000 par i dårlige år til 20 000 i gode år (Norsk Fugleatlas 1994). Under en invasjon om høsten kan arten være tallrik over store deler av landet. Disse fuglene stammer trolig fra områder øst for oss. Stjertmeisas invasjoner er ikke godt forklart, men næringstilgangen er nok avgjørende. De norske hekkefuglene vandrer stort sett ikke langt.

Om vinteren holder arten sammen i flokker. Når det nærmer seg hekkesesong i april har flokkene allerede delt seg opp i par, og reirbygging og egglegging kan starte. Når ungene klekkes kan man noen ganger se at andre fugler enn bare foreldrene mater de små. De “fremmede” fuglene er gjerne andre hekkefugler i nærområdet som har feilet inneværende sesong, eller det er slektninger av de ekte foreldrene (eller begge deler).

Stjertmeisa er stort sett en insekteter både vinter og sommer, og er derfor ikke så vanlig å få som gjest på foringsplasser. Om man henger ut spekk eller talgboller kan man allikevel få besøk av denne fornøyelige krabaten.

Tyrkerdue (Streptopelia decaocto)

Tyrkerdua er en relativt ny art i den norske faunaen. Første gang den ble sett i Norge var på Fokstumyra på Dovre i juni 1949. I løpet av de neste 20 åra etablerte arten seg over store deler av landet nord til Tromsø. Etter dette begynte en markant tilbakegang over hele Norge, og den forsvant fra de nordligste fylkene. Mange faktorer kan ha påvirket denne prosessen, men trolig hadde kalde og snørike vintre i denne perioden stor innvirkning. I dag finnes den såvidt ved Bodø i nord, og begrenser seg ellers til områder fra Trondheimsfjorden og sørover langs kysten til Oslofjorden. Ved kulturmark i indre deler av Østlandet kan den også påtreffes. Tyrkerdua har ofte flere kull i løpet av hekkesesongen som starter i april. I Norge er arten tildels en standfugl, men bevegelser langs kysten kan registreres i mars og april, samt september og oktober. Dette er trolig fugler som kommer fra områder med for harde vintre i nord og øst. Mater du fugler om vinteren, kan du fort få besøk av tyrkerduer (om du bor i de riktige områdene).