Hopp til hovedinnhold

Trekkfugler

Trekkfuglene kommer i flere bølger utover våren. Først ute er vipa og sanglerka. De overvintrer i Vest-Europa og kommer noen ganger allerde i februar/mars. I milde vintrer kan enkelte til og med overvintre i sørlige deler av Norge.

Litt seinere på våren, i april, kommer fuglene som overvintrer i Midtøsten og Nord-Afrika. Linerler en av dem. I begynnelsen av mai kommer svarthvit fluesnapper og løvsanger fra sine overvintringsplasser i det tropiske Afrika. De siste trekkfuglene kommer ikke til Norge før i mai/juni. Det gjelder blant annet gjøk og tårnseiler, som overvintrer i det sørlige Afrika. Nedenfor har vi skilt mellom såkalte kortdistansetrekkere, de som overvintrer i Europa og Nord-Afrika, og langdistansetrekkere, fugler som overvintrer i tropiske strøk.

Vis: kun bilder / artsomtaler


Bjørkefink (Fringilla montifringilla)

Kjennetegn: Bjørkefinken har rustbeige-oransjaktig farge på bryst, vingeknoke og vingebånd og hvit overgump. Hanner er farget kraftigere og mer kontrastrike enn hunner.

Sang: Om våren synger den med en langtrukken “breking” som kan minne om grønnfink. Vinterstid har den mange forskjellige lyder, men ofte lager de en kort “kvææ”-lyd, som er typisk for arten.

Leveområde: I hekketiden liker bjørkefinken seg best i høyereliggende barskog og fjellbjørkeskog, finnes den over det meste av landet men sparsomt i lavlandet.

Forflytninger: Bjørkefinken trekker til sør- og vestlige deler av Europa i september-oktober, og returnerer til Norge for å hekke i april og første halvdel av mai. Noen individer kan overvintre i Norge hvis tilgangen på granfrø, bøkenøtter eller rognebær er høy. Noen år er bjørkefinken tallrik om vinteren i Sør-Norge.

Hekkebiologi: Reiret bygges i tre av mose, strå, hår, ull og lav og er foret med fine strå, hår og fjær. Eggene legges i perioden siste halvdel av mai til juni, seinere nordover enn sørover. De ruges av hunnen i 11-12 dager, og etter klekking mates ungene av begge foreldrene.

Blåstrupe (Luscinia svecica)

Kjennetegn: Hannen har i siste halvdel av mai en vakker, variert sang og kan kjennes på sin blå og oransje strupe. Hunnen har en mer nøytral fjærdrakt.

Habitat: Blåstrupen hekker primært i fjellbjørkeskog og våtmarksnære vierkjerr. Den finnes i andre habitater som furu-/granskog og kan nordpå også hekke ved kysten.

Hekkebiologi: Reiret legges skjult på bakken og inneholder vanligvis 6-7 egg som ruges i to uker. Ungene mates i to uker.

Forflytninger: Våre blåstruper trekker øst-sørøstover om høsten og overvintrer sannsynligvis i Sørøst-Asia.



Bokfink (Fringilla coelebs)

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.


Buskskvett (Saxicola rubetra)



Enkeltbekkasin (Gallinago gallinago)

Utbredelse: Enkeltbekkasinen finnes i alle de norske fylkene, både i kyststrøk og opp mot fjellet.

Leveområde: Den hekker gjerne i åpne myrområder med rik vegetasjon.

Næring: Diverse insekter, mark og snegler er foretrukne næringsemner, lite plantekost.

Migrasjon: Under trekket finner man enkeltbekkasinen i alle former for fuktige mudderområder. Noen ganger kan man faktisk se store flokker furasjere helt åpent på dyrket mark. Våre fugler forlater landet i august-oktober, og drar nedover mot Frankrike og Portugal. Det hender at noen fugler overvintrer, om det er mildt, i sørvestlige deler av Norge. Vårtrekket foregår hovedsaklig i mars.


Fiskemåke (Larus canus)

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.


Fjellerke (Eremophila alpestris)

Kjennetegn: Har tydelige svarte og blekgule tegninger på hode, hals og bryst. Undersiden er hvit, oversiden spraglet.

Utbredelse: Fjellerka er i hovedsak utbredt som hekkefugl i sentrale fjellstøk av Sør-Norge, samt i østre deler av Finnmark.

Leveområde: Man finner arten om sommeren i karrige og høytliggende fjellstrøk (over vierbeltet), der snøen smelter av tidlig. I Finnmark hekker den faktisk helt ut mot kysten.

Hekkebiologi: Fuglene kommer til hekkeplassene i fjellet i mai, og de tidligste starter gjerne egglegging mot slutten av måneden. I løpet av en hekkesesong kan de, som en av ytterst få arter i fjellet, legge to kull.

Forflytning: De trekker ut av landet i september og oktober, for å overvintre på bl.a. de Britiske øyer. En gang i blant kan de også finne det for godt å prøve den norske vinteren – og da helst på Jæren eller Lista i sørvest.


Fjæreplytt (Calidris maritima)

Fjæreplytten er hos oss stort sett en fjellfugl i hekketiden, men finnes også ved kysten i Finnmark. I områder med steinete strender, eller fuktige områder på fjellvidda, finner arten sin næring. Den består av muslinger, krepsdyr og insekter. Grønne ferskvannsalger kan i visse områder også utgjøre endel av kosten. Den hekker på flate områder, med lav vegetasjon. Om vinteren påtreffes den utelukkende ved isfri kyst. Fjæreplytten er den vadefuglen som overvintrer i størst antall i Norge. De Sør-Norske fuglene overvintrer på de Britiske øyer, mens de Nord-Norske, og Russiske gjerne tilbringer vinteren i Norge. De foretrekker stein- og klippestrand under denne tiden. Bevegelsene om høsten er på sitt største i oktober og november.

Gjøk (Cuculus canorus)

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene i brystet og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Den norske gjøken overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

Gluttsnipe (Tringa nebularia)

Gluttsnipa er stort sett en innlandsfugl, men påtreffes også i mer kystnære strøk i Nord-Norge. Den er hovedsaklig knyttet til myrområder i høyereliggende strøk, noen ganger i mer tørre områder. Vi finner flest gluttsniper i Sør-Norge, med 12 000 par av totalt 17 000 par i landet. Det er stor variasjon i habitatvalg utenfor forplantningsesongen. Den trives i alle typer våtmark, men kanskje helst i grunne innsjøer, eller fjæreområder ved kysten. Smådyr som lever i eller ved vann utgjør næringen. De fleste fuglene forlater oss om høsten i perioden fra juli til september. Om våren kommer de tilbake fra slutten av april, med en trekktopp i begynnelsen av mai.

Gransanger (Phylloscopus collybita)

Kjennetegn: Den 12 cm. lange gransangeren er meget lik løvsangeren av utseende og størrelse, men har blant annet mørkere bein og kortere vinger. Oversiden er grønnlig, mens undersiden er lys. Kjønnene er like.

Lyd: Sangen er meget karakteristisk, og høres allerede fra midten av april i Sør-Norge. Når den synger høres det ut som en trillebår med rustne hjul som er i bevegelse; tjiff-tjaff-tjiff-tjaff…

Gravand (Tadorna tadorna)

Gravanda, og noen få arter til i slekten Tadorna, danner en slags systematisk overgang mellom gjess og ender. Den finnes langs mesteparten av Nord-Europas kyster og er lett kjennelig på den vakre fjærdrakten og det karakteristiske knallrøde nebbet. I Norge finnes den fra svenskegrensen helt nord til Finnmark. Den er avhengig av gruntvannsområder, siden mesteparten av føden består av en liten snegl som fanges ved å filtrere mudder i nebbet. Det at gravanda er avhengig av å finne slike biotoper med langgrunne mudderflater forklarer i stor grad artens utbredelse: Den er vanlig fra svenskegrensen til Rogaland, svært fåtallig i Hordaland og Sogn & Fjordane, for så å bli mer vanlig fra Sunnmøre til Helgelandskysten. Gravanda er trekkfugl, som bare en sjelden gang observeres vinterstid. Men allerede i mars begynner de å komme tilbake til hekkeplassene, etter å ha overvintret langs de nordvest-europeiske kyster. Etter at ungene er store, trekker de voksne fuglene ut av landet allerede fra juli, de samles da i Vadehavet (Tyskebukta) for å myte. Ungfuglene trekker sørover seinere, fra siste halvdel av august og utover i september-oktober.


Gråfluesnapper (Muscicapa striata)

Utbredelse: Gråfluesnapperen er vanlig i store deler av Sør-Norge. Den er noe mindre tallrik lenger nord. Man finner den i mange skogstyper; løvskog, furuskog og blandingskog. Det er også vanlig å se arten i parkanlegg.

Hekkebiologi: Som regel lager de reir å greinkløfter på trær, men de kan også hekke i spesielt tilpassete fuglekasser.

Forflytninger: Gråfluesnapperen overvintrer i det tropiske Afrika, og vender tilbake til Norge i mai. Høsttrekket starter i august og strekker seg ut til midten av september.

Grågås (Anser anser)

De hekker stort sett på holmer og øyer i saltvann, og trives best der det er rikelig med gress og urter å beite på. Grågåsa har øket kraftig i antall de siste åra, og trolig hekker en plass mellom 7.000 og 10.000 par. Noen plasser har dette ført til problemer for gårdbrukere som opplever store beiteskader på avlingen. Den norske bestanden overvintrer i Nederland og Spania, og returnerer til Norge fra slutten av mars. Jo lenger nord de hekker, jo senere kommer de om våren, og grågjess som hekker i Porsangerfjorden kommer ikke før rundt 15. mai. De siste 10 årene har grågjessene begynt å trekke adskillig tidligere sørover, mens de før forlot oss i løpet av september, trekker de nå sørover allerede fra ca. 10 august og utover. Denne endringen skyldes trolig en økning i jakttrykket i Norge.

Heilo (Pluvialis apricaria)

Kjennetegn: Rundt hode og en flekket overside i gråbrune og nesten gule farger. Voksne fugler har svart bryst og strupe med hvit rand rundt i hekketiden, og hannen er mer kontrastrik enn hunnen.

Leveområde: Heilo er en vadefugl. Den hekker i høyereliggende strøk på åpne områder i bjørke- og vierbeltet, og på lynghei ved kysten.

Utbredelse: Vanlig i både kyststrøk, og som utpreget fjellfugl.

Næring: Søker mat i biller, makk og dessuten diverse vegetariske innslag i kosten som bær og frø.

Forflytning: Når heiloene skal dra ut på høsttrekket, samles de ofte i store flokker på dyrket mark. Høsttrekket foregår fra juli til oktober, og de overvintrer fra Storbritannia til Middelhavet. Tilbake kommer de mot slutten av mars måned.

Trusler: Som følge av oppdyrking i lavlandet, har mange bestander i Europa gått kraftig tilbake i det seneste århundret, bl.a. på Jæren.

Heipiplerke (Anthus pratensis)

Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne.

Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord.

Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april.

Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager.

Jernspurv (Prunella modularis)

Kjennetegn: Jernspurv er en stillfaren fugl som liker seg i buskas og undervegetasjon. Nebbet er tynt, rygg og vinger er brunspettet, og undersiden, hals og deler av hodet er metallgrå. Sangen er en knirkende og behagelig hvislende strofe.

Utbredelse: Jernspurven hekker over hele landet med unntak av treløse kyststrøk i Finnmark og i de høyeste strøkene i Sør-Norge.

Bevegelser: Norske jernspurver er overveiende trekkfugler og trekker til vinterkvarterer i Sør-Vest-Europa. Noen individer overvintrer langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Hoveddietten under hekketiden er insekter, ellers i året lever den på ulike frø og noe bær.

Hekkebiologi: Hunnen bygger reir lavt over bakken gjerne i einer eller lave graner, og legger 5-6 egg i midten av mai (i juni på fjellet og i Finnmark). Eggene ruges av hunnen og klekkes etter 12 døgn. Ungene blir i reiret i 10-14 døgn og mates med insekter av begge foreldrene under denne perioden og i ytterligere to uker etter at de har forlatt reiret. Jernspurven har et allsidig parsystem. Hunner og hanner hevder begge territorier, og graden av overlapp mellom hunn- og hannterritorier kan gi følgende ulike parforbindelser: en hann hekker med en hunn (monogami), en hann hekker med flere hunner (polygyni), en hunn hekker med flere hanner (polyandri) og flere hanner hekker sammen med flere hunner (polygynandri).

Lappspurv (Calcarius lapponicus)

Linerle (Motacilla alba)

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Låvesvale (Hirundo rustica)

Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær.

Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene.

Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai.

Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong.

Løvsanger (Phylloscopus trochilus)

Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl (2-10 millioner hekkende par). Den har en myk fløytende og melodisk sang. Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai, og 6-7 egg legges så i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen. Den trekker i august-september til tropisk Afrika.

Makrellterne (Sterna hirundo)

Kjennetegn: Terner er som slanke langvingete måker. De har forlengete stjertfjær når de er voksne. Makrellterne og rødnebbterne er meget like, men det finnes noen kjennetegn som er verdt å bite seg merke i. Hos de aller fleste makrellternene er nebbspissen svart, mens den hos rødnebbterne er dyprød (som resten av nebbet). Makrellterna har en noe mer fyldig kropp, og har ikke så lange stjertfjær som rødnebbterna. Om sommeren har voksne makrellterner mørke håndsvingfjær som danner en mørk kile på ytterste del overvingen. Hos rødnebbterne dannes kun en mørk bakkant på vingen, som følge av kun mørkere tupper på de ytterste fjærene. Ungfuglene er mer kompliserte å skille fra hverandre, men hos makrellterne kan man se en mørk bakkant på armsvingfjærene (de vingefjærene som sitter nærmest kroppen) i flukt. Rødnebbterna mangler mørkt i disse fjærene.

Utbredelse: Vi finner makrellterne hekkende langs hele norskekysten. Arten er vanligst i Sør-Norge, og blir gradvis mer fåtallig jo lenger nord man kommer. Den hekker også i innlandet. Det er anslått at det hekker omkring 10 000-20 000 par i Norge.

Habitat: Finnes for det meste langs kysten i Norge, men den hekker også ved innsjøer.

Forflytninger: Ternene er utpregete trekkfugler, og makrellterna overvintrer langs kysten av Sør- og Vestafrika. Allerde i juli tar høsttrekket til, og varer ut september. De fleste ettåringene returnerer ikke til Norge den første sommeren, men tilbringer denne tiden blandt annet i Sør-Europa. Vårtrekket foregår fra april til mai.

Næring: Makrellternene lever av små fisk, som den finner enten ved kysten, eller i ferskvann. Krepsdyr og insekter blir også spist.

Hekkebiologi: Vanligvis starter ikke makrellterna å hekke før de er minst to år gamle. Ternene er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker. Ternene er aggressive ved reiret, og styrter mot inntrengere.

Munk (Sylvia atricapilla)

Kjennetegn: Munken er en relativt ensartet grålig spurvefugl på ca. 14 cm. der hannene har svart og hunnene rødbrun kalott på issen.

Habitat og utbredelse: Munken er en ganske vanlig art i løvskog med god undervegetasjon i Sør-Norge. I våre tre nordligste fylker er den derimot mer sparsomt utbredt.

Trekkforhold: Munken kommer tilbake fra overvintringsområdene i mai. Allerede i midten av august begynner høsttrekket mot de nordlige og vestlige delene av Afrika.

Munk som overvintrer i Norge hekker i sentrale deler av Europa. Den norske vinterbestanden har økt betraktelig i løpet av de siste tiåra, noe som også står i stil med trenden i Storbritannia. Denne økningen av vinterfugler skyldes trolig mildere vinterklima og bedre tilgang på mat.

Mat på foringsplassen: På foringsplassen liker den godt frukt og bær, men sitter også gjerne på en talgklump.

Måltrost (Turdus philomelos)

Rugde (Scolopax rusticola)

Rødnebbterne (Sterna paradisaea)

Kjennetegn: Rødnebbterna er meget lik makrellterna. Den er noe mindre og slankere, og har lengre stjertfjær om sommeren. Undersiden er mørkere (grå) og man får en tydeligere kontrast mellom kinnene og halsen. Nebbet er som regel ensfarget dyprødt (altså uten den svarte nebbspissen som makrellterne har). De har mindre mørkt i svingfjærene og kortere nebb og bein. Se forøvrig omtalen av makrellterne for flere kjennetegn som kan brukes for å skille de to artene.

Utbredelse: Som makrellterna er rødnebbterna utbredt fra svenskegrensa i sør til Finnmark i nord. Men motsatt av sin slektning blir rødnebbterna vanligere desto lenger nord man kommer. Innlandshekkinger er vanligst fra Trøndelag og nordover. I alt antar man at det finnes ca. 40 000 par i Norge.

Habitat: Vi finner den på små holmer overalt i skjærgården, hvor de danner sine kolonier. I innlandet hekker den ved fiskerike vann og vassdrag.

Forflytninger: Rødnebbterna trekker enda lenger enn makrellterna, faktisk helt ned til pakkisen rundt Antarktis. Sin første sommer tilbringer de i sørlige farvann. Om høsten drar fuglene ut av landet fra juli til september, og kommer tilbake om våren i mai.

Næring: Spiser småfisk, krepsdyr og insekter.

Hekkebiologi: Som makrellterna starter ikke rødnebbterna med hekking før de er minst to år gamle. De er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker før de klekker.


Rødstilk (Tringa totanus)

Kjennetegn: De lange, knallrøde beina og rødfargen innerst på nebbet er karakteristisk for rødstilken. Resten av fuglen er brunspettet, med en lysere underside. Når den flyr, kan du se en bred, hvit bakkant på vingene.

Vi finner rødstilken fordelt utover hele Norges land, fra Lindesnes til Nordkapp. Den foretrekker fuktige og myrete områder, enten det er ved kysten, i innlandet, eller helt opp i fjellet. Det hekker anslagsvis 60 000 par hos oss.

Utenfor hekketiden finner vi den overalt langs grunne strender, og knyttet til våtmark i innlandet. Bløtdyr, insekter og ormer er foretrukket føde. Våre rødstilker trekker om høsten helt ned til Afrikas vestkyst, mens de relativt få fuglene som er her om vinteren trolig er islandske hekkefugler.

Høsttrekket varer fra juli til oktober, og de returnerer i april/mai.

Rødstjert (Phoenicurus phoenicurus)

Sandlo (Charadrius hiaticula)

Arten finnes både langs kysten og i innlandet, stort sett spredt over hele landet. De tetteste bestandene finner vi fra Trøndelag og nordover. 12 000 par antas å hekke i Norge.

Langs kysten foretrekker sandloen stein og sandstrender, eller strandengområder. I innlandet finner vi den langs elver, mens i fjellet gjerne på tørre områder langt fra vann. Fjæremygg, biller og andre insekter utgjør næringen.

Sandloen er hos oss en utpreget trekkfugl, og drar fra landet i august til september. Den flyr da ned til kysten av Sørvest-Europa, og Nord-Afrika hvor den tilbringer vinteren. Fuglene kommer tilbake i mars-april.

Sandsvale (Riparia riparia)

Sanglerke (Alauda arvensis)

Kjennetegn: Sanglerka er en spurvefugl som er litt mindre enn en stær. Oversiden er brun med mørkere streker, undersiden er beigehvit, og på brystet har den mørke streker. På hodet har den en liten topp som kan reises av og til. Sangen er vedvarende, og de kan synge i timesvis uten stans. Sanglerka ble kåret til “Årets fugl” av Norsk Ornitologisk Forening i 2005.

Utbredelse: Utbredelsesområdet strekker seg fra Japan i øst til Europa i vest. I Norge finner vi den utbredt fra Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Videre nordover er den mer fåtallig, men finnes som hekkefugl i alle norske fylker. Den norske bestanden ble i 1994 (Norsk Fugleatlas) anslått til å legge på mellom 100 000 og 500 000 par.

Habitat: Arten er hovedsakelig å finne som hekkefugl i det åpne kulturlandskapet. Endringer i jordbrukets driftformer har vært problematisk for sanglerka, i tillegg til ulovlig jakt etter arten i bla. Frankrike. I Norge har vi ikke tilgjengelig data i forhold til bestandsreduksjon, men fra Falsterbo i Sør-Sverige registrerte de en halvering i antall trekkende fugler om høsten i en femtenårsperioden fra 1970. I Storbritannia har man påvist en reduksjon av bestanden på hele 75% i løpet av de siste 20 åra!

Forflytninger: Arten er en av de aller første trekkfuglene som kommer tilbake om våren. Allerede i slutten av februar dukker de første opp. Normalt forlater sanglerkene Norge i løpet av oktober, men noen overvintrer på Vestlandet.

Hekkebiologi: Hannene jubler høyt i sky for å tiltrekke seg hunner gjennom hele sommeren, og de kan få hele tre kull i løpet av en sesong.


Sildemåke (Larus fuscus)

Leveområde: Sildemåken er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på holmer og skjær langt ute i havgapet. Under hekkesesongen finner man den som regel i kolonier. Det er også funnet reir noen få ganger i innlandet. Majoriteten av den norske bestanden finnes i Sør-Norge.

Forflytning: Sildemåken er en trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge. De fleste drar til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. De trekker ut av landet fra august til oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april.

Sivspurv (Emberiza schoeniclus)

Hos oss finner vi sivspurven i hele landet, fra kysten til høyfjellet. Det antas at den norske hekkebestanden ligger på et sted mellom ½ og 1 million par. Arten hekker ved forskjellig type våtmark. Fuktige områder med busk- og takrørvegetasjon blir ofte foretrukket. Under hekketiden spiser sivspurven mest insekter og edderkopper, mens den i trekktiden livnærer seg av mer vegetabilsk kost. Fuglene ankommer landet allerede i mars – april, og drar til overvintringsplassene i SV-Europa fra august til oktober. Hver vinter er det noen få individer som prøver å overvintre i Sør-Norge.


Skogsnipe (Tringa ochropus)

Kjennetegn:
Skogsnipa er en barskogsfugl som hekker i trær, ofte i gamle trostereir. Den trives best i fuktig barskog, i nærheten av myrområder eller stille vann med mudderbanker. I Norge teller bestanden omtrent 13 000 par. Under trekktiden finner man skogsnipa som oftest ved ferskvann, men også en sjelden gang på strendene mot sjø.

Skogsnipa spiser insekter, små krepsdyr, edderkopper og småsnegler. De voksne fuglene starter høsttrekket allerede i juni-juli, mens årsungene kan vente helt til slutten av august. Overvintringsområdene finner vi i Afrika og rundt Middelhavet. Om våren kommer de tilbake allerede fra mars, og utover til mai.

Småspove (Numenius phaeopus)

De fleste hekkende norske småspover finner vi fra Trøndelagsfylkene og nordover. Rogaland, Oppland og Hedmark har også sin del av den norske bestanden, som teller i overkant av 10 000 par. Småspoven har finner sine hekkeplasser hovedsaklig ved høyereliggende heier og myrer, men også ved kysten visse plasser. Kosten består av like deler animalsk og vegetabilsk føde. Under trekket kan vi finne arten i hele landet, både innland og ute ved kysten. Da foretrekker de våtmarker, men også dyrket mark. Høsttrekket begynner allerede mot slutten av juli, og varer ut september. Våre fugler overvinterer i all hovedsak i Vest-Afrika. Småspoven kommer tilbake til Norge fra april av.

Snøspurv (Plectrophenax nivalis)

Snøspurven hekker i høyfjellet over det meste av landet, og på Svalbard og Jan Mayen også ved kysten. Hekkeområdene er gjerne preget blokkmark og ur med skrinn vegetasjon. Snøspurven ankommer hekkeplassen tidlig i april-mai. Sangen er en vakker fløytetrille, og i juni legges 5-6 egg som ruges i 12-13 døgn. Ungene mates i reiret i 10-12 dager og utenfor reiret tilsvarende lenge.


Steinskvett (Oenanthe oenanthe)

Steinskvetten har fått navnet fordi den ofte hopper raskt og nervøst rundt i det åpne landskapet der den vanligvis holder til. Du kan gjerne se at den neier med kroppen og slår stjerten i været. Stjerten er svart og hvit, ryggen brå eller brun. Over øyet har den en hvit stripe.

Storspove (Numenius arquata)

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

Stær (Sturnus vulgaris)

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.



Svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca)

Kjennetegn: Hannen er svart eller brunsvart på oversiden, har hvite vingebånd og er kritthvit på undersiden. Hunnen er mer anonym, og er brun der hannen er svart, har mindre hvitt i vingen, og er mer skittenhvit på undersiden.

Habitat: Den svarthvite fluesnapperen finnes overalt i Norge unntatt på høyfjellet og langs den mest eksponerte delen av kysten vår. Den foretrekker løvskog framfor barskog, men finnes i begge skogstypene såfremt det finnes tilgjengelige reirhull.

Forflytninger: Mot slutten av april dukker de første vårfuglene opp etter å ha tilbragt vinteren i Vest-Afrika. Etter fullendt hekking drar de tilbake til vinterområdene i september.

Næring: Animalsk. Larver av insekter og andre småkryp, samt voksne insekter og edderkopper.

Hekkebiologi: Den svarthvite fluesnapperen er en hullruger som mer enn gjerne tar i bruk fuglekasser. De legger 5-7 ensfargete blå egg i mai, og ruger på disse i ca. 14 dager.



Svarttrost (Turdus merula)

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.



Taksvale (Delichon urbicum)

Kjennetegn: Taksvalen har som andre svaler kløftet stjert, spisse vinger og korte bein. Den skiller seg imidlertid ut med et tydelig hvitt felt øverst på stjerten som ellers svart som resten av fuglens overside. Undersiden er ren hvit. Taksvaler er den eneste spurvefuglen med fjærkledde bein.

Utbredelse: Taksvalen hekker i alle deler av Norge, men er vanligere i Sør-Norge, hvor den hekker både i de større byene og i høyfjellet.

Forflytning: Taksvaler er trekkfugler som holder til i tropisk Afrika om vinteren. Enkelte flyr også helt til den sørlige delen av Afrika. Vårtrekket starter trolig i mars og de første taksvalene når Norge ved månedsskiftet april-mai.

Hekkebiologi: Taksvalen bygger reir av fuktig jord som den plukker opp med nebbet fra bakken. Reiret fester den på vertikale flater under takskjegget på hus, gårdsbygninger, broer, trær eller bergvegger. Taksvalen er en typisk kolonihekker og det kan være mange taksvalereir på samme sted. Eggene legges i slutten av mai til ut i juni og ruges i omtrent 15 dager. Ungen forlater reiret etter 25-30 dager og et nytt kull legges en ukes tid etter dette. Kullene består av 4-6 egg.

Næring: Taksvaler spiser insekter som de snapper i luften. De trives ekstra god der det finnes husdyrgjødsel som gir mat for fluer og andre småkryp.

Tjeld (Haematopus ostralegus)

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.

Tornirisk (Carduelis cannabina)

Tornskate (Lanius collurio)

Trane (Grus grus)

Kjennetegn: En stor og oppreist fugl med bustete bakende. Tranen er stort sett skifergrå, men med tegninger i svart og hvitt i hoderegionen. Nebbet er relativt langt og gulgrønt, den har svarte bein og litt brunstenk i det grå på ryggen. Ungfuglene mangler de voksnes tegninger i hodet og på halsen.

Habitat: Den trives best på større myrer i barskogs- og bjørkebeltet, men kan også hekke over tregrensa. Myra der selve reiret plasseres kan være nokså liten, men tranereviret innbefatter alltid større arealer av myr eller dyrket mark for matsøk.

Utbredelse: Tranen finnes jevnt utbredt i et bredt belte fra Norge i vest, og østover gjennom Asia nesten helt til Stillehavet. Det er særlig de høyereliggende delene av Buskerud, Oppland, Hedmark, Trøndelagsfylkene og Nordland som er kjerneområdet for arten i Norge. De siste årene har det vært en tendens til spredning mot vest, f.eks. fra Trøndelag til Nordmøre. Traner er likevel sjeldne på Vestlandet, men hekker noen få plasser også vest for vannskillet.

Forflytninger: I løpet av høsten trekker tranene ut av landet. Ringmerking har vist at deler av den norske populasjonen overvintrer i Frankrike og på den iberiske halvøy. Tranene kommer tilbake til Norge i april.

Næring: Tranen kan ete alt fra små insekter, fisk, amfibire og krypdyr til fugler og små pattedyr. De spiser også bær og frø.

Hekkebiologi: Traner er territorielle fugler som vanligvis returnerer til samme plass år etter år for å hekke. Vårtrekket foregår i april, og eggleggingen i mai så tidlig som snøsmeltingen tillater det. Tranene har en eller to unger, som forlater reiret like etter klekking.

Trelerke (Lullula arborea)

Trelerka har en begrenset utbredelse i Norge. I all hovedsak finnes den som hekkefugl rundt Oslofjorden. Bestandsanslagene i Norsk Fugleatlas (1994) lyder på opptil 200 par, der 150 er i Østfold.

Trepiplerke (Anthus trivialis)

Kjenntegn: Trepiplerka er en litt kraftigere utgave av den mer kjente heipiplerka. Utseendemessig er de veldig like. De kan skilles på at trepiplerka en hvitere underside, tynnere langsgående streker på flankene, tykke streker i brystet, mer distinkt tegnet ansikt og kraftigere nebb. Lyden er også helt forskjellig, da trepiplerka lager et kraftig skurrende “syyt” når den flyger opp.

Utbredelse: Arten finnes i alle norges fylker, men er klart mest tallrik i Sør-Norge.

Leveområde: Som navnet tilsier er denne piplerka knyttet til skog. Man finner den både i barskog og løvskog.

Forflytning: Trepiplerke trekker mot tropene og overvintrer i Afrika. De kommer tilbake til hekkeplassene i mai, og forlater landet i august og september.


Tyvjo (Stercorarius parasiticus)

Tyvjoen er nært knyttet til kysten og finnes langs hele norskekysten, hovedsaklig fra Rogaland og nordover. Det hekker også noen par i innlandet i Finnmark. Vi har et sted mellom 5 000 og 10 000 hekkende par hos oss. Tyvjoen opptrer i to fargefaser, en lys og en mørk. Den lyse er vanligst i de nordlige delene av utbredelsesområdet. Arten lever som en kleptoparasitt. Det vil si at den stjeler mat fra andre fugler. Dette gjør at tyvjoene ofte finnes i nærheten av alkefugl- eller måkefuglkolonier. En utpreget trekkfugl, som overvintrer langs kysten av Sør-Afrika. De største mengdene kommer tilbake i mai, og da kan man se store mengder trekke nordover langs kysten vår. Høsttrekket går av stabelen fra august og utover i september.

Tårnseiler (Apus apus)

Kjennetegn: Tidligere ble tårnseileren kalt tårnsvale, til tross for at den ikke er i slekt med svalene. I motsetning til svalene har tårnseileren en helt mørk buk. Denne brunsvarte fargen brer seg utover hele fuglens fjærdrakt, bortsett fra på strupen, der den har en lys flekk. Vingene er lange og sigdformete. De er raske flygere som kaster seg fram og tilbake på insektjakt, eller når de flyger rundt med artsfrender. Lyden er et karakteristisk skrikende og gjentatt “sriii”. Tårnseileren blir rundt 18 cm. lang og har et vingespenn på over 40 cm.

Utbredelse: Arten finnes i stort sett hele Europa bortsett fra på Island, og videre østover til Baikal.

Forflytninger: Om våren returnerer tårnseilerne fra sine overvintringsplasser i Sør-Afrika i mai. De vender nebbet sørover igjen fra midten av august, men mange fugler kan henge igjen også i første halvdel av september.

Næring: Lever av små flygende insekter og edderkopper, såkalt luftplankton. I hekketiden samler de opp insektene i små baller på ca. 1 gram som de mater ungene med. Disse ballene som oppbevares i strupen kan enkeltvis inneholde mer enn 1000 insekter og edderkopper!

Hekkebiologi: Det er kun i hekketiden tårnseilerne jevnlig får fast grunn under beina. De er normalt på vingene kontinuerlig ellers i året. Dette er fugler som både kan hekke enkeltvis eller i kolonier. Reirplassen er i hulrom i bygninger, i fuglekasser og hakkespetthull som passer arten, samt i fjellvegger. Reiret er ikke mye å skryte av, kun noen strå og kvister som eggene legges på. 2-3 hvite egg ruges i tre uker før ungene klekker. Ungenes reirtid er på 5 til 8 uker, avhengig av værforhold og tilgjengelige byttedyr. Ungene kan ligge i reiret i flere dager uten å få mat. Vektreduksjonen kan være enorm, noen ganger på nærmere 60%, noe som er en fysiologisk tilpasning til varierende næringstilgang. Umiddelbart etter at ungene har forlatt reiret er de uavhengige av foreldrene.

Fuglekasse: Ønsker du å lage en fuglekasse til tårnseileren så må den spesialtilpasses. Kassen bør henge slik at fuglen kan fly fritt inn i kassen uten at vingene slår borti noe – og gjerne helt oppunder takskjegget. Den vanligste kassen er avlang, gjerne en halv meter dyp, med en krypegang inn til selve rommet der eggene skal legges. Tårnseilere hekker gjerne nært hverandre, så man kan tilby fuglene mange kasser i satt opp i rekker. Det er lurt å legge litt mykt materiale i bunnen av kassen, gress eller spon, da disse fuglene ikke bygger noe særlig til reir før de legger eggene sine. Det finnes også spesialbygde takstein som er laget for tårnseileren, og du kan også få den til å hekke i vanlige stærkasser.

Varsler (Lanius excubitor)

Varsleren overvintrer i moderate antall i Norge. I denne perioden av året kan de også oppsøke foringsplasser, men da er det ikke for å spise solsikkefrø. Småfugler og mus som finner mat ved foringsplasser, kan fort ende opp i nebbet på en varsler.

Vendehals (Jynx torquilla)

Kjennetegn: Vendehalsen er en slank fugl på 18 cm. som minner mer om en spurvefugl enn en hakkespett. Den er en distinkt ensartet kamuflasjefarget brunspettet fugl med korte vinger og lang stjert. Sangen er ganske lik dvergspettens “ty-ty-ty-ty-ty…”.

Habitat: Arten foretrekker løvskog, men påtreffes også hekkende i blandingskog. På trekket kan den også opptre i treløse kystområder.

Forflytninger: Dette er en langdistansetrekker som overvintrer i Afrika. Høsttrekket går av stabelen i august og september. Den returnerer til hekkeplassene i Norge i april og mai.

Hekkebiologi: Den eneste hakkespetten som ikke hakker ut sine egne reirhull er vendehalsen. Spurvefuglene liker ikke vendehalsen, da den gjerne hiver ut både reir, egg eller unger om den finner et passende sted å legge eggene sine. I områder der det finnes mange hullrom som passer for vendehalsen, så okkuperer den gjerne flere hull for å tilby sin kommende make. Normalt er stærkasser glimrende for vendehalsen, men mindre typer kan også fungere bra om innflygingshullet er stort nok. Man finner arten sparsomt i blandingskog over det meste av Norge, med med avtagende tettheter i de nordligste fylkene. Vendehalsen legger rundt ti hvite egg som ruges i 14 dager. Ungene er flygedyktige etter godt og vel 20 dager. På samme måte som tårnseileren så bygger ikke vendehalsen noe reir. Legg derfor helst litt sagflis eller barkeflak i bunnen av kassa slik at eggene ikke er så utsatt for å briste mot kassebunnen.

Vipe (Vanellus vanellus)

Kjennetegn: Vipa er med sitt karakteristiske utseende og fluktspill en av våre mest kjente fuglearter i kulturlandskapet. De har hvit mage og svart bryst som strekker seg opp til nebbet og på pannen. Begge kjønnene har en topp, men hos hannene er den lengre enn hos hunnene.

Utbredelse: Vipa hekker i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. I de nordligste fylkene begrenser den seg derimot til de kystnære strøk.

Næring: Insekter, meitemark og diverse bløtdyr utgjør hovednæringen. Vi finner arten vanligst i jordbrukslandskap og myrer med kortvokst gras. Det virker som om omleggingen til moderne driftsformer i jordbruket, har gjort at vipa mange plasser har problemer. I Storbritannia har man registrert en tilbakegang i hekkebestanden på 50% i løpet av de siste 20 åra.

Forflytinger: De fleste drar sørover fra Storbritannia til Spania. De kommer tilbake allerede i februar, og ønsker våren velkommen med sitt akrobatiske fluktspill. Noen viper kan prøve å overvintre i Norge under milde vintre.