Hopp til hovedinnhold

Sjøfugler

Mange fuglearter har marin tilknytning. Her de fleste fjæretilknyttede eller kystbundne sjøfuglene. Noen få pelagiske arter er også inkludert.

Vis: kun bilder / artsomtaler


Alke (Alca torda)

Kjennetegn: Svart og hvit fjærdrakt og høyt, flatt og svart nebb med hvite tverrstriper.

Leveområde: Alken er i likhet med alle de andre norske alkefuglene helt knyttet til kysten og havet.

Utbredelse: Den hekker i Norge fra Lindesnes i sør, til Finnmark i nord. De største mengdene finner vi langs Mørekysten, og i Nord-Norge. Utenfor forplantningssesongen kan man se alker langs store deler av kysten vår, men de fleste er å finne i Sør-Norge, Nordsjøen og Skagerrak.

Hekkebiologi: Alken er en fuglefjellsfugl i hekketiden, og finnes da ofte inne i lomvikolonier. Hekkingen tar til i mai-juni.

Næring: Så og si all mat består av småfisk, og en sjelden gang små krepsdyr.


Fiskemåke (Larus canus)

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.


Fjæreplytt (Calidris maritima)

Fjæreplytten er hos oss stort sett en fjellfugl i hekketiden, men finnes også ved kysten i Finnmark. I områder med steinete strender, eller fuktige områder på fjellvidda, finner arten sin næring. Den består av muslinger, krepsdyr og insekter. Grønne ferskvannsalger kan i visse områder også utgjøre endel av kosten. Den hekker på flate områder, med lav vegetasjon. Om vinteren påtreffes den utelukkende ved isfri kyst. Fjæreplytten er den vadefuglen som overvintrer i størst antall i Norge. De Sør-Norske fuglene overvintrer på de Britiske øyer, mens de Nord-Norske, og Russiske gjerne tilbringer vinteren i Norge. De foretrekker stein- og klippestrand under denne tiden. Bevegelsene om høsten er på sitt største i oktober og november.

Gravand (Tadorna tadorna)

Gravanda, og noen få arter til i slekten Tadorna, danner en slags systematisk overgang mellom gjess og ender. Den finnes langs mesteparten av Nord-Europas kyster og er lett kjennelig på den vakre fjærdrakten og det karakteristiske knallrøde nebbet. I Norge finnes den fra svenskegrensen helt nord til Finnmark. Den er avhengig av gruntvannsområder, siden mesteparten av føden består av en liten snegl som fanges ved å filtrere mudder i nebbet. Det at gravanda er avhengig av å finne slike biotoper med langgrunne mudderflater forklarer i stor grad artens utbredelse: Den er vanlig fra svenskegrensen til Rogaland, svært fåtallig i Hordaland og Sogn & Fjordane, for så å bli mer vanlig fra Sunnmøre til Helgelandskysten. Gravanda er trekkfugl, som bare en sjelden gang observeres vinterstid. Men allerede i mars begynner de å komme tilbake til hekkeplassene, etter å ha overvintret langs de nordvest-europeiske kyster. Etter at ungene er store, trekker de voksne fuglene ut av landet allerede fra juli, de samles da i Vadehavet (Tyskebukta) for å myte. Ungfuglene trekker sørover seinere, fra siste halvdel av august og utover i september-oktober.


Grågås (Anser anser)

De hekker stort sett på holmer og øyer i saltvann, og trives best der det er rikelig med gress og urter å beite på. Grågåsa har øket kraftig i antall de siste åra, og trolig hekker en plass mellom 7.000 og 10.000 par. Noen plasser har dette ført til problemer for gårdbrukere som opplever store beiteskader på avlingen. Den norske bestanden overvintrer i Nederland og Spania, og returnerer til Norge fra slutten av mars. Jo lenger nord de hekker, jo senere kommer de om våren, og grågjess som hekker i Porsangerfjorden kommer ikke før rundt 15. mai. De siste 10 årene har grågjessene begynt å trekke adskillig tidligere sørover, mens de før forlot oss i løpet av september, trekker de nå sørover allerede fra ca. 10 august og utover. Denne endringen skyldes trolig en økning i jakttrykket i Norge.


Gråhegre (Ardea cinerea)

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.


Gråmåke (Larus argentatus)

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.


Havelle (Clangula hyemalis)

Havella finnes sirkumpolart i høyarktiske og mellomartiske områder. I Norge finnes den i høyfjellsområder i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker i ferskvann helt ut til kysten. Hovedutbredelsen er i Nord-Norge. Typisk hekkeplass for havella er små ferskvannsdammer og tjern i fjellet, som regel over tregrensen, eller i tilsvarende vegetasjonsfattige områder langs kysten i nord. Også på Svalbard finnes havella hekkende, der kan den hekke helt i sjøkanten. Havella er svært hardfør, om vinteren trekker den ut til kysten og finnes da vanlig hele veien fra Finnmark til svenskegrensen. Flest finner vi i de tre nordligste fylkene. De ligger da spredt i småflokker på gruntvannsområder, de dykker til bunnen for å finne vesentlig animalsk føde. Mange av de fuglene som overvintrer hos oss kommer fra områder lenger øst. Vårtrekket foregår i april-mai, etter at den lyse vinterdrakten er erstattet med en mørkere sommerdrakt. Fra slutten av september begynner havellene å returnere til overvintringsområdene sine langs kysten, i Sør-Norge normalt ikke før i oktober. De kan finnes overalt fra de ytterste skjærene til langt inn i fjordene.


Havsule (Morus bassanus)

*Utbredelse: Havsula kan sees langs hele norskekysten, men kun unntaksvis innenfor den ytre skjærgåren. Utbredelses- og spredningsmønsteret til havsula har mange likhetstrekk med havhesten. Riktignok forekommer havsula bare i Atlanterhavet, men økte kraftig i antall og utbredelse på 1900-tallet. Den første kolonien ble etablert på Runde i 1946, og siden har den spredt seg til fem andre lokaliteter i Nord-Norge. Tre av disse ligger på Finnmarkskysten.

Leveområde: Havsula foretrekker bratte stup og fjellsider og holmer som er utilgjengelige for rovdyr.

*Hekkebiologi: Hekker i kolonier og flere steder sammen med storskarv. Hekker ikke før ved 5-7 års alder.

Næring: Den lever av pelagisk fisk som makrell og sild som den styrtdykker etter, ofte fra stor høyde.

Forflyting: Om vinteren forlatere de fleste fuglene våre farvann, og trekker sørover. De sørligste funnene hittil er utenfor Senegal i Vest-Afrika. Et stort antall ungfugler streifer rundt langs kysten særlig i sommerhalvåret.

Havørn (Haliaeetus albicilla)

Habitat: Havørnen finnes fra den ytterste kystlinjen til innerst i fjordene, men den er mest tallrik i øyrike områder i ytre fjordstrøk. God tilgang på fisk og sjøfugl er viktig for valg av tilholdssted, reiret plasseres ofte i kupert kystskog, ofte i gammel furuskog.

Utbredelse: Havørna finnes over store deler av Øst-Europa og i et bredt belte østover gjennom Asia til Stillehavet. Den er altså ikke bare en kystbundet fugl som den er her hjemme. I store deler av utbredelsesområdet er den en innlandsfugl knyttet til våtmarksområder. Den finnes også på Island og Grønland, men ikke i Nord-Amerika. Den norske bestanden har vært grundig kartlagt de siste 20 årene gjennom Prosjekt Havørn. Fram til havørna ble fredet i 1968 var den på vikende front i Norge. Den hadde forsvunnet helt fra svenskegrensa til Hordaland, og den sørligste delen av bestanden var svært uttynnet. Fra midten av 70-tallet har bestanden ekspandert, og den er blitt mer tallrik i sørlige deler av utbredlesesområdet. Den har også spredt seg sørover igjen, og hekker nå ganske tallrik i Hordaland og sør til nordlige Rogaland. I dag har vi ca. 1500 par i Norge, tyngdepunktet av utbredelsen ligger i Nordland som har ca. 40% av bestanden.

Forflytninger: Den finnes i reirområdet året rundt, men ungfuglene kan vandre nokså langt sørover i vinterhalvåret.

Lomvi (Uria aalge)

Utbredelse og bestand: Lomvien er en typisk fuglefjellsfugl, som hekker i Norge fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. I dag finnes det 30 000 par i landet, en betydelig nedgang i forhold til tidligere. Stor dødelighet på grunn av næringssvikt og garndød, har gjort at den er blitt en sårbar art. På 60-tallet hadde vi over 200 000 hekkende par i Norge.

Næring: Lomvien lever overveiende av fisk, bl.a. lodde, som den fanger under vann.

Forflytninger: Overvintringsområdene er over store områder i vestlige deler av Nordatlanteren, fra Barentshavet til Skagerrak.

Forplantning: Fuglene legger sine egg i mai-juni, og trekker ut fra hekkeplassene juli-august.


Lunde (Fratercula arctica)

Lunden er kanskje vår mest karakteristiske alkefugl, også kalt sjøpapegøye på grunn av sitt store fargerike nebb. En utpreget koloniruger, som i Norge finnes fra Rogaland til Finnmark. ¾ av den norske hekkebestanden på 2 millioner par finner vi i Nordland og Troms. På grunn av stort overfiske av den nordatlantiske sildestammen, fikk lunden i Norge store problemer. Våre største kolonier produserte knapt unger flere sesonger på rad på 70 og 80-tallet. Kosten består av småfisk som sild og småsil, men den kan også ta børsteormer og krepsdyr. Lunden trekker ofte langt til havs utenfor hekkesesongen. Våre fugler overvintrer i Nordsjøen, rundt de Britiske øyer, i Barentshavet, og tildels langs norskekysten.

Makrellterne (Sterna hirundo)

Kjennetegn: Terner er som slanke langvingete måker. De har forlengete stjertfjær når de er voksne. Makrellterne og rødnebbterne er meget like, men det finnes noen kjennetegn som er verdt å bite seg merke i. Hos de aller fleste makrellternene er nebbspissen svart, mens den hos rødnebbterne er dyprød (som resten av nebbet). Makrellterna har en noe mer fyldig kropp, og har ikke så lange stjertfjær som rødnebbterna. Om sommeren har voksne makrellterner mørke håndsvingfjær som danner en mørk kile på ytterste del overvingen. Hos rødnebbterne dannes kun en mørk bakkant på vingen, som følge av kun mørkere tupper på de ytterste fjærene. Ungfuglene er mer kompliserte å skille fra hverandre, men hos makrellterne kan man se en mørk bakkant på armsvingfjærene (de vingefjærene som sitter nærmest kroppen) i flukt. Rødnebbterna mangler mørkt i disse fjærene.

Utbredelse: Vi finner makrellterne hekkende langs hele norskekysten. Arten er vanligst i Sør-Norge, og blir gradvis mer fåtallig jo lenger nord man kommer. Den hekker også i innlandet. Det er anslått at det hekker omkring 10 000-20 000 par i Norge.

Habitat: Finnes for det meste langs kysten i Norge, men den hekker også ved innsjøer.

Forflytninger: Ternene er utpregete trekkfugler, og makrellterna overvintrer langs kysten av Sør- og Vestafrika. Allerde i juli tar høsttrekket til, og varer ut september. De fleste ettåringene returnerer ikke til Norge den første sommeren, men tilbringer denne tiden blandt annet i Sør-Europa. Vårtrekket foregår fra april til mai.

Næring: Makrellternene lever av små fisk, som den finner enten ved kysten, eller i ferskvann. Krepsdyr og insekter blir også spist.

Hekkebiologi: Vanligvis starter ikke makrellterna å hekke før de er minst to år gamle. Ternene er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker. Ternene er aggressive ved reiret, og styrter mot inntrengere.


Myrsnipe (Calidris alpina)

I Norge finner vi to underarter av Myrsnipe. På Sørvestlandet hekker schinzii, mens ellers finner vi alpina. Arten hekker på alt fra tørre områder som strandenger, til fuktige torvmyrer i fjellet. De fleste norske fuglene finner vi i indre høyereliggende strøk. I all hovedsak foretrekkes animalsk føde, men frø konsumeres også til tider. Myrsnipa er kanskje den mest tallrike vadefuglen i landet under trekket. Store flokker opptrer langs hele kysten, høst og vår. Da trives de best på sand-, og mudderstrender, hvor de søker næring. De fleste fuglene trekker ut av landet om høsten, fra Nordsjøområdet i Nord til NV-Afrika i sør. Et fåtall fugler prøver også å overvintre i Norge. Trekktoppene ligger i periodene april-mai, og om høsten august til oktober.

Rødnebbterne (Sterna paradisaea)

Kjennetegn: Rødnebbterna er meget lik makrellterna. Den er noe mindre og slankere, og har lengre stjertfjær om sommeren. Undersiden er mørkere (grå) og man får en tydeligere kontrast mellom kinnene og halsen. Nebbet er som regel ensfarget dyprødt (altså uten den svarte nebbspissen som makrellterne har). De har mindre mørkt i svingfjærene og kortere nebb og bein. Se forøvrig omtalen av makrellterne for flere kjennetegn som kan brukes for å skille de to artene.

Utbredelse: Som makrellterna er rødnebbterna utbredt fra svenskegrensa i sør til Finnmark i nord. Men motsatt av sin slektning blir rødnebbterna vanligere desto lenger nord man kommer. Innlandshekkinger er vanligst fra Trøndelag og nordover. I alt antar man at det finnes ca. 40 000 par i Norge.

Habitat: Vi finner den på små holmer overalt i skjærgården, hvor de danner sine kolonier. I innlandet hekker den ved fiskerike vann og vassdrag.

Forflytninger: Rødnebbterna trekker enda lenger enn makrellterna, faktisk helt ned til pakkisen rundt Antarktis. Sin første sommer tilbringer de i sørlige farvann. Om høsten drar fuglene ut av landet fra juli til september, og kommer tilbake om våren i mai.

Næring: Spiser småfisk, krepsdyr og insekter.

Hekkebiologi: Som makrellterna starter ikke rødnebbterna med hekking før de er minst to år gamle. De er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker før de klekker.



Rødstilk (Tringa totanus)

Kjennetegn: De lange, knallrøde beina og rødfargen innerst på nebbet er karakteristisk for rødstilken. Resten av fuglen er brunspettet, med en lysere underside. Når den flyr, kan du se en bred, hvit bakkant på vingene.

Vi finner rødstilken fordelt utover hele Norges land, fra Lindesnes til Nordkapp. Den foretrekker fuktige og myrete områder, enten det er ved kysten, i innlandet, eller helt opp i fjellet. Det hekker anslagsvis 60 000 par hos oss.

Utenfor hekketiden finner vi den overalt langs grunne strender, og knyttet til våtmark i innlandet. Bløtdyr, insekter og ormer er foretrukket føde. Våre rødstilker trekker om høsten helt ned til Afrikas vestkyst, mens de relativt få fuglene som er her om vinteren trolig er islandske hekkefugler.

Høsttrekket varer fra juli til oktober, og de returnerer i april/mai.


Sandlo (Charadrius hiaticula)

Arten finnes både langs kysten og i innlandet, stort sett spredt over hele landet. De tetteste bestandene finner vi fra Trøndelag og nordover. 12 000 par antas å hekke i Norge.

Langs kysten foretrekker sandloen stein og sandstrender, eller strandengområder. I innlandet finner vi den langs elver, mens i fjellet gjerne på tørre områder langt fra vann. Fjæremygg, biller og andre insekter utgjør næringen.

Sandloen er hos oss en utpreget trekkfugl, og drar fra landet i august til september. Den flyr da ned til kysten av Sørvest-Europa, og Nord-Afrika hvor den tilbringer vinteren. Fuglene kommer tilbake i mars-april.


Sildemåke (Larus fuscus)

Sildemåken er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på holmer og skjær langt ute i havgapet. Under hekkesesongen finner man den som regel i kolonier. Det er også funnet reir noen få ganger i innlandet. Majoriteten av den norske bestanden finnes i Sør-Norge. Anslagsvis 25 000 par hekker i Norge.

Sildemåken er en trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge. De fleste drar til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. De trekker ut av landet fra august til oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april.


Steinvender (Arenaria interpres)

Steinvenderen er en utpreget kystfugl, og opptrer ut mot havet både vinter og i hekketiden. I Norge finner vi den fra Østfold til Finnmark, med unntak av Sørlandet hvor den er fraværende. De tetteste bestandene er i Nord-Norge. Av 8500 par i landet, hekker det kun 1000 par i Sør-Norge. Steinvenderen påtreffes under trekktiden på alt fra steinete strender og svaberg til sandstrender med oppskylt tare, hvor den søker bl.a. små krepsdyr. Hovedmengden av de norske fuglene trekker ut av landet vinterstid, men noen våger også tilværelsen her. De fleste drar sørover fra juli til september, for å tilbringe de kalde månedene i områdene fra Storbritannia til Middelhavet. I Norge finner man ofte steinvenderen i blandingsflokker med fjæreplytt om vinteren. Returen skjer allerede i mars.


Stokkand (Anas platyrhynchos)

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.


Storskarv (Phalacrocorax carbo)

Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.

Storspove (Numenius arquata)

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

 

Svartand (Melanitta nigra)

Svartanda finnes på Island, i nordlige Storbritannia, og fra fjellområder i sør- skandinavia gjennom hele Sibir til vestlige Alaska. I Norge er den funnet hekkende i samtlige fylker med unntak av Vestfold, Østfold og OsloSvartanda velger seg helst en hekkeplass i høyereliggende områder. Den er vanligst i bjørkebeltet, men finnes både i høyfjellet og under barskogsgrensen. Sammenlignet med havelle og sjøorre, har svartanda en sørligere utbredelse i Norge. Det finnes ganske gode forekomster i fjellområder i indre Rogaland og Agder. De største forekomstene ellers er i Oppland og i indre deler av Trøndelag og Nordland, men den hekker spredt også nordover til Finnmark. Om vinteren trekker svartanda ut til kysten, de finnes da i gruntvannsområder langs hele kysten vår og videre sørover helt til kysten av Vest-Afrika. Trolig trekker mange av de norske fuglene til farvannene rundt Danmark. Fra april-mai foregår vårtrekket nordover langs kysten vår, og fuglene ankommer hekkeplassene avhengig av isløsningen.


Svartbak (Larus marinus)

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Teist (Cepphus grylle)

Teisten finnes langs hele norskekysten fra Østfold til finnmark. De største konsentrasjonene har vi fra Mørekysten og nordover. Det finnes ingen gode estimater på den totale norske bestanden, men 40 000 par er blitt antydet. Mye tyder på at den norske bestanden har gått sterk tilbake i nyere tid. Dette skyldes etter all sansynlighet villminkens predasjon på reir og unger i koloniene. Teisten lever stort sett av fisk, som den finner i grunne sjøområder langs kysten. Om vinteren finner vi teisten fordelt langs hele norskekysten, kanskje tettest i Møre og Romsdal, og Trøndelag. Hekkingen, som foregår inne i steinurer, starter i Mai.

Tjeld (Haematopus ostralegus)

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.


Toppskarv (Phalacrocorax aristotelis)

Toppskarven hekker langs store deler av den vesteuropeiske kystlinjen fra Kolahalvøya i nord til Marokko i sør, samt i Middelhavet og Svartehavet. I Norge finnes den vanlig langs kysten fra Rogaland til Finnmark, utenom hekketiden også fåtallig lenger inn i Skagerak. Den overvintrer utelukkende langs norskekysten nordover til Lofoten. Toppskarven er mer knyttet til den absolutt ytterste delen av kysten, og tar mindre og mer pelagisk fisk enn storskarven. Den finnes likevel oftest på grunne sjøområder. Toppskarven foretrekker å hekke i sterkt kuppert terreng, ofte i steinurer på øyer og holmer ytterst mot havet. Den er mer sårbar for villmink enn sin større slektning storskarven, og muligheten for skjul til reiret, lett adkomst til sjøen og fravær av rovdyr er viktige faktorer i valg av hekkeplass. Den er stort sett et fast innslag i alle sjøfuglkolonier langs hele kysten. Den norske totalbestanden er beregnet til ca. 15.000 par.


Tyvjo (Stercorarius parasiticus)

Tyvjoen er nært knyttet til kysten og finnes langs hele norskekysten, hovedsaklig fra Rogaland og nordover. Det hekker også noen par i innlandet i Finnmark. Vi har et sted mellom 5 000 og 10 000 hekkende par hos oss. Tyvjoen opptrer i to fargefaser, en lys og en mørk. Den lyse er vanligst i de nordlige delene av utbredelsesområdet. Arten lever som en kleptoparasitt. Det vil si at den stjeler mat fra andre fugler. Dette gjør at tyvjoene ofte finnes i nærheten av alkefugl- eller måkefuglkolonier. En utpreget trekkfugl, som overvintrer langs kysten av Sør-Afrika. De største mengdene kommer tilbake i mai, og da kan man se store mengder trekke nordover langs kysten vår. Høsttrekket går av stabelen fra august og utover i september.


Ærfugl (Somateria mollissima)

Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.