miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Aktiviteter >


CYANOPHYCEAE / CYANOBACTERIA

Blågrønnalger/blågrønnbakterier

(Gr. Cyanos = blå, phycos = alge)
AnabenaAnabena

Blågrønnalgene var tidligere egen klasse, men i dag oppfattes de av mange forskere ikke lenger som egentlige alger da de biokjemisk står nærmere bakteriene. De kalles derfor også blågrønnbakterier eller Cyanobacteria. Cellene er prokaryote, det vil si at de mangler cellekjerne og andre celleorganeller, noe som også gjelder bakteriene. I cellens overflate har cellene et membransystem hvor fotosyntesen foregår.

Blågrønnalgene/blågrønnbakteriene omfatter ca. 150 slekter med 1500 arter. De finnes i ferskvann, brakkvann, saltvann, i og på jord, og på fuktige klipper. I biotoper med ekstreme temperaturer er blågrønnalgene ofte enerådende. Noen trives i varme kilder med temperaturer opp til 75 grader C., andre lever i klippesprekker i ørkenen, mens andre igjen finnes i arktisk klima. Blågrønnalgene tåler også store variasjoner i saltholdigheten.

Hovedmengden av blågrønnalger finnes i ferskvann, enten fastsittende, løstliggende eller planktoniske. Fossiler av blågrønn-alger fra 3 milliarder år tilbake viser at blågrønnalgene er medansvarlig for den begynnende akkumulering av oksygen i atmosfæren.

Den typiske blågrønne fargen kommer av at ved siden av klorofyll a og beta-karoten, har cellen fycocyanin og fycoerythrin som pigmenter. Cellene har ikke flageller, de er ubevegelige, men noen kan ha en viss glidebevegelse på fast underlag ved at de er omgitt av et gelelag. Opplagsnæring er glygogen. Formeringsmåten er ukjønnet. Den skjer enten ved to-deling og innsnøring av plasma, eller ved fragmentering i mindre deler. Kjønnet formering er ikke kjent. Ofte danner cellene hvileceller (akineter) som er en slags overlevelsescelle. De inneholder reservenæring og omgis av tykk vegg.

Nitrogenfiksering hos blågrønnalgene.

Mange blågrønnalger har evnen til å binde luftens nitrogen. Disse algene blir dermed selvforsynt med nitrogen og kan vokse på steder hvor det ellers er nitrogenmangel. Evnen til nitrogenbinding er knyttet til spesielle celler, heterocyster. Heterocystene oppstår ved forandringer av vanlige celler ved at celleveggen fortykkes og evnen ti fotosyntese opphører. Hvis et vann eller en sjø forurenses kraftigere med fosfater enn med nitrater, så vil nitrogenmangel bli den begrensende faktor for utvikling av ulike alger. Blågrønnalgene vil kunne klare seg selv, og i varme perioder om somrneren kan de formere seg kraftig på bekostning av andre alger. Vannet kan få en blågrønn farge. Når algene dør og råtner, kommer både fosfor og nitrogen ut i økosystemet. Nitrogenfiksering er av stor betydning for risdyrking i Østen hvor utvasking har gjort jorda fattig på nitrogen. En rekke slekter er vanlig på jord og utvikles kraftig nar rismarkene oversvømmes. Dette g. elder spesielt slektene Anabaena og Nostoc. Direkte gjødsling finner også sted ved at slam med blågrønnalger spres ut på jordene.

Vannblomst og giftige blågrønnalger

Planktoniske former av blågrønnalger har ofte luftvakuoler som gjør dem lettere enn vann eller de er omgitt av et gelelag som kan svulme opp. Oppblomstring kan medføre at alger flyter opp til overflaten i store mengder. Dette kalles vannblomst. Zooplanktonet unngar blågrønnalgene og beiter heller på andre algegrupper. Flere av blågrønnalgene som danner vannblomst er giftige og kan forårsake forgiftning av husdyr og fisk. De fleste tilfeller av forgiftning skyldes artene Microcystis aeruginosa og Anabaena flos-aquae.

Giftstoffet hører til gruppen endotoxiner, dvs. det frigjøres først når cellen dør. Forgiftning i naturen opptrer først under meget sterke vannblomstdannelser. Ved siden av giftvirkningen kan det oppstå oksygenmangel under slike masseforekomster og derfor fiskedød.

Klassen har to ordener som forekommer i plankton.

  • Encellede eller kolonidannende alger orden: Chroococcales
  • Trådformede alger, med eller uten heterocyster orden: Oscillatoriales

Orden: Chroococcales

sl(ekt). Chroococcus. Cellene er kuleformede, etter deling halvkuler. 4-30 my. sL Merismopedia. Cellene fordelt i regelmessige kolonier. Finnes ofte i næringsfattige vann.

M.tenuissima er en god indikator for oligotrofe, næringsfattige vannmasser. Cellene 1-6 my. Kolonier opp til 100 celler.

sl. Woronichinia = Gomphosphaeria. Cellene er eggformet og det kan forekomme gelestilk mellom cellene forekommer ofte. Koloni 50-300 my. Cellene 4-6 my. Slekten er nylig blitt oppdelt i tre ulike slekter. Tidligere bestemt slekt Gomphosphaeria naegeliana = Woronichinia naegeliana (Unger) Elenkin

sl. Microcystis. Kolonier med et stort antall celler. Med eller uten gassvakuole. Denne slekten er vanlig i næeringsrike sjøer på sensommeren. Kan danne vannblomst.

M. aeruginosa er en god indikatorart på næeringsrike, eutrofe vannmasser. Cellene 0,5-8 my.

Orden: Oscillatoriales

sl. Oscillatoria. Uten heterocyster. Tråden er sylindrisk og ugreinet og mangler skjede helt, eller den er ytterst tynn. De enkelte cellene er ofte kortere enn de er brede, unntatt i enden. Trådene er i stand til å bevege seg fram og tilbake. Forekommer ofte i næeringsrike vann. Kan gi opphav til vannblomst. Bredden på celletråden 3-6 my. sl. Nostoc. Celletrådene har heterocyste. Vanlig på jord. Trådene i uregelmessige nøster i koloni med avgrenset gelekant. Cellebredde 4-7 my, koloni -600 my.

sl. Anabaena. Celletrådene kan ha både akineter og heterocyster. Danner vannblomst sammen med Microcystis. Krever næringsrike vann. Flere arter. Bredde 5-15 my.

sl. Aphanizomenon. Denne danner ofte knipper av tråder. Endecellene er forlenget og fargeløse. Aphanizomenonflos-aquae kan danne vannblomst i eutrofe sjøer.