Hopp til hovedinnhold

Vanlige vårarter

Ønsker du å delta i en enkel registrering av vårtegn kan konsentrere seg om noen av de vanligste artene som er listet her, slik som bjørk og linerle.

Selv om du følger med andre arter, bør du også følge med disse for å få mange observasjoner å sammenligne med.

Vis: kun bilder / artsomtaler


Bjørk (Betula pubescens)

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden. Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig. Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region).

Bjørk er vårt videst utbredte tre og har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.



Bokfink (Fringilla coelebs)

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.


Grågås (Anser anser)

De hekker stort sett på holmer og øyer i saltvann, og trives best der det er rikelig med gress og urter å beite på. Grågåsa har øket kraftig i antall de siste åra, og trolig hekker en plass mellom 7.000 og 10.000 par. Noen plasser har dette ført til problemer for gårdbrukere som opplever store beiteskader på avlingen. Den norske bestanden overvintrer i Nederland og Spania, og returnerer til Norge fra slutten av mars. Jo lenger nord de hekker, jo senere kommer de om våren, og grågjess som hekker i Porsangerfjorden kommer ikke før rundt 15. mai. De siste 10 årene har grågjessene begynt å trekke adskillig tidligere sørover, mens de før forlot oss i løpet av september, trekker de nå sørover allerede fra ca. 10 august og utover. Denne endringen skyldes trolig en økning i jakttrykket i Norge.

Hestehov (Tussilago farfara)

Kjennetegn: Hestehoven er en av de første plantene som blomstrer om våren. Den er flerårig og har kraftig og skjellkledd stengel. Om våren har planten en enkelt gul blomsterstand, som er kjent for de fleste. Når blomstene forsvinner utvikler planten etterhvert store grønne blader som ofte dominerer vegetasjonen der de vokser. Rotsystemet er omfattende og dyptgående.

På snøfrie og varme lokaliteter kan de gule blomstene titte fram allerede i desember og januar, men normalt er blomstringstiden i mars og april i Norge.

Arten finnes nokså vanlig i det meste av landet. Den er en klimatisk hardfør plante som kan vokse helt opp mot høyfjellet.

Humler (Bombus)

Humlene har en bred kropp, og er som regel veldig hårete. De har en svart grunnfarge med vanligvis gule striper, men brunt, rødoransje eller gråhvitt er også farger som forekommer på norske arter. Vingene er gjennomsiktige.

Humlene er av de få insektene i Norge som kan termoregulere til en viss grad. De kan regulere kroppstemperaturen sin ved å forbrenne fett og karbohydrater, og må opp i minst 30 grader for å kunne fly. Dette er grunnen til at man kan se humler som er ute og flyr når temperaturen egentlig er for lav for insektaktivitet.

Hvitveis (Anemone nemorosa)

Kjennetegn: Hvitveis er en av våre mest karakteristiske vårplanter. Den sprer seg med horisontale jordstengler slik at det kan dannes tepper av hvitveis i skogen. Bladene står enkeltvis opp fra den underjodiske stengelen. De tre stengelbladene sitter på lange skaft og er dypt trefliket eller tredelte.

Kjennetegn: hvitveis kan bli 7-20 cm høy, og har normalt en blomst per skudd. Blomsterbladene er som regel hvite eller svakt rosa, og antallet varierer som regel fra 6-8. Blomstene blir som regel mer rosa etter hvert som de blir eldre. Hvitveis blomster fra april til juni.

Voksested: Hvitveis vokser i åpen løv- og barskog, litt næringskrevende. På kysten finner du den også i åpen lyngheivegetasjon. Den finnes også opp i fjellet til omkring 1000 m.

Utbredelse: Den er vanlig i det meste av landet nord til Nordland. Den er sjelden eller mangler på det øvre Østlandet og i indre fjord- og dalstrøk på Vestlandet.

Merk: Planten er giftig og har blitt brukt utvortes som medisinplante. Den kan gi blemmer og åpne sår.

Urtidsplante: Hvitveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av hvitveis, Leefructus.

Linerle (Motacilla alba)

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Låvesvale (Hirundo rustica)

Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær.

Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene.

Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai.

Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong.

Løvetannslekta (Taraxacum)

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

Neslesommerfugl (Aglais urticae)

Neslesommerfuglen er en av våre vanligste og mest lettkjennelige dagsommerfugler. Den finnes i hele Norge, også på høyfjellet. Arten har fått sitt navn fordi larvene lever på nesle. Sommerfuglene har to generasjoner: Allerede fra mars av kan man se de første individene om våren. Det er voksne sommerfugler som har overvintret. Denne generasjonen er på vingene fram til mai og stundom juni. I juli dukker nye friske individer opp. Disse er på vingene helt fram til de går til overvintring, gjerne i september.

Selje (Salix caprea)

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Det er hunnblomsten du ser på bildet. De gule hannraklene sitter på eget individ. Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder, veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til smørputter, melkekar o.l.

Selje vokser på tørre steder i hele landet. Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Skogsmaur (Formica)

Snøklokke (Galanthus nivalis)

Stær (Sturnus vulgaris)

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Tjeld (Haematopus ostralegus)

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.


Vipe (Vanellus vanellus)

Kjennetegn: Vipa er med sitt karakteristiske utseende og fluktspill en av våre mest kjente fuglearter i kulturlandskapet. De har hvit mage og svart bryst som strekker seg opp til nebbet og på pannen. Begge kjønnene har en topp, men hos hannene er den lengre enn hos hunnene.

Utbredelse: Vipa hekker i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. I de nordligste fylkene begrenser den seg derimot til de kystnære strøk.

Næring: Insekter, meitemark og diverse bløtdyr utgjør hovednæringen. Vi finner arten vanligst i jordbrukslandskap og myrer med kortvokst gras. Det virker som om omleggingen til moderne driftsformer i jordbruket, har gjort at vipa mange plasser har problemer. I Storbritannia har man registrert en tilbakegang i hekkebestanden på 50% i løpet av de siste 20 åra.

Forflytinger: De fleste drar sørover fra Storbritannia til Spania. De kommer tilbake allerede i februar, og ønsker våren velkommen med sitt akrobatiske fluktspill. Noen viper kan prøve å overvintre i Norge under milde vintre.