Dyr i fjæra
Vis: kun bilder / artsomtaler
Flatormer
 | Kan være spesielt tallrike i næringsrike vann. De har kroppen besatt av flimmerhår som fører dyret fremover i en glidende bevegelse. Flimmerormene finnes som regel blant råtnende plantemateriale eller på undersiden av flyteblader som f.eks. vannliljer. De fleste artene er rovdyr som lever av de minste krepsdyrene eller små insektlarver. Det er også noen som spiser planter og dødt organisk materiale. |
 | Tigerorm (Prostheceraus vittatus) Tigerormen har løvtynn kropp som går lett i stykker dersom en tar på den. På hodet har den to tentakler. Fargen er gul-vhit med tynne mørke langsgående striper på oversiden. Tigerormen blir opptil 2,5 cm brei og 5 cm lang. Den finnes under stein heilt opp i fjøra og re registrert nord til Hordaland. |
Krepsdyr
 | Slekten inneholder flere arter, men de som er mest vanlig å finne i Norge er Lepas anatifera og L. pectinata. Andeskjellene er ofte festet til store eller små flytende ting som driver rundt på sjøen. |
 | Kjennetegn: Rød eller brungrønne men farge varierer. Har bløt bakkropp og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Lever i tomme sneglehus som passer størrelsen og som de bærer med seg. Syv arter fordelt på to slekter finnes lang norskekysten, og flere av dem kan leve i symbiose med nesledyr (Cnidaria). |
  | Kjennetegn: Skallet er opptil 5 cm bredt med rødbrun overside og skittenhvit undersiden. Trekantformet. To arter pyntekrabber i denne slekten er kjent i Norge. |
 | Kjennetegn: 3-5 cm lang og grå med mørke flekker. Har et kort rostrum (spyd) uten tenner og en pigg på ryggskjoldet (karapaks). Leveområde: Finnes langs hele kysten. |
  | Skrukketroll, tanglus (Isopoda) Skrukketrollene lever både på land og i vann. De som lever ved sjøen kalles gjerne tanglus. Det er vanlig å skille tanglus fra tanglopper ved at tangloppenes kropp er flattrykt fra siden, mens tanglusene er flattrykt ovemfra. |
  | KJennetegn: Opptil 3,2 cm lang. Rød eller grønn med lyserøde øyne. Langstrakte tanglopper som ofte finnes på hydroider og alger. |
 | Stankelbenkrabbe (Macropodia rostrata) Ofte overgrodd og kamuflert av alger. |
  | Strandkrabbe (Carcinus maenas) Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein. Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna. Utbredelse: Funnet i alle fylker |
 | Strandreke (Palaemon adspersus) Strandreker lever på grunt vann langs store deler av kysten. Palaemon elegeans kalles òg gjerne for strandreke. |
 | Syv arter i to slekter er kjent i Norge. |
  | Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden. |
  | Kjennetegn: Opptil 22 cm skallbredde. Brunrød på oversiden og gulhvit på undersiden. Taskekrabben er den store arten som gjerne ender sine dager i ei gryte med kokende vann. En finner sjelden levende individ på grunt vatn i dagslys. Særlig på seinsommeren rører han seg oppover, på flod sjø heilt opp i fjøra, når mørket kjem. Hovedårsaken til det er trolig at han beiter på rur og blåskjell. Den er registrert nordover til Midt-Troms. |
Leddormer
 | Kjennetegn: Dersom vi ikke graver i sanden, kan vi vanligvis ikke se fjæremarken. Vi kan likevel observere fjæremarken indirekte gjennom ekskrementene som skyves ut av sandkanalene, og blir liggende som kveiler rundt åpningen. Marken blir oppptil 35 cm lang og er rød (gjerne med blåskjær), rosa, gul, grønn eller olivenfarget. Leveområde: Fjæremarken trives både i rein og mudrete sand hvor den spiser detritus. Utbredelse: Den finnes langs hele kysten både på eksponerte og ueksponerte steder. |
 | Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der. |
I sjøen er mangebørstemark den vanligste børstemarken. Ofte ser man ikke marken i det hele tatt, fordi de graver seg ned i sanden eller bygger seg hus som de bor i. Vanlige mangebørstemarker er f. eks. fjæremark og posthornmark. Tidligere ble mangebørstemarkene delt inn i grupper på grunnlag av deres levevis (frittsvømmende eller gravende), men denne inndelingen har vist seg å ikke samsvare med den naturlige grupperingen som følge av evolusjon. Den virkelige inndelingen og definisjon av de høyere gruppene (ordener) i Polychaetea er diskutert blant forskere. | |
  | Kjennetegn: Posthornmarken har fått navn etter formen på huset, som er et spiralformat kalkrør. Diameteren er kun 3-4 mm. Vokser på brunalger. Artsbestemming: Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker. |
Skjellryggfamilien (Aphroditidae) Ryggen er dekt av parvise skjellforma plater. Antallet skjell eller ledd på ryggen brukes til å skille artene fra hvarandre. Mange arter (som f. eks. gullmus) har 15 par plater på ryggen og kan være vanskelige å skille fra hverandre. Skjellrygg artene finnes fra nederst i fjæra og nedover på dypere vann. Lepidonotus squamatus som kun har 12 par plater på ryggen finnes langs hele kysten. I Hovis programmet er Gullmus (Aphrodite aculeata) skilt ut som art, mens dei andre skjellryggartane blir bestemt til skjellrygg (Aphroditidae indet.). | |
  | Trekantmark (Pomatoceros triqueter) Kjennetegn: Trekantmarken lager rørformete hus av kalk på fast underlag som stein, treverk og tarefester. De er rød eller rødbrune med gule eller hvite tverrbånd. Den kan skilles fra Pomatoceros lamarckii ved at huset ikke har langsgående riller ved siden av kjølen på ryggsiden. Utbredelse: Trekantmarken er vanlig i sublittoralen langs hele kysten. |
Mosdyr
 | Membranmosdyr (Membranipora membranacea) Kjennetegn: Ser ut som hvite, rutete skorper. Se etter den på stortare og fingertare! |
Muslinger
  | Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen. Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen. |
 | Består av slektene Cerastoderma, Laevicardium Acanthocardia og Parvicardium |
 | De store kamskjellene er festet med byssustråder når de er små, men blir senere frittlevende og kan svømme over korte avstander for å slippe unna fiender, eller for å finne et gunstigere levested. De nytter vannjett-prinsippet og rører seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellet. Lever på sandbunn på 10 til ca.100 meters dyp. Der er likevel ikke uvanlog å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. |
   | Vokser nedgravd i sand nederst i fjæra og på grunt vatn. Fem arter i tre slekter er registrert i Norge. Skjellene er lange og smale. Ensis ensis er dessuten noe buet. Denne arten er registrert frå Lindesnes til Møre. Andre knivskjell-arter er vanskeligere å skille ut. Nord for Nordland er det ikke registrert funn av de vanligste knivskjellene. |
  | Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde. |
 | Det finnes to arter av sandskjell i Norge. |
 | Teppeskjell (Venerupis corrugata) Kjennetegn: Avlang, rombeformet skall med sirkellinjer. Gulhvit eller brunhvit med oransje eller mørkebrune siksakstriper. |
   | Vanlig hjerteskjell (Cerastoderma edule) Kjennetegn: Opptil 5 cm i diameter og har hvite eller gulaktige skall, med flate radiære ribber. |
 | Venusskjell familien har rundt 17 arter i 13 slekter i Nordvest- Europa. Alle er tykke og kraftige skjell. |
Nesledyr
  | Kjennetegn: Diameter opptil 40 cm og fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land. De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren. |
 | |
Lærkorallene danner kolonier der polyppene blir holdt sammen av en lærlignende masse. Resten av “skjelettet” betår av spredte kalk- spikler. De fleste artene er tropiske, men en to arter (dødningehånd og blomkålkorall) er vanlige langs norskekysten. | |
  | Rød brennmanet (Cyanea capillata) Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter. En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen. |
 | I fjøra finn vi vanlegvis dei lukka typane med ei lita opning på oversida. Hesteaktinie (Actinia equina) er ofte raud-brun, men arten kan også ha andre fargar. Overflata er glatt og gjerne glinsande når ho er våt. Fjøresjørose (Urticina felina = Tealia felina) er gjerne dekt av grus. Begge artane finst frå nedst i fjøra og nedover, og ein trur også at begge finst langs heile kysten. Arten på biletet er hesteaktinie. |
Tanghydroide (Dynamena pumila) Tanghydroide er eit foreslått norsk navn. |
Pigghuder
 | En art i Norge. Henricia sanguinolenta har nesten sylindriske armer, uten klart skille mellom under- og overside. Arten kan finnes på grunt vatn i sjøvatn, men trekker dypere i brakkvatn. Den er funnet langs heile kysten. |
 | Kamstjerne (Astropecten irregularis) Kamstjerna er ganske flat og stiv med ei rad med pigger i ytterkanten rundt heile individet. Den er funnet i alle fylkene. |
  | Piggkorstroll (Marthasterias glacialis) Kjennetegn: Den største sjøstjerna. Diameter er vanligvis ca 20 cm men kan bli inntil 1 meter. Store, kraftige plassert i tre rader. Piggene er hvite med lilla tupp. Leveområde: Ikke så vanlig på grunt vann, men kan finnes der. Utbredelse: Arten er vanlig langs helekysten. |
  | De regulære kråkebollene er vanlige langs hele norskekysten, og lett gjenkjennelige på den runde formen og alle piggene. Mellom alle de store piggene sitter små klør som renser huden, og beskytter dyrene for rovdyr. De irregulære kråkebollene (bl. a. sjømus) har en oval form, og er dyr som graver i sand for å finne mat. |
  | Kjennetegn: Sjøpølsene ser ut som navnet sier, men har en dusk av tentakler rundt munnen i den ene enden. I motsetning til de andre pigghudene har ikke sjøpølsene radial symmetri, men bilateral symmetri. Som andre pigghuder har sjøpølsene et vannkanal system og tubeføtter, og de beveger seg sakte over bunnen. Leveområde: De lever ofte på grunt vann, men noen arter kan leve ned mot 1000 meters dybde. |
  | Vanlig korstroll (Asterias rubens) Kjennetegn: Oransje, rødbrun, mørkegrønn, mørk Utbredelse: Arten er funnet langs heile kysten. |
Rur
  | Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt. Tre rurartar som finst langs heile kysten: Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne. Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida. Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten. Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover. |
Sjøpunger og sekkedyr
Slimmakk
 | Slimmakk er trådformede elastiske ormer uten kroppsledd. De fleste slimmakkene er rovdyr. Kroppen er dekket av flimmerhår og kjertelceller. Noen av slimmakkene kan skille ut giftstoffer til forsvar og til å lamma byttet. Ubredelsen til slimakkene er lite kjent. Slimmakkene graver i sanden og kan være vanskelige å se. Av og til kan vil likevel finne de som lange, glatte snorer på overflaten. Det kan være et problem å få tak i hele individ, for de er delikate og har nesten alltid deler av kroppen nedgravd. |
Snegler
 | Albusnegl var vanlig langs nesten hele kysten, men finnes i dag ikke i Oslofjorden heller ikke langs deler av Sørlandskysten. Fra Hamningberg i Finmark og østover er den ennå ikke registrert. Albusnegl kan tåle saltinnhold ned til 25 ‰ og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra. |
 | Kjennetegn: Opptil 2 cm lang. Skallet er tynt, hornfarget, gjennomskinnelig med blå iriserende radiærstriper. Leveområde: Lever på tare (Laminaria), stein eller sand fra 2 til 80 meters dybde. |
  | Buttstrandsnegl (Littorina obtusata) Opptil 1,5 cm lang. Skallfarge: Gul, brun, grønn, oransj eller svart. Glatt skall. Vanlig i Nordatlanteren og lever gjerne på litt grunnere vann på grisetang. |
Manglar sniglehus. Fleire artar er berre å sjå på grunt vatn i gytetida om sommaren. Andre artar som elles også kan finnast på grunt vatn, er frynsesnigel (Aeolidia papillosa) med mange, lange utvekstar på ryggen, Limacia clavigera med færre utvekstar med gul eller oransje farge, og Cadlina laevis der dei einaste utvekstane er dei obligatoriske hovudtentaklane og dei ytre gjellene. Den sistnemnde arten har gule prikkar. L. clavigera er registrert nordover til Sør-Troms, medan dei to andre artane finst langs heile kysten. | |
  | Purpursnegl (Nucella lapillus) Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er. Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger). Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene. Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår. |
 | Kjennetegn: Skilpaddesnegl er mindre enn albusnegl, har glattere overflate. Leveområde: Finnes fra de nedre delene av fjæra ned til 50-100m dybde. Lever på eller under stein, direkte på steinen, eller på skjell. Den liker seg godt oppå fjell som er dekt av rosa kalkalgebelegg. Utbredelse: Finnes langs hele Norskekysten. Tre arter er mulig å finne langs Norskekysten, med vanlig skilpaddesnegl (Tectura tessulata) som den mest forekommende. |
   | Storstrandsnegl (Littorina littorea) Kan bli 4 cm høy, og er den største av strandsneglene. Skallfargen er hvit, oransj, rød, gråbrun eller svart. Kraftig skall. Er vanlig langs hele kysten. Den lever gjerne i nedre deler av fjæra på fast undrlag. |