miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Hvor gamle er kulturminnene?


Hvor gamle er kulturminnene?

De fleste områdene som er bebodd i dag, har vært befolket også lenge før vår tid, kontinuerlig eller i perioder. I et landskap ligger derfor kulturminner fra flere tidsepoker ofte tett inntil hverandre. Spor fra den eldste bosetningen kan vi finne langs kysten og høyt til fjells, og i bondens åker ligger vitnesbyrdene om det første jordbruket. Funnene fra fortiden er biter i et stort puslespill som beskriver den spennende historien om hvordan landet vokste fram. Det mangler fremdeles biter i dette puslespillet.

De eldste kulturminnene

Det historiske forløpet i eldre tid er delt inn i perioder. De eldste periodene har fått navn som refererer til de nye materialene mennesket etter hvert lærte seg å produsere og ta i bruk – fra steinredskaper, gjennom perioden da bronse kom i bruk, og til en lærte å utvinne jern. Denne utviklingen har funnet sted også i andre land, men kan følge en annen tidslinje enn i Norge. Som oftest ligger landet vårt etter i forhold til periodeinndelingen på kontinentet. Men heller ikke i Norge har utviklingen overalt fulgt samme utviklingen, og mange steder er det utviklet lokale særtrekk.

Det er nokså selvsagt at et menneske som levde i steinalderen, ikke så på seg selv som et «steinaldermenneske». Betegnelsene ble lansert i 1820-årene av den danske arkeologen og museumsmannen Christian J. Thomsen, etter flere års systematisering av de mange funnene arkeologene hadde samlet fra forskjellige utgravninger. Materialbruk, form og dekor på gjenstander viser stiltrekk som gjør det mulig å skille mellom funn fra forskjellige perioder og fra forskjellige områder.

Ofte kan funn av en ganske liten gjenstand gi verdifulle opplysninger. Finner arkeologen et spinnehjul på en boplass, viser det at her ble ull bearbeidet. Funn av smykker eller bruksgjenstander produsert på kontinentet setter oss på sporet av hvilke steder våre forfedre reiste til, og deres kjennskap til folkegrupper langt ut over dagens landegrenser. Slik kan vi fortsette med å trekke fram eksempler på hvordan tingenes tause tale gir informasjon som gjør det mulig å beskrive historiens forløp inn i den tiden da nedtegnelser gir oss sikrere opplysninger.

Kulturminner gjennom 12 000 år

Det er spor etter eldgamle bosetninger nesten overalt i landet; de eldste sporene er 12000 år gamle. Menneskene tok seg fram langs kysten, gjennom dalfører og over fjell i sin søken etter mat og ly. Etter hvert begynte de å dyrke jorda, fikk årvisse avlinger og ble bofaste.

Stedsnavn gir indikasjon om alder og kan fortelle mye om bosetningsmønsteret i eldre tid. De eldste gårdsnavnene er trolig like gamle som de eldste gårdene. Før den tid kan det også ha bodd folk i området. De eldste gårdsnavnene går kanskje så langt som 2000 år tilbake i tid.

LITT OM GÅRDSNAVN

Gårdsnavn er inndelt i klasser, basert på grunnord eller sisteledd som finnes i hundrevis eller tusenvis av norske gårdsnavn.

Navn på vin (eng, beite) og heim er de eldste. De hører hjemme i de første fem-seks hundreårene av vår tidsregning. Til sammen er det omkring 1000 gårdsnavn på -vin og omtrent like mange på -heim.

Gårdsnavn på land er vanligvis yngre. De spennertrolig fra folkevandringstiden (ca 400–600) fram til vikingtiden (ca 800–1050). Omtrent 2000 gårder har navn med -land.

Senere kommer navn på stad, ofte forbundet med et personnavn. Det finnes omkring 2500 stad-navn.

Navn på set (gammelnorsk setr) er fra den samme perioden. Av dem finnes ca 900. De 600 navnene på tveit og de 120 på torp er også fra vikingtid, men kan strekke seg lenger bakover i tid.

Gårdsnavn som inneholder ordet eller by, favner over et langt tidsrom, fra eldste bosetningstid og langt inn i middelalderen. Tyngdepunktet ligger i vikingtiden, og navneserier som Øvrebø, Midtbø og Nestbø forteller om tidlig deling av gården.

Navneklassene nevnt her gir en sum på 8000-9000 gårder som var ryddet mot slutten av vikingtiden. I tillegg kommer minst dobbelt så mange med andre typer navn, for eksempel naturnavn som Ås, Vik og Berg og navn med ord som hov, horg, ve og vang eller med gudenavn som Tor, Odin, Njord, Frøy, Ull og Balder. Disse navnene er minner om hedensk gudsdyrking eller kultus.

I middelalderen kom gårdsnavn med rud (rydning), kot, reit og holt, for å nevne de viktigste. Etter 1350 kom navn som vitner om tilbakeslag i bosetningen. Slike navn er de på aun, øygard og øgar. Aunet og Øygarden forteller om virkningen av Svartedauden, da halvparten av gårdsbrukene i landet ble lagt øde.

Samiske stedsnavn er svært ofte gamle og finnes over store deler av landet, og kan beskrive terrenget som i Oalgevárri (akselfjell), eller bosetning som i Goahtemohkke (gammekroken), eller fortelle om aktiviteter som i Njuorjjonjuovvagálle (selflåingsberget). Et navn som Bassevuovdi (helligskogen) er knyttet til religion.

Gårds- eller stedsnavnene har overlevd århundrene – midt i Oslo finner vi fremdeles bydeler med navn som Torshov og Ullern (Ullvin). På landsbygda har gårder med den gunstigste beliggenheten, bundet sammen med gamle ferdselsveger, svært ofte navn som går langt tilbake i tid.

På og rundt en gård med et gammelt navn finnes det ofte kulturminner fra tiden da gården ble ryddet, eller enda lenger tilbake. Helleristninger, gravhauger og funn i marka er minner fra den første bosetningen. Vi kan finne spor etter den første pløyingen med ard for korndyrking på områder med lett, drenert jord – først da plogen kom, ble det mulig å bearbeide den tyngre leirjorda. Fra kristen tid finner vi kanskje tuftene etter en kirke, og gjennom utmarka er det spor etter gamle vegfar. I landskapet forteller steingjerder om rydningsarbeidet, og på gården er det bygninger av stor verdi.

Et annet eksempel på det samme er omgivelsene rundt mange av kirkene våre. De eldste kirkene ble ofte oppført på et sted som tidligere var et samlingssted og kultsted for de norrøne gudene – maktsentrum for et større område. Den gamle ferdselsvegen eksisterer fremdeles, men nå som bilveg. Langs denne vegen ligger gravhaugene, der vi kan tenke oss at de fremste mennene og kvinnene i bygda ble gravlagt. Deres siste hvilested skulle være framtredende og synlig for de vegfarende.

En annen form for historiefortelling er de tilfellene der det har foregått en virksomhet fra lang tid tilbake og fram til i dag. I tillegg til jordbruk er gruvedrift og vasskraftutnyttelse eksempler på dette. Her kan en oppleve at sporene etter de forskjellige utvinningsmetodene som har vært brukt, nærmest ligger lagvis eller tett inntil hverandre. Mange moderne industribedrifter har grunnlagt sin virksomhet på de samme naturforekomstene som har vært utnyttet i uminnelig tid. Et eksempel er det gamle klebersteinsbruddet på Kvikne i Hedmark, som stadig leverer kleberstein til Nidarosdomen. Ved utbygging kommer en lett i skadefor å ødelegge det som er et arkiv for utforskning av samfunnsutviklingen.

Overalt i landet er det steder der kulturminnene forteller om menneskenes livsvilkår i gammel tid og om framveksten av landet. For et utrenet øye er det ikke alltid så enkelt å oppdage kulturminnene i landskapet. Det skal kunnskap til for å kunne «lese» detaljene. Slik kunnskap er det fagfolkenes oppgave å formidle videre. I lokalsamfunnet finnes også ressurspersoner som har mye spennende å fortelle, og ikke minst eldre mennesker som har opplevd tider med andre forutsetninger enn dem som ungdommen i dag opplever.

Eldre og nyere tid

I det foregående har vi tatt for oss de eldste kulturminnene – de som det er lite eller ikke noe skriftlig materiale om. Kulturminner har vi imidlertid også fra senere perioder, minner som knytter seg til virksomheter og levekår for mennesker opp til vår tid.

Rundt år 1300 hadde samfunnsutviklingen kommet så langt at de første bydannelsene var godt etablert, med kirker og klostre. Svartedauden i 1349 ble en katastrofe, og det skulle ta lang tid før landet kom på fote igjen.

I kulturminnevernet setter året 1537 et skille mellom eldre og nyere tid. Året markerer slutten på middelalderen ved at den siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, måtte gi tapt og forlate landet. Protestantismen ble den offisielle trosretningen, noe som førte til store omveltninger, økonomisk og sosialt. Kirken mistet sin posisjon, kongemakten tok over, og store verdier skiftet hender.

I århundrene etter reformasjonen skjedde det en oppblomstring i handel og industri. På 1600-tallet ser vi den første spiren til industrisamfunnet, med mer målbevisst utnyttelse av naturressurser, som trevirke og jernforekomster, og med økende eksport.

Fra midten av 1700-tallet og fram til Napoleonskrigene opplevde landet en blomstringstid. Byggekunsten mottok sterke impulser fra utlandet, noe som preget arkitekturen på bygdene og i byene som vokste fram. I forrige århundre tok industrisamfunnet for alvor form, med sterk byvekst og gjennomgripende sosiale endringer.

Fra nyere tid har vi kulturminner som spenner over et bredt spekter av virksomheter og av ganske andre dimensjoner enn kulturminnene fra de tusener av år det har bodd folk i landet før 1537. Jo nærmere vi kommer vårt eget århundre, desto fortere blir produksjonsformer og alt vi omgir oss med, «umoderne» og erstattet med nytt – omløpstiden akselererer. Dette setter store krav til prioritering når det gjelder utvelgelse.

Kulturminneloven setter ikke noen grense for hvor «ungt» et kulturminne kan være for å bli fredet etter loven. Det yngste fredede kulturminnet er Villa Busk i Bamble, tegnet av arkitekt Sverre Fehn og bygd i 1989.