miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Utnyttelse av biprodukter fra fiskerinæringen


Utnyttelse av biprodukter fra fiskerinæringen

Store deler av den fisken som fanges til menneskeføde blir kastet etter at fisken er sløyd, hodekappet og videreforedlet. I Norge kastes det nesten 250.000 tonn biprodukter av fisk. Dette utgjør mer enn det dobbelte av hva som oppstår av alt avfall fra norske husdyrslakterier. Dumpingen er sløsing med proteiner og andre verdifulle næringssstoffer som kan utnyttes til mat, fôr, eller annet. Til en viss grad skaper en slik dumping også miljø- og tilgrisingsproblemer. En bedre utnyttelse av biproduktene vil gi økt næringsaktivitet i kystdistriktene, vil kunne gi en verdiskapning i milliardklassen og bidra til en økologisk bærekraftig utvikling.

Innledning

Biprodukter fra fiskeri og havbruk oppstår ved fangsting/oppdrett, sløying og videreforedling av fisk, både ute på fiskebåtene og på ved foredlingsanleggene på land. Mellom 1/3 og 2/3 av den konsumfisken som fanges i Norge blir biprodukter.

Stiftelsen RUBIN ble opprettet i 1992 av fiskeri-, miljø-, og landbruksmyndigheter, fiskerinæringen og forskningsrådet, for å arbeide for å bedre utnyttelsen av biprodukter. Innholdet i denne artikkelen er i stor grad basert på de erfaringer og resultater som er oppnådd gjennom dette arbeidet.

Generelle tall om fiskebiprodukter

Fiskebiproduktene kan deles opp på følgende måte:

Villfisk (torskefisk, sildefisk):
Fangstbåter- utkast, sløyeavfall, filetavskjær.

Mottak/foredlingsanlegg på land
utkast, sløyeavfall, filetavskjær/rygger

Oppdrettsfisk (laks, ørret):
Oppdrettsanlegg (dødfisk) fersk, kadaverøs, antibiotikaholdig
Slakteri - utkast, sløyeavfall, avskjær
Reker:
Rekeskall

Torskefisk Sildefisk Oppdrett Rekeskall Sum
  «havflåten» «på/ved land»        
Utnyttet 21.000 122.000 154.000 51.000 10.000 358.000
Dumpet 146.000 84.000 6.000 2.000 5.000 243.000
Totalt 167.000 206.000 160.000 53.000 15.000 601.000

Tabell 1
Mengder og utnyttelse av biprodukter. I 1995 oppsto det til sammen over 600.000 tonn fiskebiprodukter i norsk fiskeflåte og landindustri. Dette betyr i størrelsesorden 80.000 tonn rent protein og minst like mye marint fett. Verdien av dette som fôrprotein og fôroljer ligger på rundt 0,8 milliarder kroner. Ca. 60 prosent utnyttes, mens resten kastes i sjøen. I tillegg kommer bifangst/utkastfisk fra båtene, som er betydelig, men ikke tatt med her.

Det er torskefisk som dominerer i volum, selv om biprodukter fra både lakseproduksjon og sildeforedling er sterkt stigende. Tabellen på forrige side viser fordelingen av biproduktmengder fra torskefisk, sildefisk, oppdrett og reker i 1995.

Figur 1 på neste side illustrerer hva biproduktvolumet utgjør i forhold til hovedproduktet, og andel utnyttet, for de ulike fiskeslag. En ser her at det i dag oppstår mest biprodukter av torskefisk. Biproduktene av sildefisk, reker og oppdrettsfisk blir i dag stort sett utnyttet, mens biprodukter av torskefisk blir i stor grad kastet. Figur 2 viser en fordeling av hva som kastes/utnyttes av biprodukter fra torskefisk.

I 1991 var biproduktmengden totalt ca. 320.000 tonn, mens den i 1995 lå på over 600.000 tonn. Denne økningen skyldes bl.a. kvoteøkninger og økt videreforedling I samme periode er utnyttelsen økt fra 185.000 til ca. 360.000 tonn pr. år, dvs. en fordobling. Dette er illustrert i figur 3 på neste side.

Det er ikke ventet noen vesentlig økning i mengde biprodukter av torskefisk i årene som kommer pga. kvotebegrensninger. Imidlertid vil mengden fra sildefisk sannsynligvis øke pga. økt foredling av sild, og mengden fra oppdrett vil kunne mangedobles ut fra den utvikling en ser i norsk fiskeoppdrett, både mht. generell vekst og ut fra økt bearbeidingsgrad.

Biprodukter som ressurs i globalt perspektiv

På verdensbasis fiskes det rundt 90 mill. tonn pr. år, mens oppdrett ligger på ca. 15 mill. tonn. Ca. 1/3 av det som fiskes er industrifisk som går til fôr, resten er konsumfisk. Pga. begrensede ressurser forventes ikke den totale fangstmengden å øke, men en større andel av fangsten vil gå til konsum. Samtidig øker oppdrett av fisk, som igjen medfører økning i fôrbehovet. Forsterket av et redusert industrifiske vil det bli nødvendig å finne andre fôrkilder til oppdrettsfisk, og dette kan man bl.a. hente fra biprodukter og bifangst.

I hht. tall fra FAO kastes det bortimot 30 mill. tonn som bifangst/ukurant fisk på verdensbasis. Man kan regne at det oppstår like mye biprodukter, dvs. at det totalt er tilgjengelig 50-60 mill. tonn råstoff som i svær liten grad utnyttes i dag, og som vil være en aktuell fôrressurs for verdens oppdrett av fisk.

Miljøforhold

Dumping av biprodukter foregår i dag hovedsakelig langt til havs. Av alt som dumpes av torskefisk utgjør dette ca. 2/3. Resten skjer i kystnære områder. Når man snakker om dumping fra anlegg på land er omfanget lite, men foregår fortsatt i forbindelse med Lofotfiske, som er et utpreget sesongfiske.

En kan vanskelig si at det som i dag går i sjøen av biprodukter er et forurensningsproblem, kanskje bortsett fra noe få lokale områder der fiskemottakene ligger svært innelukket og det er dårlige strømforhold i sjøen. Imidlertid kan slo, hoder, etc. i havneområder til dels karakteriseres som et tilgrisingsproblem, som myndighetene ønsker å få bort. Dette har vært en kilde til konflikt mellom næringsutøvere på fiskerisiden og miljøvernmyndighetene i Nordland fylke.

Biprodukter som går ut i åpen sjø kan hverken karakteriseres som et forurensingsproblem eller et tilgrisingsproblem.

Tidligere var dumping av dødfisk fra oppdrettsnæringen et stort miljøproblem. Etter at sykdomsproblemene er redusert, bruken av antibiotika minimalisert og ordningene for innsamling og utnyttelse kommet godt i gjenge, er det nå svært lite som går til spille. En kan derfor si at miljøvern- og veterinærmyndighetenes mål på dette området er nådd siden utnyttelsen nå ligger på 97 prosent.

Figur 1
Totale mengder av matfisk som taes opp fra sjøen, og hvor mye av dette som blir til biprodukter før hovedproduktet eksporteres eller selges innenlands. Bifangst kommer i tillegg.

Spesifikasjoner av biprodukter fra torskefisk. Figur 2
Spesifikasjoner av biprodukter fra torskefisk.

Utnyttede og dumpede mengder biprodukter i 1991 og 1995. Figur 3
Utnyttede og dumpede mengder biprodukter i 1991 og 1995.

Dagens utnyttelse

Hovedparten av det som utnyttes i dag, dvs. over 330.000 tonn, går til fôr: husdyrfôr, pelsdyrfôr og fiskefôr. Mesteparten, eller rundt 170.000 tonn, går via melindustrien, hovedsakelig i sildemelfabrikkene, rundt 100.000 tonn blir ensilert og 60-70.000 tonn går frossent eller ferskt til pelsdyrfôr. Noe går også til lokalt produsert fiskefôr. Melet brukes både i husdyr og fiskefôr, det samme gjelder ensilasje.

Ensilasje er råstoff konservert med syre, normalt maursyre, og opptrer som en homogen, flytende masse. Den lave pH-verdien stanser bakterieveksten, samtidig vil fiskemassen autolysere (gå i oppløsning) og vi får en flytende, lett pumpbar masse.

Ensileringen foregår i hovedsak ute på det enkelte anlegg der biproduktene oppstår. Utstyret er enkelt, det trengs kvern, syredoseringsutstyr og lagertank med omrøring. Dersom det er mye bein i råstoffet kan det installeres en beinseparator. Ensilasjen blir stort sett samlet inn og transportert til sentrale anlegg for oppkonsentrering, dvs. inndamping og oljeseparering. Det finnes i dag 3 slike inndampingsanlegg i Norge; i Tromsø, Bjugn i Sør-Trøndelag og Austevoll utenfor Bergen. Ensilasjekonsentratet brukes både i kraftfôrindustrien og i fiskefôrindustrien, der dette produktet blandes inn i tørrfôr. Bruken i fiskefôr er økende, og ensilasjen er dokumentert å ha en svært god egenskap mht. tilvekst og helseforhold for fisken.

Ellers går i størrelsesorden 30.-35.000 tonn biprodukter til konsum og til andre mer høyverdige anvendelser. Det gjelder lever til tran og andre oljeprodukter, rogn, hoder til tørking og til kjakeskjæring, filétavskjær til farse, mm.

Lønnsomhet ved utnyttelse som fôr

Den omfattende leveransen til fôr har begrenset inntektssiden ved utnyttelse av biprodukter. Fôrmarkedet kan kun betale i forhold til verdensmarkedsprisen på protein og fett, og samtidig legger man seg gjerne under prisen på konkurrerende fôrråstoffer som fôrindustrien har vært vant til å bruke, og er godt kjent med.

Det synes imidlertid som om prisene nå er på vei opp, både fordi en etter hvert har opparbeidet erfaringer med bruken av tidligere ukjente råvarer, som f.eks. ensilasje, og fordi konkurrerende råstoffer stiger i pris. Verdens produksjon av fiskemel og fiskeolje som brukes til fiskefôr, er for tiden nedadgående pga. El Niño. Detter er et temporært klimafenomen som medfører oppvarming av vannmassene i havene utenfor Sør-Amerika slik at store deler av industrifisket slår feil. Dermed får melfabrikkene råstoffmangel, og prisene stiger. El Niño er et midlertidig problem, men som nevnt tidligere i artikkelen øker etterspørselen i verden etter marine fôrråvarer pga. økningen i fiskeoppdrett, og dette vil naturlig nok føre til et prispress.

Framtidig utnyttelse i høykostmarkeder

For å få utnyttet de 240.000 tonn som fortsatt dumpes bør en søke å finne bedre betalende markeder for biproduktene. Dersom biproduktene brukes til konsumvarer, biokjemikalier, helsekost eller farmaprodukter blir prisen en helt annen enn som fôr, og lønnsomheten bedres betraktelig.

Det arbeides med å utvikle både nye markeder og nye produkter av biprodukter. Det å skjære ut kinn av torskehoder for utnyttelse som gourmétmat, eller lage høykvalitetsolje av lever som kan blandes inn i margarin som dermed blir en kilde til omega3-fettsyrer, er eksempler på en slik utvikling. Det økonomiske potensialet som ligger i godt betalte fiskeoljer er betydelig, det ligger på mange hundre mill. kroner. Man er nå så vidt i gang med slik produksjon i Norge.
Også produksjon av fiskehodeprodukter for leveranse både til norske restauranter og til det asiatiske markedet er startet opp, og ellers er det flere fabrikker som hermetiserer lever for det østeuropeiske markedet.

Biokjemikalier er et svært interessant område. Det finnes i Norge i dag produksjon av enzymer fra torskeslo, som har en rekke anvendelser, bl.a. til avskinning av fisk, rensing av kaviarrogn, som osteløype, i vaskemidler, mm. Videre lages det avanserte proteinprodukter som kan brukes som smaksstoffer i næringsmidler, som vekstfremmere i fôr, som immunstimulanter, mm.
Bioteknologiområdet har store vekstmuligheter i tiden som kommer, og man kan få til en verdiskapning som vil ha nasjonal betydning.

Lokal utnyttelse kan gi miljøvennlige og rimelige løsninger

En annen mulighet som vil kunne medføre en bedre utnyttelse av biproduktene er lokale løsninger, der biproduktene utnyttes uten kostbar, forurensende og energikrevende transport til sentrale anlegg.

Fiskefôr

Et eksempel er produksjon av fiskefôr av ferske biprodukter fra nærområdet på det enkelte oppdrettsanlegg. I regi av Stiftelsen RUBIN er det utviklet et fôrkonsept som på en enkelt måte lager ferskfôr til fisken av i hovedsak fiskeavskjær, og som kan fôres ut med moderne teknologi. Dette er tatt i bruk av flere oppdrettere som på denne måten sparer innkjøp av stadig dyrere tørrfôr.

Verdiskapningen ligger her bl.a. i sparte kostnader til råstofftransport og kostbare tørkeprosesser i fôrindustrien, som tørrfôret blir belastet med.

Kort og godt går dette ferskfôrkonseptet ut på å blande kvernet avskjær med noe mel, vitaminer, farge og alginat (tangmel), pelletere massen og transportere pellets gjennom et bad med maursyre som gjør at pelletsen geler og får nødvendig mekanisk styrke. Pelletsen kan dermed fôres ut i et maskinelt utfôringssystem.

Våtkompostering

Å bli kvitt dårlig fiskeavfall fra oppdrettsfisk som ikke kan brukes til fôr, dvs. kadaverøs dødfisk o.a., er i dag forholdsvis dyrt. Med lokal våtkompostering sammen med f.eks. husdyrgjødsel for spredning på landbruksarealer, kan kostnadene for oppdretteren reduseres betraktelig. Bonden henter dødfisken, evt. også kloakkslam og matavfall, og via en enkel komposteringsprosess får han gjødsel som spres i stedet for kunstgjødsel. Man unngår på denne måten opphoping av kompost som ikke har noen anvendelse.

Flaskehalser for videre utvikling

Flaskehalser for å få en videre utvikling på biproduktområdet går både på administrative forhold, tilgjengelig teknologi og markedsforhold. Også holdninger i fiskerinæringen og samfunnet ellers om å ta vare på ressurser, og kunnskap om biprodukter og hvordan de kan behandles, har stor betydning. Det er viktig å fokusere på fangstleddet, som i dag står for hoveddelen av dumpingen.

Administrative tiltak

Administrative tiltak går bl.a. ut på å tilpasse regelverket slik at dette ikke blir en hindring for å ta vare på biproduktene. En viktig utfordring i så måte er at båtene blir tillatt bygd slik at det blir plass til både håndtering og lagring av biproduktene ombord. I dag har mange av fartøyene kun plass til hovedproduktet og derfor går resten overbord. Det er svært strenge regler for fartøybygging, og det er viktig at disse blir oppmyket med tanke på biprodukthåndtering. Myndighetene kan også sette inn virkemidler på økonomisiden for å stimulere utviklingen i rett retning, både på utviklingssiden og investeringssiden.

Utvikling teknologi, marked

Det må utvikles nytt utstyr som gjør biprodukthåndteringen effektiv. Eksempel er sløyemaskiner ombord i fiskebåter som behandler fisken uten at innmaten skvises og blir uegnet til verdifull anvendelse, kanskje som også sorterer og parterer biproduktene.

Produkt og prosessutvikling må trappes opp, særlig innenfor bioteknologi der det ligger store muligheter og utfordringer. Her står man foreløpig bare i startgropa, og det må drives forskning for å komme videre.

Aktivt markedsarbeid må gjøres for at produktene skal få en avsetning. Det asiatiske markedet kan få stor betydning. Asiatiske land er folkerike, man er vant med å spise produkter fra havet i alle varianter, og det rettes i stor grad fokus på helsemessige sider ved maten.

Infrastruktur

Når regelverk, utstyr, produkter og marked er på plass er det også viktig at man har en infrastruktur som gjør at biproduktene kommer raskt og effektivt fram til mottaker. Dvs. mottaks og transportopplegg på land må være tilstrekkelig utbygd.

Holdninger, kompetanse

Langsiktige, men ikke minst viktige, tiltak er holdningsendringer og økt kompetanse. Holdningsendringer om at det ikke vil være riktig å sløse med verdens matvareressurser, og å få innarbeidet prinsippet om total utnyttelse av fisk i fiskerinæringen, vil bidra til en riktig utvikling.

Det er en generell kunnskapsmangel om biprodukter og biprodukthåndtering. Å få formidlet den kunnskapen som nå er opparbeidet i skole/utdanning vil også stå sentralt en strategi for økt biproduktutnyttelse.

Nasjonal strategi

Stiftelsen RUBIN har foreslått en nasjonal strategi for å sikre en best mulig utvikling på denne sektoren.

Mulige gevinster

Gevinstene av biproduktutnyttelse kan sammenfattes på følgende måte:

  • Dagens verdiskapning på dette området er ca. 0,8 milliarder kroner pr. år. Dette kan flerdobles.
  • Fiskerinæringens eksportverdi øker
  • Biproduktene vil gi arbeidsplasser i distriktene
  • Å ta vare på disse ressursene vil bidra til en økologisk bærekraftig utvikling
  • Norge vil kunne framstå som en mer avansert fiskeri og miljønasjon.

Bakgrunnsstoff om biprodukter på Internett

Stiftelsen RUBIN har lagt inn både prosjektkatalog og rapporter på Internett. Det foreligger bl.a. 70 RUBIN-rapporter fra prosjekter om utnyttelse av biprodukter gjennom de siste 6 årene. Internettadressen er http:/www.rubin.no

Ordforklaringer

Bærekraftig forvaltning
At fiske er regulert på en måte som ikke utgjør noen trussel mot en bestands evne til reproduksjon eller bestandens leveområde.
Førevar
F.eks. det at en i fastsettelse av kvoter tar hensyn til usikkerhet forbundet med bestandsberegningene ved å redusere kvoten slik at faren for overfiske reduseres til et minimum.
Nedfisket
At størrelsen på en bestand er sterkt redusert på grunn av for omfattende fiske.
Sertifisering
Bekreftelse, f.eks på at en produsent oppfyller kravene for å bruke et merke.
Profesjonell sertifiserer
Firma som tjener penger på å vurdere søkere til en merkeordning og tildele bruksrett for merket. F.eks Det Norske Veritas.
Workshop
Et arbeidsmøte hvor alle deltar i diskusjonen for å avklare et problem /finne en løsning o.l.

Søkerord på Internett

  • Marine Stewardship Council
  • Debio
  • Svanen
  • World Trade Organization – Committee on Trade and Environment

Les mer andre steder

(bør leses sammen)
Sutton, Michael (WWF) and Caroline Whitfield (Unilever):
The Marine Stewardship Council - New Hope for Marine Fisheries.
Environmental Stratgy Europe 1996/1997.


Weddig, Lee (Executive Vice President National Fisheries Institute, USA):
The Proposed Marine Stewardship Council – Some Concernes.


Foredragssamling:
Sustainable Fisheries and the Marine Stewardship Council,
European Seafood Exposition, Brussels 1997. (Også på http://www.nfi.org/weddigbrussels.html)