Handlingsplan friluftsliv

Utdrag fra
Handlingsplan for friluftsliv i Vestfold

Fylkesmannens miljøvernavdeling, Vestfold, Vestfold fylkeskommune 1998

Kapittel 3.4. Friluftsliv ved kysten

Mål:
Grunnlaget for allment frilufstliv ved kysten skal trygges og utvikles videre.

Utfordringer:
- Økt kjennskap til rettigheter og plikter etter allemannsretten og friluftsloven.
- Sikre områder av særlig verdi for friluftslivet.

Friluftsliv ved kysten er valgt p.g.a. befolkningstettheten og de store rekreasjonsverdiene Vestfold - kysten har for hele Vestfolds befolkning og for store deler av Østlandet. Fylkesplanen legger vekt på at kystområdene bør opprettholdes for rekreasjon og naturopplevelse, og at strandsonen skjermes mot utbygging og forurensning.

Ytre Oslofjord er et variert og beskyttet farvann med mange muligheter for opplevelse, og i sommersesongen er ferdselen stor både på land og til sjøs. Økt velstand og mobilitet har ført til at Oslofjorden er blitt et feriemål for folk fra hele Norge. Det er antatt at ytre Oslofjord (Vestfold- og Østfold-kysten) er rekreasjonsmål for ca. 1,3 millioner mennesker (NOU 1986:21, Ytre Oslofjord). Fylket har et særlig ansvar for kystsonen som et regionalt og nasjonalt viktig friluftsområde.

I friluftsundersøkelsen i Larvik i 1992 kommer det frem at bading ute og båttur var henholdsvis den 2. og 4. mest vanlige friluftsaktiviteten blant de spurte. Det sier mye om viktigheten av kysten som friluftsområde for fastboende. Allmenhetens rett til fri ferdsel og tilgjengeligheten til strandsonen må ivaetas og styrkes. For at ikke kystens verdi for friluftsliv skal reduseres, er det viktig å begrense nedbygging av strandsonen og å opprettholde naturkvalitetene.

Skjærgårdstjenesten:

Skjærgårdstjenesten drives i tre driftsenheter med hver sine områder:
- Breidangen (Svelvik, Sande, Holmestrand, Våle, Borre)
- Tønsbergskjærgården (Tønsberg, Nøtterøy, Tjøme, Stokke)
- Sandefjord-Larvik

Skjærgårdstjenesten har omfattende oppgaver i forhold til opprettholdelse av natur- og friluftskvalitetene. Hovedoppgaven er skjøtsel, drift og tilsyn i offentlige frilufts- og naturvernområder som ikke kan nåes fra land. Informasjon og holdningsskapende arbeid er også en viktig oppgave. Det primære er å forebygge naturskader og brukerkonflikter ved holdningsskapende arbeid, praktiske vedlikeholdsoppgaver og kontroll. Tjenesten inngår i en samlet ordning for hele Oslofjorden, hvor staten bidrar med 50 % av driftsutgiftene, kommunene med 32,5%, fylkeskommunene med 12,5% og Oslofjordens Friluftsråd bidrar med 5%.

Forvaltning av kystsonen:
Fylkets strandlinje er ca. 980 km lang med øyer og fastland. Strendene hadde først "vern" gjennom Strandplanloven, senere gjennom plan- og bygningslovens § 17-2:

"Forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen.
Bygning, konstruksjon, anlegg eller innhegning kan ikke oppføres nærmere sjøen enn 100 m. fra strandlinjen målt i horisontalplanet ved alminnelig høyvann, og kan heller ikke endres vesentlig."
Forbudet gjelder ikke i tettbygd strøk, regulerte områder og en del andre tilfeller, jfr. lovteksten.

Til tross for denne bestemmelsen, har det likevel vært en betydelig fortetting i strandsonen langs Oslofjorden. Som en følge av dette, ble det utgitt rikspolitiske retningslinjer (RPR) for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen i 1993. RPR for Oslofjorden presiserer de hensyn som må tas ved avveiningen mellom utbygging og verne- og rekreasjonsverdier etter plan og bygningsloven. I St.meld. nr. 29 "Regional planlegging og arealpolitikk" legger Miljøverndepartementet vekt på at kommunene må redusere inngrepene i 100-metersbeltet langs sjøen. I behandlingen av stortingsmeldingen mener komiteen at kravet til saksbehandling og grunngiving må innskjerpes når særlige forhold hevdes å være tilstede og dispensasjon bli vurdert. I hovedsak er det planer og ikke dispensasjoner som skal føre arealutviklingen i fylket. Fylkesmannen og fylkeskommunen vil være med på å sikre dette gjennom en grundig behandling av arealplaner, og samtidig være kritisk til dispensasjoner i 100-metersbeltet.

Det er en sentral politisk målsetning å øke mulighetene for friluftsliv i dagsutfarts- og ferieområder. Strand- og skjærgårdsområder er prioritert for slike formål. Strender for bading ved Oslofjorden er en så knapp ressurs at omdisponering av slike arealer som regel ikke bør skje (St.meld. nr. 40 1986-87, side 20). Der det er mulig bør flere strender gjøres tilgjengelige for allmen bruk ved erverv av rettigheter eller full eiendomsrett.

Handlingsplan for friluftsliv har få direkte virkemidler på arealsiden, og fylkeskommunen vil derfor igangsette arbeidet med en en bindende fylkesdelplan for kystsonen i løpet av 1998. Fylkesmannen og fylkeskommunen vil følge opp kommunale planer og enkeltsaker i kystsonen mht. arealbruk og allemannsrett. Informasjon om allemannsretten til grunneiere og friluftsfolk vil foregå kontinuerlig.

Erverv av arealer og rettigheter:
Det er viktig å sikre områder for friluftsliv langs kysten. Dette er både et nasjonalt, regionalt og lokalt ansvar. I 1996 og 1997 ble det ikke bevilget statlige midler til Vestfold for sikring av regionale friluftsområder. Reduserte statlige midler til friluftsliv medfører at kommunene ofte mangler det avgjørende virkemiddel til å supplere plan- og bygningsloven og friluftsloven ved sikring av områder for friluftsliv. På grunn av Oslofjordens verdi som nasjonalt viktig friluftsområde, vil fylkeskommunen samarbeide med friluftsorganisasjoner og offentlige etater for å påvirke staten til å bevilge penger til erverv av rettigheter til bruk av strandarealer for allmenheten. Fylkeskommunen har et fond for sikring av friluftsområder, og vurderer å ta dette i bruk ved søknader om støtte fra kommuner og Oslofjordens Friluftsråd til sikring av friluftsområder av regional/nasjonal verdi. Oslofjordens Friluftsråd utarbeidet i løpet av 1997 en oversikt over 32 regionale friluftsområder ved kysten i Vestfold som de mener bør sikres ved erverv (kjøp eller evigvarende avtale). Vedlegg B er et kart som viser disse regionale friluftsområdene. Vedlegg C viser de områdene som kommunene mener bør sikres for friluftsformål (iflg. kommunedelplanene for idrett- og friluftsliv).

Mijøverndepartementet vil (iflg. St.meld. 58, 1996-1997) videreføre sitt samarbeid med forsvaret og Kystdirektoratet for å øke tilgjengelighet til områder og kulturminner av verdi for friluftslivet langs kysten. Langs Vestfoldkysten er det en del statlige områder, som f.eks jernbane og forsvarsanlegg, som etterhvert ikke lenger vil fylle sin opprinnelige funksjon. Før eventuell annen bruk vurderes, må disse områdenes verdi i friluftslivsammenheng avklares.

St.melding nr.58 peker også på at kommuner, i samarbeid med fylkeskommuner, bør legge til rette for å ta opp igjen bruken av de gamle ferdselsårene og ferdselsveiene langs kysten. Dette med tanke på å utvikle et tilbud tilsvarende det som er i fjellet (stier fra hytte til hytte). Handlingsplan for friluftsliv i Vestfold vil prioritere den påbegynte opparbeidingen av kyststi, inkludert skilting, utforming av kart og annen informasjon. Arbeidet med sykkelrute langs kysten er godt i gang. Med "Kystled Vestfold" vil miljøvennlig ferdsel på sjøen kombineres med den tilretteleggingen som er gjort med Kyststien og sykkelrute nr.1.

Handlingsplan for friluftsliv i Vestfold 1998 - 2001 er en samarbeidsplan mellom fylkesmannen i Vestfold og Vestfold fylkeskommune. Planen ble vedtatt av fylkestinget 3. Desember 1997. Planen er utarbeidet av Vestfold fylkeskommune, Regionalavdelingen, Svend Foynsgt. 9, 3110 Tønsberg. Tlf. 33 34 40 00, Fax 33 31 59 05. Faglig ansvarlig for utarbeidelsen var fylkesidrettskonsulent Rolf Bjarne Sund, sekretær for arbeidet var Berit Vasstrand.

Styringsgruppen for planarbeidet bestod av:
Jan Erik Guldahl, Hovedutvalg for miljø, kultur og friluftsliv
Claes Gilljam, Hovedutvalg for miljø kultur og friluftsliv
Jan Petter Bergan, FRIFO
Pål Otto Hansen, Fylkesmannen i Vestfold
Bildet er hentet fra "miljø tema", Miljøverndepartementet 1992. Illustrasjoner: Geir Helgen