OFFENTLIGE ETATER OG VESEN

POSTÅPNERI PÅ VALLØ
Før 1881 var det stor postgang over Vallø. Mesteparten av Tønsbergs post kom sjø-veien, og gikk over Vallø poståpneri eller postekspedisjon som det het. Fra Vallø ble posten sendt videre med skysskarer til Tønsberg. På vinterstid kunne posteks-pederingen være en stri jobb. Når havna var islagt ble posten losset ved iskanten, og ekspeditøren måtte hente den der og bringe den i land. Det fortelles at i 1890 årene var lønnen for en hest og mann som hadde postrute fra Vallø til Tønsberg og tilbake via Aldershvile 2 kroner, og på vinterstid tok dette hele dagen. Da Vestfoldbanen kom i 1881 ble posten for det meste sendt med denne og mengden over Vallø sank betraktelig, og fra da av betraktes postekspeditøren som poståpner.

TELEGRAF/TELEFON
Til Vallø ble det lagt telegraflinje i 1858, og telegrafstasjonen ble åpnet 18. desember. Dette var til stor fordel for både industrien og skipsflåten som lå i opplag ved Jersøy og Valløbukta, men etter industriens sammenbrudd vedtok herredsstyret at telegrafstasjonen skulle nedlegges og at det skulle opprettes en telefonstasjon i stedet. Telegrafstasjonen ble nedlagt 1. juli 1887. Telefonsentralen på Vallø ble heller ikke noen suksess, og den hadde bare tre abonnenter. Den ble også nedlagt og abonnentene over-ført til Jersøy sentral.

LOSSTASJONEN.
Vallø losstasjon ble opp-rettet i siste halvdel av forrige århundre og sorterte under Horten losoldermannskap som ved kongelig resolusjon 1869 ble delt i 6 losstasjoner, deriblant Vallø. Stasjonen hadde sitt eget losningsdistrikt. Felles for de mange losene var at de ofte var oppvokst på øyene, og kjente skjærgården ut og inn. Losingen var ofte en enmannsjobb, og når skutene ble bordet ble losskøyta tatt på slep. Det kunne være tøft å være los selv langt inne i fjorden, og i "Sem og Slagen kulturhistorie" bind 2 kan vi lese en dramatisk historie om los Jens Sørensen på side 247.

Losordningen skrev seg i hovedtrekk fra 1740-årene, men ble innarbeidet ved norsk lov i 1824. Losene hadde et farefylt yrke og store utgifter til å anskaffe og vedlikeholde losskøytene . For losingen hadde de faste takster, og 14 prosent av dette måtte gå til loskassen. I tillegg var det avgift til losoldermannen. I 1889 var høyeste pensjon for en los 220 kroner i året. Hvis han seilet seg vekk ville enken få høyst 80 kroner, og 48 kroner for hvert uforsørget barn. Losguttene og deres etterlatte fikk ingen understøttelse.

Konkurransen blant losene var hard, og de lå ofte langt ute for å kapre skuter.

TOLLSTASJONEN
Tollstasjonen kom i 1777 og hørte under Tønsberg tolldistrikt. Ved tollstasjonen var det flere tjenestemenn, og den første tollbetjenten på Vallø var Andreas Samsing 1777-92. Vallø tollstasjon var en gammel tømmerbygning på 6 værelser og kjøkken. Dette var bolig for stasjonsbestyreren, og i sidebygningen var det vaktstue og en leilighet på 3 rom og kjøkken. I 1890 var det også brygge og seilbåt. I 1945 ble tollstasjonen totalt ødelagt, og 1. januar 1958 ble den nedlagt.

Harry Fett forteller om et par av tollerne: "Full av enevoldstidens embetsnid-kjærhet var overtollbetjenten. Kom en fra utlandet, skal jeg si at reisegodset ble undersøkt. Overtoll-etjenten her nede het først Dietrichs, der levet igjen som enevoldstidens pensjonær og avløstets av den like nidkjære og uniformerte overtollbetjent Sommerfeldt og senere tollrorskar (røjert) Steenbuck."

Tollstasjonen i uthavnen Vallø levde et stille liv fram til 1920 årene. På grunn av brennevinsforbudet begynte smuglingen å anta dimensjoner som aldri før i 1921. Stadig vekk ble det tatt beslag i båter, og det fortelles at ved Jersøy hadde man over 60 beslaglagte fartøyer liggende på en gang. Når et fartøy var beslaglagt, ble det lenket til brygga og låst med en tollerlås. Også ved Vallø tollstasjon lå beslaglagte fartøyer. Til tross for fastlenking og og tollvakt ombord, greidde et fartøy å stikke til sjøs fra Vallø. Tolleren som var vakt ombord, ble satt i land på en holme lenger ut i fjorden.

Uthavnene hadde på denne tiden en motorbåt hver, men det fortelles at tollerne hadde mye driftsproblemer, både på grunn av tekniske feil og sabotasje.

En lørdagskveld i oktober 1921 lå tollkrysseren "Rappen" utenfor Vallø opp mot Bollærene. Ved 22-tiden hørte tollerne en motorbåt tøffe innover fjorden. Tollkrysseren satte etter, men hadde problemer med å finne motorbåten fordi denne stadig endret kurs. Til slutt fikk tollerne kontakt med båten, og så at den var fullastet og hadde to mann ombord. Tollkontrollør Asbjørnsen, sjefen ombord på "Rappen", sto klar i baugen med båtshaken, da et haglskudd ble avfyrt fra motor-båten. Skuddet som ble avfyrt på 6 - 7 meters hold, traff Asbjørnsen i underlivet og låret. Selve skyteepisoden hendte ved Medfjordbåen, og mens mannskapet tok hand om Asbjørnsen, forsvant motorbåten i mørket. "Rappen" satte kurs mot Horten, og Asbjørnsen ble innlagt på sykehuset der. Han døde 2 dager senere. Dødsårsaken var hjertelammelse på grunn av sjokket.

Det ble satt i gang en storstilt leting langs hele Vestfoldkysten etter en 20-22 fots hvit klinkbygget snekke med totaktsmotor. Noen dager etter ble snekka funnet på Langøya ved Holmestrand, og to yngre menn, bosatt på Bjerkøya, ble arrestert og siktet for drapet på Asbjørnsen. De tilsto og ble dømt senere.

SKOLER
Den første skolen vi kjenner til på Vallø var "Bruks-skolen" eller "Saltverk-skolen". Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også "Glassverksskolen". I denne første tiden var barnearbeid svært vanlig, og skolen var et ledd i å trekke til seg familier med barn. Barna fikk en utdannelse, men samtidig fikk bedriftene barne-arbeidere. I bestemmelsene lå det at foreldrene i rimelig grad kunne utnytte barnas arbeidskraft. En telling i 1875 viste at tallet fabrikkbarn i landet var 2565 gutter og 561 jenter. Dette var selvfølgelig bare brøkdelen av de barn som ble holdt i fysisk arbeid.

Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød. Den første læreren en kjenner til på Vallø, var Søren Jesper Hersehend, død 1774. Den som kanskje har hatt størst betydning for skolevesenet var Auen Abrahamsen Rom som virket fra 1806. Han ble rosende omtalt, og veiledet yngre lærere i distriktet.

I 1908 ble det opprettet småskole på Vallø i leide lokaler, og i 1912 besluttet skolestyret at Vallø skulle bli egen krets, og at ny skole skulle bygges. Oljeraffineriet ordnet med tomt og innvielsesfest.

Vallø skole hadde i 1940 - 41 tilsammen 79 elever, og i 1942 ble skolen nedlagt og barna overført til Husvik og Presterød. Vedtaket om nedleggelse ble stadfestet av skolestyret i 1946.

I 1880-årene ble det søkt om midler til såkalte håndgjerningsskoler. Betingelsen var at disse skolene skulle holdes igang 20 uker à 6 timer i sommerhalvåret, og at minst 4 fattige barn skulle ha fri skolegang. Vallø skole fikk en bevilgning på 80 kr i 1894 til slik virksomhet.

Otilie Olsen drev også en tid rundt århundreskiftet en privatskole på Vallø, og i 1917 ble det opprettet en privat middelskole.

BIBLIOTEK
Det første biblioteket var Vallø Arbeiderforenings bibliotek. I 1905 hadde biblioteket 20 lånere, og det første halvåret var det 286 utlån til medlemmene av arbeiderforeningen. Femtende november 1912 skiftet navnet til Vallø folkebibliotek, og lånerlisten hadde øket til 38.

Av regnskapet i 1917 kan vi lese at biblioteket fikk bidrag fra staten på 198 kr og fra herredet på 50 kr. Dessuten gav oljeraffineriet og tapetfabrikken henholdsvis 50 og 25 kr til boksamlingen. Samme år ble det kjøpt inn bøker for kr. 121,70 i de lokale bokhandlene i Tønsberg. Bibliotekaren hevet en lønn på 20 kr.

Bidragene svingte sterkt, og i 1934/35 er statens bidrag kr 50. Raffineriet opprettholdt sitt bidrag, mens tapetfabrikken kun hadde gitt bidrag de første årene. Bibliotekarlønnen forsvant også fra kassaboken etter 1917, og de eneste lønnsutgiftene var til renhold av lokalet, betalt med 3 kroner i måneden.

Med krigen i 1940 kom også påleggene om å sende inn tyskfiendtlig litteratur til lensmannen i Sem, og fra Vallø ble følgende bøker sendt:

Kaus, Gina:Imorgen tidlig klokken ni
Remarque, E.M.: Intet nytt fra vestfronten
Sinclair, Upton: Oljen 1&2
Baum, Vicki: Ringer i vannet
Fink, George: Jeg er sulten
Ludwig, Emil: Juli 14.
Zweig, Stefan: Joseph Fouche

KINO
Tønsberg kino averterte i desember 1913 at de ville åpne kinomatografavdeling på Vallø lørdag 6. i samme måned. Det skulle spilles film kl. 17 hver lørdag og søndag, og billettprisen var 25 øre for voksne og 10 øre for barn. Det ble bare med en vinters prøvedrift. I 1920 fikk Vallø oljeraffineri rett til å drive kino tre kvelder i uka for sine ansatte, mot 10% avgift til kommunen. Det ser ikke ut til at raffineriet benyttet seg av denne retten.