Stasjon Njord

av Ulf Erichsen

Den illegale senderen «Njord» var i drift fra høsten 1943 og ut krigen. Det første året var den lokalisert til Slagendistriktet, og fra høsten 1944 lå den på Hurumlandet. Mannen bak denne senderen het Hans Clifton, og det var både hans faglige dyktighet og kaldblodighet som gjorde at senderen kunne operere så lenge uten å bli peilet av de tyske okkupantene.

Foto: Norges hjemmefrontmuseum.

Hans Clifton hadde kommet flyttende til Teie som ung gutt, og i Tønsberg tok han radioskole og reiste ut til sjøs som telegrafist. Da krigen brøt ut var han bosatt i Oslo og arbeidet i en radioforretning. Allerede fra krigsutbruddet tok Clifton aktivt del i forsvaret av Norge, og etter hvert opprettet han en radiostasjon med jevnlig kontakt med London. Våren 1943 tok han seg via Sverige til England. Her gikk han en del kurser, men det viste seg at Clifton mange ganger hadde mer kunnskaper om radio enn de militære lærerne.

I august ble han sendt tilbake til Norge og sluppet ut i fallskjerm over Vestfold. Hans oppgave var å overvåke skipstrafikken i Oslofjorden og sende meldinger om dette til London. Dessuten skulle han observere annen tysk aktivitet i distriktet, og være mottaker av meldinger til hjemmefronten. Han var en dyktig amatørfotograf, en kunnskap han brukte flittig i sine observasjoner av tyskernes anlegg.

Etter at Clifton hadde hoppet ut i fallskjerm og tatt seg fram til Tønsberg, fikk han hjelp av Milorg til å hente saken sine fra slippet på Skibergfjell. Han hadde liten forbindelse med milorg senere, og det var bankmannen Bjarne Sørensen som ble den viktigste kontakten. Sørensen ble kurèr for Clifton, og hjalp ham med å etablere senderen «Njord» i Tønsbergdistriktet.

Sørensen leiet en hytte på Kibbnebb, der hvor raffineriet på Slagentangen er nå, og i denne hytta installerte Clifton senderen sin. Fra hytta hadde han god utsikt over skipstrafikken i fjorden og kunne gjøre observasjoner av antall skip, ulike skipstyper og hvilken fart de holdt.

Rett ved hytta der senderen «Njord» ble etablert, var det tyske piggtrådsperringer, og i mange meter unna hadde tyskerne laget sementerte graver for mitraljøsestillinger. Hytta hadde vinduslemmer som Clifton hele tiden holdt lukket, og alle hengsler ble smurt så ingen dører knirket. Utenfor var det noen trestubber, og Clifton «laget» flere, slik at han kunne trå på disse når han skulle inn i hytta. Dermed etterlot han se ikke spor hvis det skulle være sølete på bakken. Oppe på kvisten i hytta ble selve radiorommet innredet. Mottakerantennen kunne plasseres på loftet i hytta, mens senderantennen måtte monteres i trærne utendørs. Både kabelen til antennen og antennen ble kamuflert.

En av problemene til de hemmelige senderene var den tyske peiletjenesten. For å gjøre peiling vanskelig, satte Clifton opp refleksantenner rundt omkring i distriktet. Noen så langt unna som 10 km fra senderen. Når han sendte, virket disse som et ekko og de tyske peilestasjonene ville få signaler fra ulike kanter, noe som gjorde peiling svært vanskelig. Clifton forteller selv om hvordan han aktivt ga tyskerne gale peilinger.

En dag oppdaget han en tysk båt med peileutstyr rett nord for hytta. Clifton tok med seg en radio og gikk et stykke bortover i skogkanten. Der rigget han opp en antenne som han rettet mot båten og sendte en melding til London. Etter en stund avbrøt han sendingen med beskjed om at han kom tilbake om 20 minutter. Han observerte da at den tyske peilebåten startet opp og beveget seg nærmere Slagentangen. Clifton forflyttet seg, rigget opp antenne og sendte som avtalt ny melding til London. Tyskeren fikk ny peiling, men Clifteon hadde fått det hele til å virke som om peilingene var parallelle, og ut fra disse resultatene sluttet tyskerne at radiosenderen lå langt inne i landet og båten dro fra Slagentangen. Senere fikk Clifton beskjed om tyske peilebiler langt inne i landet. Slike villedende sendinger og refleksantennene gjorde at tyskerne aldri fikk en skikkelig krysspeiling. Refleksantennene var også ulike, slik at når Clifton byttet frekvens, var det andre antenner som kom i sving og forvirret de tyske peilestasjonene med signaler fra andre retninger .

Det ble også brukt fly av typen Fieseler Stoch, for å peile inn senderen, uten at dette førte fram.

Men tyskerne var mye nærmere enn de trodde.

En dag var det flere tyske soldater rundt hytta da Clifton kom. En vaktpost stod tett ved hytteveggen, og for å avlede oppmerksomheten kastet Clifton en stein bort i noen busker. Vaktposten gikk bort for å undersøke, og i mellomtiden snek Clifton seg inn i hytta. Inne gjorde han seg klar til å sende et telegram, og ut gjennom et kikkehull kunne han se tyske soldater og en motorsykkel med sidevogn påmontert mitraljøse. Ved hytteveggen kunne han se tuppen av en offisersstøvel og en hånd med en sigarett som stakk fram. Clifton tok to ullsokker rund telegrafnøkkelen så lyden ble dempet, og sendte telegrammet uten at tyskerne oppdaget det. Etter en stund forsvant de tyske soldatene og Clifton hadde fritt leide.

Det var ofte nødvendig for Clifton å bringe beskjeder til kurèrene. Når han dro fra hytta , hadde han alltid styrekrystallene til radioen med seg. Av den grunn gikk han alltid bevæpnet. En dag oppdaget han at han var på vei inn i en tysk kontroll. Det var ingen mulighet til å snu sykkelen å ta en annen vei, så det måtte bare stå til. Mannen foran ham ble kroppsvisitert, så Clifton stoppet foran en tysk soldat med maskinpistol i hendene og spurte: «Legitimasjon?». »Ja,» svarte den tyske soldaten, og Clifton ga han et av sine hjemmelagede legitimasjonskort. Da kortet ble levert tilbake pekte Clifton på sykkelveskene og spurte om tyskeren ville undersøke dem. «Poteter,» svarte Clifton da tyskeren spurte hva det var i dem. Den tyske soldaten var tydeligvis fornøyd med svaret, og lot Clifton passere med pistol og styrekrystaller. I sin iver prøvde tyskerne stadig nye metoder for å peile inn «Njord» Sendingene foregikk med strøm fra nettet, og tyskerne slo nå av strømmen distriktsvis for på den måten å lokalisere senderen, men Clifton hadde alltid batterier klare slik at sendingen ikke ble avbrutt når strømmen ble borte. Dermed nyttet heller ikke denne metoden for tyskerne.

Clifton mottok også mange meldinger fra London og disse, sammen med fotografier av tyske forsvarsverk og skip, ble sendt med kurèr , som oftest Bjarne Sørensen, til X/U-agenter i Drammen og Oslo og videre via Sverige til London. Et knapt døgn kunne det ta før bildene var i England Utover våren 1944 økte tyskernes aktivtet, og arrestasjonen av en del milorgmenn i Tønsberg, fikk Clifton, av trygghetshensyn, til å flytte fra hytta på Kibbnebb. Nå etablerte han seg i en hytte mellom Ringshaug og Skallevold. Igjen ble nye refleksantenner satt opp rundt omkring for å villede. Blant annet ble det satt opp en i nærheten av Kibbnebb. Fire uker etter flyttingen fikk Clifton greie på at tyskerne hadde holdt rassia i husene rundt hytta uten å finne noe.

Senere på høsten hadde en arrestant oppgitt Cliftons navn i et forhør. Denne mannen kjente ikke noe til den virksomheten som ble drevet, men Clifton fant det likevel tryggest å forlate distriktet. Han tok med seg senderen og etablerte seg på nytt i Hurum med nye kurèrer, og her ble senderen «Njord» drevet til krigen var slutt.

Bjarne Sørensen ble senere arrestert, men greidde sammen med noen andre å rømme fra Wehrmachtfengselet i Drammen og komme seg over til Koster og Sverige.