miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Prosjekter > Karlsvika > Doomlingen på Bakkestranda


Doomlingen på Bakkestranda

Av Eie Andersen

Bakkeskaug Gård nord på Slagentangen ble i 1890 overtatt av Ole Jørgen Mathiassen som var odelsgutt på gården. Han var døvstum og ble sendt på døvehjem som ung for å lære å lese og skrive. Her ble han kjent med en gutt som også var døvstum. Han het Hans Jakobsen og disse to ble gode venner. Hans som kom fra fattige kår, ble etter skoleslutt invitert med Ole Jørgen hjem til Bakkeskaug hvor han fikk lov til å slå seg ned der hvor han hadde lyst. Hans var glad i å jakte og fiske så valget falt på Bakkestranda nordøst på Slagentangen ut mot Oslofjorden.

Her like i strandkanten bygde Hans sin hytte som skulle bli hans hjem i 40 år. Han hadde ingen klingende mynt så han fikk bygge av det han fant i naturen her ute. Det som fantes i store mengder ute på stranda var stein og det ble byggematerialet for Hans. Han lødde opp stein til vegger og taket ble spikret sammen av trestokker og bjerkebark fra Bakkeskaugskogen, og på toppen dekket med torv. Døra ble snekret sammen av planker som han fant på stranda. Et gammelt lite vindu fikk han i foræring av sin venn Ole Jørgen, likeledes en gammel sprukken støpejernsovn.

Inventaret i den lille steinstua som ikke engang hadde kledning på veggene, var svært spartansk. Ved den ene langveggen hadde han spikret seg en sengebenk. En trekasse som han fant i strandkanten fungerte både som matskap og spisebord. Kassen hang i tauer opp under taket, godt beskyttet for mus som det var rikelig av i slottet hans. Når han skulle spise, firte han kassen ned på gulvet, og vips der sto spisestuebordet. Så var det bare å løfte på lokket og finne fram maten og nyte den på toppen av kasselokket. Og med veden sprakende i kakkelovnen hadde han seg et herregårdsmåltid som oftest besto av fisk og poteter, og enkelte ganger skeiet han ut med en brødskalk med både smør og sukker på til dessert. Og når han var mett, heiste han spiskammeret og spisestuen opp under taket igjen og veltet seg opp i sengebenken glad og mett. Og snart lød en rolig snorking ut i stua som en slags monoton middagskonsert til musene som nå pilte rundt på jordgulvet og gasset seg med smulene fra den rikes bord.

Men det var ikke bare fisk som ble servert. Hans var en dyktig skytter så ei andesteik eller en hare var vanlig søndagsmiddag for Hans og musene. Men han trengte sårt noen kroner til krutt, kuler og salt til maten så han tok derfor småjobber rundt på gårdene. Dessuten tjente han litt på revejakt. Det var mye rev i skogen, og den var glad i høner. Hans hadde hønsegård, og når han slaktet ei høne eller en hanekylling ved å hogge hodet av den, lot han blodet renne nedover hoggestabben sin og oppå toppen av stabben la han hodet som åte for reven. Så satte han seg på vakt inne i stua. I nederste hjørnet i vinduet hans var det en løs glassbit. Den tok han nå vekk og det ble et hull stort nok til et børseløp. Og her satt Hans i timevis og ventet på Mikkel. Og når Mikkel ikke lenger kunne motstå lukten av ferskt høneblod, kom han smygende opp mot hoggestabben hvor han slikket i seg høneblodet. Og når revens hode var oppe på toppen av stabben og glefset i seg hønehodet, smalt det. Han bommet aldri, men om han skulle ha bommet, hadde sikkert reven dødd av sjokk. For Hans sparte ikke på kruttet i den gamle muskedundren av et munnladningsgevær. Så når han trakk av, smalt det noe aldeles forferdelig.

Han fikk 20 kroner i skuddpremie på rev og for et pent rødrevskinn var prisen 800 kroner. Dette var penger som Hans klarte seg med i mange måneder.

Slik levde Doomlingen som han ble kalt, et ganske så lykkelig liv i 40 år nede på Bakkestranda, og han misunte ingen. Navnet Doomlingen hadde ikke noe med å være dum å gjøre, det var et klengenavn som ofte ble brukt på døvstumme. Men så en vakker dag fant noen kloke politikere ut at det var en skam for Sem kommune at en gammel mann skulle bo i slik fattigdom og elendighet. Hans ble hentet med hest og høyvogn. En høyvogn hadde grinder og det ble brukt for at Hans ikke skulle hoppe av på veien. Og her satt han på ei kasse på den lange og skranglete turen til gamlehjemmet Askehaug på Sem som han ble tvangsflyttet til.

Hans ble revet brutalt ut av sin lille verden. Og hans unge og gode venn Alf Myhre glemmer aldri synet av stakkaren som satt sammenkrøpet på kassa i høyvogna og med sorg i hjertet og tårer i øynene så hjemmet sitt forsvinne for alltid. Og i kommunelokalene på Sem gikk noen sjølgode politikere og roste seg over å ha hjulpet en gammel stakkar!

På fattighjemmet Askehaug fikk Hans ingen god alderdom. Her var nemlig moralen: Hardt arbeid og lite mat. Og dette sammen med lengselen etter Bakketranda gjorde at han sakte visnet hen uten tro på hverken Gud eller mennesker.

I våre dager skjer det samme bare motsatt vei. Jeg tenker på hvordan psykisk utviklingshemmede unge mennesker som har hatt et godt og trygt liv i en institusjon blir mot sin vilje forflyttet for å bo for seg selv. Så verden har ikke kommet så mye lenger siden 1917 da Hans ble hentet på Bakkestranda !

La denne historien få stå som en hyldest til Hans og det han sto for og en takk til vennen Alf som har gitt meg denne historien. Også Alf gråt da Hans ble tvangsflyttet. Han var bare syv år gammel da dette skjedde, men har nå 77 år senere enda ikke klart å fortrenge det bedrøvelige synet av vennen i høyvogna.

Juli 1997

Eie Andersen

Forfatteren av historien om Doomlingen på Bakkestranda har skrevet 2 bøker om øyfolket utenfor Tønsberg. Eie Andersen har det meste av sitt liv bodd i Årøsund i nær kontakt med Oslofjorden og kystkulturen. I hans oppvekst hadde praktisk talt alle mannfolk i Årøsund sitt yrke på sjøen. Loser, fiskere, sjøfolk og hvalfangere, de fleste saftige karer med stor fortellerevne.

Dette måtte prege et guttesinn som med stive ører lyttet når de fortalte om livet på havet.

ØYFOLKET med ISBN 82-993333-1-8. I denne boka har Eie Andersen prøvd å gjenskape miljøet ute ifra øyriket. Det var et hardt liv de levde, preget av sykdom og forlis, men også i høy grad av fellesskap og kjærlighet. Kjærlighet ikke bare til mennesker, men også til skaperverket. Boka er en hyldest til øyfolket og det enkle livet de levde.

MER OM ØYFOLKET med ISBN 82-993333-2-6. En videre vandring blant mennesker og skjebner noe nærmere vår egen tid, og særlig om barns hverdag i denne særpregede naturen.

Forfatteren tar oss også med ut i verden, helt ned til Syd Georgia for å ta del i ett av de dristigste og blodigste eventyr i norsk næringsliv: den pelagiske hvalfangsten. En batalje av et annet slags ble utkjempet tidlig i 20-årene rett utenfor øyfolkets egen stuedør da smuglere og tollere lekte katt og mus om spriten.

Tegninger av Hans Gerhard Sørensen i begge bøkene.

En tredje bok fra Eie Andersen er snart ferdig for trykkeriet. Mye av stoffet i denne boka er hentet fra livet på Hvasser/Tjøme.