
		om nettverket \| kontakt \| A til Å \| english

Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Kraftmarkedet og energiloven

Ikke innlogget.

Logg inn / registrer deg

Kraftmarkedet og energiloven

Energiloven trådte i kraft 1. januar 1991. Et av målene med energiloven var å utnytte alle ressursene i energisektoren mer effektivt ved å legge forholdene til rette for konkurranse. Det er Norges vassdrags- og energiverk (NVE) som skal sikre at aktørene i energisektoren følger energiloven og arbeider for å utvikle et velfungerende marked. Foruten å sette krav til organiseringen i bransjen, regulerer NVE også det enkelte nettselskap slik at nettet åpnes for alle leverandører av elektrisitet. Dermed kan kundene kjøpe elektrisitet fra den leverandøren de vil, uavhengig av geografisk lokalisering.

Tidligere hadde energiverkene enerett på å selge strøm til husholdninger og nringskunder innen sitt område, noe som blant annet førte til sterkt varierende priser rundt om i landet. Nå har konkurransen ført til en prisutjevning. Det viser at kraftmarkedet har utviklet seg positivt og i tråd med de politiske intensjonene.

Engros- og sluttbrukermarked

I kraftmarkedet skilles det ofte mellom engrosmarkedet og sluttbrukermarkedet. Engrosmarkedet er markedet for handel mellom produsenter og store kjøpere. Alle energiverkene og andre videreselgere av elektrisitet deltar i engrosmarkedet. Store sluttbrukere kan også inngå kontrakter på engrosmarkedet i stedet for å handle via et verk eller en melger. Energiintensiv industri og andre store bedrifter kan også ha egen energiproduksjon.

Sluttbrukermarkedet er for en bruker som handler elektrisitet for eget forbruk. De fleste handler kraft via et energiverk.

Strømpris og nettleie

Prisen vi betaler for strøm, bestemmes av to forhold: kostnaden til produksjon og til overføring av strøm. Energiloven setter et klart skille mellom disse fordi. Energioverføringen skal reguleres, slik at både kjøper og selger sikres adgang til bruk av elektrisitetsnettet og at det ikke legges konkurransehindringer på omsetning. Regulering av nettet skal sikre en best mulig utnyttelse av det eksisterende nett. Nettleie er det vi må betale for å transportere energien fra markedet til forbrukeren. Leien inkluderer merverdiavgift. Strømprisen reflekterer hva det koster å produsere elektrisitet og varierer med tilbud og etterspørsel i markedet og inkluderer produksjonsavgift, elavgift og merverdiavgift. Det er Stortinget som årlig fastsetter disse avgiftene.

Bytte av strømleverandør

Da energiloven trådte i kraft, kunne alle forbrukere fritt velge hvilken energileverandør de ville ha. Men, i realiteten kostet det så mye å skifte leverandør at det bare lønte seg for store kunder. Første januar 1997 ble dette gratis.

Netteieren har en oversikt over hvilke energileverandører som forsyner kunder i det enkelte området. Det er også mulig å kontakte energileverandøren direkte for å be om pristilbud. Ved skifte av leverandør må netteier kontaktes minst tre uker før skiftet skal skje. Det er imidlertid noen e-verk som har valgt å ikke selge elektrisitet utenfor sitt nærområde.

Energiverkene

Energiverkene må konkurrere om salg til sine lokale kunder og kan konkurrere om leveranser til kunder i andre områder. De har altså ikke enerett på å selge elektrisitet til lokale brukere, men de har leveringsplikt som gjør at kunden alltid er sikret leveranse av elektrisitet. Energiverkene må ut fra den økende konkurransen bli mer markedsorientert og tilbudet bør tilpasses kundenes behov og krav.

Etter at energiloven trådte i kraft, har vi fått meglere som knytter kontakt mellom tilbyder og kunde, og selskaper som omsetter elektrisitet uten selv å eie kraftverk eller nett. Disse kan, i tillegg til energiverkene, rettlede kunder om vilkår for energioverføring og muligheter for kjøp i markedet.

Markedet for elektrisitet er godt etablert, og det finnes en strømbørs hvor kontrakter på kort og lang sikt kan omsettes. NVE får jevnlig besøk fra myndighetene i andre land som vurderer å innføre liknende systemer for regulering. Det beste beviset for at markedet fungerer, er at prisene gjenspeiler tilgangen på kraft. Etter 1991 var strømprisen lav på grunn av stor tilgang på vann, mens vi ser at prisen øker når det er lite vann i magasinene.

Eksport og import av elektrisitet

Norge har eksportert og importert elektrisitet fra utlandet i alle de år som overføringslinjer og kabler har gjort det mulig. Vi har vært nettoeksportør av vannkraft i nesten alle år etter 1970. Verdien på vannenergien har økt gjennom muligheten for å utveksle energi med andre systemer i utlandet, blant annet kullkraftverk i Danmark (og atomkraftverk).

Det er nemlig både dyrt og vanskelig for kullkraftverkene å regulere sin produksjon etter etterspørsel og forbruk. Strømproduksjon kan økes på kort varsel, og danskene både kan og er villige til å betale mye for norsk vannenergi i perioder der etterspørselen er stor, for eksempel midt på dagen. Likeledes kan vi i Norge importere strøm fra kullkraftverk til relativt lav pris på kvelds- og nattestid. I situasjoner med lite vann og høye strømpriser er også Norge nødt til å importere strøm fra utlandet. Før energiloven trådte i kraft, var eksportprisen mye lavere enn prisen til norske forbrukere. Dette har nå jevnet seg ut.

Det planlegges flere kabler til kontinentet etter år 2000. Utviklingen av et felles nordisk energimarked med større kapasitet til å overføre energi mellom landene, vil sikre oss mer stabile strømpriser selv i nedbørsfattige år.

Slik fungerer elektrisitetsmarkedet

Elektrisitetsmarkedet kan sammenlignes med en tønne med vann, der vannet er et bilde på elektrisk strøm. Selve tønnen kan sammenlignes med Statnett SF. Statnett SF eier overføringsnettet som transporterer strøm mellom de forskjellige landsdelene. Alle strømprodusentene i Norge er koblet til dette overføringsnettet, som kalles sentralnettet. Vi kan derfor tenke oss at leverandørene har hver sin kran på toppen av tønna, slik at de kan skru kranen opp og igjen for å fylle vann i tønna. Alle landets strømkunder er også knyttet til sentralnettet. Vi kan tenke oss at kundene har sine små kraner rundt bunnen av tønna, slik at de kan tappe ut vannet.

Statnett er ansvarlig for at nivået i vanntønna er det samme hele tiden. Hvis nivået i tønna blir for lavt, blir trykket i kranen din for lite. Når Statnett merker at nivået i tønna begynner å bli for lavt, ber de en strømprodusent fylle på mer vann i tønna.

Som vi forstår spiller det ikke noen rolle om vannet fylles på i Bergen eller Alta, selv om kunden sitter i Oslo. Kunden i Oslo vil ikke få det samme vannet som leverandøren i Alta fylte på, men det viktige er at trykket i tønna blir opprettholdt. Det er derfor du fritt kan velge den strømleverandøren du måtte ønske her i landet, uavhengig av den geografiske plasseringen.