Artsinformasjon

Kjennetegn: Kraftig kropp med korte bein. Flat hale med skjellmønstret hud. Bakføtter med 5 tær og svømmehud. Framføtter med 5 frie fingre og graveklør. Pels med tett bunnull og lange dekkhår. Brunlig farge med lysere gråbrun underside. Kroppslengde 100-110 cm hvorav halen er inntil 30 cm lang og 12 cm bred. Vekt 18-22 kg (maks 27 kg).

Habitat: Sverige, Finland, Polen, Baltikum, Sveits, og østover i Asia til Stillehavet. I Norge fast bestand i alle kommuner i Agderfylkene og Telemark. Også forekomster i Rogaland, Hordaland, Buskerud, Vestfold, Akershus, Oslo, Østfold, Hedmark, Sør- og Nord-Trøndelag og Nordland.Utsatt i Troms og Finnmark. Sterkt knyttet til vann. Beveren er territoriell og omformer landskapet ved å felle trær, bygge demninger og hytter, grave kanaler og jordganger. Lever i familiegrupper.

Næring: Vannplanter, urter, gress og løv. Bark og bast av løvtrær.

Formering: Pardanning i 2-5-årsalderen. Parringstid i januar-februar men også senere. Drektighetstid 105 døgn. 1-5 (oftest 2-4) unger fødes i perioden mai-juli.

Spor: Spor av framfot er rundt og ca. 4 cm langt med avtrykk av 5 frie fingre med graveklør. Spor av bakfot er trekantet, ca 12-14 cm langt og 8 cm bredt med avtrykk av svømmehud.

Kjennetegn: Denne majestetiske hvite kjempefuglen er ganske lik en sangsvane, som den er litt større enn. Knoppsvanen kan bli mer enn 10 kilo og ha et vingespenn på over 2 meter. Det gjør den til vår tyngste hekkefugl. Knoppsvane har et mørkt fjærløst felt mellom nebbet til øyet, og den har en karakteristisk knøl (knopp) i panna. Nebbets farge er rødlig, i motsetning til sangsvanens gule.

Utbredelse: Knoppsvane hekker i i Sør-Norge nord til og med Vestland fylke. Lenger nord er den påvist mer tilfeldig. I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland.

Forflytninger: Om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten fra Hordaland og sørover, men noen trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer i Norge finnes også en del svenske hekkefugler.

Leveområde: Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

Kjennetegn: Sangsvane er litt slankere enn sin slektning knoppsvane, men kan bli mer enn 10 kilo og ha et vingespenn på over 2 meter. De mangler knoppsvanens mørke fjærløse felt mellom nebbet og øyet, og har heller ikke en knøl (knopp) i panna. Sangsvane har gult nebb og svart nebb, og svarte bein.

Utbedelse: Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. Sangsvanen beiter mest på bunnplanter og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap som hekkeplass. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Forflytninger: Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren, før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.

Kjennetegn: Vår største vadefugl har et vingespenn på 80-100 cm. Den er en overveiende brunspettet fugl, med lange bein og et langt og nedoverbøyd nebb. Buken er lys.

Utbredelse: Finnes hos oss mest tallrik på Østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt utenfor hekketiden.

Leveområde: Storspove finnes i mange ulike habitater i hekketiden, men er mest typisk i åpne områder ute ved kysten. De trives i dyrket mark, strandeng, lynghei og myrområder.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten kan de også spise bær.

Forflytninger: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsakelig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. De fleste norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer. Noen få overvintrer også langs norskekysten, men det er ikke kjent om dette er norske hekkefugler eller ei.