Artsinformasjon

De røde fruktene til villbringebær er velkjente. Blomsten er hvit. Skuddene er toårige, det første året kommer det tynne skudd uten greiner. Neste år vokser det greiner ut fra skuddet, og da dannes blomster og bær. Vokser gjerne på åpne steder med steinete, nitrogenholdig jord. Du finner den ofte i veikanten.

Bukkeblad er en vanlig vann og myrplante. Den har store, flotte hvite blomster i tette aks. Blomsterknoppene er rosa. Ofte er det bare bladene vi ser, og de er lett å kjenne igjen ved de er trekoblet og sitter på en stilk som strekker seg over vannflaten.

To arter i Norge. Begge er lavlandsarter, og i første rekke knyttet til rennende vann. Vanlig elvemose, F. antipyretica, er vanlig i middles næringsirke elver og bekker, mer sjelden i innsjøer. Lever både i kalkrike og kalkfattige områder. Duskelvemose, F. dalecarlica, finnes spelsielt i kalkfattige områder. Kan danne massevegetasjon i svakt forurensede elver, men synes å forsvinne helt hvis pH blir lavere enn 5.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Kjennetegn: Bladene er grågrønne, ovale og med tydelig spiss. Oreveden er løs. Trærne blir ikke særlig gamle, 30-40 år. Oreraklene er blant de første plantene som blomstrer om våren. Hunnraklene er korte og blir kuleforma og treharde når de modnes (“orekongler”).

Leveområde: Gråor er ikke så kravfull som svartor. Den finnes mest på grusmark, både tørt og langs vassdrag.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet og går nesten like høyt som bjørk. Ute på kysten fra Østfold til Nordland er den imidlertid sjelden eller mangler.

Økologi: På orerøttene sitter det utvekster av en sopp (Shintzia alni) som kan ta opp nitrogen fra luften. Dette er hoved-nitrogenopptaket for planten. På grunn av samarbeidet med soppen feller oren bladene mens de ennå er grønne, uten å trekke næringen inn til stammen. Nitrogenrike blader tilfører jorden viktig nitrogen.

Vanlig høymole er vanlig i hele landet som ugras på dyrka mark, fuktige enger, tangvoller, i veikanter og i byer. Den vokser gjerne der det er næringsrikt og favoriseres ved sterk gjødsling. Du finner den også oppe i snaufjellet rundt setrene. Høymole har store breie blad, er stiv og uspiselig. Derfor er den et plagsomt ugras i både høy og silofôr. Hylsterbladene er store og uten gryn.

Kjennetegn: De kremhvite blomstene har en sterk, mandelliknende duft som du etter hvert vil kjenne igjen. Planten kan bli 1,5 meter og har grovtakkede blader oppover stengelen.

Kjennetegn: Blomstene er mørkt røde og det er begerbladene som er størst og gir blomsten den fine stjerneformen. Planten har en kraftig underjordisk rotstokk som gjør at den sprer seg lett.

Leveområde: Myrhatt er en plante som trives på fuktige plasser slik som myrer, fuktenger og vannkanter.

Det finnes 4 arter av nøkkeroser i Norge, fordelt på to slekter: Nymphaea som er hvite, og Nuphar som er gule.

Kjennetegn: Femdelt blad med noen få, spisse tenner. Bladene blir ofte røde om høsten. Bladskaft og unge greiner har melkesaft. Spisslønn blomstrer på bar kvist og blomsterkvastene står rett opp. Fruktene (“nesene”) har “helikoptervinger”, og vinkelen mellom de to vingene er over 90 grader.

Voksested: Trærne vokser raskt på god jord i tørre skoger og urer.

Utbredelse: Spisslønn er viltvoksende på Østlandet og nedover Sørlandet, men den danner ikke store skoger. Ellers er den plantet nord til Troms og har spredt seg i alle fall i Nord Trøndelag muligens opp til Nordland.

Stri kråkefot liker mager jordgrunn, gjerne litt skyggefullt, i furuskog, sumpskog, skråninger, raviner, ved tilgrodde elve- og bekkefar, samt i gamle torvtak, plantefelt og drenert myr. Stri kråkefot danner ofte store bestander og tuene er tette.

Kjennetegn: Stri kråkefot blir 10-25 cm høy, og blomstrer på ulike tidspunkt fra juni til september. De mørkegrønne greinene er 10-15 cm lange, og bladene er 4-10 mm og kjennes strie som en stiv bust når man tar på planten. Stri kråkefot har lange utløpere som kan bli mer enn 50 cm og tydelig gult sporeaks i toppen.

Sporepulveret hos stri og myk kråkefot kalles heksemel, og kan brukes til litt av hvert, for eksempel små eksplosjoner.

Kråkefotplanter oppsto tidlig, allerede mot slutten av silur.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Stri_kråkefot