| Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Anseriformes (Andefugler) Familie: Anatidae (Andefamilien) Art (sp.): Anatidae sp. (And)
| Vi har mange andearter, der bare “And” er oppgitt på dataskjemaet, blir den lagt inn som andefamilien, Anatidae sp. |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Paridae (Meisefamilien) Slekt: Parus Art: Parus major (Kjøttmeis)
| Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.
Lyder: Sangen er variabel, men består av metalliske strofer med to til tre stavelser, for eksempel “ti-tu, ti-tu” eller “ti-ti-ta, ti-ti-ta”.
Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest alpine strøkene. Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.
Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som unntaksvis trekker over lengre avstander.
Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren.
På fõringsplassen: Vår absolutt vanligste art på fõringsplassen, i hele landet. Den spiser det meste som tilbys, men favorittene er solsikkefrø, talg og meiseboller. Kjøttmeisen sitter sjelden lenge på foringsbrettet, men henter enkeltfrø som den renser for skall og spiser like i nærheten. I Hagefugltellingen blir det gjennomsnittlig sett 6-7 kjøttmeiser per fõringsplass, noe som gjør den til den mest tallrike meisen i hagene våre.
Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges av mose, og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser. |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Corvidae (Kråkefamilien) Slekt: Corvus Art: Corvus cornix (Kråke)
| Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.
Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.
Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.
Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.
Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.
Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker. |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Corvidae (Kråkefamilien) Slekt: Pica Art: Pica pica (Skjære)
| Kjennetegn: Skjæra har en lang metallglinsende svart stjert, hvit underside, hvite skuldre og svart hode, rygg og bryst, I flukt kan man se vingene som er svarte innerst og hvite lengst vekk fra kroppen. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.
Lyder: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.
Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa. Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det er menneskelig bosetning. Skjæra er godt tilpasset til urbane omgivelser. På verdensbasis finnes en rekke underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).
Forflytninger: En utpreget standfugl som beveger seg lite i løpet av året.
Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.
På fõringsplassen: En av de vanligste hagefuglene om vinteren. Skjæra har god appetitt og spiser det meste, også solsikkefrø og meiseboller. De opptrer som regel i små grupper på 2-4 individer.
Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir. |