Artsinformasjon

Kjennetegn: Veden er seig, glatt og aromatisk. Nålene er flerårige og sitter i kranser på tre. Hunn- og hannblomster sitter på hvert sitt individ (særbu). Hunnblomstene er grønne og hannblomstene er gule. Frøa sitter i ei bærkongle (einebæret) av tre oppsvulmede kongleskjell som er grønne første året og svarte andre året.

Voksested: Kan vokse på de fleste jordtyper men krever mye lys og vil derfor ikke trives inne i en mørk skog. Einer finnes opp til 1700 m høyde over havet i Norge.

Utbredelse: Einer finnes i nesten hele Norge og store deler av den nordlige halvkule.

Anvendelse: Siden veden ikke råtner så lett har einer tradisjonelt hatt mange bruksområder, som for eksempel gjerdestaur og hesjestaur. Greiner har også vært brukt som kledning på yttervegger på løer og uthus (“brakekledning”). Den beskjedne størrelsen og sakte vokst begrenser imidlertid dagens bruk av treverket, men bærene brukes fortsatt som krydder.

Dyrket eple er et hybridkompleks som sannsynligvis består av flere europeiske og asiatiske arter. Epletrærne har grove kvister uten vedtorner. Bladene er runde eller hjerteforma med hår på undersiden og bare litt håret på oversiden. Villapal sine blad er glatte. Eplene er store og søte. Epletrær er dyrket i lavlandet.

Kjennetegn: Opptil 5 m høy busk. Greinene er rette med korsstilte kvister. Bladene er 3-lappet og kan minne om lønn. I blomstringen i juni-juli ser du de hvite blomstene som sitter i en flat skjermkvast med store sterile blomster ytterst og små fertile blomster innerst. De sterile blomstene er “reklameplakater” for å trekke til seg insekter. Fruktene er røde og noe giftige.

Planten er vanlig på Østlandet og i kyst og fjordstrøk opp til Nordland. Du finner den både i bar- og løvskog, i skogkanter, berg og urer.

Kjennetegn: Planten er 2-4 m høy. De gulhvite blomstene sitter i en tett eggforma kvast. Når de blomstrer i april-mai, får de en karakteristisk lukt som trekker til seg insekter som bestøver planten. Har klaser med røde saftige bær på høsten.

Leveområde: Rødhyll er egentlig en plantet prydbusk som har forvillet seg i skog og kratt på næringsrik jord. Rødhyll er noe mer hardfør og tåler mer skygge enn svarthyll.

Utbredelse: Den er vanlig på Østlandet og i kyst og fjordstrøk går den opp til Nord-Trøndelag.

Hele planten er litt giftig. Det er mye overtro og tradisjon knyttet til hylletrærne.

Kjennetegn: Dette er en gruppe tovinger som er velkjent for de fleste. I Norge finner vi i underkant av 40 arter i denne familien. Det er subtile karakterer som skiller noen av artene i denne familien så det kan være vanskelig å bestemme stikkemygg til art.

Nesten alle artene i denne familien er blodsugere, men det er bare hunnmyggen som suger blod. Hun trenger et blodmåltid for å kunne utvikle eggene. Hannen lever av nektar og andre plantesafter.

Larvene lever i stillestående vann, der de henger i overflatehinnen. De er meget sårbare for predasjon fra fisk, og finnes ikke i vann der det også finnes fisk.

Syrin blomstrer i mai-juni med velduftende hvite eller lilla blomster. Bladene er hjerteforma med en lang spiss. Syrin er en prydbusk som er importert fra Balkan og planta nord til Troms. Noen steder har den forvillet seg ut i skog og berg, i alle fall på Østlandet og i kyststrøk nord til Trøndelag.