Artsinformasjon

Kjennetegn: Flaggspetten er broket svart og hvit på ryggsiden, hvit på buken og rød på undergumpen med meiselformet nebb. Hannen har også en firkantet rød flekk i nakken. Unge flaggspetter har rød isse. Den kan skilles fra hvitryggspetten på at den mangler mørke spetter på buksiden av kroppen, og at den har en tydelig hvit skulderstripe.

Lyd: Flaggspetten har den raskeste trommehvirvelen av spettene på rundt 10-15 slag i sekundet.

Utbredelse: Den er mest vanlig på Sør- og Østlandet, men også spredt hekkende fra Rogaland og opp til Troms.

Habitat: Den finnes i flere skogstyper og har et variert kosthold (insekter, ulike frø fra trær, egg og fugleunger, og talg) med barkonglefrø som viktigste innslag vinterstid. Om våren skifter den til insektkost som den også forer ungene opp på.

Forflytninger: Den er i utgangspunktet standfugl men kan foreta vandringer enkelte år når tilgjengeligheten av frøkongler er lav.

Hekkebiologi: Flaggspetten hekker i hulrom som den hakker ut i gamle trær, da helst osp. Eggene ruges ut på 8-9 dager.

Kjennetegn: En 30 cm. stor grønn hakkespett. Kjønnene er ganske like, men hannens svarte skjeggstripe har i motsetning til hunnen rødt fyll. Overgumpen er mer gulgrønn enn resten av fuglen, og skiller seg tydelig ut når den flyr. Issen er helrød. Lydmessig ligner den på gråspetten, men “kly-kly-kly”-lydene daler ikke i intensitet på samme måte som hos denne.

Habitat: Grønnspetten foretrekker løv- eller blandingskog.

Forflytninger: Dette er ingen utpreget trekkfugl. Den blir med rette karakterisert som en stand- og streiffugl, og kun mindre bevegelser har blitt registrert i Norge.

Næring: Mye av maten blir funnet på bakken, og grønnspetten er en spesialist på maur. Vinterstid kan de grave seg gjennom mer enn en halv meter snø for å nå ned til maurtuer. I tillegg finner de mat i råtne trær, der larver av ymse treborende insekter er favoritten.

Hekkebiologi: Reirhullet blir hakket ut av begge kjønn høyt i et løvtre. Grønnspetten kan bruke gamle reir som den “pusser opp”. I mai legges rundt fem (oppptil ni) egg som ruges ut i løpet av 15 til 17 døgn. Etter at ungene har blitt foret med maur og maurpupper i tre ukers tid, er de klare for å hoppe ut av reiret. Foreldrene mater ungene et par uker etter at de har forlatt reirhullet.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Lyder: Sangen er variabel, men består av metalliske strofer med to til tre stavelser, for eksempel “ti-tu, ti-tu” eller “ti-ti-ta, ti-ti-ta”.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest alpine strøkene. Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren.

På fõringsplassen: Vår absolutt vanligste art på fõringsplassen, i hele landet. Den spiser det meste som tilbys, men favorittene er solsikkefrø, talg og meiseboller. Kjøttmeisen sitter sjelden lenge på foringsbrettet, men henter enkeltfrø som den renser for skall og spiser like i nærheten. I Hagefugltellingen blir det gjennomsnittlig sett 6-7 kjøttmeiser per fõringsplass, noe som gjør den til den mest tallrike meisen i hagene våre.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges av mose, og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Svartmeisa er en liten meis med grå rygg, beige underside og svart hette med en hvit flekk/stripe opp i nakken. Sangen kan minne om kjøttmeisas, men er tynnere og med en annen klang.

Habitat: Dette er en typisk barskogsfugl som trivest best i granskog, selv om den kan hekke i furu og blandingsskog, og unntaksvis i løvskog. Den trenger ikke store sammenhengende skogsområder men klarer seg med skogholt og mindre treklynger.

Utbredelse: Den er utbredt over mesteparten av landet nord til Tromsø der den kan finne barskogsområder.

Forflytninger: Svartmeisa er overveiende standfugl, men når tilgangen på favorittmaten granfrø er lav kan den om høsten forflytte seg vest- og sørover.

Næring: Om sommeren foretrekker de insekter og edderkopper. Svartmeisa har det tynneste nebbet av alle meisene, og de spiser dermed de minste næringsemnene. De kan i likhet med bladsangere (Phylloscopus sp.) og fuglekonger spise mye bladlus og insektegg. Utenfor hekkesesonger inntar de mye frø fra bartrær, og i første rekke fra gran.

Hekkebiologi: Egglegging starter i siste halvdel av april, og to kull er relativt vanlig. Rugetiden er ca. 14 dager. Reiret plasseres i naturlige hulrom, i fuglekasser, på bakken under røtter og steiner eller i bergsprekker. Ungene blir fostret opp på insekter.