Artsinformasjon

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene. Ungfugler har en brunere fjærdrakt, der blant annet vingene er helt brune. Ungfuglene har også svart endebånd på stjerten. Voksne har helt hvit stjert. Hos voksne fugler er nebbet gult, mens ungfuglene har mørkt, ofte tofarget nebb. Beina hos de voksne er gulgrønne, mens de hos ungfuglene er rosa.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h. Arten hekker også i urbane miljøer, for eksempel på hustak.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Fossekallen er brunsvart over det hele bortsett fra den hvite strupen og brystet. Ungfuglenes første drakt er grålig og skjellete.

Utbredelse: Arten er knyttet til rennende vann. Den er den eneste av våre spurvefugler som søker næring gjennom dykking. Tildels næringsrike elver og stryk med steiner som stikker opp, er fine fossekallhabitat. Den finnes utbredt i hele landet opp til 1 300 meter over havet.

Næring: Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren tar de mest småfisk.

Hekkebiologi: Reiret legges nært vann, ofte godt skjult under broer eller fosser. Eggene legges i mars – april. I 2015 ble den norske bestanden vurdert av BirdLife Norge til å ligge et sted mellom 10 000 – 40 000 par.

Forflytinger: Om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.