Artsinformasjon

Bekkemeitemarken trives i våte omgivelser, gjerne i vannsjuk jord. Den
takler pH fra 4 til 7. Når den føler seg truet kan den snøre av en del av
halen sin for å avlede predatorer nok til å komme unna. Lengden er 3-7 cm,
fargen er rødbrun eller gulbrun. Bakkroppen har firkantet kroppstverrsnitt
og kroppen virker skjør.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Larvene lever i plante- og humusrike dammer, innsjøer og sakteflytende elver, men unngår myr med lav pH. Flygetid mai – okt.

I Norge funnet langs kysten nord til og med Troms. Arten trives best i oligotrofe vann. Er også funnet i brakkvann.

Artene er kjent som oligotrofe til mesotrofe. Hvis slekten dominerer, anses vannet for mesotroft. Hvor korrekt dette er, er imidlertid usikkert. For tiden arbeides det med en revisjon av hele slekten ved Zoologisk Museum i Bergen. Hvilke arter dere har funnet er det derfor ikke mulig å si noe om foreløpig. Det har vært rotet en god del i de to hundre årene som har gått siden den første arten ble beskrevet.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjonsrikt, stillestående eller sakterennende vann med relativt høyt næringsinnhold. Flygetid mai – okt .

I Europa er arten beskrevet som kaldtvannsart i rennende vann. I Nord-Amerika er den imidlertid også funnet i littoralen i innsjøer og vann. Skolens funn stammer antakelig far utløpsbekken.

En vanlig art, men ikke registrert nord for Nordland. Synes å foretrekke små tjern, og er ofte en dominerende art i dammer med råtnende blader. Finnes også i eutrofe sjøer.

Lever på overflaten av stillestående og rennende vann. Den er et rovdyr som lever av andre insekter. Arten er kjent fra Europa, men synes å være relativt sjelden. Den er rapportert fra Norge tidligere, men bare i sør Troms. En av grunnene til at arten sjelden blir funnet, er at den er nattaktiv, og skjuler seg i vegetasjon eller under stein om dagen. Arten er funnet av to skoler i VANDA: Surnadal vg. og Ulstein vg., begge i Møre og Romsdal.

Regnes som en typisk kystart, og er funnet langs kysten fra Halden til Bodø. Nymfene er tolerante, og antas å være relativt tolerante også overfor surt vann. Flygetid fra april til midten av august. Nymfene kan være vanskelige å skille fra den nærstående arten C. puella. Denne er imidletrid bare kjent langs kysten fra Halden til Stavanger.

Utbredt i Norge langs kysten opp til Nord-Trøndelag. Nymfene lever oftest i stillestående vann, men også i sakterennedene vann. De er tolerante for brakkvann og moderat forurensning. Flygetid fra tidlig mai til oktober.

Larvene lever fortrinnsvis i bekker, men også i littoralsonen i innsjøer med mye detritus. Flygetid sept. – nov.

Gruppen består av 3 arter i Norge. Artene kan foreløpig bare bestemmes som voksne.
C. hastulatum (Charpentier, 1825) er Norges vanligste vannymfe, og er utbredt over hele landet unntatt Finnmark. Den er euryøk, og finnes i de fleste ferskvannsmiljøer.
C. lunulatum (Charpentier 1840) er hovedsaklig en østlig art. Den er regnet som sårbar i Europa, og sjelden i Asia. I Norge regnes arten som truet. Den foretrekker mesotrofe og oligotrofe forhold, helst med flytende vegetasjon. Den er funnet i Østfold, Akershus og Hedmark, og i Finnmark.
C. armatum (Charpentier 1840) har også hovedsaklig østlig utbredelse. Den er utryddet/forsvunnet fra de Britiske Øyer og de nordlige deler av det kontinentale Europa. I Norge er den regnet som sårbar. Den er funnet i Østfold, Akershus, Vestfold, Telemark, og i N- og S.-Trøndelag. På kontinentet finnes arten for det meste i mesotrofe myrområder, mens i Norge er den hovedsaklig funnet i mer eller mindre eutrofe sjøer og dammer.

Arten er funnet i hele landet. Lever i rennende vann og i eksponerte, næringsfattige sjøer. Finnes ofte blant knyttnevestore steiner.