Artsinformasjon

Kjennetegn: Orrfuglen er en hønsefugl og i likhet med de fleste andre hønsefuglene kan også orrfuglene virke ganske runde i kroppen. I tillegg har orrfuglene kraftig nebb som er velegnet til å beite planter og knopper med. Hannen er svart med noen hvite fjær under stjerten. Hunnen kalles orrhøne. Den er spraglete rødbrun. Orrhønene går lett i ett med skogbunnen, og de er vanskelige å oppdage når de sitter på bakken.

Habitat: Storfuglen lever i skog og heilandskap.

Næring: Om sommeren beiter orrfuglene på bær og lyng som de finner på skogbunnen. Når du går i skogen kan en orrfugl plutselig flakse opp. Den forsvinner raskt mellom trærne med hurtige vingeslag. Om vinteren beiter orrfuglene på bjørkeknopper.

Hekkebiologi: Om våren samles de på spillplasser på myrer og islagte vann. Hannene lager en buldrende spillyd som du kan høre på langt hold. De sloss om å være i sentrum av leiken. Senterhanene er de som får parre seg med flest orrhøner.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.

Ulven er den største av alle artene i hundefamilien med opptil 90 cm. i skulderhøyde, og en vekt på opptil 80 kg. Hannulvene er større enn tispene. Arten varierer mye i utseende avhengig av hvor i verden de kommer fra. De norske ulvene er gulgrå med svarte dekkhår på rygg og skuldre, og de har ofte en svart stripe på forsiden av frambeina. Man finner ulven utbredt i store deler av Eurasia og Nord-Amerika. I Norge er det kun få familiegrupperer igjen, og disse holder til i grenseområdene mot Sverige på Sørøstlandet. Ulvene jakter gjerne i flokk, og store pattedyr er hovedføden. Flokkene er sammensatt av et lederpar, eller alfa-par, som stort sett også er de som reproduserer. Om en annen hunn skulle få unger, ville trolig alfa-hunnen ta livet av de. Parringstiden er på seinvinteren, og hunnen går drektig i to måneder før 3-6 unger kommer til verden. De aller fleste ungene dør i løpet av det første leveåret. De eldste individene kan bli opptil 16 år gamle. Dessverre har ulven fått et dårlig rykte gjennom historien. Til tross for at det er gjort mye ulveforskning, er det ofte overtro som legges til grunn for folks oppfatning av arten. Den er en naturlig del av norsk natur, og vi er forpliktet til å ta vare på dette fantastiske hundedyret.