Artsinformasjon

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene på undersiden og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark. Gjøken er en langstjertet og spissvinget fugl, noe som gjør at de kan forveksles med små rovfugler. De blir også ofte jaget av småfugler på samme måte som rovfugler. Oversiden, hals og hode er grått hos hannene. Hunnene har en brunere fjærdrakt, men kan også vær ganske hannlike. Øynene har gul iris, og beina er korte.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Norske gjøker overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

En lysende fargeklatt på den mørke skogbunnen. Den hvite blomsten kan minne om hvitveis, mens de skarpgrønne bladene minner om kløverblader. Bladene og blomstene folder seg sammen når det er sterkt sollys, når det begynner å mørkne eller når uvær er på vei, og i gamle dager ble plantens bevegelser brukt til å spå været.

Gulveis er en sjelden plante i Norge, men finnes i spredte forekomster på Østlandet, Trøndelag, Nordland og Troms. Det er en tidlig vårplante og blomstrer ofte sammen med hvitveis og vårkål.
Gulveisen ligner svært mye på hvitveis, bortsett fra at blomsten er gul og har hårete blomsterdekkblader. I tillegg kan gulveisen få flere blomster på blomsterstilken, mens hvitveis kun har en blomst. Planten er giftig.

Kjennetegn: Stor busk eller tre (3-12 m) med mørk bitter bark. Bladene er bredt lansettforma eller avlange fint kvasstannet. De lange hvite blomsterklasene med sin karakteristiske lukt, blomstrer etter løvspretten i mai-juni. Etter blomstring utvikles klaser med små svarte steinfrukter som er nokså sure. I fjellet og nordpå er heggen buskformet, og blir ofte satt til en egen underart.

Voksested: Du finner gjerne hegg i kratt eller løvskog nær elver eller bekker på steder uten for mye sol.

Anvendelse: Treverket er sterkt og seigt og egnet til dredreiing. Det er imidlertid mindre egnet til ved da det er vanskelig å kløyve. Fruktene har vært brukt til vin og likør.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen er litt mer blass i fargen enn hannen.

Utbredelse og habitat: Linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer. Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Maiblom finnes i hele landet, og trives best i løv- og barskog. Den tilhører liljefamilien og blomsten har god lukt for å kunne tiltrekker seg pollinerende insekter. Om høsten får planten saftige, røde bær med frø, men disse må ikke spises for hele planten er giftig!
Maiblom kan minne om liljekonvall men den er mindre og har ikke klokkeformede blomster. Planten har to store blader høyt oppe på stilken.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.