Artsinformasjon

Kjennetegn: Den største gåsa som finnes i Norge. Arten har svart hals og hode, men med hvite kinn. Ryggen og deler av undersiden er brun, mens bryst og undergumå er hvit.

Kanadagåsa, som navnet tilsier, hører opprinnelig hjemme i Nord-Amerika, hvor den hekker over store deler av nordlige USA og Canada. Siden tidlig på 1900-tallet har kanadagåsa blitt satt ut over store deler av Europa, særlig i de nordiske landene. De største bestandene finnes på sentrale Østlandet, i Agderfylkene, Sunnfjord, Nordmøre og Trøndelag. Trolig teller den norske hekkebestanden 1500-2000 par, pluss et betydelig antall ikke-hekkende individer. De fleste hekker ved vann i barskogsområder med innslag av dyrket mark, beite eller annen gressmark. Reirene plasseres ofte på holmer og øyer, men når det gjelder valg av reirplass er kanadagåsa svært fleksibel. Om vinteren trekker de fleste til saltvann, primært er de ute etter åpent vann. Ofte samler de seg sammen med svaner og ender på plasser der de blir fôret av mennesker. Enkelte trekker et godt stykke sørover, norske fugler er gjenfunnet bl.a. i Danmark og Skottland. Ringmerking har også vist at en populasjon fra Meråker i Trøndelag trekker til kysten av Telemark i oktober og tilbake i april.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Utbredelse: Kvinanda hekker i et bredt belte over hele Eurasia og Nord-Amerika, tett knyttet opp mot de boreale barskogsbeltene. I Norge finnes den tallrikt hekkende fra Vest-Agder gjennom alle østlandsfylkene til Trøndelag, lenger nord er den også stedvis vanlig, avhengig av forekomsten av barskog. På Vestlandet er kvinanda sjelden som hekkefugl, den mangler omtrent helt på vestsiden av en linje som strekker seg fra Eigersund sør i Rogaland og følger vannskillet over fjella nord til grensen mellom Romsdal og Nordmøre.

Hekkebiologi: Kvinanda plasserer som regel reiret i et trehull, ofte i et gammelt svartspettreir der svartspetten forekommer. Ellers hekker den ofte i holker som er hengt opp spesielt for kvinand og ugler. Noen steder er kvinanda blitt vanligere etter at man har hengt opp holker, en indikasjon på at mangel på egnede hekkeplasser mange steder begrenser utbredelsen.

Leveområde: Høyvokst, gammel skog med større og mindre vann og sakteflytende elver er kvinandas nøkkelbiotop.

Forflytinger: Vinterstid forekommer kvinanda vanlig både i ferskvann og saltvann langs kysten nordover til Nordland. Trolig trekker deler av den norske bestanden ut av landet til områdene rundt Nordsjøen, bl.a. overvintrer store mengder kvinender i de grunne havområdene rundt Danmark.

Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten. Den finnes over hele landet, men er sjelden og fåtallig som hekkefugl på Vestlandet. Etter endt hekking samles laksender fra et stort område langs kysten av Finnmark for å myte. Fugler merket så langt borte som England og Sveits, er funnet her blant konsentrasjoner av laksender på over 1000 individer som samler seg ved munningen av større elver. Munningen av Tanaelva er særlig kjent for sine store konsentrasjoner av laksand på ettersommeren og i september, med opptil 10.000-25.000 individer samlet.

Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom.

Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker.

Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet.

Utbredelse og bestand: Lomvien er en typisk fuglefjellsfugl, som hekker i Norge fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. I dag finnes det 30 000 par i landet, en betydelig nedgang i forhold til tidligere. Stor dødelighet på grunn av næringssvikt og garndød, har gjort at den er blitt en sårbar art. På 60-tallet hadde vi over 200 000 hekkende par i Norge.

Næring: Lomvien lever overveiende av fisk, bl.a. lodde, som den fanger under vann.

Forflytninger: Overvintringsområdene er over store områder i vestlige deler av Nordatlanteren, fra Barentshavet til Skagerrak.

Forplantning: Fuglene legger sine egg i mai-juni, og trekker ut fra hekkeplassene juli-august.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Utbredelse: Toppskarven hekker langs store deler av den vesteuropeiske kystlinjen fra Kolahalvøya i nord til Marokko i sør, samt i Middelhavet og Svartehavet. I Norge finnes den vanlig langs kysten fra Rogaland til Finnmark, utenom hekketiden også fåtallig lenger inn i Skagerak. Den overvintrer langs norskekysten nordover til Lofoten. Toppskarven er knyttet til den absolutt ytterste delen av kysten.

Næring: Den tar mindre og mer pelagisk fisk enn storskarven. Den finnes oftest på matsøk i grunne sjøområder.

Hekkebiologi: Toppskarven foretrekker å hekke i sterkt kuppert terreng, ofte i steinurer på øyer og holmer ytterst mot havet. Den er mer sårbar for villmink enn sin større slektning storskarven, og muligheten for skjul til reiret, lett adkomst til sjøen og fravær av rovdyr er viktige faktorer i valg av hekkeplass.