Artsinformasjon

Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge.

Lyd: Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.

Utbredelse: Den trives best som hekkefugl i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog. Om vinteren kan dompap finnes nær sagt over alt, og besøker gjerne bebyggelse og fuglebrett.

Forflytninger: Dompapen er en både en stand- og trekkfugl. Artens variable vinterforekomst skyldes i stor grad vandringer utenfor hekketiden. Visse år kan vi få besøk av østlige fugler på vandring etter næring.

Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. Dompap er en vanlig gjest på fuglebrettet, men som andre finkefugler kan de variere mye i antall mellom år.

Hekkebiologi: Dompapene kan ha samme partner over flere år. Reiret, som er god skjult og vanskelig å finne, plasserer de gjerne et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker. Egglegging skjer fra slutten av april til begynnelsen av juni. De ruges av hunnen i rundt 14 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret i rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.

Kjennetegn: Flaggspetten er broket svart og hvit på ryggsiden, hvit på buken og rød på undergumpen med meiselformet nebb. Hannen har også en firkantet rød flekk i nakken. Unge flaggspetter har rød isse. Den kan skilles fra hvitryggspetten på at den mangler mørke spetter på buksiden av kroppen, og at den har en tydelig hvit skulderstripe.

Lyd: Flaggspetten har den raskeste trommehvirvelen av spettene på rundt 10-15 slag i sekundet.

Utbredelse: Den er mest vanlig på Sør- og Østlandet, men også spredt hekkende fra Rogaland og opp til Troms.

Habitat: Den finnes i flere skogstyper og har et variert kosthold (insekter, ulike frø fra trær, egg og fugleunger, og talg) med barkonglefrø som viktigste innslag vinterstid. Om våren skifter den til insektkost som den også forer ungene opp på.

Forflytninger: Den er i utgangspunktet standfugl men kan foreta vandringer enkelte år når tilgjengeligheten av frøkongler er lav.

Hekkebiologi: Flaggspetten hekker i hulrom som den hakker ut i gamle trær, da helst osp. Eggene ruges ut på 8-9 dager.

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Gulspurven er en langstjertet spurvefugl med gult hode og buk. Overgumpen er rustrød og nebbet kort. Vinterdrakten er blekere enn hekkedrakten, og hannene er gulere enn hunnene.

Lyd: Sangen er karakteristisk med seks seks korte “tzi”-lyder etterfulgt av en lang “tzyyyyyh”.

Habitat: Gulspurven trives i åpent jordbruk- og kulturlandskap med innslag av hager, skogholt, einerbakker og beitemark.

Næring: Føden består stort sett av frø og korn, i større grad frø om vinteren. Havre står på toppen av ønskelisten, og gulspurven er vanlig å finne på bruk med hestehold. En art som gjerne besøker fuglebrettet.

Forflytninger: Den er en standfugl i deler av utbredelsesområdet, men noen trekker sørover til Nordvest-Europa, blant annet til Nederland og Danmark.

Hekkebiologi: Reiret plasseres på bakken i åpent terreng godt skjult av markvegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger eggene i rundt 13 døgn. 4-5 unger mates mates opp på oppgulpede insekter og etterhvert på frø, og ved vellykket hekking er de flygedyktige etter 15-16 dager.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Lyder: Sangen er variabel, men består av metalliske strofer med to til tre stavelser, for eksempel “ti-tu, ti-tu” eller “ti-ti-ta, ti-ti-ta”.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest alpine strøkene. Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren.

På fõringsplassen: Vår absolutt vanligste art på fõringsplassen, i hele landet. Den spiser det meste som tilbys, men favorittene er solsikkefrø, talg og meiseboller. Kjøttmeisen sitter sjelden lenge på foringsbrettet, men henter enkeltfrø som den renser for skall og spiser like i nærheten. I Hagefugltellingen blir det gjennomsnittlig sett 6-7 kjøttmeiser per fõringsplass, noe som gjør den til den mest tallrike meisen i hagene våre.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges av mose, og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Store øyne og ører. Hale like lang som kropp. Gråbrun rygg, gråhvit underside. Kan ha okergul avlang flekk i strupen eller på brystet. Kroppslengde 75-110 mm, hale 70-110 mm og vekt 20-40 gram. Nattaktiv.

Habitat: Finnes fra Island i vest til Altai og Himalaya. Også i Nord-Afrika. I Norge i lavereliggende skogtrakter i Sør-Norge og i kulturlandskap langs kysten. Trives i skogkanter og kratt langs dyrket mark, kan gå inn i bygninger om vinteren.

Næring: Vesentlig frø, men også insekter, andre smådyr og åtsler.

Formering: Drektig i 21-26 døgn, vanligvis 3-7 unger i kullet, 2-3 kull i sommerhalvåret.