Artsinformasjon

Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge.

Lyd: Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.

Utbredelse: Den trives best som hekkefugl i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog. Om vinteren kan dompap finnes nær sagt over alt, og besøker gjerne bebyggelse og fuglebrett.

Forflytninger: Dompapen er en både en stand- og trekkfugl. Artens variable vinterforekomst skyldes i stor grad vandringer utenfor hekketiden. Visse år kan vi få besøk av østlige fugler på vandring etter næring.

Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. Dompap er en vanlig gjest på fuglebrettet, men som andre finkefugler kan de variere mye i antall mellom år.

Hekkebiologi: Dompapene kan ha samme partner over flere år. Reiret, som er god skjult og vanskelig å finne, plasserer de gjerne et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker. Egglegging skjer fra slutten av april til begynnelsen av juni. De ruges av hunnen i rundt 14 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret i rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.

Kjennetegn: Grønnsisikhannen er kontrastrikt mønstret i gult, grønt og svart mens hunnen er mørkere grå med innslag av grønt og gult.

Lyd: Sangen om våren er et karakteristisk «ptlyyyyy» blandet inn i en variert småpludring.

Utbredelse: Den er sterkt knyttet til gran- eller furuskog, og er utbredt i hele landet der den finner er slik skog. Den finnes også i bjørke- og gråorskog.

Næring: I hekkesesongen er konglefrø den viktigste matkilden, mens i vinterhalvåret oppholder grønnsisiken seg i åpnere landskap med orefrø som viktig kostinnslag. Besøker gjerne foringsplasser.

Forflytninger: De fleste grønnsisikene trekker ut av landet til Vest- Mellom- og Sør-Vest-Europa i september-oktober, men i milde vintre med rike frøsettinger overvintrer en del individer i Norge.

Hekkebiologi: Reiret plasseres gjerne høyt ute på en gran- eller furugrein eller i buskas av gran, furu eller einer, og er vanskelig å finne. Eggleggingen starter vanligvis i april-mai, og det er trolig vanlig at den fostrer to kull i løpet av hekkesesongen.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Lyder: Sangen er variabel, men består av metalliske strofer med to til tre stavelser, for eksempel “ti-tu, ti-tu” eller “ti-ti-ta, ti-ti-ta”.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest alpine strøkene. Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren.

På fõringsplassen: Vår absolutt vanligste art på fõringsplassen, i hele landet. Den spiser det meste som tilbys, men favorittene er solsikkefrø, talg og meiseboller. Kjøttmeisen sitter sjelden lenge på foringsbrettet, men henter enkeltfrø som den renser for skall og spiser like i nærheten. I Hagefugltellingen blir det gjennomsnittlig sett 6-7 kjøttmeiser per fõringsplass, noe som gjør den til den mest tallrike meisen i hagene våre.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges av mose, og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Nøtteskrika er lett å kjenne igjen på de skimrende lyseblå og hvite feltene i vingene. Over- og undergumpen er hvit, og stjert og armsvingsfjær er svarte. Den har et svart felt fra nebbrot og bakover under øyet. Resten av kroppen går i oransj-brune nyanser.

Sang: Lyden er et støyende “kræh” eller et musvåklignende “piææ”.

Habitat: Den trives i gran og blandingsskog, og går ikke høyere opp mot fjellet enn granen.

Utbredelse: Vanlig i skogtrakter i hele Sør-Norge. Arten er fortsatt i ekspansjon nordover, og finnes nå trolig hekkende nord til Troms. Den har en omfattende utbredelse på verdensbasis. Fra Vest-Europa til det østlige Kina og det nordlige India. Det er en rekke underarter som avløser hverandre innenfor utbredelsen.

Forflytninger: Nøtteskrika er normalt stasjonær hele året men kan forflytte seg når mattilgangen svikter. Massevandringer kan også utløses av for stor populasjonstetthet. Invasjoner østfra skjer av varierende intensitet med jevne mellomrom.

Næring: Sommerstid spiser den insekter, mark, små pattedyr, fugleunger og egg. Mat (eikenøtter, korn og til og med småpoteter) hamstres til vinteren, og den benytter seg også flittig av foringsplasser.

Hekkebiologi: Hekking skjer tidlig på våren. Reiret bygges av kvister og plantestengler høyt oppe i et tre med tørt gress som fóring. Eggene legges i mai-juni, og rugingen tar 16-17 dager. Selv om ungene er flygedyktige etter 20 dagers mating, fortsetter foreldrene å mate dem i ytterligere noen uker.