Artsinformasjon

Kjennetegn: Granmeis kjennes på sin svarte hette, svarte strupeflekk, lyse kinn, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den kan forveksles med løvmeis, men denne har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Les mer om hvordan du skiller dem her.

Lyder: Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov «tææh tææh»-lyd, men også tynne «ti-ti» – eller «siu-siu-siu-siu»-lyder.

Utbredelse: Den globale utbredelsen til granmeis strekker seg fra Vest-Europa og østover til Stillehavet. I Norge finnes den over hele landet i bar- og blandingsskog. Den er stedvis relativt vanlig i fjellbjørkeskogen.

Forflytninger: Granmeis er en stedbunden art, men noen år kan det være store mengder på vandring. Dette er fugler fra andre steder i Fennoskandia som forflytter seg for å finne bedre levekår utenfor hekkesesongen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeis er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer de store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugler.

På fõringsplassen: Solsikkefrø, nøtter og meiseboller er granmeisas favoritter på fuglebrettet. Den er sjelden tallrik når den kommer på besøk, og kommer som regel med 2-3 individer om gangen. Den er alltid i bevegelse, og flyr frem og tilbake fra frøautomater i et forrykende tempo.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 meter over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungene forlater reiret nærmere tre uker etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de beveger seg ut av territoriet.

Kjennetegn: Gulspurven er en langstjertet spurvefugl med gult hode og buk. Overgumpen er rustrød og nebbet kort. Vinterdrakten er blekere enn hekkedrakten, og hannene er gulere enn hunnene.

Lyd: Sangen er karakteristisk med seks seks korte “tzi”-lyder etterfulgt av en lang “tzyyyyyh”.

Habitat: Gulspurven trives i åpent jordbruk- og kulturlandskap med innslag av hager, skogholt, einerbakker og beitemark.

Næring: Føden består stort sett av frø og korn, i større grad frø om vinteren. Havre står på toppen av ønskelisten, og gulspurven er vanlig å finne på bruk med hestehold. En art som gjerne besøker fuglebrettet.

Forflytninger: Den er en standfugl i deler av utbredelsesområdet, men noen trekker sørover til Nordvest-Europa, blant annet til Nederland og Danmark.

Hekkebiologi: Reiret plasseres på bakken i åpent terreng godt skjult av markvegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger eggene i rundt 13 døgn. 4-5 unger mates mates opp på oppgulpede insekter og etterhvert på frø, og ved vellykket hekking er de flygedyktige etter 15-16 dager.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Lyder: Sangen er variabel, men består av metalliske strofer med to til tre stavelser, for eksempel “ti-tu, ti-tu” eller “ti-ti-ta, ti-ti-ta”.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest alpine strøkene. Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren.

På fõringsplassen: Vår absolutt vanligste art på fõringsplassen, i hele landet. Den spiser det meste som tilbys, men favorittene er solsikkefrø, talg og meiseboller. Kjøttmeisen sitter sjelden lenge på foringsbrettet, men henter enkeltfrø som den renser for skall og spiser like i nærheten. I Hagefugltellingen blir det gjennomsnittlig sett 6-7 kjøttmeiser per fõringsplass, noe som gjør den til den mest tallrike meisen i hagene våre.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges av mose, og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Vår største kråkefugl. Den er ensfarget svart med litt metallglans i fjærdrakten. I forhold til de andre svarte kråkeartene har den et kraftigere nebb og en kileformet stjert. Kjønnene er som hos de andre kråkefuglene like, men hannen er litt større.

Habitat: Arten finnes stort sett i alle landets habitater. Det som virker å være avgjørende er tilgjengelige hekkeplasser (se hekkebiologi). Ravna er ikke like knyttet til mennesker som de andre kråkefuglene, og kan finnes milevis fra nærmeste bebyggelse.

Utbredelse: Ravna er utbredt over hele landet, fra kysten til høyfjellet. I 1994 ble bestanden i Norge anslått til å ligge på mellom 20 og 30 000 hekkende par (Norsk Fugleatlas). På verdensbasis finner man ravna på store deler av den nordlige halvkulen.

Forflytninger: De voksne fuglene holder seg stort sett ved hekkeplassene hele året. Ungfuglene farter litt mer rundt, men det er ikke gjort konkrete funn av norske ravner lenger bort enn i Sverige.

Næring: Dette er en alteter som foretrekker animalsk føde. Mange har kalt ravna for “den norske gribben”, og det er ikke uten grunn. I fjellstrøk kan de i likhet med gribbene sirkle på stor høyde mens de leter etter kadavre på bakken. Andre næringsemner finner den i fugler, fugleunger og egg, smågnagere, insekter, og bær.

Hekkebiologi: Ravnene er monogame. Et par kan holde sammen i mange år, gjerne hele livet ut. De hekker i bratte fjellskrenter enten ved kysten, i innlandet eller på høyfjellet. Noen ganger tar de også ibruk høye bartrær som reirplass. Vanligvis legges kullet på rundt fem egg i mars eller april. Etter tre uker med ruging av hunnen, klekker ungene. Etter 40 nye dager tar de til vingene for første gang.

Kjennetegn: Skjæra har en lang metallglinsende svart stjert, hvit underside, hvite skuldre og svart hode, rygg og bryst, I flukt kan man se vingene som er svarte innerst og hvite lengst vekk fra kroppen. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Lyder: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa. Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det er menneskelig bosetning. Skjæra er godt tilpasset til urbane omgivelser. På verdensbasis finnes en rekke underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En utpreget standfugl som beveger seg lite i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

På fõringsplassen: En av de vanligste hagefuglene om vinteren. Skjæra har god appetitt og spiser det meste, også solsikkefrø og meiseboller. De opptrer som regel i små grupper på 2-4 individer.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.