Artsinformasjon

Brunnakken finnes utbredt fra Island og gjennom hele det nordlige Eurasia. I Norge er den påvist hekkende i de aller fleste fylker, sjeldnest fra Aust-Agder til Svenskegrensen. Bestandsoverslag er svært grove, men 4-6000 par er antydet. Brunnakken hører til slekten Anas, på norsk blir artene i denne slekten kalt gressender og kjennetegnes bl.a. ved at de normalt ikke dykker etter føden. Hannene til disse artene er svært fargerike, mens hunnene er mer brunspraglet for bl.a å gå i ett med vegetasjonen når de ruger. På vestlandet foretrekker brunnakken grunne vann med vegetasjonsrike strandbredder dominert av elvesnelle, flaskestarr og tjønnaks, og finnes ofte i tilknytning til dyrket mark. Brunnakken betraktes ofte som den eneste ?egentlige@ gressanden, fordi den i større grad enn de andre gressendene går og beiter på gressmark. De fleste brunnakkene trekker ut av landet vårt om høsten, og betydelige antall kan registreres i ferskvann og gruntvannsområder hvor de raster i september-oktober. På denne tiden av året har ikke hannen sin flotte vårdrakt, og det kan være vanskelig å skille brunnakkene fra andre gressender. En lysende hvit buk og et grått nebb kan imidlertid være gode kjennetegn å se etter. Spredte individer overvinterer langs kysten der det finnes åpent vann, ofte sammen med stokkender der disse fôres av mennesker. På Jæren overvintrer trolig over 1000 individer i et normalår. I løpet av april-mai vender brunnakken tilbake til hekkeområdene, avhengig av når det blir isfritt.

Utbredelse: Storlom hekker i store deler av Norge. Den foretrekker innlandet, store fiskerike, vegetasjonsfattige innsjøer, både i skogstrakter og høyereliggende områder. Innsjøer med jevn vannstand er foretrukket, helst med lave torvøyer som gir en ideell reirplass.

Forflytninger: Storlom er sjelden om vinteren langs kysten. De fleste overvintrer i Middelhavet og Svartehavet. Den returnerer i april-mai, og kommer ofte inn på hekkeplassen så snart disse er isfrie. De fleste forlater landet i september-oktober, og trekker tvers over land og via Østersjøen til vinterkvarteret.

Dersom den ikke hekker altfor langt fra havet, pendler de voksne fuglene ofte til saltvann for å finne mat. Den er derfor ikke sjelden å se i saltvann også sommerstid, særlig i fjordstrøk i Nord-Norge.