Artsinformasjon

Kjennetegn: Liten, svart og hvit gås med hvitt kinn.

Forflytninger: Flokker med hvitkinngås passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Vårtrekket foregår fra siste halvdel av april, og berører områder av norskekysten mellom Vest-Agder og Nordland/Troms. Det er imidlertid få som stopper opp underveis før de når Helgelandskysten, der de legger seg opp nødvendige næringsreserver før de trekker videre mot Svalbard. Gresskledde øyer og holmer blir foretrukket, på rasteplassen er det maten som er viktigst. Hovedmengden a fuglene hekker på øyer langs vestkysten av Spitzbergen, de foretrekker øyer fordi polarreven har vanskeligere for å nå dem her. Om høsten raster de på Bjørnøya før de fleste trolig trekker direkte til Skottland. Noen få kan observeres langs kysten av Sørvestlandet vinterstid, ofte i blandingsflokker med andre gjess.

Utbredelse: Hvitkinngåsa hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. I Osloområdet finnes en liten utsatt populasjon på ca. 40 par, de fleste i Bunnefjorden. De hekker vesentlig på treløse holmer i indre skjærgården, men hekking i ferskvann er også registrert. Etter hekking streifer de til parkanlegg i Osloområdet, bl.a. til Frognerkilen der flesteparten oppholder seg for å myte (skifte fjær). Om vinteren trekker de ut av landet, hittil er en ringmerket fugl funnet i Tyskland som den eneste indikasjonen på hvor de oppholder seg da.

Kjennetegn: Terner er som slanke langvingete måker. De har forlengete stjertfjær når de er voksne. Makrellterne og rødnebbterne er meget like, men det finnes noen kjennetegn som er verdt å bite seg merke i. Hos de aller fleste makrellternene er nebbspissen svart, mens den hos rødnebbterne er dyprød (som resten av nebbet). Makrellterna har en noe mer fyldig kropp, og har ikke så lange stjertfjær som rødnebbterna. Om sommeren har voksne makrellterner mørke håndsvingfjær som danner en mørk kile på ytterste del overvingen. Hos rødnebbterne dannes kun en mørk bakkant på vingen, som følge av kun mørkere tupper på de ytterste fjærene. Ungfuglene er mer kompliserte å skille fra hverandre, men hos makrellterne kan man se en mørk bakkant på armsvingfjærene (de vingefjærene som sitter nærmest kroppen) i flukt. Rødnebbterna mangler mørkt i disse fjærene.

Utbredelse: Vi finner makrellterne hekkende langs hele norskekysten. Arten er vanligst i Sør-Norge, og blir gradvis mer fåtallig jo lenger nord man kommer. Den hekker også i innlandet. Det er anslått at det hekker omkring 10 000-20 000 par i Norge.

Habitat: Finnes for det meste langs kysten i Norge, men den hekker også ved innsjøer.

Forflytninger: Ternene er utpregete trekkfugler, og makrellterna overvintrer langs kysten av Sør- og Vestafrika. Allerde i juli tar høsttrekket til, og varer ut september. De fleste ettåringene returnerer ikke til Norge den første sommeren, men tilbringer denne tiden blandt annet i Sør-Europa. Vårtrekket foregår fra april til mai.

Næring: Makrellternene lever av små fisk, som den finner enten ved kysten, eller i ferskvann. Krepsdyr og insekter blir også spist.

Hekkebiologi: Vanligvis starter ikke makrellterna å hekke før de er minst to år gamle. Ternene er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker. Ternene er aggressive ved reiret, og styrter mot inntrengere.

Utbredelse: I Norge finner vi flest hekkende småspover fra Trøndelagsfylkene og nordover. Rogaland, Oppland og Hedmark har også sin del av den norske bestanden. Småspoven har finner sine hekkeplasser hovedsakelig ved høyereliggende heier og myrer, men også ved kysten visse plasser.

Næring: Kosten består av like deler animalsk og vegetabilsk føde.

Forflytninger: I trekkperiodene om høsten og våren kan man se arten i hele landet, både i innlandet og ute ved kysten. Da foretrekker de våtmarker, men sees også ofte på dyrket mark. Høsttrekket begynner allerede mot slutten av juli, og varer ut september. Norske hekkefugler er langdistansetrekkere, og overvinterer i all hovedsak i Vest-Afrika. Ankomst til Norge om våren fra april.