Artsinformasjon

Artene i fløyfiskfamilien kjennetegnes på den spoleformete kroppen, og hodet som er tiltrykt ovenifra. Selv om hodet er bredt, så er munnen liten. De to store øynene sitter tett sammen oppe på hodet, og er tilpasset et liv nedgravd i sand. Familien er mest utbredt i alle varmere hav, men vi har tre arter i sør i Norge.

Knurren blir opptil 45 cm lang og lever på 10-50 meters dyp. Den skiller seg fra rødknurr ved at den har benknuter langs sidelinjen og ved basis av ryggfinnen. Knurren trives best på sandbunn, men finnes også mudder- skjell- og steinbunn hvor den spiser forskjellige krepsdyr og yngel. Selv om kjøttet til knurren er velsmakende, blir den hos oss lite anvendt som matfisk.

Det er hunnen som kalles rognkjeks mens hannen kalles rognkall.

Kjennetegn: Arten har en rund kropp med tykk hud og syv rekker benknuter på sidene og buken. Den fremste ryggfinnen er skjult av en tykk benknutekem. Under fisken sitter en kraftig sugekopp som arten kan suge seg fast til stein og annet hardt underlag. Rognkallen har et større hode og brystfinner enn rognkjeksen, og kjennes også igjen på den stive kjønnspapillen. I gytetiden blir rognkallen rødt på buken.

Leveområde: Arten går i fjæra i gytetiden, men ellers lever den stort sett på 50-150 meters dyp. Om våren gyter fisken på grunt vann mellom steiner og alger, og eggene voktes av hannen til de klekkes. Hverken hunnen eller hannen spiser i gytetiden, men på dypere vann ellers i året spiser den gjerne pelagiske krepsdyr og blekksprut.

Utbredelse: Rognkjeksen er vanlig langs hele kysten.

Nytte: Selv om den har et velsmakende kjøtt, er den kanskje mest kjent for rognen som brukes til å lage kaviar.

Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”).
Rødspetten blir sjelden større enn 50 cm lang, men det er fanget individer på opptil 100 cm og 7 kg.

Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr.

Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden.

Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål.

Sandflyndre er utbredt på sand- og bløtbunn på 2-150 meters dyp langs hele norskekysten. I Nord- Europa er sandflyndren tallrik, og blir sjelden over 25 cm lang. Den kjennes igjen på de ru skjellene på øyesiden, den lille munnen og den ovalt buete sidelinjen over brystfinnen. Føden består av nesten alle typer virvelløse dyr som arten finner på de stedene den oppholder seg.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.