Artsinformasjon

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Lyder: Sangen er variabel, men består av metalliske strofer med to til tre stavelser, for eksempel “ti-tu, ti-tu” eller “ti-ti-ta, ti-ti-ta”.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest alpine strøkene. Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren.

På fõringsplassen: Vår absolutt vanligste art på fõringsplassen, i hele landet. Den spiser det meste som tilbys, men favorittene er solsikkefrø, talg og meiseboller. Kjøttmeisen sitter sjelden lenge på foringsbrettet, men henter enkeltfrø som den renser for skall og spiser like i nærheten. I Hagefugltellingen blir det gjennomsnittlig sett 6-7 kjøttmeiser per fõringsplass, noe som gjør den til den mest tallrike meisen i hagene våre.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges av mose, og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen er litt mer blass i fargen enn hannen.

Utbredelse og habitat: Linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer. Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Det er 10 ulike måkearter i Norge, når bare “Måke” er oppgitt på dataskjemaet, blir de lagt inn som Larus sp.
Ettersom det finnes flere slektsnavn for Måker vil denne observasjonen bli plassert under Måkefamilien, Laridae.

Kjennetegn: Rødstrupen er karakteristisk med sin runde kropp og sitt røde bryst. Den hopper gjerne elegant rundt på bakken, men når den synger sitter den helst høyt opp i en tretopp eller lignende.

Sang: Sangen er en strøm av klare, sprudlende og boblende toner. Den har også en “tikk-ikk-ikk…”-lyd som man ofte kan høre fra tette busker. Rødstrupe hevder vinterterritorier gjennom sang og de synger ofte om natten.

Utbredelse: Rødstrupen er en typisk skogsfugl, men kan også finnes hager og parker. Den hekker i blandingsskog og fuktige barskogsområder i hele landet, men er mer fåtallig i Troms og Finnmark.

På fõringsplassen: Rødstrupa oppsøker gjerne fõringsplasser for å lete etter favoritter som melormer, meiseboller eller nøtter. Den sees helst alene, og vokter over en matressurs som den har funnet. Den er aggressiv ovenfor andre rødstruper på fõringsplassen. Det er sjelden å se flere rødstruper ved samme matstasjon uten at det oppstår hissige konfrontasjoner. Overvintrer i størst tettheter på Vestlandet, men er heller ikke sjelden i Trøndelag eller på Sør- og Sørøstlandet. Individene er mer spredt lenger nord. Arten er spesielt sårbar for lengre perioder med snø- og kulde.

Kjennetegn: Skjæra har en lang metallglinsende svart stjert, hvit underside, hvite skuldre og svart hode, rygg og bryst, I flukt kan man se vingene som er svarte innerst og hvite lengst vekk fra kroppen. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Lyder: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa. Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det er menneskelig bosetning. Skjæra er godt tilpasset til urbane omgivelser. På verdensbasis finnes en rekke underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En utpreget standfugl som beveger seg lite i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

På fõringsplassen: En av de vanligste hagefuglene om vinteren. Skjæra har god appetitt og spiser det meste, også solsikkefrø og meiseboller. De opptrer som regel i små grupper på 2-4 individer.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Utbredelse: Ærfugl hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene.

Levemiljø: Den er sterkt knyttet til saltvann hele året, og hekker ikke i innsjøer.

Hekkebiologi: Ærfugl er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Den legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.