Artsinformasjon

Blågrønnalgene ble tidligere plassert i planteriket, men har flere fellestrekk med bakterier enn med alger. Blant annet har de ikke cellekjerne. Fotosyntesen er knyttet til selve cellemembranen. Blågrønnbakteriene omfatter ca 150 slekter med 1500 arter. De finnes i ferskvann, brakkvann, saltvann, i og på jord og på fuktige klipper. Noen trives i varme kilder med temperatur opptil 75 garder celsius, andre lever i klippesprekker i ørkener, men andre igjen finnes i arktisk klima. Hovedmengden av blågrønnalger finnes imidlertid i ferskvann. Det finne både planktoniske og fastsittende former.

Dafnier er små krepsdyr som lever i innsjøer og dammer over hele landet. De lever hovedsaklig ute i de frie vannmassene, selv om du også kan finne de langs land. Små dyr som lever ute i vannmassene kalles dyreplankton. De spiser planteplankton, og blir selv spist av større dyr, inkludert fisk.

Kjennetegn: Dafniene fanges lettest med en planktonhåv, og i et prøveglass kan du se dem som små prikker som beveger seg, 1-2 millimeter store. Når de legges under en lupe, ser du at de har et hode med en “snute” og ett stort, mørkt øye. Dafnine kan ligne på sin kusine Bosmina, me de skilles fra hverandre ved at Bosmina har en lang snabel der Dafnia har sin lille snute.

Dafnier kan formere seg uten befruktning, også kalt jomfrufødsel. Det vil si at mødre lager døtre som er genetiske kopier av seg selv. De blir raskt voksne, og kan få barn når de er to uker gamle. Voksne dafnier kan legge et nytt kull hver tiende dag, og det kan være 20 barn i ett kull. Når alle barna er døtre som selv kan produsere like mange barn, kan dafniene raskt bli mange dersom det er nok mat, slik som i en innsjø om våren når algene blomster opp.

Dafniene kan også ha vanlig formering med befrukting. Dette skjer særlig om høsten, da produserer de hanner og lager hvileegg som kan tåle tørke og frost.

Den spesielle reproduksjonsmåten gjør at dafnier er mye brukt som forsøksdyr. De har kort livssyklus, produserer mange unger, og alle barna i et kull har likt genmateriale.

Fureflagellatene er en viktig og stor gruppe i saltvann, men har relativt få arter i ferskvann. Ferskvannsformene kan ikke sende ut lys (morild) slik saltvannsformene gjør. Cellene har et karakteristisk utseende med to langsgående og en tversgående fure. Der furene møtes sitter to flageller. Den som peker i dyrets lengderetning sørger for bevegelse framover, mens den andre skaper rotasjon. Mange fureflagellater forflytter seg vertikalt etter lyset, dvs. døgnvandring. Det finnes former både med og uten cellevegg. Veggen er laget av cellulose.

Gullalgene trives bedre i oligotrofe innsjøer og kaldt vatn enn de fleste andre algegruppene, men de finnes også i næringsrikt og varmt vatn. De har klorplaster som er gule, gulgrønne eller brune, og de fleste gullalgene er autotrofe. Noen lever autotroft og tar opp organisk materiale. Cellene har en eller to flageller som ofte er vanskelig å se i fiksert materiale. Hos en del arter er cella dekt med skall eller plater, med eller uten nåleliknende veheng. Andre arter er nakne, og de kan være vanskelige å se i fiksert materiale. Noen lever i kolonier som kan se ut som små trær, der hver enkelt celle sitter nede i et traktformet skall (Dinobryon). Andre gullalger (f. eks. Synura) kan ved masseoppblomstringer gi usmak på drikkevatn (fiskesmak). Gullalger dannser spesielle forkislete hvilesporer som blir kalt statocyster.

Bare i Europa er det registrert mer enn 1000 arter hjuldyr, hvorav de aller fleste lever i ferskvann. De kan finnes nesten alle steder der det forekommer fuktighet, f. eks. i takrenner på hus, eller i mose og lav. Noen arter svømmer fritt og lever som plankton, og noen er forankret til et fast underlag hele livet. Andre kan veksle mellom disse to. Hjuldyrene kan derfor finnes både som bunndyr og i planktonprøver. I bunndyrprøvene er de riktignok vanskelige å finne pga. størrelsen, men når de først er funnet er de fine å se på under forstørrelse (i levende tilstand). Alle har en krans med små hår (cilier) rundt en munnåpning som ofte er ganske stor. Hårene vifter mat ned i munnen med en bevegelse som minner om ‘bølgen’ på en idrettsstadion.

Kiselalgene har skall laget av kisel, SiO ₂. De har sin hovedutbredelse i marint miljø. Det er kiselalgene som hver vår danner algeoppblomstringen i norske kystfarvann, og de regnes som en av de viktigste produsentene i sjøen. I ferskvann har de langt mindre betydning. Kiselalgene deles i to grupper ette formen på skallet; runde (sentriske) og avlange (pennate).

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

Tre arter er funnet i Norge.

De cyclopoide hoppekrepsene har rundere kropp og kortere antenner enn de calanoide.

En art i Norge.

De Calanoide hoppekrepsene har lengre antenner og mer avlang kropp enn de cyclopoide.

Calanoide hoppekreps er de mest tallrike dyra blant zooplankton i havet, både i antall dyr og antall arter. Det er ca. 90 ulike arter i havet, der de ugjør mellom 50% og 89% av zooplanktonet.

Slekten Bosmina, fra ferskvann, kjennetegnes ved den lange snabelen og det store panneøyet.

Tre arter er funnet i Norge.