Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegre finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den fåtallig. Utbredelsen strekker seg over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegra har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet.

Forflytninger: Til en viss grad en standfugl, men mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Sangsvane er litt slankere enn sin slektning knoppsvane, men kan bli mer enn 10 kilo og ha et vingespenn på over 2 meter. De mangler knoppsvanens mørke fjærløse felt mellom nebbet og øyet, og har heller ikke en knøl (knopp) i panna. Sangsvane har gult nebb og svart nebb, og svarte bein.

Utbedelse: Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. Sangsvanen beiter mest på bunnplanter og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap som hekkeplass. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Forflytninger: Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren, før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.

Kjennetegn: Vår største vadefugl har et vingespenn på 80-100 cm. Den er en overveiende brunspettet fugl, med lange bein og et langt og nedoverbøyd nebb. Buken er lys.

Utbredelse: Finnes hos oss mest tallrik på Østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt utenfor hekketiden.

Leveområde: Storspove finnes i mange ulike habitater i hekketiden, men er mest typisk i åpne områder ute ved kysten. De trives i dyrket mark, strandeng, lynghei og myrområder.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten kan de også spise bær.

Forflytninger: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsakelig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. De fleste norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer. Noen få overvintrer også langs norskekysten, men det er ikke kjent om dette er norske hekkefugler eller ei.