Hopp til hovedinnhold

Fugler i byer og tettsteder

Kråka er nært knyttet til mennesket, og har en viktig funksjon som renovasjonsfugl både i byer og på landet. Foto: Frode Falkenberg

Rovfugler trekker gjerne inn til byer for å jakte. Her ser vi en ung hønsehauk som blir jaget av ei kråke i Bergen. Foto: Frode Falkenberg

Bydua er et karakteristisk innslag i bybildet året rundt, på jakt etter mat på torg og i gater. Foto: Frode Falkenberg

Siden tusenårsskiftet har det hekket tjeld på tak midt i sentrum av Bergen. Fenomenet har bredt om seg, og rapporteres nå jevnlig fra andre deler av det urbane Norge. Foto: Tjeld.uib.no

Hvilke dyr og fugler som finnes i tettbygde områder, varierer fra landsdel til landsdel, men generelt har norske byer og tettsteder et rikt dyreliv. Innenfor grensene til Norges største by kan vi finne 45 av Norges 80 pattedyrarter og vel halvparten av landets fuglearter.

Hvilke fugler som finnes i tettbygde områder varierer fra landsdel til landsdel, men generelt har norske byer og tettsteder et rikt fugle- og dyreliv. Innenfor grensene til Norges største by kan vi finne 45 av Norges ca. 80 pattedyrarter og vel halvparten av landets 500 påviste fuglearter.

Kulturlandskap og utmark i byens omegn er ofte artsrike. Elver og ferskvann bidrar også til å sikre mangfold av dyr og fugler i urbane områder. Beveger vi oss inn mot sentrumskjernen, er det derimot ikke så mange arter å få øye på, men ofte kan vi finne mange individer av hver enkelt art.

Bare de tøffeste greier seg i bykjernen

Mens mange fugler som forekommer i Norge, også finnes innenfor kommunegrensene til byer og tettsteder, er det bare noen få arter som har evne til å tilpasse seg bykjernens barske forhold og negative miljøeffekter. Disse artene har tilpasset seg de negative miljøeffektene som sentrum gir, for eksempel forurensning, stor trafikk og mangel på overnattingssteder og reirplasser. Mange av sentrumsområdenes dyr og fugler er generalister, det vil si at de kan tilpasse seg et vidt register av livsbetingelser og er ikke avhengige av en bestemt type økosystem for å klare seg. I bykjernen har derfor generalistene et konkurransefortrinn sammenliknet med mindre tilpasningsdyktige, spesialiserte arter. Generalistene utgjør gjerne store populasjoner, det vil si det forekommer mange individer av hver art. Deres geografiske utbredelse er som regel vid.

Mange generalister gjør seg god nytte av den gode mattilgangen i urbane områder, som skyldes ulike former for menneskelig aktivitet. Arter som kråke, skjære, måker og husmus utnytter matrester som finnes i byen eller tettstedet. Gråspurven profitterer på smuler som faller ned når mennesker spiser brødmat på en benk. Søppel fra avfallskasser er en matmulighet som rottene benytter seg av. Brunrotta finnes i store mengder i sentrumsområdene. Den kan imidlertid gjøre store skader, blant annet som smittespreder.

Byen erstatter andre leveområder

Flere av byens dyrearter har tilpasset seg et liv i byen som følge av at deres opprinnelige leveområder er blitt færre. Tårnseilere og byduer er opprinnelig fugler med tilhold i klipper og skrenter, men som nå i stedet gjør seg nytte av bykjernens store bygninger som hvile- og hekkesteder. I Trondheim har store mengder måker benyttet en gammel tysk ubåtbunker som hekkested så lenge at det nå vokser gras på taket som en effekt av gjødsel fra fuglene.

Rikt fugleliv

Så godt som alle norske byer og tettsteder er anlagt i tilknytning til kystlinjen eller ferskvann. I tillegg er det mange dammer som er anlagt i hage- og parkområder. Disse vannkildene gjør vannfuglarter som gjess og ender til et vanlig innslag i bybildet. En by er ofte varmere enn omgivelsene, noe som medfører mindre islegging. Sammen med god mattilgang gjør dette byen til et attraktivt sted for overvintring for vannfuglartene. I tillegg til vannfugler er det mange småfugler i bykjernen, for eksempel spurver, meiser og sangere.

Et relativt stort mangfold av fugler i urbane områder skyldes ikke minst deres mobilitet. Fugler som kretser rundt i byen på jakt etter føde, velger ofte overnattingssteder og hekkeplasser langt utenfor sentrumsområdene. Av de få artene som hekker i byen, er det nesten ingen som er tilpasset hekking på bakken eller i hull. De fleste hekker i busker og trær eller på bygninger, bruer eller lignende. Blant fuglene som oppholder seg mye i byen, finner vi både frøspisende og altetende arter, men få som lever av insekter.

Store ansamlinger av små fugler og gnagere gjør at sentrumskjernen faktisk også er et attraktivt område for næringssøk for rovfugler og ugler. Av disse er det bare kattugle og spurvehauk som er funnet hekkende i norske byer. Flere arter kan imidlertid observeres kretsende over byen på jakt etter føde. I kystbyer som Bodø ser en enkelte dager havørn på jakt etter søppel med matrester. Det er imidlertid vanligere å se spurvehauk og hønsehauk. Spurvehauken lever for det meste av gråspurv og finkefugler i parkene og på fôringsbrettene. Hønsehauken kan operere midt i byen, men den er avhengig av grønne områder der den kan finne skjul. I nærheten av store kraner, siloer eller tårn, for eksempel over havne- og bryggeområder, kan en se falker som jakter på ender og tamduer. Etter årtusenskiftet har det i noen av våre større byer også jevnlig blitt observert overvintrende vandrefalker som finner næring i byduer og måker.

Bydua - vår mest typiske byfugl?

Bydua (Columba livia var. domestica) finnes over hele verden, unntatt i Antarktis. Her i landet var det anslagsvis 10 000 par (Norsk fugleatlas 1994), fra Sørlandet til Øst-Finnmark. Bydua er et karakteristisk innslag i bybildet året rundt, på jakt etter mat på torg og i gater. Den hekker gjerne i eller på bygninger, og enkelte steder tar den bergvegger og klipper i bruk. Enkelte steder er tettheten av byduer så stor at den oppfattes som plagsom, blant annet fordi duene kan føre med seg midd og lopper. Det rapporteres om til dels kraftig avskyting av byduer. I begynnelsen av 1970-tallet ble det skutt ca. 5000 individer årlig i Oslo. På Hønefoss ble vinterbestanden på rundt 300 duer redusert til vel 100 individer i vinterhalvåret 1990.

Kirkegårder og parker er viktige leveområder

Dersom vi beveger oss bort fra byens sentrumsområde og ut mot hagelandskapet, blir innslaget av arter større, nettopp fordi vi her ofte finner større variasjon i leveområder. En litt større park, for eksempel i tilknytning til en kirkegård, kan ha 15 - 20 hekkende fuglearter.

Variert vegetasjon gir rikt dyreliv. Variasjonen kan bestå i at vegetasjonen utgjør flere sjikt, det vil si gras, busker og trær av ulik høyde. Dette gir variert føde (frø, frukt og insekter), som igjen resulterer i et mangfold av arter. Mange arter krever nettopp villniss for å trives. Fugler som svarttrost, rødstrupe, gråspurv og jernspurv er avhengige av god tilgang på busker og kratt. I slike omgivelser kan de søke etter føde og finne skjulesteder og overnattingssteder.

Mange parker og kirkegårder inneholder store, gamle trær, som har stor betydning for insekter, som igjen er viktige som føde for fuglearter. Store, gamle trær tilfredsstiller dessuten mange fuglers krav til reirplass. Enkelte fuglearter foretrekker høye trær for å unngå forstyrrelse og for å kunne sitte høyt over bakken når de synger, for eksempel gransanger og bokfink.

Da parker i byer og tettsteder ble anlagt for om lag hundre år siden, ble de gradvis kolonisert av dyrearter som tidligere bare fantes i kulturlandskapet på landsbygda. Byenes dyreliv endres hele tiden, og nye arter blir "byborgere". Intensivering av jordbruket i Nederland har for eksempel bidratt til at sjeldne sommerfuglarter har tydd til byene som leveområder. Siden mange grøntområder har forbindelse med skogen og kulturlandskapet utenfor, kan store dyr som elg og hjort trekke inn fra skogen og inn til byen eller tettstedet om vinteren. Da kan det oppstå konfliktsituasjoner mellom beboere og dyr.

Byens dyr - til irritasjon og glede

Dyr i byer og tettsteder kan unektelig ha sine negative sider. Men det varierer fra person til person hvilke arter en ønsker i nærmiljøet, og hvilke en godt kunne tenke seg å være foruten. Sporadisk forekomst av store pattedyr som for eksempel elg er ikke uproblematisk. Mange kan også oppleve frykt hvis for eksempel en grevling slår seg ned i hagen.

Mange kan synes at tilgrising og ekskrementer fra for eksempel måker, duer, katter, rotter og mus i byens sentrumsområder er utrivelig. Noen av artene kan også representere et helseproblem, fordi de er smittespredere. For eksempel kan brunrotter spre salmonella. I noen tilfeller kan det være nødvendig å begrense bestanden av arter som medfører konflikter. I noen norske byer steriliseres eller avlives for eksempel villkatter. Avliving av hjortevilt er heller ikke uvanlig.

Likevel medvirker de urbane dyrene i større grad til trivsel og positive opplevelser. For eksempel har fuglelivet i parker og på fuglebrett stor verdi i en tid da stadig flere mennesker bor i urbane områder og har liten kontakt med ville dyr. For mange kan matingen av byduer i parken være dagens høydepunkt. Undersøkelser foretatt i USA har vist at omkring halvparten av alle voksne deltok i aktiviteter som gikk ut på å observere, mate og fotografere dyr i nærmiljøet.

Mange har liten kunnskap om artene vi kan observere i nærmiljøet, og disse artene kan ofte være vanskelige å få øye på. Men dersom vi er bevisste på at vi har ville naboer, kan det være gode muligheter for å se både dyrene og observere spor og sportegn etter dem. Da kan hverdagen bli rikere i våre vante omgivelser.