miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Kystkulturen


Kystkulturen

Kystkulturen representerer hverdagens levemåte langs kysten, som oftest uten prangende materielle uttrykk. Ofte handler det om et liv under marginale forhold, der tilpasning og oppfinnsomhet har vært gode egenskaper å ta med seg. Det finnes neppe noen annen delkultur med så rikt utviklede detaljer som kystkulturen, full av geniale funksjonelle løsninger på tekniske utfordringer.

Gjennom flere tusen år har havet forsynt oss rikelig med sine ressurser. Fra det første primitive fisket til eget forbruk utviklet virksomheten seg til en hovednæring, med foredling av råvarene i form av tørking, salting, hermetisering og senere innfrysing.

I et land der høye fjell skiller mellom landsdelene, med en lang kystlinje og med dype fjorder, fikk også sjøvegen betydning som hovedferdselsåre inntil vegnettet ble utbygd og flytrafikken innenlands fikk større omfang.

Bosetningen vi finner langs kysten, er bygd opp rundt fiskerier, jordbruk, handel og ferdsel. Der det var en lun havn og mulighet for å dyrke jord i tillegg til fisket, har det grodd opp små selvforsynte samfunn. Vi fikk handelssteder og gjestgiverier for de sjøfarende, mens større bysamfunn vokste fram rundt eksporthavnene og foredlingsindustrien.

Kystnæringen hadde en dominerende økonomisk stilling i det førindustrielle samfunnet. Strukturendringer har ført til at mange av de tidligere knutepunktene er fraflyttet. Langs kysten av Vestlandet og i Nord-Norge har den tidligere driften og bruken opphørt, og bygningsmassen forfaller. Langs Skagerrak-kysten er forholdet det motsatte. Kystlinjen er blitt et pressområde, med de problemene dette medfører for den verneverdige bebyggelsen.

Med de store geografiske og klimatisk variasjonene som finnes langs kysten, er det stor forskjell i type kulturminner og miljøer. Vi setter gjerne «det barske nord» opp mot «det blide Sørland». Mellom ytterlighetene ligger en lang kystlinje med varierende forhold, næringsgrunnlag og byggeskikk.

Fiskekrok og harpunspiss i bein fra yngre steinalder, funnet ved Varangerfjorden i Finnmark. Fra Anders Hagen, "Norges oldtid", Cappelen 1967.

De eldste kulturminnene

De aller eldste boplassene finner vi langs kysten, der isen først trakk seg tilbake. De første menneskene slo seg ned i ly av beskyttende terrengformasjoner, mens senere generasjoner etter hvert etablerte seg med fast husvære. Muligheten for fiske og fangst gjorde kyststripen attraktiv. Fisk, skjell, sjøpattedyr og sjøfugl gav rikelig utkomme. Den eldste boplassen som er funnet, ligger på Magerøy i Finnmark og er ca 12000 år gammel. Vi regner med at hele norskekysten ble befolket i løpet av noen få hundreår.

I tiden som har gått siden steinalderfolket holdt til langs kysten, har landet hevet seg opptil 50-220 meter, avhengig av hvor i landet vi befinner oss. De boplassene som tidligere lå helt nede i strandkanten, finner vi i dag høyt over havnivået og ofte langt inne på land.

Utgravninger av avfallshaugene på boplassene forteller om hva slags fisk og dyr som ble fanget og fortært. Vakkert utformede fiskekroker, harpuner og pilespisser gir et bilde av fangstteknikken.

Av og til finner vi bergkunst på de blankskurte fjellpartiene i tilknytning til boplassene. På de såkalte veideristningene – ristninger forbundet med fangst – er fisk og dyr avbildet: elg, hjort, bjørn og reinsdyr som streifet om på land, og hval, laks og kveite fra havet.

Et av de største helleristningsfeltene finnes i Vingen i Nordfjord, med ca 1700 figurer. Ved å studere stilutviklingen fra naturalistiske dyr til skjematiske og symbolske framstillinger kan vi se at folk har kommet tilbake til stedet år etter år i århundrer. Helleristningsfeltet ved Alta i Finnmark, med ca 4000 figurer, ligger også ned mot sjøen, og ristningene er hogd inn i takt med at landet hevet seg, slik at de eldste ristningene ligger høyest opp fra havflaten. Feltet er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv – World Heritage List.

bilde av fiskevær I Vega kommune Nordland ligger fiskeværet Skjærvær. På en rekke av de ytterste øyene langs Helgelandskysten fantes lignende fiskvær, basert på helårsbosetning og fiske i tillegg til sesongfiskeriene. Skjærvær har vært bebodd fra 1500-tallet og frem til 1985. fra "Vern og virke", Riksantikvaren 1993.

Kulturminner under vann

Det finnes kulturminner fra praktisk talt alle kulturhistoriske perioder også under vann. Vi kaller dem marine kulturminner, og de er for det aller meste rester etter ferdselen langs kysten.

Hovedparten av funnene består av skipsvrak og båtfunn. En mindre del av vrakene har last og komplett utstyr om bord. Slike funn kan være rene kulturhistoriske skattkister som rommer tidsdokumenter med opplysninger om handelsforbindelser på nasjonalt og internasjonalt plan, og ikke minst opplysninger om livet om bord.

Rester etter ankerplasser, ballastplasser, seilingsmerker, uthavner, seilsperringer, båtdrag og rester etter fiske og fangst hører også med i det vi kan kalle det marine kulturlandskapet.

Det finnes også andre spor fra fortiden etter mennesker i kystområdene, f.eks. boplasser fra steinalderen og graver, båtdrag og naust fra jernalderen og middelalderen. Slike kulturminner finner vi vanligvis på land. Årsaken til at de finnes i sjøen enkelte steder i landet, er endringer i strandlinjen. Enkelte steder, lengst nord og lengst sør i landet, har det etter steinalderen skjedd en landsenkning, slik at kulturminnene fra denne tiden nå ligger under vann. Det mest kjente eksemplet er funnet av to skjeletter – Norges eldste – i strandkanten i Søgne, Vest-Agder.

Kunnskap om kulturminnene under vann formidles av sjøfarts- og landsdelsmuseene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Riksantikvaren arbeider med å avgrense prioriterte områder, der en regner med å kunne gjøre rike funn. Skriftlige kilder, gamle kart, opplysninger om seilruter og om funn på land kan gi grunnlag for å si hvor det finnes viktige kulturminner under vann.

For noen har dykking tiltrekningskraft som skattejakt. I henhold til kulturminneloven plikter en som gjør et funn, å melde fra om det. Det er straffbart å fjerne eller på annen måte skade et kulturminne. Tiltak som kan skade eventuelle kulturminner, kan ikke settes i verk uten tillatelse fra vernemyndighetene.

Fiskerbondens levekår

Bosetningen langs kysten og i fjordene har utviklet seg kontinuerlig fram til vår tid. Mens bøndene i innlandet hadde jordbruket som levevei, satset folket ut mot havet på en kombinasjon av fiske og gårdsdrift. Om fisket i Lofoten vet vi at i Harald Hårfagres tid sendte de nordnorske høvdingene, som Tore Hund og Torolv Kveldulvsson, sine folk til Lofoten. Tørrfisken eksporterte de til England på langskip. Høvdingen Ottar fra Nord-Hålogaland, som var hos kong Alfred før 900, drev handel med fisk og pelsverk. Allerede før 1200 var Bergen et møtested for folk nordfra og europeiske handelsmenn. Senere sørget hanseatene for fast avsetning av tørrfisk gjennom hele middelalderen.

Opp til vår egen tid, da Lofotfisket samlet fiskere langs hele kyststripen i de hektiske sesongene, har det vært slik at kvinnene tok seg av jordbruket hjemme på gården. Det var også deres oppgave å utstyre mennene med mat og klær for de harde seilasene vinterstid. Kvinnenes innsats har hatt en særlig betydning for driften på fiskerbondens gård.

Minnene etter fiskerbonden finner vi i bygningskulturen og i kulturlandskapet de er en del av. I forhold til den oppmerksomheten østlandsbøndenes bebyggelse og kulturlandskap har fått, har interessen for bevaring av fiskerkulturen til nå vært liten. De beskjedne husene er sårbare, og lite er systematisk bevart som helhet.

Langs kysten hører også den samiske bosetningen hjemme. I den samiske veidekulturen var havets ressurser like viktig som jakt på villrein og annet vilt. Da sjøsamene tok opp husdyrhold ble de bofaste langs kysten, men de flyttet gjerne fortsatt mellom sommer og vinterboplassene. Reindriftssamene hadde – og har stadig – tilhold ved kysten sommerstid. Stedene der reinen ble ført for å legge på svøm over til øyer med sommerbeite har vært brukt i uminnelige tider.

bilde av nothjell Kulturminner er ikke bare stavkirker og klostre, men også kystens katedraler, som forfatteren Lars Saabye Christensen har kalt nothjellene vi her ser et eksempel på. Nothjellene ble oppført for å tørke fiskegarn, og var et vanlig syn langs kysten i første halvdel av vårt århundre. Illustrasjon: Alvin Jensvold.

Foredling av havets rikdom

For å kunne oppbevare fisk og eksportere den har det vært nødvendig å finne måter å konservere den på. Tørking på fiskehjeller er en eldgammel konserveringsmåte som har vært brukt helt til i dag. Tørrfisk fra Nord-Vestlandet og Nord-Norge var en stor eksportartikkel som i gode tider gav rikelige inntekter. På 1500-tallet ble klippfisken – saltet fisk – en skarp konkurrent. All handel var imidlertid forbeholdt borgerne i Trondheim og Bergen gjennom byprivilegiene.

Sesongfiske etter sild var også svært inntektsbringende. Røkt og saltet sild ble eksportert i tønner. Med hermetiseringsmetoden kom sardinboksene, fiskebolleboksene og hermetiserte utgaver av andre produkter som egnet seg for denne konserveringsmetoden. Foredling av fisk fikk et stadig mer industrialisert preg. I dag er innfrysing den mest brukte lagringsmåten.

Kulturminnene knyttet til foredling er mange og varierte. De eldste arbeidsoperasjonene foregikk utendørs. Fiskehjellene for tørking av fisk var et karakteristisk innslag i det nordnorske kystlandskapet, mens klippfisken ble lagt ut på svabergene. Nye foredlingsmetoder har krevd bygninger for produksjon og lagring, og etter hvert stadig mer komplisert teknisk utstyr. Mottakeranlegget har fått større dimensjoner for å kunne betjene store skip med tonnevis av råvarer. Av den gamle bebyggelsen er det de fleste steder lite tilbake.

I forarbeidet til verneplanen for tekniske og industrielle kulturminner var det av interesse å få oversikt også over verneverdige foredlingsanlegg i fiskeindustrien. Blant de utvalgte anleggene av nasjonal interesse finner vi to sildoljefabrikker: Skjerstad ved Harstad i Troms og Neptun i Melbu, Nordland. Brodtkorbbruket i Vardø i Finnmark er et tredje prioritert anlegg, som representant for et fiskebruk for mottak og foredling av fisk, basert på tørking og salting, ferskfiskeksport og råvarer til hermetikkindustrien.

Langs kysten vokste det også fram mindre håndverks- og industribedrifter som leverte produkter som var nødvendige i fiskeriene. I verneplanen for tekniske og industrielle kulturminner er Hagevik tønnefabrikk på Vågsøy og Sellevåg treskofabrikk i Selvågen, begge Sogn og Fjordane, framhevet som særlig verneverdige.

Havet gir flere produkter enn fisk; hummer, krabbe og reker er etterspurt. Siden 1600-tallet har eksport av hummer vært en liten, men viktig næring på Sør-Vestlandet. Fra denne næringen skal vi nevne et spesielt kulturminne, nemlig Hummerparken på Espevær i Hordaland, bygd rundt 1890. Under en overbygning kunne inntil 1500 levende hummer holdes fanget før de ble sendt til utlandet.

Hummerparken kan stå som eksempel på mangfoldigheten i kystkulturen. I dag er fiskeoppdrett blitt en ny næring. Det er en type virksomhet som vi i framtiden kanskje vil ønske å bevare noen eksempler på.

Fiskevær og handelssteder

Vi har allerede nevnt at vinterfisket i Lofoten har lange tradisjoner. Under sesongfisket var det nødvendig med husvære for mannskap og utstyr. Allerede i ca år 1120 var kong Øystein opptatt av å skaffe hus til fiskerne og lot bygge rorbuer i Vågan (Kabelvåg).

Hvordan og hvor de sjøfarende vanligvis søkte havn på denne tiden, vet vi for øvrig lite om. Et svært spesielt kulturminne i denne forbindelsen er Selje kloster på øya Selje innenfor Stadtlandet. Benediktinerklosteret antas å være grunnlagt omkring 1100 og er et av de eldste klostrene i landet, kanskje det aller eldste. I dag ligger klosteret uveisomt til, men i middelalderen hadde det en sentral beliggenhet langs skipsleia og var en naturlig landliggeplass for skip som biet på godt vær for å kunne runde Stadt.

Fiskeværene i Lofoten var ikke annet enn en liten samling rorbuer og kanskje bare et par småbrukere som fastboende før nærmere 1800. Dette skyldtes bergenskjøpmennenes sterke stilling og at en rekke forordninger og lover hindret framveksten av næringsvirksomhet ut over fisket. Med byprivilegiene som ble gitt etter 1660, var i prinsippet all handel utenfor byene forbudt. I løpet av 1700-årene skjedde det imidlertid en rekke endringer som gav grunnlag for framveksten av handelsstedene langs kysten.

bilde av naustmiljø Kystmiljø med sjøhus, naust og jekte. Fra heftet Ta vare på kommunelandsskapet, utgitt av Kommuneforlaget 1989. Illustrasjon: Vidar Asheim.

I første del av 1800-tallet solgte staten fiskeværene, som til da hadde vært krongods. Den nye væreieren ble en kombinasjon av gjestgiver, kremmer, gårdbruker, fiskeoppkjøper, rorbuvert, jektereder og lokal kredittinstitusjon. Væreieren stod for kontakten med Bergen, sørget for redskaper til fiskeren og hadde førsteretten til fangsten.

Blant de mest kjente fiskeværene er Å, Reine, Nusfjord og Henningsvær. Med sviktende fiske i de første tiårene av vårt århundre begynte vanskelighetene for væreierne. Senere har overgangen til trålfiske og foredling av fisken der den blir tatt opp, satt værene ut av spill.

I forbindelse med Arkitekturvernåret i 1975 ble det utarbeidet en verneplan for det lille fiskeværet Nusfjord. Her står fremdeles de aller fleste bygningene fra storhetstiden. Også andre steder er mye av bebyggelsen intakt. Værene egner seg for turisme, med rorbuene som innkvarteringssteder.

I Vega kommune i Nordland ligger fiskeværet Skjærvær. Været er ett av mange på de ytterste øyene langs Helgelandskysten, basert på helårsbosetning og fiske og fangst i tillegg til sesongfiskeriene. Jordvegen var beskjeden, og sanking av egg og dun fra ærfuglen var en karakteristisk næring. Landskapet er preget av at det ble lagt til rette for hekking. Skjærvær var bebodd fra 1500-tallet og fram til 1985. I dag er fiskeværet fredet.

Til tross for de begrensningene byprivilegiene satte, kom det en del handelsvirksomhet langs kysten. I 1762 ble det gitt bevillinger til å opprette gjestgiverier med rett til å skjenke brennevin. Det førte til rask framvekst av kombinerte gjestgiverier og handelssteder, der mannskap fra fiske- og fraktefartøyene kunne ta inn, søke ly og vente på tjenlig vær. Slike steder finner vi langs hele kysten fra Bergen og nordover, i tillegg til de byene og småstedene som vokste opp rundt utskipningshavnene. De færreste av disse stedene tjener i dag sitt opprinnelige formål. Bebyggelsen var ofte særpreget og inspirert av hus og hageanlegg i byene. De ligger som minner om en tid med livlig skipstrafikk og et yrende liv på havnen og i land.

Fartøyene – en kulturarv å være stolt av

Norge har lange tradisjoner som sjøfartsnasjon. De eldste vitnesbyrdene om bruk av båt finner vi på helleristningene. I myrer og nær vassdrag er det funnet stokkebåter, det vil si båter som er hult ut av en trestamme. I Sørum ved Glomma er det funnet en 7,9 m lang eikebåt som er datert til år 170 f.Kr. I de vel 1000 årene som er gått siden Gokstadskipet og Osebergskipet ble bygd, har forskjellige slags fartøyer vært en uatskillelig del av livet langs kysten.


Nasjonale mål

Fartøyvernet tar sikte på å bygge opp og bevare en nasjonal grunnstamme av fartøyer som er representative for norsk maritim kulturhistorie, og som dekker et bredt spekter av utvalgskriterier med hensyn til alder/epoke, autensitet, geografisk opphav/tilhørighet, form, funksjon og historisk betydning.

Situasjonen i dag:
  • 150 fartøyer er vernet. 41 av dem fikk tilskudd i 1996.
  • Det er opprettet tre nasjonale fartøyvernsentre i Vest-Agder, Hordaland og Troms.
  • Norsk Forening for Fartøyvern har eiere av 70 fartøyer som medlemmer.
  • Halvparten av våre eldre fartøyer har forsvunnet de siste 15 årene (1998).
  • Prognose: I år 2005 vil vi bare ha bevart 300 fartøyer bygd før 1960.

I disse hundreårene har det vært bygd et mangfold av båter til forskjellige formål. Seilførende robåter med en mengde lokale varianter, jekter, jakter og større seilskip ble avløst av store, klinkede stålfartøyer drevet av damp og senere olje. Etter hvert som de gikk ut av bruk, forsvant det ene fartøyet etter det andre.

De gamle fartøyene er en del av vår kulturarv. Fram til 1970-årene var det lokale krefter eller enkeltpersoner som gjennom entusiastisk innsats greide å spore opp og berge et stort antall. Fra 1983 har Miljøverndepartementet hatt en egen budsjettpost for de gamle fartøyene, og fra 1990 har fartøyvernet funnet sin plass hos Riksantikvaren. I 1985 samlet landets eiere av verneverdige fartøyer seg i interesseorganisasjonen Norsk Forening for Fartøyvern.

Fartøyene skal bevares flytende i en teknisk stand som sikrer at de kan brukes kontinuerlig. Et fartøy er sjelden bygd for å vare mer enn 30 år. Nedbrytningen foregår hele tiden, og vedlikeholdsbehovet er der nærmest konstant. For de store fartøyene betyr det stadige store uttellinger av personressurser og penger.

Antall fartøyer en kan gjøre et utvalg blant, er raskt minkende; av de fartøyene fra før 1960 som stod i skipslistene i 1982, er det – i 1998 – igjen mindre enn halvparten. Situasjonen er særlig bekymringsfull for fartøyer bygd i mellomkrigstiden og fartøybestanden i Nord-Norge. Ombygginger skjer nå etter stadig kortere tid etter at båten ble bygd, slik at det er vanskelig å finne originalutgaver. Fartøyvernet står overfor en nesten uoverkommelig oppgave når det gjelder å innfri de nasjonale målene som er satt for vernearbeidet.

bilde av naustmiljø Tegningen viser D/S Hestmanden fra 1911, som i mer enn et halvt århundre gikk i kystfart med varer og folk- klippfisk,korn,kull, jernbanevogner, skrapjern og alt mulig annet av stort og smått, og som har overlevd begge verdenskriger i utenriksfart. Hestmanden restaureres ved Bredalsholmen dokk- og fartøyvernsenter i Kristiansand, som er ett av tre nasjonale fartøyvernsentre for restaurering av fartøyer. Illustrasjon: Karl E. Harr.

Virkemidler

Da seilskutetiden var over, forsvant etter hvert også kunnskapen om bygging, vedlikehold og sjømannskap knyttet til seilskuter. Det samme gjelder de klinkede stålskipene. For å kunne restaurere og vedlikeholde de gamle fartøyene er det nødvendig å sikre nødvendig håndverkskompetanse. Myndighetene knytter sine bevilgninger til strenge krav om antikvarisk utførelse av de arbeidene en søker om midler til. Krav og betingelser medfører imidlertid også et ansvar for å legge forholdene til rette. I dag er arbeidene i stor grad basert på frivillig innsats og dugnad. For fartøyvernerne er det viktig å ha tilgang til ekspertise og spesialverksteder i rimelig avstand fra der fartøyet er. Det er nå opprettet tre nasjonale fartøyvernsentre som har kompetanse til å ta imot bevaringsverdige fartøyer. Det er Bredalsholmen dokk- og fartøyvernsenter i Kristiansand, Hardanger fartøyvernsenter i Norheimsund og Nordnorsk fartøyvernsenter og båtsamling i Gratangen. I tillegg er det behov for tilgang til lokale verksteder, slipper og kaier for vedlikehold, enklere reparasjonsarbeider og ettersyn.

Et annet virkemiddel i bevaringsarbeidet er kondemneringsloven. For å få fiske- og fangstflåten mer tidsmessig finnes en ordning om at eieren får kondemneringstilskudd fra Fiskeridepartementet for å la fartøyet hogge opp. Imidlertid kan fartøyet unndras fra hoggingen dersom det anses å være interessant ut fra vernesynspunkt. Fartøyet kan da overdras til et ideelt formål (museum eller stiftelse), mens tidligere eier likevel mottar tilskuddet.

Fartøyer kan ikke fredes etter kulturminneloven. Et fartøy kan imidlertid få status som verneverdig skip. Det kan være fordelaktig i forbindelse med økonomiske tilskudd eller dispensasjoner fra ulike pålegg – særlig skipskontrollens sikkerhetskrav. Det er Riksantikvaren som tildeler slik status.

Loven sier at staten skal ha eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter når det synes klart at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut hvem som er eier. Kulturminneloven setter også begrensning for utførsel av fartøyer som er over 100 år gamle.

Flåten av verneverdige fartøyer er en uvurderlig del av kystkulturen. De gamle fartøyene gir liv til bildet av det forgangne og minner oss om den aktiviteten som en gang preget hav og fjorder. Kunnskaper om håndverk og sjømannskap blir holdt ved like og engasjerer mange mennesker. Hvert bevart fartøy er enestående og ofte det eneste som finnes av sitt slag.

Skipsbyggeriene

Skipstrafikken gav grunnlag for en rekke skipsbyggerier og skipsverft. Byggingen av mindre fiske- og fraktefartøyer foregikk lokalt, og båtbyggerhåndverket var utbredt. I NordTrøndelag var det for eksempel ikke uvanlig at en jekt ble bygd på gårdstunet og deretter slept ned til sjøsetting av hester og et stort antall naboer. I alle fjordarmer ble det bygd ro- og seilbåter etter lokal tradisjon.

Også større skipsbyggerier blomstret opp langs kysten. Det var behov for nybygging, overhaling og reparasjoner ved kai og i dokk. Tre slike anlegg er sikret som nasjonale fartøyvernsentre, men det finnes flere som en ønsker å bevare, og som kan få betydning for fartøyvernet.

I nasjonal sammenheng er to anlegg kommet med i verneplanen for tekniske og industrielle kulturminner. Det er Bratteklev Skipsbyggeri i Arendal og gamle Bredalsholmen Skipsverft med tørrdokk ved Kristiansand.

Fyrene – kystens vegvisere

Norge er en «stormakt» når det gjelder fyrstasjoner på grunn av landets lange og forrevne kyst. Tidlig meldte det seg behov for å skape så trygge forhold som mulig for de sjøfarende. I sagadiktningen fortelles det om skikken med å tenne bål på strategiske steder for å rettlede skip på veg hjem. Det første fyret vi kjenner til, ble bygd på Lindesnes i 1655, og fram til 1814 ble det opprettet i alt ti fyr – fem kystfyr og fem mindre havne og leifyr. I 1841 var antallet økt til 27 fyrstasjoner. Etter hvert ble ikke bare de ytre farvannene, men også størstedelen av den indre leia gjort navigerbar for nattseilas ved hjelp av bemannede fyrstasjoner, mindre fyrlykter, lanterner og lysbøyer. Fram til 1932 ble det bygd i alt 212 bemannede fyrstasjoner. I tillegg ble det satt opp ca 4000 fyrlykter, lanterner og lysbøyer langs kysten.

De første fyrene bestod av åpne ildsteder, der kull, ved og torv glødet i en fyrgryte. Opptil 45 meter høye fyrtårn av støpejern med elektrisk drevne hurtigblinkapparater og avanserte linser utgjør den andre enden av utviklingen.

På de bemannede fyrstasjonene var selve fyrtårnet omgitt av husvære for vokterfamilien. Valg av byggemateriale ble styrt av krav til funksjon, uavhengig av lokale tradisjoner. Bruk av hogd stein, støpejern og betong har bidratt til å gi mange av fyrene et litt fremmedartet preg; fyrarkitekturen framstår på mange måter som en enestående tradisjon i vår nasjonale byggeskikk.

Helt fra fyrvesenets tidligste tider er bemannede fyrstasjoner blitt lagt ned og erstattet med mindre lykter. Det nye i vår tid er at automatiseringsteknologien har gjort det mulig å fjernstyre fyrene, og at avfolkingen av stasjonene derfor har gått svært hurtig. Denne utviklingen gjør at en hel «kultur» er i ferd med å forsvinne. Forfallet skjer raskt i de ekstremt værharde strøkene, og det haster derfor med å finne en ny bruk som kan sikre framtiden for fyrstasjonene. Flere av dem ligger sentralt til i verdifulle naturvernområder og kan tjene som base for tilsyn og service. Det er også sannsynlig at enkelte fyr kan få en funksjon i oljeberedskapssammenheng og innenfor forurensningsovervåkning. Miljøverntjenester lagt til fyrstasjonene kan bidra til å sikre fortsatt bemanning. Det ligger også store muligheter i reiselivsnæringen.

Kystens fyrstasjoner karakteriserer på en særegen måte Norge som kyst- og sjøfartsnasjon. Kulturhistorisk, bygnings- og landskapsmessig er de et felleseie og en uatskillelig del av kystens landskap.

I 1934 ble det utarbeidet en liste over bevaringsverdige bygninger i statens eie. Her ble i alt 24 fyrstasjoner ført opp, uten at de fikk noen formell juridisk status. Senere har det vært foretatt nye vurderinger, men det var først i 1993 Riksantikvaren, i samarbeid med Kystdirektoratet, satte i gang arbeidet med en nasjonal verneplan. Den var ferdig i 1997 og konkluderer med at 84 fyrstasjoner og fem tåkeklokkeanlegg blir fredet etter kulturminneloven.

Fyrstasjonene i internasjonalt perspektiv

Den teknologiske utviklingen av navigasjonshjelpemidler er en prosess som skjer parallelt over hele verden. Problemene med automatisering, avfolking og alternativ bruk av fyrstasjonene er aktuelle for alle større fyrnasjoner. Frankrike, England, Spania, USA, Japan og Norge regnes blant dem. Gjennom organisasjonen IALA (International Association of Lighthouse Authorities) samarbeider Kystdirektoratet med andre land om spørsmål som gjelder teknologisk tilpasning, koordinering og drift av navigasjonshjelpemidler for skipsfarten. I regi av IALA er det oppnevnt en internasjonal arbeidsgruppe som skal arbeide med spørsmål knyttet til fyrhistorie og bevaring.

Norge er et foregangsland i arbeidet med å bevare denne viktige delen av kystkulturen og var først ute med å få laget en verneplan for fyrstasjonene.

bilde av fyrtårn Det er kjent fra sagaene at nordmenn allerede for tusen år siden tente bål langs kysten for å gjøre det lettere for skip å finne fram. Tegningen viser Færder fyr i Vestfold. Det første fyret på Færder sto ferdig i 1697. Dagens fyr er et støpejernstårn fra 1857 og er 43 m høyt. Illustrasjon: Svein Paulsson.

Kystens landskap

Det yrende livet som har preget kystlinjen gjennom hundrer av år, har satt sitt preg. Hvis vi ferdes med båt fra sør til nord, passerer vi et mangfold av landskapstyper og byggeskikk. Vi passerer de idylliske sørlandsbyene, der husene ligger lunt i tette klynger. Lange strekninger ligger ubebygd med storslagen natur eller med små gårdsbruk langs strandkanten. På vestkysten finnes de etter hvert så sjeldne kystlyngheiene. I nord har folk slått seg ned på den smale grønne stripen mot havet under høyreiste fjell.

Kystlandskapet er mange steder under press fra fritidsbebyggelse og annen utbygging. Mange små og store minner fra fortiden er gått tapt, men mye er fremdeles bevart fra den tiden da sjøvegen var «Riksveg 1» og folk langs kysten levde et liv avhengig av det havet kunne gi dem.