Hval i sikte

Selfangstens spor i Tønsberg

Av Tor Inge Moseid, illustrasjoner av Hans Gerhard Sørensen

Visste du at det var i Tønsberg det store eventyret om hvalfangsten startet?

Det er ikke akkurat et eventyr, men det er en spennende historie. Historien om menneskenes største fangsteventyr.

Du har hørt om eventyrlige fangster? Det kan være en historie om en du kjenner som har fått en ettkilos torsk på kroken. Det er jo en bragd. Da jeg var liten i 1960, var jeg med far ut i fjorden, ja like her ute i skjærgården, for å fiske. Særlig makrellfiske var spennende. Ja, som et eventyr. Det var varmt. Det var sommer. Det var far og jeg i snekka. Den var bygget i 1934. Fisket var godt. Ofte fikk vi så mye at vi gav det bort til naboene, for det var ingen som hadde frysebokser den gang, slik at fisken måtte spises samme dag som den ble fanget.

Jeg sykla rundt i nabolaget med fiskekassa på bagasjebrettet. Jeg fikk 50 øre for en makrell. I går kjøpte jeg to makrell i butikken, de kostet tilsammen 50 kroner.

Det var bare en ulempe med det spennende makrellfisket og det var at vi måtte spise makrellkaker tre dager i uka.

Far visste om alle fiskeplassene i skjærgården. For dem hadde han fått vite om av sin far, bestefar altså. Han var fra Torgersøy. Bestefar var vant til å fiske helt fra han var liten gutt. Da han ble stor, reiste han på hvalfangst. Han kjøpte snekke for pengene han tjente på hvalfangst. Så det er egentlig bestefars snekke vi fisket makrell med.

Bestefar bodde på Torgersøya like utenfor Valløy. Da han var liten gutt i 1890, rodde han med prammen rundt Torgersøya for å fiske makrell og torsk. Det var ikke akkurat for å få tida til å gå, men det var matauk for familien. Når han ikke passet småsøskene sine, rodde han ut med snøret. Han kunne ro rundt en hel dag til sine faste fiskeplasser. Plassene hadde hans bestefar vist ham. Han ble glad i å være på sjøen og han ble glad i fisketurene. Hver gang jeg hadde vært ute for å fiske fikk jeg ros av bestefar. Og som regel hadde bestefar alltid en liten historie på lur, fra den gang han var på hvalfangst. Det var fin belønning. Historiene var like spennende som selve fisket.

Ofte var det de samme historiene. Jeg var helt oppslukt der jeg satt og så bestefar peke med de store nevene og stryke seg ettertenksomt i skjegget, mens han speidet etter morgendagens vær. Bestefar visste alltid hva slags vær som skulle komme. Men for å være alldeles sikker hørte han alltid på værmeldinga på radio. Da måtte alle være helt stille. Værmeldinga var dagens viktigste radioprogram for bestefar. Det var fordi bestefar var avhengig av været for fisket sitt.

En av bestefars yndlingshistorier var den om maten om bord i seilskutene den gang han begynte som sjømann. Han var bare 15 år på den tiden.

Bestefar sa vi skulle være glade for maten vi fikk. Hvis vi ikke spiste opp maten, fortalte bestefar om maten til sjøs. Til sjøs var maten dårlig og han gikk alltid sulten.

Jeg hører fortsatt bestefars formanende stemme:

«Kapteinen fikk 3 poteter til middag.»

Det var ikke lett å få tak i nye poteter når man var 20 dagseilinger fra land.

«Styrmannen fikk 2 poteter» fortsatte bestefar. «Og mannskapet ingen». De måtte i tilfelle kjøpe noen selv, og disse kokte de hver for seg i små nett som ble lagt i et felles kokekar, men dette fikk de først gjøre når det var kokt til offiserene. Hva brødet angikk, var det så hardt at man ikke måtte slå noen med det. Da kunne det gå riktig ille, dessuten var det ofte mark i det. og mark er ikke spesielt godt.

Men bestefars yndlingshistorie var fortellingen om Christian Sverdrup. Christian Sverdrup var sønn til Jacob Sverdrup som var gårdsbestyrer på Jarlsberg Hovedgård. Han var født på Sem i 1839. Han dro til sjøs som 18-åring og avanserte til skipper. Men så forliste han med 4 skip etter hverandre. Under et opphold i Paris etter det siste forliset i Biskayabukta var han blitt kjent med professor Bourdjeur, som hadde praksis og klinikker i alle Europas større hovedsteder. Han hadde spesialisert seg på årebrokk og bensykdommer som krevet bandasjering med elastiske bind. Professoren tilbød Sverdrup å bli hans assistent. I 50 år var således Sverdrup assistent for den berømte professor. Som pasienter hadde han mange av datidens berømte menn og kvinner så som dronning Victoria av England, Napolen III, Tsar Alexander II av Russland. Sverdrup var på sine gamle dager full av historier fra sitt spennende liv blant konger og fyrster.

Ellers husker jeg godt historien om stabelavløpning på Kaldnes. Det var særlig den om "Helga" oppkalt etter rederens datter. Den fikk slik fart under stabelavløpningen at den raste i brygga på den andre siden av havna. Enden på skipet rammet med stor fart den øverste del av den nordligste sjøbod så den ristet i sine grunnvoller. Takstein fløy av boden og folk måtte rømme brygga i vill fart oppover gårdsplassen. Riktignok ble det regnet som et godt varsel om skutene kolliderte med bryggene på Tønsbergsiden, men det fikk være måte på alt. Ifølge folkemeningen skulle et slikt skip ha særlig hell med seg. Christian Sverdrups skip hadde nok aldri gått i brygga under stabelavløpning, tenkte jeg.

Det forundret ikke oss når bestefar skråsikkert påsto at alle på Torgersøy var på hvalfangst i gamle dager. Det var helt naturlig å tenke at en som var vokst opp med fiske i båt på Torgersøya også kunne fange 30 meter lange hvalskrotter i Sørishavet.

Bestefar fortalte ofte om Svend Foyn. Han hadde startet som fangstmann på selskutene som dro fra bryggene i Tønsberg til Island og Grønnland i 1844. Så fort isen gikk om våren flyttet de fangsutstyret fra sjøbodene og ombord i seilskutene sine.

Utallige er de sledelass som gikk ut Vestfjorden fra sjøbuene på brygga i Tønsberg til Kjøpmannskjær hvor skutene lå i vinteropplag. Det var Svend Foyns fortjeneste å ha startet ishavsfangsten. Industri, håndverk og handel var sterkt preget av fangstskutenes behov for utstyr og proviant. I denne perioden var over 1200 mann sysselsatt i fangstnæringen. Seilmakere, snekkere, bøkkere, smeder og repslagere deltok alle i utrustningen av fangstskutene. Og de mekaniske verkstedene tok til å spesialisere seg på fangsutstyr. Henriksen Mek. verksted laget harpuner og det gjør de fortsatt. Tønsberg reperbane slo tau og bedriften eksisterer fortsatt i dag under navnet Scan Rope. I disse bedriftene finnes fortsatt spor etter fangstkulturen.

Når fangstfolkene kom hjem med sine opptjente hyrer, gikk varene fort og villig over disk. Vi kan derfor være enig med bestefar som alltid sa at du kunne takke fangstfolkene på ishavsskutene for at det var butikker i Tønsberg.

Øyboerne rundt Tønsberg og på Nøtterøy og Tjøme og mange andre steder i Vestfold hadde drevet selfangst i Oslofjorden lenge før Svend Foyn. Så de kunne faget. Disse ferdighetene ble det god bruk for da Svend Foyn skulle rekruttere mannskap til den første fangsskuta som skulle til Nordishavet i 1850.

Etterhvert ble det sterk konkurranse om fangsten i Nordishavet og man så seg om etter nye farvann.

I 1893, to år før han døde, rustet Svend Foyn ut en skute som skulle seile til Sørishavet for å lete etter retthval. Han bestemte seg for ekspedisjonen i løpet av en halv time og han satt selv i sin kjære stol på sin egen brygge nedenfor Nedre Langgate 18 og vinket skuta farvel. Svend Foyn døde 85 år gammel året etter. Resultatet fikk således Foyn aldri vite. Skuta fant ikke retthval. Ekspedisjonen som gikk ut med skuta Antarctic fra brygga i Tønsberg i 1893 var således mislykket.

Men ikke helt. De fant riktignok ikke retthval, men de fant veien gjennom Rosshavet til fastlandet på Sydpolen. Disse menn fra Tønsberg som brukte et år på reisen plantet det første norske flagg på fastlandet i Antarktis i 1895, 16 år før Roald Amundsen nådde polpunktet. Amundsen la stor vekt på denne ekspedisjonen fra Tønsberg når han skulle forklare bakgrunnen for sin ekspedisjon i 1911.

En rekke selskaper fra Tønsberg og Vestfold deltok etterhvert i fangsten i Sørishavet. Det var særlig jakten på blåhvalen som representerte det store økonomiske eventyret.

I sesongen 1930 - 31 ble det fanget 35 000 blåhval av norske selskaper. I 50 - årene ble det enighet om kvote på 16 - 17 000 dyr.

Tønsbergselskapene etablerte en fangststasjon på Syd Georgia like utenfor Falklandsøyene. Man bygget også en kirke her som ble innviet 1. juledag 1913. I dag er det arbeid igang for å gjenreise kirken på Syd Georgia.

Hvalfangsten bragte rikdom til noen få, men allikevel en viss velstand blant de mange. Pengene som fangstmennene tjente ble omsatt lokalt og skapte mange arbeidplasser. Ikke minst ble det bygget en rekke hvalbåter på Kaldnes, som var byens største bedrift på den tiden.

Tønsberggensernes identitet i moderne tid er bygget rundt mytene og sannheten om hvalfangsten. Hvalfangsten i Sørishavet var et pionerarbeid uten sidestykke.

Det er litt underlig å tenke på at det var ferdighetene som småguttene hadde tilegnet seg lokalt i vår nære skjærgård som skulle danne grunnlaget for menneskehetens største og grådigste fangsteventyr, blåhvalfangsten. Det var her på brygga og i disse sjøbodene hele fangsteventyret startet i seilskutetida. Og det var der på Kaldnes eventyret fortsatte med byggingen av de moderne hvalbåtene. På brygga i Tønsberg kan du favne hele historien.