miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Prosjekter > Eldre fiske i ytre Tønsbergfjorden

Eldre fiske i ytre Tønsbergfjorden

Av Sølvi Sondbø

På østsiden av Østerøya i ytre Tønsberg-fjorden har det fra gammelt av vært drevet et enkelt kystfiske delvis som binæring av bønder og sjøfolk og delvis av profesjonelle fiskere.

Dette tradisjonelle fisket behandles her av cand. mag. Sø1vi Sondbø. Hovedvekten legges på de første tiår av dette århundre. Det er fiskernes årsrytme og deres fangstmetoder fru Sondbø især er opptatt av.

I fø1ge Lorens Berg er "fiskeri(. . .) som næring ikke saa vigtig i Sandeherred som for Tjømø, Tjølling og Brunlanes. Det daglige husfiske langs strændene har dog alletider hat betydning, og mer i ældre tid end nu. Torsk, hvitting, flyndre, aal og sei fisker de, likesaa endel hummer, og de deltar i makrelfangsten. Naar silden i visse perioder gaar ind paa Skagerakkysten, gjester den ogsaa fjordene her, og i nødsaarene 1809 -13 blev et rikt sildefiske en ren berging. Ogsaa laks fanger de utved oddene".

Vi skal her forsøke å gi en oversikt over fjordfisket som det ble drevet fra den del av Sandar som grenser til Tønsberg-fjorden, de første ti-år av vårt århundre.

Den ytre del av Tønsberg-fjorden inn til sydspissen av Veierland er ca. en mil lang og omtrent halvparten så bred. Runder en "Tønna" og seiler inn leden mot Tønsberg, har en Tjømelandet på styrbord og "Tønne"-landet på babord side. Farvannet har en mengde holmer, grunner og skjær. Gårdsbrukene på Østerøya var oftest ikke store nok til å gi tilstrekkelig næringsgrunnlag for en familie. En har vært avhengig av bierhverv. Kombinasjonen bonde på den ene side og fisker-, sjømann/fangstmann på den annen har vært vanlig i generasjoner. Det er vanskelig å gi sikre opplysninger om hvor stor del av befolkningen rundt fjorden som har hatt fiske som hovednæring. Grensene er ofte flytende. Mange fiskere var på fangstfeltet (selfangst, hvalfangst) om vinteren, og det var ikke uvanlig at de som drev kombinert fiske-småbruk, var manntallsført som bønder. Kona og barna hadde hovedansvaret for husdyra og sto for gårdsdriften når mannen ikke var hjemme. Fiskerfamiliene pleide å ha høns og gris og et potetstykke. Det ble drevet noe byttehandel fisk/jordbruksprodukter, men som regel fisket jordbrukerne selv det de trengte til husbehov. Sild og makrell for salting til vinterbruk ble derimot oftest innkjøpt kassevis. Disse fiskeslagene ble vanligvis stengt i garn, og slik redskap var ikke alminnelig på gårdene. Fra 1890-årene av og frem til første verdenskrig fortelles det om et meget rikt sildefiske, både omkring Færder og innerst i Mefjorden.

Håndsnører (hestetagl ble brukt til pilkesnører), ruser og teiner var i vanlig bruk, både blant yrkesfiskere og gårdbrukere. Det fortelles at selv blant dem som hadde fiske som hovednæring, var det flere som aldri fikk råd til å skaffe seg dyrere redskap enn bakke. De fiskerne som ikke hadde garn, pleide å dorge makrell fra sist i mai. Småfiske foregikk hele året, men fiskesortene varierte med de forskjellige årstidene.

Det var alltid litt konkurranse blant fiskerne om å være den som fikk de største fangstene. De fleste hadde hemmeligheter de nødig ville røbe, og redskapen ble gjemt under en sekk i båten. De ville ikke at deres spesialredskaper skulle være utsatt for nysgjerrige blikk. De beste fiskeplassene prøvde de også å beholde for seg selv.

Den vanlige båttypen i fjorden var en 18 fots kombinert ro- og seil-sjekte. Båten hadde to sett tollepinner og ble rodd under fisket. Ved siden av denne båttypen var prammen mye brukt. Noe etter århundreskiftet kom motoriseringen av fiskeflåten i gang enkelte steder i Oslofjorden, men sjekten var i vanlig bruk i Tønsberg-fjorden til langt opp i 30-årene.

På 1920 - 30-tallet var året oppdelt i forskjellige fiskesesonger etter fø1gende skjema:

  • Fra jul til sist i mars - fiske med dypgarn eller fjordgarn og bakkefiske.
  • Sist i mars til midt i mai - rusefiske etter torsk.
  • Fra april, mai til bortimot juli - bånngarnfiske.
  • Fra juni og utover hele sommeren - vafiske etter makrell.
  • Fra 15. september til 8. - 15. Oktober - hummerfiske.
  • September og oktober - rusefiske.

Dypgarn bandt fiskerne selv av hamptråd. En sparte penger ved å binde selv, og det var et arbeid de kunne holde på med når de hadde ledig tid utover høsten og vinteren. Hampgarn ble innsatt med blåstein (kobbervitriol). Med disse garnene fisket en lyr og torsk. Disse fiskeslagene og hyse ble også fisket med bakke. Bakkelinen var av hardtvunnet garn. Det var en favn mellom krokene. Mest brukt var vel 3/0 krok, men her kunne nok størrelse og utførelse variere noe. Bakken ble agnet med blåskjell eller "brennsnile" (Bela Turricula).

Rusene ble oftest laget av fiskerne. Trevirket var helst utvalgte, lange, lett bøyde grankvister. Eik og brisk ble også brukt, men granemner var lettest å finne og dessuten gode å arbeide med. Grankvistene ble som regel samlet inn på uthugster. Skjøtene ble bundet sammen med bomulls- eller lin-garn. Bomullsgarn til rusene ble ofte kjøpt ferdig-knyttet. Det ble skåret til og sydd sammen for hand. Hele inngangspartiet ble knyttet for hand. I øverste del av ragarnet ble det festet kork, nederst ble det festet garnstein. Det kunne kjøpes garnstein av tegl, men oftest brukte en vanlig stein innsydd i garn. For å holde rusene på plass var det i hver ende festet en rusestein. Disse var utvalgte, avlange steiner som tauet kunne få godt feste i. En kunne fiske med 30 - 40 ruser ad gangen. Rusene ble lagt "i grasset", i bukter og sund, som regel på et par favners dyp. Dybden kunne variere fra 1 favn til 3 favner. På dypere vann ble rusene sjelden lagt. Det ble fisket en del med ruser helt frem til omkring 1950. Dette fisket falt bort fordi rusene var mest egnet for småtorsk, og småtorsk ble etterhvert en mindre etterspurt vare. I april - mai var fiskerne travelt opptatt med å ferdig gjøre "bånngarna". Ingemar Christensen forteller at i fø1ge familietradisjonen fikk hans familie kjennskap til bruk av "bånngarn" fra Danmark. Til disse garna bruktes 12/12 bomullstråd. Maskestørrelsen var vanligvis 28 omfar. Garnbussen ble kjøpt ferdig, men fiskeren pleide å skjære til og sy sammen garnet selv. Christensen mener at han er den eneste yrkesfiskeren i fjorden som fremdeles lager til "bånngarn" (nå med nylongarn), og han fisker med dem hvert år.

"Bånngarnet" settes ut så snart det er gjort ferdig. Bomullsgarn må barkes for å motvirke oppsvulming og forråtnelse av tråden. Behandlingsmåten tar også sikte på å farge garna slik at de er mindre synlige i vannet. Til barking ble det brukt eikebark, grankongler og "katteko'' (dvs. katechu). Blandingsforholdet kunne variere. Grankonglene som var fulle av kvae, og eikebarken ble samlet inn om våren. Katechu var iallfall i vanlig bruk i 1920-årene, og den ble kjøpt. Etter barkingen ble garna tjæret. Dette var det tilstrekkelig å gjøre en gang i året. Flere fiskere slo seg gjerne sammen om arbeidet. "Bånngarnet" er festet i 10 garnpåler. Til påler er ospetre det beste materiale. I denne tresorten går ikke marken så lett. Lange og slanke trær måtte man ha. Bare dem får man satt ned i bunnen. Garnet var dyrt, og det hadde krevd mye arbeid å få satt det i stand. Man måtte vise stor forsiktighet så man ikke kom bort i stein og fjell med det. Garna ble derfor satt ut ved sund og odder der det var fin sandbunn.

I begynnelsen av vårt hundreår rodde fiskerne to ganger i uka inn til Tønsberg for å få solgt fangsten under "bånngarn"-fisket om våren. Fisk som horngjel var det vanskelig å få solgt, men bøndene fra innlandsbygdene brukte den til salting. Under disse turene rodde mann og kone med hvert sitt årepar. Kona brukte det minste åresettet. Fisken hadde de i midtskottet i båten. Ved Pyntebukta før Tønsberg var de i land og byttet klær og stelte seg. Når de hadde solgt fangsten, kjøpte de matvarer og annet med seg fra byen. Senere, da motorskøyter begynte å komme i bruk, fortelles det at oppkjøpskøyter kom og hentet fangsten.

Fangstene ble samlet i sankenett eller kister slik at den kunne oppbevares levende i påvente av salg. Eiketønner fylt med saltvann ble også anvendt. Ofte kunne fiskerne bare ha småfangster på 20 - 30 kilo å by frem til salg. Disse fangstene var for små til at oppkjøperne var villige til å komme og hente dem. Mannen eller kona tok da fiskekjerra og dro til Sandefjord. Ofte gikk de fra dør til dør for å få avsatt fisken.

Fra juni og utover hele sommeren ble det drevet vafiske (dvs. fiske med landnot) etter makrell. Makrellen kommer inn fra havet på denne tiden. Den går langt oppe i vannskorpen etter "rødkammen" eller "rødåten" (et plankton som makrellen periodevis lever av). Den går enten "i bolle" (dvs. i ring) eller i plogform. Fiskeren kan se bevegelsen av stimen i vannskorpen. Man kunne stenge et sund, eller kaste fra en odde hvor sandbunnen utenfor var fin. Som vabåt brukte man gjerne en pram. Før motorfartøyer ble vanlig blant fiskerne, måtte man vente med å fiske makrellen til den kom inn mot land. Det ville ellers ikke ha vært mulig å få fisken frembudt til salg mens den ennå var fersk og fin.

Fra midten av juli til hummerfisket startet, nyttet en hver ledig stund til å lage i stand hummerteiner. Det er så mange varianter av disse teinene at det vil føre for langt å gjøre rede for dem her.

Før krigen var en tilnærmet tønneformet type mest vanlig, men det var også fiskere som brukte en type med kvadratisk snitt. Slike teiner ligger støere på bunnen.

Litt av en fest syntes ungene det var når de fikk være med til saga i Tønsberg og kjøpe "teinespøl" (lekter). En fikk kjøpt en stor bunt for 3 kroner i 1920-årene.

En festdag for både voksne og barn var det når man en fin sensommerdag seilte ut til "de ytterste skjær" (Helgerødskjær, Oskjær) for å hente berggylte til vinterforsyning og hummeragn. En hadde med seg smørbrød, øl og brennevin. Berggylte gikk det massevis av under de stupbratte bergveggene på skjæra, og det ble fisket med lange stenger. Man hadde krabbeagn på kroken. På få timer ble det halt opp tilstrekkelig av denne fete, fine fisken som egner seg bra for nedlegging i saltholken. Fisket ble avsluttet ved 14-tiden da man kunne nytte pålandsvinden til å seile hjem igjen.

Det var bare yrkesfiskere som drev hummerfiske av noen betydning. Fiskerne hadde sine faste plasser for utlegging av teiner. De ble lagt ved båer og grunner på 4 - 5 til 8 - 10 favners dyp. Det var viktig at en ikke fisket inn på andres tradisjonelle plasser. Dette ble betraktet som en uskreven lov som etter sigende ble nøye overholdt. Hummerfiskets start så man frem til med forventning og spenning. Forberedelsene hadde vært langvarige og arbeidskrevende, og fisket var risikopreget i mørke og stormfulle høstuker. Det var stadig fare for å miste redskap. De ferdiglagde hummerteinene skal legges til vanning før de er brukelige. Dette ble gjort i bukter på 1 - 2 meters dyp. Årsaken er at hummeren ikke går inn i teiner med luftbobler på treet. Ved hummerfiskets start 15. september lå teinene ferdig agnet, klare til å kastes ut. Man passet nøye på hverandre slik at ingen tjuvstartet. En fisker som satset på hummerfisket, kunne ha en 100 -150 teiner.

Midt i oktober var det beste og mest intense fisket over. Da var storparten av hummeren fisket, og været var ofte urolig.

Hummeren ble omkring 1905 betalt med 0,75 kr. pr. kilo. Hummer med bare en klo fikk man bare halve prisen for. Hummeren var for dyr til å være vanlig salgsvare i distriktet. Omtrent hver 14. dag kom det oppkjøperskøyter fra Fredrikstad eller Stavern-kanten for å kjøpe fangsten.

Familien Christensen hadde en fiskehytte på Betjenterholmen på Stauper. Under torske- og hummerfisket om høsten lå fiskerne på Stauper hele uken og dro bare hjem i helgene. Det kunne være 3 lag (1 lag = 1 ektepar) i fiskehytta der.

Fra andre kanter av landet kan tradisjonen fortelle at det fulgte uhell med å ha kvinnfolk i båten. Fiskerne på Østerøya var avhengige av ektefellens hjelp under fisket. Kona ble i den forbindelse sett på som en arbeidskamerat, og det kjennes ikke til noen forestillinger om at hun skulle bringe uhell ombord.

Før siste verdenskrig var det bare onsøyinger som drev ålefiske i Tønsbergfjorden. Fisket begynte om våren etter at isen var gått. Om vinteren ligger ålen i dvale nedgravd i mudderbunnen, og den første tiden drev en blindstikking med ålesaks som en kjørte ned i bunnen. I april-mai kommer ålen opp. Utover sommeren gikk man over til å fiske med åleteiner flettet av vier, eller med ruser. Fra Tallakshavn fortelles det at fiskerne pleide å flu med sild for å lokke til ålen et par dager før de satte teinene. Ålen ble samlet i ålekummer som en hadde på slep etter båten. Fangstene har alltid vært avsatt til danske oppkjøpsbåter. Ingemar Christensen har en gammel ålekum som stammer fra Kråkerøy. Han forteller at typen har vært i bruk så lenge han vet av. Ålekummen er ganske lett og blir tatt opp på land til tørk når den ikke er i bruk. Den flyter i vannskorpen og er også velegnet til oppbevaring av torsk om høsten. Kummen kan til nød impregneres med karbolineum. Da må den ligge lenge i sjøen og vaskes ut slik at det ikke blir usmak på fisken.

Lorens Berg nevner også laksefisket. "...omkring 1735 begynte de å sette ut laksegarn. Læremester var en mann fra Larvik. Det ble fisket ved Lyngholmodden, Strandvikskjæret, Katterasberget og Ersvikskjæret... Alle disse fiskeplassene hører til Skogan (gnr. 101). Denne gården ble omkring 1900 kjøpt av kommandør Chr. Christensen og har siden hørt til hans familie. Laksefisket har vært holdt i hevd i alle år. Det har vært fisket med garn og not, men noe særlig betydningsfullt fiske kan en vel ikke si at dette har vært. Laksefisket har iallfall ikke spilt noen rolle for fjordfiskere flest. Dette var nemlig en tinglyst fiskerett som følger enkelte faste eiendommer.

Hensikten med denne artikkelen har vært å gi en generell oversikt over fiskesesongene, redskapstypene og salgsmåter fra tiden før fisket i Tønsbergfjorden ble motorisert - slik den lokale tradisjonen fremdeles er kjent - og pretenderer ikke å være mer enn et grovt riss. Det er tydelig at dette fisket lenge har bevart et tradisjonsbundet preg.

Kilder:
Samtaler med Ingemar Christensen født i 1923, Einar Jensen-Eian, født i 1902, Leif Barbru født i 1928.
Litteratur: Aasmund Brynhildsen: Hudø. Bilder fra en barndom.