miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Prosjekter > Karlsvika > VALLØ SALTVERK


VALLØ SALTVERK

OPPRETTELSE OG OPPBYGNING
Fyrforvalter Jørgen Michelsen (Bornholm) hadde et lite saltbrenneri ved Ulleviks-bogen. Da han søkte om privilegium på saltutvinning fikk han avslag, og i 1734 ble isteden befalt at det for kongelig regning skulle innrettes et saltverk på Narverød. Dette anlegget var i drift i noen få år. Den tekniske ledelse hadde saltmester Jørgen Stein (Georg Stein).

Den tyske saltdirektøren Joachim Fridrich von Beust fikk den 30. april 1739 kontrakt på å anlegge et nytt saltverk på Vallø. Dette verket fikk navnet "Det kongelige norske saltverk", men Vallø saltverk ble det alminnelige navnet. Til å anlegge det nye verket ble det sendt 1 gradermester, 1 saltmester og 10 tømmermenn fra Tyskland. Jørgen Stein fulgte med fra prøveverket på Narverød, hvor man også hentet det tekniske utstyret. Det var et stort byggearbeid som foresto, alt måtte bygges fra grunnen av. For å få teglstein nok ble det anlagt et teglverk på Heimdal ved Tønsberg.

Det ble bygget to graderhus, hvert ca. 600 meter langt og 10 meter høyt. Disse fikk navnene "Christian Sextus" og "Sophia Magdalena". I 1745 var 2 små og 2 store panner i bruk, men planen var å bygge i alt 12 panner. Samme år stod også den første heste-kunsten ferdig. Dette minnet om en gammel hestevandring og ble brukt til å pumpe vannet opp i graderhusene. Når man ser på branntaksten over Vallø saltverk i 1820 finner en at det er oppført over 70 bygninger, både industribygninger og boliger.

I denne bygningsmassen inngår både forvalterbolig, bokholdergård og kirke. Ved utgangen av 1749 hadde verket kostet kongen 122153 riksdaler + renter, og i 1794 anslo Lerche at reparasjoner og nybygg fra 1776 hadde en verdi på 120000 riksdaler. Branntaksten i 1820 setter taksten totalt til 49100 riksdaler.

PRODUKSJONEN
Vallø Saltverk bestod av først og fremst to hoved-komponenter, gradèrhusene og kokehusene. Råstoffet som ble brukt var sjøvann, men av relativt liten saltgehalt. For å få opp saltgehalten var det nødvendig å gradere sjøvannet før man kokte. Dette arbeidet foregikk i gradèrhusene. Gradèrhusene var enorme bygninger, over 600 meter lange, 10 meter høye og 10 meter brede. De var åpne på langsidene og hadde teglsteinstak. Husene var fylt med bunter av slåpetorn-, einer eller nypekvister fra bunn til topps. Hvert gradèrhus var innvendig delt i seks avdelinger med en kum under mønet og en kasse i bunnen. Disse kassene og kummene hadde forskjellig lengde. Den lengste på 160 m stod først, og den korteste

på 60 m sist. Dette fordi volumet minket etterhvert som vannet fordampet. Med heste-kunsten og senere ved hjelp av vindmøller ble sjøvannet pumpet opp i kummen under mønet for så å bli sluppet ned gjennom alt riset til kassen, deretter ble det pumpet opp i neste kum under mønet osv. På denne måten ble en fordampningsprosess satt igang ,og effektiviteten var avhengig av vær og vind. Ved kulde kunne man ikke gradere, og på vinteren fra oktober til mars ble det ikke gradert ved Vallø. Sohlen ( det saltholdige sjøvannet) hadde en naturlig saltgehalt på mellom 1 1/2 og 4 grader. Når den hadde gått igjennom gradèrhuset var saltgehalten øket til 38 - 40 grader, og da sa man at "sohlen var gar". Så ble sohlen ført til kokehusene. På Vallø var det 5 kokehus med tilsammen 6 panner. Hver panne var 19 fot lang, 16 fot bred og 1 1/2 fot dyp. Johann Christian Fabritius forteller i sin bok "Reise nach Norwegen" følgende: "Pannene var laget av jernblikk. De hviler ikke på murte pilarer som de tyske pleide å gjøre. På hver side av dem står store treblokker i høyde med panna, og på dem hviler det 5 store bjelker som ligger på tvers over kokepannene. Pannene er festet til disse bjelkene med jernhaker. Jeg synes disse store bjelkene som dekker kokepanna, må minske fordampningen i høy grad."

Pannen ble fyrt med ved og senere torv og steinkull, og man fyrte helt til en så saltkorn på vannets overflate. Ved denne kokingen skilte sohlen seg, og på overflaten viste det seg et urent, slimete skum som saltkokerne måtte ta vekk. Dette var et arbeid som måtte pågå kontinuerlig for neste ledd i prosessen var at det avsatte seg salthuder på overflaten, og disse ble hindret i å falle ned dersom overflaten var uren. Når salthudene viste seg var også tiden inne til å dempe varmen under pannene, men det var viktig med fortsatt jevn varme for å få den riktige konsistensen på saltet. Når det hadde dannet seg så mange salthuder at kjernen hadde vanskelig for å synke, var tiden inne for å ta det første saltet. Ved Vallø ble saltet tatt hver 6. time. Kurvene med saltet ble satt i en renne ved kokehuset så laken kunne renne av, og deretter båret til tørkekammeret. Dette rommet ble oppvarmet ved at røyken fra kokepannene ble ført i rør hit.

En slik koking ble kalt for et verk. Det tok 71 timer, og vedforbruket var 6 1/2 favner 3 1/2 fot ved. Størrelsen på verket var 68 kurver, noe som tilsvarte 29 5/6 tønne.

Saltverket var opprinnelig tenkt som en helårsbedrift, men kulde gjorde det umulig å gradere saltvann på vinterstid. For å holde oppe produksjonen var det blitt reist tre vintergradèrhus for isgradering av vannet, men Jacob Lerche mente at disse ikke hadde vært i bruk. En viktig forbedring ble gjort i 1767. Da bygget man et reservoir for gradert sohl, slik at man kunne koke kontinuerlig selv om det regnet noen dager.

Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.

I 1776 ble Jacob Leche ansatt som saltverksforvalter. Han var en mann som viste stor interesse for produksjonen og hvordan denne hele tiden kunne forbedres. Under hans ledelse økte stadig saltproduksjonen og kongens inntekter.

HESTEKUNSTEN
Pumpene på Vallø ble drevet med menneskekraft i et tredehjul i 1744. Året etter stod den første hestekunsten ferdig og i 1750 var også kunst nr 2 og 3 i drift. Sjøvannet ble pumpet opp gjennom blyrør fra ca. 5 favners dybde og opp i tårnet. Derfra rant det i trerør til graderhusene. Det var tre kunsthus, og i alt 4 hestevandringer på saltverket. Verket hadde også egen stall med plass til tretten hester, og i tillegg leide man inn hester og folk fra gårdsbrukene i nærheten. Hestene ble avløst hver fjerde time. Verket som drev pumpene, bestod av et enkelt hjul med aksel. Tidligere hadde man også brukt tannhjul på pumpene, Da kunne mann heve dobbelt så mye vann, men dette ble for tungt for hestene. Dette var den eneste formen for drivkraft på Vallø i over 40 år, til den første vindmøllen ble bygget i 1788. Men selv om vindmøller ble bygget var hestekraften viktig, ikke minst når vinden var svak. I 1831 er det en hestekunst og en vindmølle til hvert gradèrhus. Til hestekunsten var det montert en innretning som ga lyd når hestene vandret rundt, på den måten kunne man ha kontroll med at pumpene var igang. Blant hestekarene ble denne innretningen kalt for "sladra".

VANNKRAFT PÅ VALLØ?
Fra gammelt av ble det brukt kunst eller hestevandring til å drive pumpene på Salt-verket. Siden ble det også bygd vindmøller, men da disse var avhengige av vind, måtte man hele tiden drive hestevandringen også. Grev von Dernath prøvde å løse dette problemet ved å undersøke muligheten for vasshjul. På Kongsberg hadde dette vært brukt i mange år, og greven fikk folk ned fra Kongsberg for å se på om Åsmundrødmyra kunne egne seg som vannbasseng, eller om man kunne koble en vannledning til Borrevannet. Begge deler var umulig, og planen ble skrinlagt.

Det kan vel hende at det var her Jacob Lerche hadde fått ideen da han i 1799 leide tomt av Søren Larsen Ringshaug og Jon Haldorsen Lasken for å oppføre et møllebruk. Lerche ledet vannet fra Åsmundrødmyra til en mølledam på Haldorsens eiendom. Selve møllebruket lå på Ringshaugs eiendom, og stedet ble kalt Brukebakken. Mølledammen lå øverst i Bruksbakken, og selve mølla noe lengre ned. Bekkeløpet ble lagt i rør i 50-årene. I de første planene for vannhenting i Ås-mundrødmyra hadde man tenkt seg en samledam ved Brekke.

Det skal også tilføyes at Leche allerede i 1760-årene hadde latt Åsmundrødmyra grøfte for å bruke torven til brensel ved saltverket.

ØKONOMI
Som tidligere nevnt hadde kongen store utgifter ved byggingen av Saltverket, men inntektene skulle også etter hvert vise seg å bli gode, da særlig under Lerches ledelse. I årene 1776 til 1794 ble det totale overskuddet av driften 212058 riksdaler. Videre var saltverket som statseiendom fritatt skatter og toll. For årene 1794 - 1811 var overskuddet 274308 riksdaler, men i 1812 gikk verket med underskudd. Det var altså under krigen at verket begynte å gå dårlig, og dette hadde sammenheng både med mangel på steinsalt og brenne.

Fredrik VI hadde nok allerede da en anelse om hvordan det ville gå, og den norske staten overtok driften av verket. Deretter gikk verket med tap, og i årene 1816 - 1818 var tapet på 158000 riksdaler + renter, og det ble tillyst tvangsauksjon. Før dette hadde staten pantsatt verket hos Peter Wilhelm Berg, en kjøpmann i Gøteborg. I 1814 var dette en litt tvilsom affære og Berg gikk rettens vei for å bli tilkjent verket. Han vant, men hadde da i mellomtiden gått konkurs. Ved annen gangs auksjon 6. desember 1818 fikk Tønsbergkjøpmennene Carl Stoltenberg og Niels Otto Bull tilslaget på 10100 sølvspesier. Senere gikk også apoteker N.J.Conradi i kompaniskap med dem. Det var vanskelig med penger i disse tider, og renten på lån var høy. Samtidig ble det toll på steinsalt og toll på saltinnførsel til Danmark. Alle disse tingene var med på å vanskeliggjøre driften, men til tross for dette klarte Stoltenberg å holde driften igang fram til sin død i 1830, men da var hans personlige økonomi ødelagt. Dette førte til at N.O. Bull også måtte oppgi sitt bo.

I 1831 forlangte staten som største kreditor, auksjon over saltverket, og den 22. august får det sveitsiske handelshuset Blumer og Tschudy tilslaget for 7100 spd.

LITT OM ARBEIDERNES KÅR
Da Saltverket startet, strømmet det til med arbeidere både fra Tyskland og Danmark. Mange fra sognet fikk også arbeid, og mange bosatte seg på verkets gårder. Samtidig dukket det opp mange nye yrkesgrupper.

Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790.

Månedlige lønninger var:

Saltmesteren10 rd.
Oppsynsmannen10 rd.
Kunstmesteren17 rd.
Svennene6-8 rd.
Gradererne6 rd.
Bødkermesteren10 rd.
Svennene8 rd.
Tømmermesteren10 rd.
Murmesteren8 rd.
Smedmesteren8 rd.
Svennene6-7 rd.

I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge. Et annet forhold som også spilte inn var at på vinterstid hadde løsarbeiderne mindre inn-tekter enn de trengte for å forsørge seg. Det var derfor nødvendig for dem å oppta lån hos arbeidsgiver for å klare seg, og dermed oppstod et avhengighetsforhold som gjorde det lett for arbeidsgiver å bestemme lønnen. Løsarbeiderne tjente gjennomsnittelig 50 rd. i året på Vallø, og i årene 1740 - 1800 steg den nominelle lønnen 10-15 %.

De arbeiderne som hadde vært en viss tid i verkets tjeneste, eller deres etterlatte barn og koner, fikk en liten pensjon. De bodde da gjerne på en av verkets gårder. Denne pensjonsordningen utgjorde ikke store uttellinger for Saltverket. I 1770 var det en pensjonist, og i 1800 tolv. Pensjonene lå på 12 til 40 riksdaler i året.

SPINNERIET
I 1783 ble det opprettet et spinneri på Vallø. Dette ble anlagt for å skaffe de fattigste arbeidernes kvinner arbeid, og var i så måte nærmest en forsorgsinstitusjon. Kvinnene og barna ble brukt til å pakke salt eller "anden saadan Gierning, der til deres Kræfter og Duelighed kan passe sig." For dette hadde de halvparten av mennenes lønn.

BOLIGENE
Verket hadde også oppført noen arbeiderboliger på selve Vallø, og det var ikke store plassen hver familie hadde. Arbeiderboligene bestod av to kaserner, hver med 17 værelser og 14 kjøkken, og i 1801 bodde til sammen 107 personer fordelt på 23 familier i disse. Den resterende arbeidsstokken bodde i hytter og småhus i nærheten av verket. Opprinnelig var hver kaserne beregnet på 14 familier, og leilighetene på rundt 30 kvadratmeter skulle huse gjennomsnittlig 4-5 familiemedlemmer. Til fyring var det en kakkelovn i hver leilighet.

Saltverksforvalteren bodde derimot like standsmessig som bypatrisiatet, og hoved-bygningen bestod av 14 værelser pluss to sidefløyer.

BLUMER OG TSCHUDY-PERIODEN
Handelshuset Blumer og Tschudy overtok Saltverket i 1831 og drev det med stort hell fram til 1861. Den samlede saltproduksjonen i denne perioden var 3 à 400000 tønner salt. Samtidig med driften av saltverket opprettet de mange andre industriforetak på Vallø. Her kan nevnes ysteri, bomullsspinneri, fargeri.

Saltverket var i mange år en god forretning for det sveitsiske handelshuset, men i 1861 oppgav de sitt bo og verket ble nedlagt. Da hadde verket vært i drift i over hundre år.

Mesteparten av produksjonen i årene 1820 - 40 gikk til Danmark, men noe ble også solgt her hjemme. I 1835 stod følgende annonse i Norsk Handels-Tidende:

Paa Walløe Saltverk ere Saltprisene for nærværende Tid nedsatte til følgende:
Pr. Tønde av 250 Pd. Netto eller 10 Skjepper løst Salt i Partier under 50 Td.1 Spd. 60 Sk.
pr.lignende Td. i Partier paa 500 Td. og derover1 Spd. 48 Sk.
Ledige Foustager, hele36 Sk.
Ledige Foustager, halve30 Sk.
mod kontant Betaling
Walløe Saltverk d. 13de April 1835.
Blumer & Tschudy.

BRENNEVINSBRENNERIET
Som vi tidligere har sett var spirituosa en ettertraktet vare, og en god inntektskilde for produsentene. Apoteker Henne hadde vært leverandør til saltverket, men han hadde sterk konkurranse. I Tønsberg var det 34 høkere og vertshusholdere som solgte brennevin og øl, skrev byfogd Wulfsberg i 1791.

I tiårene etter 1814 økte forbruket av brennevin kraftig i Norge. To lover av 1. juli 1816 satte en stopper for innførsel av korn-brennevin. og gjorde brennevinsbrenningen svært fri for å dekke landets behov. At drukkenskapen øket i denne tiden er vel ikke bare en følge av disse lovene, men like mye på grunn av de tunge økonomiske kår som rådet. I Tønsberg var det på denne tiden flere brennevinsbrennerier, og fri utskjenking og lav pris førte til stort misbruk av alkohol. Flere Tønsbergkjøpmenn var medeiere i byens brennerier, og det var fullt ut i tidens ånd at Blumer og Tschudy anla et brennevinsbrenneri på Vallø i 1836. I 1837 ble det innført en avgift på 2 skilling pr. potte i byene. Samtidig var Tønsberg-brenneriene teknisk gamle, og de forsvant raskt. Vallø-brenneriet var derimot nybygd og overtok mye av markedet, og det hadde en produksjon på 10000 potter i måneden

(en pott er omtrent en liter). Brennevinsbrenning var en av de virkelig lukrative bedriftene på denne tiden, og Saltverket hadde noen år tidligere beklaget at vedprisen steg voldsomt på grunn av alle brenneriene.

YSTERIET
Handelshuset Blumer og Tschudy anla også et ysteri mot slutten av 1830-årene. I årene fram til 1840 produserte de ca. 6500 pund ost i året ( et pund er ca. en halv kilo). De påfølgende år ble produksjonen øket til 8000 - 10000 pund, og ysteriet holdt driften igang til etter 1850. Å starte et ysteri på Vallø kan kanskje virke underlig, men for et sveitsisk firma var dette en naturlig industri. Dessuten var det et rikt jordbruksdistrikt i nærheten og gode muligheter for melkeleveranser.

Det kom flere sveitsiske ystere til Vallø. En av disse var Anders Kundert ,som faktisk ble en foregangsmann når det gjaldt fjøs- og melkestell i landet. Det var i 1847 at Kundert kom til Vallø, men han ble rett etter ansatt som en offentlig veileder i fjøs- og melke-stell. Snart ble det behov for flere sveitsere i Norge, og Saltverket på Vallø ble stående som en formidler av kontakten med Sveits og de sveitsiske driftsmåtene.

KVERNBRUK
Slagen er et jordbruksdistrikt og det er få steder hvor det var mulig å anlegge kverner drevet av vannkraft. Det var en ved Markebo, og Jacob Lerche hadde anlagt en på Brukebakken.

I 1830 ble det i den nordre vindmøllen på Saltverket laget et kvernbruk. Det bestod av 5 melkverner og en grynkvern. Av melkvernene skulle to ha vært siktekverner og en sammalingskvern. Her kunne bøndene i distriktet få malt kornet sitt. Kvernsteinene finnes på Vallø ennå, og kan sees som flaggstangfot og fot for den gamle bensinpumpa i porten til raffineriet.

KATASTROFER
I 1865 var det en rekke mystiske branner på Vallø, og de bar preg av å være påsatt.et hele kuleminerer ved at gradèrhusene brenner ned. Denne brannen er så voldsom at stedets befolkning ikke greier slukningsarbeidet alene, og hjelp må tilkalles helt fra Horten. Den samlede branntakst for denne siste brannen var på 9000 spd. Det viste seg å være en 15 år gammel jente bosatt på Vallø som hadde satt på brannen.

Tidligere , i 1831, hadde den ene vindmøllen brent ned etter lynnedslag, og reparasjonen ble beregnet til 2300 spd.

Senere , etter nedleggelsen av saltverket, blåste vindmøllene ned, og mye av det som hadde vært produksjonsdelen av Vallø Saltverk var borte.

JACOB LERCHE
Jacob Lerche ble født i Larvik ca. 1738. Han var sønn av Fredrik Larsen Lerche og Kristine Hansdatter Hiertum. Fredrik Lerche var byfogd og sorenskriver i Larvik og ble fra 1753 bokholder ved Vallø Saltverk. Sønnen Jacob tok juridisk embetseksamen i 1760, men allerede fra 1759 hadde han vært assistent hos sin far. Da faren ble fjernet fra sin stilling i 1761, overtok Jacob denne, og han ble forvalter i 1766, en stilling han hadde til 1819 da han gikk av med pensjon. Pensjonen var 800 spd. i året.

Han ektet Maren Stoltenberg i 1763 og de bosatte seg på Åsmundrød, en gård som Jacob hadde kjøpt av sin tilkommende svigerfar i 1759.

Han døde her, men bodde en tid i forvalterboligen på Vallø etter at denne ble oppført i 1772.

Jacob Lerche var en interessert og dyktig mann både når det gjaldt gårdsdriften på Åsmundrød, og ikke minst driften av Saltverket . På gården satte han igang forbedringsarbeider og fikk "Det danske Landhusholdningsselskabs" store sølvmedalje for dette arbeidet.

I de årene han var ved Saltverket nedla Lerche et betydelig arbeid, og i hans tid ble det stadig foretatt tekniske forbedringer, og produksjonen økte betraktelig. Saltverket gikk også med et rimelig overskudd og ga gode inntekter til staten.

Også for dette arbeidet fikk Lerche utmerkelser og han ble slått til ridder av Danebrog og fikk senere Vasa-ordenen.

Under krigen 1807-1814 ble Lerche utnevnt til måneds-kapteinløytnant og kommandør for forsvarsverkene på Vallø. Det var gjerne sjømenn som ble utnevnt til disse stillingene, men Jacob Lerche ble utnevnt allikevel. At han i tillegg var den eneste som hadde graden kapteinløytnant av marinens 250 måneds-offiserer skyldes nok først og fremst hans gode forbindelser.

DYREHAVE PÅ VALLØ?
Harry Fett skriver i sin bok om Vallø at dyrehaven lå overfor det gamle skolehuset. Det var Jacob Lerche som anla denne private dyrehaven med eksotiske dyr og sjeldne blomster. Peter Tschudys sønnedatter forteller: "Min far fortalte om gamle dager på Vallø med dyrehaven med alle de sjeldne dyr som min bestefars skippere fra utlandet stadig forsynte med nye eksemplarer, fra paradis-fugler og apekatter til selhunder". Det var altså en dyrehave i parken til hovedgården det var snakk om, ikke en have åpen for almuen.