miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Prosjekter > Karlsvika > Vær beredt!


Vær beredt!

Av Johnny Hansen, 19 år i 1945.

Det er den 25. april 1945. Klokken er snart halv elleve - månen henger stor og klar over byen, vi kan ikke gå til ro i kveld, det er liksom vi venter på flyalarmen, den hører med til måneskinnet nå. Månen er alltid kald og ubarmhjertig.

Der uler det, iltert og gjennomtrengende. Ingen av oss sier noe, vi reagerer automatisk nå, på med armbind, adjø og så i full sprang ned til meldingsplassen.

Gerd og jeg er som vanlig først der nede. Jeg tar telefonvakten. Først hovedsentralen 1610, 1-6, 1-0 :" Dette er saniteten, Teie, vakta satt." "Takk" og så knepp i røret. Den ene etter den andre kommer ilende, hjelmer, gassmasker, bårer og materiell kommer fram; snart er det et yrende liv og latter som det pleier være. Vi er blitt godt kjente og gode kamerater.

Da begynner det å bråke - engelske fly i lav høyde! Luftvernet på Kaldnes spiller opp - det kjenner vi til. - Men plutselig kommer et nytt trekk i billedet. Lysbomber!! Et gult, uhyggelig skjær legger seg over Teie, er det Kaldnes som er målet i natt tro, vi har ventet på det. Bråket blir verre og der - rutene klirrer - bomber! Alle beordres i kjelleren, lyset går men det er lys nok over oss, der hersker en intens spenning, mange er synlig nervøse. Dette er så uvirkelig. -

Det hele står på en halv times tid, da kimer telefonen. Det er melding fra hovedvakta:" Vallø bombet. Full utrykning!" Alt går automatisk, utstyret lempes på bilene, lagene ombord det hele tar bare minutter, vi har lært dette. De fleste av oss er gamle speidere, i dag skal løftet vårt :"Alltid beredt" prøves. Bilen uler utover, men likevel sitter alle med det samme spørsmålet; hvorfor kan han ikke kjøre fortere? -

Et uhyggelig syn møter oss ved Vallø. Først flammehavet, så en rekke mennesker med klesbylter under armen, forskremte barn i krampegråt, først nå er krigen kommet oss inn på livet. Hvorfor er dette nødvendig?

Vi slipper ikke inn på Vallø. Det ligger en ueksplodert bombe ved et ammunisjons-lager, den kan springe når som helst. Tyskerne vinker oss tilbake: "Zurück, zurück!" vi blir tvunget tilbake til Furulund, men ingen av oss orker å sitte der og se brannene og tenke på dem som kanskje ligger i ruinene, vi bemanner bilene igjen og full fart.- Denne gangen slipper tyskerne oss gjennom.

Alt går automatisk, jeg tenker ikke, bare gjør det jeg har lært på kurser og øvelser. Inne i en skyttergrav finner vi en del tyskere, de to første er såret, den ene hardt, lag 1 og lag 2 tar dem. Lag 3 er laget mitt. Vår mann er død. Forsiktig løftes han opp på båren. Frakken min blir våt, hendene også. Blod. Jeg ser på ham, han er ikke svært gammel, hva mente mon han om dette? Nå har han ingen mening det eneste som er igjen av ham er en lapp: "Er starb für das Vaterland. Es lebe der Führer!" Vi tenker ikke på at det er tyskere vi hjelper - Røde-Kors-tanken holder i praksis.

Vi farer hit og dit ingen dirigerer oss som på øvelser, derfor blir noen lag bare stående. Laget mitt skrumper inn, det er ikke alle som tåler dette, men jeg får da bestandig tak i en båre og 3 mann til å hjelpe å bære, jeg får fram 7 døde. -

Stemningen er uhyggelig. Ved hver rykende ruinhaug står pårørende og ser på oss. Er det håp for dem som ligger begravd det? Et sted står en rekke mennesker, men ingen gjør noe. Det brenner ennå i ruinene. En forteller at det ligger 5 personer i kjelleren der de banket i muren for en stund siden og fikk svar innenfra! Jeg får tak i en brannslange, det kommer vel med at førerpatruljen deltok i brannvernet hjemme nå. Her må alle gjøre alt det er for få rydningsmannskap. Vi begynner å grave, det er ingen lett jobb, men grave - grave! - Omsider kommer vi gjennom de øvre lagene der jord, møbler og kjelker må fjernes. Der er kjelleren. Jeg får tak i noe bløtt og graver febrilsk! Det er enarm. Flere mann til å grave, kanskje....

Snart har vi funnet alle fem. De er døde - - -.

Like ved oss arbeider en tysker som for livet. Han sliter og oppmuntrer de andre. Der han holder på er 16 sivile sperret inne i en kjeller, noen er allerede brakt ut, døde. Men ennå er det mange der inne og kanskje de innerst inne er i live. Omsider kommer de inn til rommet som er brukt til tilfluktsrom. Jeg ser en eldre kvinne komme hulkende ut, hun er uskadd men hun bærer liket av en 5-åring i armene sine - det var barnebarnet hennes. Mer ser jeg ikke for det ropes etter hjelp fra Vallø Hovedgård der Ortskommandanten holder til. Jeg får med noen karer og løper opp. Der inne i en rasert stue sitter 4 tyskere og 3 tøser. De ser like elendige ut alle sammen. To behandles. I rommet ved siden av ligger noen forkullede rester av to russere. De samles opp og puttes i hver sin papirsekk. "Russisk krigsfange" skal det stå på merkelappen av tyskerne er såret og må.

Ved en rykende ruin står en ung tysker og gråter hysterisk. Han kan vel være 18 år. Han peker ned i ruinene på et forkullet skjelett og hulker:" Gretchen!" Det ligger en tysk offiser ved siden av henne, han ser likedan ut. Vi putter dem i hver sin papirsekk og merker dem. Jeg synes synd på den tyske gutten!

Ved 5-tiden om morgenen kommer det mat fra byen, 1/2 l melk og 1/2 pakke knek-kebrød til hver. Hendene mine er tilsølt av blod, men jeg reagerer ikke på det. Maten smaker godt.

Vi fortsetter å grave og lete, 16 døde bringer jeg til samleplassen før avløsningen kommer klokken elleve om formiddagen. Da har vi arbeidet i 12 timer og det vil smake med litt hvil - - før vi går på arbeidet.