KRIGEN 1940-45

HVA SKJEDDE FØR KRIGEN OG BOMBINGEN?
Myndighetene var klar over at Vallø var et utsatt mål for bombing, og allerede i desem-ber 1939 ble det sendt et sirkulære til alle husstander på Vallø, der man ble bedt om å rydde loft for alt skrot som ved eventuelle flyangrep kunne forårsake brann. Videre ble man pålagt å ha følgende til hånds for slukking av brannbomber:

1 kasse sand, ca. 50 liter
1 øks
1 spade
1 spett eller brekkjern
1 tett tom bøtte

Dessuten skulle blendingspapir skaffes. Alt skulle være klart til 10. januar 1940. Etter denne datoen ville det bli foretatt inspeksjon.

Tønsberg så også faren for luftangrep og henvendte seg til raffineriet i februar 1940 for å få tilskudd til antiluftskyts. Det ble også nedsatt en komite, og den hadde som mål å samle inn 400.000 kr til automatkanon og mitraljøser. Også denne komiteen henvender seg til Norsk-Amerikansk Mineraloljecompagni for å få økonomisk støtte.

I sitt svar til kommunen sier A/S Namco at man gjør oppmerksom på at Vallø ligger utenfor Tønsberg luftvernkrets, og at de derfor ikke er interessert i å bevilge penger. Skulle det bevilges noe så måtte det være en forutsetning at skytset ble lokalisert til Vallø. Man henviser til forsvarsanleggene på Rauer, Bollærene og Mågerø, og mener at anskaffelsen av av det utstyret komiteen foreskriver vil bli mye dyrere. Dessuten vil en slik ordre ikke kunne effektueres før tidligst i 1941. Kompaniet har også fått liknende henvdelser fra mange steder i landet hvor de har anlegg, og kan ikke klare et slikt økonomisk løft. Man vil heller ikke prioritere noen.

I januar 1940 oversende politimester Fehn et skriv fra Politi- og Justisdepartementet. Skrivet inneholder en henstilling til eiere av tankanlegg om å utarbeide en plan for maskering av anleggene, og at de skal kjøpe inn det nødvendige utstyr som maling o.l for å kunne gjennomføre det hele. Beveggrunnen var at tankanlegg var meget iøyenfallende, og ofte ville tjene som orientering for flygere. På grunn av bensinen måtte man også regne med at tankanlegg kunne være selvstendige bombemål.

Planer for maskeringen skulle sendes luftvernsjefen. Raffineriet svarte at en plan vil bli innlevert snarest mulig, men sjefen sa også at den endelige avgjørelsen om hvor vidt det skal gjøres noe, lå hos hovedselskapet i Oslo. Det ble vedtatt å kamuflere anlegget, men det ble også overfor myndighetene gjort oppmerksom på at på grunn av beliggenheten ville det alltid være detaljer som var fremtredende, og som ville gjøre gjenkjenning mulig. Det man kunne tildels oppnå med maskering, var at det som var karakteristisk for tank- og fabrikkanlegg ble visket ut, slik at anlegget nærmest fikk preg av alminnelig bebyggelse.

INVASJONEN PÅ VALLØ
Det kom ingen invasjon på Vallø i 1814, men 9. april 1940 var situasjonen en annen. Om natten hadde de tyske krysserne "Blücher", "Lutzow" , "Emden", tre torpedobåter og flere mindre skip passert Rauøy og Bollærene. Da de var midtveis i fjorden stoppet de , og tropper ble overført fra "Emden" til de mindre skipene. Målet var fortene på Rauøy og Bollærene, samt marinens hovedstasjon i Horten. En liten tysk infanteritropp ble landsatt på østsiden av Vallø kl 5.30 om morgenen i følge Tønsbergs Blad, og halvøya skulle bli et av de stedene i Norge som fikk den aller første følingen med den tyske invasjonen. Den tyske troppen ble møtt av en liten norsk avdeling. Det ble løsnet et skudd fra norsk side og de tyske soldatene oppga derfor videre framrykking. På grunn av de uvisse forholdene trakk de norske soldatene seg tilbake til Løveid.

Den norske befolkningen derimot evakuerte, og ikke lenge etter var det folketomt på Vallø.

Tre norske ubåter gikk ut fra ubåtstasjonen på Teie, og i Torgersøygapet ble en av dem, A2, satt ut av spill av tyske dypvannsbomber. Båten ble forlatt og drev senere i land på Valløs østside.

Den 9. april fikk 1. undervannsbåtdivisjon med sine tre ubåter "A2", "A3" og "A4" ordre om å gå fra Teie kl. 04.00 ut til sine felter i Tønsbergfjorden. Etter å ha gått ut Husøysundet dreier "A3" og "A4" sørover Hui-kjæla, mens "A2" dreier nordover for å gå ut til sitt felt gjennom Torgersøygapet.

Ca. kl. 05.00 på vei gjennom Torgersøygapet fikk kaptein Fjelstad øye på to ukjente fartøyer som lå kloss i land på Vallø. For å unngå disse beslutter han seg for å dykke. Å bruke torpedoer på disse småfartøyene er ute-lukket, og å bemanne kanonen tar for lang tid. Mens de dykket så Fjelstad gjennom periskopet at fartøyene satte kursen for ubåten. Han dykket til 25 m, men de tyske minesveiperne gikk over ubåten og droppet synkeminer. Fjelstad mistet kontrollen over ubåten på grunn av eksplosjonene og ubåten skar opp til overflaten, hvor den straks ble beskutt av de tyske fartøyene. Ubåten dykket igjen, nå til 35 m, men de tyske fartøyene fortsatte å droppe synkeminer, og det blir ytterligere skade på ubåten. Den tok inn vann, og kaptein Fjelstad skjønner at total-forlis er uungålig dersom det blir droppet flere miner, og for å gi mannskapet en sjanse bestemmer han seg for å gå til overflaten. Den tyske R-22 kommer opp langs siden og skytingen pågår helt til tårnluken blir åpnet. Besetningen blir tatt ombord i R-22, og det tyske krigsflagget blir heist på "A2". Den blir etterlatt og driver siden i land på Vallø.

Senere blir den berget av mannskapet og går for egen maskin tilbake til Teie hvor den blir etterlatt som vrak.

Dette var det beboerne på Vallø hadde hørt tidlig om morgenen den 9. april.

BOMBINGEN AV VALLØ I 1940
Natt til 26 april 1940 blir Vallø bombet første gang. Det var engelske fly som slapp brann- og sprengbomber mot fabrikken. Et lager ble rammet og gikk opp i røyk. I Tønsbergs Blad 27. april kan vi lese følgende beretning:

"Imidlertid var befolkningen alarmert, og en strøm av mennesker satte seg i bevegelse for å nå ut av byen. Mange av befolkningen, som tidligere hadde evakuert, var igjen flyttet til sine hjem. I nattens mørke med flyene kretsende over stedet var det igjen å ta veien, jordene og skogen fatt for å redde seg unda branden. Mens toget av flyktende mennesker beveget sig ut av byen for å søke ly i terrenget utenfor, begynte en forferdelig knit-ring av mitraljøser fra flyene som fløi i meget lav høide. Flyene gjorde stadig bruk av lysbomber som lyste op landskapet, og i enkelte tilfelle blev lyskastere satt på de flyktende fra flyene, som under en rasende mitraljøseild kretset fram og tilbake over deres hoder. Hvor der var chanse til dekning, blev den benyttet. I grøfter, bak stengjerder, i skogholt, overalt søkte flyktende mennesker ly for kulene fra mitraljøsene som knitret mot dem. Et under som ennu ikke blir forstått av Valløs befolkning, er at ingen blev drept eller såret av mitraljøsekulene fra flyene. Flere steder blev kuler plukket ut av vindus-karmer og husvegger, og mennesker i robåter som søkte å slippe vekk, så kulene piske vannet rundt båtene uten at en blev rammet. Etterhvert stilnet angrepet av. Flyene forsvant og befolningen fikk summet sig efter redselen den hadde gjennomgått i løpet av en snau time fra klokken 1."

HVA SKJEDDE PÅ RAFFINERIET?
De daglige vaktrapportene viser at det stort sett var rolig på Vallø mellom de to bombingene. Den dramatikken som finner sted er det stort sett tyskerne selv som stod for i form av rasering av forlegning, skudd som går av innendørs og liknende.

Daglige rutiner og flyalarmer er gjennomgangstema. Hver dag er det nytt passord og disse er vanlige navn. Av og til dukker det opp passord av typen "Kong Haakon" og "Kronprins Olav".

Vi skal dvele ved noen få episoder. 21. november 1943 kom en mann til vakta med en champagneliknende flaske i metall. Den veide omtrent 2 kg. Dette blir rapportert til lensmannen i Sem, og han forlangte at toller Johannesen skule ta den med seg hjem og oppbevare den der. Tolleren var ikke særlig lysten på dette, så gjenstanden ble lagt ved piggtrådsperringen. Der skulle den bli undersøkt nærmere av folk fra Horten. Senere ble det funnet flere slike "champagneflasker".

28. mai ble det rapportert at døra til tapperiets tankhus var brutt opp, og den 5. juni kom det melding om at den tyske vakten hadde funnet en 20-literskanne med bensin gjemt bort ved bensinhuset. Tilsynelatende ganske uskyldige episoder, men vi vet jo at f.eks. hjemmefronten fikk drivstoff fra Vallø til båtene som gikk med flyktninger til Sverige.

Den 22. september blir en nordmann skutt og såret av en tysk vakt. Forklaringen var at han så mystisk ut.

At tyskerne var nervøse forteller disse episodene fra 1941.

I påsken blir ledelsen for raffineriet tilkalt p. g. a. skyting på området. Et prosjektil e.l. hadde landet foran den tyske vaktposten, og denne hadde løsnet skudd fordi han trodde han så noen. Dette førte til stor oppstandelse og aktivitet på området. En båt hadde kommet og satt kraftige lyskastere mot land, og den tyske vaktkommandøren hadde tatt losbåten for å undersøke hvilket skip dette var.

Dagen etter ville ikke tyskerne påvise noe prosjektilnedslag, og båten med lyskasteren hadde vist seg å være den tyske vaktbåten. Ombord hadde de hørt skuddene og gått mot land for å undersøke. Det tyskerne var mest interessert i denne dagen var om raffineriet kunne skaffe 30 liter drivstoff til losbåten. Det kunne ikke raffineriet.

Neste dag finner nordmennene et prosjektilnedslag, og etter retningen å dømme må skuddet ha blitt avfyrt fra Husvik-Jarlsøy-siden.

På høsten samme år, ved halv ellevetiden om kvelden, er to arbeidere på vei over området da det blir løsnet skudd. De blir anropt og svarer på tysk at de hører til her, men svaret er et nytt skudd og anrop. Den ene kommer seg til vaktstua hvor han får kontakt med kommanderende offiser. Tyskeren blir spurt om han ikke vet at det finnes arbeidere på området. Til dette svarer han nei. De tyske vaktene trodde at alt som rørte seg var inn-trengere.

Ellers er det stort sett stille på raffineriet i krigsårene.

MATAUK
Under 2. verdenskrig satte raffineriet i gang mange tiltak for å skaffe sine ansatte tilgang på mat. De gikk til felles innkjøp av saltsild, lettsaltet torsk, klippfisk og torskeleverpostei på boks (pris kr 1,36 pr. boks), viser arkivene. Videre ble det arrangert bærturer og vedhogst i Trollsvannstraktene i Andebu i 1943. Bedriften sørget for transport, og det ble lagt opp til flere turer slik at alle skiftene kunne bli med.

Villagris var et kjent tema, og på Vallø hadde de felles grisehold på noen og tretti griser i uthuset på hoved-gården. Ved slakting ble kjøttet fordelt ved lodd-trekning og i forhold til hvor mange parter en eide. Gjennomsnittsvekten for grisene i april 1942 var 62,87 kg. Det ble inngått en kontrakt mellom bedriften og Jørgen Rosenlund om stell og foring av grisene. For dette skulle Rosenlund få 100 kr mnd. pluss ca. en halv gris ved slakting.

I desember 1941 hadde man 30 høns, 2 haner og 13 ender på hovedgårdene, og sommeren 1942 leide bedriften Torgersøya, Tørrfest og Fjærskjær med tanke på beite for sauer. Leien var kr 10 pr. sau og skulle betales når sauene ble sluppet på beite, i alt 30 stykker.

Raffineriet hadde også kontrakt med gårdbruker Granøe om kjøp av 100 tonn poteter. Som gjenytelse hadde raffineriet fraskrevet seg vannrettigheter, og de som skulle ha poteter måtte yde hjelp hos produsenten tilsvarende 50% av prisen som på det tidspunktet var 18 kr pr. 100 kg. Av fordelingslistene kan vi se at enkelte funksjonærer/arbeidere kjøpte 400 - 500 kg i 1942.

Samme år ser vi i et brev til Sem Forsyningsnemd at de har rekvirert 180 tonn poteter hos Granøe til Deutsche Wehrmacht. I brevet ber raffineriet om at deres kontrakt med Granøe blir oppfylt før Forsyningsmenden får sitt kvantum, da Granøes avling ikke er stor nok til å dekke begge.

Alle disse tiltakene med matauk ble grundig gjennomført, og raffineriet setter til og med opp regler for hønsenes foring og stell, nøyaktig kontrakt om grisestellet, vaktlister for saueholdet på Torgersøya og lister over hvordan Hovedgårdens fruktavling skal fordeles.