miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Prosjekter > Karlsvika > VALLØ GLASSVERK

VALLØ GLASSVERK

MANNEN BAK

Høsten 1875 kunne produksjonen settes igang på Vallø Glasverk, et industri-eventyr som skulle vare i 4 år. Det er en mann som på alle måter er nær knyttet til glassverket. Han var sønn av en velstående finansmann i Christiania, og hadde fått en solid utdannelse, og het Ernest Christopher Frølich (født 1836). Han var forretningsmann og var villig til å satse på sine ideer. Samtidig levet han også et liv på Vallø som viste at han tilhørte den øverste sosietet. Han titulerte seg med Godseier, og bodde på Vallø Herregård, som han selv kalte den. Her holdt han store selskaper for Christianiasosieteten, og H. Fett og "Tunsbergeren" forteller om et bryllup mellom den engelske reisende Sir Hubert Smith og en engelsk sigøynerinne, Miss Esmeralda Loch, som Frølich holdt på Vallø Herregård. Etter bryllupet, forteller Fett, dro brudeparet i lukket vogn til Larvik, hvor Sir Hubert hadde satt opp sitt brudetelt i Bøkeskogen. Siden dro de til Sir Huberts gods i England.

Frølich hadde oppholdt seg i England i sin ungdom, og hadde skaffet seg kontakter like opp til kongen. På hans korrespondansekort stod det et fint adelig våpen og "Vallø Castle" med kirke og rettigheter. I 1874 hadde han slått seg ned på Vallø med kone Sara Victoria Jacobsen og 6 barn. Frølich var tiltrukket av de muligheter stedet gav for å anlegge en ny bedrift, og det var i følge hans egne beregninger de beste utsikter til et godt økonomisk resultat.

HVORFOR ET GLASSVERK?

i 1860-70 årene var det en voldsom økning i bryggerivirksomheten i Norge. En følge av dette var en konstant mangel på flasker. Vi hadde vært vitne til første etappe i Norges industrielle revolusjon, og det var høykonjunktur.

Importen av luksusvarer økte betraktelig, bl.a. vin på flasker. Tilgangen på kapital var også større, både fordi vi hadde fått norske handelsbanker, og utenlandske investorer kastet sine øyne på Norge.

Ernest Frølich hadde gjort en kalkyle som viste muligheter til god fortjeneste, og investorene var lette å skaffe.

Anleggskalkylen var på 210000 kroner. På inntektssiden beregnet han en årlig produk-sjon på 3,6 millioner flasker til en salgspris på 15 øre. Dette ville gi inntekter på 540000 kroner pr. år, d.v.s. et utbytte på 55% pr. år på aksjekapitalen.

Den 18. april 1874 ble denne aksjefordelingen vedtatt av generalforsamlingen: Aksjekapitalen på 240000 kroner skulle fordeles på 96 aksjer à 2500 kroner. De største interessentene var Frølich, Wedel Jarlsberg, apoteker Ditten og bryggeri-eierne M. Langaard og I. H. Schwensen. I alt var det 37 aksjonærer, og Frølich skulle være administrerende direktør.

HVORFOR VALLØ?

Det var mange årsaker til at Frølich valgte Vallø som lokalitet for sitt glassverk. Kalkylene var laget på grunnlag av ølflaske-produksjon, og Vallø lå som et slags geografisk sentrum for de store østlandske øl-bryggeriene. Samtidig hadde stedet en god og isfri havn med gode dampskipsfor-bindelser til både innland og utland. Det var ikke mer en ti år siden Saltverket var nedlagt, det stod store bygninger ledig, og det var kai på stedet. Dette ville lette investeringene.

Dessuten hadde Frølich fått kontrakt på leie av de gamle arbeiderboligene etter Salt-verket, og arbeidskraft fantes på stedet. Også her var kun minimale investeringer nødvendig. Da Frølich kjøpte Saltverkets eiendom fikk han også Stormyr i Slagen. og muligheten for billig brensel derfra var en del av regnestykket. Han fikk et svensk firma til å beregne brenselsinnholdet i myra, og firmaet fant ut at torven tilsvarte 85473 favner furu-ved til en verdi av 1196622 kroner.

ARBEIDSSTOKKEN.

For å kunne sette igang et glassverk var Frølich avhengig av faglært arbeidskraft. Dette var det lite av i Norge, og de fleste av glassverksarbeiderne ble skaffet fra Sverige. Da glassverket ble satt igang i 1875 hadde det følgende arbeidstokk: 20 glasspustere, 26 innbæringsgutter (barne-arbeid ble forbudt i 1892), 2 oppleggere, 1 smelter, 2 laboranter, 2 glassildere, 1 kulltriller, 2 murere med håndlangere, 1 "Tempelovns-mann", 2 knadere, 2 smeder med 2 oppslagere, 1 maskinist med 3 hjelpere, 1 kjører, 1 flaskevraker, 3 pakkekoner, 2 dagarbeidere, 1 snekker og 1 portner. I alt 78 arbeidere og 2 kontorfunksjonærer i tillegg. For å sikre seg innbæringsgutter anla glassverket en egen skole, og læreren var også verkets bokholder. Men etter som tiden gikk kom arbeidsstokken til å endre karakter bl. a. fordi det skulle vise seg vanskelig å holde på arbeidskraften.

ARBEIDERNES FORHOLD.

En del av fagarbeiderne til glassverket måtte Frølich hente fra Sverige. Han disponerte arbeiderboligene etter Saltverket, og lei-lighetsstørrelsen var 1 rom og kjøkken. For å prøve å binde arbeiderne til stedet fikk hver av dem et jordstykke i tillegg.

Arbeidsforholdene var særegne ved glassverket. Glasspusterne hadde akkord og ble purret når smeltemassen var ferdig, selv midt på natten. Selv om det var hardt arbeid, hadde fagarbeiderne fordeler. På Vallø ble de tilbudt fritt hus. fri brensel og lønn etter gjeldende tariff, dessuten skulle de ha ventepenger hvis ovnene ble satt ut av drift. Lønnen skulle utbetales hver 14. dag. Brekkasje ble trukket fra på lønnen. For en god glassblåser kunne lønnen ligge på 150 kroner måneden (ventelønnen var 30 kroner), og hyttemesteren lå på ca. 200 kroner.

Det ble anlagt en "Værks-skole" for å sikre tilgang på innbæringsgutter, og glassverkets bokholder var også lærer.

Men til tross for nevnte fordeler, skulle det vise seg vanskelig å holde på arbeidskraften, og straks det spurtes om høyere lønninger på et annet glassverk, dro en del arbeidere. For å unngå dette prøvde man å komme til enighet om samme lønn på glassverkene, for ikke å ta arbeiderne fra hverandre.

PRODUKSJONEN.

Den eiendommen Frølich hadde overtatt, inneholdt en del bygninger og kai. For at glassverket skulle kunne settes igang, var det nødvendig med reparasjon og forandringer av eksisterende bygninger samt nybygging.

I den gamle sjøboden ble "tempelovnen" plassert. Til oppbyggingen av smelteovnene var det behov for en stor mengde teglstein, og denne skulle brennes i "tempelovnen".

Kornmagasinet som befant seg på eiendommen kom senere til å bli kalt «Verkstedsbygningen», og her ble knuseverkstedet med dampmaskin, tørkeanlegg for smelteovnen og lagerplass til råvarer innredet.

Selve smeltehytten ble bygget fra grunnen av. Her skulle smelting og blåsing foregå. Det ble oppført 2 smelte-ovner, og 8 kjøleovner pr. smelteovn hvor de ferdige produktene sakte ble avkjølt. Senere ble det også oppført en tredje smelteovn. Dessuten ble det oppført smie og en ny kontorbygning.

I august 1875 ble produksjonen satt igang. Som råvarer til flaskeproduksjonen var det innkjøpt brunstein, melkalk, flusspat, glasskår, halm, kull, sand, soda og torv. Dessuten var man igang med torvstikkingen på Stormyr.

I den første perioden fra august 1875 til april 1876, ble det gjennomsnittlig produsert 4716 flasker om dagen. Senere ble dette øket til 5436 flasker, men topproduksjonen ble først nådd i 1878 med vel 7000 flasker pr. dag. Til tross for stor produksjon holdt produktet høy kvalitet.

Men selv om produktet var godt, skulle det vise seg å være vanskelig å omsette, og store deler av produksjonen ble for lager. I desember 1878 har man en lagerbeholdning på 849848 flasker.

KONKURS OG HVORFOR?

De kalkylene Frølich hadde foretatt, skulle vise seg å være meget optimistiske. Da beregningene ble foretatt var det høykonjunktur, men da glassverket satte igang produksjonen var det et sterkt konjunkturfall. Selv om produksjonen gikk som planlagt, og man til og med fikk både sølv- og bronsemedalje på verdensutstillingen i Paris i 1875, var det vanskelig å selge flasker. I sin kalkyle hadde Frølich beregnet en salgspris på 35 spd. pr. 1000 flasker (15 øre stykket), men allerede i 1876 hadde denne sunket til nesten det halve, 19 spd. pr. tusen. Konkurransen mellom de norske glassverkene hardnet også, selv om man hadde forsøkt å komme til enighet om en felles pris. Selv om produksjonen på Vallø går for fullt blir det meste produsert for lager, og allerede det første regnskapet viser underskudd.

Man må ut på lånemarkedet etter driftsmidler, men situasjonen forverrer seg stadig, og det oppstår etterhvert stor uenighet innen direksjonen, spesielt mellom Frølich og apoteker Ditten, noe som kuliminerer med en regelrett slåsskamp om protokollen på direksjonsmøtet 4. juli 1879.

Utover sommeren og høsten 1879 blir det stadig mer klart at verket ikke kan holde det gående, og 16. september erkjente man konkurs og overlot Vallø Glasverk til skifteretten. Årsaken var sviktende av-setning, fallende priser, store gjeldsforpliktelser og samtidig var det umulig å skaffe likvide midler. Vallø Glasverks konkurs kan til en stor del sies å være en følge av den økonomiske nedgangsbølgen i Norge i 1870 årene.