FISKE OG FANGST

Beliggenheten til Vallø gjorde det til en selvfølge at fisk var en viktig del av kosten for "Verkets" befolkning. Men også for eierne av Saltverket var fisket en inntektskilde. Til gårdene som Saltverket hadde kjøpt, hørte et rikt laksefiske, og fangsten kunne komme opp i 100 laks i året.

Jacob Lerche forteller at det var rikt sildefiske, og at man med garn og ruser fisket torsk og helleflyndre. Des-suten ble det fisket laks langs hele Slagenskysten. Torske og helleflyndrefisket foregikk også fra isen vinterstid. I 1822 fortelles det at mange fiskere fra Slagen deltok i makrellfisket i Christianiafjorden. Etter hvert ble det så mange fiskere at det ble nødvendig å opprette fiskeritilsyn. Allerede i 1849 forlangte fiskere fra Slagen og Valløs østkyst at formannskapet skulle treffe forføyninger for å hindre fremmede fiskere å ta fisken, uten at formannskapet kunne gjøre noe med saken.

Vallø oljeraffineri har den dag i dag lakserett, og denne er leiet bort til private. Raffineriet drev selv fisket fram til 1937, og hadde en kilenot stående. I 1933 oppga de å ha fisket 107 laks til en samlet verdi av 335 kroner. I 1937 ble nota solgt og laksefisket leiet ut. Under krigen ser det ut til at Esso igjen har overtatt fisket, for i vaktjournalen for september 1943 står det at bedriftsfiskerne skal legitimeres for den tyske vaktstyrken og få kjennskap til passord før de drar ut på nattfiske.

Å dyrke østers har vært vanlig helt siden antikkens tid i Middelhavsområdet. I 1870 - 80-årene tok man opp igjen idèen med å drive fram østers for salg i de nordiske landene. På et kart som sersjant Rud tegnet av Vallø i 1874, er den den store bukta sørvest på halvøya merket "østerskultur". Mange hadde ment at østersavling var en næringsgren som passet godt for Tønsbergdistriktet, men noe større omgang fikk det aldri, selv om Tønsberginteresser gjorde seg gjeldende på andre steder i landet innen denne næringen.

For selve produksjonens del gjaldt det å ha saltvannspoller med liten forbindelse med sjøen. Her kunne temperaturen komme opp i 20 - 25 grader C. , og østersen ville få gode forplantningsforhold.

Det var også ønskelig å stenge saltvannspollene helt og dekke saltvannet med ferskvann. Ferskvannet ville virke som et drivhusglass og forhøye temperaturen under gytingen. Deretter ble yngelen samlet og oppdrettet til salgbar størrelse. Opp-drettspollene hadde åpnere forbindelse med havet og lavere temperatur, helst 16 - 20 grader C. i sommertiden.

Den bukta som er merket "østerskultur" på Ruds kart, er nok ment som en oppdretts-poll.

I 1890 var det store mengder sild i fjorden, og etter silda kom det også mye hval. Carsten Brun bestemte seg for å fange hval med hvalbåten "Imanuel", og det ble raskt bygget et lite kokeri på Helodden. Den første november 1890 kom "Imanuel" slepende med den første hvalen inn Valløgapet. Dette vakte oppsikt. Det var bare en sesong at det ble kokt på Helodden, men fangsten fortsatte og trankokeriet i Tenvik overtok. Det fortelles at det i 1892 ble kokt 92 hval som var fanget i Oslofjorden, på Tenvik.

Oppsikt vakte det også i 1907 da to hvaler på 20 - 30 fot var helt inne på Valløbukta og blåste.