Hopp til hovedinnhold

Arter

Vis: only photos / artsomtaler

Globe flower (Trollius europaeus)

Ballblom blir også kalt knappsoleie. Det er bare ballblom som har en slik kuleforma gul blomst, og kan ikke forveksles med noen andre norske planter. Planten er flerårig og kan bli nesten en meter høy. Ballblom blir i likhet med de andre i soleiefamilien ikke beitet på grunn av giftinnholdet. Ballblom vokser på enger (høystadeenger) og i fuktig skog til opp i snaufjellet. Den er vanlig på Østlandet sør til Aust Agder og fra indre Trøndelag til Øst-Finnmark. Mest vanlig er den nordpå. Den er sjelden på Sørlandet og vestpå. Ballblom er kåret til fylkesblomst for Troms.

Downy Birch (Betula pubescens)

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden. Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig. Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region).

Bjørk er vårt videst utbredte tre og har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.



Bilberry (Vaccinium myrtillus)

Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster.

Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite.

Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel.

Bluethroat (Luscinia svecica)

Blåstrupen hekker primært i fjellbjørkeskog og våtmarksnære vierkjerr. Men den kan også finnes i andre habitater (furu-/granskog)og kan nordpå også hekke ved kysten. Hannen har i siste halvdel av mai en vakker, variert sang og kan kjennes på sin blå og oransje strupe. Hunnen har en mer nøytral fjærdrakt. Reiret legges skjult på bakken og inneholder vanligvis 6-7 egg som ruges i to uker. Ungene mates i to uker. Våre blåstruper trekker øst-sørøstover om høsten og overvintrer sannsynligvis i Sørøst-Asia.

Labrador-tea (Rhododendron palustre)

(synonym: Rhododendron tomentosum). Finnmarkspors er en liten busk som du kjenner på de smale bladene med nedbøyd kant og rustfiltet underside. Det er den største planten i lyngfamilien. Blomstene er hvite, flate og sitter i en halvskjerm. Planten lukter sterkt aromatisk og er giftig. Finnmarkspors er en østlig art som vi finner bare i de østlige områder i landet vårt, fra Østfold og nord til Finnmark. Den trives best på næringsfattig grunn på myr og i sumpskog, men kan også vokse i kreklinghei og tørrere furuskog.


Rosebay Willowherb (Epilobium angustifolium)

Geitrams er storvokste og blir opp mot 1,5 meter høy, og dekker ofte store områder. Når geitramsen blomsterer med sine lange lilla blomsterakser er det et vakkert syn, men når frøspredningen begynner er den ikke like populær. Planten danner store mengder frø. Frøene har ullhår som gjør at de spres veldig lett i vind.

Common Cuckoo (Cuculus canorus)

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene i brystet og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Den norske gjøken overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

Bumble-bee (Bombus)

Humlene har en bred kropp, og er som regel veldig hårete. De har en svart grunnfarge med vanligvis gule striper, men brunt, rødoransje eller gråhvitt er også farger som forekommer på norske arter. Vingene er gjennomsiktige.

Humlene er av de få insektene i Norge som kan termoregulere til en viss grad. De kan regulere kroppstemperaturen sin ved å forbrenne fett og karbohydrater, og må opp i minst 30 grader for å kunne fly. Dette er grunnen til at man kan se humler som er ute og flyr når temperaturen egentlig er for lav for insektaktivitet.

White Wagtail (Motacilla alba)

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Willow Warbler (Phylloscopus trochilus)

Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl (2-10 millioner hekkende par). Den har en myk fløytende og melodisk sang. Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai, og 6-7 egg legges så i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen. Den trekker i august-september til tropisk Afrika.

Cloudberry (Rubus chamaemorus)

Finnmarks fylkesblomst. Molte har en vid utbredelse i de nordlige delene av den nordlige halvkule unntatt Island hvor den mangler. I Norge finner vi den på torvmyrer over hele landet fra lavlandet og opp til ca 1300 meter. Fruktsetningen er best i nord og til fjells. Molte er særbu med egne hann- og hunnplanter. Frukten er en samlefrukt av mange halvt sammenvokste steinfrukter. Den er, og har opp gjennom historien vært meget ettertraktet. Moltefrukten har et høyt innhold av c-vitaminer og ble tidligere tatt med i tonnevis til sjøs som middel mot skjørbuk. Den inneholder også benzosyre, et naturlig konserveringsmiddel som gjør at den ikke gjærer eller råtner så lett.

Rowan (Sorbus aucuparia)

Kjennetegn: Rogn er et ganske lite tre eller stor busk (3-10 m) som er vanlig i hele landet. Bladene har oftest 6-8 par kvasstannete finner, og endefinnen er ikke større enn de andre finnene. De hvite blomstene er fulle av nektar og pollineres av ulike insekter. De karakteristiske røde rognebærene modnes om høsten og ofte er det først i oktober fuglene, spesielt trosten, spiser dem.

Frøene spres svært effetivt på denne måten. Rognebærene er egentlig ikke bær, men hører til eplegruppen og er altså botanisk sett et eple i miniatyr. Rogn har vært oppfattet som et hellig tre og fortellinger om treet bærer preg av trolldom. Det fins mange sagn og råd om hva rogna kunne brukes til. Rognebarken har vært brukt til å bake inn i flatbrød for å drøye maten. Rognebærgelè er det mange som fortsatt lager. Rogneveden er slitesterk og har vært brukt til ulike redskap.

Utbredelse: Vanlig i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet (1500 m).

Arctic Tern (Sterna paradisaea)

Kjennetegn: Rødnebbterna er meget lik makrellterna. Den er noe mindre og slankere, og har lengre stjertfjær om sommeren. Undersiden er mørkere (grå) og man får en tydeligere kontrast mellom kinnene og halsen. Nebbet er som regel ensfarget dyprødt (altså uten den svarte nebbspissen som makrellterne har). De har mindre mørkt i svingfjærene og kortere nebb og bein. Se forøvrig omtalen av makrellterne for flere kjennetegn som kan brukes for å skille de to artene.

Utbredelse: Som makrellterna er rødnebbterna utbredt fra svenskegrensa i sør til Finnmark i nord. Men motsatt av sin slektning blir rødnebbterna vanligere desto lenger nord man kommer. Innlandshekkinger er vanligst fra Trøndelag og nordover. I alt antar man at det finnes ca. 40 000 par i Norge.

Habitat: Vi finner den på små holmer overalt i skjærgården, hvor de danner sine kolonier. I innlandet hekker den ved fiskerike vann og vassdrag.

Forflytninger: Rødnebbterna trekker enda lenger enn makrellterna, faktisk helt ned til pakkisen rundt Antarktis. Sin første sommer tilbringer de i sørlige farvann. Om høsten drar fuglene ut av landet fra juli til september, og kommer tilbake om våren i mai.

Næring: Spiser småfisk, krepsdyr og insekter.

Hekkebiologi: Som makrellterna starter ikke rødnebbterna med hekking før de er minst to år gamle. De er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker før de klekker.

Ant (Formica)

Dwarf Cornel (Chamaepericlymenum suecica)

De hvite bladene i toppen av planten er ikke kronblad, men vanlige blader som har mistet klorofyllet. Blomstene er små og svarte og sitter sammen i en blomsterstand. Det som altså ser ut som en stor hvit blomst er egentlig en samling av mange små svarte blomster. Når blomstene modner blir de til knallrøde steinfrukter som spises av fugler og dyr, og frøene spres på den måten.
Skrubbær vokser på fuktig hei og torvmark i hele landet.

Snow bunting (Plectrophenax nivalis)

Snøspurven hekker i høyfjellet over det meste av landet, og på Svalbard og Jan Mayen også ved kysten. Hekkeområdene er gjerne preget blokkmark og ur med skrinn vegetasjon. Snøspurven ankommer hekkeplassen tidlig i april-mai. Sangen er en vakker fløytetrille, og i juni legges 5-6 egg som ruges i 12-13 døgn. Ungene mates i reiret i 10-12 dager og utenfor reiret tilsvarende lenge.


Mosquito (Culicidae)

Kjennetegn: Dette er en gruppe tovinger som er velkjent for de fleste. I Norge finner vi i underkant av 40 arter i denne familien. Det er subtile karakterer som skiller noen av artene i denne familien så det kan være vanskelig å bestemme stikkemygg til art.

Nesten alle artene i denne familien er blodsugere, men det er bare hunnmyggen som suger blod. Hun trenger et blodmåltid for å kunne utvikle eggene. Hannen lever av nektar og andre plantesafter.

Larvene lever i stillestående vann, der de henger i overflatehinnen. De er meget sårbare for predasjon fra fisk, og finnes ikke i vann der det også finnes fisk.

Cowberry (Vaccinium vitis-idaea)

Finnes over hele landet fra kysten og høyt opp i fjellet. Tyttebærlyng vokser i lyngheier, i furuskog og på rabber i fjellet. Den vil helst ha det næringsfattig og krever en del lys for å blomstre og sette bær. Planten har stor økonomisk betydning siden vi lager syltetøy av bærene. De sure bærene er svært holdbare fordi de inneholder benzosyrer som virker konserverende.

Kjennetegn: Tyttebær kan forveksles med melbær som også har vintergrønne læraktige blad og røde bær, men de skiller seg ut ved sin matteforma vekst og blad med flate kanter. Tyttebær har innrullet bladkant og vokser rett opp fra greinsystemer under jorden.