miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Vis resultater > Artstre > Artsinformasjon

Artsinformasjon

 SystematikkKommentar
Bjørk (Betula pubescens)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Plantae (Planteriket)
Uekte gruppe: Tracheophytes (Karplanter)
Overrekke: Spermatophyte (Frøplanter)
Rekke: Magnoliophyta (Dekkfrøete blomsterplanter)
Underklasse: Magnoliidae (Tofrøblader)
Familie: Betulaceae (Bjørkefamilien)
Slekt: Betula (Bjørkeslekta)
Art: Betula pubescens (Bjørk)

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden. Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig. Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region).

Bjørk er vårt videst utbredte tre og har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Blåstrupe (Luscinia svecica)
Bilde: Eirik Nydal Adolfsen
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Passeriformes (Spurvefugler)
Familie: Turdidae (Trostefamilien)
Slekt: Luscinia
Art: Luscinia svecica (Blåstrupe)

Blåstrupen hekker primært i fjellbjørkeskog og våtmarksnære vierkjerr. Men den kan også finnes i andre habitater (furu-/granskog)og kan nordpå også hekke ved kysten. Hannen har i siste halvdel av mai en vakker, variert sang og kan kjennes på sin blå og oransje strupe. Hunnen har en mer nøytral fjærdrakt. Reiret legges skjult på bakken og inneholder vanligvis 6-7 egg som ruges i to uker. Ungene mates i to uker. Våre blåstruper trekker øst-sørøstover om høsten og overvintrer sannsynligvis i Sørøst-Asia.

Linerle (Motacilla alba)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Passeriformes (Spurvefugler)
Familie: Motacillidae (Erlefamilien)
Slekt: Motacilla
Art: Motacilla alba (Linerle)

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Løvsanger (Phylloscopus trochilus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Passeriformes (Spurvefugler)
Familie: Sylviidae (Sangerfamilien)
Slekt: Phylloscopus (Bladsangere)
Art: Phylloscopus trochilus (Løvsanger)

Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl (2-10 millioner hekkende par). Den har en myk fløytende og melodisk sang. Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai, og 6-7 egg legges så i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen. Den trekker i august-september til tropisk Afrika.

Rødnebbterne (Sterna paradisaea)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Sternidae (Ternefamilien)
Slekt: Sterna (Terne)
Art: Sterna paradisaea (Rødnebbterne)

Kjennetegn: Rødnebbterna er meget lik makrellterna. Den er noe mindre og slankere, og har lengre stjertfjær om sommeren. Undersiden er mørkere (grå) og man får en tydeligere kontrast mellom kinnene og halsen. Nebbet er som regel ensfarget dyprødt (altså uten den svarte nebbspissen som makrellterne har). De har mindre mørkt i svingfjærene og kortere nebb og bein. Se forøvrig omtalen av makrellterne for flere kjennetegn som kan brukes for å skille de to artene.

Utbredelse: Som makrellterna er rødnebbterna utbredt fra svenskegrensa i sør til Finnmark i nord. Men motsatt av sin slektning blir rødnebbterna vanligere desto lenger nord man kommer. Innlandshekkinger er vanligst fra Trøndelag og nordover. I alt antar man at det finnes ca. 40 000 par i Norge.

Habitat: Vi finner den på små holmer overalt i skjærgården, hvor de danner sine kolonier. I innlandet hekker den ved fiskerike vann og vassdrag.

Forflytninger: Rødnebbterna trekker enda lenger enn makrellterna, faktisk helt ned til pakkisen rundt Antarktis. Sin første sommer tilbringer de i sørlige farvann. Om høsten drar fuglene ut av landet fra juli til september, og kommer tilbake om våren i mai.

Næring: Spiser småfisk, krepsdyr og insekter.

Hekkebiologi: Som makrellterna starter ikke rødnebbterna med hekking før de er minst to år gamle. De er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker før de klekker.

Snøspurv (Plectrophenax nivalis)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Passeriformes (Spurvefugler)
Familie: Emberizidae (Buskspurvfamilien)
Slekt: Plectrophenax
Art: Plectrophenax nivalis (Snøspurv)

Snøspurven hekker i høyfjellet over det meste av landet, og på Svalbard og Jan Mayen også ved kysten. Hekkeområdene er gjerne preget blokkmark og ur med skrinn vegetasjon. Snøspurven ankommer hekkeplassen tidlig i april-mai. Sangen er en vakker fløytetrille, og i juni legges 5-6 egg som ruges i 12-13 døgn. Ungene mates i reiret i 10-12 dager og utenfor reiret tilsvarende lenge.

Stikkemygg (Culicidae)
Bilde: Per-Otto Johansen
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Arthropoda (Leddyr)
Klasse: Insecta (Insekter)
Orden: Diptera (Tovinger)
Underorden: Nematocera (Mygg)
Familie: Culicidae (Stikkemygg)

Kjennetegn: Dette er en gruppe tovinger som er velkjent for de fleste. I Norge finner vi i underkant av 40 arter i denne familien. Det er subtile karakterer som skiller noen av artene i denne familien så det kan være vanskelig å bestemme stikkemygg til art.

Nesten alle artene i denne familien er blodsugere, men det er bare hunnmyggen som suger blod. Hun trenger et blodmåltid for å kunne utvikle eggene. Hannen lever av nektar og andre plantesafter.

Larvene lever i stillestående vann, der de henger i overflatehinnen. De er meget sårbare for predasjon fra fisk, og finnes ikke i vann der det også finnes fisk.