Tittel mangler
Vis: kun bilder / artsomtaler
   | Kjennetegn: Rødfargen på finnene er det mest typiske kjennetegn for abboren. Kroppen er brun eller grønnlig med mørkere bånd langs siden. Abboren er utbredt over hele Østlandet og i Finnmark. Den finnes også enkelte steder i Troms og Nordland. Den er en populær sportsfisk i sør-norge på tross av at den sjelden blir mer enn 20 cm lang. Den har imidlertid lange tradisjoner som matfisk, og delvis er den store utbredelsen et resultat av menneskelige utsettinger. Forøvrig er abboren utbredt over hele Europa nord for Alpene, og østover i Sibir til elven Lena. |
 | Abborfamilien har 3 arter i Norge, hvorav 2 er begrenset til Sørøstlandet. Alle artene er utpregete rovfisker. |
 | Tre arter er funnet i Norge. |
| Litt usikker bestemmelse. Arten ser ut til å kreve relativt oksygenrikt vann. |
| Litt usikker bestemmelse. Arten er euryøk, og rovdyr på andre invertebrater inkl. fjærmygglarver. |
| Litt usikker bestemmelse. Arten lever i stillestående, lite til svært humøst vann. |
| Arten ser ut til å kreve relativt oksygenrikt vann. |
| Euryøk, rovdyr som lever av andre invertebrater, inkl. fjærmygg. Vanlig i hele landet. |
| Lever i stillestående, lite til sterkt humøst vann. |
| 3 arter kjent fra Norge. |
 | En art i Norge. |
| To arter i Norge. |
| Larven lever i myrsjøer og myrpytter, sannsynligvis knyttet til Sphagnum-mose. |
 | Tre arter tidligere registrert i Norge. |
| Denne arten har antakelig vid utbredelse i Norge, men vi har svært lite informasjon om den. Den har tydeligvis vide toleransegrenser for temperatur, surhetsgrad, m.m. Den er en bunnform, og er ofte funnet i større innsjøer. I Bodensee i Alpene er den også funnet fritt i vannmassene. |
| Arten er vanlig over hele Europa, og lever i littoralen i innsjøer. Den blir ofte forvekslet med A. robustus, og de to artene har tidligere vært slått sammen til en. Artene skilles ved at de har ulike pigger på siste ledd av fjerde beinpar. Begge artene kan forekomme i sammen. |
 | To arter registrert i Norge. |
 | En art regstrert i Norge tidligere. |
| Karakteristisk for kalkfattig, surt og humøst vann. Vanligst i vann og dammer med torvmose-vegetasjon (myrsjøer). Er funnet i humøst vann med pH helt ned til 4,0. Bunnlevende, oppholder seg gjerne mellom torvmoseplanter under vannet, eller på delvis nedbrutte planter. Den er utbredt over den nordlige halvkule, og i hovedsak faller utbredelsen sammen med barskogen. Sjelden å finne i høyfjell eller tundra, selv i humøst vann, men kan finnes opp i bjørkebeltet. |
 | Midd (Acari) er generelt svært vanskelig å arsbestemme. Denne gruppen inneholder funn av midd som ikke er bestemt videre. |
Vanlig i kystnære strøk. | |
Tidligere Nymphulinae | |
 | |
 | To arter er registrert i Norge. |
Arten er ikke registrert nord for Nordland. En tolerant art som lever i forskjellig typer stillestående vann med kantvegetasjon. | |
| Arten er funnet over hele landet, og lever i næringsfattige og humusrike sjøer med mye mose og annen vegetasjon. |
 | Husene til arter i denne familien er formet som en topplue, og har ingen eller kun en antydning til spiralform. |
| En ferskvannsart i Norge. |
 | En art i Norge. |
| |
| En meget vanlig art i hele Norge. Lever i littoralen, ofte krypende på plantedeler. Arten kan påtreffes i alle typer vann, fra svært næringsfattige til kraftig eutrofierte innsjøer og dammer. |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
 | |
 | |
 | En art kjent i Norge. |
Arten er ikke registrert i Midt- eller Nordnorge. Larvene lever i kildebekker og i Rhitron. Flygetid mai – august. | |
 | |
 | |
 | 24 arter i Norge. |
 | 5 arter er kjent i Norge. Nymfene foretrekker stillestående, sure vann. |
Usikker baestemmelse. Noen individer av A. juncaea kan være vanskelige å skille fra A. grandis fordi bestemmelsesnøklene bruker relativ størrelse på forskjellige organer som karakterer. Disse forandrer seg etterhvert som dyret vokser. I tillegg vet en for lite om hvordan karakterene som brukes varierer innen artene. Begge artene er svært vanlige. A. juncaea foretrekker oligotrofe, lett sure (humuspåvirkede) sjøer og dammer, mens A. grandis helst finnes i mer næringsrike vann. | |
| Vanlig i Norge opp til Bodø, og er funnet i Finnmark. Nymfene foretrekker helst litt næringsrike vann eller dammer, og bruker to til fire år på utviklingen til voksne. Flygetid som regel fra sent i juli til midten av september. |
| Slekten kan bare bestemmes til art på de siste larvestadiene, dvs de som har vingeanlegg som rekker til bakkanten av det tredje bakkropps-segmentet. Det finnes 5 arter i Norge. |
| De voksne hos de seks artene i denne familien har lange kropper med blå, brune, grønne og gule flekker på mørkere bakgrunn. Nymfene foretrekker stillestående vann med vegetasjon. |
| |
| En stor slekt med 28 arter registrert i Norge. De fleste artene liker seg best i små stillestående dammer. |
| Vanlig i hele Norge. Lever hovedsaklig i små dammer og sjøer med mye vegetasjon, men også vanlig i sakterennende deler av større elver. |
| Arten er vanlig i hele landet, og finnes i alle typer vann, også i kilder og sakterennende bekker. Tåler også brakkvann. |
| Arten er meget vanskelig å skille fra A. lapponicus, og funn av de to artene har tidligere ikke blitt skilt i to grupper. Av denn grunn er det også oppgitt en samlet utbredelse i Limnofauna norvegica. A. congener inkl. A. lapponicus er vanlig i små dammer og tjern over hele landet. A. lapponicus tenderer til å være vanligere i dammer over tregrensen. |
| Denne slekten er vanskelig å bestemme til art på larver. |
| En vanlig art, men ikke registrert nord for Nordland. Synes å foretrekke små tjern, og er ofte en dominerende art i dammer med råtnende blader. Finnes også i eutrofe sjøer. |
  | |
 | |
 | Aglantha digitale er en liten, men vanlig manet. |
Vi finner bare den innførte arten agnbøk i denne slekten i vår flora. Den blir plantet som prydtre og har forvillet seg noen steder rundt Oslofjorden og Kristiansand | |
 | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
En art i denne slekten i Norge: Panserulke. | |
| 5 arter i Norge. Larvene bygger hus av sammensatte blad- og barkebiter. |
Vidt utbredt i hele Norge. Larvene lever i oligotrofe dammer og vann på fjellet, i lavlandet bare i små dammer og myrpytter. Finnes også i sakterennende vann. Flygetid juli – august. | |
Spredt regisrert i Norge. Larvene lever blant vegetasjon i stillestående og sakte rennende vann. Vanlig art i innsjøer. Flygetid mai – august. | |
Tidligere er denne arten kun funnet i Indre Troms. Larvene lever i sjøer. Sjelden art. Flygetid juli. | |
Innsjøer og dammer med rik vegetasjon. | |
Ikke registrert nord for Trøndelag. Larvene finnes i større næringsrike og vegetasjonsrike vann og myrer i lavlandet. Flygetid april – sept. | |
Akeleie er en flerårig urt som kan ha blå, hvite eller rosa til rødfiolette blomster. Blomstene er ganske spesielle og kan ikke forveksles med noen andre i vår flora. Blomsten har fem vanlige kronblad ytterst og fem som er rullet sammen og ender i en spore som står oppover mellom de ytterste blomsterbladene. Nektaren ligger innerst i sporen. Bladene er blågrønne og dobbelt trekobla. Akeleie ble innført til klosterhagene, og spredte seg raskt til kalkrike skoger og urer og til havstrender. På Østlandet og i kyst- og dalstrøk til Trøndelag er den nokså vanlig, videre nordover fins den spredt opp til Tromsø og Sør-Varanger i Finmark. Akeleie har blitt brukt i folkemedisinen. | |
Akeleie-slekten inneholder omkring 80 arter. I Norge vokser den dyrkede klosterhageplanten akeleie. Den er blitt dyrket og har siden forvillet seg. | |
En art i Norge. | |
 | To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra. |
   | To arter fins i norske farvann, men en art (Patella vulgata) er mest vanlig. Den andre arten (P. aspera) er kjent fra sterkt eksponerte steder i fjæresonen langs kysten fra Haugesund til Trøndelag mens P. vulgata er kjent langs hele kysten bortsett fra Hamningberg i Finnmark og østover til Russland. P. vulgata kan tåle saltholdighet ned til 25 promille og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra. |
 | Albusnegl var vanlig langs nesten hele kysten, men finnes i dag ikke i Oslofjorden heller ikke langs deler av Sørlandskysten. Fra Hamningberg i Finmark og østover er den ennå ikke registrert. Albusnegl kan tåle saltinnhold ned til 25 ‰ og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra. |
 | Sneglene i denne familien er i likhet med skilpaddesneglene pyramideformet og lever på hardt underlag hvor de suger seg fast. Tre arter i to slekter er vanlige langs norskekysten. |
  | Kjennetegn: Svart og hvit fjærdrakt og høyt, flatt og svart nebb med hvite tverrstriper. Leveområde: Alken er i likhet med alle de andre norske alkefuglene helt knyttet til kysten og havet. Utbredelse: Den hekker i Norge fra Lindesnes i sør, til Finnmark i nord. De største mengdene finner vi langs Mørekysten, og i Nord-Norge. Utenfor forplantningssesongen kan man se alker langs store deler av kysten vår, men de fleste er å finne i Sør-Norge, Nordsjøen og Skagerrak. Hekkebiologi: Alken er en fuglefjellsfugl i hekketiden, og finnes da ofte inne i lomvikolonier. Hekkingen tar til i mai-juni. Næring: Så og si all mat består av småfisk, og en sjelden gang små krepsdyr. |
På verdensbasis finnes det i overkant av 20 alkefuglarter. Kun seks av disse hekker i Europa, og alle opptrer i arktiske strøk. Alkefuglene har en strømlinjeformet kropp med beina plassert langt bak. Dette er en tilpasning til måten de henter sin føde på. Både vingene og føttene brukes når de svømmer under vann for å fange fisk og krepsdyr. Alkefuglene lever i hekketiden i kolonier, og kommer bare til land for å forplante seg. | |
Alkekongen er en høyarktisk art som ikke hekker langs norskekysten. Vi finner den derimot som hekkefugl på Svalbard, der den er øygruppas vanligste art med et sted mellom 400 000 – 1,6 millioner par. Ellers har man kolonier på Grønland, Island, og østover i Russland. En utpreget kolonifugl som legger egg i juni. Alkekongen er vår minste alkefugl, og den lever av mindre næringsemner enn de andre. Så og si all næring er ulike planktoniske krepsdyr som fanges ved dykking. En sjelden gang kan de også ta småfisk. Alkekongene på Svalbard overvintrer stort sett østover mot Grønland, og tildels Island. Vi finner en god del fugler langs vår kyst vinterstid, men dette er trolig for det meste russiske fugler. I april ankommer de hekkeplassene, og koloniene blir forlatt straks etter at ungene har hoppet ut av reiret i august. | |
| 2 arter kjent fra Norge. Larvene kan ikke bestemmes til art. |
  | Kjennetegn: Alm er lett å kjenne igjen på de nokså store og skeive bladene som er dobbelt sagtannet. De er sterkt rue av stive hår på oversiden. Bladene sitter i to rader på greinene og treet blir derfor bygd opp i etasjer. På avstand kan man kjenne igjen treet på dette. Frukten har breie vinger som likner på papir. Voksested: Alm er kravstor både når det gjelder jordbunnen og varme. Det er i bratte, sydvendte lier vi finner det meste av edelløvskogene i dag. Utbredelse: Alm vokser i det meste av Sør-Norge. Det er likevel ikke et vanlig tre og almeskog finner vi bare på små områder. I varmetiden for 7000-4500 år siden var disse skogene mye vanliger. Anvendelse: De fleste gamle almetrærne våre har ikke sin naturlige slanke høye form, men bærer preg av lang tids lauving. Stammen er kort og mange sidegreiner står opp fra hovedstammen. Almeløvet var det beste løvet dyrene fikk. Almebarken ble brukt til å blande opp mel. Almeved er brun og hard og ble bl.a. brukt til ski og andre nyttegjenstnader. |
I vår flora har vi kun en viltvoksende art i denne familien, nemlig alm. Artene i familien vokser stort sett i tropiske eller subtropiske strøk. Bladene er skjeve og sitter i to rader på grenene. På avstand kan du se at treet blir bygd opp i etasjer. Frukten har hos de fleste artene en bred vinge. | |
 | |
 | |
Almeslekten er vanskelig, men vi regner nå i Norge at vi har en viltvoksende art (alm). Det finnes mange former av alm, den har underarter og krysser seg også med innførte almearter som har vært plantet (lundalm, vrangalm og storalm). | |
| Ni arter i Norge. |
| Lever både i åpen, ubeskyttet strandsone, og blant vannplanter, der den filtrerer substratet for næringspartikler. Arten er ganske vanlig over hele landet, og lever i de fleste typer vann. |
| En liten art (0.38-0.65 mm) som er kjent fra hele Europa, med unntak av arktiske og subarktiske strøk i Norden. I høyfjellet og i nordlige strøk blir den erstattet av ‘tvillingarten’ A. rustica. |
| En nokså vanlig art med stor utbredelse. Den er meget liten (opptil 0,45mm), og lever i strandsonen der den ernærer seg ved å filtere partikler fra substratet. Arten kan finnes i alle slags innsjøer, men er vanligst der det er en del vegetasjon i strandkanten. |
| En liten art (0,5mm). Ligner av utseende på flere andre Alona-arter. Forekommer i strandsonen i både store og mindre innsjøer, der den lever blant undervannsplanter og på mudderbunn langs vegetasjonsrike strender. Den er vidt utbredt i Europa, og er også funnet på Island og Grønland. |
| En liten art (0.31-0.51mm) som inntil for få år siden ble forvekslet med A. costata. Den har imidlertid vist seg å være vidt utbredt, ihvertfall i Sør-Norge. Vanlig også ellers i Europa. Finnes i sure, kalkfattige vann, og er knyttet til undervannsplanter i strandsonen. Den kan også leve mellom sandkorn i grunnvannsfylte hulrom ved bredden. |
| Tre arter i Norge. |
| En strandlevende liten vannloppe som opptrer ganske vanlig i alle slags vanntyper. Finnes også på mange typer substrat, men synes å foretrekke vegetasjon som det sitter påvekstalger på. |
| Dette er den minste av våre vannlopper, bare 0,3mm lang. Arten er utbredt over hele landet i nesten alle slags vanntyper. Den lever helst i tilknytning til detritus og de algene som vokser på dette, og ernærer seg av svært små partikler. Vanligst i littoralen, men kan også trenge seg dypere ned langs bunnen. Fanges relativt ofte i planktontrekk også. Meget vanlig over hele Europa, også i fjellet og i endel arktiske strøk. |
| En art i Norge. |
| Denne arten er en av våre vanligste småkreps, og forekommer over hele landet. Den lever i strandsonen, helst der det ikke er for mye vegetasjon. Næringen består av små partikler som filtreres fra substratet. Arten er meget typisk for uten for tett vegetasjon. I fjellet er den også vanlig i mindre dammer. |
 | Denne muggsoppen er vanlig både ute og inne. Kan gi problemer innendørs for allergikere, kan gi høysnue. |
Amarantfamilien (Amaranthaceae) Består av ettårige (oftest) havstrandplanter som er spesialister på saltholdig jord. Mange vokser i fjæra og helt ut i sjøen, andre finner vi i saltsumper inne i landet. I tillegg har vi noen ugrasplanter. Blomstene er som oftest små, grønne og lite synlige. Rødbete og spinat hører til familien. | |
Denne familien tilhører de cribellate edderkoppene, dvs. de har en ikke klebrig silke. De har en spinnplate (cribellum) og en spesiell rekke med pigger på bakbeina som danner en kam (calamistrum) som de bruker til å kjemme silken til en ullaktig silke. De holder ofte til i en silketube med cribellate silketråder som strekker seg rundt åpningen. Ofte i sprekker i barken på trær. | |
Amerikamjølke (Epilobium ciliatum) Kategori Høy risiko på Norsk svarteliste 2007 | |
Amerikansk lobemanet (Mnemiopsis leidyi) Kjennetegn: Opptil 15 cm lang. Eggformet kropp. To korte tentakler. | |
Amerikateppesaltgras (Puccinellia phryganodes subsp. neoarctica) | |
 | Amfibier er dyr som stort sett er delvis tilknyttet livet i vann. Ordet “amphibios” er gresk og betyr “to liv” – et i vann og et på land. Navnet er imidlertid ikke 100% riktig, for det finnes arter som lever hele sitt liv i vann eller på land. Amfibiene er ikke like artsrike på verdensbasis som mange andre virveldyr (ca 4000 beskrevne arter), men de viser enormt stor variasjon i form og farge. Amfibiene i Norge omfatter frosker, padder og salamandere. Alle artene har minst ungdomsstadiet i vann. |
To arter i Norge. | |
 | Fire arter funnet i Norge. |
| Vanlig i hele Norge. Finnes i bekker, elver og er også funnet i stillestående vann. Klekketid i mai-juli. |
| |
| Vanlig i hele landet. Nymfene lever i store elver, små bekker og i eksponeret deler av innsjøer. Klekketid i mai-juli. |
I denne gruppa er det plassert ubestemte amfipoder fra Hovis programmet. | |
Frittlevende, i stillestående eller sakte rennende vann, bentisk. Slekten inneholder få arter, de fleste er knyttet til brakkvann. | |
Arten finnes i Norge kun på Hvaler i Østfold, og er kategorisert som sårbar (VU) på den norske rødlista. | |
 | Bildet viser arten, Anabaena affinis, som har helt rette tråder med tønneformede celler. I midten av kjeden ser du en hvilecelle. Den er mye større enn de andre cellene. (Heterocyster er ikke med på bildet). |
| |
 | Hos denne arten, A.flos-aquae, danner kke cellene slike regelmessige kolonier som forrige art, men mer uregelmessige nøster. Dette er kanskje en av de mest utbredte Anabaena-artene i Norden. Finnes i alle vanntyper, men mest i eutrofe vann. Cellestørrelsen 4-10my. Kan danne vannblomst. |
 | Bildet viser stor forstørrelse av Anabaena spiroides. Hver celle er 7-15 my. Arten danner lange kjeder som ligger i spiraler. De to store cellene som skiller seg ut fra de vegetative cellene er hvileceller. Disse vil spire underugunstige forhold og være utgangspunkt for nye kjeder. |
| |
| Bildet viser arten, Anabaena affinis, som har helt rette tråder med tønneformede celler. I midten av kjeden ser du en hvilecelle. Den er mye større enn de andre cellene. (Heterocyster er ikke med på bildet). De vegetative cellene har en størrelse på 4-8 my.(1my=1/1000mm). Denne arten kan danne vannblomst sammen med andre arter av Anabaena i eutrofe miljø. |
| Hver celle er 7-15 my. Arten danner lange kjeder som ligger i spiraler. De to store cellene på bildet som skiller seg ut fra de vegetative cellene er hvileceller. Disse vil spire underugunstige forhold og være utgangspunkt for nye kjeder. |
| 3 arter tidligere registrert i Norge. Larvene bygger hus av kvist- og bladbiter som blir arrangert i lengderetningen. Husene kan ha et trekantet tverrsnitt. |
Spredte forekomster i Norge. Larvene lever av diatoméer og filamentøse alger på steiner og planter som ligger i vannet. Forekommer helst i sakterennende og klart, oksygenrikt vann. Flygetid august – sept. | |
 | Tidligere er det registrert to arter i Norge. |
Vanlig i elver og bekker med gress og annen vegetasjon, og i små Sphagnum-dammer. | |
Arten finnes nord til Finnmark, og er en svært vanlig, tolerant art som kan finnes i alle slags ferskvann og også i brakkvann. | |
Tre arter i Norge. | |
Vi har mange andearter, der bare “And” er oppgitt på dataskjemaet, blir den lagt inn som andefamilien, Anatidae sp. | |
 | Små runde, ovale blader som flyter på vannet, et eller få blad sammen. Bladene har lysegrønn overside og bare en rottråd fra hvert blad. Arten finnes nord til Nordland i de fleste vanntyper, men særlig i næringsrike vann, helst pytter og tjern. I og med at de er frittflytende finnes de stort sett bare i stillestående vann. |
 | Slekten inneholder flere arter, men de som er mest vanlig å finne i Norge er Lepas anatifera og L. pectinata. Andeskjellene er ofte festet til store eller små flytende ting som driver rundt på sjøen. |
 | Andeskjellfamilien (Lepadidae) To andeskjelartar som liknar mest på dei figurane vi vanlegvis nyttar for å illustrere andeskjel, er svartstilka andeskjel (Lepas anatifera) og kvitt andeskjel (Lepas fascicularis). Innkomne kystprogramdata viser at andeskjel er funne frå Vestfold til Troms. Vi veit at svartstilka andeskjel er utbreidd på Vestlandet og kvitt andeskjel i Sør-Noreg til og med Vestlandet. Vi har minst fire artar av slekta Scalpellum, der to er kjende frå Nord-Noreg og to frå så å seie heile kysten. Dei har ikkje den kjende utsjånaden, men liknar likevel nok til at vi kan assosiere dei med andeskjel. Dei undersøkingane skulane gjer, er ideelle for å kartleggje utbreiinga av Lepas, så dersom de finn andeskjel, kan de vere med på å auke kunnskapen om desse artane. |
Andre brunalgar (Phaeophyta Samlegruppe) Innsamling med trekantskrape | |
Andre brunalgar (Phaeophyta Samlegruppe) Innsamling med trekantskrape | |
Andre flagellater (Plantae Flagellater) Andre flagellater enn fureflagellater og kiselflagellater. Arter innen Chrysophyta, Cryptophyta, Chlorophyta og Euglenophyta | |
Andre grønalgar (Chlorophyta Samlegruppe) Innsamling med trekantskrape | |
Andre rødalger (Rhodophyta Samlegruppe) Innsamling med trekantskrape | |
I denne gruppen er det samlet andre sjømus enn dvergsjømus som er funnet på Hovis programmet. | |
Andre svamper (Porifera Samlegruppe) I Hovis har ein samla alle svampar, unntatt Brødsvamp, i ei bestemmelsesgruppe | |
Andre tangartar (Phaeophyta Samlegruppe) Innsamling med trekantskrape | |
Andre tareartar (Phaeophyta Samlegruppe) Innsamling med trekantskrape | |
 | En art i Norge. Ål lever som voksne i ferskvann. Når de blir gyteklare, vandrer de lange strekninger i havet for å gyte. |
| En art i Norge. Ål lever som voksne i ferskvann. Når de blir gyteklare, vandrer de lange strekninger i havet for å gyte. |
 | Spoleformede, svært smale celler i knipper. Vanlig i næringsrike vann. Enkeltcellene vil etter deling hene de sammen i lengderetningen. Lengde ca.60 my |
| Spoleformede, svært smale celler i knipper. Vanlig i næringsrike vann. Enkeltcellene vil etter deling hene de sammen i lengderetningen. Lengde ca.60 my |
 | En art i Norge. |
Muslingene i denne familien er ofte irregulære, og er festet til underlaget med byssustråder gjennom et hull i den høyre skallhalvdelen. Tre arter i tre slekter er kjent fra norskekysten. | |
| 5 arter kjent i Norge. Larvene bygger korte, små, bøyde hus som er godt innsnevret i bakenden. | |
  | Apeskrekktre (Araucaria araucana) Kjennetegn: Har tykke, skarpe og skjellaktige blader som dekker kvistverket godt. Frøkonglene er store, mellomgrønne eller grønnbrune, og stikkende og gjerne kulerunde. De har om lag 200 frø. Hannkonglene er brune og hardt skjellaktige som «tradisjonelle» kongler. De har hann- og hunnkongler på separate trær. Voksested: Vokser i enkelte hager langs kysten. Utbredelse: Apeskrekk dyrkes som hageplante i Norge, langs kysten til Møre og Romsdal. Den er svært hardfør og vokser i Andesfjellene, gjerne over 1000 moh. Urtidsplante: Planter i apeskrekkfamilien var utbredt i jura. |
 | |
Ryggen er dekt av parvise skjellforma plater. Antallet skjell eller ledd på ryggen brukes til å skille artene fra hvarandre. Mange arter (som f. eks. gullmus) har 15 par plater på ryggen og kan være vanskelige å skille fra hverandre. Skjellrygg artene finnes fra nederst i fjæra og nedover på dypere vann. Lepidonotus squamatus som kun har 12 par plater på ryggen finnes langs hele kysten. I Hovis programmet er Gullmus (Aphrodite aculeata) skilt ut som art, mens dei andre skjellryggartane blir bestemt til skjellrygg (Aphroditidae indet.). | |
 | Appendikularier (Appendicularia) Pelagiske kappedyr. Appendikulariene er svært skjøre dyr, det er lett å miste den lange “halen” når en fanger dyret. |
Dette er primitive snegler som som f. eks. albuesnegl. | |
En art i Norge: kuskjell. | |
 | To arter er kjent i Norge. |
Vanlig i hele landet, hvor de lever i stort sett næringsfattige innsjøer og vann. Vanlig i vann med pH under 6. | |
Noe usikker bestemming. | |
Kjent i Norge nord til Bodø. En tolerant art, men lever fortrinnvis i oligotrofe vann eller dammer. Også vanlig i vann der pH > 6 (sammenlign A. carinata). | |
2 arter i Norge, men hunnene kan være vanskelige å identifisere. | |
To arter tidligere registrert i Norge. | |
Tidligere registrert i Hedmark, Oppland, Buskerud og fra Hordaland nordover til og med Nordland. Finnes ofte i fjellvann. | |
| Tre arter registrert i Norge. |
| 3 arter i Europa. Lever i littoralen i oligotrofe sjøer og vann, og er svært vanlige i arktiske og sub-arktiske sjøer. Larvene kan ikke bestemmes til art. |
Artene i denne familien har en sylindrisk kropp med to eller tre forskjellig utseende deler. De lever dypt nedgravd i sand. Tre arter i to slekter finnes i Norge, men vanlig fjæremark (Arenicola marina) er den vanligste. De gravende artene spiser for det meste detritus. | |
Denne slekten blir av noen forskere regnet som et synonym til slekten Notholca. En art er funnet i Norge. | |
Tidligere kun registrert i Hordaland og Finnmark. Lever i dammer og innsjøer, planktonisk og mellom planter. Tåler også brakkvann. | |
 | Argusblåvinge (Plebejus argus) Argusblåvingen er vanskelig å skille fra idasblåvinge, men hannene har mer diffus overgang mellom blått og svart på bakvingen. Dessuten viser argusblåvingen i snitt mer blått på undervingene mot kroppen. |
 | |
 | |
 | En art i Norge. |
Arktisteppesaltgras (Puccinellia phryganodes subsp. vilfoidea) | |
Armert blåvannnymfe (Coenagrion armatum) Armert blåvannymfe lever i lavlandet i det nordlige Europa og Asia. Man finner den i Danmark, den har flekkvis utbredelse i Sverige og Finnland. I sørøst-Norge finnes den langs kysten til Vest-Agder og på noen få egnede lokaliteter i Midt-Norge. Vingespennet er mellom 35 og 45 millimeter. Nymfene lever i næringsrike vann i lavlandet, med mye vegetasjon langs bredden. Eggene legges på flytende vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfer. Flygetiden er fra tidlig i mai til juli, vanligvis er flygetiden ganske kort, ofte bare noen uker. | |
 | En art i Norge. |
 | En art i Norge. |
Ikke tidligere funnet på Sør- og Vestlandet. Nymfene lever i rennende vann. | |
Alle organismer har en evolusjonær historie som viser et slektskap til andre organismer og grupper (taksa). Et artstre er basert på dette slektskapet, og er systematisk inndelt hierarkiske grupper. Artstreet starter med å dele inn organismene i riker, som dyr, planter, bakterier osv. Følger man grenene i artstreet helt ut, ender man til slutt opp med en art. | |
 | Arve er en flerårig, lodden plante. Stenglene er lange og bladene sitter to og to sammen med litt stor avstand. De små, hvite blomstene sitter mange sammen på korte skaft i en kvast. Arve finnes stort sett overalt hvor det er grasmark, i veikanter, skogkanter, strandkanter, på enger, beitemarker og skogsbeiter, og ellers overalt hvor det har vært kulturpåvirkning. Du finner den også som ugras i hager og åkre. Planten er svært vanlig i hele landet til opp i snaufjellet. I fjellet finner du den ofte ved kilder og bekker. Arve er en formrik art og blir delt inn i to underarter og flere varieteter. |
Dette er en slekt med rogn og asaltrær. Det er bare tre arter som har kjønnet formering. De andre artene er hybrider mellom disse. Flere av de 14 artene i vår flora kan være vanskelige å skille. | |
 | |
| Ascidiella aspersa (foreslått norsk navn; Fjæresjøpung) er inntil 13 cm høy, grå ugjennomsiktig og bruskaktig. Finnes på fjell, alger og kaipillarer frå nederst i fjæra og nedover, registrert nord til sørlege deler av Nordland. |
Muggsopp på agarmedium som ikke passer inn i nøkkelen. | |
 | Kun en ekte akvatisk art er registrert i Norge. |
 | |
 | Dette dreier seg sannsynligvis om Asellus aquaticus, men dyret har vært for lite til å bestemmes. |
    | Kjennetegn: Ask er et stor tre som kan bli 15-20 m høyt. Bladene er ulikefinnet med 3-6 par finner. Stammen er rett og barken grågrønn. Vinterknoppene er svarte og hårete. Blomstene er svartfiolette i tette klaser. De blomstrer før løvspretten ut i mai. Nøttene er flate, skruforma med en vingekant. Voksested: Ask hører til edelløvtrærne våre og krever dermed både god moldrik jord og varme. Du finner den derfor ofte i sørvendte lier og berg, og gjerne litt fuktig. Utbredelse: På Østlandet inn til Hedmark og i kyst- og fjordstrøk til Nord Trøndelag er den vanlig. Lenger nord er den plantet og siden forvilet seg. Formering: Både pollen og frø blir spredt med vinden. Anvendelse: Askeveden er seig og egner seg godt til redskap og møbelvirke. Tidligere ble asketrærne lauvet. Trærne får da en annen form, stammen er kort og sidegreiner som får vokse 5-10 år før de blir kuttet, står ut fra toppen av hovedstammen. Løvet på asketrærne var godt tileggsfôr for husdyrene. |
 | |
 | |
I Norge finnes det bare en art i askeslekten, nemlig ask. | |
Askesmalmott (Euzophera pinguis) Denne arten utvikler seg under barken på ask. | |
 | |
 | Fargen er ofte ensfarget grønn, gulgrønn eller gressgrønn, litt bomullsaktig/lodden overflate. Det finnes rundt 200 arter av denne muggsoppen. Noen kan gi sykdom og infeksjoner mens andre blir brukt til produksjon av for eksempel sitronsyre eller noen former for alcohol som for eksempel sake(japansk brennevin). |
 | Tre beskrevne arter er registrert i Norge. Artene i slekten Asplanchna er rovdyr (de fleste planktoniske hjuldyr spiser alger). De har et pussig utseende: -Kroppen er nesten helt gjennomsiktig som en tom boble, bortsett fra de indre organer. Inni ett dyr kan man f.eks. se en unge, og inni denne igjen kan man se egget til enda en generasjon (hjuldyrene kan formere seg partenogenetisk). Slekten er ganske vanlig, men ikke i sure innsjøer. De vanligste byttedyrene er andre hjuldyr, og tettheten er gjerne høyest i næringsrike innsjøer. |
| Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde. |
| Fem arter fordelt på to slekter funnet i Norge. Alle arter som er funnet i Norge er planktoniske. |
 | Vanlig ferskvannskreps, også kalt edelkreps. Skattet som delikatesse, og fanges i teiner (fangst tillatt i august/september). Fangsten representerer salgsverdier på flere millioner kroner i året. Arten har sin hovedutbredelse på Østlandet, der den har spredd seg kraftig i løpet av dette århundret. Den finnes også i små områder i Hordaland og Sør-Trøndelag, trolig som følge av utsetting. Krepsen krever relativt varm og lang sommer, og vann med pH over 6,0. Mange utsettingsforsøk har vært mislykkede. Arten er truet av krepsepest (en sopp som heter Aphanomyces astaci). Denne har utryddet ferskvannskrepsen over store områder i Sverige, og det er hos oss innført strenge reguleringstiltak for å hindre spredning av smitten. |
 | En art i Norge. |
To arter i Norge som begge har fem armer: Vanlig korstroll og Ishavsstjerne. | |
 | Asterionella er en vanlig slekt i ferskvannsplankton. Forekommer ofte sammen med Fragilaria i mesotrofe og eutrofe vatn. |
| Danner stjerneformede kolonier. Cellene er festet til hverander i enden. Dette er en av de vanligste kiselalgene i ferskvannsplankton. Cellelengde til Asterionella formosa er 40-80my. |
| |
Her er det samlet funn av “sjøstjerner” på Hovis programmet. | |
En art er vanlig på grunt vann langs norskekysten. | |
Sjøstjernene i denne familien har rader med pigger langs randen av armene, og tubeføtter uten sugekopper. | |
| 4 arter tidligere registrert i Norge. |
Vidt utbredt i Norge. Larvene er plantespisere og lever blant vegetasjon i stagnerende og sakterennende vannsystemer. Flygetid mai – sept. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i littoralsonen i innsjøer og elver. Foretrekker sand- eller steinbunn. Flygetid mai – sept. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Tilhørte tidligere sl. Melosiera. Meget vanlig i eutrofe vatn. Endecellene har ulike tagger. |
  | Glasmaneten er fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land. De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren. |
 | |
 | |
 | |
| Hos familien Baetidae har slektene Baetis og Centrophilum bakvinger, mens cloeon og Procloeon mangler dem. Alle artene har vingespenn under 25 mm. Nymfene er svømmere, og for de to første slektenes vedkommende helst finnes i rennende vann. Cloeon-nymfene foretrekker derimot stillestående vann. |
Spredt registrert i Norge, ofte fraværende i lavlandet. Nymfene finnes i fjellbekker, dammer og på planter i elver. | |
Ikke funnet på Sørlandet, men eller spredt over hele landet. Nymfene graver i substratet i rennende vann. | |
Finnes stort sett i hele landet, men ikke registrert på Sørlandet. Nymfene lever i rennende vann, hovedsaklig på planter. | |
Vanlig over hele landet. En art som lever i rennende vann og er svært ømfintilg for forsuring. At denne er tilstede tyder på at forsuring ennå ikke er et problem i vannet. | |
Spredt registrert i Norge, ofte fraværende i lavlandet. Nymfene finnes i fjellbekker, dammer og på planter i elver. | |
Baetislignende døgnfluenymfer (Ephemeroptera Samlegruppe) Data i denne gruppen omfatter Baetis lignende nymfer med ovale gjeller som er registrert på det tidligere Bekkisprogrammet. | |
Bakgjellesnegler (Opisthobranchia) Opistobranchia, eller bakgjellesnegler er hovedsaklig en marin gruppe. De fleste er uten skall, og nesten alle er hermafroditter. De fleste artene har to par antenner på hodet. | |
Bakkekjeksdvergmåler (Eupithecia selinata) Ikke påvist i Norge per 2011, men den finnes i våre naboland. | |
Bakkemattesveve (Hieracium peleterianum subsp. peleterianum) | |
 | |
 | Bakkesoleie (Ranunculus acris) Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin |
 | |
  | |
 | |
Marin slekt. En art er funnet i Sælenvannet ved Bergen av Fyllingsdalen vg. skole. Rur lever fastsittende på klipper, brygger, båter, etc., men larven er frittsvømmende. Sælenvannet har innsig av sjøvann ved flo, og rur-larver kan derfor ha kommet inn. | |
 | Marin art som er funnet i Sælenvannet av Fyllingsdalen videregående skole. Rur lever fastsittende på klipper, brygger, båter o.l., men har en frittsvømmende larve. Sælenvannet har innsig av sjøvann når det er flo, og larven til rur har derfor kommet inn i vannet. |
 | |
Ballasthønsegras (Persicaria lapathifolia subsp. brittingeri) | |
 | Ballblom blir også kalt knappsoleie. Det er bare ballblom som har en slik kuleforma gul blomst, og kan ikke forveksles med noen andre norske planter. Planten er flerårig og kan bli nesten en meter høy. Ballblom blir i likhet med de andre i soleiefamilien ikke beitet på grunn av giftinnholdet. Ballblom vokser på enger (høystadeenger) og i fuktig skog til opp i snaufjellet. Den er vanlig på Østlandet sør til Aust Agder og fra indre Trøndelag til Øst-Finnmark. Mest vanlig er den nordpå. Den er sjelden på Sørlandet og vestpå. Ballblom er kåret til fylkesblomst for Troms. |
Slekten inneholder omkring 30 arter. I Norge har vi bare arten ballblom. Flere andre Trollius- arter blir dyrket som prydplanter og de sprer seg litt ut fra hager. Artene i slekten er flerårige urter med opprett stilk som ikke forgreiener seg. Bladene er handfliket med sagtannet kant. Blomstene er oftest ballformet og sitter en og en i toppen. | |
Balsampoppel (Populus balsamifera) Balsampoppel er et tre med grå bark, gulgrønn på unge greiner. Treet er innført fra Nord-Amerika som et prydtre. Det er forvillet i alle fall noen steder på Østlandet og noen steder på Vestlandet. Bladene er eggforma. Det er en sterk balsamlukt av knopper og blad i vått vær. | |
 | Grågrønt til bleikt gulaktig, utstående eller hengende, buskformet lav. Avflatede glinsende greiner, uten forskjell på over og underside, med soral langs kantene. Oftest på løvtrær, men også på bartrær og stein. Vanlig langs kysten til Troms. |
   | Kjennetegn: Sjelden over 15 m høy og 1 m i diameter. Kvistene har to rekker med flerårige, myke nåler som er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne under. Hannblomstene er lysegule i tette klaser, og hunnblomstene er grønne og enkeltstående. Frøkappen som først er grågrønn, til slutt rød og kjøttfull, dekker halve frøet. Hann- og hunnblomstene sitter på hvert sitt individ (særbu). Voksested: Barlind tåler mye skygge og trives i berglendt skog, oftest på næringsrik jord. Utbredelse: I Norge er barlind vanlig på kysten, men vokser også inn i landet. Den vokser langsomt og kan blir over 2000 år gammelt. Anvendelse: Nåler, kvister og frø er giftige. Dette røde “bæret” er også giftig for mennesker og blir spredt med fugler. |
Familien er ganske liten med omkring 10 busker og trær som stort sett er spredt rundt den nordlige halvkule. Det spesielle med barlindfamilien er hunnblomstene som er helt enkle, og hannblomstene som består av noen små, paraplyformete blad med støvsekker på undersiden. | |
Vi har bare en art i Norge og det er barlind. | |
Barskogfly (Protolampra sobrina) Vitenskapelig synonym: Paradiarsia sobrina | |
 | |
 | |
 | |
 | En art i Norge. |
| |
Begerkorall (Carophyllia smithi) Begerkorallene er solitære (dvs. ikke kolonidannende), og lever hos oss som regel dypere enn 30 meter. Selve polyppen kan ha mange forskjellige farger og opptil 80 gjennomsiktige tentakler. | |
Begersnegl, tøffelsnegl (Calyptraeidae) To arter i to slekter er kjent langs norskekysten. Sneglehusene er mer eller mindre snodde og flatt kjegleformet. Sneglene lever på stein eller muslinger hvor de filtrerer plankton fra vannmassene. | |
  | Det er store geografiske forskjeller på mangfoldet av fisk i norske innsjøer. Utbredelsesmønsteret er for en stor del bestemt av innvandringshistorien etter siste istid. Anadrome fisk (som lever både i salt- og ferskvann) vandret tidlig inn fra vest, og invaderte kysten etterhvert som isen trakk seg tilbake. De klarte å komme seg ganske langt innover i landet fordi landhevingen ikke hadde skapt så store hindringer ennå (dagens utbredelse er imidlertid også modifisert av menneskelig utsetting). Senere førte landhevingen til at østersjøområdet ble avstengt fra havet og dannet en stor innsjø, Ancylussjøen. Fra denne vandret artene periodevis vestover. I den første perioden kunne de mindre varmekjære artene (abbor, gjedde, sik, m. fl.) også vandre nordover og krysse det nåværende vannskillet mot Finnmark. Senere ble også denne vandringsmuligheten stengt av landhevingen. Den neste gruppen ble derfor begrenset til østlandet, og kalles også Mjøs-gruppen. Den består av fisk som f. eks. mort, lagesild og brasme. Den tredje og siste gruppen er begrenset til Østfold og Akershus, og de fleste artene har nordgrense ved Øyeren i Akershus. Hit hører arter som gjørs, flire, asp og stam. De marine artene er naturlig nok ikke påvirket av de samme geografiske faktorene som ferskvannsartene. Det finnes mange arter som lever hele sitt liv på grunt vann langs kysten, men en del arter som lever på dypt vann eller vandrer store havstrekninger, kommer til kysten for å gyte. |
 | |
  | Soleihov (bekkeblom) har store gule blomster som blomster om våren og tidlig forsommer. Planten kan minne om vårkål, men soleihov er kraftigere og har bare 5 blomsterblad, vårkål har mange (7-12). De gulgrønne bladene er glatte, hele og hjerteforma. Soleihov er vanlig i hele landet opp til 1500 m. Den vokser i fuktge enger og beitemarker, i sumpskog og langs bekker og vannkanter. Det fins to underarter; vanlig soleihov (ssp. palustris) og fjellsoleihov (ssp. minor. Planten er giftig og har blitt brukt i folkemedisin. |
Slekten har 10 arter, i Norge har vi bare en art, og det er soleihov eller bekkeblom som den også blir kalt. Artene er flerårige urter med krypende jordstengel. | |
| 10 arter er registrert i Norge. |
Bekkekarse kan likne på en engkarse, men blomstene er hvite og den mangler bladrosett ved grunnen. Engkarse har lyselilla blomster og bladrosett. Bekkekarse blomstrer fra mai til juli. Stengelen er kantet. Du finner den ved kilder, bekkesig, myrdrag og i frisk sumpskog. Bekkekarse er en østlig plante som bare vokser så vidt på Sørlandet og i indre strøk på Vestlandet. Planten er vanlig opp til skogrensen på Østlandet sør til nedre Telemark, i Trøndelag og nord til Nordland. Planten smaker bittert. | |
 | Bekkemeitemark (Eiseniella tetraedra) Bekkemeitemarken trives i våte omgivelser, gjerne i vannsjuk jord. Den |
 | Bekkerøye (Salvelinus fontinalis) Bekkerøye finnes ikke naturlig i Norge, men har blitt satt ut i vann og vassdrag på 1900- tallet. Fiskene i de selvproduserende populasjonene av bekkerøya i Norge er som regel småvokste og blir sjelden særlig større enn 100 g. Allikevel er det tatt 3-4 år gammel utsatt fisk på rundt 1 kg i Sørøst- Norge. Bekkerøye finnes nå i alle fylker utenom Finnmark, og den foretrekker rent, klart vann. Den kan trives i varmt vann hvis oksygeninnholdet er høyt, og lever av småkreps og fiskeyngel. Bekkerøya er fargerik, kjevene er store, og ryggen og sidene er lyst marmorert. |
 | |
En art i Norge. | |
 | Bendelsleipe (Dumontia contorta) Algen er sleip og gelèaktig og er vanleg på våren. Då kan den danne eit belte i fjøra. På hausten kan de ikkje gjera rekning med å finna den. Den er hol og vanlegvis 5-30 cm høg. Den er raudbrun i fargen, men kan falma litt sommarstid. |
 | |
 | Berganda er mer høyarktisk enn sine slektninger toppand og taffeland, og har en sirkumpolar utbredelse som stort sett følger tundra- og høyfjellsområder. I Norge forekommer den mest i fjellstrøk fra Aust-Agder og Hardangervidda til Trøndelag, og mer spredt nordover. Den synes å foretrekke grunne, næringsrike vann med innslag av akvatiske planter langs strandbredden. Her er det god produksjon av vanninsekter, som er viktige innslag på matseddelen. De fleste norske hekkefugler finnes i høyereliggende barskogstrakter og i vierregionen. På Hardangervidda hekker berganda opp i 1200-1300 meters høyde. Berganda overvintrer i Norge i mindre antall langs kysten, men hvorvidt dette er norske hekkefugler er uklart. Bergendene innfinner seg på hekkeplassen når isen går, dvs. i mai-juni. |
 | Bergflette er en eviggrønn klengebusk som kjennes best på de trelappete bladene. Bladene som sitter på blomsterskuddet er derimot ovale og buete (bildet). De gulgrønne blomstene sitter i skjerm og blomstrer først i september-oktober. Bærene, som er giftige, blir blåsvarte og modnes om vinteren. Siden bergflette har eviggrønne blad, tåler den ikke vinterfrost og du finner den i kyststrøk fra Østfold til Bergen. Den tåler mye skygge og trives i edelløvskog, kystfuruskog og på berg. |
Bergflettefamilien (Araliaceae) Det er bare en slekt med en art, bergflette, som vokser vilt i vår flora. De andre artene (busker og trær) i familien vokser stort sett i tropene. Det er blant annet bladene som kjennetegner familien. De sitter i spiral, er handfliket, koblet eller flere ganger finnet. Blomstene sitter i skjerm, men hører altså ikke til skjermplantefamiline bl.a. fordi bergflettenes frukter er bær eller steinfrukter. | |
Vi har bare arten bergflette i denne slekten i vår flora. | |
 | Bergfrue (Saxifraga cotyledon) Hovedutbredelsen til bergfrua i Europa ligger i Norge, og betgfrua er utnevnt av fagbotanikere til vår nasjonalblomst. Den er også kåret til fylkesblomst for Møre og Romsdal. Vi finner den langs kysten fra Lindesnes til Stabbursdalen ved Porsanger. På Sørlandet og på Østlandet blir det fort for tørt for den. Kjennetegn: Bergfruen har 50 til 200 store, hvite blomster som vokser i en avlang klase ut fra en bladrosett på mørke, nakne, kalkholdige bergvegger. Bladrosetten bruker mellom 3-8 år på å utvikle seg før den blomstrer. Etter blomstringen dør rosetten og ny siderosett dannes. Den er avhengig av sigevann og kan lagre vann over lang tid i den sukkulente bladrosetten. |
 | Kjennetegn: Berggylta har stor variasjon i farger og fargetagninger. Fargene varierer ikke bare etter fiskens levested, men også med fiskens “sinnstilstand”. Berggylta har stort hode og liten munn med store lepper, og kan bli opptil 60 cm lang (3,5 kg). Utbredelse: Arten er utbredt langs kysten i hele Sør- Norge opp til Trondheimsfjorden, og er tallrik fra fjæra ned mot 20 meters dyp. Næring: Føden består av muslingen, snegler, børstemark, rur og andre krepsdyr. Forplantning: I likhet med blåstålen, er berggylten også hermafroditt som skifter kjønn i 6 års alderen. Berggylta er brukt som matfisk, men mest til fiskesuppe. Gabriel Scotts forklaring på hvorfor ikke flere spiser berggylt: “Som suppefisk er han særdeles fin, og hodet smager som sylte – ja, var det ikke for kvindfolkets grin, så åd en mere berggylte.” |
 | |
Bergknappfamilien (Crassulaceae) Bergknappfamilien har 33 slekter og omkring 1500 arter, de fleste fins i Sørfrika. I Norge har vi fire slekter, der bergknapp-slekten er størst med 16 arter. Mange av artene i denne familien dyrkes som prydplanter på berg og murer. Mange av dem har forvillet seg. Bladene hos artene er tjukke og saftfulle (sukkulenter). | |
Slekten inneholder omkring 600 arter. I Norge har vi 16 arter, der 7 av dem er viltvoksende, de andre er innførte hageugres og prydplanter. Artene i slekten har små, runde til avlange, sukkulente blad. | |
 | |
 | Bergnebb (Ctenolabrus rupestris) Bergnebb er en liten fisk som bare blir opptil 18 cm i våre farvann. Den kjennetegnes på en sort prikk mellom 1. og 5. piggstråle og en stor sort prikk øverst ved haleroten. Bergnebb er utbredt langs kysten nord til Nord- Trøndelag, og om sommeren er det en vanlig fisk å se i fjæra på 10-20 cm dyp. Om vinteren går fisken dypere, gjerne ned mot 50 meter. Føden består av små muslinger og krepsdyr. |
 | |
   | |
  | Bergveronika (Veronica fruticans) Bergveronika er en fjellplante man legger godt merke til, selvom den er liten av størrelse. Blomstene er relativt store og har en av de skarpeste blåfargene naturen kan oppdrive. De mørke tegningene og den rosa ringen i miden av blomsten hjelper insekter å finne veien ned til nektaren. |
 | |
Mangler tentakler. Koneformet omriss, litt flate. | |
Kjennetegn: Kraftig kropp med korte bein. Flat hale med skjellmønstret hud. Bakføtter med 5 tær og svømmehud. Framføtter med 5 frie fingre og graveklør. Pels med tett bunnull og lange dekkhår. Brunlig farge med lysere gråbrun underside. Kroppslengde 100-110 cm hvorav halen er inntil 30 cm lang og 12 cm bred. Vekt 18-22 kg (maks 27 kg). Habitat: Sverige, Finland, Polen, Baltikum, Sveits, og østover i Asia til Stillehavet. I Norge fast bestand i alle kommuner i Agderfylkene og Telemark. Også forekomster i Rogaland, Hordaland, Buskerud, Vestfold, Akershus, Oslo, Østfold, Hedmark, Sør- og Nord-Trøndelag og Nordland.Utsatt i Troms og Finnmark. Sterkt knyttet til vann. Beveren er territoriell og omformer landskapet ved å felle trær, bygge demninger og hytter, grave kanaler og jordganger. Lever i familiegrupper. Næring: Vannplanter, urter, gress og løv. Bark og bast av løvtrær. Formering: Pardanning i 2-5-årsalderen. Parringstid i januar-februar men også senere. Drektighetstid 105 døgn. 1-5 (oftest 2-4) unger fødes i perioden mai-juli. Spor: Spor av framfot er rundt og ca. 4 cm langt med avtrykk av 5 frie fingre med graveklør. Spor av bakfot er trekantet, ca 12-14 cm langt og 8 cm bredt med avtrykk av svømmehud. | |
 | Denne slekten er ikke tatt med i Limnofauna norvegica av den grunn at sviknottene er lite undersøkt i Norge. |
| Tilhører familien Ceratopogonidae. De fleste larvene i denne familien er semiterrestre, dvs. de lever i fuktig jord, mose, ol. Noen er imidlertid akvatiske. Larvene er så lite kjent at de ikke kan bestemmes til art, og i mange tilfeller heller ikke til slekt. |
 | Bieteren finnes nærmest oss i Sør-Europa. Den er en sjelden, men nærmest årlig gjest hos oss. Bieter har blitt observert ca. 70 ganger i Norge fram tom. 2004. |
 | Billene er med sine 300 000 arter den mest artsrike av alle insektordenene. I Norge er det registrert ca. 3500 arter. De fleste av disse lever på land, men mange finnes også i vann eller på fuktige stedeter. Kjennetegn: Størrelsen varierer fra 0.5mm til over 10cm, og de varierer mye i form og farge. Forvingene er omdannet til tykke dekkvinger som beskytter de sammenfoldede membranøse flygevingene. Billene har vanligvis kraftige kjever og er planteetere eller rovdyr. |
 | Bisamrotta stammer fra Nord-Amerika, men ble innført til Europa rundt 1900, pga. av pelsverket. I dag finnes den i Mellom-Europa, Russland, Finland, Nord-Norge og Nord-Sverige. Hos oss finnes den for det meste i Pasvikdalen i Finnmark, der den ankom på 1950-tallet som følge av spredning av den utsatte finske bestanden. Seinere er det også gjort enkeltfunn i Nordland og Nord-Trøndelag. |
Denne slekta er ikke registrert i Norge. Den finnes i artstreet fordi den er registrert av en skole i Russland | |
Bithynia er ikke registrert i Norge. Den finnes i artstreet fordi den er registrert av en skole i Russland. Den lever i stillestående vann. | |
 | Bitrichia kan være vanskelig å få øye på i en planktonprøve. Cellene lever alene uten å danne kolonier. Utenpå cellen er et ufarget hus med to eller tre utskudd. Den har heterotrof ernæring og mangler derfor kloroplaster. |
| Tynne og vanskelige å se. Indikator for oligotroft vatn. |
| Tynne og vanskelige å se. Indikator for oligotroft vatn. |
| Bitrichia kan være vanskelig å få øye på i en planktonprøve. Cellene lever alene uten å danne kolonier. Utenpå cellen er et ufarget hus med to eller tre utskudd. Den har heterotrof ernæring og mangler derfor kloroplaster. |
 | Kjennetegn: Planten vokser i matter og er lett å kjenne når den blomstrer med breie, gule blomster i juli til august. Skuddene er lysegrønne, bladene er litt kantete og sukkulente. Voksested: Planten er spesielt vanlig på strandberg, men vokser også i tørrbakker, på murer og bergknauser. Utbredelse: Den er vanlig i hele landet nord til Nordkapp i Finnmark. Den fins også spredt i fjelldalene til Finnmark og videre østover til Varangerhalvøya. Navnet: Bitterbergknapp har fått navnet fra den bitre smaken. |
 | Skorpeformet, grå lav, med glatt til svakt ruglete overflate. Ser voksaktig ut, alltid med tydelige, hvite soral, smaker bittert. Oftest på løvtrær, men også bartrær. Finnes i kyststrøk til Troms. |
   | Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige. Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig. Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden. Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene. |
Bjørkefamilien med sine to slekter (bjørk og or) hører til de egentlige rakletrærne som omfatter hassel-, bjørk- og bøkefamilien. Trærne har adskilte hann- og hunnrakler på samme treet (sambu). I raklen sitter 3 blomster innenfor hvert rakleskjell. Nøttefrukten har vinge. Både frø og pollen blir spredt med vinden. De fleste blomstrer før bladene spretter for å rekke pollineringen før bladene kommer i veien. | |
  | Bjørkefink (Fringilla montifringilla) Kjennetegn: Bjørkefinken har rustbeige-oransjaktig farge på bryst, vingeknoke og vingebånd og hvit overgump. Hanner er farget kraftigere og mer kontrastrike enn hunner. Sang: Om våren synger den med en langtrukken “breking” som kan minne om grønnfink. Vinterstid har den mange forskjellige lyder, men ofte lager de en kort “kvææ”-lyd, som er typisk for arten. Leveområde: I hekketiden liker bjørkefinken seg best i høyereliggende barskog og fjellbjørkeskog, finnes den over det meste av landet men sparsomt i lavlandet. Forflytninger: Bjørkefinken trekker til sør- og vestlige deler av Europa i september-oktober, og returnerer til Norge for å hekke i april og første halvdel av mai. Noen individer kan overvintre i Norge hvis tilgangen på granfrø, bøkenøtter eller rognebær er høy. Noen år er bjørkefinken tallrik om vinteren i Sør-Norge. Hekkebiologi: Reiret bygges i tre av mose, strå, hår, ull og lav og er foret med fine strå, hår og fjær. Eggene legges i perioden siste halvdel av mai til juni, seinere nordover enn sørover. De ruges av hunnen i 11-12 dager, og etter klekking mates ungene av begge foreldrene. |
 | |
 | |
 | |
 | |
De tre aktuelle artene i denne slekta er meget vanskelig å skille fra hverandre i felt. Fjellbjørkmåler finnes utbredt i hele landet, mens Christys- og kystbjørkemåler kun er utbredt i Sør-Norge. Undersøkelser av kjønnsorganene er den sikreste metoden for å artsbestemme hanner, mens karakterer på vingene gjelder for hunner. Hunn og hann skilles blant annet på form i hvilestilling. | |
 | |
Vi har tre arter i bjørkeslekten i vår flora. Hengebjørk skiller seg fra vanlig bjørk (dunbjørk) ved at greinen henger og bladene ikke har hår. Risbjørk kan ikke forveksles med andre arter. | |
 | |
 | |
 | |
 | Bjørnebrodd (Tofieldia pusilla) 5–20 cm. Små tuer med sverdforma, smale blad som sitter sammentrykte som i ei vifte. Spinkel stengel med vanligvis bare ett lite blad. Små, hvite blomster som sitter tett sammen i et blomsterhode. (ref: Artsdatabanken). |
 | Kjennetegn: Bjønnkam har to typer blader, sterile og fertile, og mange tenker kanskje at den ikke ser ut som en vanlig bregne. Bladene er lange og slankt lansettformede, og en gang langfliket, slik at de ser ut som dobbeltsidige kammer. Plantene er 10-100 cm høye, og har blader i rosetter fra grunnen. Bjønnkam er mest utbredt i kyststrøk på Vestlandet, går opp til 1250 moh. i Møre og Romsdal, og finnes nord til Kvænangen i Troms. Hvis du engang skulle finne på å klatre på vulkaner på Island, kan du finne varianten Kildebjønnkam som kan bli inntil 8 cm. Den vokser rundt kratere på enkelte vulkaner sør i landet. Fertile og sterile blad ser ikke forskjellige ut hos denne, i motsetning til hos bjønnkam. Bregner oppsto allerede i devon. |
 | Bjørnekjeks (Heracleum sphondylium) Skjermplante med hvite blomster i opptil 20 cm bred, flat skjerm. Bladene er delt opp i flikete småblader. 0,5-1,5 meter høy. |
  | Grov skjerplante med sterk lukt. Bladene er delt inn i småblader med fliker. Blomstene står i store, flate skjermer. Stengelen er hul og kantete. Flere av artene er giftige og har plantesaft som kan gi hudskader/forbrenning i sollys. |
 | Kjennetegn: Bjørnemose er en slekt bladmoser som ofte danner tepper og tuer i skog og myr. Bjørnemose har stive, opprette blader. Den vokser i tette tuer på myr og i skogen. Mosen danner store, løse matter i skogbunnen eller på myren. Tidligere ble bjørnemose brukt til koster, visper, matter, å binde kranser, og også som nødfôr i vårknipa. Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen. Kilder: https://no.wikipedia.org/wiki/Bjørnemose |
 | Bjørneskjegg (Trichophorum cespitosum) Bjønnskjegg er en gresslignende plante som vokser i tette tuer. Stråene er stive og har noen få brune blomster i toppen. Den vokser på myrer og i fuktig lyngvegetasjon. På stier finner man ofte tuer av nedtråkket bjønnskjegg. Inkluderer også underarten småbjønnskjegg (Trichophorum cespitosum ssp. cespitosum) |
Artene i denne underfamilien lå tidligere systematisert under familien Arctiidae, Bjørnespinnere. | |
 | Bladbiller er en artsrik familie av planteetende biller. De fleste artene er små (gjerne 4 – 8 mm) og ofte metalliske på farge. De fleste lever av levende planter både som larver og voksne noe som gjør at mange kan betegnes som skadedyr i jord- og hagebruk.Det er registrert 205 arter av bladbiller i Norge. |
Noen kaller Branchiopodene for bladføttinger. Dette henspeiler på at de fleste artene har bladformete ledd ytterst på beina som er godt egnet for svømming. Bakkroppen som oftest uten bein. | |
 | Kjennetegn: Bladmoser er en stor gruppe planter som inkluderer bjørnemose, torvmose, etasjemose og mange andre. Vi trenger ikke bestemme alle moser til art, ofte er det godt nok å vite at det er en mose! Bladmosene spiller en viktig økologisk rolle. De danner ofte bunndekket i skogene hvor lite annet klarer å vokse, og utgjør hovedmassen av vegetasjonen på myrer og i høyfjellet. Det er ca 800 arter av bladmoser i Norge. Bladmosene er oppbygd av stengel og blader. Vokseformen kan enten være opprett og danne tuer (akrokarpe moser), eller være krypende og danne matter (pleurokarpe moser). De har ofte spesialceller eller strukturer på bladene som gjør dem i stand til å holde på fuktighet og forhindre uttørking. Bladmosene deles inn i torvmoser, svartmoser og egentlige bladmoser. Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen. |
Bladtare (Saccorhiza dermatodea) Nordleg art | |
 | Blanke, ru strå som er litt bøyd nederst. Gulgrønne, renneforma blader, 2-3 mm brede. Ett svart hannaks og 2-3 hunnaks med opprette støtteblader. Lange fiolette dekkskjell. Vokser på myrer og våte, mosegrodde steder i fjellet. |
 | Bleiktjafs (Evernia prunastri) Buskformet, myk lav med avflata svakt renneforma greiner. Blek gulhvit overflate uten isidier, men med grove soral langs kantene. Undersiden er lys. Vanlig på trær i Sør-Norge. |
 | Bleiktuste (Spermatochnus paradoxus) Arten veks raskt, men har kort levetid. Den kan bli inntil 50 cm lang, men lever berre frå juli til oktober. Den er bleikt brun, og i lupe kan ein sjå små, runde og mørke “vorter”, som er formeiringsstrukturar. Den finst på beskytta stader, enten laustliggjande utover botnen eller på andre plantar. Den er ikkje ein fjøreart, men finst frå ein halv meter og nedover. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Blekksprutene er de mest avansert utviklede bløtdyrene. De har et komplekst nervesystem, og velutviklede sanseorganer. Det ytre skallet mangler, eller er redusert til et indre skall hos alle arter som finnes langs norskekysten. Blekksprutene er rovdyr og de frittsvømmende artene er aktive jagere på fisk. Blekksprutenes muskler i kappen og tentaklene er god mat, og blir av mange regnet som en delikatesse. I Norge finnes det flere arter blekksprut. De to mest vanlige, sepia (Sepia officinalis) og akkar (Loligo vulgaris) hører begge til i overorden Decapodiformes (tiarmet blekksprut). |
 | |
Tre arter langs kysten i England, men bare en art har en viss utbredelse langs norskekysten. | |
| En art i Norge. |
 | Blindurt (Silene wahlbergella) Hører til smelleslekta, men mangler som regel kronbladene. Blindurten har bare det oppblåste begeret som er forma som en pose. Blindurten er kleistogam (fra gresk: kleistos – lukket; gamos – ekteskap), som betyr at blomsten ikke åpner seg og at planten dermed blir selvpollinert. Den er ca 15 cm høy og vokser på kalkgrunn i fjellet. |
Denne arten kan suge blod fra pattedyr og ble tildigere brukt til årelating. Den er imidlertid sjelden og lever bare i noen få dammer. | |
 | |
 | Blokkebær (Vaccinium uliginosum) Blokkebær eller skinntryte som den også kalles, er svært vanlig over hele landet. Du finner den i sumpskog, myrer og heier. Den kan vokse både fuktig og ganske tørt og oftest på næringsfattig jord. I fjellet kan du finne den på tørre skrinne rabber. Kjennetegn: Blokkebær kan forveksles med blåbær ved første øyekast. Men ser du nærmere etter, er bladene hos blokkebær mer blågrønne og de er ikke tannet slik som hos blåbær. Stengelen er rund og mer vedaktig enn den kantete blåbærstengelen. Blokkebærene er litt større, og mattere enn blåbærene. Inni er de gulgrønne. |
 | |
 | Blomsterfluene etterlikner veps ved ofte å ha varselfarger i gult og svart, men de er helt harmløse og stikker ikke. Det er påtruffet over 300 forskjellige arter i Norge. |
Blå brennmanet (Cyanea lamarckii) Den blå brennmaneten er sjelden nord for Møre, men forekommer ofte langs Sørlandskysten og på Østlandet. | |
Blå tyrihjelm (Aconitum septentrionale subsp. septentrionale) | |
   | Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster. Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite. Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Blågrønnalger/blågrønnbakterier (Cyanophyceae) Blågrønnalgene ble tidligere plassert i planteriket, men har flere fellestrekk med bakterier enn med alger. Blant annet har de ikke cellekjerne. Fotosyntesen er knyttet til selve cellemembranen. Blågrønnbakteriene omfatter ca 150 slekter med 1500 arter. De finnes i ferskvann, brakkvann, saltvann, i og på jord og på fuktige klipper. Noen trives i varme kilder med temperatur opptil 75 garder celsius, andre lever i klippesprekker i ørkener, men andre igjen finnes i arktisk klima. Hovedmengden av blågrønnalger finnes imidlertid i ferskvann. Det finne både planktoniske og fastsittende former. | |
Blågrønnbakterier (Cyanobacteria) Gruppen har vid utbredelse i ulike miljø som ferskvann, sjøvann, fuktig jord og selv på ekstreme steder som isbreer, ørken og varmekilder. | |
 | |
 | Blåklokke (Campanula rotundifolia) Blåklokke er vanlig både på fjellet og i lavlandet. Det latinske navnet “rotundifolia” henviser til de runde bladene som vi finner helt nederst på planten. Oppover stilken er bladene smale og avlange. Blomsten har en klokkeform som er dannet av fem sammenvokste kronblad. Dette er lett å se ved å telle flikene på klokken. |
 | |
 | |
 | |
 | Blålyng er en vanlig plante i lavfjellet og i fjellskogene. I nord finner du den også i lavlandet. Den er ikke spesielt næringskrevende, men kan også vokse på kalkrik jord. De mørkt rødfiolette til slutt blåfiolett blomstene blomstrer i juni-juli. De skiller ut nektar og blir bestøvet av insekter. Bladene står tett oppetter kvistene og når den ikke blomstrer minner den om krekling. |
Det er bare arten blålyng i vår flora | |
 | Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek. Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark. Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet. Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller. Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrelsen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager. |
 | Blåmeitemark (Octolasion cyaneum) Levested: Blå meitemark trives i fuktig, næringsrik jord i åkre, engsmark og løvskog med høy pH (5 til 7). Den lever 20-30 cm nede i jordsøylen og ernærer seg på gammelt organisk materiale. Kjennetegn: Fargen varierer fra blågrå til blålilla og haletippen er gul. Den har rundt kroppstverrsnitt, og lengden på voksne marker (med belte) er fra 6 til 18 cm. |
  | Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen. Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen. |
Muslingene i blåskjellfamilien er avlange uten tenner langs hengselkanten. De er festen til underlaget med tynne byssustråder. Rundt 10 forskjellige arter langs norskekysten. | |
 | Kjennetegn: Opptil 2 cm lang. Skallet er tynt, hornfarget, gjennomskinnelig med blå iriserende radiærstriper. Leveområde: Lever på tare (Laminaria), stein eller sand fra 2 til 80 meters dybde. |
 | Blåstrupen hekker primært i fjellbjørkeskog og våtmarksnære vierkjerr. Men den kan også finnes i andre habitater (furu-/granskog)og kan nordpå også hekke ved kysten. Hannen har i siste halvdel av mai en vakker, variert sang og kan kjennes på sin blå og oransje strupe. Hunnen har en mer nøytral fjærdrakt. Reiret legges skjult på bakken og inneholder vanligvis 6-7 egg som ruges i to uker. Ungene mates i to uker. Våre blåstruper trekker øst-sørøstover om høsten og overvintrer sannsynligvis i Sørøst-Asia. |
  | Blåstål, rødnebb (Labrus bimaculatus) Denne arten er hermafroditt, dvs. at den skifter kjønn i løpet av sin levetid. I dette tilfellet blir fisken født som hunnkjønn (rødnebb, øverst i bildet), men utvikler seg til hannkjønn (blåstål, nederst i bildet) når den er 7-13 år gammel. Forskerene oppdaget ikke at de to fiskene var hunn og hann av samme art før lenge etter førstebeskrivelsen (Linnaeus, 1758), og i litteraturen er arten beskrevet under hele 14 forskjellige navn. Derfor kan en fremdeles finne andre latinske navn på blåstålen. Kjennetegn: Blåstålen kan bli ganske stor (35 cm) og formen gjør at den er vanskelig å forveksle med andre gylter. Arten finnes langs kysten i hele Sør- Norge, og lever fra 5 til 200 meters dyp. |
 | |
 | Blåveis er et sikkert vårtegn spesielt på Østlandet og i Trøndelag. Planten er nokså kravfull til voksestedet. Du finner den i rik løv- og barskog i lavlandet. Der du finner blåveis er det som regel kalkrik jord. Den liker også et godt lag med snø om vinteren som beskytter blad og knopper for vinterfrost. For at frøene skal modne om sommeren må middeltemeraturen være relativt høy. Det er på Østlandet og i indre Trøndelag utbredelsen er størst, den fins også i Ryfylke , Hardanger og ved Bodø. Kjennetegn: Bladene hos blåveis er grønne hele vinteren og knoppene er dannet om høsten, slik at planten kan starte vekst og blomstring så snart snøen er borte. De karakteristiske leverforma bladene visner ned og nye blad dannes utover sommeren. Planten blomstrer i april-mai, og kan bli omtrent 10 cm høy. Frøene spres med maur, blomsterstilken bøyer seg ned mot bakken når frøene er modne og maur tiltrekkes av et lite, saftfullt vedheng på frøet. Blåveis har blitt brukt som medisinplante. Når fargestoffene i blåveis (anthocyaniner) blandes med syrer fra jorden kan blåveisen av og til få rød-rosa kronblad. Urtidsplante: Blåveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av blåveis, Leefructus. |
Slekten inneholder 10 arter. Det er bare en art nemlig blåveis som hører til denne slekten i den norske floraen. | |
 | Blåvingevannymfe (Calopteryx virgo) Lever utelukkende i rennende vann, og finnes ofte i utløpsbekker. Den er sårbar for eutrofiering og forurensning. I Norge regnes arten som sjelden. Flygetid fra juni til august. |
 | I Norge finnes det 6 arter av blærerot. Alle er rotløse planter som flyter fritt nede i vannet eller ligger på bunnen. Bladene er spede og findelte. Den minste arten, liten blærerot, mangler torner eller hår langs bladranden, mens de øvrige har det. Smådyr blir fanget av blærer på bladflikene. Alle blærerot-artene kan klare seg uten disse smådyrene, men det er vist at de klarer seg langt bedre dersom de har tilgang på store mengder smådyr. Blomstene er gule og sitter på lange blomsterstengler som stikker opp av vannet. Blomstene utvikles imidlertid bare hos planter som vokser under rolige forhold, oftest på grunt vann. De fleste blærerot-artene er knyttet til næringsfattige og ofte sure vann, gjerne i myrtjern. Kan finnes i store mengder i forsurete innsjøer. Den største blærerot-arten (som kan ha meterlange skudd) kan også finnes i næringsrikt vann. Blærerot-artene finnes i hele landet. |
 | Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer. Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader. |
Bløtdyrene blir også kalt mollusker, og omfatter bl. a. muslinger, snegl, blekksprut og sjøtenner. Selv om det ytre utseende varierer mye hos de forskjellige klassene av bløtdyr, er den fundamentale oppbygningen lik. Molluskene er den nest største gruppen av evertebrater. | |
 | bløtvingene er landlevende, men kan komme i vannprøver hvis de har falt ned i vannet. |
 | Boasneglen varierer fra å være nærmest ensfarget brun, til den mer karakteristiske kombinasjonen av lysere brun grunnfarge med mørke prikker og striper på kroppen. Den kan bli opp til 20 cm. lang. Som hos alle artene i denne familien har de en tydelig kjøl langs oversiden av ryggen, samt at åndehullet er plassert bak midten av kappa. Boasneglen er en innført art som kom til landet på midten av det 19. århundre. |
   | Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende. Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har. Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge. Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager). Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars. Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn. |
 | Boltit (Charadrius morinellus) Boltiten er omtrent på størrelse med en trost, og er en vanlig fugl i fjellet. Kjennes på et sigdformet hvitt brystbånd med en svart stripe øverst. Har også en liknende stipe over øynene, den hvite stripen på hver side møtes i nakken. Brystet er rødbrunt om sommeren og grått om vinteren, men de hvite stripene er der hele året. |
Familiene Muricidae og Terebridae kalles også gjerne boresnegler. | |
Boresvamp borerer hull i skjell og kalkstein. Hullene er ca 2 mm i diameter. Arten er bare registrert på Vestlandet. | |
 | Slekten Bosmina, fra ferskvann, kjennetegnes ved den lange snabelen og det store panneøyet. Tre arter er funnet i Norge. |
Denne arten viser ganske stor variasjon i kroppsform. Flere navngitte former med usikker systematisk status inngår i denne arten. Overganger mellom dem forekommer ofte, og har forvirret naturforskerne i over 100 år. I de senere år har studier av innsjøsedimenter avklart endel av forholdene mellom arter og former. Like etter istiden var B.longispina enerådende langt nedover på kontinentet. Etterhvert kom også B.coregoni, som senere har gitt opphav til stor formvariasjon. Dette settes i sammenheng med at innsjøene er blitt mer produktive med tiden. B.coregoni kan derfor benyttes som en indikator på eutrofiering. Mekanismene bak dette er lite kjent, og arten kan også finnes under oligotrofe forhold. I Norge er den lite kjent, men forkommer i eutrofe innsjøer på Østlandet. Nokså uventet ble den funnet på Karmøy av Kopervik vgs. | |
 | Kan likne mye på B.longispina, som er en mye vanligere art. longirostris er mindre, og regnes som typisk for eutrofe vann. Dette har antakelig sammenheng med mer intens beiting på dyreplanktonet i mange eutrofe innsjøer, der det ofte er mye småfisk. Siden fisk oftest velger de største artene og individene som bytte, klarer den lille longirostris seg bra. Den er utbredt over det meste av landet, helst i eutrofe innsjøer. Lite kjent fra Nord-Norge, og bare noen få funnsteder på Vestlandet. |
| Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet. |
 | Bosmina-familien er representert med en slekt i Europa. De er lett kjennelige på at det første antenneparet strekker seg stivt og parallellt fra hodet som en snabel. |
 | Kjennetegn: Når botngras blomstrer er den lett å kjenne igjen på den lange stengelen med hvite eller svakt lyseblå blomster like over overflata. Bladene, 5-6 cm lange, sitter i en rosett, er butte, svakt flattrykte og noe nedbøyde. Leveområde: Står på grunt vann i næringsfattige, klare og svakt sure innsjøer og stille elver, også i fjellet. I forsurete innsjøer kan den finnes i store mengder. Utbredelse: Botngras er vanlig nord til Nordland. |
 | Omtrent 20 forskjellige arter fordelt på 7 slekter er registrert i Norge. Familien inneholder både planktoniske, semi- planktoniske og ikke- panktoniske arter. |
 | Fire beskrevne arter kjent fra Norge. |
 | Et stort dyr (0,55mm). Kroppen er dekket av et tynt panser (lorica), som i den fremre enden er trukket ut i 4 karakteristiske spisser eller tagger, sannsynligvis dreier det seg om arten Brachionus calyciflorus. Denne arten har vid utbredelse i ferskvann og tildels brakkvann, men er sjelden dominerende hos oss. Arter av denne slekten er mye brukt som startfor til yngel av endel arter fisk, og blir dyrket med velutviklede teknikker. |
| I Norge er det kjent tre arter i to slekter. |
Dataene i denne gruppen er registrert i Kystovervåknings programmet under krabber. | |
| Brasmens utbredelse er begrenset til lavlandet på Østlandet. Der finnes den i vegetasjonsrike, grunne innsjøer eller sakteflytende elver. Den spiser fortrinnsvis bunndyr som den finner på mudderbunn. Brasme kan danne hybrider med andre karpefisker. I Norge er det registrert hybrider med mort og flire. |
Brasmeflire (Abramis ballerus) Arten er ikkje registrert i Norge | |
Vi har to arter av brasmegras, stivt og mjukt. | |
Vi har to arter av brasmegras, stivt og mjukt. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Bredmyrdamsnegl (Lymnaea palustris) Funnet både i Sør- og Nord- Norge, men ikke langs Vestlandskysten fra Hordaland og nord til Troms. |
Bredringrørfly (Archanara neurica) Sjelden art som kun er påvist på Lista, Vest-Agder (første gang i 2008). | |
Bredøre (Barbastella barbastellus) Kjennetegn: Mellomstor flaggermus med svartbrun overside og mørk grå underside. Bakre del av rygg har gulhvite hårspisser. Ungdyr mørkere enn voksne. Korte, brede ører som møtes i pannen mellom øynene. Kort snute, ansiktshud og ører er svarte, flygehud svart til svartbrun. Kroppslengde 38-52 mm, underarm 36,5-43,5 mm, hale 38-52 mm og vingespenn 26-29 cm. Vekt 6-14 gram. Rask flukt. Nattaktiv. Habitat: Europa fra Sør-England til Kaukasus, men finnes ikke på Balkan. I Norge, enkelte funn i og omkring Oslo. Sannsynligvis ingen fast forekomst i Norge. Den trives i skogslandskap. Dagleier i trange hulrom i bygninger, mursprekker, hule trær og inngangspartier av grotter. Vinterdvale (november-april) i gruver, grotter eller fuktige kjellere, men også bak bordkledning. Næring: For det meste små arter av nattsommerfugler og tovinger. Jakter rundt trekronene men også ned til 1,5 meter langs alléer og skogkanter. Formering: Hunner kjønnsmodner i andre leveår. Ynglekolonier med 10-20 hunner. En eller to unger fødes i slutten av juni. | |
Bregnene omfatter flere familier. | |
 | |
 | I Norge har vi rundt 45 arter som tilhører bregneplantene og disse er fordelt på flere familier. Bregneplantene varierer mye både i form og størrelse. Bladene kan være hele, men ofte er de finnet. De kan være finnet både en, to og tre ganger og man sier ofte at de er finnet av 1., 2. eller 3. orden. Sporene hos bregner sitter i små sporehus. Disse sporehusene sitter igjen sammen i små klynger og kalles for sporehushoper. Hos mange arter er sporehushopene dekket av et tynt slør som kalles indusium. Formen på sløret er en viktig bestemmelseskarakter. Sporene spres med vind og vann og spirer opp til overjordiske, små gametofytter. Gametofytten har både hannlige-og hunnlige kjønnsorganer. Etter befruktning vokser det opp en ny bregne. De unge bladspirene hos bregner er opprullet og kalles for bispestaver. |
  | |
 | Brei dunkjevle (Typha latifolia) Planten kan bli 1-2m lang og har kraftige 1-2cm breie blad. Blomsterstandene er kjevleformet med det tynne hanakset øverst og det kompakte, brune hunakset nederst. Han- og hunaksene sitter tett samlet. Den kan vokse ut til ca. 0.5m dyp. Arten vokser i næringsrikt vann og finnes nord til Nordland. Det finnes en dunkjevleart til, smal dunkjevle (T. angustifolia), som har smalere blad og hvor han- og hunaksene sitter adskilt (dvs. åpenrom på 1-2cm mellom de to aksene). Den smale dunkjevla er mer sjelden. |
 | Breiflabb (Lophius piscatorius) Kjennetegn: Stort, bredt, avflatet hode og en meget bred munn med mange store, krumme tenner. I likhet med de andre artene i familien, er første stråle i ryggfinnen omdannet til en «fiskestang med agn» som den bruker til å lokke bytte foran munnen før det spises. Langs hele underkjeven er det tang- formete hudfolder som bidrar i den fantastiske kamoflasjen arten har. Størrelse:* Kan bli hele 2 meter lang, men er som regel mindre. Leveområde: Breiflabben lever fra fjæra ned mot 600 meters dyp langs hele norskekysten, men kan i gytetiden gå helt ned mot 1800 meters dyp. Næring: Breiflabben er stort sett en passiv dykker. Alt den trenger å gjøre når byttet er lokket foran munnen, er å åpne munnen raskt. Byttet følger da vannstrømmen rett inn i det store gapet. Føden består av fisk og større evertebrater som krabber, hummer og blekksprut. Breiflabbens kjøtt regnes som en delikatesse, og halen som er den delen som spises er helt fri for småbein. |
Artene i denne familien har et stort, bredt, avflatet hode og en meget bred munn med mange store, krumme tenner. Første stråle i ryggfinnen er omdannet til en “fiskestang med agn” som breiflabbene bruker til å lokke bytte foran munnen før de spiser dem. Familien inneholder 12 arter, men bare en art forekommer i norske farvann. | |
 | En slekt med to arter i Norge. |
  | De røde fruktene til villbringebær er velkjente. Blomsten er hvit. Skuddene er toårige, det første året kommer det tynne skudd uten greiner. Neste år vokser det greiner ut fra skuddet, og da dannes blomster og bær. Vokser gjerne på åpne steder med steinete, nitrogenholdig jord. Du finner den ofte i veikanten. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Bladformet, lys grå til askegrå, brun i kanten. Lober med tvert avskårne/avrunda ender med et nettverk av hvite linjer. Har soredier i linjesoral langs kanten og på flaten. Mangler isidier. Underside svart med festetråder. Vokser på stein og trær. Vanlig i hele landet. |
 | |
 | |
 | |
 | Brun blåvinge (Aricia eumedon) Finnes i skoglysninger og enger i Sør-Norge. |
Brun bredmøll (Prochoreutis sehestediana) Arten likner skjoldbærerbreimøll (Prochoreutis argentinetta), men har større felt med hvit pudring på oversiden. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Brun høstmåler (Operophtera brumata) Sammen med sin nære slektning Operophtera fagata (Blek høstmåler) er dette vår seineste måler på vingene om høsten. Den flyger fra september til desember. Hunnene er vingeløse. Arten finnes i alle våre fylker. |
 | |
 | |
 | |
Kjennetegn: Kroppslengde inntil 2,4 meter for hann og 2,0 meter for hunn. Halen er 5-15 cm, vekt inntil 350 kg. Habitat: Vi finner bjørn i Skandinavia, Finland, Russland, Balkan, Alpene, Pyreneene og store deler av Asia. Den amerikanske brunbjørnen (grizzly og kodiak) som regnes som samme art finnes i Nord-Amerika. Bjørnen liker høyereliggende, avsides skogstrakter med villmarkspreg. Nordpå finnes den også i lavlandet. Næring: Planter, insekter, småpattedyr, fisk og åtsler. Enkelte tar elg, rein og husdyr, særlig sau. Formering: Bjørnen kjønnsmodner etter3,5-6 år. Parring skjer i mai-juni, og 2-3 (1-4) unger fødes i januar-februar. Bjørnen kan forsinke fosterutviklingen og slik justere fødselstidspunktet til et tidspunkt gunstig for å ale opp unger. Spor: Sålegjenger, skrittlengde ved gange er 80-100 cm. | |
 | |
Brune, hårete steinfluenymfer (Plecoptera Samlegruppe) Familiene Nemouridea og Taeniopterygidae har nymfer med korte, hårete kropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis. | |
 | Brunflekket perlemorvinge (Boloria selene) En relativt vanlig art i hele landet, også i fjellstrøk. |
 | |
 | |
Brungult neslefly (Abrostola triplasia) En meget sjelden art i Norge i dag. Det foreligger kun et fåtall funn etter 1960. Arten forekom fra Oslofjorden til Rogaland før dette. | |
 | Brunkjølsnegl (Deroceras laeve) Kjennetegn: En relativt liten nakensnegl med en makslengde på ca. 2,5 cm. Dyrets farge er fra lys kastanjebrun til mørk brun, gjerne med noen mørke flekker. Den kan virke litt gjennomsiktig. |
Brunlangøre (Plecotus auritus) Kjennetegn: Lett kjennelig på sine 3-4 cm lange ører. Større øyne enn våre andre flaggermusarter. Lange rygghår, gråbrun overside, gulhvit underside. Ungdyr mer grålige. Brede vinger. Kroppslengde 42-53 mm, hale 37-55 mm, underarm 37-42 mm og vingespenn 23-29 cm. Vekt 5-12 gram. Langsom, jevn flukt. Kan stille i luften. Nattaktiv. Habitat: Finnes i hele Europa unntatt Hellas. Nord-Afrika og Asia til Japan og sørover til Pakistan. I Norge under skoggrensen på Øst-, Sør- og Vestlandet, samt ved Trondheimsfjorden. Trives i halvåpent skog- og kulturlandskap, også i hager og parklandskap i byer. Dagleier i større bygninger, men også i grotter og bergsprekker. Vinterdvale (oktober-mai) nær sommerområdene enkeltvis i sprekker eller fritt på bergvegger i gruver, grotter eller fuktige kjellere. Næring: Jakter vanligvis i 2-6 meters høyde mellom trestammer eller mellom busker og hushjørner. Tar store insekter som nattsommerfugler, vårfluer, stankelbeinmygg og biller. Også edderkopper, vevkjerringer og saksedyr. Formering: Hunner kjønnsmodner i andre leveår. Ynglekolonier med inntil 25 (i enkelte fall 50) hunner. En unge (i sjeldne fall to unger) fødes i siste halvdel av juni. | |
  | Brunnakken finnes utbredt fra Island og gjennom hele det nordlige Eurasia. I Norge er den påvist hekkende i de aller fleste fylker, sjeldnest fra Aust-Agder til Svenskegrensen. Bestandsoverslag er svært grove, men 4-6000 par er antydet. Brunnakken hører til slekten Anas, på norsk blir artene i denne slekten kalt gressender og kjennetegnes bl.a. ved at de normalt ikke dykker etter føden. Hannene til disse artene er svært fargerike, mens hunnene er mer brunspraglet for bl.a å gå i ett med vegetasjonen når de ruger. På vestlandet foretrekker brunnakken grunne vann med vegetasjonsrike strandbredder dominert av elvesnelle, flaskestarr og tjønnaks, og finnes ofte i tilknytning til dyrket mark. Brunnakken betraktes ofte som den eneste ?egentlige@ gressanden, fordi den i større grad enn de andre gressendene går og beiter på gressmark. De fleste brunnakkene trekker ut av landet vårt om høsten, og betydelige antall kan registreres i ferskvann og gruntvannsområder hvor de raster i september-oktober. På denne tiden av året har ikke hannen sin flotte vårdrakt, og det kan være vanskelig å skille brunnakkene fra andre gressender. En lysende hvit buk og et grått nebb kan imidlertid være gode kjennetegn å se etter. Spredte individer overvinterer langs kysten der det finnes åpent vann, ofte sammen med stokkender der disse fôres av mennesker. På Jæren overvintrer trolig over 1000 individer i et normalår. I løpet av april-mai vender brunnakken tilbake til hekkeområdene, avhengig av når det blir isfritt. |
Kjennetegn: Gråbrun til rødbrun ryggside, gråhvit bukside. Halen er kortere enn kroppen og lysere på undersiden. Store, hårkledte ører. Kroppslengde 130-290 mm, hale 125-230 mm og vekt 140-500 gram (i enkelte tilfeller inntil 600 gram). Normalt nattaktiv. Habitat: Finnes over hele jorden. I Norge ved bebygde og dyrkede områder, særlig i byer og tettsteder. Innført til Norge omkring 1750. Næring: Alteter, men mest plantekost. Formering: Kjønnsmodner i en alder av 40-60 dager, drektig i 21-24 dager, vanligvis 6-10 (kan spenne fra 1-15) unger i kullet. | |
 | |
 | Vokser på bjørk og på bartrær, særlig gran. Lavarten er avhengig av luft med lite forurensning. Inneholder mye stivelse. Har blitt brukt som tilsetning i brød. |
 | Brunskogsnegl (Arion vulgaris) Kjennetegn: Arten er vanligvis rødbrun. Lengden på voksne individer kan variere, men ligger gjerne et sted mellom sju og 15 cm. Unge individer har mørke lengdebånd på kappen og kroppssidene. Hodet og tentaklene er mørke, og slimet er gulrødt. Norsk forekomst: Brunskogsneglen er en relativt ny art i Norge. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet har arten spredt seg nordover i Europa med menneskelig hjelp, først og fremst med importert jord og plantemateriale. Den har sin naturlige utbredelse i det sørlige Frankrike og på den iberiske halvøy. Så seint som i 1988 ble den for første gang påvist i Norge. I dag finnes den utbredt langs kysten fra svenskegrensa i sør og nordover til Trondheimsfjorden. Livssyklus: Brunskogsneglen har ettårig livssyklus der eggene legges om sommeren og høsten og de voksne sneglene dør før vinteren. Milde og fuktige vintre har gitt sneglen optimale forplantnings- og leveforhold de siste åra (stor unge- og eggoverlevelse). Annet: Sneglene forårsaker store skader på blant annet på grønnsaker, korn, poteter, prydplanter m.m. Som nykommer i den norske faunaen har arten få naturlige fiender. Når man vet at hvert individ kan produsere opptil 400 egg årlig, kan bestanden eksplodere i “gode” år. |
Brunsli, Perlesli (Ectocarpaceae Samlegruppe) Brunsli (Ectocarpus siliculosus) og Perlesli (Pilayella littoralis) er vanskeleg å skilje med det blotte auge. Mikroskop eller lupe er nødvendig reiskap for riktig å kunne skilje dei ut. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Brunt sumpfly (Helotropha leucostigma) Vitenskapelig synonym: Celaena leucostigma | |
 | Bruntrevl (Mesogloia vermiculata) Arten er vanskeleg å skilje frå slimrevl (Eudesme virescens). På vårparten kan ein anta at funn er slimtrevl, mens det på hausten antakeleg er bruntrevl. På sommaren er begge tilstades, og funn bør i denne samanheng førast opp som bruntrevl/slimtrevl. Funn i fjøra er imidlertid mest sannsynleg bruntrevl, for Slimtrevl finst vanlegvis frå nedre fjøremål og ned til 3 m. Dei finst på beskytta stader, bruntrevl helst i ytre skjergard. |
 | Bruntufs (Sphacelaria cirrosa) Skolmetufs og Bruntufs var tidlegare skilde i to artar. Skolmetufs (tidlegare Sphacelaria bipinnata) er ein form av S. cirrosa, som i hovudsak veks på Skolmetang. |
 | Brushanen er i all hovedsak knyttet til fjellet, hvor den spiller og hekker på myrer i bjørkeregionen. Men den påtreffes også i lavlandet som hekkefugl, da gjerne på strandenger og kystnære myrer. Arten foretrekker insekter som mat, men spiser også endel bløtdyr og krepsdyr, og noe plantekost.Siden brushanen er en polygyn art er bestandsestimatene lagt på antall hekkende hunner, som hos oss er på anslagsvis 15 000. Under trekket treffer man på arten, gjerne i store flokker, på pløyde åkrer, grunne sandstrandsoner, og fuktige enger. Hannene trekker ut først om høsten, rett etter spillet, allerede mot slutten av juni. Hovedtrekket går (av hunner og ungfugler) derimot i september. Brushanene overvintrer i Afrika, sør for Sahara, og kommer tilbake til landet i mai. |
 | Hos bruskfisken har skjelettet ofte kalk, men det blir aldri omdannet til bein slik som i beinfisk. Tennene er ikke festet til kjevene, og de blir jevnlig skiftet ut. Bruskfisk har myke finnerstråler, mangler svømmeblære og har en del av embryoutviklingen inni en læraktig eggkapsel. |
| Seks arter i Norge. |
| Sannsynligvis ny art for vitenskapen. De fleste artene i slekten er semiterrestre, dvs. at denne arten sannsynligvis lever i fuktig mose eller jord langs bredden av vannet eller elva. En nært beslektet art er nettopp beskrevet fra Bergen. Denne arten ble funnet i mose på en betongtrapp. |
 | |
I denne gruppen er det plassert ubestemte mosdyr fra Hovis programmet. | |
 | Brødsvamp (Halichondria panicea) Brødsvampen vokser på stein og større alger. Den er veldig vanlig i littoralen on sublittoralen langs hele kysten. Brødsvampen er ofte olivengrønn, men fargen kan variere. |
Buccinum artene er stort sett nordiske, og kun den vanlige kongesneglen, Buccinum undatum, lever så langt syd som Middelhavet. Seks arter er kjent i Norge, men fem av disse er kun funnet i Nord- Norge eller Svalbard. | |
 | |
  | Buemerket seljefly (Orthosia gothica) Kanskje vårens vanligste nattfly i store deler av landet. Buemerket seljefly har en flygeperiode fra slutten av mars til mai, og kan være meget tallrik om man bruker lysfelle. De går også villig på sukkerlokking. Den vanligste varianten har et svart felt som omkranser innsiden av ringmerket, og strekker seg ned til oversiden av nyremerket. Dette feltet kan riktignok være lyst også. |
 | Bueskogmåler (Dysstroma truncata) For å skille bueskogmåler fra vinkelskogmåler må en se på undervingens tegninger. |
En art i Norge | |
  | Bukkeblad (Menyanthes trifoliata) Bukkeblad er en vanlig vann og myrplante. Den har store, flotte hvite blomster i tette aks. Blomsterknoppene er rosa. Ofte er det bare bladene vi ser, og de er lett å kjenne igjen ved de er trekoblet og sitter på en stilk som strekker seg over vannflaten. |
 | Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet. |
 | Bulkemispel (Cotoneaster bullatus) Bulkemispel kommer opprinnelig fra Kina. Arten er en hardfør busk og har tidligere vært svært populær som hagebusk. Arten har spredd seg kraftig ut i norsk natur de siste 30 årene. Kjennetegn: Stor busk, opptil 5 meter høy. Den har lang blomstringstid, og bærer røde, kjøttfulle og runde bær på høsten. Bladene er ca. 5 cm lange med tydelig nedsenket nervenett («bulkete»). Bulkemispel formerer seg ukjønnet, og en plante kan derfor gi opphav til en hel populasjon. Bærene spises av fugler og frøene spres derfor lett. Bulkemispel trives helst i lysåpne habitater, som i kanten av skog, i kratt eller berg, eller i veiskjæringer. |
 | |
 | |
 | |
 | Buska havpryd (Aglaothamnion sepositum) Han kan ha forgreiningar som du ser på figuren, men når han ligg i sjøen, blir alle greinene dregne i ei retning slik at algen kan likne på eit grantre i miniatyr. 2 – 6 cm høg. Algen er vanleg på bølgjeutsette stader i rurbeltet langs vestkysten og nordover, men langs austlege delar av Sørlandskysten og i Oslofjorden er han ikkje funnen. |
 | |
  | Buskflatvikler (Acleris laterana) Buskflatvikler er litt større enn jordbærflatvikleren (comariana), og har som regel de distinkte trekantete tegninger mot framkanten på overvingen. Hos en form er det rødbrune feltet utvidet til store deler av overvingen. En annen karakter er at hos jordbærflatvikleren er costa jevnt buet fra base til apex. Buskflatvikleren har ett rett parti fra 1/3 fra base til apex. |
Buskfuru er som navnet sier en busk eller lite tre. Den er vanlig i leplantinger og i hager. Den har også forvillet seg og finnes helt opp til Finnmark. Nålene sitter to og to sammen. Knoppene er butte og klisne. Konglene er blankt brune og butte. Hos vanlig furu er knopper og kongler spisse. | |
 | |
  | |
 | Bustnype er en meterhøy rosebusk. Den er ganske vanlig langs kysten nord til Troms. Blomstene er rosa og lukter godt. Nypene er runde, myke og røde. Nypene kan brukes til te eller syltetøy. |
  | Butaren veks ofte saman med fingertaren og rører seg fram og tilbake med bølgjene. Forma kan minna om ei fjør. Midtribba i bladet skiljer den frå sukkertare. Butaren toler ikkje temperaturar over 17 ° C og veks av den grunn ikkje innover i Skagerrak eller i Oslofjorden. Om sommaren kan han òg forsvinne i fjøra i resten av landet, men han veks framleis lenger nede i sjøen, der temperaturen er lågare. |
 | Butt sandskjell (Mya truncata) Butt sandskjell graver i mudder og sand og finnes fra midt i fjæra og ned til 70 m dyp. Butt sandskjell skiller seg fra vanlig sandskjell ved at de er flattrykt i ene enden. |
 | Buttblæresnegl (Physa fontinalis) Lever i innsjøer og vann, både i bølgeeksponerte og bevokste, stille områder. Sør-østlig utbredelse i Norge. |
 | Buttsnutefrosk (Rana temporaria) Vanlig frosk er funnet over hele landet, og kan gå til høyder over 1000 meter over havet i fjellstrøk i Sør- Norge. |
  | Buttstrandsnegl (Littorina obtusata) Opptil 1,5 cm lang. Skallfarge: Gul, brun, grønn, oransj eller svart. Glatt skall. Vanlig i Nordatlanteren og lever gjerne på litt grunnere vann på grisetang. |
 | Bydue (Columba livia domestica) Kjennetegn: Bydua har grå kropp med to svarte striper på vingefjærene. Kroppsfargen varierer fra grå til hvit og svart. Avstamming: Byduene er rett og slett forvillete tam- eller brevduer. Genetisk sett er de det samme som den ville klippedua. Klippedue er en form som nå dessverre er utryddet fra Norge. De siste forekomstene hos oss stammer fra Rogaland på slutten av 1940-åra. Utbredelse: Man finner størst forekomster av byduer i de store norske byene, der de til tider kan være meget tallrike. Hekkebiologi: Det er uhyre effektive fugler, som ofte kan ha fire kull i året. De legger reirene sine på avlukker i hus o.l. til nær sagt hvilken som helt tid på året. Forflytninger: Bydua er stort sett stasjonær, men små bevegelser i vinterhalvåret har blitt registrert. Næring: Den spiser villig av brød og matrester som folk mater med i parker, og kommer også innom foringsplasser der den finner de. |
Byhøymole er en kystplante som går opp til Nordland. Den er trolig innført og har spredd seg til eng og beitemark, sumpområder og tangvoller. Du finner den også som ugras i veikanter og på skrotemark. Hylsterbladene hos byhøymole har gryn og har sylforma tenner i kanten. | |
 | En art i Norge. |
 | En stor rovform, som lever pelagisk i mange av våre innsjøer. Dyret er utstyrt med en lang pigg bakerst som gir det en total lengde på godt over 5 mm. Den klarer seg dårlig der predasjonen fra fisk er intens, f. eks. fra sik. Derimot finnes den ofte i vann med ørret eller ørret og røye, selv om begge disse gjerne spiser den. Opptrer ofte fåtallig i planktonprøver. Dette skyldes delvis at den er en rask svømmer, og dels at antallet naturlig nok er lavere enn av dens byttedyr. Overvintrer vanligvis bare som hvileegg. Den er vanligst i næringsfattige vann, men dette kan godt skyldes at eutrofe innsjøer ofte har høy fiske-tetthet. Utbredt over hele landet. Idammer i høyfjellet forekommer en enda større form, som muligens er en egen art. |
 | Denne relativt vesle arten (3 – 10 cm) veks berre på dei mest utsette stader, frå Mandal og nordover. Han har ikkje blærer, men nokre pæreliknande puter i enden av greinene (formeringsorgan). Ein nær slektning er gjelvtangen. |
 | |
 | |
 | Båndet venusskjell (Clausinella fasciata) Lever i grov grus med sand og skjellsand fra grunt vann ned mot 100 meters dyp. |
 | |
  | |
  | Båndkorsnebb (Loxia leucoptera) Kjennetegn: En liten korsnebb, med to tydelige vingebånd i alle aldre. Hanner og hunner, samt ungfuglene, har tilsvarende farger som de to andre korsnebbene våre. Hannene har rødt hode og underside, hunnene er gulgrønne, mens ungfuglene er brunspraglete. Båndkorsnebb har et mindre kraftig nebb enn sine slektninger. |
Båndolivenmåler (Colostygia turbata) Kun påvist i Finnmark hos oss. | |
 | |
I Vaccinium-slekten har vi de fire artene tyttebær, blåbær, blokkebær og tranebær i vår flora. De har alle saftige, farga bær. De har oversittende blomster, dvs. at resten av blomsten sitter igjen på toppen av bæret. Blomstene er firedelte. | |
 | |
  | Kjennetegn: Et stort tre (5-20 m) med jevn, lysegrå bark. Bladene er blankt grønne med hel eller bukta kant. Først er de silkelodne, etter hvert har de bare hår i kanten. Blomstringen skjer etter løvspretten. To trekanta nøtter sitter sammen i en fliket og pigget hams. Mange steder er bøk eller en form av bøk med røde blad (blodbøk) plantet. Voksested: Bøk trenger litt god jord og trives i tørr til frisk løv- og granskog. Utbredelse: Bøketrærne kom til Norge for omkring 2000 år siden og sprer seg fremdeles. Tette, store skoger av andre tresorter var allerede etablert da bøken nådde Norge. Det var vanskelig for bøken å trenge inn i disse skogene, og naturlig bøkeskog finner vi derfor bare i Vestfold og spredt ned til Aust-Agder. I Lindås i Hordaland finnes en bøkeskog som er omkring 1000 år gammel. Den er sannsynligvis plantet, kanskje av kongene fra kongsgården på Seim like ved? Økologi: I en tett bøkeskog er det lite lys som slipper til gjennom bladverket. Det er lite annet som vil gro her. Om våren er det nok lys til at vårplanter trives. Anvendelse: Bøkens ved er hard og har stor verdi og blir brukt til bl.a. møbler, gulv, ispinner, leker og kunsthandverk. |
Bøkefamilien er en stor familie med nesten tusen arter spredt over hele verden. Hos oss har vi de tre slektene eik, bøk og kastanje. Det som kjennetegner familien er hamsen som dekker hunnblomstene. Frukten er en nøtt. Hannblomstene henger i rakler. Våre arter pollineres med vinden og føene spres med dyr. | |
Bøkelavspinner (Eilema sororcula) Arten er kun påvist noen få ganger i Norge, alle langs kysten av sørøstlandet. Første funn var i Kristiansand (Vest-Agder) i mai 2000. | |
Slekten innholder bare en art i vår ville flora, nemlig bøk. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Børsteflaggermus (Myotis nattereri) Kjennetegn: Overside grålig med svak bruntone, tydelig gråere enn vannflaggermus. Lys gråhvit underside med nokså skarpt skille mellom over- og underside. Lys ansiktshud, ører når 5 mm utenfor snutespiss når de brettes framover. Spiss snute. Kroppslengde 42-50 mm, hale 38-47 mm, vingespenn 25-28 mm og underarmslengde 36-43 mm. Vekt 5-13 gram. Nattaktiv. Habitat: Hele Europa (unntatt Balkanlandene), og Nord-Afrika og Asia østover til Japan. Finnes skog og kulturlandskap, dagleier i hule trær og bygninger, vinterdvale i grotter, huler og fuktige kjellere. Næring: Lite kjent. Snapper dagaktive insekter som har slått seg til ro for natten fra vegetasjon. Formering: Kjønnsmodner trolig i første leveår. Ynglekolonier med 20-80 hunner. En unge fødes i juni-juli. | |
Børstehaler er fellesbetegnelse på denne orden og orden Thysanura ( Zygentoma). Børstehalene har ikkje vinger, og bakkroppen ender i tre halebørster. | |
Denne underfamilien ble tidligere regnet som en egen familie, Lymantriidae. | |
 | |
| Familien Caenidae har bare små arter som mangler bakvinger. Nymfene er langsomme bunndyr. Fem arter i to slekter i Norge. |
Finnes i hele Norge. Nymfene lever på mudderbunn i rennende og stillestående vann. Intolerant for lav pH. | |
Finnes i hele Norge. Nymfene lever på mudderbunn i rennende og stillestående vann. Intolerant for lav pH. | |
Arten er ikke funnet på Vestlandet eller nord for Trøndelag. Nymfene lever på mudderbunn i stillestående og rennende vann. De liker seg i middels næringsrike til næringsrike vann og er tolerante for forurensning, men ikke for lav pH. | |
 | De Calanoide hoppekrepsene har lengre antenner og mer avlang kropp enn de cyclopoide. Calanoide hoppekreps er de mest tallrike dyra blant zooplankton i havet, både i antall dyr og antall arter. Det er ca. 90 ulike arter i havet, der de ugjør mellom 50% og 89% av zooplanktonet. |
| Dette er hoppekreps av ordenen Calanoida som er for unge til å kunne bestemmes videre. De calanoide hoppekrepsene har lengre antenner og mer avlang kropp enn de cyclopoide. |
| Fire arter er tidligere registrert i Norge. |
Sør-Østlig art funnet i kyststrøkene fra Østfold til Rogaland. Funnet i Nord-Trøndelag av Levanger vg. (Hammervatn), og i Sør-Trøndelag av Malvik vg. (Lauvtjønna) og Fosen vg. (Koltjønna). En tolerant art, ofte funnet i vann med organisk forurensning. Tåler også brakkvann. | |
Utbredt i hele Norge. En tolerant art, funnet i en rekke typer ferskvann. | |
Hunner kan ikke bestemmes med sikkerhet. 3 arter i Norge. I de fleste tilfeller refererer det seg til C. praeusta eller C. producta. Den siste arten, C. wollastoni, er vanligvis grei å skille ut. | |
Arten er utbredt i hele landet og vanligvis funnet i fjellområder eller i kystvann. Det er en art som påtreffes i mindre, næringsfattige vann og dammer over hele landet med pH under 6. I England er arten beskrevet som vanlig i myrdammer med torvmose (Sphagnum). | |
Tre arter i Norge. | |
 | En slekt med to arter er registrert i Norge |
| |
| To arter i Norge. Nymfene trenger vann med høyt innhold av oksygen, gjerne rennende, men ikke så hurtigrennende at planter ikke kan vokse i vannkanten. |
 | |
| 1-30 my i diameter. Tråder ofte forenet I puter, fastsittende eller frittsvevende som plankton. Trådene ligner på Rivularia (4). | |
| To arter i Norge. |
| Forekommer helst i næringsfattige, gjerne større innsjøer. Synes å foretrekke detritus og sedimenter innimellom vannplanter langs stranden, men kan også fanges dypere ned i profundalen. Kjent fra store deler av Norge, men synes å mangle i fjellet. Overvintrer oftest som hvileegg. |
En art i Norge. | |
 | En art er funnet i Norge. Taskekrabben er den store arten som gjerne endar sine dagar i ei gryte med kokande vatn. Ein finn sjeldan levande individ på grunt vatn i dagslys. Særleg på seinsommaren rører han seg oppover, på flod sjø heilt opp i fjøra, når mørket kjem. Hovudårsaka til det er truleg at han beiter på rur og blåskjel. Han er registrert nordover til Midt-Troms. |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
Capitellidene har prostomiium (“hode”) uten vedheng. Et eller to segmenter er uten hår, og alle parapodiene (“pseudo-bein”) er todelte. Dette er gravende former, og den mest kjente i Norge er Fjæremarken. Fjæremarken blir ikke ofte observert, men ekskrementhaugene deres er lette å få øye på. | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
 | To arter forekommer i Norge. |
En art i Norge. | |
Består av slektane Cerastoderma, Laevicardium Acanthocardia og Parvicardium | |
 | |
 | |
 | De sentriske kiselalgene har rundt skall. |
En art i Norge. | |
| En slekt med en art i Norge. |
| En art funnet i Norge. |
Registrert fra stort sett hele landet, men ikke fra Vestlandet. Nymfene lever på planter og steinbunn i rennende og stillestående vann. | |
| 7 arter hittil registrert i Norge. Larvene bygger hus av sand og smågrus med en leppe langs begge sidene og faran åpningen på ruggsiden lik det en finner hos Molannidae. |
Spredt registrert i Norge. Larvene foretrekker åpen littoralsone i innsjøer, eller sakterennende elver, med fast bunn, på steiner og planter etc. Larven finnes ofte i gelémasser av diatoméer og svamp. Flygetid juli – august. | |
 | |
 | Ceratium finnes i både ferskvatn og sjøvatn. De fleste artene er marine. Slekten Ceratium har stor forekomst i sjøvann og er en av de dominerende og mest iøyenfallende slektene av fureflagellater, ikke minst fordi de er så store. |
 | Store celler. Ferskvannsart. |
 | Ceratium hirundinella har tre lange lange horn på underkroppen som gjør den lett kjennelig og hvor cellens overdel er forlenget til et langstrakt horn. Formen kan variere. Meget vanlig art i ulike vanntyper. Relativt stor (> 100 µm lang). Ferskvannsart. |
 | |
En art i Norge. Rovdyr som svømmer frtt i større vann. | |
 | 8 arter tidligere registrert i Norge. Ceriodaphniene lever stort sett planktonisk i små vann eller langs bredden i større vann. |
Tidligere kun registrert på Østlandet. Arten er varmeelskende, og forekommer først når temperaturen i vannet overstiger 10° C. Finnes helst blandt frodig vegetasjon langs bredden av større vann. | |
| Denne vannloppen elsker klare, rolige vann. Den lever mellom vannplanter langs bredden, eller planktonisk i de øverste 1-3 meter av vannet. Den utvikler seg optimalt i eutrofe vann med lite humus og høy pH. |
| En liten, ikke uvanlig vannloppe langs kysten og på Østlandet. Kan enkelte ganger dominere i dyreplanktonet, helst i mindre innsjøer. Dyrene kan ernære seg på meget små partikler, og kan klare seg på bare bakterier. Videre tåler de lave konsentrasjoner av oksygen. Sammenlignet med den nærstående arten C. pulchella, klarer C. quadrangula seg bedre i sure og næringsfattige vann. |
| Slekten Ceriodaphnia består av 26 arter, 8 av disse forekommer i våre områder. Ceriodaphniene kan ligne små daphier, men har en annerledes hodeform. De lever planktonisk i små vann, og nær overflaten i større vann. De har en ‘hoppende’ svømmeform, på samme måte som daphniene. |
 | Kiselalgeslekten Chaetoceros er en dominerende slekt i vårplanktonet i våre farvann. Hos denne slekten dannes lange cellekjeder som karakteriseres ved de fire børstene som stikker ut fra hver av cellene. Sett fra lokksiden er cellene runde. |
 | Arten kjennetegnes ved at endebørstene peker i en annen retning enn de andre børstene. Cellene har en pigg som stikker ut fra skallsiden. |
 | Denne arten har klorofyll helt |
 | Denne arten har kjeder av celler som danner spiraler uten spesielle endeceller. Alle børstene vender samme veg. |
 | Chaetoceros debilis danner spiraler med flere vindinger. Cellene er kvadratiske eller litt bredere enn lengden. |
 | Denne arten karakteriseres ved sammenvokste børster ved basis. Kan danne ganske lange kjeder. |
 | Denne arten, |
| Kiselalgeslekten Chaetoceros er en dominerende slekt i vårplanktonet i våre farvann. Hos denne slekten dannes lange cellekjeder som karakteriseres ved de fire børstene som stikker ut fra hver av cellene. Sett fra lokksiden er cellene runde. |
| 2 arter registrert i Norge. |
Vidt utbredt i hele Norge. Larvene lever i rennende vann og innsjøer med lav vanntemperatur, helst på sand- eller steinbunn. Flygetid sept. – jan. | |
 | Arten er registrert på Østlandet og i Nord- Norge. Larvene synes å være begrenset til dammer uten fisk. |
| C. flavicans er den vanligste arten svevemygg i Norge, og den eneste som klarer seg sammen med fisk. Larvene vandrer gjerne ned i bunnsedimentet om dagen, men kommer opp for å spise om natten. |
| Kun tidligere registrert i Sør- Norge, men har antakeligvis en mye større utbredelse. Larvene er større og kraftigere pigmentert enn C. flavicans, som er den vanligste arten. Siden de er store og godt synlige, blir de fort spist av fisk, og forekommer oftest i fisketomme dammer. Ser imidlertid ut til å klare seg godt i forsurede innsjøer på sørlandet, der fisken er dødd ut. |
Chara-artene finnes bare i kalkrike, først og fremst næringsfattige innsjøer. I grunne kalksjøer kan de danne tette matter over store deler av bunnen. De fleste artene har bark på stengel og grener. De er som oftest kalkinnsatte og derfor stive og har en helt særegen lukt. Chara-artene finnes i kalkrike områder i hele landet. De fleste av artene er sjeldne og sårbare overfor forurensninger, og Chara-sjøene regnes som særlig verneverdige. | |
Fire arter er tidligere registrert i Norge. Slekten Chaetogaster er rovdyr. De forekommer generelt i reint vann, men enkelte arter kan forekomme i store mengder i forurenset vann. Om dette gjelder C. diaphanus, vet vi ikke. | |
Tidligere registrert på Østlandet og Vestlandet. Rovdyr som også kan finnes i brakkvann. | |
| Til Chelicerata hører bl.a. edderkopper, midd, skorpioner, heteskokrabber og sjøedderkopper. Felles for dem alle er at de har en kropp som er delt i en framkropp med hode og bryst (cephalothorax) og en bakkropp (abdomen). Det første ekstremitetpar er gripeklør (chelicerer) som brukes til å spise med. Cheliceratene mangler antenner og ekte kjever (mandibler). |
En art i Norge. | |
 | |
 | |
Den nest største underfamilien i Norge med ca. 200 arter. | |
| 25 arter fordelt på fire underslekter. |
| En svært stor og vanlig slekt i stillestående vann, med noen arter også i rennende vann. De fleste artene forekommer i næringsrikt (eutroft) vann, og noen arter tåler svært mye organisk forurensning. Det finnes imidlertid arter som også lever i mesotroft og oligotroft vann. Masseforekomst av larver i denne slekten i et ellers oligotroft vann, kan tyde på lokan forurensning fra f. eks husholdning eller jordbruk. Larvene har hemoglobin (de er kraftig røde) og kan derfor overleve i vann med oksygensvinn. Hemoglobinet er svært likt menneskets, og kan føre til allergiske reaksjoner. Slekten er et kompleks av såkalte “sibling-arter” og kan bare bestemmes korrekt på båndmønstre på kjempekromosomer i dyras spyttkjertler. Pupper kan ikke bestemmes, og voksne hanner er problematiske. |
 | Sl. Chlamydomonas som forekommer i ferskvann, omfatter svært små encellede grønnalger med diameter 12-30 my. Slekten har mange arter. Frittsvømmende celler fra slekten Chlamydomonas har representanter i alle vann. Cellene har to like lange flageller. Ukjønnet formering ved todeling. Kjønnet formering er også kjent hvor gametene er lik de vegetative cellene. Når gameter danner zygoter får cellen fire flageller. |
 | Denne grønnalgen er årsaken til rødfargen man kan se på snø i fjellet. Fargen skyldes masseforekomster av de ubevegelige sporene som inneholder astaxanthin. Les mer om rød snø på http://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/r/rodsno.html |
| Sl. Chlamydomonas som forekommer i ferskvann, omfatter svært små encellede grønnalger med diameter 12-30 my. Slekten har mange arter. Frittsvømmende celler fra slekten Chlamydomonas har representanter i alle vann. Cellene har to like lange flageller. Ukjønnet formering ved todeling. Kjønnet formering er også kjent hvor gametene er lik de vegetative cellene. Når gameter danner zygoter får cellen fire flageller. |
Tre arter finnes i Norge. Alle artene kan leve på hardt underlag, og er i det minste som unge festet til underlaget med byssustråder. | |
 | Denne ordenen er svært artsrik. Ubevegelige celler uten flagell. Encellede eller kolonidannende. Ordenen omfatter en hel rekke slekter som ikke alle er lette å bestemme. De fleste artene i denne ordenen krever varmt og næringsrikt vann. |
Encellede eller kolonidannende alger. | |
 | Hos slekten Chroococcus har cellene karakteristisk blågrønn farge. Den er omgitt av et tykt gelelag som er synlig på bildene. Cellene er runde eller halvmåneformede og ofte ligger de flate sidene mot hverandre. |
| Chroococcus turgidis er en karakteristisk art i myrvann, men den forekommer også i åpne innsjøer. |
 | Hos slekten Chroococcus har cellene karakteristisk blågrønn farge. Den er omgitt av et tykt gelelag som er synlig på bildene.
Cellene er runde eller halvmåneformede og ofte ligger de flate sidene mot hverandre. Bildet viser arten Chroococcus turgidis som er en karakteristisk art i myrvann, men den forekommer også i åpne innsjøer. |
 | |
 | |
| Chydoridae-familien har mange arter. De fleste av disse er små, 0.2-0.4 mm, men en slekt blir ganske store; Eurycercus, opptil 4 mm. Alle chydoridene er relativt runde og svømmer med langt jevnere bevegelser enn andre vannlopper. |
| Fem arter i Norge. |
| En liten (0,49mm) strandlevende vannloppe. Den er relativt lett å kjenne, men på små detaljer. Trolig er den ofte forvekslet med andre, og utbredelsen er ikke godt nok kjent. Forekommer trolig over det meste av landet. Lever helst på bunnen (mudder, detritus) eller i påvekst på stein der det samles detrituspartikler. Sjeldnere å finne i vegetasjonsbeltet. Euryøk art som finnes både i næringsrike og -fattige vann. |
| Slekten Chydorus består av ca 30 |
| En av de minste (0.5mm) vannloppene, med karakteristisk, kuleformet kropp. Arten kan vise seg å bestå av flere nærstående arter. Tidligere mente man at den fantes over store deler av kloden, men etterhvert har man skilt ut flere arter fra denne. Utbredt i Eurasisa i alle slags vanntyper, i det hele tatt en svært euryøk art. Som regel i den vegetasjonsfrie delen av strandsonen. I næringsrike innsjøer kan den forekomme som plankton, den spesialiserer seg da på å spise store, trådformede alger. |
To arter i denne slekten forekommer i Norge: Femtrådet tangbrosme og nordlig tangbrosme. | |
 | |
| Tre arter i Norge. |
| |
| Larvene lever på mudder eller sandbunn i stillestående eller rennende vann. Larver og pupper er foreløpig dårlig beskrevet, og kan ikke bestemmes til art. |
 | Disse muggsoppene krever mye fuktighet. Den får lett fotfeste om det er for fuktig inne. Kan ofte ses som et svart belegg som kan forveksles med sot. Ofte kalt svartsoppp. Cladosporium gir fra seg store mengder sporer og kan være plagsom for folk med allergi. På næringsmedium ofte mørkegrønn til brungrønn med en fløyelsaktig overflate. |
| Fem arter i Norge. |
| Slekten Cladotanytarsus er euryøk. Arter er kjent fra så foskjellige habitater som bekker, større elver, dammer, innsjøer, brakkvann og varme kilder. Larvene er ikke beskrevet for de fleste artene. I Norge er det 3 arter i slekten. |
 | |
| En art kjent i Norge. |
| Lever på bløtbunn i relativt varmt vann i sjøer, dammer og sakterennende vann. Rovdyr, lever av andre invertebrater. Slekten er hovedsakelig tropisk med kun en art i Europa. |
| |
| To arter er tidligere registrert i Norge. |
Ikke funnet på Vestlandet eller Nord for Sør- Trøndelag. Nymfene lever i middels næringsrikt til nærinksrikt, rennende eller stillestående vann og er intolerante for lav pH. Tåler noe saltholdighet. | |
Finnes over hele landet. Nymfene lever i rennende eller stillestående vann. Mesotrof til eutrof art som er intolerant for lav pH. | |
 | Slekten Closterium har svært lange celler, mange kan bli over 400 my i lengden. Cellene er smale, sylindriske, bøyde og avsmalnet i endene. På dansk kalles denne gruppen for månealger. Cellene er todelte, men mangler midje. Artene i slekten Closterium er svært variable og dermed ikke like lette å bestemme. Slekten tilhører koblingsalgene, en undergruppe av grønnalger. |
 | |
 | |
| Slekten Closterium har svært lange celler, mange kan bli over 400 my i lengden. Cellene er smale, sylindriske, bøyde og avsmalnet i endene. På dansk kalles denne gruppen for månealger. Cellene er todelte, men mangler midje. Artene i slekten Closterium er svært variable og dermed ikke like lette å bestemme. Slekten tilhører koblingsalgene, en undergruppe av grønnalger. |
En art langs norskekysten. | |
Denne ordenen inneholder de irregulære sjøpinnsvinene: sjømus og sanddollar. Flere arter sjømus finnes langs norskekysten. | |
| Mange europeiske forskere regner denne underslekten som en egen slekt, men på grunn av uklare diagnostiske karakterer, får den av Nilsson og Holmen (Fauna ent. scand., 32, 1995) status som underslekt. Fem arter er registrert i underslekten Coelambus. |
| Vanlig i Sør- Norge, og spredt registrert nord til og med Finnmark. Arten finnes i næringsfattige vann med snadbunn og relativt lite vegetasjon. |
 | |
 | 6 arter er tidligere registrert i Norge. |
| Sannsynligvis den vanligste vannymfearten i Norge. Den er utbredt i hele landet unntatt Finnmark. Den er plassert i kategori 4 (ikke truet). Nymfene er tolerante, og finnes i de fleste ferskvannsmiljøer. Livssyklusen kan ta fra to til fire år. Flygetid fra slutten av mai til midten av august, men som oftest i juni og juli. |
| Arten er regnet som sjelden i Norge. Tidligere ble den funnet langs kysten fra Halden til Stavanger, men er ikke funnet i Østfold og Akershus i de seinere åra. En antatt tolerant art, men muligens ømfintlig for eutrofiering. Nymfene lever i stillestående, ofte små vann, og kan være vanskelig å skille fra den nærstående C. pulchellum, som er utbredt nord til Bodø. Flygetid fra slutten av april til midten av september, men mest tallrik i juni og juli. |
| Regnes som en typisk kystart, og er funnet langs kysten fra Halden til Bodø. Nymfene er tolerante, og antas å være relativt tolerante også overfor surt vann. Flygetid fra april til midten av august. Nymfene kan være vanskelige å skille fra den nærstående arten C. puella. Denne er imidletrid bare kjent langs kysten fra Halden til Stavanger. |
| Det er 5 arter i denne slekten i Norge. Individene kan ikke bestemmes videre hvis de er for unge eller hvis de mangler analgjeller. |
| Gruppen består av 3 arter i Norge. Artene kan foreløpig bare bestemmes som voksne. |
| Denne familien inneholder flere vanlige slekter som kan være vanskelige å skille. Tilsammen ti arter fordelt på fem slekter er tidligere registrert i Norge. Alle nymfene er 15-30 mm lange og lever blant vegetasjon i stillestående vann. Hos de voksne kan arten Pyrrhosoma nymphula gjenkjennes ved at den er vår eneste røde vannymfe, de andre artene er blå eller grønne av farge. |
| |
| |
Coloradobille (Leptinotarsa decemlineata) Coloradobillen er karakteristisk med langsgående striper i gult og svart, larven er rødoransje med svarte flekker. Den voksne billen er ca. 10 mm lang. Den er regnet for å være en invaderende art og kan bli et stort problem på potetavlinger. | |
| Fire arter er registrert i Norge. |
| Tidligere registrert på Østlandet og i Sør Trøndelag. Lever hovedsaklig i mer eller mindre temporære dammer i åpent landskap, men kan også forekomme i mindre, dystrofe, eller klare innsjøer. |
| Fire arter registrert i Norge. |
| De fleste artene er kald-stenotherme. De foretrekker bunn med mose eller vannplanter i stillestående vann. 7 arter er kjent i Europa, hvorav 5 i Norge. Larvene kan ikke bestemmes til art. |
 | Denne familien inneholder en slekt med fire arter registrert i Norge. Alle artene er planktoniske. |
 | Fire arter i Norge. Dyrene bygger tredimensjonale kolonier, og har hvileegg. |
| Antakelig utbredt i hele Norge. Danner kolonier på 5-12 individer, og er flerårig. Lever i vann og dammer, og også i brakkvann. |
| Conochilus unicornis/hippocrepis Her inngår to arter: C. unicornis (rousselet, 1892) og C. hippocrepis (Schrank, 1830). Siden vi ofte finner overgangsformer mellom disse to, behandles de her under ett. Dyrene kan leve enkeltvis, men etterhvert som de formerer seg sitter ‘søstrene’ (de er partenogenetiske) sammen i en rund koloni, hvert dyr forankret i en geléliknende matrix. Koloniene kan bli ganske store, og godt synlige med det blotte øye. Dyrene lever som plankton, gjerne i epilimnion i oligotrofe sjøer. Kan opptre i store mengder om sommeren, men forsvinner som oftest om vinteren. Hanner opptrer som frittsvømmende individer på sensommeren. Eggene de befrukter blit til tykkveggede hvileegg som tåler både tørke og frost, og klekker neste vår. |
Dette er små krepsdyr-larver. En frittlevende planktonisk larve er vanlig hos de fleste marine krepsdyr, i ferskvann finner vi det hos hoppekreps. Utviklingen hos hoppekreps består av mange trinn. Etter eggstadiet gjennomgår de 6 nauplius-stadier, og deretter 5 copepoditt-stadier før de blir voksne. Karakteristisk for nauplielarvene det store, røde nauplieøyet. | |
| En art i Norge. |
| Lever i rennede vann der den graver seg ned i sand eller mudderbunn. Kan også finnes i innløps- eller utløpselver til innsjøer og vann. Vidt utbredt i Europa, i Norge langs kysten fra Østfold til Trøndelag. Kategoriseres som sjelden i Norge, men er et grensetilfelle til kategori 2; sårbar. Den synes å være ømfintlig for endringer i vannkvaliteten. Flygetid fra slutten av mai til begynnelsen av september. |
| Kun en art i Norge. Den er vår største øyenstikker, og de voksne er lett kjennelige på bakkroppens gule ringer på svart bakgrunn. |
| |
| En art i Norge. |
| Arten er kjent fra det meste av Sør-Norge, men bare sporadisk funnet på Vestlandet. Ikke registrert nord for Nordland. Nymfene lever i stillestående vann og damme. Flygetid fra midten av mai til tidlig august. |
| I Norge er det registrert 7 arter fordelt på 3 slekter i denn familien, men bare slekten Somatochlora har flere enn en art. De voksne insektene er metallisk grønne, gjerne med et kobberskjær. |
| |
 | Denne slekten inneholder to arter i Norge: lagesild og sik. Noen forskere argumenterer for at Lagesilda og dens nærmeste slektninger bør plasseres i en egen familie (Coregoniidae), men mange anser dem som medlemmer av laksefamilien, dog med en egen underfamiie (Coregoniinae). |
| To arter registrert i Norge. Vår største buksvømmer art, Corixa punctata, hører til her. |
Registrert i Norge nord til og med Hordaland. Arten er tolerant, men lever fortrinnsvis i mindre, mesotrofe vann. | |
Dette er en art som ser ut til å være relativt sjelden i Norge, men er tidligere registrert i Østfold, Akershus, Buskerud og Aust Agder. Arten lever i næringsrike dammer gjerne med en pH > 6, og J. T. Jastery (1981) foreslår i sin artikkel om utbredelse og økologi hos norske vannteger at en videre undersøkelse av næringsrike dammer i Øst-Norge vil føre til flere registreringer. En slik undersøkelse er utført av Hov videregående skole, og vi har fått en registrering av arten fra Hovsdammen i Askim (Østfold). | |
Juvenile individer kan ikke artsbestemmes. | |
| 12 arter i Norge. |
| Denne slekten er de minste av fjærmyggene. Det er mange arter, og hverken larvene eller puppene kan bestemmes til art. |
 | Til venstre ser vi en celle sett fra siden, hvor vi kan tenke oss lokket opp og bunnen ned (som en eske). |
 | Slekten Cosmarium omfatter en mengde arter. Denne har flat topp og cellen er noe lengre enn den er bred. |
| Slekten Cosmarium omfatter en mengde arter. Denne har flat topp og cellen er noe lengre enn den er bred. |
| Slekten Cosmarium omfatter en mengde arter. Denne har flat topp og cellen er noe lengre enn den er bred. |
To arter er kjent fra hele Norge. | |
I denne samlegruppen er det plassert reker fra Hovis programmet. | |
En art i Norge. | |
| 28 arter fordelt på 2 underslekter i Norge. |
Euryøk, lever fortrinnsvis i rennende vann, men finnes også i littoralsonen i stillestående vann og i brakkvann. | |
Bestemmelsen er litt usikker. Arten er oligotrof, og er blant annet funnet på Finse. | |
Bestemmelsen er litt usikker. Arten er beskrevet fra brakkvann i Finland, og er ikke funnet i Norge tidligere. | |
Lever i stillestående og sakte rennende vann. Arten er ny for Norge. Tidligere kjent fra Belgia, Tyskland og Finland i Europa, og dessuten fra Canada. | |
Arten lever både i stillestående vann, rennende vann og i brakkvann. | |
Eutrof eller i det minste euryøk art. Lever i påvekstalger på stein og plantestengler osv. i littoralsonen. | |
Arten er vidt utbredt i Europa (sør til Østerrike) og i den arktiske delen av Nord-Amerika. Økologien til arten er ikke kjent. | |
Arten lever i mose i stillestående vann. Opprinnelig beskrevet i Finland, nylig funnet i Norge. | |
Littoral art, også funnet i brakkvann. | |
Oligotrof art, opprinnelig beskrevet fra Grønland. | |
| |
Lever i stillestående og sakte rennende vann. Er tolerant overfor oksygensvinn, og tåler derfor organisk forurensning. | |
Arten lever på og av høyere vannplanter, f.eks. tjønnaks og nøkkeroser. Vidt utbredt både i Europa og i Nord-Amerika. | |
 | En art i Europa. |
| En art registrert i Norge. De individene som overvintrer (statoblaster) er alle av den frittdrivende typen (floatoblaster). |
 | Crucigeniella danner store flak hvor store celler ligger planmessig i bestemt orden. Grupper på 4 og 4 celler med langsiden mot hverandre. Cellelengde 10 my. (1my=1/ 1000mm). Cellene har en pyrenoide ved siden av kromatoforen. Kromatoforen er blitt brun etter fiksering. |
| Crucigeniella danner store flak hvor store celler ligger planmessig i bestemt orden. Grupper på 4 og 4 celler med langsiden mot hverandre. Cellelengde 10 my. (1my=1/ 1000mm). Cellene har en pyrenoide ved siden av kromatoforen. Kromatoforen er blitt brun etter fiksering. |
| Fire arter funnet i Norge. |
| Mange arter som lever i mange typer ferskvann. Larver og pupper er dårlig beskrevet og kan ikke artsbestemmes. Noen larver er beskrevet som rovdyr, men vi vet ikke om dette gjelder hele slekten. |
 | |
| Vanlig slekt. Cellene for denne slekten er opp til 40-60 my. |
| Vanlig slekt. Cellene for denne slekten er opp til 40-60 my. |
| Vanlig slekt. Cellene for denne slekten er opp til 40-60 my. |
En art i Norge. | |
Dette er sviknottene vi mennesker blir bitt av. | |
 | To arter brennmaneter finnes i Norge. Den blå brennmaneten (Cyaena lamarckii) er sjelden nord for Møre, men forekommer ofte langs Sørlandskysten og på Østlandet. Den røde brennmaneten finnes langs hele norskekysten. |
Det finnes to arter brennmaneter i Norge, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) og rød brennmanet (Cyanea capillata). Rød brennmaten er kjent over stort sett hele landet, mens blå brennmanet sort sett finnes på Sørvestlandet til Østlandet. | |
| |
 | De cyclopoide hoppekrepsene har rundere kropp og kortere antenner enn de calanoide. |
| Dette er hoppekreps av ordenen Cyclopoida som er for unge til å kunne bestemmes videre. De cyclopoide hoppekrepsene har rund kropp og relativt korte antenner. |
| Seks arter i Norge. |
| Denne arten lever planktonisk i ganske mange av våre innsjøer. I høyfjellet lever den også i dammer, og finnes her i en egen variant (forma tatricus). På Svalbard lever den i dammer som er dype nok til ikke å bunnfryse. I lavlandet finnes den i både næringsrike og næringsfattige vann, men ser ut til å forsvinne ved forsuring. Navnet abyssorum fikk den fordi G. O. Sars første gang fant den på dypt vann i Maridalsvatnet i Oslo, men dette er ikke særlig betegnende. Om vinteren kan den i noen innsjøer overvintre i diapause (en dvaletilstand) i bunnslammet i det siste larvestadiet (copepodittstadium 5). De voksne er rovdyr, men de små larvene tar også planteplankton. |
Tidligere registrert i Hedmark, Oppland og Buskerud. Liker seg i store sjøer der den svømmer nært overflaten. | |
| Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann. |
| Slekten Cyclops forekommer i svært |
Spredt registrert på Østlandet, i Agder, Telemark og Nordland. Vanlig art i små dammer og tjern, spesielt om våren, der den svømmer nær overflaten. | |
En art i Norge. | |
| |
 | Bildet viser celle sett fra siden, innfelt bilde viser selle sett fra skallsiden. |
Lett flate runde eller pæreformede dyr. To lange forgreina tentakler som kan trekkes innn. | |
Det finnes fire norske arter. De to vannlevede artene, har larver som finnes i mose i innsjøer og dammer. | |
| To arter er kjent her i landet. |
I Norge kjent nord til Trøndelag. Arten lever fortrinnsvis i oligotrofe vann med lite vegetasjon. I England rapportert fra rikere habitater med mye vegetasjon. Arten er en av få rovdyrarter innenfor familien Corixidae. | |
Unge (juvenile) dyr kan ikke bestemmes videre. 2 arter i Norge. | |
 | Ni arter er registrert i Norge. Alle er funnet i største deler av Sør- Norge, og noen også nord i landet. |
 | Hos denne familien er bare larvene vannlevende. De voksne lever på land, men er imidlertid knyttet til vegetasjon i strandkanten eller på andre fuktige steder. |
 | 4 arter kjent i Norge. |
Utbredt over hele landet, men ikke så vanlig på Østlandet. Larven lever i stillestående til sakterennende vann. Oligotrof til mesotrof art, og finnes ikke i de mest næringsrike vann. Krever endel åpne områder med stein eller klipper i strandsonen. Larven bygger fangstnett blant plantedetritus, og er predator. Flygetid mai – juli. | |
Ikke funnet nord for Trøndelag. Larven lever i stagnerende og sakterennende vannsystemer. Flygetid juli – august. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i stillestående og sakterennende vann der de bygger fangstnett. Tåler organisk forurensing. Flygetid mai – sept. | |
Daddelsmalmott (Cadra cautella) Innført art som trolig ikke klarer norsk uteklima. Oppførst på den norske svartelista (2007) i kategorien “lav risiko”. | |
 | Dafnier er små krepsdyr som lever i innsjøer og dammer over hele landet. De lever hovedsaklig ute i de frie vannmassene, selv om du også kan finne de langs land. Små dyr som lever ute i vannmassene kalles dyreplankton. De spiser planteplankton, og blir selv spist av større dyr, inkludert fisk. Kjennetegn: Dafniene fanges lettest med en planktonhåv, og i et prøveglass kan du se dem som små prikker som beveger seg, 1-2 millimeter store. Når de legges under en lupe, ser du at de har et hode med en “snute” og ett stort, mørkt øye. Dafnine kan ligne på sin kusine Bosmina, me de skilles fra hverandre ved at Bosmina har en lang snabel der Dafnia har sin lille snute. Dafnier kan formere seg uten befruktning, også kalt jomfrufødsel. Det vil si at mødre lager døtre som er genetiske kopier av seg selv. De blir raskt voksne, og kan få barn når de er to uker gamle. Voksne dafnier kan legge et nytt kull hver tiende dag, og det kan være 20 barn i ett kull. Når alle barna er døtre som selv kan produsere like mange barn, kan dafniene raskt bli mange dersom det er nok mat, slik som i en innsjø om våren når algene blomster opp. Dafniene kan også ha vanlig formering med befrukting. Dette skjer særlig om høsten, da produserer de hanner og lager hvileegg som kan tåle tørke og frost. Den spesielle reproduksjonsmåten gjør at dafnier er mye brukt som forsøksdyr. De har kort livssyklus, produserer mange unger, og alle barna i et kull har likt genmateriale. |
 | Dagfiol er en prydplante som har forvillet seg i lavlandet på Østlandet inn til Oppland og Buskerud og i kyst- og fjordstrøk nord til Nordland. Du kjenner den igjen på de sterkt rosa-lilla, store blomstene som blomstrer hele sommeren. Bladene er eggforma, litt spisse med tenner, de sitter på skaft. Fruktene er lange (2-10 cm) og knudrete. |
Slekten har 25 arter. I Norge har vi tre prydplanter som har forvillet seg. Det er dagfiol som er den vanligste. | |
 | |
 | Dagsvermer (Macroglossum stellatarum) Dette er en svermer med et vingespenn på ca. 50 mm. Kroppen og framvingene er gråbrune, mens bakvingene er okergule. Kroppen er stor i forhold til de relativt små vingene. De er dagaktive og blir ofte feilbestemt til kolibri som følge av atferden. Arten opptrer i større antall visse år, men er i utgangspunktet en uvanlig immigrant fra Sør-Europa. |
 | |
 | Denne familien er spesielt knyttet til stilllestående vann, men noen arter finnes også i rennende vann. Skallene er som regel høyresnodd, tynnvegget, glatt, eller fint stripet. Syv arter i to slekter er registrert i Norge. |
 | Dette er et karakteristisk vårinsekt som flyger så snart det blir sol. Som mange andre dansefluer fanger hannene bytter som hunnene får spise på under parringen. Sidan det generelt er lite insekter ute når denne arten svermer, pleier hannene ofte å fange hverandre som mat til hunnene. Dette er et av de tydeligste tilfellene på seksuell kannibalisme. Hunnen ligner på hannen, men skiller seg fra denne på at den ytterste delen av vingene er mye bredere, i tillegg til at bakkroppen er dratt ut til en spiss. |
En liten, gjennomsiktig art, med lang, smal kropp. Om sommeren utvikler hodet en trekantet “hjelm” som er nokså karakteristisk. Arten er vanlig i Øst-Norge og Trøndelag, men synes å mangle i nord og vestpå. Finnes i de fleste store innsjøene på Østlandet, men er også vanlig i mindre skogssjøer. | |
Er en av de minste Daphnia-artene. Som hos D.cristata er dyrene om sommeren utstyrt med en kraftig utviklet hjelm på hodet (cucllus betyr hette). Disse to artene kan skilles fra hverandre på hjelmens form og plasseringen av den første, rudimentære antenne, som hos D.cucullata sitter ytterst på “nesen”. Arten er hos oss kjent fra Østlandet, og betraktes som ganske typisk for næringsrike innsjøer, gjerne med mye fisk. Siden den er så liten og lite synlig, er den mindre utsatt for å bli spist enn de større artene. Vanlig ellers i Europa. | |
En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer. | |
Likner svært nye på D. longispina, og adskillelsen mellom de to artene er stadig usikker. Typiske D. hyalina er bare kjent fra en del innsjøer på Østlandet, men den er vanligere lenger sør i Europa. Siden artene er forvekslet i over 100 år, er det vanskelig å vite om de egentlig lever i forskjellige innsjøtyper. Registreringene i Norge tyder på at D. hyalina helst finnes i litt næringsrike vann hvor det også finnes en del pelagisk fisk, men ikke med overtette fiskebestander. | |
Spredt registrert på Østlandet og i Nord- Norge. Arten liker seg best i kalde, næringsfattige vann på dypt vann. | |
 | Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær. Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann) Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet. |
 | Kjennetegn: Daphnia magna er en relativt stor art, hunnen kan bli opp til 6 millimeter lang. Den har kort og tettvokst kropp, som D. pulex. Magna er også rødaktig, som pulex. På ryggsiden har magna 20-25 børster. Nederst på kroppen har den også to grupper med rundt 10 brodder i hver. Broddene danner en vinkel på ca 45 grader med kroppen. Det er også brodder på bakkroppen, som hos pulex. Lengde: 2,9 – 6,0 mm (hunn), 2,2 – 3,5 mm (hann) Utbredelse: Daphnia magna er ikke funnet så mange steder i Norge; bare i to dammer i Lofoten og én i Oslo. Alle tre dammene er næringsrike, og ligger lavere enn 100 m.o.h. |
  | Kjennetegn: Kroppsformen er relativt kort og kompakt. Tre karakterer skiller denne arten fra D. longispina som den ofte sameksisterer med: Øyet er noe mindre, hodet har en mer avrundet form mens bakspinen er kortere enn hos D. longspina. I tillegg kan kloa på bakkroppen brukes som en sikker karakter til å skille de to artene. D. pulex har et varierende antall grove pigger festet ved basis av kloa der de ytterste er mer markante en de innerste. Liksom D. magna har D. pulex en rød farge. Den kan bli større enn D. longispina, men mindre enn D. magna. Lengde: 1,0 -3,3 mm (hunn), 1,0-1,8 mm (hann) Utbredelse: Arten er vanlig i fisketomme grøfter, pytter og temporære dammer og koloniserer disse tidlig. Selv om den er funnet i hele landet er de fleste funnene gjort i Oslo-området. Nesten alle lokalitetene har pH > 7,0 og kan karakterises som svært næringsrike. |
 | Daphniefamilien regnes for å være de typiske vannloppene. |
De tiarmete blekksprutene har et indre skall som stiver av kroppen. Hos noen arter hjelper det også til med å justere oppdriften. Dette skjellet brytes sakte ned, og ofte kan en finne skjellet skylt på land langs strender og svaberg. De skjellene som oftest blir funnet er skjell fra sepia (Sepia officinalis), men skjell fra den noe mindre Sepia elegans og den veldige lille Sepiola atlantica kan også forekomme. Akkaren (Loligo vulgaris) har et tynt ikke flytende skjell, og dette er derfor ikke vanlig å finne i strandkanten. | |
 | Dekkfrøete blomsterplanter (Magnoliophyta) De dekkfrøede består av alle blomsterplantene. Blomstene består, i de fleste tilfeller, av blomsterdekkblader, pollenbærere og fruktemne. Antall og utseende på de ulike blomsterdelene kan variere mye, men funksjonen er den samme. Blomsten er en stor suksess i evolusjonen, med tanke på de tilpasninger den har til bestøvning ved hjelp av insekter, dyr, vind eller vann. Hann og hunn kan være adskilt i forskjellige blomster eller de sitter sammen i en blomst. Til forskjell fra de nakenfrøede, ligger frøemnet hos de dekkfrøede inne i et fruktemne. Befruktningen skjer inne i frøemnet, og når frøet modner omdannes fruktemnet til en beskyttende frukt rundt frøet. Fruktene varierer mye mellom de ulike artene, og har ulike tilpasninger til spredningen av frøene. |
| En art i Norge. |
| Demicryptochironomus vulneratus Larvene finnes på sand eller mudderbunn i innsjøer og elver. De er rovdyr, spesielt på fåbørstemark. |
 | |
| |
| |
 | |
Kråkeboller med full radialsymmetri. | |
8 slekter i denne underfamilien er funnet i Norge | |
En art i Norge. | |
En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring. | |
| |
| Fire arter i Norge. |
| Lever i stillestående vann, knyttet til vegetasjon, hvor de spiser alger og annen påvekst. |
| |
| Mesotrof til eutrof art, forekommer ofte ved lokal forurensning i mer næringsfattige vann. Larvene er knyttet til vegetasjon, hvor de spiser alger og annen påvekst. |
 | Kiselflagellatene er en ganske isolert gruppe som hadde sin blomstring i tertiærtiden. Store mengder kan finnes som avleiringer på sjøbunnen. Bildet viser Dictyocha speculum hvor kiselstavene til venstre er brukket. Cellen er 20-30 my innenfor celleskjelettet. Kiselflagellater har vid utbredelse i kalde og tempererte farvann. Marin. |
 | Dictyosphaerium har tydelig gelestrenger mellom cellene. Cellene 4 og 4 i uregelmessige runde kolonier omgitt av slim. Den er meget vanlig i eutrofe miljø. |
| Dictyosphaerium har tydelig gelestrenger mellom cellene. Cellene 4 og 4 i uregelmessige runde kolonier omgitt av slim. Den er meget vanlig i eutrofe miljø. |
 | |
 | Slekten Dinobryon er karakterisert ved at cellene sitter i rørformede hus. Cellene forekommer dels alene og dels i buskformede kolonier. I cellene finnes to gulbrune kromatoforer og en rød øyenflekk. Dinobryon kan ta opp bakterier og har heterotrof ernæring i tillegg til at den har fotosyntese. Dette kalles miksotrofi. Cellene har to ulike lange flageller. Formen på husene er jevnt avspisset til kremmerhus. Enkeltceller kan løsrives og danne nye kolonier. Danner cyster (hvileceller) som er runde. Dinobryon-artene utgjør et betydelig innslag i sjøer og dammer , spesielt i oligotrofe og sure miljø. |
| Dinobryon bavaricum har påfallande langt hus. Huslengden kan være opp til 120 my. Denne er svært vanlig i oligotrofe miljø. |
 | Dinobryon crenulatum (= D. acuminatum) har celler som lever enkeltvis. |
 | Bildet viser typisk buskformet koloni. |
 | Dinobryon sertularia danner buskaktige kolonier og huset er påfallende bredt i forhold til lengden. Huslengden 30-40 my. |
 | Dynobryon sociale danner buskformede kolonier. Huslengden 30-50 my. |
| Dinobryon crenulatum (= D. acuminatum) har celler som lever enkeltvis. |
| Bildet viser typisk buskformet koloni. |
| Dinobryon sertularia danner buskaktige kolonier og huset er påfallende bredt i forhold til lengden. Huslengden 30-40 my. |
| Dinobryon sertularia v protuberans registrert som var. protuberans (Lemm.) Krieg. |
| Dynobryon sociale danner buskformede kolonier. Huslengden 30-50 my. |
| Slekten Dinobryon er karakterisert ved at cellene sitter i rørformede hus. Cellene forekommer dels alene og dels i buskformede kolonier. I cellene finnes to gulbrune kromatoforer og en rød øyenflekk. Dinobryon kan ta opp bakterier og har heterotrof ernæring i tillegg til at den har fotosyntese. Dette kalles miksotrofi. Cellene har to ulike lange flageller. Formen på husene er jevnt avspisset til kremmerhus. Enkeltceller kan løsrives og danne nye kolonier. Danner cyster (hvileceller) som er runde. Dinobryon-artene utgjør et betydelig innslag i sjøer og dammer , spesielt i oligotrofe og sure miljø. |
| Slekten Dinobryon er karakterisert ved at cellene sitter i rørformede hus. Cellene forekommer dels alene og dels i buskformede kolonier. I cellene finnes to gulbrune kromatoforer og en rød øyenflekk. Dinobryon kan ta opp bakterier og har heterotrof ernæring i tillegg til at den har fotosyntese. Dette kalles miksotrofi. Cellene har to ulike lange flageller. Formen på husene er jevnt avspisset til kremmerhus. Enkeltceller kan løsrives og danne nye kolonier. Danner cyster (hvileceller) som er runde. Dinobryon-artene utgjør et betydelig innslag i sjøer og dammer , spesielt i oligotrofe og sure miljø. |
 | Slekten Dinophysis forekommer i sjøvann og er vanlig i håvtrekk. Den kan mangle kromatoforer og ernærer seg heterotroft. Algen produserer giften DSP som kan opphopes i blåskjell og gi magetrøbbel. |
| En art i Norge. |
| Lever i rennende vann og i littoralen i stillestående vann. Kald-stenotherm art. |
 | Cellen lever alene og har to spisse, lange utvekster som er et godt kjennetegn. Celleinnholdet ligger tydelig innenfor celleveggen. |
| To arter registrert i Norge. |
| Arten er registrert i hele Norge bortsett fra på sørlandskysten. Nymfene finnes i bekker, elver og vann, og er rovdyr som spiser andre bunndyr. Arten har en to års livssyklus, og klekketid på våren. |
| Vanlig i hele Norge. Rovdyr som hovedsaklig lever av fjærmygglarver. Finnes både i stillestående og rennende vann. Arten har to års livssyklus med klekketid om våren/tidlig på sommeren. |
 | Fem arter i Norge. |
| Lever i rennende vann blant vegetasjon i vannhinnen. Kan spyles ut i stillestående vann fra elver og bekker. |
| Åtte arter funnet i Norge. |
| Euryøk. Lever blant vegetasjon i vannhinnen, finnes i alle typer stillestående og sakterennende vann. |
| Lever i vannhinnen i stillestående og svært sakte rennende vann. 10 arter kjent fra Norge, hvorav 3 er ubeskrevet som larve. Dette er sannsynligvis en av de ubeskrevne. |
  | Dobbeltbekkasin (Gallinago media) Kjennetegn: I forhold til den veldig like enkeltbekkasinen er det noen fjærdraktdetaljer som kan avsløre artstilhørigheten. Dobbeltbekkasin har vatret buk, ofte tydelige hvite striper på tvers av vingene (dekkfjærenes kanter/bremmer), et relativt kort nebb, samt mye hvitt i de ytterste stjertfjærene (sees bare når fuglen flyger). Utbredelse: Dobbeltbekkasinen er en fåtallig hekkefugl i høyereliggende strøk. Man finner den fra Hardangervidda i sør, via Oppland og Trøndelagsfylkene, til Nordland. Trolig finnes et sted mellom 5 000- 15 000 par i Norge. Hekkebiologi: Under hekketiden foretrekker dobbeltbekkasinen rike myrer, ved rik viervegetasjon hvor man kan finne spillplasser. En utpreget trekkfugl som drar til Afrika fra august av. Det er sjelden man ser den på trekk i Europa, kanskje tildels på grunn av forveksling med enkeltbekkasin, og at de bare til en liten grad raster her. Den kommer tilbake til spill- og hekkeplassene i fjellet i mai. |
Dokke-artar (Polysiphonia sp.) Det finst fleire artar i dokkeslekta, blant anna rauddokke (P. stricta), tangdokke (P.fibrillosa), svartdokke (P.fucoides), grisetangdokke (P. lanosa), penseldokke (P. brodiaei) og stilkdokke (P. elongata). Algane er 5 – 25 cm store og veks som små raude tustar på fjell, stein og andre algar frå fjøra og ned til 20 m. Dokke-artane liknar på rekeklo, men greinene endar ikkje i ei klo. Navnene peikar på ulike karaktertrekk ved artane, men dei ser svært like ut og artsbestemming er vanskeleg. | |
 | Det finst fleire artar i dokkeslekta, blant anna rauddokke (P. stricta), tangdokke (P.fibrillosa), svartdokke (P.fucoides), grisetangdokke (P. lanosa), penseldokke (P. brodiaei) og stilkdokke (P. elongata). Algane er 5 – 25 cm store og veks som små raude tustar på fjell, stein og andre algar frå fjøra og ned til 20 m. Dokke-artane liknar på rekeklo, men greinene endar ikkje i ei klo. Navnene peikar på ulike karaktertrekk ved artane, men dei ser svært like ut og artsbestemming er vanskeleg. |
  | Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge. Sang: Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter. Utbredelse: Den trives best som hekkefugl i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog. Om vinteren kan dompap finnes nær sagt over alt, og besøker gjerne bebyggelse og fuglebrett. Forflytninger: Dompapen er overveiende standfugl, men visse år kan vi få besøk av østlige fugler på vandring etter næring. Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. En vanlig gjest på fuglebrettet. Hekkebiologi: Reiret plasseres typisk et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker og er vanskelig å finne. Eggene legges i tidsrommet slutten av april til begynnelsen av juni og ruges av hunnen i omlag 13 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg. |
Douglasgran (Pseudotsuga menziesii) Douglasgran er et stort tre som kan bli opp til 45 m høyt. Hos oss blir treet plantet som skogstre eller prydtre. Det har forvillet seg i alle fall på deler av Østlandet. | |
Douglasgranslekta (Pseudotsuga) Denne slekten kommer fra Nord-Amerika. Hos oss har vi plantet douglasgran først og fremst som prydtre. Flere underarter er også plantet og har så forvillet seg. | |
 | Draugskjegg (Devaleraea ramentacea) Algen kan verta inntil 40 cm høg med varierande forgreiningsmønster. Den er hul og liknar bendelsleipe, men trykkes ikkje flat ved lett trykk. Den er funnen frå Møre og Romsdal og nordover, der den vert vanlegare. |
 | |
  | |
 | |
Det er 6 arter av duefamilien som er registrert i Norge. De fleste registreringer av due er nok Columba livia, som er den vanlige byduen. | |
  | |
 | Artene i denne slekten lever i ferskvann. Vi vet lite om artenes utbredelse i Norge, og det er mulig at det finnes to arter i denne slekten her i landet. Den mest kjente er allikevel Dugesia lugubris, som i det minste er registrert på Sørlandet. |
| Dugesia-slekten har antakeligvis 2 arter representert i Norge. Begge er åtseletere og rovdyr på andre invertebrater. Artsbestemmelse kan bare foretas på levende eller spesialpreparert materiale. |
| En eller eventuelt to ferskvanns- arter er kjent i Norge. |
 | |
 | |
  | Duskmyrull (Eriophorum angustifolium) Duskmyrull har flere dusker på strået, i motsetning til f.eks. Torvmyrull som bare har en toppstilt dusk. Krypende jordstengel og mørkegrønne blader. Kan vokse opp til 1700 moh. |
Dvergbjørkroteter (Gazoryctra fuscoargenteus) En meget sjelden art som kun finnes i indre Troms og på Finnmarksvidda i Norge. | |
  | |
 | |
 | |
 | Dvergdykker (Tachybaptus ruficollis) Utbredelse: Dvergdykkeren forekommer over store deler av Afrika, Europa og Asia, men mangler lengst mot nord. I Norge er den en sjelden hekkefugl, og er funnet rugende på Jæren, noen få plasser rundt Oslofjorden og i ytre deler av Møre og Romsdal. Migrasjon: Trolig kommer en del fugler østfra for å overvintre langs norskekysten, siden den norske vinterbestanden nok er betraktelig større enn hekkebestanden. Leveområde: I hekketiden finnes dvergdykkeren oftest i små næringsrike dammer og tjern, med rik vegetasjon. Den kan finnes både i takrørtjern og på starr-/snellelokaliteter, ofte med mye flytebladvegetasjon. Den er meget vanskelig å finne, da den lever en tilbaketrukket tilværelse inne blant vegetasjonen. Om vinteren finnes den ofte i ferskvann, gjerne ved utløpsoser som sjelden fryser, men også i saltvann i beskyttede grunne poller og viker der de ligger enkeltvis eller i små grupper, sjelden mer enn 4-5 individer på en lokalitet. |
| Fire arter registrert i Norge. To av disse kan betegnes som sjeldne. |
  | |
Dvergflaggermus (Pipistrellus pygmaeus) Kjennetegn: Norges minste flaggermus. Karamellbrun til rustbrun overside, gulbrun underside. Ansikt og flygehud svartbrun. Ungdyr gråere pelsfarge. Butt snute, bratt panne og små ører i forhold til hodet. Kroppslengde 36-51 mm, hale 23-26 mm, underarm 28-34 mm og vingespenn 18-24 mm. Vekt 3,5-8 gram. Rask flukt med raske vingeslag. Nattaktiv. Habitat: Europa og østover i Asia til Altai. Også i Nord-Afrika. I Norge på Østlandet nordover til Mjøsbygdene og langs kysten av Sør-Norge til Bergen. Trives i halvåpent kulturlandskap og skogsterreng, vanlig i hager og parker i byer og nær bebyggelse. Dagleier i spalter og sprekker i hus og større bygninger, under takstein og bak bordkledning. Vinterdvale i fjell- og mursprekker, i kjellere, kirker og andre lite oppvarmede bygninger. Næring: Hovedsaklig svermende insekter, særlig tovinger som fjærmygg, men også vårfluer og døgnfluer. Jakter vanligvis over og mellom trekroner i 5-10 meters høyde. Formering: Kjønnsmodner første leveår. Ynglekolonier på 20-1000 dyr. Føder en til to unger i juni-juli. | |
Dvergfluesnapper (Ficedula parva) Dvergfluesnapperen en meget sjelden hekkefugl hos oss, og har kun blitt påvist rugende noen få ganger på Østlandet. Hver vår blir det sett noen få syngende hanner i Norge, men arten blir påtruffet hyppigere på høsttrekket i september og oktober. | |
 | Dverggråurt (Omalotheca supina) Liten og ullhåret plante, ca 5 cm. Stengelen er ugreina og dekt med små hvite hår som ser ut som filt. Blomstene er bare små, gråbrune korger som er 1/2 cm lange. Bladene danner rosetter i tette tuer. Vokser i snøleier på fjellet. |
Dveggåsa hekker i et smalt belte fra Nord-Norge og østover gjennom Sibir til Stillehavet. Som hekkebiotop foretrekker den overgangssonen mellom skogstundra og tundra, og unngår de mest ekstreme arktiske områdene. De få gjenværende parene i Norge finnes i lav- og mellomalpin sone i områder med viervegetasjon og med tilgang på vann eller elver. Den er i tillegg meget sky på hekkeplassen, og velger uforstyrrede områder. Mens de andre europeiske gåseartene klarer seg godt og har voksende bestander, er historien om dverggåsa mer tragisk. Det er usikkert hvor mange dverggjess som fantes i Norge rundt århundreskiftet, men utvilsomt var det flere tusen. I dag er arten borte fra de fleste norske hekkeplassene, kun 30-50 par antas å finnes spredt i de tre nordligste fylkene. Det er trolig en kombinasjon av mange uheldige faktorer som har resultert i denne dramatiske bestandsnedgangen, men habitatødeleggelser og jakt i overvintringsområder og rasteplasser er trolig den viktigste årsaken. Her hjemme har trolig økt forstyrrelse på hekkeplasser og miljøinngrep som vannkraftutbygging vært medvirkende til å gjøre tilværelsen vanskelig for dverggåsa. Den sikreste plassen for å observere dverggås i Norge er i naturreservatet på Valdakmyra i Porsangerfjorden, der 30-40 individer raster i slutten av mai før de sprer seg innover fjellet til hekkeplassene. | |
 | Kjennetegn: Dvergloen er nærmest som en liten og spinkel sandlo å regne. Den har en karakteristisk gulaktig øyering, og mangler sandloens vingebånd om man ser den fly. Utbredelse: Den finnes i første rekke på Øst- og Sørlandet hos oss, men har blitt funnet hekkende i de fleste fylkene nord til Trøndelag. Habitat: Arten hekker gjerne på elvekanter og sandbanker i vann. Det gjør at hekkesuksessen kan bli svært dårlig om det er store flommer om våren. Forflytninger: Dette er en trekkfugl som ankommer Norge i mai og forlater oss i august og september. |
 | Dvergmalle (Ictalurus nebulosus) Dvergmalle er en nord-amerikansk art. Innført som sportsfisk til Europa, og siden spredd. Hos oss er dvergmallen bare kjent fra Asker i Akershus hvor den i 1890 ble satt ut i Drengsrudvannet. Dvergmallen blir hos oss sjelden større enn 33 cm, den liker seg godt på bløtbunnn hvor den om natten jakter insektlarver, muslinger og egg av fisk. |
 | Dvergmallefamilien (Ictaluridae) Dvergmallefamilien betstår av bare nordamerikanske arter. De har en tykk, rund kropp og 8 skjeggtråder rundt munnen. Dvergmallene mangler skjell og benplater i huden, og har en kraftig piggstråle først i rygg- og brydstfinnene. Denne piggen er hos noen slekter giftig, men ikke hos dvergmallen som er den fisken som er utsatt i vann i Norge. |
 | |
 | Dvergnebbfly (Hypenodes humidalis) Med et vingespenn på bare 15 mm. er dette et av våre aller minste nattfly. |
Dvergperlemorvinge (Boloria improba) En sjelden art i Norge, som kun kjennes fra noen få lokaliteter i indre Troms. | |
 | |
 | |
Dvergsjømus (Echinocyamus pusillus) Dvergsjømusen blir opptil 15 mm i diameter, og lever i sand eller fin grus i beskyttede bukter fra sublittoralen ned til 1250 meters dybde. | |
 | Utbredelse: Dvergsnipa hekker fra Sibir og vestover. I Norge finner vi den kun i Finnmark, der den er en sparsom hekkefugl. Leveområde: Den legger sine reir oftest i relativt tørre habitat, opp mot tregrensa. Næringssøket under hekketiden foregår i små grunne vannansamlinger. Her finner de insekter og bløtdyr. Forflytning: Man kan se arten i relativt store antall på høsttrekket, mer fåtallig om våren. Som mange av sine slektninger foretrekker dvergsnipa sand-, og mudderstrender under trekket. Høsttrekket har sin topp i september, og om våren kan man se den i mai. |
 | Dvergsoleie (Ranunculus pygmaeus) Kjennetegn: Har små, gule blomster med 5 kronblad som sitter enkeltvis. Planten hører til på fjellet og blomstrer fra juli til august. Bladene sitter på lange skaft, de er lysegrønne og dypt handfliket. Dvergsoleie kan likne på setersoleie, men setersoleie er mer krypende og blomsten har bare 3 kronblad. Dvergsoleie vokser på fjellet på fuktige, grusete steder og i snøleiene. Den er litt kalkkrevende. Av og til går den under skoggrensa langs bekker og sig. Den fins i hele fjellkjeden fra Setesdal til Finnmark. Den er også vanlig på Svalbard. |
Dvergspett (Dendrocopos minor) Kjennetegn: Dvergspetten er vår minste hakkespett. Som hos de fleste andre svart-hvite hakkespettartene er hunnen svart på issen, mens hannen er rød. Utbredelse: Til tross for at den er rimelig fåtallig over det meste av landet, er den mest tallrik i Sør-Norge, og avtar kraftig i antall nordover i landet. Habitat: Løvskog er foretrukket habitat, men den opptrer også i blandingskog helt opp til skoggrensa. Forflytninger: Dvergspetten er stort sett en standfugl, men noen år forekommer en viss bevegelse. Dette kan muligens dreie seg om nordlige hekkefugler. Om vinteren kan man også være heldig å få arten for foringsplasser der spekk eller talg er lagt ut. Hekkebiologi: Hekkesesongen starter i april, men de fleste legger ikke egg før i mai og tildels juni. Eggene ruges bare i en og en halv uke, og ungene forlater reirhullet etter tre uker. | |
Kjennetegn: Mørk gråbrun eller brun ryggside, mørkere og gråere om vinteren. Gulaktig lysgrå bukside. Skarp fargegrense mellom over-og undersiden av halen unntatt mot spissen. Unge dyr har kraftig hale med strittende pels, innsnevring ved haleroten. Føttene lys- gulgrå unntatt hælene og yttersidene som er mer eller mindre mørkebrune. Kroppslengde 42-58 mm, hale 33-45 mm, bakfot 9,5-11 mm og vekt 2-7 gram. Habitat: Nesten hele Europa og Nord-Asia til Stillehavskysten. Hele Norge unntatt nordligste deler av Finnmark. Finnes både i tørre og våte områder i skog og i åpent terreng. Ofte i lyngvegetasjon. Næring: Virvelløse dyr, særlig insekter og edderkopper. Formering: Kan kjønnsmodne første sommer, 1-2 kull i året med i snitt 5 unger i kullet. Kullstørrelse avtar utover sommeren. | |
 | |
 | |
 | Kjennetegn: Dvergulken har et stort hode og tre korte og en lang pigg på forgjellelokket. Til forskjell fra piggulke har den en piggstråle og tre bløtstråler i bukfinnen. Vanlig lengde hos denne arten er rundt 17 cm. Leveområde: Dvergulken lever helst på hard bunn med mye stein og alger. Næring: ever av mye småfisk og småkreps. Utbredelse: Finnes langs hele kysten, og er vanlig ned til 30 meters dybde. |
 | Dyr er encellete eller flercellete organismer med cellekjerne som må ta til seg føde utenfra for å overleve. De har altså ikke mulighet for å lage næringsstoffer selv, slik som planter og blågrønnbakterier. Omtrent 75% av alle beskrevne arter er dyr, og 90-95% av disse er dyr uten ryggrad (evertebrater). |
 | |
Vitenskapelig synonym: Chloroclysta | |
| Fem arter i denne slekten er registrert i Norge. |
Kjent fra Sør Norge og Nordland, men manglende registrering fra Midt Norge skyldes antakelig at den har blitt oversett. Arten lever som oftest i innsjøer og større dammer med rik vegetasjon. | |
| I Norge kjent fra Vestfold og de ytre deler av Vest-Agder og Rogaland. Rovdyr og/eller åtseleter som fortrinnsvis finnes i myrdammer eller sakterennende vann med mye vegetasjon. |
Kjennetegn: Dåhjorten er noe mindre enn hjorten. Den har hvite flekker på den ellers rødbrune pelsen sommerstid. En svart strek langs ryggen er alltid synlig. Bukkene har fjølformet (skovlformet) gevir. Habitat: Dåhjorten er en innført art i Norge, og vi finner den hovedsakelig i Oslofjordområdet. Den trives i løv- og blandingsskog i tilknytning til dyrket mark. Næring: Om vinteren lever den av bark og lyng, i Norge er den avhengig av vinterforing. Om sommeren lever den på gress og løv, men gså bær, frukt, rotfrukter og korn. Formering: Dåhjorten parrer seg i oktober-november, og en kalv (i sjeldne fall to kalver) fødes i juni-juli. Spor: Klovavtrykk ligner hjortens, men er litt mindre. | |
Dødningehand (Alcyonium digitatum) Dødningehånd er vanlig langs hele norskekysten helt opp til overflaten. Den har fått navnet sitt pga. sitt utseende i overflaten. Koloniene er avhengige av god vannutskiftning, og kan bli tallrike på steder med sterk strøm. | |
Dødninghode (Acherontia atropos) Immigrant som først og fremst opptrer om høsten i Norge. | |
  | Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder. Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør. |
 | Dette er sjøstjerner med veldig liten midtkropp og fire lange, nærmest sylindriske armer. En art er vanlig langs norskekysten. |
De vanlige kråkebollene er altetere, og beiter bl. a. på alger, nesledyr og rur. Flere arter finnes langs norskekysten, men Echinus esculentus (vanlig kråkebolle) er nok den vanligste. | |
En art finnes langs norskekysten. | |
“sjøpinnsvin” fra Hovis programmet | |
To arter i denne slekten finnes langs norskekysten. | |
To artar i Noreg, E. Siliculosus (brunsli) og E. Fasciculatus, som er vanskelege å skilja. Kan forvekslast med Pilayella littoralis (Perlesli), men perlesli har motsatt forgreining og formeiringsstrukturar som ligg som perle på ei snor, mens Ectocarpus forgreiner seg med kun ei grein om gongen, og formeiringsorgana er pæreforma i enden på sidegreiner. Brunsli er vanlegast og finst ofte som påvekst, ikkje minst på tang og tare, der dei gjerne kan sjåast der dei brune tustane flyt utover frå verten. | |
To artar i Noreg, E. Siliculosus (brunsli) og E. Fasciculatus, som er vanskelege å skilja. Kan forvekslast med Pilayella littoralis (Perlesli), men perlesli har motsatt forgreining og formeiringsstrukturar som ligg som perle på ei snor, mens Ectocarpus forgreiner seg med kun ei grein om gongen, og formeiringsorgana er pæreforma i enden på sidegreiner. Brunsli er vanlegast og finst ofte som påvekst, ikkje minst på tang og tare, der dei gjerne kan sjåast der dei brune tustane flyt utover frå verten. | |
Edderkoppdyrene er nesten alle landlevende. I Norge har vi bare to vannlevende edderkopper, men det finnes endel vannlevende midd. Andre dyr i denne gruppen som finnes i Norge er vevkjerringer og pseudoskorpioner. | |
 | Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader. Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya. |
 | Edelgran kan bli opptil 40 m, er plantet i lavlandet og har forvillet seg i allefall på Østlandet og i Trøndelag. Barken er grå og årsskuddene er tett korthåra. Nålene er blankt mørkegrønne på oversiden. På kvistene sitter det to rekker med nåler horisontalt ut til sidene og to rekker på skrå oppover. Knoppene er butte uten kvae. Konglene er 10 – 15 cm lange |
 | |
Alle de 7 artne av edelgraner i Norge er plantet og har siden forvillet seg. Trærne har jamn bark uten kjerneved. Vinterknoppene er avrunda til butte. Nålene sitter enkeltvis og er flate og oftest butte med lyse, voksdekte bånd av spalteåpninger på undersiden. Konglene er står rett opp på greinene og løser seg opp når frøene blir spredd. | |
Edelkastanje (Castanea sativa) Edelkastanje er et stort tre, men er ofte som en busk i Norge. Kastanje blir plantet som prydtre hos oss og kommer opprinnelig fra Middelhavsområdet. Kastanjenøttene ligger inne i en piggete kapsel som åpner seg i fire deler når den er moden. Bladene er harde, mørkegrønne store og avlange. | |
 | Edekreps er også kalt vanlig ferskvannskreps. Skattet som delikatesse, og fanges i teiner (fangst tillatt i august/september). Fangsten representerer salgsverdier på flere millioner kroner i året. Arten har sin hovedutbredelse på Østlandet, der den har spredd seg kraftig i løpet av dette århundret. Den finnes også i små områder i Hordaland og Sør-Trøndelag, trolig som følge av utsetting. Krepsen krever relativt varm og lang sommer, og vann med pH over 6,0. Mange utsettingsforsøk har vært mislykkede. Arten er truet av krepsepest (en sopp som heter Aphanomyces astaci). Denne har utryddet ferskvannskrepsen over store områder i Sverige, og det er hos oss innført strenge reguleringstiltak for å hindre spredning av smitten. |
 | |
   | Kjennetegn: Bladene på eik er avlange. Kanten bukter seg som store bølger. Om høsten dannes nøtter. Nøttene blir avlange og har en ’hatt’ øverst. Eiketrær kan bli store og svært gamle. Anvendelse: Eiketrærne har hard, fast ved og brukes bl.a. på steder i hus som er utsatt for slitasje som gulv, dørstokker, lister og benkeplater. Eik brukes også til møbler og dører. Vikingene bygde hele skip av eik mens mindre trebåter gjerne har kjøl av eik. Arter: Vi har to viltvoksende eikearter i Norge, sommereik og vintereik. Sommereik er den vanligste. De to artene krysser seg og danner mellomformer som gjør at de kan være vanskelig å skille. |
 | |
 | |
 | Eikeglansvikler (Cydia splendana) Vitenskapelig synonym: Cydia triangulella |
  | |
Tidligere Carcininae | |
 | |
| |
Eikesigdvinge (Watsonalla binaria) Første funn av denne sørligere arten i Norge, ble gjort ved Larvik i Vestfold 7 september 2013. | |
 | |
 | |
  | Eikestjertvinge (Favonius quercus) Vitenskapelig synonym: Neozephyrus quercus. |
 | |
 | Kjennetegn: Fasong som eit eikeblad om sommaren, redusert om vinteren. Har ei midtribbe med sidenerver, som igjen har nye sideegreiner. Liknar fagerving om den har vore utsett for beiting, men fagerving har sjeldan forgreining i sidenervene og er meir fjørforma. Om vinteren er begge redusert: Eikeving vert rufsete i kanten, og fagerving har berre ei redusert midtribbe som kan ha nyskot i form av små blad. Begge finst langs heile kysten, eikeving frå 1 m og nedover, fagerving frå 2 m. |
 | Kjennetegn: Veden er seig, glatt og aromatisk. Nålene er flerårige og sitter i kranser på tre. Hunn- og hannblomster sitter på hvert sitt individ (særbu). Hunnblomstene er grønne og hannblomstene er gule. Frøa sitter i ei bærkongle (einebæret) av tre oppsvulmede kongleskjell som er grønne første året og svarte andre året. Voksested: Kan vokse på de fleste jordtyper men krever mye lys og vil derfor ikke trives inne i en mørk skog. Einer finnes opp til 1700 m høyde over havet i Norge. Utbredelse: Einer finnes i nesten hele Norge og store deler av den nordlige halvkule. Anvendelse: Siden veden ikke råtner så lett har einer tradisjonelt hatt mange bruksområder, som for eksempel gjerdestaur og hesjestaur. Greiner har også vært brukt som kledning på yttervegger på løer og uthus (“brakekledning”). Den beskjedne størrelsen og sakte vokst begrenser imidlertid dagens bruk av treverket, men bærene brukes fortsatt som krydder. |
 | |
 | |
Det finnes bare en viltvoksende art i Norge (einer), de andre artene blir dyrket i hager. Bladene er nål- eller skjellformet og kransstilte. Hunnkonglen er ei saftig bærkongle. | |
| En art tidligere registrert i Norge |
| Larvene kan bare bestemmes til gruppe. Artene i denne slekten ser ut til å foretrekke små, eutrofe sjøer, men gruppe C er også kjent fra små dystrofe sjøer. |
 | Einstape (Pteridium aquilinum) Kjennetegn: Einstape er en stor bregne med et hemmelig underjordisk liv. Den er lett å kjenne igjen ved at de står på en lang stiv stilk og har et stort flikete bregneblad. Noen ganger står einstapen så tett at det danner et tett «kratt» som er vanskelig å komme seg frem i. Einstape har opprette stengler, mangler skjell på bladskaftene, og har store blad som er mellom- eller blekgrønne og helt likeformede. Bladene er 2-3 ganger finnet. Den samlede bladplaten har trekantet form. Høyden er fra 40 cm og opp til 3 meter. Sporehusene sitter skjult under bretten ytterst på undersiden av bladene. Røttene kan gå 50–100 cm ned i bakken, og ødelegge arkeologiske rester i undergrunnen. Røttene har vært brukt av indianere i Amerika mot parasitter og bronkitt. Samtidig inneholder plantene trolig kreftfremkallende stoffer, og brukes ikke lenger i dietter i dag. Einstape bruker kjemisk krigføring mot konkurrenter, og utsondrer stoffer som hemmer eller helt hindrer veksten av andre planter. Einstape kan ta helt kontroll over et område etter skogbrann, og den kan hemme andre planters vekst selv en tid etter at den er fjernet. Bregner oppsto allerede i devon. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Einstape |
Denne arten er ikke mulig å skille fra Eisenia fetida på utseende alene. Andrei og fetida utgjør tilsammen taksonet kompostmeitemark, og vi anbefaler at alle observasjoner av tentative fetida eller andrei legges inn som kompostmeitemark. | |
Denne arten er ikke mulig å skille fra Eisenia andrei på utseende alene. Andrei og fetida utgjør tilsammen taksonet kompostmeitemark, og vi anbefaler at alle observasjoner av tentative fetida eller andrei legges inn som kompostmeitemark. | |
En innført art til Norge. | |
| En art i Norge. |
 | |
 | |
Eksenteralabastsnegl (Vallonia excentrica) Kjennetegn: Sneglehusets diameter er på 2 – 2,5 mm. Huset er skinnende hvitaktig, og litt gjennomsiktig. | |
Ekte insektetere (Eulipotyphla) Insektetere omfatter i norge piggsvin og spissmus. | |
 | |
Ble tidligere regnet som Elachista elegans, men skilt ut som egen art i 2010. Arten er kjent fra Sverige og Finland, men er ennå ikke påtruffet med sikkerhet i Norge. | |
 | |
 | Kjennetegn: Elgen er verdens største hjortedyr. De største oksene kan nå en vekt på over 750 kilo. Elgen er et gråbrunt til svart klauvdyr med lyse bein og at langstrakt ansikt. Skulderhøyden er over 2 meter og oksene bærer et karakteristisk skovlformet gevir. Habitat: Elgen har en sirkumpolar utbredelse, og er knyttet til barskog. I Norge finnes den stort sett på hele fastlandet. Utbredelsen på Vestlandet og i Finnmark er mer spredt enn i andre regioner. Næring: Føden på vinterstid består av kvist, særlig av furu, bjørk, vier, rogn og osp. På sommerstid lever den av bjørkeløv, blåbærlyng og urter. Formering: Elgkua kan bli kjønnsmoden allerede i sitt andre år, og parringen skjer fra midten av september til slutten av oktober. 1-2 kalver (i sjeldne tilfeller 3 kalver) fødes i mai-juni. Spor: Fotavtrykket til elgen er 13-15 cm langt og 11-13 cm bredt. Ekskrementene er avlange og oftest tilspisset i enden, 20-30 mm lange og 15-20 mm brede. |
Denne familien har også blitt kalt Psephenidae. I Norge finnes det tre arter fordelt på tre slekter. Både larver og voksne i denne familien er vannlevende. Larvene ånder gjennom huden, mens de voksne har en fysisk gjelle. De voksne trenger derfor ikke å komme opp til overflaten for å trekke luft, men er derimot avhengig av relativt høyt oksygeninnhold i vannet. De trives derfor godt i rennende vann. | |
To arter i Norge. Begge er lavlandsarter, og i første rekke knyttet til rennende vann. Vanlig elvemose, F. antipyretica, er vanlig i middles næringsirke elver og bekker, mer sjelden i innsjøer. Lever både i kalkrike og kalkfattige områder. Duskelvemose, F. dalecarlica, finnes spelsielt i kalkfattige områder. Kan danne massevegetasjon i svakt forurensede elver, men synes å forsvinne helt hvis pH blir lavere enn 5. | |
To arter i Norge. Begge er lavlandsarter, og i første rekke knyttet til rennende vann. Vanlig elvemose, F. antipyretica, er vanlig i middles næringsirke elver og bekker, mer sjelden i innsjøer. Lever både i kalkrike og kalkfattige områder. Duskelvemose, F. dalecarlica, finnes spelsielt i kalkfattige områder. Kan danne massevegetasjon i svakt forurensede elver, men synes å forsvinne helt hvis pH blir lavere enn 5. | |
 | Elvemusling (Margaritifera margaritifera) Sjelden, men med stor geografisk utbredelse i Norge. Finnes i elver, fortrinnsvis langs kysten. Arten har en uvanlig langsom vekst, og kan bli mer enn 100 år gamle. Som larve har elvemuslinger et stadium der den lever som parasitt på fisk. Forsvinner fisken fra et vassdrag, f.eks. p.g.a. forsuring, vil dermed rekrutteringen av musling stoppe, og muslinge vil dø ut etter kortere eller lengre tid. Elvemuslingen er også kjent for sin evne til å lage perler, derav det tidligere navnet elveperlemusling. Arten er fredet, så ikke ta levende muslinger. |
 | Elveosmysis (Neomysis integer) Dette er egentlig en marin art, men den forekommer ofte i grunne ferskvann langs kysten i Europa, og i estuarier (f.eks. elvemunninger med brakkvann. Elben er et eksempel). Arten ble registrert av Vardafjell videregående skole i Tornesvatnet ved Haugesund. Tornesvatnet ligger så nær havets overflate at springflo kommer inn i vannet. Det er derfor ganske salt på bunnen selv om det er ferskt ved overflaten. Arten er også registrert i Aust-Agder, Vest-Agder og i Sør-Trøndelag. Den første registreringen i Sogn og Fjordane er gjort av Stryn videregående skole som fant arten i Kjeldevatnet i Stryn. |
  | Elvesnelle (Equisetum fluviatile) Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen. I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler. Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver. Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle. Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb. |
 | Kalkflagellaten Emiliania huxleyi er en av de vanligeste marine planktonalgene og fins i alle verdenshav. Emiliania huxleyi kan noen år finnes med opptil 100 millionar celler per liter både i fjorder og i åpent havvatn og gir da vatnet en grønn-hvit farge. |
| Kun en art er tidligere registrert i Norge. |
| Vanlig over hele landet. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann, men fortrinnsvis i større vann og innsjøer. Flygetid fra begynnelsen av mai til tidlig i september. |
Protozoene er encellete dyr som også ofte blir plassert i riket Protista sammen med encellete alger og slimsopper. Gruppa er meget artsrik (ca. 30 000 arter), og deles gjerne inn fire grupper som skilles ved måten dyrene beveger seg på: flagellater, amøbedyr, flimmerdyr og sporedyr. Alle protozoer er små av størrelse, vanligvis under 0,1 mm lange. De finnes i salt- og ferskvann samt nesten alle andre fuktige habitater. | |
| Fire arter registrert i Norge. |
| Mesotrof til eutrof art, lever i algebegroinger. |
| Vanlig art i stillestående og svakt rennende vann. Minerer i stengel og blader avforskjellige vannplanter. |
| Larver og pupper kan bare bestemmes til artsgruppe. Artene synes å foretrekke områder med vegetasjon i littoralen. Noen av artene er vanlige i humussjøer. |
| Larvene lever i dødt eller levende plantemateriale. De beiter på påvekstalger, eller borer i stengler og blad på makrovegetasjon (Minerer). Larvene er ikke beskrevet for de fleste av artene, men kan i noen tilfeller bestemmes til artsgruppe. 5 arter er kjent i Norge. |
 | |
 | |
 | |
Enghvitvinge (Leptidea juvernica) Enghvitvingen er meget lik skoghvitvingen, og i mange tilfeller må genitaliene undersøkes for sikker artsbestemming. | |
 | Engkarse (Cardamine pratensis) Engkarsens lyselilla blomster er blant de første engvekstene som blomstrer om våren. Allerede i april kan du se lyselilla tepper i hager, veikanter på enger og åpne plasser. Spesielt på Vestlandet kan engkarse dominere i vide tepper. På Østlandet dominerer den ikke på samme måte. Der er den mest knyttet til fuktige enger og sig langs bekker og vannkanter. Den lyselilla blomsten gjør at du ikke kan forveksle den med andre karser. Engkarse deles inn i tre underarter. |
Slekten inneholder omkring 100 arter. I Norge har vi 7 viltvoksende arter. Artene er flerårige urter, noen ettårige. Stilken står opp fra en bladrosett og har oftest flere blad oppover stengelen. Bladene er fliket eller finnet. De lyselilla eller hvite blomstene sitter i klaser med få blomster i kvasten. | |
 | |
 | |
Engkrattsoleie (Ranunculus polyanthemos subsp. polyanthemos) | |
 | |
 | |
 | |
 | Engsmelle er en flerårig urt som kan bli over 50 cm høy. Stengelen står rett opp og det sitter mange blomster i toppen av planten. De hvite blomstene blomstrer i . Engsmelle er et ugras som vokser i enger, beitemarker og i veikanter og tåler mye næring. Sannsynligvis er planten innført og siden spredt med mennesker over hele landet. Engsmelle er vanlig opp til Troms og opp til skoggrensa. Det er sjelden du finner den i Finnmark. |
 | |
 | Engsnelle (Equisetum pratense) Engsnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle. Kjennetegn: Engsnelle blir 15-50 cm høy, med blader i kranser på stengelen. Den har separate fertile og sterile skudd. Engsnelle er vanlig, og finnes i skog med høye trær eller tett løvverk. Plantene blir gjerne høyere nær vann. Den er utbredt i Eurasia og Nord-Amerika. Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Equisetum_pratense |
 | |
  | Engsyre er en flerårig urt som vokser litt næringsrikt på enger, beitemarker og i veikanter over hele landet. Den går opp i fjellskogene og på setervoller. Den forekommer i flere former, og deles opp i underarter. Bladene til engsyre er karakteristiske. De er pilforma med breie fliker som peker nedover eller litt utover. Bladene smaker syrlig og har vært brukt i matlaging. |
Engtjæreblom (Viscaria vulgaris) Engtjæreblom er lett å kjenne igjen med sine sterkt mørkerosa blomster. Karakteristisk for planten er at den har noen mørke limringer overst på stengelen. Her fester små insekter seg fast. Muligens er det en måte å hindre insekter som er dårlige bestøvere fra å komme til i blomsten. Det er først og fremst insekter med lange snabler som dagsommerfugler og humler som kommer til i de rørformete begrene og bestøver planten. Engtjæreblom fins først og fremst i tørre enger og jorddekte berg, og oftest på kalkfattig grunn. Planten er på tilbakegang fordi den hører til de gamle slåtteengene som i dag gor til med busker og skog eller blir gjødset opp til moderen enger med kraftige gras. Den er vanlig på Østlandet inn til Hedemark og Oppland, og i indre og midtre fjordstrøk til Nordmøre. Ellers på Vestlandet er den mindre vanlig. | |
 | |
   | Enkeltbekkasin (Gallinago gallinago) Utbredelse: Enkeltbekkasinen finnes i alle de norske fylkene, både i kyststrøk og opp mot fjellet. Leveområde: Den hekker gjerne i åpne myrområder med rik vegetasjon. Næring: Diverse insekter, mark og snegler er foretrukne næringsemner, lite plantekost. Migrasjon: Under trekket finner man enkeltbekkasinen i alle former for fuktige mudderområder. Noen ganger kan man faktisk se store flokker furasjere helt åpent på dyrket mark. Våre fugler forlater landet i august-oktober, og drar nedover mot Frankrike og Portugal. Det hender at noen fugler overvintrer, om det er mildt, i sørvestlige deler av Norge. Vårtrekket foregår hovedsaklig i mars. |
| 8 arter er registrert i Norge. |
Arten er kjent fra flere steder i Sør- Norge, men er litt mer uvanlig i Nord- Norge. Lever blant friske og mer eller mindre råtne plantedeler i mange typer ferskvann. | |
Kun registrert i Sørøst- Norge. Lever under vegetasjon i kanten av næringsrike, stillestående vann. | |
Arten er ikke registrert nord for Trøndelag. Lever i kanten av stillestående vann med mye vegetasjon. Ofte på skyggesiden i sure vann. Har også blitt funnet i brakkvann. | |
Kun registrert i Sørøst- Norge. Lever under vegetasjonen i kanten av næringsrike, stillestående vann. Finnes under mer eutrofe forhold enn den nærstående arten E. coarctatus. | |
| To arter i Norge. |
| Tre arter i Norge. |
Spredte funn i nesten alle fylker i Norge utenom på Vestlandet. Nymfene foretrekker steinbunn i rennende vann, men er også funnet på stein i stillestående vann. | |
| En slekt med tre arter i Norge. |
| Denne familien omfatter våre største døgnfluer. Nymfene er gravende, og forekommer i både stillestående og rennende vann. De fjærformede gjellene er bøyd inn over bakkroppen, en tilpasning til gravende levesett. |
 | Epiblema cirsiana/scutulana/sticticana De tre artene knoppurt-, tistel- og hestehovstengelvikler er vanskelige å skille på utseende alene. Dette taksonet kan dermed benyttes for denne gruppen. Vi anbefaler at bilder knyttes til funnene, slik at man i ettertiden, ved bedre forståelse av identifikasjonen av disse artene, kan gå tilbake og evt. finne artstilhørighet. |
Skilt ut som egen art fra raklekveldvikler (Epinotia nisella) i 2012. For å sikkert skille grå utgaver av Epinotia nisella og E. cinereana fra hverandre må genitalier undersøkes. Individer med brune eller brunrøde felter på overvingen kan rapporteres som nisella (raklekveldvikler). | |
For å sikkert skille grå utgaver av Epinotia nisella og E. cinereana fra hverandre må genitalier undersøkes. Individer med brune eller brunrøde felter på overvingen kan rapporteres som nisella (raklekveldvikler). | |
| Denne slekten har en art, bimaculata, registrert i Norge. Dette er ikke-metalliske øyenstikkere som kan minne litt om slekten Libellula. |
| Denne arten er kun registrert i Østfold, Vestfold og Telemark. Den lever også i Sverige, Finland, Tyskland og Øst-Europa. Nymfen er spesiell på grunn av to rør på hodet. Den voksne E. bimaculata er en stor øyenstikker (60-65 mm) med gulbrun kropp. Nymfene lever i relativt næringsrike innsjøer med vegetasjon langs kantene, men er også funnet i rennende vann og i myrtjern. Flygetid fra midten av mai til midten av juli. |
 | Dyrket eple er et hybridkompleks som sannsynligvis består av flere europeiske og asiatiske arter. Epletrærne har grove kvister uten vedtorner. Bladene er runde eller hjerteforma med hår på undersiden og bare litt håret på oversiden. Villapal sine blad er glatte. Eplene er store og søte. Epletrær er dyrket i lavlandet. |
 | |
 | |
Vi har bare en viltvoksende art i vår flora, og det er villapal (villeple). De andre artene er dyrket som nyttevekster (eple) eller prydtrær (bæreple, rose-eple). Disse har forvillet seg flere steder. Epletrærne har enkle, tannete blad. Blomstene er store, hvite eller lyse rosa og sitter i små skjermer. Fruktene er saftige (bæreplet) og dannes av både fruktbladene og underbegeret (blomsterbunnen). | |
| En art i Norge. |
| Arten lever på ryggen av døgnfluenymfer av slekten Ephemera, og spiser partikler fra overflaten. Forholdet mellom fjærmyggen og døgnfluen er beskrevet som phoretisk, dvs. at fjærmyggen profiterer på det. Arten er også kjent fra Nord-Amerika. |
| |
 | Kjennetegn: Rød eller brungrønne men farge varierer. Har bløt bakkropp og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Lever i tomme sneglehus som passer størrelsen og som de bærer med seg. Syv arter fordelt på to slekter finnes lang norskekysten, og flere av dem kan leve i symbiose med nesledyr (Cnidaria). |
Eremittkreps, trollkreps (Anomura) Eremittkrepsene har bløt bakkropp, og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Eremittkrepsene lever i tomme sneglehus som de bærer med seg. Trollkrabber og trollhummere har kalkskjelett over hele bakkroppen, og segmenteringen er tydelig. Hos disse er bare 5. gangbeinpar er kortere enn de foranstående. Trollkrabbene er “krabbelignende” med en redusert abdomen som er foldet inn under framkroppen. Trollhummerene er mer langstrakte med en stor halevifte. | |
 | Antakeligvis bare en art i Norge. |
 | Dette er en av verdens største plantefamilier og inneholder over 9000 arter på verdensbasis. Det er en svært tilpasningsdyktig familie og den har en utbredelse fra tropiske regnskoger til arktiske strøk. I Norge har vi rundt 60 arter i denne familien. Blomsten har en svært karakteristisk oppbygning. Det øverste kronbladet kalles fanen, de to kronbladene på siden kalles vinger og nederst er det to sammenvokste kronblad som danner en kjøl. Mange av artene har også slyngtråder i enden av de finnete bladene, som gjør at planten kan klatre og få større tilgang på lys. Ved bladfestene sitter det ofte øreblader, og form og størrelse på disse er viktig ved artsbestemmelse. Alle erteplantene lever i symbiose med bestemte bakterier som danner nitrogenfikserende knoller på røttene til planten. Dette øker opptak av nitrogenforbindelser i planten, og er antagelig grunnen til at frøene er så næringsrike. |
 | Det er 17 arter i Norge. De er svært vanskeige å artsbestemme. Enkelte av artene er relativt tolerante for forsuring og lavt kalkinnhold, og kan derfor finnes selv om forholdene er umulige for vannsnegl. |
 | Dette er en slekt med 17 arter i Norge. Svært vanskelige å artsbestemme. Enkelte av artene er relativt tolerante for forsuring og lavt kalkinnhold. De kan derfor finnes selv om forholdene er umulige for vannsnegl. |
| En art tidligere registrert i Norge. |
| Arten er kjent fra Sørøstlandet og rundt Trondheim. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann og dammer. Krever rik flyteblads-vegetasjon som vannliljer og/eller tjønnaks. Flygetid stort sett fra mai til august. |
Eskimomure (Potentilla egedii) Står ofte oppført som underart til Gåsemure. | |
 | Gjeddefamilien har kun en art i Norge: Gjedde. Artene i familen har en torpedo formet kropp, mange, skarpe tenner i munnen og en rygg- og gattfinne som er plassert langt tilbake på kroppen. |
| En art i Norge. |
Espers grasengfly (Mesapamea didyma) Det er umulig å skille espers grasengfly fra vanlig grasengfly på vingenes tegninger. Undersøkelser av genitalia må gjennomføres for sikker identifikasjon. | |
 | |
 | Etasjemose (Hylocomium splendens) Etasjemose lyder navnet sitt og vokser i etasjer. Hvert år vokser en ny generasjon opp av den gamle, og slik ender mosen opp med å likne en trapp. De eldste generasjonene råtner opp. Kjennetegn: Etasjemose blir 10-20 cm lang, og stilken kan være grønn, gul, rød eller brun. Bladene er mørkt grønne til brune på eldre skudd, og lysere grønne på de yngre. Bladene har som regel to midtnerver og tenner i kantene. Bladene på stilken er omtrent 2 mm lange og 1,5 mm brede, mens grenbladene er mindre. Etasjemose tåler skygge, men ikke så mye sollys. Den vokser på jord, stokk og stein. Planten finnes i store deler av den nordlige halvkulen, spesielt i kjølige strøk, til fjells og i tundraen. En gjennomsnittlig etasjemose blir 8 år. Sammen med torvmose har den blitt brukt til å tette hus i gamle dager. Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen. Kilde: https://nn.wikipedia.org/wiki/Etasjemose |
 | Euastrum har karakteristisk cellevegg. Cellen har runde utvekster som bukter seg rundt cellen. Mellom de to halvdelene går en trang fure eller midje. Cellelengde er rundt 100 my og bredden er rundt 90 my. |
 | |
| Euastrum har karakteristisk cellevegg. Cellen har runde utvekster som bukter seg rundt cellen. Mellom de to halvdelene går en trang fure eller midje. Cellelengde er rundt 100 my og bredden er rundt 90 my. |
| |
 | Slekten Eucampia |
 | |
Stor rov-copepod. | |
11 arter i Norge. Lever ofte mellom og på planter i littoralen. | |
| Fem arter i Norge. |
| Denne arten er ofte ført under synonymet E. lilljeborgi Sars. Uklar systematikk – noen anser den som en variant av E. macruroides. Utbredelse og biologi er lite kjent. Som de andre artene i slekten lever den i strandsonen av innsjøer eller i dammer, gjerne knyttet til vegetasjonsbeltet. |
Ikke registrert langs store deler av kysten i Sør- Norge eller i Midt- Norge. Finnes gjerne i større innsjøer, fra noen få meters dyp og dypere til rundt 100 meter. | |
| Vanlig i hele Europa, og funnet i stort sett hele Norge. Lever i littoralsonen i makrofyttbeltet. |
| En av våre vanligste hoppekreps i strandsonen. Den forekommer over hele landet. Lever blant all slags vegetasjon på grunt vann, også i stilleflytende elver. Arten er euryøk, og lever både i rent, eutrofiert, og forsuret vann. |
| Artene i slekten Eucyclops lever alle i makrofyttsonen i innsjøer og dammer. |
Funnet i hele Norge bortsett fra Vest- Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Finnes gjerne i laguner i innsjøer og i brede, stillestående deler av elver. | |
| To arter tidligere registrert i Norge. |
Et eksemplar av slekten Eudiaptomus som ikke kan bestemmes til art. I Sør-Norge dreier det seg sannsynligvis om arten E. gracilis, mens det i Nord-Norge gjerne kan være E. gracilioides. | |
 | Denne slekten Eudorina har kolonier, oftest med 32 celler. Cellediameteren variere rundt 12-24 my, hele kolonien kan bli opp til 200my. (1my=1/ 1000mm). Cellene er kuleformede og frie fra hverandre. To flageller på hver celle. Svært vanlig i planktontrekk i ulike vanntyper. Slekten Eudorina har mye til felles med slekten Pandorina og kanskje blir disse slektene slått sammen i framtiden. |
| Denne slekten Eudorina har kolonier, oftest med 32 celler. Cellediameteren variere rundt 12-24 my, hele kolonien kan bli opp til 200my. (1my=1/ 1000mm). Cellene er kuleformede og frie fra hverandre. To flageller på hver celle. Svært vanlig i planktontrekk i ulike vanntyper. Slekten Eudorina har mye til felles med slekten Pandorina og kanskje blir disse slektene slått sammen i framtiden. |
| Denne slekten Eudorina har kolonier, oftest med 32 celler. Cellediameteren variere rundt 12-24 my, hele kolonien kan bli opp til 200my. (1my=1/ 1000mm). Cellene er kuleformede og frie fra hverandre. To flageller på hver celle. Svært vanlig i planktontrekk i ulike vanntyper. Slekten Eudorina har mye til felles med slekten Pandorina og kanskje blir disse slektene slått sammen i framtiden. |
 | |
| Ni arter er registrert i Norge. |
| Fra utløpet. Denne arten lever i rennende vann. |
Fra utløpet. Denne arten lever i rennende vann, og er kjent fra hele den Nordlige halvkule. | |
 | |
| |
| |
Europalerk kan bli opptil 25 m. Den er plantet i lavlandet og i dalførene. Årsskuddene er gule og snaue. Konglene har 40-50 kongleskjell som er stripet på langs og snaue mot spissen | |
 | Bomullsaktige kolonier |
| Tre arter i Norge. |
En art i Norge. | |
 | Evadne har trekantformet hus og skiller seg sterkt fra Podon som har rundt hus. |
 | Evjesoleie (Ranunculus reptans) Evjesoleie er en flerårig , krypende plante. Den krypende stengelen er bueforma og har røtter ved hvert ledd. Bladene er tynne og linjeforma. Blomstene er små (0.5 – 1 cm breie) og gule og sitter enkeltvis på en kort stilk. Evjesoleie vokser på leirete og sandig strand ved elvebredder og innsjøkanter. Den er nokså vanlig i det meste av landet nord til Finnmark. Den er mest vanlig i bjørkeskogsbeltet til rett over skoggerensen. Du finner den i lavlandet også. |
 | Fagerfredløs (Lysimachia punctata) Kjennetegn: Høye aks med gule blomster. Hver blomst består av fem kronblader med et oransje felt i midten. Blomstrene står i kranser rundt stengelen, og det er oftest mange kranser oppover. Flerårig staude opptil 1 m høy. Finnes ofte i tette bestander. Leveområde: Spredd fra hager. Utbredelse: Hele landet unntatt Finmark. Nær bebyggelse. |
 | |
 | |
 | |
 | Kjennetegn: Ser ut som en mellomting mellom rogn og rognasal. Skiller seg fra rogn ved at endesmåbladet er større enn de andre småbladene og lappet. Blomstene er litt større enn hos rogn, og fargen på pollenknappene varierer mellom nesten hvit via rosa til rød. Fruktene er røde men større enn hos rogn. |
 | |
Falkene er raske flygere, og noen arter er svært effektive fuglejegere. Som oftest opplever du en | |
 | Kjennetegn: Hunnen er brunspraglet, mens hannen er spekket med brunoransje kroppsfjær, hvit halsring, metallisk blåsvart hode og et rødt fjærløst område rundt øyet. begge kjønn har lange stjerter, men den er lengst hos hannen. Selv om fasanen er flygedyktig, foretrekker den å løpe på bakken. Utenfor hekkesesongen danner fasaner gjerne små flokker. Habitat: Hos oss er fasanen knyttet til jordbrukslandskap. Næring: Kostholdet er en blanding av vegetabilsk og animalsk føde. Før av ymse slag og evertebrater utgjør i stor grad kosten. Utbredelse: Hos oss er fasanen en introdusert art. De er påvist hekkende også, men klarer trolig ikke å opprettholde stabile bestander over lang tid. Arten har sin “hovedutbredelse” langs kysten fra sørvestlandet til sørøstlandet, med en enklave i Trøndelagsfylkene. Hekkebiologi: Arten er en sporadisk hekkefugl hos oss, men mye tyder på at de ikke klarer å opprettholde bestander uten å få påfyll av nye introduserte fugler. De lager enkle reir på bakken, der de legger 8-15 egg som ruges i nærmere en måned. Ungene vokser hurtig og blir flygedykrige i løpet av 14 dager. |
Femtrådet tangbrosme (Ciliata mustela) Arten kan bli opptil 25 cm lang, og har et kort hode som ikke utgjør mer enn en femtedel av fiskens lengde. Som navnet sier har arten fem skjeggtråder, fire på snuten, og en under haken. Den er utbredt langs norskekysten nord til Nordkapp, og forekommer på de fleste bunnforhold fra fjæra ned til ca. 20 m dyp. Føden består av små krepsdyr, muslinger og fisk. | |
En art finnes langs norskekysten. | |
 | Slekten Filinia er karakterisert med tre lange utvekster på kroppen. Bakerst henger to egg. Det er to ubefruktende egg (sommeregg) hvor alle blir til hunner. Hanner, ofte dverghanner, opptrer bare på bestemte tider av året. Befruktede egg, vinteregg eller hvileegg, er mer motstands- dyktige og tåler godt miljøendringer. De kan senere (oftest på våren/forsommeren) utvikles til hunner. Tre arter er registrert i Norge. Kroppen er nokså uformelig etter fiksering, men kan kjennes ved de tre vedhengene om er typisk for slekten. F. logiseta ser ut til å være den vanligste arten, og kan finnes i høye tettheter nær termoklinen i næringsrike innsjøer. Sannsynligvis ernærer de seg av bakterier, som er svært tallrike akkurat på dette dypet. |
| Kroppen er nokså uformelig etter fiksering, men er utstyrt med 3 lange vedheng som er typisk for slekten. F. logiseta ser ut til å være den vanligste arten, og kan finnes i høye tettheter nær termoklinen i næringsrike innsjøer. Sannsynligvis ernærer de seg av bakterier, som er svært tallrike akkurat på dette dypet. |
Familien inneholder en slekt med tre beskrevne arter registrert i Norge. | |
 | Fingertare (Laminaria digitata) Kjennetegn: Fingertaren veks nedst i fjøra og nedover i sjøen på meir utsette stader. Han liknar på stortaren, men stilken har relativt glatt overflate og er svært bøyeleg (du kan slå knute på han). |
Finnmarksbalderbrå (Tripleurospermum maritimum subsp. phaeocephalum) | |
 | Finnmarkspors (Rhododendron tomentosum) Finnmarkspors er en liten busk som du kjenner på de smale bladene med nedbøyd kant og rustfiltet underside. Det er den største planten i lyngfamilien. Blomstene er hvite, flate og sitter i en halvskjerm. Planten lukter sterkt aromatisk og er giftig. Finnmarkspors er en østlig art som vi finner bare i de østlige områder i landet vårt, fra Østfold og nord til Finnmark. Den trives best på næringsfattig grunn på myr og i sumpskog, men kan også vokse i kreklinghei og tørrere furuskog. |
 | Finsveig (Dictyosiphon foeniculaceus) Arten kan bli inntil 50 cm, er forgreina og lysebrun. Den er lettast å bestemma når den veks på den mørke og kraftige strandtagl’en, som antakeleg er det vanlegaste substratet den veks på. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Firkantperikum (Hypericum maculatum) Firkantperikum er den vanligste av våre perikumarter og finnes i store deler av landet. Den vokser i kratt og tørre bakker. Det norske navnet har den fått fordi stengelen er firkantet, og dette skiller den fra arten prikkperikum som den kan forveksles med. |
Fiskeigle (Piscicola geometra) Lever i ferskvann, kan også finnes i brakkvann. | |
 | Fiskeløk (Cystoclonium purpureum) Inntil 50 cm høg. Houdgreinene er tjukkare og meir bruskaktige enn dei siste forgreiningane. Friskt materiale har ei glansfull overflate. Den har “rotfeste” som liknar det til mange landplanter med fleire, kraftige trådar. |
  | Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene. Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h. Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land. Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet. Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april. |
  | Kjennetegn: Fiskeørna, som er i en egen familie, har lange, slanke vinger. Den flyr ofte med tydelig knekk i håndleddet. Fiskeørna har mye hvitt på undersiden, og tydelig mørke vingeknoker slik våkene ofte har. Utbredelse og trekkforhold: Fiskeørna er en ekte kosmopolitt, som kan påtreffes omtrent over hele kloden. Den hekker i et bredt belte over store deler av Eurasia, Nord-Amerika og Australia. Den er langdistansetrekker, og overvintrer i tropiske områder. Norske og vesteuropeiske fugler overvintrer i Afrika sør for Sahara. I Norge hekker fiskeørnen fra Vest-Agder og østover, den er særlig tallrik fra Aust-Agder til Hedmark og områdene inn mot svenskegrensa. Tynnere bestander finnes i østlige deler av Trøndelag og i Finnmark. Den mangler helt som hekkefugl på Vestlandet og i Nordland og Troms. Fiskeørna var en gang mye mer tallrik enn den er i dag, men forfølgelse fra mennesker gjorde at den minsket katastrofalt i antall. Etter fredningen i Sverige og Norge på 50- og 60-tallet har bestanden tatt seg noe opp igjen, men den har ikke klart å hente seg inn i forhold til forekomsten i forrige århundre. Trolig er sur nedbør og forurensing begrensende faktorer mange steder i våre dager. Den ankommer hekkeplassene i april-mai, og forlater landet i august-september. Næring: Fiskeørna lever utelukkende av fisk, og utbredelsen henger nøye sammen med utbredelsen til gjedde, abbor og karpefisker, som er de viktigste på matseddelen. |
 | Fjellarve vokser på tørre områder i fjellet slik som grusmark, bergsprekker og rasmark. Planten er dekket av små ullhår som fungerer som isolasjon. Isolasjonen forhindrer at vannet inni planten fryser til is selvom det blir kladt ute. Blomsten er stor og hvit. |
 | |
  | |
 | |
Fjellblåvinge (Plebejus orbitulus) En relativt vanlig art i fjellområder i Sør-Norge. | |
 | Fjellbunke (Deschampsia alpina) Gress som kjennes på de grønne toppene som vokser ut til nye små planter. Disse faller ned og vokser videre til nye voksne gress. Denne formeringen kalles vivipari, “levendefødsel”, og er en tilpasning til kort vekstsesong i fjellet. Det tar tid å spire fra frø, så “barna” til fjellbunke kan etablere seg raskere fordi de allerede er ferdige små planter. |
  | Fjellerke (Eremophila alpestris) Kjennetegn: Har tydelige svarte og blekgule tegninger på hode, hals og bryst. Undersiden er hvit, oversiden spraglet. Utbredelse: Fjellerka er i hovedsak utbredt som hekkefugl i sentrale fjellstøk av Sør-Norge, samt i østre deler av Finnmark. Leveområde: Man finner arten om sommeren i karrige og høytliggende fjellstrøk (over vierbeltet), der snøen smelter av tidlig. I Finnmark hekker den faktisk helt ut mot kysten. Hekkebiologi: Fuglene kommer til hekkeplassene i fjellet i mai, og de tidligste starter gjerne egglegging mot slutten av måneden. I løpet av en hekkesesong kan de, som en av ytterst få arter i fjellet, legge to kull. Forflytning: De trekker ut av landet i september og oktober, for å overvintre på bl.a. de Britiske øyer. En gang i blant kan de også finne det for godt å prøve den norske vinteren – og da helst på Jæren eller Lista i sørvest. |
 | Fjellfiol er den eneste fiolen med gule blomster. De svarte tegningene på blomsten leder insekter inn til nektaren. Planten liker å vokse litt fuktig og står ofte langs bekker og i fuktige snøleier. Den er vanlig i hele fjellnorge. |
 | Fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum) Fjellfrøstjerne er en liten beskjeden plante i fjellet. Den har fint oppdelte blader og hengende blomster. Det spesielle med blomsten er at den ikke har kronblad. Det er de fiolette pollenbærerene med gule pollenknapper som gir blomsten farge. Planten blir vindpollinert, og kronblad ville bare vært i veien. |
 | |
 | |
 | Fjelljamne (Diphasiastrum alpinum) Blågrønn plante, 5-10 cm høy. Lang stengel som kryper i grastorva, og så kommer det opp knipper med greiner. Bladene står i fire rekker på greinene, og øverst kommer sporehopsamlingene. Fjelljamne er en karsporeplante, det vil si at den ikke har blomster, men formerer seg med sporer. Vanlig i fjellet, kan også vokse i lavlandet. |
 | Fjelljo (Stercorarius longicaudus) Kjennetegn: Fjelljoen er den minste representanen i jofamilien. I forhold til de andre aktuelle artene, tyv- og polarjo, har den i voksen drakt mye lengre sentrale stjertfjær, og er lysere (gråbrun) på oversiden, har kremfargete kinn som går over i off-white på brystet, og på buken og flankene har de i noe varierende grad grålig farge. Habitat: Dette er en art som trives på tundraen. I Norge finnes den som hekkefugl i skogløse fjellområder, samt i tilsvarende terreng på Varangerhalvøya. |
 | Fjelljordfly (Agrotsi fatidica) Arten finnes fra bjørkebeltet og opp i snaufjellet fra indre Rogaland i sør til Dovre i nord. Fjelljordflyet ble utskilt som en egen art i 1987, atskilt fra Agrotis fatidica i Alpene. Arten er med det en av tre sommerfugler som er endemisk for Norge. |
 | |
 | |
 | |
 | Fjellkvann (Angelica archangelica subsp. archangelica) Kvann som vokser på fjellet, gjerne ved vann. Stor, grov plante med aromatisk duft. Bladene er grovt sagtanna. De nye, lysegrønne skuddene om våren kan spises, senere på året blir smaken mer bitter. Planten var tidligere en viktig C-vitaminkilde, og har vært dyrket siden vikingtiden. |
  | Fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) Lav plante med små, gulgrønne blomster. Bladene består av 5-7 småblader som er festet i samme punkt. De er glatte på oversiden, men har tette, glinsende silkehår på undersiden. Vanlig i fjellet over hele landet, kan også finnes i lavlandet. |
Fjellmarkmus (Microtus oeconomus) Kjennetegn: Halelengde 1/3-1/2 av kroppslengde, mørk/svart på oversiden med grålig underside. Rygg rustbrun til mørkebrun, buken grålig. Ørene er nesten skjult i pelsen. Kroppslengde 90-160 mm, hale 35-70 og vekt 20-60 (maxvekt i overkant av 100) gram. Natt- og skumringsaktiv. Habitat: Kalde og tempererte områder fra Norge og Mellom-Europa østover gjennom Asia. Også i norvestlige Nord-Amerika. I Norge fra Hardangervidda til Trondheimsfjorden og fra Helgeland og nordover. Finnes i høyereliggende barskog og opp til snaufjellet. Trives på fuktig mark nær myrer og bekkekanter. God svømmer. Sykliske bestandssvingninger med bestandstopper hvert 3.-4. år. Næring: Hovedsaklig planterøtter. Formering: Drektighetstid ca 21 døgn, 5-6 (kan spenne fra 1-10) unger i kullet. 2-4 kull i sommerhalvåret. | |
 | |
 | |
 | Fjellnøkleblom (Primula scandinavica) Fjellnøkleblom er en vakker sjeldenhet som vokser i fjellet. Den er litt kresen på vokseplass og vi finner den i områder med kalk eller skifer i berggrunnen. Blomstene er fiolette og bladene danner en rosett helt nede på bakken. Denne arten finnes kun på den skandinaviske halvøyen. |
 | |
 | Fjellreven er utbredt over tregrensa i arktiske strøk i Eurasia og Nord-Amerika. I Norge har den havnet på den nasjonale rødlisten under kategorien direkte truet av utryddelse, da bestanden har nådd et kritisk minimum. På nettstedet www.fjellrev.no skriver de (2004): “Man regner med at det bare finnes 50 ynglende voksne individer igjen, fordelt på små isolerte restbestander, i hele Fennoskandia. Fjellreven står trolig helt på randen av total utryddelse både i Norge, Sverige og Finland”. Tilbakegangen skyldes trolig flere forhold. Fragmentering av leveområdene med påfølgende isolering av populasjoner, konkurranse med rødrev, generell tilgang på mat og sykdomspredning fra rømt oppdrettsrev er alle faktorer med negativ innvirkning på bestanden. I Norge finner vi den mest levedyktige populasjonen i Nord-Trøndelag, der man i 2004 hadde ni av landets 14 ynglinger. Fjellreven er godt tilpasset et ekstremt klima. Den tykke pelsen har faktisk den beste isolasjonsevnen som har blitt målt hos pattedyr. Om sommeren er den brun på ryggen og beina, mens den er beige på strupen og buken. Vinterstid er den helhvit. Det er en liten rev som kan bli opptil åtte kilo tung. Den finner næring i det meste: menneskelig avfall, kadaver, smågnagere, fisk, bær m.m. Reproduksjonen varierer i takt med næringstilgangen. I gode smågnagerår kan de få store kull (normalt 6-8 unger, men opptil 23 har blitt observert), mens de kan unnlate helt å få unger i dårlige år. |
 | |
 | Habitat og forflytninger: I fjellet over vierbeltet, der det er stein og blokkmark, lever fjellrypa. Den er litt mindre enn lirypa, og fjærdrakten er mer gråbrun. Om vinteren trekker ofte fjellrypene ned i bjørkebeltet. |
Fjellrødsildre (Saxifraga oppositifolia subsp. oppositifolia) | |
 | |
  | Kjennetegn: Med sine rosa blomster er fjellsmelle en karakteristisk fjellplante som vokser i tette, faste tuer med stive, smale blad. Planten er flerårig og vintergrønn. Blomstringen er i juli – august. Planten trives på litt tørre steder i snaufjellet, gjerne på grus og mellom steiner på rabbene, eller nede i snøleiene. Den trives best på kalkrik jord. Fjellsmelle finnes i hele fjellkjeden. I Nord-Norge og langs nordvestkysten hender det at den går ned i lavlandet. |
 | Gress med en tett, avlang topp som er ca 2,5 cm lang og har brunfiolett farge. Strået har to leddknuter og oppblåst øvre bladslire. Vanlig i hele fjellet, kan også finnes i lavlandet. |
 | Fjelltjæreblom (Viscaria alpina) Rødlilla blomst i nellikfamilien. Smale, avlange blader og rak, stiv stengel. I motsetning til vanlig tjæreblom, har fjelltjæreblom ikke en mørk ring med “lim” på stengelen. Ofte kan hele planten ha et mørkt rødskjær. Vokser i fjellet, men kan også finnes helt ned til sjøen. |
 | Kjennetegn: Habitat: Utbredelse: Forflytninger: Næring: Hekkebiologi: |
 | Fjelløyentrøst (Euphrasia wettsteinii) Fjelløyentrøst er en liten plante, men den opptrer ofte i store mengder og blir derfor lett lagt merke til. Blomsten er hvit og består av en over- og en underleppe. De svarte tegningene og de gule prikkene hjelper insekter å finne frem til nektaren i blomsten. Planten er en halvsnylter, det vil si at den vokser på røttene til andre planter. |
 | Fjesingen kan bli opptil 49 cm lang og kan veie 1,7 kg. Den er utbredt langs norskekysten nord til Trondheimsfjorden, og lever på 5-150 meters dyp. Fjesingen lever stort sett nedgravd i sand hvor den sluker tilfeldig forbipasserende fisk. Om natten jager den i de frie vannmasser. Fjesingene er beryktet for å være giftige. På gjellelokkene og den fremre ryggfinnen sitter pigger som er forbundet med giftkjertler. Stikkene er smertefulle men normalt ikke farlig for voksne mennesker. |
Fjesingene har en avlang, flattrykt kropp med et kraftig hode. Øynene er plassert tett sammen, oppe på hodet, og er en tilpasning til fiskens nedgravde levesett. Den store munnen har et kraftig underbitt. Fjesingene er beryktet for å være giftige. På gjellelokkene og den fremre ryggfinnen sitter pigger som er forbundet med giftkjertler. Stikkene er smertefulle men normalt ikke farlig for voksne mennesker. | |
 | |
 | Fjæreblod (Hildenbrandia rubra) Kjennetegn: Denne algen danner eit mørkerødt belegg på steiner som om den er i ett med den. |
  | Kjennetegn: Fjærekoll er en av våre mest karakteristiske strandplanter. De rosa blomstene som sitter i hoder, blomstrer i mai-juni, men ofte kan du finne blomster som sitter på planten til ut på høsten. De trådsmale bladene sitter i en rosett. Voksested: Du finner den som oftest i nærheten av sjøen på strandenger, i sprekker på strandberg og tørr sandmark. Utbredelse: Den er vanlig på kysten nord til Finnmark. |
Vi har bare de to artene fjørekoll og sibirkoll i denne slekten i vår flora. Fjørekoll vokser oftest nær sjøen, sibirkoll vokser i fjellet. | |
 | Kjennetegn: Dersom vi ikke graver i sanden, kan vi vanligvis ikke se fjæremarken. Vi kan likevel observere fjæremarken indirekte gjennom ekskrementene som skyves ut av sandkanalene, og blir liggende som kveiler rundt åpningen. Marken blir oppptil 35 cm lang og er rød (gjerne med blåskjær), rosa, gul, grønn eller olivenfarget. Leveområde: Fjæremarken trives både i rein og mudrete sand hvor den spiser detritus. Utbredelse: Den finnes langs hele kysten både på eksponerte og ueksponerte steder. |
Fjæremelde (Atriplex prostrata) Fjæremelde er en strandplante som vokser på tangvoller og sandstrender, av og til i strandenger. Planten er vanlig langs kysten i hele landet opp til Øst-Finnmark der den er mer sjelden. Den har også spredt seg til saltholdige sumper i innlandsstrøk. Bladene til tangmelde er motsatte og er oftest trekantet med tverr grunn og to tydelige fliker. Bladene er litt melhårete. | |
  | Fjæreplytt (Calidris maritima) Fjæreplytten er hos oss stort sett en fjellfugl i hekketiden, men finnes også ved kysten i Finnmark. I områder med steinete strender, eller fuktige områder på fjellvidda, finner arten sin næring. Den består av muslinger, krepsdyr og insekter. Grønne ferskvannsalger kan i visse områder også utgjøre endel av kosten. Den hekker på flate områder, med lav vegetasjon. Om vinteren påtreffes den utelukkende ved isfri kyst. Fjæreplytten er den vadefuglen som overvintrer i størst antall i Norge. De Sør-Norske fuglene overvintrer på de Britiske øyer, mens de Nord-Norske, og Russiske gjerne tilbringer vinteren i Norge. De foretrekker stein- og klippestrand under denne tiden. Bevegelsene om høsten er på sitt største i oktober og november. |
Fjærepyttsnøre (Chaetomorpha aerea) Arten er ikkje så lang som laksesnøre, men danner gjerne tettare og meir synlege bestandar på relativt bølgjeutsatte stader. | |
 | Fjærerur (Semibalanus balanoides) Kjennetegn: Opptil 1,5 cm. I motsetning til Steinrur har ikkje arten eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne. |
Fjæresalturt (Salicornia dolichostachya subsp. strictissima) | |
  | Fjæresjørose (Urticina felina) Kjennetegn: Kroppsfarge rød eller grønn.Fiolette, grønne eller røde tentakler. |
Fjæreskorpe (Ralfsia verrucosa) Arten dannar relativt runde, brune skorper med ein lys kant, på fjell. Den er ofte å finna i fjørepyttar. | |
 | Fjæreslo (Scytosiphon lomentaria) Arten er lett å kjenna igjen då den ser ut som lange rader med pølser. Vanlegvis er den mellom 10 og 30 cm høg, men kan bli inntil 50 cm høg. Arten er å finna i sommarhalvåret, helst vår (i sør) og tidleg sommar (i nord). |
   | Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø. Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”. Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke. |
Fjærmøllene er relativt små møll, med spesielt utformete vinger. Dyrets karakteristiske form vil som regel ligne en T, som følge av de smale vingene. Det er påvist ca. 35 arter i Norge. | |
Fjærvingebillene kjennes lett på at flygevingene er redusert til staver med en frynse av lange hår rundt kanten – de minner derfor om fjær. Fjærvingebillene er ofte meget vanlige i løvstrø, i hule trær og lignende. Mange av artene lever av soppsporer. | |
  | Kjennetegn: Artar innen slekten fjørehinne er tunne, bladaktige, opptil 40 cm lange, med varierande farge fra mørkt raud til raud- og gulbrune. Vanleg fjørehinne er vanleg i fjøra og bølgjeslagssona langs heile norskekysten. Men for å finne han må du ut på svaberg som er utsette for sterke bølgjeskvulp det meste av året. Sjansen for å finne denne algen inne i fjordar og ved land som vender mot aust frå Lindesnes og nordover, er difor ikkje så stor. I Oslofjorden har ein berre funne algen i dei ytre områda. |
Fjørehinne-artar (Porphyra sp.) Artar innen slekten fjørehinne er tunne, bladaktige, opptil 40 cm lange, med varierande farge fra mørkt raud til raud- og gulbrune. Vanleg fjørehinne er vanleg i fjøra og bølgjeslagssona langs heile norskekysten. Men for å finne han må du ut på svaberg som er utsette for sterke bølgjeskvulp det meste av året. Sjansen for å finne denne algen inne i fjordar og ved land som vender mot aust frå Lindesnes og nordover, er difor ikkje så stor. I Oslofjorden har ein berre funne algen i dei ytre områda. Festepunktet som festar fjørehinna til steinen kan vere spesielt hard i tørr tilstand, og er plassert i midten med blad som faldar seg ut og dannar ein rosettliknande figur med diameter på 2 – 15 cm. Dette ser du ikkje alltid når algen er tørr, men du kan passe på å skjere av festepunktet heilt inntil steinen, løyse algen varsamt og deretter leggje han i ei bytte med sjøvatn. Når han har lege på tørt land ei stund (til dømes når sjøen flør, men enno ikkje har nådd opp til algen), blir han matt i fargen og litt stiv å ta på (nesten som svært tynn chips). Om vinteren og tidleg om våren kan det i Sør-Noreg vere ein annan, nærståande art som dominerer der ein elles finn vanleg fjørehinne. Det er smal fjørehinne, | |
 | Flaggspett (Dendrocopos major) Kjennetegn: Flaggspetten er broket svart og hvit på ryggsiden, hvit på buken og rød på undergumpen med meiselformet nebb. Hannen har også en firkantet rød flekk i nakken. Unge flaggspetter har rød isse. Den kan skilles fra hvitryggspetten på at den mangler mørke spetter på buksiden av kroppen, og at den har en tydelig hvit skulderstripe. Lyd: Flaggspetten har den raskeste trommehvirvelen av spettene på rundt 10-15 slag i sekundet. Utbredelse: Den er mest vanlig på Sør- og Østlandet, men også spredt hekkende fra Rogaland og opp til Troms. Habitat: Den finnes i flere skogstyper og har et variert kosthold (insekter, ulike frø fra trær, egg og fugleunger, og talg) med barkonglefrø som viktigste innslag vinterstid. Om våren skifter den til insektkost som den også forer ungene opp på. Forflytninger: Den er i utgangspunktet standfugl men kan foreta vandringer enkelte år når tilgjengeligheten av frøkongler er lav. Hekkebiologi: Flaggspetten hekker i hulrom som den hakker ut i gamle trær, da helst osp. Eggene ruges ut på 8-9 dager. |
 | Kjennetegn: Alle starrartene har trekantet stengel. Flaskestarr har 30-80cm lange og 2-3.5mm breie opprette, blågrønne blad. Akssamling av 2-3 lyse hannaks øverst og 2-4 hunnaks nederst. Hunnaksene er 1-6cm lange og frukten er omgitt av et gulgrønt, oppblåst og glatt fruktgjemme (frukthylster) med to-delt nebb. Planten kan gå ut til ca. 0.5m dyp. Den finnes i myrer og ved innsjøer og elver over hele landet. Sammen med elvesnelle kan den være eneste helofyttvegetasjon i næringsfattige innsjøer eller innsjøer på fjellet. Flaskestarr kan forveksles med sennegras (Carex vesicaria) som har klart gulere bladfarge (sees best på avstand). Sennegras vokser ofte i samme områder som flaskestarr. Blant de starrartene som tilhører sumpplantene er det bare disse to som har oppsvulmete fruktegjemmer. |
 | Flat ferskvannsgjellesnegl (Valvata cristata) Sjelden art. Finnes fortrinnsvis i sjøer med mye makrovegetasjon, høy pH og relativt høyt kalkinnhold. Kjent fra Østlandet ned til Aust-Agder, en lokalitet på Jæren, og fra flere lokaliteter i Nord- og Sør-Trøndelag. |
Flate døgnfluenymfer (Ephemeroptera Samlegruppe) Data i denne gruppen omfatter flate nymfer registrert på det tidligere Bekkisprogrammet. | |
| Flate igler med tre annuli per segment på kroppens midtregion. Familien inkluderer ektoparasitter på både virvel- og virvelløse dyr. |
 | Platyhelminthes består av tre klasser hvorav to, bendelormer (Cestoda) og ikter (Trematoda), kun inneholder parasitter. Den tredje klassen, flatmark (Turbellaria), er frittlevende og har mange representanter også i ferskvann. |
 | Kjennetegn: Skjellet er ovalt eller pæreformet, men kan være sirkelrundt når det er lite. Leveområde: Finnes ned mot rundt 80 meter og er den eneste naturlig arten av østers som finnes i Norge. |
 | |
 | Flekkdiskossnegl (Discus rotundatus) En liten skallbærende snegl som bli ca. 3 mm. høy og 5-7 mm. bred. Skallet er relativt flattrykt med hornaktig farge og rødbrune flekker. |
 | |
 | |
 | Flekkleddsnegl (Callochiton septemvalvis) Kjennetegn: Opptil 3 cm lang. Grønt eller rødbrunt skall med grønn, hvit eller fiolett marmorering. Glatt. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Kan være spesielt tallrike i næringsrike vann. De har kroppen besatt av flimmerhår som fører dyret fremover i en glidende bevegelse. Flimmerormene finnes som regel blant råtnende plantemateriale eller på undersiden av flyteblader som f.eks. vannliljer. De fleste artene er rovdyr som lever av de minste krepsdyrene eller små insektlarver. Det er også noen som spiser planter og dødt organisk materiale. |
| Hos oss finnes flire bare i lavlandet rundt Oslofjorden. Som brasme finnes den i grunne innsjøer med mye vegetasjon. Flire spiser zooplankton i det første leveåret, og går deretter over på bunndyr. Den er næringskonkurrent til brasme. De to artene har også svært lik gytebiologi. Begge gyter i strandsonen i mai-juni, og hybrider mellom artene forekommer. |
| Inneholder tre familier med tilsammen 18 arter i Norge. Mange av artene er fastsittende som voksne, og noen danner planktoniske kolonier. |
 | Flotgras (Sparganium angustifolium) Flotgras kjennes best på de smale, opptil meterlange og bare 2-4mm brede og flate bladene, som flyter på vannet. Bladbasis er oppblåst. Både bladene og de blomstrende stenglene er lysegrønne eller gulgrønne på farge. Blomsterakset sitter like over vannflata og har 2-4 hunaks nederst og 1-3 tettsittende hanaks øverst. Flotgras kan forveksles med andre arter i samme slekt, og særlig sterile planter er vanskelig å skille. Flotgras finnes over hele landet i alle vanntyper, men helst i næringsfattig, surt eller nøytralt vann. Finnes også i humussjøer og elver. |
Fluesnapperfamilien (Muscicapidae) Fluesnapperne er små insektspisende fugler som alle er tropikktrekkere. Artene i slekten Ficedula hekker i hullrom, og gjerne i fuglekasser. Slekten Muscicapa (hos oss kun representert med gråfluesnapper) foretrekker reir i greinkløfter o.l. | |
 | Flyndrefamilien (Pleuronectidae) Flyndrefamilien skiller seg fra varene hovedsaklig ved at de er høyrevendte, men det finnes arter (f. eks. skrubbe) som har en viss andel venstrevendte individer. Flyndrene har vanligvis mindre munn enn varene, og forgjellelokket er fritt og ikke dekket av hud slik som hod tungene. I norske farvann finnes det 8 arter. |
Flyndrefisk (Pleuronectiformes) Flyndrefisken er ikke bilateral symmetrisk. Den har begge øynene på en side av kroppen, og svømmer med den “blinde siden” ned mot bunnen. Flyndrefisken ser ikke slik ut hele livet. Som larve ser den ut som annen fisk, og det er først når de blir 10-25 mm lange at forvandlingen til flyndreformen skjer. Forvandlingen omfatter ikke bare det ytre utseende, men også en omfattende modifikasjon av benbygning, nerver og muskler. Noen flyndrefiske arter er høyrevendte, andre er venstrevendte, hos en art i Stillehavet finnes det også høyre- og venstrevendte populasjoner. Hvilken vridning som er mest fordelaktig og hvorfor vet man ikke sikkert, men det kan være lokale ytre påvirkninger og ikke bare genene som styrer utviklingen hos noen arter. | |
 | Det finnes drøyt ti arter flått i Norge. Alle er hematofage (blodsugende) ektoparasitter. |
 | |
Fløyfiskfamilien (Callionymidae) Artene i fløyfiskfamilien kjennetegnes på den spoleformete kroppen, og hodet som er tiltrykt ovenifra. Selv om hodet er bredt, så er munnen liten. De to store øynene sitter tett sammen oppe på hodet, og er tilpasset et liv nedgravd i sand. Familien er mest utbredt i alle varmere hav, men vi har tre arter i sør i Norge. | |
 | Buskformet, gråhvit til brunaktig, hul, åpen i toppen, lite greinet, tett besatt med skjell. På bakken, over jord eller blant mose på berg og på morken ved. Fruktlegemer brune, ikke vanlige. Finnes i hele landet. |
 | |
Forgjellesnegler (Prosobranchia) Denne gruppa består hovudsaklig av marine snegler, men også noen ferskvassarter. | |
Den vanligste arten av denne slekten er engforglemmegei | |
 | |
 | Kjennetegn: Fossekallen er brunsvart over det hele bortsett fra den hvite strupen og brystet. Ungfuglenes første drakt er grålig og skjellete. Utbredelse: Norges nasjonalfugl, fossekallen, finnes utbredt i hele landet. Habitat: Arten er alltid knyttet til rennende vann, der den finner sin mat. Den er den eneste av våre spurvefugler som søker næring gjennom dykking. Tildels næringsrike elver og stryk med steiner som stikker opp, er fine fossekallhabitat. Næring: Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren tar de mest småfisk. Hekkebiologi: Reiret legges nært vann, ofte godt skjult under broer eller fosser. Eggene legges i mars – april. Man antar at det hekker et sted mellom 5 000 – 25 000 par i Norge. Forflyting: Om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland. |
 | Fragilaria danner kolonier hvor cellene ligger parallellt. |
| Fragilaria crotonensis brukes ofte som indikatorart på eutrofe vann. Cellelengde til Fragilaria crotonensis 40-170my. |
| Fragilaria danner kolonier hvor cellene ligger parallellt. |
| |
 | |
| En art i Norge. Den enkleste formen der kransen av tentakler er rund eller oval, og alle overvintrende individer er fastsittende (sessoblaster). Exoskjelett av kitin. |
 | Frosker og padder hører hjemme i denne ordenen. I Norge har vi tre arter frosk, og en art padde. |
 | Frøplanter er en samlebetegnelse på alle planter som formerer seg ved hjelp av frø. De skiller seg derfor fra alger, moser og karsporeplanter som formerer seg ved hjelp av sporer. Et frø består av et beskyttende frøskall ytterst, og inni ligger kimen (plantefosteret) og frøhviten. Frøhviten er en liten nistepakke som kimen bruker som næring før den får røtter. Frøplanter oppstod senere i evolusjonen enn sporeplanter og regnes som mer avansert. Den kjønnede formeringen hos frøplanter skjer ved hjelp av pollen og frø, og er ikke avhengig av vann slik som hos sporeplantene. Til forskjell fra sporer kan frø overleve lenge før det spirer, og dette gjør at planten kan vente med å spire til det blir gunstige forhold. I tilegg har frøplanter utviklet mange avanserte metoder for å få spredd frøene sine over store avstander. Frøplantene deles inn i to hovedgrupper; nakenfrøede og dekkfrøede. |
 | Norges minste fugl, som til tider kan veie mindre enn fem gram! Fuglekongen er vanlig i hele Sør-Norge i forbindelse med barskog. Nordover blir den mer uvanlig, og kan nok regnes som sjelden i Finnmark. Mange overvintrer i Norge, mens andre trekker sørover til kontinentet. Arten er med andre ord en partiell trekkfugl som kommer tilbake til landet for å hekke i mars-april. Reiret er fantastisk utformet – en rund ball som er laget av fjør og mose, som har en sirkelformet inngang i toppen. De har ofte to kull, der hver hekking inkluderer 8-13 egg lagt. |
  | Utbredelse: Fuglene, med sin flygeevne, har av mange blitt omtalt som den mest suksessrike klassen blant vertebratene. De har hatt en formidabel spredning og finnes i dag over hele kloden, til og med på de mest avsidesliggende øyer i Stillehavet og i isødet i Arktis og Antarktis. Arter: Det finnes i overkant av 10 000 arter på verdensbasis, som i sin tur er delt inn i mer enn 20 ordener. Spurvefuglene (Passeriformes) er den mest artsrike ordenen, med over 50 prosent av artene. I Norge har det blitt påvist i overkant av 480 arter per 2010, og rundt 250 av disse har blitt funnet hekkende. De aller fleste av artene er trekkfugler som trekker ut av landet vinterstid. Karakteristika: Til tross for at fuglene nedstammer fra dinosaurene, har de utviklet betydelige tilpasninger for å fly: hule men sterke bein, et skjelett som består av beinstrukturer som har smeltet sammen (i forhold til andre vertebrater), velutviklet brystmuskulatur og sist men ikke minst de karakteristiske fjærene. Ved siden av pattedyrene er fuglene den eneste klassen av varmblodige vertebrater. Dette gjør at de kan overleve i mer ekstremt klima enn andre grupper, som for eksempel amfibier og reptiler. Ansvarsarter: Det finnes en rekke arter som har sin europeiske hovedutbredelse i Norge. Dette arter som vi har et spesielt ansvar for. Blant de viktigste er havørn, jaktfalk, skjærpiplerke og bergirisk. |
 | Fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) Fugletelg er en spinkel liten bregne som vokser i skog og fjell. Kjennetegn: Fugletelg er en liten bregne på 10-30 cm, med en tynn, opprett stengel. Bladplaten har trekantede primærfliker. Småflikene er ofte grovtannet. Bladskaftene er gjennomskinnelige, og brekker lett. Bladplatene kan ha noen lysebrune eller brungule skjell, og være svarte nederst. Bladet er ellers lyst grønt og uten skjell eller hårdekke. Utbredelse: Fugletelg finnes i hele Norge opp til 1600 meter, og ellers vokser den på hele den nordlige halvkulen. Bregner oppsto allerede i devon. Kilde: Wikipedia |
 | |
 | Fureflagellatene er en viktig og stor gruppe i saltvann, men har relativt få arter i ferskvann. Ferskvannsformene kan ikke sende ut lys (morild) slik saltvannsformene gjør. Cellene har et karakteristisk utseende med to langsgående og en tversgående fure. Der furene møtes sitter to flageller. Den som peker i dyrets lengderetning sørger for bevegelse framover, mens den andre skaper rotasjon. Mange fureflagellater forflytter seg vertikalt etter lyset, dvs. døgnvandring. Det finnes former både med og uten cellevegg. Veggen er laget av cellulose. |
 | Kjennetegn: Furu blir et stort tre, opptil 40 meter høyt. Furu har ofte en lang naken stamme med greinene samlet øverst. Nålene sitter to og to sammen, og furu har lengre nåler enn gran. Knoppene er spisse og klisne. Konglene er matt gulbrune og spisse. Voksested: Den kan vokse på tørre skrinne steder, på myr, på næringsfattig og på kalkrik grunn. Utbredelse: Furu vokser i nesten hele landet. Den går nesten opp til Nordkapp, og i fjellet går den opp til 1400 m høyde. Furu var blant de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden. Økologi: Furuskogene slipper inn mer lys og er ikke så tette som granskogene. Det er derfor ofte frodigere i en furuskog enn i en granskog. Anvendelse: Furu har alltid vært brukt til mange formål. Først og fremst til husbygging, men de andre plantedelene som skudd, røtter og bark har også vært utnyttet. |
 | |
 | |
 | Furufamilien inneholder stort sett trær og noen busker, 6 slekter i Norge. Hunn- og hannblomster sitter på samme individ (sambu). Hannblomstene sitter tett sammen oppetter en kvist. Hunnblomstene er en kongle. Hos de fleste artene har frøet en vinge og blir spredt med vinden, hos enkelte mangler vingen og blir dyrespredt. Bladene er skruestilte eller sitter i knipper. Veden er full av harpiks. |
 | |
 | |
  | |
Furuene har grov ujevn bark. Nålene sitter 2, 3 eller 5 sammen på kortskudd på fjorårsskudd og eldre skudd. På årsskudd sitter de enkeltvis. | |
 | |
 | |
 | Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der. |
 | Føllblom (Scorzoneroides autumnalis) Gul blomst som kan likne på løvetann, men føllblom er mindre og mer spe. I motsetning til løvetannens pålerot, har føllblom en trevlerot med mange, trådforma birøtter. Har bladrosett ved bakken med smale og som regel flikete blader. |
En art i Norge: torsk. | |
 | |
To arter finnes langs norskekysten: Strandtangbrosme, og tretrådet tangbrosme. Det er imidlertid den siste som er mest utbredt, og strandtangbrosme har bare en spredt utbredelse på Sørvestlandet. | |
Slekten har en art med vannlevende larve i Norge. | |
 | |
 | Dette er kommaformete tanglopper som ofte finnes i fjæra. Mange marine arter og fem arter i ferskvann. |
 | Tre arter i Norge. |
Gapeflyndre (Hippoglossoides platessoides) Gapeflyndre har fått navnet etter sin store munn. Den forveksles ofte med små kveiter, men skiller seg fra disse ved å ha en spisst utbuet halefinne. Skjellene til gapeflyndra har små torner, og huden føles derfor ru å ta på. Arten er utbredt fra 10- over 500 meters dyp langs hele norskekysten. Den lever på bløtbunn og sandbunn på moderate dyp i sommerhalvåret, og spiser alle typer bunndyr. | |
Fire arter finnes i norske farvann. Alle artene lever i sand eller grus på relativt grunt vann. | |
  | Gartnerkjølsnegl (Deroceras invadens) Kjennetegn: Denne kjølsneglen kan bli opptil 3,5 cm. lang som fullvoksen. Den ligner brunkjølsneglen, men skilles enklest fra denne ved at den har åndehullet omkranset av en lysere, nærmest hvitaktig farge. |
 | En art i Norge. |
Fem arter i o slekter i Norge. Planktoniske. | |
To arter i Norge. Flaskeformete, flate dyr. Planktoniske. | |
Kjennetegn: Gaupa er en høybeint, stor katt med flekkmønstret pels, hårdusker på ørene og hale med svart spiss. Kroppslengden kan bli inntil 130 cm, og den kan veie opptil 30 kg. Habitat: Gaupa finnes fra Skandinavia og Vest-Europa østover til Stillehavet, i nordlige USA, og i Canada og Alaska. Gaupa holder til i løv- og barskog over det meste av landet. Den er lever solitært, er nattaktiv, sky og har store jaktterritorier. Det er derfor relativt sjelden at man får sett gaupa ute i naturen. Næring: Mest pattedyr som hare, snågnagere, rådyr, rein, hjort og sau men også en del fugl. Formering: Hunnen kjønnsmodner i 2-årsalderen, hannen i 3-årsalderen. Parringen skjer i mars, og 2-3 (i enkelte fall opp til 7) unger fødes i mai-juni. Spor: Fotavtrykk som oftest uten klomerker. Skrittlengde på 40 cm ved gange. | |
Geita er blant våre aller første domestiserte dyr, og har vært nyttet som produksjonsdyr i rundt 10000 år. Geita er kjent for å kunne beite i uveisomt og bratt terreng, den har en vid diett, og foretrekker i større grad enn sauer å beite på busker og blad. Geit blir holdt for produksjon av melk, ost og kjøtt. Fra noen raser geit får vi kasjmirull og angoraull som er sett på som ull av spesielt høy kvalitet. | |
  | Geitrams (Epilobium angustifolium) Geitrams er storvokste og blir opp mot 1,5 meter høy, og dekker ofte store områder. Når geitramsen blomsterer med sine lange lilla blomsterakser er det et vakkert syn, men når frøspredningen begynner er den ikke like populær. Planten danner store mengder frø. Frøene har ullhår som gjør at de spres veldig lett i vind. |
 | |
Geitved er en busk eller lite tre (2-4 m) som vokser i varme skogkanter og kratt, og stort sett bare på kalkrik jord. Du finner den spredt på Østlandet fra Oppland sør til Aust Agder. Bladene er ovale, taggete og spisse. De sitter to og to motsatt på tornete kvister. Blomstene er grønlige, små og uanseelige. Steinfruktene blir svarte utpå høsten. Blomstene til geitved er enkjønnet (hunn- og hann på hver sin plante) og 4- tallige. Trollhegg har 5- tallige blomster som er tokjønnete. Veden er hard. | |
I denn slekten fines bare én art i vår flora – geitved. | |
 | Svepeflagellaten Phaeocystis, som på norsk ofte kalles gelealge, forekommer bare i sjøvann hvor den kan danne store oppblomstringer. Den geleaktige kulen som omgir cellene er næringsreserve (polysakkarider) som gjør algen i stand til å vokse om natten. Koloniene forårsaker skumdannelse på havoverflaten ved sterk omrøring av vannmassene. Et tykt lag av dette skummet kan avsettes langs havstrender. Den kolonidannende algen klogger fiskegarn og overtrekker bruk i sjøen med et brunt belegg. |
 | Gelékreps (Holopedium gibberum) En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold. |
Gelémosdyr (Cristatella mucedo) Er kjent fra hele Norge. De avlange koloniene sitter på vannplanter et stykke under overflaten, og helst i svakt rennende vann. Den finnes både i lavlandet og i høyfjellet, men ser ut til å foretrekke et visst næringsinnhold i relativt reint vann. | |
En truet art i Norge. | |
Unge individer kan ikke artsbestemmes. | |
 | Fem arter registrert i Norge tidligere. De fleste foretrekker stille dammer, vann og rolige bakevjer i sakterennende bekker. |
| Tidligere er arten kun registrert fra Østfold, Akershus og Aust Agder. |
Vanskelig å artsbestemme. Kun funnet i 2 lokaliteter i Norge tidligere. | |
| Hovedsaklig i små, temporære dammer. Funnet over hele landet. |
| Tolerant art som er funnet både i næringsfattige fjellvann, forurensede vann og i brakkvann. Finnes over hele landet. |
| Fortinnsvis i større sjøer og vann. Den lever lenger ut fra stranda enn andre vannløpere der den er rovdyr på andre insekter. Regnet som sjelden i Norge, med tidligere funn fra Østfold, Vestfold og Aust-Agder. |
Arten Sør-Østlig utbredelse i Norge, men den er vanlig i resten av Europa. Dyrene foretrekker isolerte tjern og innsjøer med rik vegetasjon. Voksne individer kan også finnes i brakkvann. | |
Arten er ikke tidligere registrert nord for Hordaland. Kan også finnes på brakkvann. | |
  | Ginkgo biloba, også kalt tempeltre, blir iblant regnet som et levende fossil. Kjennetegn: Høye trær i parker og hager. Bladene er ikke vanlige blad, men flate nåler, omtrent som en furunål presset veldig flat og ut i vifteform. Fruktene er ikke ekte frukt, men en tidlig prototyp fra før det fantes pattedyr. Ginkgo er tilpasset spredning med små øgler, og produserer smørsyre-luktende frøkapper som kan lokke dem til å spre frø. Ginkgo var lenge bare kjent fra fossiler, men ble senere funnet levende. Navnet tempeltre oppsto etter funnstedet, et øst-asiatisk tempel. Vi vet ikke hvor lenge Ginkgo ble dyrket der, og vi har aldri funnet Ginkgo voksende vilt. Planten ble ansett som et hellig tre. Tempeltreet er den eneste overlevende arten av en stor gruppe nakenfrøede planter som var utbredt i jura og kritt. Planten oppsto allerede i perm, og man har funnet 270 millioner år gamle fossiler av planter i denne gruppen. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Tempeltre |
 | Kjennetegn: Kanskje den fisken som ligner mest på en liten alligator? Den har lang, flat snute og et stort gap fylt med spisse tenner. Kjent for å spise artsfrender og andre fisk. Alle tennene krummer bakover mot svelget, og er organisert i doble rader for å kunne holde bedre på byttet. Gjedda finnes i første rekke i de østlige delene av landet, men er også satt ut på Vestlandet og i Trøndelag. Til de østlige områdene hører også Finnmarksvidda. Gjedda er den av ferskvannsfiskene våre som er mest spesialisert på å spise fisk. Allerede fra 10 cm lengde begynner gjedda å spise annen fisk, også artsfrender. Mindre gjedde spiser i første rekke krepsdyr og insektlarver. Som regel blir gjedda større enn 10 cm allerede i løpet av første leveåret. Yngelen klekkes om våren, og i oktober kan gjedda ha blitt opptil 20 cm lang. Gjedda har også fysiologiske tipasninger til fiskediett. Muskulaturen er utviklet for å kunne gjøre lynraske utfall over korte avstander. Hunngjeddene kan bli betydelig større enn hanngjeddene. Hunngjedder opptil 18 kg er registrert, mens største hanngjedde er 3,5 kg. Gytingen foregår på oversvømt mark om våren. Eggene klekkes etter 10-15 døgn, og yngelen følger vannivået tilbake til innsjøen etterhvert som vannivået synker. Plommesekken er oppbrukt ca. 2 uker etter klekking, og yngelen er da ca. 12 mm. lang. Selv om gjedda er en god matfisk, har den liten økonomisk betydning i Norge. |
| Gjeddefiskene har mange, skarpe tenner i munnen og en rygg- og gattfinne som er plassert langt tilbake på kroppen. Fire slekter med minst 10 arter på verdensbasis. |
Arten kan verta inntil 40 cm høg. Gjelvtangen kan forvekslast med blæretang utan blærer. På våren kan den skiljast ut på dei lange, gulgrøne, oppsvulma formeringsorgana i skotspissane. Ellers er gjelvtangen vanlegvis mykje smalare og midtribba blir gradvis borte i skotspissane. Den er vanleg på utsette stader frå Trondheimsfjorden og nordover. I Skagerrak synes algen å trivast best i havneområde. | |
  | Gjerdesmett (Troglodytes troglodytes) Kjennetegn: Gjerdesmetten er vår nest minste fugl og veier bare 8-10 gram. Den er rustbrun med en karakteristisk stjert som stikker nesten rett opp. Sang: Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og aksellererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren. Habitat: Om sommeren finnes gjerdesmetten i allslags skog, ofte i områder med fuktige sig. Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og finnes mer sparsomt i indre deler av Østlandet og i Nordland og Troms. Forflytninger: I oktober trekker deler av den norske bestanden til Vest- og Sørvest-Europa, mens andre overvintrer i vintermilde kyststrøk. Overvintrende individer kan samles i hulrom der de ligger tett sammen for å holde på varmen. Næring: Gjerdesmetten spiser i hovedsak insekter og edderkoppdyr, men kan også fra tid til annen observeres på fuglebrettet om vinteren. Hekkebiologi: Allerede i mars starter reirbyggingen, og byggmaterialene er mose, visne blader og tørre strå. Reiret er kulerundt med inngang fra siden. Før eggleggingen som starter i midten av mai, fores dette fores med fjær og dun. Gjerdesmetten legger rundt 8-10 egg. |
 | |
Gjetertaske (Capsella bursa-pastoris) Gjetertaske er en av våre vanligste ugrasplanter og kan tilpasse seg mange ulike voksesteder. Den er innført til landet for flere tusen år tilbak og har etablert seg spesielt på dyrka mark, ved veikanter og på skrotemark. Den er vanlig i hele landet til opp i snaufjellet. Du kjenner den på de karakteristiske fruktene som er trekantet med en skillevegg og sitter på lange skaft. Bladene er flikete og grovt tannet. De små, hvite blomstene blomstrer hele vekstsesongen fra april – oktober. | |
Slekten har 5 arter. I Norge har vi bare gjetertaske. | |
 | |
| Gjær er kjent for de fleste som noe som blir brukt i for å få brøddeig til å heve eller i produksjon av alkohol. |
 | Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene i brystet og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark. Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark. Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende. Trekkforhold: Den norske gjøken overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august. Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter. |
 | En lysende fargeklatt på den mørke skogbunnen. Den hvite blomsten kan minne om hvitveis, mens de skarpgrønne bladene minner om kløverblader. Bladene og blomstene folder seg sammen når det er sterkt sollys, når det begynner å mørkne eller når uvær er på vei, og i gamle dager ble plantens bevegelser brukt til å spå været. |
 | |
| En art med to underarter er tidligere registrert i Norge. |
Glaenocorisa propinqua cavifrons Arten er registrert fra hele landet bortsett fra Finnmark, Østfold, Vestfold og Hedmark. En annen underart, G. propinqua propinqua, er funnet lenger sør i Europa med nordgrense i Sør-Sverige og Finland. Den er foreløpig kun registrert fra Østfold. I Sør-Europa er denne arten regnet som en istidsrelikt. Det er en oligotrof art, vanlig i fjellvann som er tolerant overfor lav pH. Rovdyr. | |
 | |
 | Glansvingene inneholder blåvinger, gullvinger og stjertvinger. 23 forskjellige arter er påvist i Norge, men det finnes 6000 arter på verdensbasis. |
  | Kjennetegn: Diameter opptil 40 cm og fullstendig gjennomsiktig. Manetene svømmer fritt og er ingen fjære-art, men de blir ofte skylt på land. De fleste manetene er ikke meduser heile livet. Seint om hausten og tidlig om vinteren vokser de opp fastsittende på grunna. Frå disse individa blir det frigitt larver eller små-meduser frå januar til april, og de utvikler seg til de store medusene vi finner om sommeren. |
  | En art i Norge. |
  | |
  | Glattkjeglesnegl (Gibbula cineraria) Kjennetegn: Opptil 1,6 cm lang og 1,5 cm høy. Lys gult eller askegrått skall med rødbrune flekker eller striper. Ujevn og avrundet form. |
 | Glattskivesnegl (Gyraulus laevis) Bare funnet på Vestlandet. Bestemmelsen må taes med en klype salt. Arten er vanskelig å skille fra G. acronicus, som er vanlig over hele landet, og fra G. albus (en sjelden art på Østlandet). |
 | |
Utbredelse: | |
| To arter i Norge. |
 | Gluttsnipa er stort sett en innlandsfugl, men påtreffes også i mer kystnære strøk i Nord-Norge. Den er hovedsaklig knyttet til myrområder i høyereliggende strøk, noen ganger i mer tørre områder. Vi finner flest gluttsniper i Sør-Norge, med 12 000 par av totalt 17 000 par i landet. Det er stor variasjon i habitatvalg utenfor forplantningsesongen. Den trives i alle typer våtmark, men kanskje helst i grunne innsjøer, eller fjæreområder ved kysten. Smådyr som lever i eller ved vann utgjør næringen. De fleste fuglene forlater oss om høsten i perioden fra juli til september. Om våren kommer de tilbake fra slutten av april, med en trekktopp i begynnelsen av mai. |
 | |
| 1 art registrert i Norge. |
Ikke tidligere registrert nord for Møre. Larvene finnes i innsjøer, dammer og våtmarker med områder der bunnen er dekket av løv. Flygetid mai – okt. | |
| Fire arter i Norge. |
| |
 | |
Her ligger kutlingfunn utenom svartkutling. Kutlingfamilien er en stor og variert gruppe med rundt 800 arter på verdensbasis. Hodet er vanligvis jevnt avrundet, og munnen har store lepper. Et ytre kjennetegn er at bukfinnene er sammenvokst, og sammen med en tverrgående hudfold danner de en slags sugekopp som fisken kan holde seg fast med. Det finnes 11 arter kutlinger i norske farvann. | |
Det finnes flere arter i denne slekten i Europa, men bare en art er vanlig langs norskekysten. | |
| Larvene fester store ballast-steiner på sidene av husene som ellers består av småstein. Dyrene har en tendens til å dekke over uregelmessigheter i den ytre husoverflaten med silke. |
Ikke registrert nord for Trøndelag. Larvene finnes i littoralen i innsjøer, og i sakterennende bekker og elver. Helst på hard bunn. Flygetid mai – sept. | |
| Larvene av familien Goeridae bygger hus av småstein og skraper alger og annet organisk materiale fra substratet. De finnes i rennende vann. To arter fordelt på to slekter er kjent i Norge. |
| 2 arter i 2 slekter registrert i Norge. Nymfene kan ha en utviklingstid fra tre til syv år. |
 | Slekten Gomphosphaeria kjennetegnes ved store runde kolonier hvor cellene ligger i overflaten av en slimkule. Koloniene kan være 100 my eller 1/10 mm. Slekten Gomphosphaeria er nå |
| Slekten Gomphosphaeria kjennetegnes ved store runde kolonier hvor cellene ligger i overflaten av en slimkule. Koloniene kan være 100 my eller 1/10 mm. |
 | Slekten Gonium danner koloni med 8-16 celler i et kvadrat. Alle cellene har flageller. G.pectorale har 16 celler i kolonien og er vanlig i eutrofe vann. |
| 3 arter registrert i Norge. Larvene bygger hus av bladbiter arrangert i lengderetningen. |
Ikke registrert nord for Trøndelag. Larvene finnes i eutrofe innsjøer med mye vegetasjon. Flygetid mai – okt. | |
 | Kjennetegn: Stort tre som kan bli nærmere 50 meter høyt. Nålene er firkantet, stive og spisse. Nålene er kortere og føles mer “stikkete” enn på furu. De unge skuddene er lysegrønne. De ovale konglene er 10 – 15 cm lange og henger nedover. Voksested: Treet krever litt næring og kan ikke vokse for tørt. Det tåler mye skygge. Økologi: I en tett granskog er det så mørkt at svært lite annet vil trives på jordbunnen. Utbredelse: Gran er et vanlig skogstre på Østlandet og mye av Sørlandet, i Trøndelag og i søre Nordland. På Vestlandet er det meste av granen plantet og har siden forvillet seg. Bare enkelte steder finner vi naturlig granskog, f.eks på Voss og i Modalen. Gran vandret inn i Norge østfra for omkring 2000 år siden. Anvendelse: Gran er det økonomisk viktigste treet hos oss. Det er først og fremst papirindustrien som bruker gran. |
 | |
 | |
 | |
Granflatvikler (Acleris abietana) Vitenskapelige synonym: Acleris nigrilineana. | |
 | |
 | |
 | Granlundmåler (Martania taeniata) Vitenskapelig synonym: Perizoma taeniata |
 | Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder. Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen. Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl. Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet. |
 | |
 | Gransanger (Phylloscopus collybita) Kjennetegn: Den 12 cm. lange gransangeren er meget lik løvsangeren av utseende og størrelse, men har blant annet mørkere bein og kortere vinger. Oversiden er grønnlig, mens undersiden er lys. Kjønnene er like. Sangen er meget karakteristisk, og høres allerede fra midten av april i Sør-Norge. Når den synger høres det ut som en trillebår med rustne hjul som er i bevegelse; tjiff-tjaff-tjiff-tjaff… |
Det er bare en art, vanlig gran, som vokser naturlig i Norge. De andre artene i gran-slekten er importert fra Nord-Amerika og har siden forvillet seg (sitkagran, kvitgran og engelmannsgran). Nålene hos granene sitter enkeltvis på et tappformet nålfeste. Konglene henger ned fra kvistene som modne og faller av hele. | |
| To arter kjent i Norge. |
| Ikke registrert nord for Rogaland. Lever i stillestående eller rennende, klart vann, helst med mye vegetasjon i vannkanten. |
| En art i Norge. |
| En liten strandlevende vannloppe som vanligvis finnes i vegetasjonen. Den fremre delen av hodeskjoldet er trukket ut til en stor “spade”. Dyrene ernærer seg ved å løsne partikler fra underlaget (vannplanter), nesten slik sneglene gjør. Bevegelsen er karakteristisk krypende. |
Vanlig og espers grasengfly kan ikke skilles på ytre kjennetegn, og plasseres kun i slektsnivå om man ikke har undersøkt individenes genitalier. | |
 | |
Grasstjerneblom (Stellaria graminea) Grasstjerneblom vokser i slåtteenger, beitemarker, i veikanter og i skogkanter og åpen skog. Den vokser næringsfattig og den er vanlig i hele landet opp til skoggrensa. Planten liker å støtte seg til andre urter og gras for å holde seg oppe. De små hvite blomstene sitter mange sammen i en kvast. De 5 kronbladene er delt nesten helt ned til basis, slik at det ser ut som den har 10 kronblad. Bladene er smale og breiest nedenfor midten. Trolig vokser ikke grasstjerneblom opprinnelig hos oss, men er innført med mennesket. | |
Grassyre (Rumex graminifolius) Grassyre vokser på sand og grus ved elveutløp og store flomelver. Det er en sjelden art som finnes spredt noen steder i Trøndelag og i Finnmark. Bladene til grassyre er trådsmale uten fliker. Planten vokser i en tett, liten bunt der gamle bladrester sitter på. | |
 | Grastjernaks (Potamogeton gramineus) Grastjønnaks finnes ofte bare med undervannsblad, men flyteblad er også vanlige. Undervannsplantene er forgreinet, noe som gir planten et buskete utseende. Bladene er avlange (2-8cm lange) og uskaftet, alltid tilspisset i bladspissen og mot basis, og noe bakoverbøyd. Flytebladene er små og langstilkete. Planten forekommer både med små, tette planter på grunt vann og med svært langvokste planter på dypere vann. Grastjønnaks finnes både i elver og innsjøer i hele landet og i alle vanntyper. Ikke i forsurete vann. Rusttjønnaks og grastjønnaks kan være svært like, men skilles først og fremst på bladspissene, grastjønnaks spiss og rusttjønnaks butt. Bladene hos grastjønnaks er også fint tannet i bladkanten, mens bladene hos rusttjønnaks er glatte. Disse små tennene må sees i lupe og helst på yngre blad. |
 | Gravanda, og noen få arter til i slekten Tadorna, danner en slags systematisk overgang mellom gjess og ender. Den finnes langs mesteparten av Nord-Europas kyster og er lett kjennelig på den vakre fjærdrakten og det karakteristiske knallrøde nebbet. I Norge finnes den fra svenskegrensen helt nord til Finnmark. Den er avhengig av gruntvannsområder, siden mesteparten av føden består av en liten snegl som fanges ved å filtrere mudder i nebbet. Det at gravanda er avhengig av å finne slike biotoper med langgrunne mudderflater forklarer i stor grad artens utbredelse: Den er vanlig fra svenskegrensen til Rogaland, svært fåtallig i Hordaland og Sogn & Fjordane, for så å bli mer vanlig fra Sunnmøre til Helgelandskysten. Gravanda er trekkfugl, som bare en sjelden gang observeres vinterstid. Men allerede i mars begynner de å komme tilbake til hekkeplassene, etter å ha overvintret langs de nordvest-europeiske kyster. Etter at ungene er store, trekker de voksne fuglene ut av landet allerede fra juli, de samles da i Vadehavet (Tyskebukta) for å myte. Ungfuglene trekker sørover seinere, fra siste halvdel av august og utover i september-oktober. |
 | Gravbergknapp (Phedimus spurius) Kjennetegn: En lav liten art som regnes som sukkulent, dvs. at den har tykke stengler og blader der den lagrer vann. Rosa blomst. Flerårig med vintergrønne blader. Har rømt fra hager og sprer seg på strandberg og knauser. |
 | Kjennetegn: Danner tepper ved at stenglene slår rot. Blå blomster, 3 cm brede. Blanke vintergrønne blader. |
 | |
 | Greplyng (Loiseleuria procumbens) Greplyng er en liten dvergbusk som vokser i flate matter. De lyserøde blomstene sitter i små skjermer. De eviggrønne, stive bladene står motsatt og har en nedbøyd kant. Undersiden av bladene er hvite. Den trives best på fattige rabber i fjellet, men kan også vokse på kalkrik jord. Greplyng er vanlig i høyfjellet i hele landet, av og til går den ned i skogen. |
 | Gressgylt (Centrolabrus exoletus) Gressgylten likner på grønngylten, men har ikke den møke flekken bak øyet, og har 4-6 piggstråler på gattfinnen mens grønngylten bare har 3. Fargene kan variere avhengig av miljøet fisken lever i. Gressgylten har en noe mer sørlig utbredelse enn grønngylten, og er mer sparsomt utbredt langs kysten i Sør- Norge. Den lever blandt alger fra fjæra og ned mot 25 meters dyp. I våre farvann fungerer gressgylten som en “pussefisk”, dvs. den spiser parasitter fra huden og gjellelokkene til større fisk. |
 | |
 | Kjennetegn: Grevlingen er lavbeint med kort hale. Den har karakteristiske hvite og svarte tegninger på hodet og er svart i strupen. Kroppslengden inntil 87 cm, hale 15-19 cm, og den kan veie inntil 22 kg. Hannen er større enn hunnen. Habitat: Finnes i størstedelen av Europa, Nord- og Mellom-Asia til Japan. Næring: Alteter, både dyr- og plantekost. Den er spesielt glad i meitemark. Formering: Kjønnsmodning ved 1-2 år, parring april-juli og 2-5 unger fødes i februar-mars. Grevlingen kan bremse opp fosterutviklingen og slik justere fødselstidspunktet til tider når forholdene er gode for å ale opp unger. Spor: Skrittlengden ved gange og trav fra 50-80 cm. |
 | Grisetang (Ascophyllum nodosum) Kjennetegn: Grisetangen (0.3 – 2 m) er den andre tangarten med blærer. Han er lett å skilje frå blæretang, med sin lyse, gulbrune til olivengrønne farge og blærer som sit enkeltvis. Dessutan er grisetangen tjukkare, utan midtribbe og meir solid, ja nesten lêrliknande. Leveområde: Veks ofte saman med blæretang og då som regel like nedanfor blæretangen i fjøra. Heller ikkje denne tangarten er å finne på bølgjeutsette stader. Utbredelse: Grisetang finnst langs heile kysten. Aldersbestemming: Det er mogleg å finne ut kor gammal grisetangen er. Dersom han ikkje har noka blære eller berre ei, er han inntil tre år gammal. For kvar ny blære oppover på “hovudstamma” har han vorte eitt år eldre. |
 | Grisetangdokke (Vertebrata lanosa) Veks i hovudsak på grisetang (Ascophyllum nodosum) |
 | |
 | |
 | |
Grå buemåler (Macaria alternata) Den grå buemåleren er ganske lik den gule buemåleren (Macaria notata), men skiller seg blant annet på dypere kløft ytterst på forvingen. Denne kløfta er kantet i svart hos grå buemåler, mot brunt hos gul. Den svarte flekken på forvingen er mindre tydelig hos grå, og bakvingene er innrammet med en stiplete linje hos grå, mens den er heltrukket hos den gule. | |
 | |
 | Grå fargelav (Parmelia saxatilis) Bladformet, lys grå til askegrå, brun i kanten. Lober med tvert avskårne/avrunda ender med et nettverk av lyse linjer. Har isidier, mangler soredier. Undersiden svart med festetråder. Fruktlegemer skiveformede og brune. Ofte på stein, men også på trær. Vanlig i hele landet. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Grå ospetannspinner (Notodonta torva) Den grå ospetannspinneren kan minne om en liten, mørk og ensartet utgave av oliventannspinner. |
 | Grå skallus (Lepidochitona cinereus) Kjennetegn: Opptil 2,5 cm lang. Rødt, brunt eller gult skall som kan ha grønne flekker eller bånd. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Gråflankeskogsnegl (Arion circumscriptus) Nakensnegl som kan bli opptil 5 cm. lang. Den kjennes igjen på to tydelige mørkegrå eller svarte langsgående striper på hver side. Ryggen er mørkegrå, mens sidene er lysere. | |
  | Gråfluesnapper (Muscicapa striata) Utbredelse: Gråfluesnapperen er vanlig i store deler av Sør-Norge. Den er noe mindre tallrik lenger nord. Man finner den i mange skogstyper; løvskog, furuskog og blandingskog. Det er også vanlig å se arten i parkanlegg. Hekkebiologi: Som regel lager de reir å greinkløfter på trær, men de kan også hekke i spesielt tilpassete fuglekasser. Forflytninger: Gråfluesnapperen overvintrer i det tropiske Afrika, og vender tilbake til Norge i mai. Høsttrekket starter i august og strekker seg ut til midten av september. |
 | De hekker stort sett på holmer og øyer i saltvann, og trives best der det er rikelig med gress og urter å beite på. Grågåsa har øket kraftig i antall de siste åra, og trolig hekker en plass mellom 7.000 og 10.000 par. Noen plasser har dette ført til problemer for gårdbrukere som opplever store beiteskader på avlingen. Den norske bestanden overvintrer i Nederland og Spania, og returnerer til Norge fra slutten av mars. Jo lenger nord de hekker, jo senere kommer de om våren, og grågjess som hekker i Porsangerfjorden kommer ikke før rundt 15. mai. De siste 10 årene har grågjessene begynt å trekke adskillig tidligere sørover, mens de før forlot oss i løpet av september, trekker de nå sørover allerede fra ca. 10 august og utover. Denne endringen skyldes trolig en økning i jakttrykket i Norge. |
  | Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S». Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge. Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia. Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra. Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger. |
 | |
 | Gråmeitemark (Aporrectodea caliginosa) Levested: Vår mest tallrike meitemark. Finnes i åkre, på engs- og grasmark. Den er ganske pH-tolerant (tåler pH fra 4 til 7). Grå meitemark holder seg noen desimeter nedi jordsøylen og henter ikke mat fra overflaten. Kjennetegn: En lys meitemark. Hovedfargen er grå, men den kan også ha med nyanser av lyst rødt i hodeenden. Beltet er rødbrunt. Voksne individ (som har belte) er 6-12 cm lange. Kroppstverrsnittet er rundt. |
 | Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein. Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art. Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge. Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak. Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april. |
   | Kjennetegn: Bladene er grågrønne, ovale og med tydelig spiss. Oreveden er løs. Trærne blir ikke særlig gamle, 30-40 år. Oreraklene er blant de første plantene som blomstrer om våren. Hunnraklene er korte og blir kuleforma og treharde når de modnes (“orekongler”). Leveområde: Gråor er ikke så kravfull som svartor. Den finnes mest på grusmark, både tørt og langs vassdrag. Utbredelse: Den er vanlig i hele landet og går nesten like høyt som bjørk. Ute på kysten fra Østfold til Nordland er den imidlertid sjelden eller mangler. Økologi: På orerøttene sitter det utvekster av en sopp (Shintzia alni) som kan ta opp nitrogen fra luften. Dette er hoved-nitrogenopptaket for planten. På grunn av samarbeidet med soppen feller oren bladene mens de ennå er grønne, uten å trekke næringen inn til stammen. Nitrogenrike blader tilfører jorden viktig nitrogen. |
 | |
Gråselje er store busker som sjelden blir store tre på opptil 10 m høye. Den er nokså vanlig på Østlandet nord til Trøndelag og sør til Kristiansand. Du finner gråselje i viersumper, myrer og ved vannkanter i lavlandet. Den er litt næringskrevende. | |
Kjennetegn: Kortere hale enn klatremus, ofte 1/3 av kroppslenge eller kortere. Ryggen er rødbrun langs midten, sidene skifergrå. Buken lysere grå. Ørene stikker ikke så mye fram som hos klatremusa. Kroppslengde 100-130 mm, hale 28-40 mm og vekt 15-60 gram. Hovedsaklig nattaktiv. Habitat: Finnes i Skandinavia og østover gjennom Sibir til Stillehavet. I Norge fra Rogaland og Telemark til Finnmarkskysten. I Sør-Norge finner vi den i høyereliggende barskog og i bjørkebeltet. I Nord-Norge går den helt ned til kysten. Gråsidemusa er syklisk med bestandstopper hvert 3.-4. år. Næring: Om sommeren tar den knopper og blad av urter, om vinteren særlig blad og skudd av blåbærlyng men også en del bark. Formering: Kan kjønnsmodne samme sommer den fødes. Oftest 5-6 (kan spenne fra 2-10) unger i kullet, og 2-3 kull i sommerhalvåret. | |
 | Gråsisiken er en relativt vanlig hekkefugl knyttet til høyereliggende områder i Sør-Norge, mens den er utbredt helt ut mot kysten fra Trøndelag og nordover. Habitatet man finner den i er gjerne (fjell)bjørkeskog, men også i vierregionen. Arten er som mange andre finkefugler avhengig av frøproduksjonen (spesielt bjørk) når den hekker, noe som avgjør kullstørrelse og hekkesuksess. Som følge av næringsvalget er de delvis nomadiske og det kan være lang avstand mellom hekkeplassene fra år til år. Om vinteren er den mer enn villig på foringsplassen, og kan være meget tallrik noen år. De største bevegelsene om høsten inntreffer i perioden fra oktober til november, og mange individer overvintrer i Norge om næringstilgangen er tilstrekkelig. Hekkesesongen starter tidlig i juni, men varierer med høyde over havet og i en nord-sør gradient. |
  | Kjennetegn: Gråspetten er grågrønn på vinger og rygg med grå underside. Nebbet er meiselformet og en svart stripe strekker seg bakover under øyet fra nebbroten. Hannen har et rødt pannefelt, som er mindre enn grønnspettens som strekker seg til helt bak i nakken. Vårlyden beskrives som melankolsk og plystrende (dalende mot slutten, lett å herme med plystring) “py – py – py – py… – py… – py…”. Den har en svak trommehvirvel som tiltar i styrke mot slutten. Utbredelse: Gråspetten er relativt vanlig forekommende i hele Sør-Norge, med tyngdepunkter i kystfuruskoger fra Vestlandet opp til Trondheimsfjorden, og i Oppland fylke. Habitat: Den trives i løv- og furuskog og hekker opp til tregrensen. Forflytninger: Gråspetten holder seg gjerne i hekkeområdet hele året men kan foreta sesongmessige forflytninger, for eksempel inn til bebyggelse hvor man kan finne den på fuglebrett. Næring: Maur fra bakken er hovedføde i hekketiden, mens vedlevende insekter på døde trær er hovedføde om vinteren. Hekkebiologi: Gråspetten hakker ut reirhull i gamle stubber, vanligvis i osp. Eggene (5-8 stykker) legges i siste halvdel av mai. Ungene som mates med maur er flygedyktige i månedskiftet juni/juli. |
   | Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen. Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder. Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier. Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet. Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter. Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner. |
Gråsteinbit (Anarhichas lupus) Gråsteinbiten har et fredelig levesett selv om den kanskje ikke ser så fredelig ut. Allikevel bør en passe puselankene for den kraftige munnen, for kjevene er så kraftige at de kan tygge åreblad opp til fliser. Gråsteinbiten kan bli opptil 125 cm lang og veie 20 kg. Den finnes langs hele norskekysten, og trives best på tangbevokst steinbunn. Under gytingen i sommerhalvåret kommer steinbiten helt opp i fjæra, men om vinteren trekker den ned på rundt 400 meters dyp. Føden består av dyr med hardt skall slik som muslinger, krabber, snegl og kråkeboller. | |
Gråstrupedykker (Podiceps grisegena) Gråstrupedykkeren hekker ikke i Norge, men er den tallrikeste av lappedykkerne langs kysten om vinteren. Det finnes små hekkepopulasjoner i Danmark og Sverige, mens den er vanlig fra Finland og store deler av Øst-Europa, Asia og Nord-Amerika. Hekker som toppdykkeren i næringsrike vann. I vinterhalvåret fra september til april er arten vanlig forekommende langs store deler av norskekysten nord til Troms, med gode konsentrasjoner bl.a. på Lista, Jæren og spesielt i langgrunne områder med sandbunn langs kysten fra Sunnmøre til Trøndelag. Opptrer ofte i småflokker der den er tallrik, og forekommer ofte sammen med sjøorre | |
 | Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner. I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter. Lengde: Inntil 25 mm. Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue. Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet. Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne. Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil. Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene. Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene. Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit. Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art. |
 | Kjennetegn: Vår nest største trost (etter duetrosten) som kan bli opptil 26 cm. lang. Brystet er gyllent med svarte pilformete flekker, hodet og nakken er grå, mens ryggens brunfarge står i kontrast til den grå overgumpen. Hunnen og hannen er like. Habitat: Gråtrosten finnes i de fleste norske habitater. Der det er skog hekker den i trær, mens i fjellet legger den reiret rett på bekken eller i kratt. Utbredelse: Gråtrosten finnes vanlig som hekkefugl i store deler av landet, fra kyst til høyfjell. Forflytninger: Normalt forsvinner våre hekkefugler sørover i september og oktober for å overvintre i de vestlige delene av kontinentet og på de Britiske øyer. Avhengig av bærhøsten, spesielt rognebær, kan tusenvis av gråtroster overvintre hos oss. Disse fleste av disse fuglene stammer trolig fra områder øst for Norge. I slike år kan man få besøk av gråtrosten på foringsplassen om man legger ut bær eller epler. Næring: Meitemark, insekter, edderkopper og forskjellige plantedeler. Om høsten er krekling og rogn viktige næringskilder. Hekkebiologi: De hekker gjerne i kolonier og er meget aggressive ved reiret. Om mennesker eller andre farer kommer for nær egg eller unger, driter de i felleskap på inntrengerne mens de lager et veldig spetakkel. Den norske hekkebestanden ble i Norsk Fugleatlas (1994) anslått til å være minst en million par. Hekkesesongen strekker seg fra april til juli. I Sør-Norge kan de noen ganger ha to kull i løpet av en sesong. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Grått kilefly (Eugnorisma glareosa) Vitenskapelig synonym: Paradiarsia glareosa |
 | |
 | |
 | |
 | Små blomster samlet i kurver. Kurvene er samlet i aks. Plantene er dekket av ullhår, og det er lett å forstå at den har fått navnet gråurt. Tre arter i Norge: Setergråurt, dverggråurt og skoggråurt. |
 | Grøftesoleie (Ranunculus flammula) Grøftesoleie må ha det nokså fuktig og du finner den ofte i tette klynger langs bekker og vannkanter. Den er nokså lett å skille fra andre soleier på bladene som er smale, avlange og hele. Den kan likne på evjesoleie, men denne har stengel som kryper mer, bladene er trådsmale, planten og blomsten er mindre. Grøftesoleiens gule blomster blir 1-2 cm breie og blomstrer i juni – juli. Den er vanlig i lavlandet nord til Lofoten. Det er langs kysten den forekommer i store mengder. Planten inneholder mye giftstoff, og uttrekk av planten har blitt brukt mot ulike revmatiske lidelser. |
Grøndusk-artar (Cladophora sp.) Artane i slekta varierer i form og farge, og kan forvekslast med anna med Grøndott-artar. | |
 | Grønlandsmåke (Larus glaucoides) Kjennetegn: Grønlandsmåke er en såkalt hvitvinget måke, som i alle drakter nærmest har helhvite vingespisser. Den ligner polarmåke, men er mindre og slankere. Et generelt kjennetegn som skiller de to i alle drakter (i tillegg til størrelse) er at vingespissene til grønlandsmåker alltid stikker lenger ut bak stjerten enn hos polarmåker. Utbredelse: Arten hekker på Grønland. Overvintringsområdene omfatter alt fra østkysten av Nord-Amerika, Grønland, Island og nordvest-Europa. |
 | |
 | |
 | |
  | Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister. Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art. |
 | |
Grønndott-artar (Spongomorpha sp.) Liten og stor grøndott er dei vanlegaste i Noreg | |
Grønndott-slekta (Spongomorpha) Det er usikkerheit i systematisk plassering av artar i slektene Spongomorpha og Acrosiphonia. Her fører vi alle til Spongomorpha). Grøndottane er forgreina, buskaktige algar med varierande grønfarge. | |
 | Artane i slekta varierer i form og farge, og kan forvekslast med anna med Grøndott-artar. |
 | Kjennetegn: En stor, grågrønn fink med kraftig nebb og gule tegninger på vingene. Gule felter på halen blir synlige i flukt. Sang: Grønnfinken har en klangfull kanarifugllignende sang der en slags “tuit”-lyd gjentas i sekvens. Den har flere strofer der forskjellen virker å være at de enkelte “tuit”-lydene unnagjøres fortere, slik at spennet går fra strofen “tuit-tuit-tuit-tuit” via “tu-tu-tu-tu-tu” til den tettere “ryryryryyyyt”. Utbredelse: Grønnfinken trives ved åpen kulturmark i lavlandet og langs kysten der den ernærerer seg på ulike typer frø. Finnes i det meste av landet, men er mer fåtallig som hekkefugl i Nord-Norge. Næring: For det meste vegetabilsk kost, og i mindre grad insekter. Den er en vanlig gjest på fuglebrettet. Forflytninger: En god del grønnfinker overvintrer i Norge, mens andre trekker til Nord-Europa, England og til vestkysten av Sverige i perioden september-oktober. Hekkebiologi: Reiret bygges gjerne et par meter over bakken i einer, gran eller i hekker, og eggleggingen tar i Sør-Norge til i april, og i mai lenger nord. I Sør-Norge er det vanlig med to kull. |
 | Kjennetegn: Grønngylten er ganske liten, og blir opptil 25 cm lang. Hannen har farger i blått, brunt og grønt, mens hunnen er mer ensfarget brun. Karakteristisk for arten er den store, halvmåneformete, sorte flekken flekken bak øye, og den mindre, mørke flekken ved haleroten. Utbredelse: I Norge finner vi grønngylten langs kysten i hele Sør- Norge opp til Møre. Leveområde: Fra fjæra og ned mot 30 meters dyp, blant alger på steinbunn. Næring: Føden består av små muslinger og krepsdyr. |
 | Grønnkurle (Coeloglossum viride) Grønnkurle er en orkide som vokser både i lavlandet og i fjellet. Blomstene har en brun-grønn farge, og kan derfor være vanskelig å få øye på. Bakerst på blomsten har den en en kort spore som er fyllt med nektar. |
  | Grønnmeitemark (Allolobophora chlorotica) Levested: Grønn meitemark kan vi finne i jordsmonn med innslag av leire (åker, eng, skogsenger og i veikanter). Den liker høye pH-verdier (5 til 7) og lever et par-tre desimeter nede i jorda. Den kommer sjelden opp til overflaten. Kjennetegn: Lengden er 4 til 7 cm, og hovedfargen er grønn med grå eller gule partier. Den har et rundt kroppstverrsnitt og ruller seg sammen når den berøres. |
  | Grønnsekkdyr (Ciona intestinalis) Blir vanligvis inntil 15 cm høy, har relativt sylindrisk form, glassaktig med matt gulgrøn farge. Arten tåler brakkvann ned til 11 saltholdighet. Gulsjøpung fins på stein og kaipillarer frå lavvanngrensa og nedover, langs heile kysten. |
  | Kjennetegn: Grønnsisikhannen er kontrastrikt mønstret i gult, grønt og svart mens hunnen er mørkere grå med innslag av grønt og gult. Sangen om våren er et karakteristisk “ptlyyyyy”. Utbredelse: Den er sterkt knyttet til gran- eller furuskog. Den er utbredt i hele landet der den finner er slik skog, men finnes også i bjørke- og gråorskog-habitater. Næring: I hekkesesongen er konglefrø viktigste matkilde, mens i vinterhalvåret oppholder grønnsisiken seg i åpnere landskap med orefrø som viktig kostinnslag. Besøker gjerne foringsplasser. Forflytninger: De fleste grønnsisikene trekker ut av landet til Vest- Mellom- og Sør-Vest-Europa i september-oktober, men i milde vintre med rike frøsettinger overvintrer en del individer i Norge. Hekkebiologi: Reiret plasseres gjerne høyt ute på en gran- eller furugrein eller i buskas av gran, furu eller einer, og er vanskelig å finne. Eggleggingen starter vanligvis i april-mai, og det er trolig vanlig at den fostrer to kull i løpet av hekkesesongen. |
 | Kjennetegn: En 30 cm. stor grønn hakkespett. Kjønnene er ganske like, men hannens svarte skjeggstripe har i motsetning til hunnen rødt fyll. Overgumpen er mer gulgrønn enn resten av fuglen, og skiller seg tydelig ut når den flyr. Issen er helrød. Lydmessig ligner den på gråspetten, men “kly-kly-kly”-lydene daler ikke i intensitet på samme måte som hos denne. Habitat: Grønnspetten foretrekker løv- eller blandingskog. Forflytninger: Dette er ingen utpreget trekkfugl. Den blir med rette karakterisert som en stand- og streiffugl, og kun mindre bevegelser har blitt registrert i Norge. Næring: Mye av maten blir funnet på bakken, og grønnspetten er en spesialist på maur. Vinterstid kan de grave seg gjennom mer enn en halv meter snø for å nå ned til maurtuer. I tillegg finner de mat i råtne trær, der larver av ymse treborende insekter er favoritten. Hekkebiologi: Reirhullet blir hakket ut av begge kjønn høyt i et løvtre. Grønnspetten kan bruke gamle reir som den “pusser opp”. I mai legges rundt fem (oppptil ni) egg som ruges ut i løpet av 15 til 17 døgn. Etter at ungene har blitt foret med maur og maurpupper i tre ukers tid, er de klare for å hoppe ut av reiret. Foreldrene mater ungene et par uker etter at de har forlatt reirhullet. |
 | Grønnstilken er i Norge en utpreget innlandsfugl, som vi helst finner hekkende i høyereliggende strøk. Den norske bestanden finnes hovedsaklig i indre og høyereliggende deler av Sør-Norge, og i Finnmark. Som sin nære slektning skogsnipa, kan grønnstilken hekke i gamle reir i trær, men det er vanligst å finne reir på bakken. Områder i bjørke- og vierregionen, med omkringliggende myrer, er de mest brukte hekkebiotoper. Næringssøket foregår på oversvømte myrer og områder med muddergrunn. Her finner de godsaker som forskjellige insekter og deres larver. Er oftest å se under trekket ved ferskvann, men også til en viss grad ved saltvann. Den overvintrer i innlandet sør for Sahara. Fuglene forlater oss fra juni til august, og kommer tilbake i april-mai. |
 | |
 | |
 | |
Den gule buemåleren er ganske lik den grå buemåleren (Macaria alternata), men skiller seg blant annet på mindre dyp kløft ytterst på forvingen. Denne kløfta er kantet i svart hos grå buemåler, mot brunt hos gul. Den svarte flekken på forvingen er mindre tydelig hos grå, og bakvingene er innrammet med en stiplete linje hos grå, mens den er heltrukket hos den gule. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
  | Kjennetegn: Gul nøkkerose er en vannplante, og både blad og blomster er festet på bunnen. Stenglene er hule, slik at delene av planten som er under vann får luft. Gul nøkkerose har ikke kronblad, men noen runde gule begerblad som likner på kronblad. Det er de fem gule begerbladene som er mest synlige. Innover i blomsten som er 4-5 cm brei, sitter mange kronblad som danneren overgang til støvbærerne. Den blomstrer i juni – juli. Gul nøkkerose vokser i tjern og innsjøer, både i næringsrikt og næringsfattige vann. Planten vokser ofte sammen med hvit nøkkerose. Den er nokså vanlig på Østlandet inn til Hedmark og Oppland og i kyststrøk nord til Sogn og Fjordane. I Trøndelag fins den spredt fra Holtålen nord til Leka. I Finnmark fins den i Sør-Varanger. Planten har vært brukt som medisinplante. Den kan forveksles med soleinøkkerose, men denne er en del mindre. Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien |
 | |
 | |
 | |
  | |
 | |
  | |
 | |
 | |
Gulbrynsanger (Phylloscopus inoratus) Kjennetegn: En liten bladsanger med høyt aktivitetsnivå. Om en klarer å få øye på fuglen, skiller den seg fra de norske artene ved at den har to lyse vingebånd og en lang og kraftig overøyestrek. Hører man lyden, et karakteristisk “tsueest” som kan assosieres med svartmeisas lokkelyd. Forekomst: Gulbrynsangeren er en fåtallig gjest hos oss. De sees nesten utelukkende om høsten. Normalt dukker de opp i Nord-Norge i starten av september, men de kommer litt seinere til Sør-Norge. Etter midten av oktober er arten sjelden å se hos oss. | |
 | |
  | |
Gulflankeskogsnegl (Arion fasciatus) Likner Arion circumscriptus og Arion silvaticus, men den har gule pigmenter på sidene som de to artene mangler. | |
 | |
 | |
Gulkjølsnegl (Malacolimax tenellus) Kjennetegn: Denne arten kan bli opptil 4 cm. lang. Sneglen er generelt gulaktig over det hele bortsett fra hode og tentakler som er mørkere. | |
 | Gullalgene trives bedre i oligotrofe innsjøer og kaldt vatn enn de fleste andre algegruppene, men de finnes også i næringsrikt og varmt vatn. De har klorplaster som er gule, gulgrønne eller brune, og de fleste gullalgene er autotrofe. Noen lever autotroft og tar opp organisk materiale. Cellene har en eller to flageller som ofte er vanskelig å se i fiksert materiale. Hos en del arter er cella dekt med skall eller plater, med eller uten nåleliknende veheng. Andre arter er nakne, og de kan være vanskelige å se i fiksert materiale. Noen lever i kolonier som kan se ut som små trær, der hver enkelt celle sitter nede i et traktformet skall (Dinobryon). Andre gullalger (f. eks. Synura) kan ved masseoppblomstringer gi usmak på drikkevatn (fiskesmak). Gullalger dannser spesielle forkislete hvilesporer som blir kalt statocyster. |
 | Gullbust (Leuciscus leuciscus) Gullbust er utbredt på lavlandet på Østlandet. Svømmer ofte i store stimer. Lever i kjølig rennende vann og i innsjøer eller brakkvann nær utløp av elv eller bekk. Siden gullbusten tåler brakkvann er den meget vanlig utenfor Glommas munning. Gullbusten spiser vann- og luftinsekter av alle slag, mark, små snegler, av og til plantedeler. Ofte vaker den og tar insektene på overflaten. Den gyter tidligere enn de øvrige karpefiskene våre og bare i rennende vann. Gytingen foregår høyt oppe i vassdragene på sand- eller steinbunn i perioden mars-mai. Hannene har i denne perioden “gytevorter” over hele kroppen. Stimene oppholder seg på gyteplassen i et par uker, før de igjen trekker nedover. |
 | |
Gullmusen har en oval kropp, og kan bli opptil 20 cm lang. Oversiden av dyret er dekket med hår, og det er ofte vanskelig å se ryggplatene som ligger under. Gullmusen har to faste øyne, antenner og lange palper. Den trives godt i sand og mudrete sand i sublittoralen. | |
 | |
 | Gullregn (Laburnum anagyroides) Kjennetegn: Busker eller trær med hengende greiner og trekoblede blad og gule blomster i lange, hengende klaser. Belgfrukter med flate, brune frø som er giftige likesom hele planten. Voksested: Først og fremst i hager og parker, men arten har også spredd seg |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Gullstjerne Gullstjerne tilhører liljefamilien og er en løkplante. Løken inneholder nok næring til at planten kan blomstre og sette frø tidlig om våren. Når frøene er modne bøyes stengelen ned mot bakken, slik at maur skal kunne få tak i frøene. Mauren drar frøene med seg og spiser det oljeaktige vedhenget på frøet. |
 | |
Gulnebblommen er tilnærmet sirkumpolar i sin utbredelse, og den hekker hele veien østover gjennom den russiske tundraen og inn i Alaska. Trolig overvintrer størstedelen av verdensbestanden langs kysten av Norge, med tyngdepunktet i forekomsten lenger nord enn islommen. Gulnebblommen regnes som sjelden sør for Møre & Romsdal, med unntak av trekkperiodene i april-mai og oktober-november da en del individer observeres langs kysten av Vestlandet sør til Lista. De fleste individene, som om vinteren vanligvis opptrer alene, finnes langs ytre deler av Trøndelagskysten, Nordland og Troms. Gulnebblommen ligger ofte lenger ut i mer eksponerte sjøområder enn islommen, og går ofte lenger inn i de nordnorske fjordene. | |
 | Vi har to arter i vår flora som kan forveksles; gul nøkkerose og soleinøkkerose. Soleinøkkerose er sjeldnere, mindre, den er mer hardfør og er ikke så næringskrevende som gul nøkkerose. Bladene til soleinøkkerose er dunhåret på undersiden, gul nøkkerose har helt glatte blad. |
  | Gulperlesnegl (Euconulus fulvus) Kjennetegn: Sneglehuset er 3-3,5 mm. i diameter. Av farge gyllenbrunt og delvis gjennomsiktig. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Gulspurv (Emberiza citrinella) Kjennetegn: Gulspurven er langstjertet med gult hode og buk. Overgumpen er rustrød og nebbet kort. Vinterdrakten er blekere enn hekkedrakten. Sangen er karakteristisk med seks seks korte “tzi”-lyder etterfulgt av en lang “tzyyyyyh”. Habitat: Gulspurven trives i åpent jordbruk- og kulturlandskap med innslag av hager, skogholt, einerbakker og beitemark. Næring: Føden består stort sett av frø og korn, i større grad frø om vinteren. Havre står på toppen av ønskelisten, og gulspurven er vanlig å finne på bruk med hestehold. En art som gjerne besøker fuglebrettet. Forflytninger: Den er standfugl, men deler av den nordnorske bestanden trekker til Nord- og Vest-Europa. Hekkebiologi: Reiret plasseres på bakken i åpent terreng godt skjult av markvegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger eggene i rundt 13 døgn. 4-5 unger mates mates opp på oppgulpede insekter og etterhvert på frø, og ved vellykket hekking er de flygedyktige etter 15-16 dager. |
Gulsåleskogsnegl (Arion distinctus) En relativt mørk nakensnegl på 2-3 cm. som har gult såleslim. Dette er også en introdusert art i Norge. Vanlig i hager. | |
 | |
 | |
 | |
Gulveis (Anemone ranunculoides) Gulveis er en sjelden plante i Norge, men finnes i spredte forekomster på Østlandet, Trøndelag, Nordland og Troms. Det er en tidlig vårplante og blomstrer ofte sammen med hvitveis og vårkål. | |
 | Gymnodinium tilhører de nakne fureflagellatene som mangler cellevegg med platemønster. Mange av denne gruppen har ikke kloroplaster, men lever heterotroft. På videoen er det tydelig at denne har skjeve furer og stor cellekjerne. Det finnes også en del ferskvannsformer av slekten Gymnodinium. |
 | Oppblomstringar av denne fureflagellaten forekommer nesten hver høst langs sørkysten av Norge og kan farge vatnet brunt. Dette er den algearten som fører til størst fiskedød i Norske farvatn. Cellediameter = 25-40 mikrometer. |
 | |
| |
 | Tre arter i Norge, men bare en av dem har blitt funnet i hele landet. |
 | Ti arter er registrert i Norge. |
 | Spredt registrert over hele landet. Lever i oligotrofe sjøer og elver. |
| Tidligere registrert i Sør- Norge og i Finnmark, men ikke i området fra Hordaland til Troms. Lever i stillestående vann uten for mye vegetasjon. Også funnet i brakkvann. |
| Funnet i hele Norge. En tolerant art som oftest finnes i større, klare eller dystrofe sjøer. |
| Funnet i stort sett hele Norge. Lever i stillestående vann, spesielt i sjøer og dammer med mye mose. |
Kun spredt registrert i Sør- Norge. Trives best i dammer og dystrofe sjøer. | |
| Larver kan ikke bestemmes videre. |
| Registrert i hele Norge nord til Nordland. Lever både i elver og sjøer og foretrekker relativt høyt næringsinnhold. |
 | Gyvel er en busk med grønne, myke greiner. Den får et vell av gule blomster, slik at hele busken ser gul ut. Blomstene blir til brune, hårete belger om høsten. Gyvel sprer seg raskt, slik at det ofte er store felt med busker. Gyvel er giftig. |
  | Gåsemure (Potentilla anserina) Gåsemure er en krypende plante med gule blomster. Den liker seg der det er litt fuktig og er vanlig på havstrand. Planten sprer seg effektivt ved hjelp av lange utløpere som kan slå rot og bli til nye planter. Stengel og utløpere er røde. Bladene er finnede og dekket av sølvhår på undersiden. |
| En art i Norge. |
 | |
 | |
  | Hagelupin (Lupinus polyphyllus) Kjennetegn: Blir 50-150 cm høy. Den har en rett stengel som ender i en blomsterklase. Blomsterfargen varierer – blå, lilla, rosa og hvit. Blad med 10-16 spisse avlange småblad (forvekslingsarten sandlupin har færre). Får store lyshårete belgfrukter. Voksested: Den lever ofte langs veier, jernbanevoller, grustak, på mager mineraljord. Hagelupin lever i symbiose med bakterier som kan binde nitrogenet i luften. Utbredelse: Opprinnelig fra Østlige deler av Nord-Amerika. Ble introdusert til Europa som prydplante i 1826. I Norge finnes hagelupin i alle fylker. |
Rips er en veldig vanlig dyrka bærbusk over hele landet. Den kommer opprinnelig fra Sør-Europa og ble innført til landet i middelalderen. I dag fins den forvillet helt nord til Finnmark. Blomstene er små og grønne og sitter i lange klaser med ca 20 i hver. Hagerips skilles fra villrips på karakterer i blomstene. Villrips har flate blomster, mens hageripsen klokkeforma blomster. De to krysses og danner hybrider. De røde, sure bærene som det blir laget saft og syltetøy av inneholder en del C-vitaminer. | |
 | |
 | Kjennetegn: Hagesangeren blir ofte kalt fuglen som mangler kjennetegn. Det er ikke helt på sin plass, men den er en lite prangende fugl. En grå flekk omkranset av brunt i halssiden stikker seg ut hos de fleste individene, og skiller den fra de andre sangerne. |
 | Kjennetegn: Hagesneglen har vanligvis et glinsende gult skall. Skallet varierer riktignok mye i farge, fra rosaaktig til brunt og rødt, men har alltid opptil fem mørke streker som slynger seg rundt skallet. Sneglen blir ofte lysere (og mer gyllen) mot bakkroppen. Utbredelse: I Norge finnes hagesneglen vanlig i store deler av Sør-Norge, men er sjelden nord for Nordland. |
 | Hagtorn (Crataegus monogyna subsp. nordica) Kjennetegn: 1-6 meter høy, løvfellende busk med en svært tettgrenet vekstform. Bladene er eggformede med tre til syv lapper med hel rand, og noen få grove tenner ved spissen av hver lapp. Ørebladene har også noen få tenner eller er helt helrandet. Blomstene er 10-15 mm brede og hvite med én griffel. Fruktene er 6-10 mm store, mørkerøde og har én kjerne (stein). |
Det er usikkert hvor mange arter det er av hagtorn her i landet. Artene er vanskelig å skille fra hverandre. I tillegg er det innført flere utenlandske arter, og mange av artene krysser seg med hverandre. Slekten kan du kjenne igjen på bladene som er framoverrettet innskårne. Hagtorn hører til “eplegruppen” der fruktene vokser sammen med blomsterbunnen. Det innerste laget i frukten er hard og vi kaller det derfor et “steineple”. Steineplene er røde eller rødbrune. | |
 | |
 | |
Hai og skater (Chondrichtyes Hai og skater samlegruppe) I denne gruppen ligger funn av eggkapsler fra hai og skate. | |
| 3 arter registrert i Norge. Alle artene er vidt utbredt. |
Bestemmelsen litt usikker. Arten foretrekker klare bekker med moderat strømhastighet. Larven liker også littoralsonen i innsjøer blant vegetasjon på stein- sand- eller siltbunn. | |
Bestemmelsen litt usikker. Arten lever fortrinnsvis i bekker men også i littoralen i innsjøer, der den lever på bunn med mye detritus. | |
Larvene lever i klare bekker med moderat strømhastighet, men også i littoralsonen blant vegetasjon på stein-, sand- eller siltbunn. Flygetid august – nov. | |
Larvene lever fortrinnsvis i bekker, men også i littoralsonen i innsjøer med mye detritus. Flygetid sept. – nov. | |
 | To arter forekommer i norske farvann, men de kan være vanskelige å skille fra hverandre. |
 | Tre arter i to slekter finnes langs norskekysten. |
| 13 arter registrert i Norge. Billene likner litt på vannkalver, men til forskjell fra vannkalvene, svømmer de vekselvis med beina. |
Spredt registrert i Norge. Lever i dammer og innsjøer med klart vann, også i brakkvann med opptil 10 promille saltholdighet. | |
Vanlig i hele landet. Lever i næringsfattige, rene dammer og sjøer, eller langsomt rennende elver med siv og starr. | |
Funnet i Sørøst-Norge. Lever hovedsaklig i basisk, stillestående eller langsomt rennende vann, men også i brakkvann. | |
Spredt registrert i Norge- Lever fortrinnsvis i klare, oksygenrike innsjøer med lite vegetasjon. | |
Arten er registrert nord til og med Nordland. Lever i små, næringsrike dammer og sjøer med mye vegetasjon, også i brakkvann. Synes å tolerere endel forurensning. | |
Larvene kan ikke bestemmes til art. | |
I Norge er denne arten funnet langs kysten fra Rogaland og nordover. De fleste funnene er fra langsomt rennende elver, men også funnet i innsjøer og små dammer med klart vann. Tåler brakkvann med opptil 10 promille saltholdighet. | |
 | Halsbåndfluesnapper (Ficedula albicollis) Halsbåndfluesnapperen er en uhyre sjelden art i Norge, med bare noen få observasjoner. Arten finnes nærmest oss som hekkefugl på Gotland og i Polen. Som den svarthvite fluesnapperen hekker den i hullrom etter hakkespetter, og går gjerne i fuglekasser. Levevis stort sett som svarthvit fluesnapper. |
Halsbåndparakitt (Psittacula krameri) Arten har sin opprinnelse i områdene i og ved det indiske subkontinentet og i Afrika. Halsbåndparakitt er en vanlig burfugl, og bestander av rømte fugler har etablert seg flere steder i verden, bla. i England og Australia. | |
 | Kjennetegn: Hanekam er lett å kjenne igjen med sine rosa blomster som har dypt fireflika kronblad. Planten kan bli over en halvmeter høy, og har en slank stengel og smale blad. Hanekam blomstrer i juni – juli. Leveområde: Planten trives på fuktige enger, sumpmark, i veikanter og strandenger. Den er knyttet til gammel kulturmark med lite tilførsel av gjødsel. Planten tåler ikke for mye næring, da blir den konkurrert ut av kraftigvoksende planter. Utbredelse: Hanekam er vanlig i det meste av lavlandet, men finnes mest på kysten og går helt opp til Finnmark. |
 | Haneskjell (Chlamys islandica) Kjennetegn: Skalldiameter opptil 11 cm. Rød i toppskall og grå i bunnskall. Tettsittende radiære ribber. Utbredelse: Dette er en ekte arktisk art som forekommer i størst antall langs Finnmarkskysten på sandbunn på 3- 15 meters dyp. Den er registrert så langt syd som Bergen, men her kun som små dvergaktige eksemplarer. |
De fleste artene av fåbørstemark hører inn under orden Haplotaxida. | |
Kjennetegn: Sommerdrakt mørk gråbrun på oversiden, lyysere kroppssider og hvit underside, føtter og hale.Hvit vinterdrakt, i enkelte lavereliggende strøk er vinterdrakten gråblå. Kroppslengde inntil 60 cm, hale 5-7 cm og vekt 2,5-5 kg. 8-10 cm lange ører med lange svarte spisser. Habitat: Finnes i nordlige Europa og Asia. En isolert bestand i Alpene. I Norge over hele landet untatt en del øyer. Næring: Gress, urter og blader om sommeren. Lyng, bark og skudd av ulike løvtrær om vinteren. Formering: Kjønnsmodner vanligvis som ettåring. 1-3 kull i året, kullstørrelsen er 2-6 (i enkelte fall inntil 9). Drektighetstid 48-52 døgn. Spor: Framføtter plasseres skrått bak hverandre, beveger seg som regel i sprang med bakfotsporene foran sporene fra framføttene. Bakfotspor inntil 13 × 3,5 cm og framfotspor inntil 5 × 3 cm. Om vinteren er lorten små boller med diameter 1-2 cm. | |
 | Harerug vokser i eng, beitemark og skog, i fjellet vokser den i heier og tidlige snøleier. Den trives best på noe baserik grunn. Den finnes over hele landet, men er litt mer sjelden langs kysten fra Telemark til Rogaland. Kjennetegn: Du kjenner igjen harerug på de hvite eller lyserosa blomstene som sitter øverst, nedenfor sitter det lysebrune til mørkerøde yngleknopper. Blomstene setter sjelden frø slik at det er yngleknoppene som spres. Både yngleknopper og den tykke, mørke jordstengelen er spiselig. I nødsår fra tidligere tider kunne man male opp mel av røttene og bruke i brød og flatbrød. |
Vi har de to artene harerug og ormerot i vår flora i denne slekten.De er begge flerårige med tykke jordstengler. | |
 | Harlekinmarihøne (Harmonia axyridis) Harlekinmarihøne er regnet for å være en invaderende art og den kan bli et stort problem. Den er 5-8 mm lang, og kan være problematisk å skille fra andre marihønearter, den er svært variabel. Dekkvingene kan være rød, svart, gul og oransje. Den kan ha fra 0 til 21 sorte, røde eller oransje prikker. Opprinnelig stammer arten fra Sentral- og øst Asia, men har blitt spredt til USA og Europa hvor den er brukt som biologisk kontroll av bladlus i drivhus. Harlekinmarihønen er i stand til å utkonkurrere andre marihønearter, de konkurrerer om samme føden og harlekinmarihønen spiser i tillegg larven av andre marihønearter. Så langt har Harlekinmarihøne bare vært funnet et par ganger på Østlandet. |
 | Fire familier med 19 arter er mulige å finne i Norge. Utbredelsen til disse artene er derimot ikke registrert i Limnofauna Norvegica fordi denne ordenen er svært dårlig undersøkt her i landet. Harpacticoida er en orden av hoppekreps (Copepoda) på linje med calanoide og cyclopoide copepoder. Det er den mest artsrike ordenen innen Copepoda, og forekommer hovedsaklig i saltvann. En del lever imidlertid i brakkvann og ferskvann av ulike slag, og man kan også finne dem i grunnvann, fuktig mose og mellom fuktige løv. I innsjøen lever de på bunnen som detritus-spisere. |
Harpacticoida er en orden av hoppekreps (Copepoda) på linje med calanoide og cyclopoide copepoder. Det er den mest artsrike ordenen innen Copepoda, og forekommer hovedsaklig i saltvann. En del lever imidlertid i brakkvann og ferskvann av ulike slag, og man kan også finne dem i grunnvann, fuktig mose og mellom fuktige løv. I innsjøen lever de på bunnen som detritus-spisere. | |
Harr fins i Norge i østlandsområdet, i Finnmark og og spredt i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Harren trvies best i relativt kalde, rolige og oksygenrike elver, men fins i mindre anntall i en rekke sjøer. Arten er følsom for forurensing. Harren kan bli opptil 60 cm lang, men er som regel endel mindre. Det kjennes lett igjen på den høye, mørkprikkete ryggfinnen som står omtrent midt på kroppen. I gytedrakt er fisken fargerik, med rygg og ryggfinne farget i blågrått, purpur og lilla. Harren har liten munn, og lever for det meste av plankton, små krepsdyr og fiskeyngel. | |
    | Kjennetegn: Inntil 6 meter høyt tre. Det kan se ut som en diger busk med mange stammer. Bladene er hårete med en taggete kant og en liten spiss ytterst. Hårene gjør at bladene er mykere enn bladene på andre trær. Hassel blomstrer tidlig om våren med lange hannrakler før løvet spretter. Voksested: Hassel er et varmekjært tre som vokser i løvskog og skogkanter, helst i tørre, litt kalkrike, sydvendte bakker og urer. Hassel vokser fort, setter mye stubbeskudd og tåler sterk skygge. Utbredelse: I Sør- Norge går den opp til 600 m, nordover går den til Steigen i Nordland. Anvendelse: Hasselnøtter inneholder mye næring, bl.a. fett som kan presses til olje. Nøttene har vært viktig mattilskudd langt tilbake i tid. De rette, lett bøyelige stubbeskudden som vokser opp fra hasselbusker som blir hogd, har blitt høstet med 5-10 års mellomrom og brukt som tønnebånd. |
  | |
Det er bare arten hassel som vokser villt i vår flora i denne slekten. | |
Haukene kan noen ganger sirkle rundt oppe i lufta, men sjelden så lenge om gangen. Vanligvis ser du haukene fare forbi i stor fart. Fuglene veksler med å slå raskt med vingene og så seile av gårde. Haukene har en lengre stjert enn våker og ørner. Spurvehauk og hønsehauk er de to vanligste haukene i Norge. | |
Denne ordenen inkluderer dagrovfuglfamiliene hauker, ørner og gribber. På verdensbasis finnes det omtrent 225 forskjellige arter. | |
 | |
  | |
| 5 arter registrert i Norge. Nymfene lever i grunne, ofte temporære, stillestående vann. |
Havedderkoppene har fått navnet fra sitt edderkopplignende utseende. De har en tynn segmentert kropp, chelicerer, et par palper og fire til seks par lange, tynne bein. Havedderkoppene beveger seg sakte over underlaget, og finnes i alle hav. De fleste havedderkopper er små dyr (1-10 mm), men det finnes dyphavsformer med nesten 75 cm fra beinspiss til beinspiss. Havedderkoppene spiser alger og detritus, men endel arter er rovdyr på fastsittende nesledyr, svamp og mosdyr. | |
 | Havella finnes sirkumpolart i høyarktiske og mellomartiske områder. I Norge finnes den i høyfjellsområder i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker i ferskvann helt ut til kysten. Hovedutbredelsen er i Nord-Norge. Typisk hekkeplass for havella er små ferskvannsdammer og tjern i fjellet, som regel over tregrensen, eller i tilsvarende vegetasjonsfattige områder langs kysten i nord. Også på Svalbard finnes havella hekkende, der kan den hekke helt i sjøkanten. Havella er svært hardfør, om vinteren trekker den ut til kysten og finnes da vanlig hele veien fra Finnmark til svenskegrensen. Flest finner vi i de tre nordligste fylkene. De ligger da spredt i småflokker på gruntvannsområder, de dykker til bunnen for å finne vesentlig animalsk føde. Mange av de fuglene som overvintrer hos oss kommer fra områder lenger øst. Vårtrekket foregår i april-mai, etter at den lyse vinterdrakten er erstattet med en mørkere sommerdrakt. Fra slutten av september begynner havellene å returnere til overvintringsområdene sine langs kysten, i Sør-Norge normalt ikke før i oktober. De kan finnes overalt fra de ytterste skjærene til langt inn i fjordene. |
Kjennetegn: Lang, krum snute. Overside med tallrike svarte flekker. Hannen blir inntil 3 meter lang og kan veie vel 300 kg. Hunnene er vesentllig mindre. Habitat: Finnes i Østersjøen og i Nord-Atlanteren. I Norge finner vi den i Rogaland og fra Trøndelag og nordover. En typisk kystsel som lever i småflokker i den ytre delen av skjærgården. Næring: Mest fisk og en del evertebrater. Formering: Hannen kjønnsmodner i 6-7-årsalderen, hunnen i en alder av 5 år. Parring i oktober-november, og 1 unge fødes på land elelr is i oktober-november. Haverten kan utsette fosterutviklingen og dermed fødselstidspunktet til tider der forholdene er gunstige for å ale opp unger. | |
 | Denne sjøfuglen finnes både i Atlanterhavet og i Stillehavet, hvor den er knyttet til den nordlige kalde farvannene. Den har øket enormt i antall i Atlanterhavet, og spredt seg til nye hekkeplasser ettersom bestanden økte. Den hekket første gang på Runde i Møre & Romsdal rundt 1920. I dag er Runde fremdeles den eneste store kolonien i Norge. Havhesten har imidlertid spredt seg også sørover til Rogaland og nordover til Finnmark. Havhest hekker helst i typiske fuglefjell, oftest på klippeavsatser eller svært bratte gressbakker. Utenom hekkesesongen tilbringer havhesten livet på det åpne havet, og sees normalt aldri innaskjærs. I kraftig pålandsvind kan den imidlertid forekomme i enorme antall like inntil land. Havhesten utnytter fiskeflåten godt, og forekommer ofte i tusentall rundt fiskebåter. |
 | Havsalat er flat i forma, og med unntak av i vitskaplege samanhengar er det akseptabelt å kalle alle grøne bladforma algar i Noreg for havsalat. |
  | *Utbredelse: Havsula kan sees langs hele norskekysten, men kun unntaksvis innenfor den ytre skjærgåren. Utbredelses- og spredningsmønsteret til havsula har mange likhetstrekk med havhesten. Riktignok forekommer havsula bare i Atlanterhavet, men økte kraftig i antall og utbredelse på 1900-tallet. Den første kolonien ble etablert på Runde i 1946, og siden har den spredt seg til fem andre lokaliteter i Nord-Norge. Tre av disse ligger på Finnmarkskysten. Leveområde: Havsula foretrekker bratte stup og fjellsider og holmer som er utilgjengelige for rovdyr. *Hekkebiologi: Hekker i kolonier og flere steder sammen med storskarv. Hekker ikke før ved 5-7 års alder. Næring: Den lever av pelagisk fisk som makrell og sild som den styrtdykker etter, ofte fra stor høyde. Forflyting: Om vinteren forlatere de fleste fuglene våre farvann, og trekker sørover. De sørligste funnene hittil er utenfor Senegal i Vest-Afrika. Et stort antall ungfugler streifer rundt langs kysten særlig i sommerhalvåret. |
 | |
 | Habitat: Havørnen finnes fra den ytterste kystlinjen til innerst i fjordene, men den er mest tallrik i øyrike områder i ytre fjordstrøk. God tilgang på fisk og sjøfugl er viktig for valg av tilholdssted, reiret plasseres ofte i kupert kystskog, ofte i gammel furuskog. Utbredelse: Havørna finnes over store deler av Øst-Europa og i et bredt belte østover gjennom Asia til Stillehavet. Den er altså ikke bare en kystbundet fugl som den er her hjemme. I store deler av utbredelsesområdet er den en innlandsfugl knyttet til våtmarksområder. Den finnes også på Island og Grønland, men ikke i Nord-Amerika. Den norske bestanden har vært grundig kartlagt de siste 20 årene gjennom Prosjekt Havørn. Fram til havørna ble fredet i 1968 var den på vikende front i Norge. Den hadde forsvunnet helt fra svenskegrensa til Hordaland, og den sørligste delen av bestanden var svært uttynnet. Fra midten av 70-tallet har bestanden ekspandert, og den er blitt mer tallrik i sørlige deler av utbredlesesområdet. Den har også spredt seg sørover igjen, og hekker nå ganske tallrik i Hordaland og sør til nordlige Rogaland. I dag har vi ca. 1500 par i Norge, tyngdepunktet av utbredelsen ligger i Nordland som har ca. 40% av bestanden. Forflytninger: Den finnes i reirområdet året rundt, men ungfuglene kan vandre nokså langt sørover i vinterhalvåret. |
   | Kjennetegn: Stor busk eller tre (3-12 m) med mørk bitter bark. Bladene er bredt lansettforma eller avlange fint kvasstannet. De lange hvite blomsterklasene med sin karakteristiske lukt, blomstrer etter løvspretten i mai-juni. Etter blomstring utvikles klaser med små svarte steinfrukter som er nokså sure. I fjellet og nordpå er heggen buskformet, og blir ofte satt til en egen underart. Voksested: Du finner gjerne hegg i kratt eller løvskog nær elver eller bekker på steder uten for mye sol. Anvendelse: Treverket er sterkt og seigt og egnet til dredreiing. Det er imidlertid mindre egnet til ved da det er vanskelig å kløyve. Fruktene har vært brukt til vin og likør. |
 | Heggspinnmøll (Yponomeuta evonymella) Heggspinnmøllen er en av de enklere artene å skille ut fra de andre svartprikkete hvite spinnmøllene. Denne arten har fem rader med svarte flekker på forvingen. De andre artene har som regel færre. |
 | |
 | |
 | Kjennetegn: Rundt hode og en flekket overside i gråbrune og nesten gule farger. Voksne fugler har svart bryst og strupe med hvit rand rundt i hekketiden, og hannen er mer kontrastrik enn hunnen. Leveområde: Heilo er en vadefugl. Den hekker i høyereliggende strøk på åpne områder i bjørke- og vierbeltet, og på lynghei ved kysten. Utbredelse: Vanlig i både kyststrøk, og som utpreget fjellfugl. Næring: Søker mat i biller, makk og dessuten diverse vegetariske innslag i kosten som bær og frø. Forflytning: Når heiloene skal dra ut på høsttrekket, samles de ofte i store flokker på dyrket mark. Høsttrekket foregår fra juli til oktober, og de overvintrer fra Storbritannia til Middelhavet. Tilbake kommer de mot slutten av mars måned. Trusler: Som følge av oppdyrking i lavlandet, har mange bestander i Europa gått kraftig tilbake i det seneste århundret, bl.a. på Jæren. |
 | Heipiplerke (Anthus pratensis) Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne. Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord. Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april. Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager. |
 | Krypvier er en liten krypende busk med brune kvister og små, spisse blad uten øreblad. Når den blomstrer om våren er den litt mer synlig. Den trives på myr, i fukthei og fuktig beitemark, stort sett på basefattig jord. Den er vanlig i lyngheiene langs kysten opp til Romsdal, men går også innover i landet til Hedmark. |
| En art i Norge. |
| En art registrert i Norge. Karakteristisk for slekten er at hunnen bærer eggene i en pose på magen. |
Kun registrert i Sørøst- Norge. Lever under vegetasjonen i kanten av eutrofe, stillestående vann. | |
| Hele 18 arter er tidligere registrert i Norge. |
Ikke tidligere registrert nord for Nordland. Finnes som regel i stillestående ferskvann, og foretrekker grunne, åpne, temporære dammer med gress på bunnen. | |
Kun registrert på Østlandet. Lever i stillestående vann, og foretrekker næringsrike, åpne dammer med gress- eller leirebunn. | |
I Norge er det 3 arter hemlokk som alle er importerte fra Nord-Amerika og har siden forvillet seg. | |
  | Kjennetegn: Ligner vanlig bjørk men har i stedet hengende greiner. Bladene til hengebjørk er også snaue med utdradd spiss og dobbelt sagtannet. Hos vanlig bjørk er bladene ikke dradd ut i en spiss. Du kan også skille hengebjørk fra vanlig bjørk ved at det er harpiksvorter på de nye skuddene, og at knoppene ikke er klebrige. Leveområde: Hengebjørk finner du i tørre skoger, berg og urer, oftest på varme steder. Utbredelse: Vanlig i lavlandet nord til Nor-Trøndelag, men mangler ute ved kysten og vestpå. I Nordland opp til Sør-Varanger fins den spredt. Anvendelse: Siden bjørk er et av våre vanligste treslag, har anvendelsene av de ulike plantedelene vært svært mange. Alt fra røtter, bark, sevje, løv og selvsagt selve trevirke har blitt utnyttet. |
  | Hengeving (Phegopteris connectilis) Hengeving er en liten bregne som vokser i hele Norge, og er funnet opp til 1200 moh. på Hardangervidda og 1565 moh. i Jotunheimen. For øvrig finnes den i Skandinavia, inkludert Finland, Danmark, Island og Færøyene. Kjennetegn: Hengeving er en 10-50 cm høy og opprett bregne. Det nederste paret av primærfliker på bladplaten henger tydelig ned i forhold til de andre, derav navnet. Bladplaten totalt sett er ujevnt og svakt hvithåret, og under har bladnerven smale skjell. Bladet er dobbelt fliket, og på sekundærflikens underside sitter to rekker av brunaktige sporehushoper (sori), omtrent midt mellom flikkanten og midtnerven. Urtidsplante: Bregner oppsto allerede i devon. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Hengeving |
 | En art i Norge. Henricia sanguinolenta har nesten sylindriske armer, uten klart skille mellom under- og overside. Arten kan finnes på grunt vatn i sjøvatn, men trekker dypere i brakkvatn. Den er funnet langs heile kysten. |
 | Henricia sanguinolenta har nesten sylindriske armar, utan klart skilje mellom under- og overside. Arten kan finnast på grunt vatn i sjøvatn, men trekkjer djupare i brakkvatn. Han er funnen langs heile kysten. |
| Fire arter i Norge. |
Kjent fra hele landet unntatt Vestlandet. En tolerant art som også er tolerant for lav pH. Lever i rennende og stillestående vann. | |
Utbredt i Sør-Norge opp til Trøndelag/Nordland. Nymfene lever i rennende og stillestående vann. | |
| Hos denne familien er larvene flate, og tilpasset et liv der de klamrer seg fast til steiner på bunnen av elver og utsatte innsjøer. Fem arter i to slekter. |
| Tre arter registrert i Norge. |
Spredt langs kysten nord til Møre og Romsdal. Finnes gjerne i mindre vann, ofte med mye vegetasjon. Arten viser en tendens til å foretrekke sure vann | |
Oligotrof til mesotrof. Finnes ofte i dammer eller vann med mye vegetasjon. Nordgrense i Trøndelag/Nordland. | |
Spredt langs kysten nord til Hordaland. Finnes ofte i habitater med mye vegetasjon, både i innsjøer og tjern. | |
Arten har nordgrense i Trøndelag/Nordland. Arten finnes i næringsfattige til middels næringsrike dammer eller vann med mye vegetasjon. I England også i næringsrike vann. Foretrekker pH > 6. Er også funnet i brakkvann. | |
 | Hesten ble temmet for ca 10000 år siden, og selektiv avl har lagt grunnlaget for mange svært ulike hesteraser. Det finnes over 500 hesteraser rundt om i verden idag. Vi har tre norske raser: fjordingen, lyngshest/nordlandshesten og dølahesten. Biletet viser ein fjording/fjordhest. |
  | Kjennetegn: Når den er utstrakt er den rundt 6 cm høy, munnskivens diameter er ca 5 cm. Voksne individer har 192 2 cm lange tentakler i 6 kranser som kan trekkes inn. Vanligste farge er dyp rød, men den forekommer også i grønne, fiolette og brune varianter. Gjerne blå ring rundt munnåpningen Leveområde: Det er en utpreget gruntvannsart som finnes på hardbunn fra fjæra og ned til 10 meters dyp. Hesteaktinien er meget hardfør og tåler uttørking og store temperatursvingninger. Utbredelse: Den finnes langs Atlanterhavskysten fra Vest-Afrika til Arktis. Formering: Hesteaktinien formerer seg ukjønnet og føder levende unger. Forsvar: Ytterst på tentaklene har den nesleceller med neslegift som aktiveres ved berøring. |
 | Kjennetegn: Hestehoven er en av de første plantene som blomstrer om våren. Den er flerårig og har kraftig og skjellkledd stengel. Om våren har planten en enkelt gul blomsterstand, som er kjent for de fleste. Når blomstene forsvinner utvikler planten etterhvert store grønne blader som ofte dominerer vegetasjonen der de vokser. Rotsystemet er omfattende og dyptgående. På snøfrie og varme lokaliteter kan de gule blomstene titte fram allerede i desember og januar, men normalt er blomstringstiden i mars og april i Norge. Arten finnes nokså vanlig i det meste av landet. Den er en klimatisk hardfør plante som kan vokse helt opp mot høyfjellet. |
 | |
 | Hesteigle (Haemopis sanguisuga) Denne arten lever av evertebrater og rumpetroll, og tross navnet klarer den ikke å trenge gjennom skinnet til større virveldyr. Finnes i alle typer ferskvann i Europa, og antakeligvis i hele Norge selv om den ikke tidligere er registrert på Sørlandet eller Vestlandet. |
     | Hestekastanje (Aesculus hippocastanum) Kjennetegn: Hestekastanje er middelsstore tre (10-15 m) med vinterknopper som er store og svært klisne. Bladene er store og 7-koblet. Kapslene er store, runde og piggete. Blomstene sitter i pyramideforma klaser som står rett opp. Nøttene er giftige og må ikke forveksles med edelkastanje. Blomstringen skjer etter løvspretten. Hestekastanje er importert som prydtre fra Balkan og har forvillet seg i lavlandet nord til Nordland. |
Hestekastanjeslekta (Aesculus) I denne slekten har vi bare plantede arter i vår flora. Hestekastanje er vanligst. Rød hestekastanje er en hagehybrid som også er plantet som prydtre. Det er først og fremst bladene som kjennetegner slekten. De er store og koblet sammen i 7 deler, slik at det ser ut som det er 7 blad som sitter sammen. | |
 | Hesterumpe (Hippuris vulgaris) Hesterumpe kjennes på de tettsittende kransene med fine, ustilkete blad, som utgår fra den tykke hule eller nesten massive og ugreinete stengelen. Luftbladene er korte, 0.5-2cm, stive og oftest mørkegrønne (8-12 i kransen), mens undervannsbladene er lange, 2-4cm, slappe og blek- eller grågrønne på fargen. Blomstene er uanseelige og sitter i kranser ved basis av luftbladene. Undervannsbladene har ikke blomster. Hesterumpe opptrer dels i en ren vannform med svært slappe undervannsblad (faller helt sammen rundt stengelen når den tas opp av vannet), dels i en ren sumpform med bare luftblad og dels i en mellomform, hvor den nedre delen av stengelen bærer undervannsblad mens den øvre delen (luftskuddet) har luftblad og blomster. Jordstengelen er lys og tjukk. Hesterumpe finnes i hele Norge, i alle vanntyper, innsjøer og elver. Ikke i forsurete vann. |
 | Hestespreng (Cryptogramma crispa) Hestespreng er en bregneplante. Den består av to ulike typer blad; De smale bladene bærer sporer, mens de brede bladene driver fotosyntese. Navnet har den fått fordi den er svært giftig for hester. |
Hestmakrell (Trachurus trachurus) Hestmakrellen har 70-80 flate, piggete skjell langs sidelinjen og en lang, slank kropp. På gjellelokkets bakkant er det en tydelig mørk flekk. Hestmakrellen kan bli opptil 40 cm. lang, og veie 1,7 kg. Den er vanlig i Nordsjøen nord til Nord- Trøndelag, og litt mindre vanlig nordover til og med Lofoten. Arten finnes fra overflaten og nedover til ca. 100 meters dyp. Den spiser mye bunndyr på vinteren, men går over på frittsvømmende plankton og yngel om sommeren. Hestmakrellen er viktig føde for annen fisk og sjøfugl. | |
| Tre arter i Norge. |
| Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art. |
| Er en av våre største hoppekreps i ferskvann, opptil 3 mm. Et rovdyr som spiser andre, mindre planktondyr, særlig som voksne og store larver. Den er vanlig i både store og små innsjøer både i lavlandet og i fjellet, ihvertfall til 1250 moh. Den kan ha flotte farger i blått og rødt, særlig på fjellet. Størrelsen og fargen gjør den imidlertid godt synlig for fisk, så arten mengler ofte der det er mange planktonspisere som f.eks. røye eller sik. Arten lever også i surt vann. Utbredt over hele landet, men på Østlandet viker den plassen for sin mindre slektning H. appendiculata. |
Alle artene i denne sekten er predatorer på andre planktondyr.Ikke mulig å bestemme til art. | |
Denne underklassen inneholder mange av de vanlige muslingene vi kjenner, og en del av de ferskvannsmuslingene vi har i Norge. Alle artene har en gravende fot og ofte er kantene av kappen vokst sammen til sifoner. | |
| To arter i Norge. |
| Oligotrof art, tolerant overfor humusstoffer, og finnes også i forsurede sjøer. Utbredt over hele Norge. |
| Seks arter er registrert i Norge. |
| Oligotrof art, tolererer lav pH, og er funnet i sterkt forsurede vann. Utbredt over det meste av landet. Sortland i Vesterålen er foreløpig nordligste lokalitet. |
Oligotrof og kald-stenotherm art, hovedsaklig i littoralen i innsjøer. Kjent fra Norge, Sverige og Finland. | |
| Vanlig art i stillestående vann, oligotrof til lett mesotrof. Finnes også i forsurede sjøer. |
| |
  | Hettemåke (Chroicocephalus ridibundus) Kjennetegn: Dette er en av våre små måker. Den har alltid lys grå rygg som voksen, hvit underside, og svarte vingespisser. Om våren og sommeren har den en mørkebrun hette som går litt ned på halsen, og en hvit avbrutt ring omkranser den bakre delen av øynene. Om vinteren mister de hetten, men har fortsatt en noen mørke felter, blant annet en flekk litt bak øyet. Beina og nebbet er mørkt blodrøde. Unge hettemåker ligner de voksne i vinterdrakt, men har lysere røde bein og nebb, svart endebånd på stjerten, samt mørkebrune fjær på vingene. Utbredelse: Hettemåken hekker i store deler av Eurasia. Den er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret hos oss ble påvist i 1867 på Jæren i Rogaland. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I 1994 (Norsk Fugleatlas) ble det anslått at det hekker mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Mye tyder på at tallet har blitt kraftig redusert etter dette. Hettemåke ble kåret til årets fugl i Norge i 2011 for å belyse artens status. Forflytninger: De fleste hettemåkene trekker ut av Norge om vinteren. Da reiser de gjerne til Nordsjøen og de Britiske øyene for å overvintre der. Utenfor hekketiden finner man hettemåker i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc. Næring: Dette er en alteter, som like gjerne er å finne bak en traktor på et jorde på jakt etter meitemark, som i en bypark der den spiser brød sammen med byduer og stokkender. Hettemåken er også en god flyger, som ofte jakter på insekter i luften. Hekkebiologi: Hettemåken starter hekkesesongen i april-mai. Da legger de tre-fire egg som ruges i tre uker før de klekkes. Ungene er flygedyktige etter fire uker. Den er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann i hekketiden. |
Hinnebegerfamilien (Plumbaginaceae) Flerårige planter med grove jordstengler og bladrosetter. | |
En art i Norge. | |
En art i Norge. | |
Det fins okring 300 arter i denne slekten. I Norge har vi bare 3 arter; tyrihjelm, prakthjelm og storhjelm. Artene er flerårige, høyvokste urter. Stilken er opprett og stort sett ugreinet. Blomstene sitter i klaser i toppen. Bladene er dypt handfliket til handdelte. De 5 blomsterbladene er blå og ulikt stor. Det største danner hjelmen som er forma som en pose med bunnen opp. Artene er giftige. Tyrihjelm er naturlig viltvoksende, prakthjelm og storhjem er prydplanter i hager. | |
 | Består av slektene Cerastoderma, Laevicardium Acanthocardia og Parvicardium |
  | Hjertetjernaks (Potamogeton perfoliatus) Hjertetjønnaks finnes som regel bare med undervannsblad. Bladbasis er alltid hjertformet og avrundet og går rundt stengelen. Bladene er helt uten stilk og meget fint og uregelmessig tannet langs bladranden. Bladspissen er som regel butt. Bladstørrelsen varierer en del, 2-8cm lange og 1-4cm brede. Slirehinna er liten (1cm lang), butt og uten kjøl, og faller ofte av tidlig i vekstperioden. Røttene er forgreinet med varierende tykkelse. Hjertetjønnaks finnes både i innsjøer og elver, både i næringsfattige og næringsrike innsjøer. Ikke i forsurete vann. De lange rotkjedene utover bunnen gjør at arten kan motstå stor grad av næringsbelastning (dårlige lysforhold) i og med at det til stadighet produseres unge, friske skudd i indre deler. Planten finnes i det meste av landet, men er svært sjelden på Vestlandet. |
 | Kjennetegn: Med en vekt på opptil 240 kilo (kronhjort – hann) er hjorten et stort pattedyr. Hunnen, også kalt hind, er mindre en hannen. Om sommeren er de rødbrune av farge, mens pelsen er mer grålig om vinteren. Habitat: Hjorten finnes i deler av Europa, Asia og Nord-Afrika. Den norske bestanden har sitt tyngdepunkt på Vestlandet, men arten er i ekspansjon og har etablert seg nord til Nordland og til Sørlandet og Østlandet. Vi finner den gjerne i løv- og barskoger, gjerne i ulendt terreng. Næring: På vinterstid lever hjorten av lyng, da særlig blåbærlyng. Sommerstid spiser den gress og urter og om våren finner den ofte føde på dyrket mark. Formering: Kronhjorten blir kjønnsmoden etter et eller to år, mens hinden kan vente til den er tre år gammel før den reproduserer. Brunsten og parring skjer i oktober, mens kalvinga vanligvis skjer i mai og juni. Spor: Klovavtrykket er fra 6-9 cm langt og 6-7 cm bredt, varierer med kjønn og alder. Ekskrementene er avlange, 20-25 mm lange og 13-18 mm brede. |
Det finnes 36 hjortedyrarter på verdensbasis. Disse er fordelt på 16 slekter. I Norge finner vi fem arter; hjort, dåhjort (som er utsatt i Oslofjordområdet), rådyr, elg og rein. Alle disse arterne er mest tallrike i Sør-Norge. | |
 | Bare i Europa er det registrert mer enn 1000 arter hjuldyr, hvorav de aller fleste lever i ferskvann. De kan finnes nesten alle steder der det forekommer fuktighet, f. eks. i takrenner på hus, eller i mose og lav. Noen arter svømmer fritt og lever som plankton, og noen er forankret til et fast underlag hele livet. Andre kan veksle mellom disse to. Hjuldyrene kan derfor finnes både som bunndyr og i planktonprøver. I bunndyrprøvene er de riktignok vanskelige å finne pga. størrelsen, men når de først er funnet er de fine å se på under forstørrelse (i levende tilstand). Alle har en krans med små hår (cilier) rundt en munnåpning som ofte er ganske stor. Hårene vifter mat ned i munnen med en bevegelse som minner om ‘bølgen’ på en idrettsstadion. |
Disse edderkoppene har fått navn etter sitt klassisk hjulformede fangstnett. | |
 | Hoggorm har et giftig bitt, og kjennetegnes på sikksakk-mønsteret på ryggen. Det finnes også helt svarte hoggorm uten mønster. Hoggorm er fredet i Norge. |
| 5 arter kjent i Norge. Alle artene foretrekker stillestående vann og myrdammer med mye vegetasjon. |
Finnes i hele Norge. Larven finnes i vegetasjonsbelter i innsjøer og vann. Flygetid juni -august. | |
Spredte funn i Norge. Larven finnes i innsjøer og rennende vann. Flygetid juli. | |
Finnes i hele landet. Larvene lever i små stagnerende vannsystemer, helst med mye vagetasjon i littoralen. Kan også finnes i svært sakterennende vann blant vegetasjon. Flygetid mai – august. | |
Tidligere kun registrert i Vest Agder. Larvene foretrekker små, rolige sjøer og tjern. Lever i vegetasjonen i littoralen. Flygetid mai – juni. | |
 | En art i Norge. Har veldig lange antenner. |
 | En art i Norge. |
| Svært vanlig slekt med mange arter over hele verden. Kan ikke bestemmes videre på larver eller pupper. De er rovdyr, og de fleste artene finnes i stillestående vann.” |
  | |
Hoppeedderkoppene er aktive jaktedderkopper, de har 8 øyne og, fire av disse er store og fremmover rettet. Hoppedderkoppene har godt syn og evnen til å bedømme avstand. De sniker seg frem mot byttet, fester en silketråd (sikkerhetslinje)til underlaget før de hopper frem og griper det. | |
| Hoppekreps (Eudiaptomus graciloides) Denne arten har en østlig utbredelse, like til Kina. Hos oss er den vanlig nord for Trøndelag. Finnes både i små vann og i større innsjøer, som f.eks. Røsvatn, og kan utgjøre en viktig del av planktonsamfunnet. Vi kjenner også til et lite område i Trysil hvor arten finnes, og den er vanlig på andre siden av svenskegrensen. Den har også dukket opp i enkelte vann like sør for Bergen, men mangler ellers i Sør-Norge. Den synes å være nokså tilpasningsdyktig, og lever både i klare, oligotrofe vann, og i forurensede (eutrofe) vann. I nordlige strøk har den gjerne en generasjon per år, gjerne avbrutt av en fase med hvileegg. Lenger sør kan vi finne flere fortløpende generasjoner uten pause imellom. |
| Hoppekreps (Eudiaptomus gracilis) Den vanligste calanoide hoppekreps i lavlandet nord til Møre. Skal også finnes enkelte steder i Finnmark. Forekommer nesten utelukkende under den marine grense. Ser ikke ut til å affiseres særlig av forurensning, hverken av næringssalter eller sur nedbør. I næringsfattige innsjøer er det bare en generasjon pr. år, men får flere generasjoner dersom primærproduksjonen er høy. Lever av planteplankton. Produserer ikke hvileegg, i motsetning til andre arter i familien. |
 | Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver. De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer. |
| Hoppekreps (Acanthodiaptomus denticornis) I Norge er denn arten knyttet til barskogområdene på Østlandet og i Trøndelag. Den kan også gå opp i bjørkebeltet, men er ikke funnet i høyfjellet. Lenger sør i Europa kan den derimot finnes over 2000 moh. Vi kjenner bare ett funn fra Vestlandet (Sogn), og få fra Nord-Norge til Lofoten. Synes ofte knyttet til humøse vann. |
| Horken er utbredt i den sørøstlige delen av landet, nord til Grue i Glomma og i Mjøsa, og vest til Hellefossen i Drammenselva. Innenfor dette området ser den ut til å mangle i sure vann. Den er også funnet i et vann i Fana utenfor Bergen. |
 | Horn- og kiselsvamper (Demospongia) Svampene i denne klassen har et skjelett av spongin og/eller kisel. Noen arter mangler skjelett. 95% av alle svamparter finnes i denne klassen, og alle ferskvannssvampene hører til her. |
Hornblad (Ceratophyllum demersum) Hornblad er en flerårig vannplante uten røtter. Nede i vannet flyter de lange, svartgrønne skuddene fritt. Den kan danne store bestander under vann. De kransstilte bladene er litt stive og de er smalt delte med tenner i kanten. Blomstene sitter i bladhjørnene og er grønaktig og gjør lite av seg. Den blomstrer under vann i juli – august. Planten trives i stillestående, næringsrikt ferskvann, av og til kan du finne den i brakkvann og gjerne litt forurenset vann. Det er en sjelden plante på Østlandet fra Akershus og Buskerud og ned til Østfold og Telemark. Du finner den også i Rogaland, Nordland og Finnmark. Planten hadde en større og videre utbredelse tidligere. | |
Hornbladfamilien (Ceratophyllaceae) I hornbladfamilien er det bare vannplanten hornblad som vokser i vår flora. Vorteblad vokste her tidligere viser fossilfunn, og den ble sist funnet rundt 1900-tallet. | |
Hornbladslekta (Ceratophyllum) Vi har en viltvoksende art i denne slekten i vår flora nemlig den litt sjeldne vannplanten hornblad. Vorteblad hører til samme slekten. Den vokste i Norge tidligere, men har antagelig forsvunnet helt fra vår flora. | |
 | Horndykkeren har en cirkumpolar utbredelse, og er bl.a. den eneste lappedykkeren som også forekommer på Island. En totalbestand på 1000-1500 par gjør den til den tallrikeste av lappedykkerne i Norge. Hovedtyngdepunktet for utbredelsen ligger fra Trøndelag og nordover, de nordligste forekomstene ligger i områdene ved Porsangerfjorden i Finnmark. Kjernehabitat er laverliggende vann med grunne partier på mineralrik berggrunn. Disse har rik bunnvegetasjon av planter som tusenblad, tjønnaks og kransnålalger, og en rik bunndyrfauna av vanninsekter, marflo og småfisk. Den har altså ikke den samme preferansen for eutrofe innsjøer som sine slektninger, og foretrekker lavere kantvegetasjon av starr og sneller. Reiret plasseres som hos andre dykkere flytende i sivet. Om vinteren trekker horndykkeren ut i saltvann, og forekommer i størst konsentrasjoner i skjermede, grunne områder fra Helgelandskysten og sørover til Sunnmøre, samt langs Jærkysten og ved Lista. |
 | Horngjelen har en tynn, lang kropp, en munn hvor kjevene danner et langt nebb, og mange nåleformete tenner. Finnene er velutviklet, og rygg- og gattfinne er plassert omtrent rett overfor hverandre. I våre farvann kan den bare forveksles med makrellgjedda, men denne har masse småfinner bak rygg- og gattfinnene (som makrell) og opptrer bare tilfeldig langs norskekysten. Skjelettet til horngjelen er grønt på grunn av det ufarlige fargestoffet vivianitt. Dette gjør at horngjelen ikke blir spist så ofte, selv om det er en god matfisk. Arten kan bli opptil 94 cm lang, og svømmer i stim i de øvre vannlag. Den ankommer vår kyst litt før makrellen, og finnes sommeren helt nord til Nordkapp. Horngjelen jakter i de frie vannmassene om dagen, og spiser stort sett fisk, blekksprut og pelagiske krepsdyr. |
Horngjel, flygefisk (Beloniformes) Denne ordenen omfatter hos oss stort sett horngjel. De andre artene i gruppen lever i sydligere farvann, men det har hendt at f. eks flygefisk tilfeldig har opptrådt i skandinaviske farvann. | |
Familien inneholder minst 26 arter, men bare en art finnes i norske farvann. Horngjelene har en tynn, lang kropp, en munn hvor kjevene danner et langt nebb, og mange nåleformete tenner. Finnene er velutviklet, og rygg- og gattfinne er plassert omtrent rett overfor hverandre. | |
 | |
 | Denne familien blir noen ganger plassert som en slekt i familien Dytiscidae. Artene i Noteridae har imidlertid en litt annerledes kroppsform, de er konvekse over ryggen, og nesten flate over magen. To arter i en slekt i Norge. |
 | |
 | Kjennetegn: Vår største ugle. Den har oransje iris, svart nebb og en brunspraglet fjærdrakt. Når man ser en hubro er det gjerne ingen tvil om hvilken art det er som følge av dens størrelse. Næring: Hubroen lever av fugler og pattedyr, med størrelser opp til hare og måker. Utbredelse: I Norge hekker hubroen i første rekke langs kysten fra Agder til Nordland. Bestandene på Østlandet er små, og marginal i våre to nordligste fylker. |
Hul-lerkespore (Corydalis cava) Finnes ikke i Norge. | |
 | |
 | |
 | Humlene har en bred kropp, og er som regel veldig hårete. De har en svart grunnfarge med vanligvis gule striper, men brunt, rødoransje eller gråhvitt er også farger som forekommer på norske arter. Vingene er gjennomsiktige. Humlene er av de få insektene i Norge som kan termoregulere til en viss grad. De kan regulere kroppstemperaturen sin ved å forbrenne fett og karbohydrater, og må opp i minst 30 grader for å kunne fly. Dette er grunnen til at man kan se humler som er ute og flyr når temperaturen egentlig er for lav for insektaktivitet. |
 | Utbredelse og habitat: Vanlig hummer er utbredt fra Lofoten sørover helt til Marocco og lever i hulrom i steinrøyser grunnere enn 60 meter. Fisket i Norge har avtatt dramatisk i perioden etter 1950. Minstemål ved fangst: Ved fangst av hummer er det et minstemål på ryggskjoldet for at det skal være tillatt å fange dem. De må være minst 9 cm. fra bakerste ende av øyehulen til bakerste kant av carapax – målt midt oppe på ryggen. Er de mindre må de settes ut i sjøen igjen. |
Hummere og sjøkreps (Nephropidae) To arter (sjøkreps og hummer) i to fosrskjellige slekter er funnet i Norge. Begge artene er store, med store gripeklør, og er vanlige langs hele norskekysten. | |
Hunden ble domestisert for mellom 15000 og 40000 år siden og nedstammer fra ulv. Der er gjennom historien avlet fram et uttall av raser og varianter. Hunder er meget sosiale dyr, noe som nok er en vesentlig årsak til at hunder er blant våre vanligste kjæledyrene. | |
 | |
| Hundeigle (Erpobdella octoculata) Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet. |
  | Hundekjeks (Anthriscus sylvestris) Hundekjeks bar hul stengel og små hvite blomster i en skjerm. Det er en vanlig skjermplante i Norge. Bladene er 2-3 ganger flikete, de vil si at bladene er oppdelt i blader som igjen er oppdelt. Skal du blåse i den hule stengelen, må du være sikker på at du ikke forveksler hundekjeks med giftige slektninger som kan ligne. |
 | Husedderkopp (Tegenaria domestica) Denne arten er en kosmopolitt. størrelse: hunnen 9-10mm; hannen, 6-9mm. Den lager et tubeformet tilfluktsted med fangstmatte tilknyttet åpningen. Og nettet kan bli ganske stort på beskyttede plasser som gamle uthus og kjellere. Utendørs er nettet ofte utsatt for vær og vind og vil som regel være noe mindre. |
 | |
 | |
Kjennetegn: Varierende farge, oftest grålig ryggside noen ganger med et svakt brunskjær. Undersiden er lysere. Føttene er brungrå med hvite tåspisser. Tynt behåret hale som er på lengde med kroppslengden eller kortere. Store ører omtrent på lengde med hodet. Kroppslengde 70-100 mm, hale 65-100 mm og vekt 15-25 gram, unntaksvis over 30 gram. Aktiv i skumring og demring. Habitat: Finnes over mesteparten av jorden der det bor mennesker. I Norge i bebygde strøk men ikke til fjells. Ofte i hus. To underarter: Mus mus domesticus i kyststrøk og Mus mus musculus ellers i landet. Næring: Alteter, men foretrekker oljeholdige frø. Formering: Kjønnsmodner 6-6 uker gammel, drektig i ca 3 uker, 5-8 (kan ha 1-12) unger i kullet. Husmus som lever i bygninger kan reprodusere hele året. Utendørs sannsynligvis 3-4 kull i sommerhalvåret. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Hvit fluesopp (Amanita virosa) Kjennetegn: Hele soppen er hvit, også skivene. Den forveksles iblant med sjampignonger, men sistnevnte har brune skiver. Inneholder amanitiner, i likhet med grønn fluesopp. NB! Giftig! |
 | |
  | Hvit nøkkerose (Nymphaea alba) Hvit nøkkerose er ganske vanlig her til lands, og kalles også hvit vannlilje. Kjennetegn: Hvit nøkkerose er norges største blomst. Den vokser i stille tjern, men kan ogå vokse i elver og næringsfattig/næringsrikt vann. Rotstokken kan bli svært tykk og står rett opp i vannet. Hvert år kommer det nye blad opp fra basis av rotstokken. Bladene flyter fordi bladstilken har fire lange luftkanaler, disse leder også oksygen ned til rota. Blomstringen skjer i juni til august. De har store blomster som er tilpasset pollinering med biller. Hvit nøkkerose er vanlig i lavlandet nord til Troms, spesielt langs kysten. Planten er giftig og er knyttet til en del overtro. Den blir ofte delt inn i tre underarter som igjen danner former seg imellom; stor nøkkerose, smånøkkerose og kantnøkkerose. Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien |
 | |
 | Hvit skogfrue (Cephalanthera longifolia) Hvit skogfrue er en stor og vakker orkide. Den har sverdformede blader oppetter stengelen. Den er hovedsaklig en kystbunden plante, som man kan finne i skog, skogkanter og på kalkrik grunn. Hvit skogfrue er en sjelden plante og er fredet. Man skal derfor aldri plukke den eller ødelegge vokseplassen. |
 | |
 | |
 | |
 | |
Hvitdodre er en innført art i vår flora. Den kom med ballast og grasfrø på begynnelsen av 1800-tallet. Planten har etablert seg i tørrbakker, på sand- og grusmark, langs veikanter, jernbanelinjer og skrotemark. Du finner den spredt på Østlandet inn til Røros og i indre fjordstrøk på Vestlandet til Sogn og Fjordane. Videre langs kysten fins den sjelden og spredt opp til Finnmark. Hvitdodre kjenner du igjen på at hele planten er gråaktig av de gråhvite hårene hele planten er dekt med. De hvite kronbladene er delt inn til midten. Den blomstrer hele sommeren. | |
Slekten inneholder 5 arter, i Norge har vi bare hvitdodre. Denne er innført med ballastjord og grasfrø for omlag 200 år siden. | |
 | Hvitflankeskogsnegl (Arion silvaticus) En gråbrun snegl med fargeløst slim. Arten kan bli opptil 4 cm. lang. Sålen er hvitaktig, og den har mørkere rygg enn sider, delt av en langsgående mørk stripe. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Hvitkinngås (Branta leucopsis) Hvitkinngåsa er en liten, svart og hvit gås med hvitt kinn som hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og teller nå ca. 20.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Vårtrekket foregår fra siste halvdel av april, og berører områder av norskekysten mellom Vest-Agder og Nordland/Troms. Det er imidlertid få som stopper opp underveis før de når Helgelandskysten, der de legger seg opp nødvendige næringsreserver før de trekker videre mot Svalbard. Gresskledde øyer og holmer blir foretrukket, på rasteplassen er det maten som er viktigst. Hovedmengden av fuglene hekker på øyer langs vestkysten av Spitzbergen, de foretrekker øyer fordi polarreven har vanskeligere for å nå dem her. Om høsten raster de på Bjørnøya før de fleste trolig trekker direkte til Skottland. Noen få kan observeres langs kysten av Sørvestlandet vinterstid, ofte i blandingsflokker med andre gjess. I Osloområdet finnes en liten utsatt populasjon på ca. 40 par, de fleste i Bunnefjorden. De hekker vesentlig på treløse holmer i indre skjærgården, men hekking i ferskvann er også registrert. Etter hekking streifer de til parkanlegg i Osloområdet, bl.a. til Frognerkilen der flesteparten oppholder seg for å myte (skifte fjær). Om vinteren trekker de ut av landet, hittil er en ringmerket fugl funnet i Tyskland som den eneste indikasjonen på hvor de oppholder seg da. |
 | |
 | Hvitlyng (Andromeda polifolia) Kvitlyng er en myr- og sumpskogsplante. Den krever lite næring og er vanlig i hele landet helt opp på snaufjellet. Du finner den ofte sammen med tranebær og soldogg. Den er lett å kjenne på de smale, tykke, vintergrønne bladene som er grønne over og sølvhvite under. Når den blomstrer i juni-juli, får den lyse krukkeforma rosa blomster som så blir hvite. Planten er noe giftig. |
Vi har en art i denne slekten og det er kvitlyng (bladlyng). | |
 | Hvitnøkkeroseslekta (Nymphaea) Slekten har 35 arter. Vi har bare en art i vår flora og det er hvit nøkkerose. Planten blir delt inn i tre underarter: stor nøkkerose, smånøkkerose og kantnøkkerose. Disse danner igjen flere mellomformer. Artene er flerårige vannplanter med grov jordstengel og flyteblad. Bladene er runde eller bredt eggerunde. Blomstene flyter på vannoverflaten. |
 | Hvitribbet vandresvermer (Hyles livornica) En sjelden sørlig art som kun er påvist en gang i Norge (Buskerud 1995). |
 | |
 | |
 | |
| Hvitskivesnegl (Gyraulus albus) Dette er en sjelden art. Den er bare funnet noen få steder på Østlandet. Artsbestemmelsen må derfor taes med en stor klype salt. Den er svært vanskelig å skille fra G. acronicus. |
 | Hvitsoleie (Ranunculus platanifolius) Hvitsoleie er en stor og flott plante som man ofte finner sammen med tyrihjelm og kvann i fjellet. Den trives i fjellbjørkeskogen og på fuktige enger og bekkedrag. I likhet med andre soleier blir ikke denne beitet, fordi den inneholder giftstoffer. |
 | |
 | |
 | Hvitting (Merlangius merlangus) Stekt fersk hvitting regnes som en delikatesse og har fått navnet “havets kylling”. Kjøttet har imidlertid dårlig holdbarhet, og omsettes derfor lite hos oss. Hvittingen er slank, har spisst hode og overbitt. Ved brystfinneroten har den en tydelig mørk flekk, og kantene på rygg- og gattfinnene er hvite. Hvittingen blir opptil 55 cm lang i våre farvann, og den forekommer langs hele kysten. Arten er en bunnfisk på 10-200 meters dyp, men kan også finnes i de frie vannmasser. I gytetiden opptrer den i stim. Hvittingen trives best på sand- og mudderbunn der den spiser krepsdyr og småfisk. |
 | Kjennetegn: Hvitveis er en av våre mest karakteristiske vårplanter. Den sprer seg med horisontale jordstengler slik at det kan dannes tepper av hvitveis i skogen. Bladene står enkeltvis opp fra den underjodiske stengelen. De tre stengelbladene sitter på lange skaft og er dypt trefliket eller tredelte. Kjennetegn: hvitveis kan bli 7-20 cm høy, og har normalt en blomst per skudd. Blomsterbladene er som regel hvite eller svakt rosa, og antallet varierer som regel fra 6-8. Blomstene blir som regel mer rosa etter hvert som de blir eldre. Hvitveis blomster fra april til juni. Voksested: Hvitveis vokser i åpen løv- og barskog, litt næringskrevende. På kysten finner du den også i åpen lyngheivegetasjon. Den finnes også opp i fjellet til omkring 1000 m. Utbredelse: Den er vanlig i det meste av landet nord til Nordland. Den er sjelden eller mangler på det øvre Østlandet og i indre fjord- og dalstrøk på Vestlandet. Merk: Planten er giftig og har blitt brukt utvortes som medisinplante. Den kan gi blemmer og åpne sår. Urtidsplante: Hvitveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av hvitveis, Leefructus. |
 | Hvitveislundmåler (Mesotype didymata) Vitenskapelig synonym: Perizoma didymata |
 | Hvitvingesvartterne (Chlidonias leucopterus) En sjelden gjest. Kun 23 observasjoner av tilsammen 30 individer har blitt observert i Norge per 2002. Finnes hekkende nærmest oss i Polen. |
Hybridslirekne (Reynoutria ×bohemica) Hybrid mellom Kjempeslirekne og Parkslirekne. | |
Tre arter registrert i Norge. | |
Kun spredt registrert på Østlandet. Forekommer i tjern og dammer med mye vegetasjon. | |
 | Det er uklart hvilke arter av slekten Hydra som finnes i Norge. På grupp av manglende ekspertise har forskjellige Hydra- arter ofte gått under “Hydra sp.” i tidligere undersøkelser. Hydra- artene er små og gjennomsiktige, og er registrert i hele Norge bortsett fra Sørlandet. |
| |
| Minst to arter i to slekter er funnet i ferskvann i Norge. |
Familien har en representant i Norge: Potamopyrgus antipodarum (vandresnegl). Arten er synonym med Potamopyrgus jenkinsi (Smith). | |
| To arter registrert i Norge. |
En vanlig art over hele landet. Tolerant, og lever i stillestående og rennende vann med mye vegetasjon. | |
 | |
 | To arter funnet i Norge. |
| Arten er kjent fra Sør-Norge opp til Bergen. Det er en tolerant art, knyttet til områder med vegetasjon, og de er rovdyr som hovedsaklig lever av vannlopper (Cladocera). |
| Kun en slekt med to arter er tidligere registrert i Norge. Dyrene lever ofte tett opptil vegetasjonen i vannkanten. |
| Den største slekten blandt vannkalvene, med 33 arter registrert i Norge. |
Spredte funn i Sør- Norge. usikker bestemmelse. | |
Vanlig i hele Norge. usikker bestemmelse. | |
| Vanlig i hele landet. Tolerant art som lever i alle typer stillestående vann. |
Spredt utbredelse i Norge, hverken registrert fra Sørlandet, Finnmark eller delene av Vestlandet utenom Hordaland. Dyrene liker seg i kilder og små bekker, men er også funnet i mose som oversildres av vann. | |
| Vanlig i stort sett hele landet. Lever ofte i små vannansamlinger med mose eller råtnende blad i skog, eller i åpent terreng. Også funnet i kilder og kildebekker. |
| Vanlig i hele landet. Finnes helst i små ikke-permanente dammer med liten eller ingen vegetasjon. |
| Vanlig i hele landet. En tolerant art som finnes i alle typer stillestående vann. |
| Vanlig art i hele Norge. En tolerant art som er kjent fra alle typer stillestående og rennende vann. |
| |
| Vanlig i hele landet. En tolerant art som lever i de fleste stillestående, små vann. |
| Vanlig art i hele Norge. Lever i små og store dammer med rik vegetasjon langs vannkanten. |
| 5 arter er registrert i Norge. Larvene lager fangstnett som spinnes opp på småstein og kvist som er festet til bunnen. |
Predator på bentiske organismer, fortrinnsvis insektlarver. Tendipidae-larver foretrekkes. Finnes helst i rent, klart, rennende vann hvor den bygger fangstnett mellom steiner og plantedeler. Flygetid april – sept. | |
Finnes i hele landet, men utelukkende i rennende vann og ofte i nedre del av kalde bekker og elver. Flygetid mai – okt. | |
Små og store vannløp, helst med stor strømhastighet. Arten er relativt tolerant og tåler noe forurensning så lenge oksygenmetningen er større enn 30%. Arten er tidligere ikke registrert nord for Møre. Flygetid juni – sept. | |
| Larvene bygger nett i hurtig rennende vann, og kan om våren og sommeren finnes i store antall på mosekledte steiner i vannet. De er altetende. I norge er det kjent tre slekter, med tilsammen 8 arter.” |
 | Hydroptilidae-larvene er små (2.5-7.5 mm) og finnes i de fleste typer ferskvann. De lever av perifyton (alger som vokser på andre planter) og små organiske partikler. Noen er spesialister på filamentøse alger. Larvene bygger hus som likner på en frøkapsel. Den norske faunaen inkluderer 19 arter i 5 slekter. |
I Hovis har en plassert hydroider i en samlegruppe. | |
| 9 arter i to underslekter er registrert i Norge. |
| Arten er ikke registrert nord for Trøndelag. Vanlig i permanente stillestående ferskvann med mye vegetasjon. Tåler også brakkvann. |
| Vanlig i Sør- Norge, og ikke registrert nord for Trøndelag. Finnes ofte i næringsfattige, dystrofe sjøer eller sakterennende vann. |
| Vanlig i Sør- Norge, men ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Lever i næringsfattige dammer og sjøer med relativt lite vegetasjon. |
Vi har to slags hylletrær i vår flora, rødhyll og svarthyll. De har sin naturlige utbredeles i Europa nord til Danmark. Hos oss ble hylletrær innført i middelalderen og så har de forvillet seg fra hager, boplasser og dyrket mark. De har saftige steinfrukter (hyllebær) med 3-5 steiner. Bladene er finnet og blomstene sitter i en stor, greinet kvast eller skjermkvast. | |
 | |
 | De fleste amfipodene er bentiske, men Hyperiidaene er planktoniske. De er karakterisert ved store øyer og gjennomsiktig kropp. Mange er kommensalister som lever sammen med maneter. |
| Kun en art registrert i Norge |
| Ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Lever i små sjøer, tjern og sakterennende elver med litt vegetasjon. |
Hyse (Melanogrammus aeglefinus) Hysa er en viktig matfisk både i Europa og i Nord- Amerika, og blir omsatt frossen, tørket og røkt. Arten kjennes lett igjen på de store svarte flekkene under den fremste ryggfinnen, og på den lille munnen med tydelig overbitt. Den er en bunnfisk, og lever av rogn, fisker, små blekkspruter og bunndyr som det finner i muddret. På slambunn suges byttedyrene inn i munnen og slammet sprøytes ut gjennom gjellelokkene. Hysa finnes på 40-300 meters dyp langs hele norskekysten og kan foreta store vandringer. | |
Håene har to ryggfinner med eller uten pigger, men gattfinne mangler. De har fem gjellespalter. Mange av artene er dypvannsarter. | |
Håene har en spoleformet kropp, to ryggfinner med eller uten pigger, manglende gattfinne. Mange av artene er dypvannsarter. De fleste artene har en velutviklet, stor pigg foran de to ryggfinnene og den vanlige, skjeve halefinnen. I familen finnes haier i alle størrelser. De minste er ikke lengre enn 20-25 cm, mens den største er rundt 3 m. Av de om lag 60 artene i familien er 4 kjent fra norske farvann. | |
| Denne familien gikk tidligere under navnet Helodidae. Familien inneholder 15 arter fordelt på fem slekter i Norge. De voksne og puppen lever utelukkende på land, mens larvene som må til overflaten for å puste, lever i vann. Arter i denne familien finnes stort sett i små dammer og pytter, men larvene av enkelte slekter kan finnes i bekker og små elver. Selv om larvene puster atmosfærisk luft, blir de anvendt som forurensnings indikatorer. |
 | |
 | |
 | Hårvar (Zeugopterus punctatus) Hårvaren har fått navnet sitt fordi den har hårlignende børster på øyesidens skjell. Kroppen er høy, hodet er stort og ryggfinnene begynner helt fremme ved snuten. Bukfinnene er sammenhengende med gattfinnen. Hårvaren blir opptil 25 cm lang og er utbredt på steinbunn i tarebeltet langs norskekysten nord til Lofoten. Føden består for det meste av krepsdyr og småfisk. |
Vi har 7 arter i denne slekten i vår flora. | |
 | Hønsehauk (Accipiter gentilis) Habitat: Hønsehauken finnes som hekkefugl helst i barskog med høy bonitet, men påtreffes også i løv- og blandingsskog. Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og blir mer uvanlig jo lenger nord i landet du kommer. Arten er kategorisert som sårbar på den norske rødlista, og bestanden har gått tilbake de siste tiåra – tolig for det meste som følge av habitatødeleggelser gjennom moderne skogbruk. Forflytninger: Hønsehauker som har blitt ringmerket som reirunger i Norge beveger seg ikke så langt, og arten er å regne som en stand- og streiffugl. Gjenfunn av ringmerkete fugler utenfor Norge stammer for det meste fra Sverige, men det er også gjort enkeltfunn i Storbritannia og Finland. |
 | |
 | Høstspinner (Poecilocampa populi) Høstspinneren finnes i det meste av landet. Larvene lever på løvtrærer som osp, selje og bjørk i perioden fra mai til juli. De utviklete sommerfuglen flyr på høsten etter de første frostnettene, vanligvis fra slutten av september og helt til november. |
 | Vanlig høymole er vanlig i hele landet som ugras på dyrka mark, fuktige enger, tangvoller, i veikanter og i byer. Den vokser gjerne der det er næringsrikt og favoriseres ved sterk gjødsling. Du finner den også oppe i snaufjellet rundt setrene. Høymole har store breie blad, er stiv og uspiselig. Derfor er den et plagsomt ugras i både høy og silofôr. Hylsterbladene er store og uten gryn. |
| En art i Norge. |
 | |
Iduns rutevinge (Euphydryas iduna) Lokal art som finnes i indre strøk av våre tre nordligste fylker. | |
 | Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene. De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr. Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker. |
Kjennetegn: Lavbeint med lang hale og korte ører. Oversiden er svartbrun med lys bunnull. Mørk maske på hodet. Kroppslengde inntil 45 cm, hale inntil 18 cm. Veier inntil 1.5 kg. Hannen er noe større enn hunnen. Habitat: Utbredelse sørøst i Norge, Sverige og Finland, ellers Sør- og Mellom-Europa til Ural. Den trives i krattskog nær vassdrag og gjerne ved tettbebyggelse. Nattaktiv og lever solitært. Næring: Småpattedyr, fugl, fugleegg og -unger, frosk, fisk og evertebrater. Formering: Ilderen kjønnsmodner i 10-månedersalderen, parringen skjer fra mars til juni, og 4-6 (inntil 12) unger fødes etter 42 dagers drektighet. Spor: Ligner minkens. Spor etter sprang med en skrittlengde på ca. 50 cmm vanligst å treffe på. | |
 | Ildgullvinge (Lycaena phlaeas) Relativt vanlig art i hele Norge. Den flyger i to generasjoner, på for- og ettersommeren. |
| 12 arter tidligere registrert i Norge. |
| Registrert fra hele landet. Arten foretrekker skogssjøer, men er funnet i nesten alle typer noenlunde permanente vannansamlinger. |
| Utbredt over hele landet. Lever som regel i dystrofe sjøer og myrer med mye torvmose. Arten er ofte vanlig i fjellet. |
| Mest utbredt i Sør- Norge der den lever i vegetasjonsrike sjøer og dammer. |
Registrert i hele landet. Ofte funnet i kalde dammer og kilder med torvmose (Sphagnum), og også i stein basseng langs kysten. | |
| Spredte funn i Sør- Norge. Lever i sjøer og dammer med noe vegetasjon. |
| Vanlig i hele landet i alle typer ferskvann. |
| En uvanlig art i Norge som kun tidligere er funnet i Østfold og Akershus. I næringsrike pytter og små dammer med mye vegetsjon. |
| |
Registrert fra stort sett hele landet. Lever i kanten av permanente vann og dammer med mye vegetasjon. Også funnet i brakkvann. | |
 | |
Incurvaria oehlmanniella/masculella Hanner kan bestemmes på antennene. Hos I. masculella har hannen kam- eller fjærformete antenner. | |
 | |
 | |
Innsjøduskgjelledøgnflue (Ephemera vulgata) Leveområde: Hovedsaklig funnet på mudderbunn i elver, men kan også forekomme i stillestående vann. Den graver i mudderet. Utbredelse: Funnet fra Østlandet og nordover helt til Finnmark men nesten ikke på Vestlandet. | |
| Innsjøtoppluesnegl (Acroloxus lacustris) Sjelden art. Foretrekker grunne vann med mye vegetasjon, men finnes også i dammer og rennende vann. I Norge finnes arten på Østlandet og langs kysten nord til Haugesund. |
 | |
  | |
| En art registrert i Norge. |
| Utbredt i Norge langs kysten opp til Nord-Trøndelag. Nymfene lever oftest i stillestående vann, men også i sakterennedene vann. De er tolerante for brakkvann og moderat forurensning. Flygetid fra tidlig mai til oktober. |
 | Isfuglen er en sjelden art i Norge. Noen få individer overvintrer langs åpne vassdrag i Sør-Norge. Når vintrene er spesielt kalde kan de bli funnet helt ute ved kysten. Noen ytterst få par hekker sør og øst for Langfjella. |
Ishavsstjerneblom (Stellaria humifusa) Ishavstjerneblom vokser i flate, gulgrønne tuer eller matter. Stenglende ligger langs bakken med små, korte, tykke blad som gulner raskt. I bladhjørnene kommer det yngleknopper. De stjerneforma, hvite blomstene sitter enkeltvis og blomstrer midtsommers. Begerbladene er butte. Hos saftstjerneblom som likner, er begerbladene spisse. Ishavstjerneblom finnes på fuktige strandenger og grusstrand. Den er vanlig fra Bodø til Sør- Varanger. I arktiske strandenger vokser den i beltet over flomålet | |
 | Denne majestetiske fuglen hekker ikke i Norge, men har norskekysten som et viktig overvintringsområde. Hekkeområdene strekker seg fra Island og vestover gjennom Nord-Amerika. Den finnes i vinterhalvåret langs hele kysten, men er sjelden øst for Lista og i Troms |
| Tre arter i Norge. |
| Vanlig i hele Norge. Nymfene lever i bekker og elver, og har aldri blitt funnet i stillestående vann. De er i hovedsak rovdyr, men kan også spise planterester. Klekketid fra mai til juli. |
| |
  | Issoleie (Ranunculus glacialis) Høyfjellsplante med 6 kronblad. De er først hvite, men etter befruktning “rødmer” blomsten. Issoleien har tykke, blanke blader med dype fliker. Den klarer seg godt på kalde og karrige steder, og har høyderekord i Norge: På Galdhøpiggen er den funnet 2.370 moh. |
Istervier er en busk eller et tre (2-15 m) som trives på rikmyr, i flommarksskog og viersumper, ofte på kalkrik eller næringsrik jord. Den er vanlig på Østlandet sør til Telemark, i kyststrøkene er den spredt eller sjelden, fra Trøndelag til Nord-Troms er den vanlig, men går helt opp til fjordstrøkene i Finnmark. Istervier kan du kjenne igjen på de tykke, stive, glinsende bladene som er lyse under, mørkegrønne over, og ligner på laurbær. | |
Maksimum lengde: Hunner 5 mm, hanner 3 mm. Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Pannepartiet trukket frem i en spiss, slik at fremkanten danner to konkave buer. Antenner: 2 synlige par. De lengste er minst like lange som halve dyrets lengde. Flagellum lang, trådformet og oppdelt i mer enn 20 småledd. De minste paret er små, men allikevel godt synlige fra dyrets ryggside. Øyne: Mellomstore, sitter ikke helt ut på hodets sider. Bakkroppens ryggside: Første ledd synlig, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som i bakkant har et halvsirkelformet hakk. Bakkroppens bukside: Hos hanner ligger de to fremste parene av bakkroppsbena ved siden av hverandre og dekker bakkroppens underside som et lokk. Hos hunner har det andre benparet på bakkroppen nesten samme form som bakkroppens ryggskljold. Uropoder: Korte, knapt synlige, nesten helt dekket av bakkroppens buk- og ryggskjold. Kroppsfarge: Varierende. Levesett: Marin art som lever på grunt vann, vanligvis på stener på utsatte steder. Kan også finnes i fjæra på steinete strender, blant tang og tare. | |
 | |
 | Japanpestrot (Petasites japonicus) Flerårig plante med store grønne blad som kan være opp til 1 m brede sommer og tidlig høst. Blomstrer om våren med flere små, lyse blomster i toppen av en kraftig stilk med grønne blader. Planten blir ca. 0,5 m høy. |
 | Japansk drivtang (Sargassum muticum) Kjennetegn: Dette er den fjerde tangarten med blærer. Den har tallrike små (2-3mm) runde flyteblærer som sit på ein liten stilk.. Algen finst frå om lag ein halv meters djup og nedover. Om våren veks det ut eittårige greiner som blir inntil 2 m lange, og har tett med blærer og små avlange blad. Om hausten løsner greinene og driv avstad. Japansk drivtang er relativt ny i Noreg (sidan 1988) og spreier seg ved å drive laust eller festa til trestammer, båtskrog og liknande. Han veks spreidt langs kysten frå Østfold til Sogn og Fjordane. På Sørlandet er han blitt svært vanleg og likar seg best i bukter som er verna mot vind, og i sund med skjell og sandbotn. |
 | Jernspurv (Prunella modularis) Kjennetegn: Jernspurv er en stillfaren fugl som liker seg i buskas og undervegetasjon. Nebbet er tynt, rygg og vinger er brunspettet, og undersiden, hals og deler av hodet er metallgrå. Sangen er en knirkende og behagelig hvislende strofe. Utbredelse: Jernspurven hekker over hele landet med unntak av treløse kyststrøk i Finnmark og i de høyeste strøkene i Sør-Norge. Bevegelser: Norske jernspurver er overveiende trekkfugler og trekker til vinterkvarterer i Sør-Vest-Europa. Noen individer overvintrer langs kysten av Sør-Norge. Næring: Hoveddietten under hekketiden er insekter, ellers i året lever den på ulike frø og noe bær. Hekkebiologi: Hunnen bygger reir lavt over bakken gjerne i einer eller lave graner, og legger 5-6 egg i midten av mai (i juni på fjellet og i Finnmark). Eggene ruges av hunnen og klekkes etter 12 døgn. Ungene blir i reiret i 10-14 døgn og mates med insekter av begge foreldrene under denne perioden og i ytterligere to uker etter at de har forlatt reiret. Jernspurven har et allsidig parsystem. Hunner og hanner hevder begge territorier, og graden av overlapp mellom hunn- og hannterritorier kan gi følgende ulike parforbindelser: en hann hekker med en hunn (monogami), en hann hekker med flere hunner (polygyni), en hunn hekker med flere hanner (polyandri) og flere hanner hekker sammen med flere hunner (polygynandri). |
 | |
Kjennetegn: Mørk, lavbeint med lang hale. Kroppslengde inntil 100 cm, hale 20 cm. Kroppsvekt inntil 25 kg. Hannen er større enn hunnen. Habitat: Skandinavias fjelltrakter, Finland, Russland, Nord-Asia og Nord-Amerika. Finnes fortrinnsvis i fjellet og i høyereliggende skogtrakter. Næring: Vesentlig åtseleter, men kan ta rein, rev, hare, rype og unntaksvis større hjortedyr som elg og hjort. Kan også ta sau og lam. Formering: Alder ved kjønnsmodning 1-2 år, parringen skjer i april-august, og 2-3 (inntil 4) unger fødes i februar-mars. Jerven kan bremse opp fosterutviklingen slik at fødselstidspunktet justeres til tider da forholdene for å ale opp unger er bra. Spor: Endre ofte gangart, skrittlengde 15-60 cm. | |
  | |
Jordbær-/buskflatvikler (Acleris comariana/laterana) I de aller fleste tilfellene er det mulig å skille disse to artene. Les mer i artsomtalene. | |
Jordbærflatvikler (Acleris comariana) Jordbærflatvikler er noe mindre enn buskflatvikleren (laterana), og mangler som regel de distinkte rødbrune trekantene på overvingen. Den kan ha noen røde eller brune skjell ispedd en ellers ensartet overvinge. En annen karakter som virker gyldig er at hos jordbærflatvikleren er costa jevnt buet fra base til apex. Buskflatvikleren har ett rett parti fra 1/3 fra base til apex. | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Blomsten har 5 hvite kronblad som er formet som en skål og blomstrer hele sommeren. Den slanke stengelen har ett enslig blad litt nedenfor midten. I tillegg er det en rosett nede ved bakken med langstilkede, hjerteformede blader. Kan også skrives ljåblom, og når den blomstret var det tid for å slå gresset. Den er vanlig i hele landet opp til 1750 m. |
Vi har bare arten jåblom som hører til denne slekten. I alt fins det 15 arter. | |
  | Kjennetegn: Nebbet er kort og kraftig, mens vingene er relativt lange. Voksne fugler er gråsvarte med svarte vinger, stjert og rygg. Nakken og øredekkfjærene er lysere grå, og øynene (iris) er hvite. Ungfuglene er mer ensartet brunsvarte og har mørke øyne. Kjønnene er like, og størrelsen er som en 3/5 kråke. Habitat: Den er i stor grad knyttet til kulturmark, men finnes også vanlig i flere norske byer. Utbredelse: Arten finnes utbredt i store deler av Eurasia. Den forekommer i flere underarter fra øst til vest, og nord til sør. Forflytninger: Mange kaier overvintrer i Norge. Noen tar derimot turen sørover til Kontinentet på denne årstiden. Vårtrekket skjer i mars og april, mens høsttrekket foregår fra oktober av. Næring: Søker næring for det meste på bakken. Her finner den insekter, mark og snegler, men går heller ikke av veien for ymse frø og bær den skulle komme over. Kan også gå på åtsler. Hekkebiologi: Hekker helst i hulrom, og går i fuglekasser tilpasset dens størrelse. Reiret bygges av begge kjønn og består av gress og kvister som blir foret med hår. Normalt legger fire eller fem egg i månedskiftet mellom april og mai. Eggene ruges i 15-20 dager, og ungene forlater reiret etter en måned. |
Dersom du ser eit rosa belegg (skorpe) på steinar, fjell eller skjel, er dette truleg algar som består av kalk. Flatrugl er ein av dei vanlegaste artane i fjøra, mens vorterugl ses ofte ved dykking. Vorterugl og nokre artar til kan vere i form av laustliggjande klumper (rhodolither) med steinkorallaktige utvekster. Hos krasing og småkrasing kan ein tydeleg sjå at dei består av mange “byggjeklossar” som er ledda saman. På bølgjeutsatte stader er krasing meir kompakt for å stå i mot trykket frå bølgjene. Avsnøringane i ledda er då ikkje fullt så lett å sjå, men brytes lett opp i ledda viss ein brekk dei. | |
  | |
Kameleonkrabbeedderkopp (Misumena vatia) Denne kan skifte farge, ofte sett i hvitt eller gult mens de sitter i blomster og venter på insekter. | |
 | |
 | De store kamskjellene er festet med byssustråder når de er små, men blir senere frittlevende og kan svømme over korte avstander for å slippe unna fiender, eller for å finne et gunstigere levested. De nytter vannjett-prinsippet og rører seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellet. Lever på sandbunn på 10 til ca.100 meters dyp. Der er likevel ikke uvanlog å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. |
 | Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden. Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene. Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel. Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms. |
 | Kamstjerne (Astropecten irregularis) Kamstjerna er ganske flat og stiv med ei rad med pigger i ytterkanten rundt heile individet. Den er funnet i alle fylkene. |
Kanadaglattkrans (Tolypella canadensis) Tolypella-slekten er bare representert med en art i ferskvann i Norge (Tolypella canadensis). Den er svært sjelden (færre enn 10 innsjøer i Norge) og bare funnet i næringsfattige, kaldtvannsinnsjøer i Nord-Norge. Den er vanskelig å skille fra de vanlige Nitella-artene og kan derfor være oversett. | |
  | Kanadagullris (Solidago canadensis) Kjennetegn: Stor, gul plante, opptil 150 cm høy. I toppen står blomsterkorgene tett på lange greiner. Mye større enn vanlig gullris, og blomstene er også svært forskjellige. Planten er flerårig og sprer seg med krypende jordstengler. Den finnes derfor ofte i store bestander. Leveområde: Vegkanter og fortau, tomter, jernbaneskråninger og åkerkanter Utbredelse: Hovedutbredelse i lavland og kystområder på Østlandet til Agder. Sjelden på Vestlandet og i Midt-Norge, ikke funnet nord for Nordland. Innført til Norge som prydplante, har spredd seg. |
 | Kjennetegn: Den største gåsa som finnes i Norge. Arten har svart hals og hode, men med hvite kinn. Ryggen og deler av undersiden er brun, mens bryst og undergumå er hvit. Kanadagåsa, som navnet tilsier, hører opprinnelig hjemme i Nord-Amerika, hvor den hekker over store deler av nordlige USA og Canada. Siden tidlig på 1900-tallet har kanadagåsa blitt satt ut over store deler av Europa, særlig i de nordiske landene. De største bestandene finnes på sentrale Østlandet, i Agderfylkene, Sunnfjord, Nordmøre og Trøndelag. Trolig teller den norske hekkebestanden 1500-2000 par, pluss et betydelig antall ikke-hekkende individer. De fleste hekker ved vann i barskogsområder med innslag av dyrket mark, beite eller annen gressmark. Reirene plasseres ofte på holmer og øyer, men når det gjelder valg av reirplass er kanadagåsa svært fleksibel. Om vinteren trekker de fleste til saltvann, primært er de ute etter åpent vann. Ofte samler de seg sammen med svaner og ender på plasser der de blir fôret av mennesker. Enkelte trekker et godt stykke sørover, norske fugler er gjenfunnet bl.a. i Danmark og Skottland. Ringmerking har også vist at en populasjon fra Meråker i Trøndelag trekker til kysten av Telemark i oktober og tilbake i april. |
 | Kjennetegn: Grå og brunspraglet, gjerne med en rødbrun flekk i nakken. Forholdsvis korte ører som ikke når til nesetippen når de er bøyd framover. Halen er svart til brungrå på oversiden og hvit under.Kroppslengde 34-50 cm, hale 45-75 mm, ører 65-80 mm og vekt 1,5-2,5 kg. Habitat: Opprinnelig bare i Portugal, Spania Sør-Frankrike og nordvestre deler av Afrika. Introdusert i de fleste europeiske land og mange steder rundt om i verden. Australia og New Zealand har de største bestandene. Graver omfattende gangsystemer og beveger seg sjelden mer enn et par hundre meter fra inngangshullet. I Norge finnes en levedyktig bestand av ville kaniner på øye Fedje i Nordhordland. De er totalfredet i dag, og ble i 1875 utsatt på øya etter å ha blitt fraktet fra Shetland. Næring: Gress, urter og bark. Formering: 3-5 kull i året. 3-8 (i enkelte fall inntil 12) unger i kullet. Drektighetstid ca. 30 dager. Kaninmødrene blir gjerne drektige igjen allerede 1 døgn etter fødselen. Spor: Som et lite harespor. Bakfot 6 × 2,5 cm, framfot 3,5 × 2,5 cm. Nesten aldri avtrykk etter femte tå på bakfoten. |
 | Kantarell (Cantharellus cibarius) Lett å kjenne igjen på den gule fargen og ribbene som går ned på stilken. Vanlig nord til Nordland. Danner mykorrhiza (sopprot) med typer trær. Sesong juni-oktober. |
Kantlungeurt (Pulmonaria montana) Forvilla art. | |
I Norge er det to arter i denne slekten: kantlyng og moselyng. Kantlyng finner du bare i Nord-Norge nord for polarsirkelen. Moselyng er vanlig i fjellet i hele landet helt sør til Vest Agder. | |
 | |
De fleste voksne kappedyrene i Norge er solitære eller koloniale og er festet til bunn eller til fastsittende alger i sjøen. Kroppen til disse dyrene er innpakket i en kappe (derav navnet) og selv om de ser enkle ut fra utsiden, har kappedyrene en komplisert indre oppbygning. De voksne sjøpungene (klasse Ascidiacea) har mistet ryggstrengen, og hadde vi ikke visst om det frittsvømmende larvestadiet, ville nok ikke sjøpungene være plassert under ryggstrengdyrene. Larvene minner om rumpetroll og har ryggstreng. De har halefinne som de svømmer med. Kappedyrene er filterspisere. Vann blir trukket inn gjennom et innsugnings rør, filtrert, og ført ut gjennom utblåsningsrøret. De mest iøynefallende kappedyrene tilhører klassen Ascidiacea (sjøpunger) og det er disse som er vanligst langs norskekysten. | |
Kaprifolfamilien (Caprifoliaceae) I kaprifolfamilien har vi omkring 300 arter som hører til på den nordlige halvkule. I vår flora har vi 5 slekter og 10 viltvoksende arter. I tillegg har vi plantet en god del prydplanter fra denne familien (f.eks. kaprifol). Det er trekk ved blomsten og frukten som kjennetegner familien. | |
 | |
 | |
 | Karminspinner (Tyria jacobaeae) En sjelden og rødlistet art i Norge. Karminspinneren finnes først og fremst i Oslofjordområdet hos oss, men har blitt påtruffet vest til Egersund. |
Karpefamilien er verdens største fiskefamilie med 1600 arter, og samtlige lever i ferskvann. I Norge finnes 15 arter, hvorav 4 er innført av mennesker. Flere arter har også fått økt utbredelse pga utsettinger (f. eks. ørekyt og karuss). De fleste artene finnes bare i den sørøstlige delen av landet, men ørekyt og karuss er utbredt over stort sett hele Norge. | |
Cypriniformes omfatter hos oss karpefamilien (Cyprinidae). | |
  | |
 | |
 | |
| Karuss er registrert i hele landet, bortsett fra i Nordland og Finnmark. Karussen er innført i Norge av mennesker. Den er en av de mest hardføre artene som fins, så den klarer seg bra her i landet. Karussene er flinke til å holde vannet rent, og det er til dette formålet de fleste norske karussbestander er blitt etablert. Den finnes vesentlig i dammer og småtjern, mere sjelden i større vann og elver, på enkelte steder (Vågå) opptil ca 900 m.o.h. I Norge finnes det relativt gode bestander med stor karuss på Hadeland og i Bergensområdet. Karussen er sterkt knyttet til vegetasjonsbeltet hvor den spiser plantedeler, insektslarver og planktondyr.Takket være sin utrolige hardførhet kan karussen trives under dårlige forhold. Den tåler en høyere grad av forurensninger, oksygenmangel og vinterkulde enn annen fisk. Om vinteren går karussen i en slags dvale, ofte nesten helt negravd i mudderbunnen. Her tåler den at vannet bunnfryser, bare selve gjørmen omkring den ikke stivfryser. Gytetiden er lang. Eggene er klebrige, lyserøde, og gytes i et antall av 150.000-300.000. De kleber seg til vannplanter. Yngelen, som er 4,2-4,9mm lang, har hefteorganer foran øynene, og sitter passivt på vannplantene til resten av plommesekken i løpet av et par dager er brukt opp. Normalt oppnås kjønnsmodenhet i 3-4 års alderen. |
Kastanjetrærne i Norge er plantet som prydtrær og har så forvillet seg noen steder, i allefall i Aust-Agder. | |
| |
| |
 | Historikk: Tamkatten eller huskatten ble domestisert for rundt 4000-6000 år siden, trolig først i Egypt. Katten ble introdusert til Norden for omlag 1000 år siden. Det finnes nå et uttall av raser og varianter. Katten er en introdusert predator i norsk natur, og den gjør tildels store inngrep i fugle- og smågnagerbestander. I 2004 var det nærmere 700 000 registrerte katter i Norge, og i tillegg kommer et ukjent antall ville katter. Nøkterne estimater fra Storbritannia (RSPB) anslår at 55 millioner fugler blir drept av Storbritanias ni millioner tamme katter. Det er ingen grunn til å tro at norske katter gjør mindre skade på fuglebestandene. |
 | |
Kattostvikler (Crocidosema plebejana) En sørlig art som kun er påvist en gang i Norge, i Klepp, Rogaland november 2011. | |
 | Kjennetegn: Med sine svarte store øyne kan kattugla virke litt skummel. De kraftige ropene i mørket kan også virke litt nifse. Spesielt hunnfuglenes lokkeloder som er skarpe, kan få en til å skvette om natta. Kattuglene kommer i to fargevarianter, en brunspraglet og en gråspraglet. Næring: Kattuglene lever av mus og småfugler som de fanger i området rundt reirplassen sin. Kattuglene kan også fange insekter og meitemark når det er få andre dyr å finne. Hekkebiologi: På steder der det er mye mat å finne, kan uglene få 5-6 unger. Før ungene kan fly har de lys dundrakt. De klatrer gjerne rundt i trærne noen dager før de klarer å fly skikkelig. Utbredelse: I Norge er kattugla utbredt langs kystnære områder i Sør-Norge, men også tildels innover innlandet. Nord for Trondheimsfjorden er den sjelden. Den foretrekker løvskog og kulturlandskap, og er et vanlig innslag i noen av de sørnorske byene. |
  | Den veks like over blæretang i fjøra. Dei liknar noko på kvarandre, men dersom du finn blæretang med blærer og i tillegg finn liknande tang utan blærer over denne, så er det antakeleg spiraltang (sjekk at det ikkje er sauetang). Om sommaren har den fruktlekamar som kan likna på blærer. |
 | |
 | En art i Norge. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C. |
 | Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C. |
 | Hjuldyr-slekten Keratella har et fast skall med bestemt form, men kroppsfasongen kan endres hvis det finnes rovdyr i nærheten. Det kan utvikles pigger eller utvekster som gjør fangsten vanskeligere for beitedyra. Slekten Keratella kan ved gunstige forhold opptre med svært stort individantall. Sju arter registrert i Norge. |
| Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer. |
| En art som kun er spredt registrert i Norge tidligere. Den forekommer sjelden i høye tettheter. Som navnet antyder trives den i kaldt vann, og er derfor vanligere hos oss (og på Svalbard) enn på kontinentet. I næringsrike innsjøer blir den gjerne erstattet av K. quadrata. |
 | Finnes antakelig i hele landet. Som navnet sier har den en firkantet kroppsform. Siden kroppen er dekket av et stivt panser (lorica), beholder den formen ved fiksering. Den skilles fra K. hiemalis på mønsteret av lister på panserets ryggside. Arten er vidt utbredt fra Arktis til tropene med en rekke varianter. Finnes hos oss i hele landet inklusive Svalbard, men er ikke blant de vanligste hjuldyrene. Selv om den kan opptre i rene, næringsfattige innsjøer, er det hos oss vanligst å finne den i eutrofe vann. Her kan den til gjengjeld oppnå høy tetthet. Tåler også saltvann. |
Tidligere registrert på Sørlandet, Vestlandet og i Nord- Norge. En karakteristisk art som sjelden opptrer i høye tettheter. Vesentlig kjent fra sure, sterkt humøse vannforekomster. I forsurede områder i Norge og Sverige finnes den også ofte i klare innsjøer, og den er en av våre beste indikator-arter for surt vann. Likner K. quadrata og K. hiemalis, men panseret (lorica) skiller seg karakteristisk fra disse i mikroskop. | |
 | De to artene K. quadtata og K. hiemalis har svært lik kroppsform. |
Kun tidligere funnet i Nordland. Lever blant plankton i dammer. | |
| En art i Norge |
| Arten lever i stillestående vann, og finnes ofte i dystrofe sjøer. |
Kildeskjørbuksurt (Cochlearia officinalis subsp. integrifolia) | |
 | |
Surkirsebær er en busk eller lite tre som sprer seg med rotskudd. Bladen er spisse, fint sagtannet og uten hår. (Morellbladene har hår på undersiden.) Ved bladgrunnen har de grønne kjertler, hos morell er disse kjertlene store og purpurfarget. De hvite eller rosa blomstene sitter 3-4 sammen i skjerm og blomstrer etter løvspretten. Fruktene er mørkerøde og syrlige. På Østlandet inn til Hedmark og langs kysten til Nord Trøndelag er kirsebær plantet og naturlaisert. Treet kommer opprinnelig fra Sørvest Asia. | |
 | |
Kirsebærslekten har to arter i vår flora som er viltvoksende, hegg og slåpetorn. Det er usikkert om morell opprinnelig vokste vilt. Slekten kjennetegnes med at bladene er enkle kvasstannet. Blomstene er 5-tallige, hvite eller lyserøde, sitter enkeltvis eller få sammen i skjerm, noen også i klaser i bladhjørnet. Fruktbladet blir til en steinfrukt med mykt fruktkjøtt. | |
Kirsebærsommerfugl (Nymphalis polychloros) Sjelden art i Norge. | |
Kiselalger (Bacillariophyceae) Kiselalgene har skall laget av kisel, SiO 2. De har sin hovedutbredelse i marint miljø. Det er kiselalgene som hver vår danner algeoppblomstringen i norske kystfarvann, og de regnes som en av de viktigste produsentene i sjøen. I ferskvann har de langt mindre betydning. Kiselalgene deles i to grupper ette formen på skallet; runde (sentriske) og avlange (pennate). | |
Kiselalgene blir også kalt diatomeer | |
 | Kjeglesneglskjell er spiralsnodd og har ofte fine tegninger. Rundt femten forskjellige arter i seks slekter er registrert i Norge. De finnes på 0 til flere hundre meters dyp. De vanligste kjeglesneglene er slektene Gibbula og Calliostoma. |
 | Kjellerskrukketroll (Porcellio scaber) Kalles gjerne også Vanlig skrukketroll. Dette er et landlevende dyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller. Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens myrskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker. Dette er et landlevende dyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller, men er mer Maksimum lengde: 17 mm. Hode: Bakre del skjult under første forkroppsledds fremkant. Pannepartiet med avrundet tilspissning. Pannelapper tilnærmet halvsirkelformet. Antenner: Omtrent like lange som 1/3 av kroppslengden. Flagellum med to klart adskilte ledd. Øyne: Store, sorte, sammensatt av tallrike småøyne. Sett fra dyrets ryggside strekker de seg fra hodets kant og skrått frem mot pannelappenes midtlinjer. Forkroppens ryggside: Bakkanten av de to første leddene danner en rett eller svakt buet linje. Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er plateformete, synlige og klart adskilte. De to første parenes yttergrener har hvite/gjennomskinnelige felt på ytre halvdel. Indre halvdel og de resterende av benparene på bakkroppen er ensfargete. Pseudotrakéer: 2 par. Telson: Langt smalere enn bakkroppen, halvsirkelformet med bakre ende utdratt i spiss trekant. Midt på telson finnes en langsgående grop. Uropoder: Yttergrener kraftige, lett synlige, ytterkantene tilnærmet rette. Innergrener korte og smale. Kroppsfarge/form: Matt mørkegrå, få/ingen flekker eller fargetegninger. Hode og ryggside med spredte vorter. Kroppsform bredt oval. Levesett: Norges vanligste art. Finnes i råtne trestubber, under sten og nedfallsgrener, i hager, mursprekker, kjellere og komposthauger. Er langt mer tørketålende enn O. asellus. Spiser råtne plantedeler, alger, bakterier, sopp og åtsler. Kommentar: I Norge finnes det to arter til av slekten Porcellio, disse kan forveksles med P. scaber.P. spinicornis (maks. lengde 12 mm): Innskjæringen mellom pannelobene og pannepartiet danner en skarp vinkel. Pannelobene er tilspisset. Finnes på kalkrike, tørre og varme steder, stenpartier, murer og bygninger. P. dilatatus (maks. lengde 15 mm): Pannelobene rett avskåret i fremkant. Telson tungeformet, bredere enn hos P. scaber og P. spinicornis og nesten rett avskåret bakerst. Innført art som er ganske sjelden, finnes i nærheten av menneskeboliger. |
  | Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) Kjennetegn: Europas største staude, 2-4 meter høy. Stengelen er 5-10 cm tykk, ofte med røde flekker nede. Store blader som er delt inn i småblader med spisse finner. Den kraftige rette stengelen har ofte side greiner med skjermer av hvite blomster. Hovedskjermen kan bli opptil 80 cm i diameter. Plantesaften kan virke irriterende på huden, og i forbindelse med sollys kan den gi brannskader. Trives på fuktig næringsrik jord. Kjempebjørnekjeks kommer opprinnelig fra Vest-Kaukasus. Den ble introdusert som prydplante til Europa i begynnelsen av 1800-tallet. Planten er i ferd med å spre seg over store deler av Norge fra Sør til Nord. |
 | |
 | |
 | Kjempeslimmakk (Lineus longissimus) Kjempeslimmakk finnes under steiner nederst i fjæra. Kjempeslimmakken er oftest 5-15 meter i utstrekt tilstand, men trekker seg sammen ved berøring. Denne arten er funnet sør for Trondheimsfjorden. |
 | Kjempeslirekne (Reynoutria sachalinensis) Kjennetegn: Kjempeslirekne kan bli opptil 4 meter høy. Fra et underjordisk system av kraftige røtter og jordstengler vokser det tykke, hule stengler, kan minne litt om bambus. Bladene store eggrunde blader med hjerteformet basis, men uten tydelig spiss. Fargen på bladene er matt grågrønn, ofte med røde nerver. Klaser med små grønngule blomster. Voksested: Kjempeslirekne trives på fuktig, næringsrik jord. Planten er flerårig. Opprinnelse: Opprinnelig fra sørlige Sakhalin, og Japan. Kom til Europa tidlig på 1900 tallet. Finnes i store deler av Norge. |
  | Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) Kjennetegn: Kjempespringfrø kan bli opptil 3 meter høy. Kraftig, hul, ofte rødlig stengel. Lanseformete blader med 30-45 tenner. 5-12 store vinrøde blomster, noen ganger hvite eller fiolette. Leveområde: Den trives best på fuktig og nitrogenrik grunn, som skog og eng, i vannkanter og på strender. Opprinnelse: Opprinnelig fra Himalaya og India. Kom til Europa som prydplante i 1839. Utbredelse: I Norge er arten vanlig på Østlandet nord til Hedmark og Oppland. Samt i kyststrøk nord til Trømsø. |
Kjempetuja kan bli opptil 40-60 m høyt. Skuddene er flate, med blad som er blankt grønne på oversiden, blåhvite under og med grønn kant. | |
 | Kjernebiter (Coccothraustes coccothraustes) Kjennetegn: Kjernebiter er lett kjennelige på det ekstreme nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. Kjernebiterne går gjerne på foringsplasser. De metalliske lydene skiller seg fra andre vanlige fuglebrettgjester i Norge. Utbredelse: Kjernebiteren er utbredt over det meste av det europeiske kontinent, og hekker i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag hos oss. Arten har hatt en ekspansjon vest- og nordover i landet de siste tiåra. Hekkebiologi: I hekketiden er kjernebiteren meget diskret, og vanligvis vanskelig å oppdage. Hunnen legger rundt fem egg i mai, og ruger disse ut alene. Hannen mater hunnen i rugeperioden. Etter at ungene har klekket og fløyet ut av reiret tigger de mat fra foreldrene, og er enklere å registrere. De kan ha flere kull i løpet av en sommer. Forflytninger: Om vinteren lever arten nomadisk, og næringstilgangen avgjør hvor fuglene til enhver tid er. Artens vinterutbredelse er nært knyttet til frøsetting hod bøketrær. I gode år kan hundrevis overvintre på Sørlandet, mens flokker på opptil femti individer kan sees på Vestlandet. |
Kjerringhår-slekta (Desmarestia) Dei to mest vanlege artane i Noreg er Vanleg Kjerringhår (Desmarestia aculeata) og Mjukt kjerringhår (Desmarestia viridis). Dei er relativt lange algar. Vanleg kjerringhår har relativt harde greiner med tornaktige endeskot, mens mjukt kjerringhår er meir delikat og har i motsetning til fyrstnemnde parvis forgreining. Dei finst ikkje i fjøra, anna enn lausrevne individ, men finst frå 1 m og nedover. | |
Kjertelmattesveve (Hieracium peleterianum subsp. subpeleterianum) | |
| Familien inneholder semiakvatiske og akvatiske, blodsugende igler. |
 | Kjukefly (Parascotia fuliginaria) Dette nattflyet har en hvuilestilling som minner om en måler. |
 | Denne familien av terrestre snegler har kjøl på den bakre delen av kroppen (på oversiden, se bilde), i motsetning til den lignende familien Arionidae. Limacidaene har åndehullet bak midten av kappa. |
 | Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken. Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet. Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene. Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander. Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller. Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser. |
Klannere lever av dødt animalsk materiale, for eksempel kjøtt, hud, pelsverk og ull. Mange arter kan gjøre betydelig skade på lagrede matvarer, tekstiler og biologiske samlinger. Det er kjent 24 arter fra Norge, mange av dem bare eller hovedsakelig innendørs. | |
Kjennetegn: Halen omtrent halvparten av kroppens lengde. Ører ses godt. Rødlig brun rygg, brunlige kroppssider, hvit buk. Hvitgrå føtter. Kroppslengde 80-135 mm, hale 35-72 mm og vekt 12-40 gram. Habitat: Utbredelse fra Irland i vest og østover til Altai. I Norge nord til Rana og Salten i Nordland. Finnes oftest i løv- og blandingsskog, men finnes også i barskog. Kan gå opp til 1400 m.o.h. i Sør-Norge. Meget god klatrer. Lager ganger og bol på eller under marken. Vanligvis syklisk med bestandstopper hvert 3.-4. år. Næring: Frø, knopper og bær, men også en del smådyr. Om vinteren blant annet bark og skjegglav. Formering: Kan kjønnsmodne første sommer. Drektig i 18-21 døgn. Kullstørrelsen er 3-8 unger. Klatremusa har gjerne 2-4 kull i sommerhalvåret. | |
 | |
Klippeblåvinge (Scolitantides orion) Arten finnes kun på to lokaliteter hos oss, en i Halden og en i Tvedestrand. Tidligere var den utbredt fra Oslofjorden til Arendal. Arten har gått sterkt tilbake over tid, og er kategorisert som sterkt truet i den nasjonale rødlisten over truede arter fra 2006. | |
  | |
 | |
 | |
 | |
 | Leveområde: Klokkelyng eller poselyng som mange kaller den vokser på myr og i fuktig lynghei oftest på jord uten kalk. Av og til finner du den også inne i åpen skog. Det er en kystplante som kan gå et stykke inn i landet og opp i fjellet. Utbredelse: Den er vanlig i kyst- og dalstrøk fra Vestfold til Nordland. Rogaland har kåret klokkelyngen til sin fylkesblomst. Kjennetegn: Hele planten har kjertelhår, begerbladene er i tillegg ullhåret. Det sitter fire blader i hver krans på kvistene. Dens nære slektning purpurlyng, har bare tre blader i kransen. De rosa blomstene blomstrer i juli-august. |
I Norge har vi to arter: Klokkelyng, poselyng (E. tetrálix) og purpurlyng (E. cinérea). De to Erica-artene har begge dunhårete kvister med kransstilte og nålformete blad. Blomstene er forma som poser/krukker. Hos klokkelyng er blomstene rosa, mens purpurlyng har mørkere, purpurfargete blomster. Uten blomster på plantene kan du se på bladene. Klokkelyng har fire blad i krans, mens purpurlyng har 3 blader i krans. Klokkelyng er vanligere enn purpurlyng som bare vokser ytterst på kysten på Vestlandet. | |
 | Klovasshår (Callitriche hamulata) I Norge finnes 6 vasshår-arter, med klovasshår som den vanligste. Plantene er lysegrønne og spinkle, men kan danne store såter i innsjøer og elver. Klovasshår er først og fremst en undervannsplante som kan bli ca. 1m lang, ofte lite forgreinet med 10-30mm lange, smale motsatte blad. Bladendene er formet som en klo. Fruktene sitter ved bladbasis, ofte bare en ved hvert bladpar. Klovasshår kan forveksles med andre arter i slekta, først og fremst småvasshår, dikevasshår og sprikevasshår. Klovasshår er forholdsvis vanlig i hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver. Ikke i forsuret vann. |
 | Kløverblåvinge (Glaucopsyche alexis) Utbredt på Østlandet i Norge, men finnes spredt vest til Vest-Agder. |
 | |
 | |
 | |
 | Knapptang (Himanthalia elongata) Du finn han gjerne inni vikar på utsette stader. Han er lett å kjenne igjen ved at han har ein knappeforma del nedst (2 – 5 cm høg) og greiner (formeringsorgan) som veks opp frå knappen. Men om hausten forsvinn greinene, og berre knappane står igjen. Han er vanleg i fjøresona på vestkysten med nordgrense i Vest-Finnmark. På Skagerrakkysten er han sjeldan, men funnen fastvoksande aust til Arendal. |
 | Knekkanda er utbredt over de sentralasiatiske steppeområden vest til Finland og Baltikum, mer flekkvis i Vest-Europa. I Norge er den sjelden, den observers helst på vårtrekket i april-mai, vanligst i Sør-Norge. Særlig i forbindelse med varmluftframstøt sørfra under vårtrekket kan den enkelte år opptre mer vanlig enn ellers. Knekkanda er kravstor når det gjelder hekkeplass, den vil ha grunne vegetasjonsrike ferskvann eller dammer, ofte med frodige takrørskoger og lavvokst kratt. De beste områdene er på Østlandet, særlig Østfold, langs kysten fra Lista til Jæren og langs kysten av Møre & Romsdal. Den registreres imidlertid årlig også i Nord-Norge, og er funnet hekkende på Værøy i Nordland. Høsttrekket foregår allerede i juli-august, og de overvintrer utelukkende i tropisk Afrika, særlig i Tchad, Mali og Niger-deltaet. |
   | Vokser nedgravd i sand nederst i fjæra og på grunt vatn. Fem arter i tre slekter er registrert i Norge. Skjellene er lange og smale. Ensis ensis er dessuten noe buet. Denne arten er registrert frå Lindesnes til Møre. Andre knivskjell-arter er vanskeligere å skille ut. Nord for Nordland er det ikke registrert funn av de vanligste knivskjellene. |
 | Tre arter finnes langs norskekysten. Ensis ensis, vanlig knivskjell, er ikke vanlig nord for Møre. De lever alle nedgravd i sand på grunt vann. |
Tre arter finnes langs norskekysten. Ensis ensis, vanlig knivskjell, er ikke vanlig nord for Møre. De lever alle nedgravd i sand på grunt vann. | |
 | |
 | |
  | Knoppsildre (Saxifraga cernua) Knoppsildre vokser på grus og naken jord der snøen ligger lenge. Det er en spinkel plante med en stor hvit blomst i toppen. Blomsten er steril og danner ikke frø, planten må derfor ha en annen måte å spre seg på. Oppover langs stilken sitter det små røde yngelknopper. Når disse detter av spirer de opp til en ny plante. |
Knopparve har fått navnet av de små yngleknoppene som sitter i bladhjørnene. Planten vokser i små tuer og får mange blomster. Blomstene er hvite og omkring 1 cm store. Ute ved kysten er planten oftest uten hår, inne i landet har planten kjertelhår. Knopparve vokser på åpne steder som veikanter, på tun og havstrender med grus og sand, i innlandet finner du den langs vassdrag på sand og grus. Den vil gjerne ha det litt fuktig spesielt om våren. Planten er vanlig langs hele kysten, i innlandet er den spredt nord til Finnmark. I fjellet går den opp i bjørkeskogsbeltet. | |
  | Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene. Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet. |
 | |
 | |
 | Den ser ut som ein gelè klump eller ein ball med lite luft i, og er noko slimete og svampaktig å ta i. Den blir vanlegvis ikkje større enn 5 cm i diameter. Den festar seg til andre algar i fjøra. Den finst langs heile kysten, i sommarhalvåret. |
Knurren blir opptil 45 cm lang og lever på 10-50 meters dyp. Den skiller seg fra rødknurr ved at den har benknuter langs sidelinjen og ved basis av ryggfinnen. Knurren trives best på sandbunn, men finnes også mudder- skjell- og steinbunn hvor den spiser forskjellige krepsdyr og yngel. Selv om kjøttet til knurren er velsmakende, blir den hos oss lite anvendt som matfisk. | |
Knurrfamilien er består av rundt 85 arter hvor de fleste lever i tropiske farvann. I norske farvann er det funnet 5 arter, men bare to av disse tilhører vår regulære fauna. Knurrfamiliens arter har store brystfinner og et trekantet, stort hode. De har en tynn halestilk og hodet er kantet med en mengde hudknokler. Vanligvis finnes flere pigger på gjellelokket og munnen er terminal med små tenner. De to-tre første brystfinnestrålene er avsatt fra selve finnene og brukes til å “gå” på bunnen. | |
Knøttspissmus (Sorex minutissimus) Kjennetegn: Brun til mørk gråbrun rygg. Lysebrune til lyst gråbrune kroppssider med skarp fargegrense mot ryggen. Lyst brungrå til lysegrå bukside. Skarp fargegrense mellom over- og underside av hale. Lang mørk haletipp. Føtter farget som buken men med brune hæler. Kroppslengde 33-53 mm, hale 23-29 mm, bakfot 7,5-8,8mm og vekt 2-6 gram. Habitat: Finnes i Nord-Asia og Nord-Europa fra Stillehavet til Norge. Utbredelse i Norge lite kjent. Sporadiske funn i Midt-Norge. Funnet både i heiterreng og i furuskog. Næring: Virvelløse dyr, hovedsaklig insekter. Formering: Sannsynligvis 1-2 kull i året. Det er lite som er kjent om denne arten. | |
 | |
Kolmule (Micromesistius poutassou) Kolmulen er lang og slank, og kjennes igjen på de to korte ryggfinnene som sitter med stor avstand til hverandre. Arten har fått navnet sitt fordi munnhulen og gjellehulene er svarte. Den kan bli opptil 50 cm lang, og svømmer i stim i de frie vannmassene hvor den jakter andre pelagiske dyr mellom overflaten og 700 meters dyp. Kolmulen vertikalvandrer og kommer i høyere vannmasser om natten. Den finnes langs hele kysten, og har fått stor betydning kommersiellt. I 1996 ble det fanget 356 100 tonn kolmule av norske fiskere. | |
 | Kjennetegn: Lever som koloni på stein, alger og tarestilker. 2-4 mm tykt lag. Farge: Hvite, gule, blå eller grønne fiolette ”stjerner” på mørkebrunt trekk. |
  | |
 | |
 | Kompostmeitemark (Eisenia andrei/fetida) Levested: Kompostmeitemark finnes i kompost- og gjødselshauger. De lever oppe ved overflaten og er ganske pH- og fuktighetstolerante (tåler pH fra 4 til 7). Kompostmeitemark er imidlertid sårbar for lave temperaturer. Ved optimale forhold øker bestanden fort i antall. Kjennetegn: De er ganske spenstige og har raske beveger når de forstyrres. Lengden er fra 6 til 12 cm, de er purpurrøde-rødbrune med lyse partier mellom segmentene (tigerstriper). Beltet er lysere enn resten av marken. Kroppstverrsnittet er rundt, og de har en gul kroppsvæske med sterk lukt. Systematikk: Tidligere ble kompostmeitemark regnet som en art, men er nå delt i to arter. Disse to artene er ikke mulig å skille fra hverandre på det ytre utseendet alene. De skiller ut et slim som smaker ille, noe som gjør dem lite attraktive som mat for fugler og fisker. |
 | Rundt 25 arter i flere slekter er kjent i Norge. Dette er mellomstore til stor snegl med lang sifon som lever av døde dyr på hav bunnen. |
 | Kjennetegn: Denne ørna er nesten en meter lang. Vingespennet når opp i det dobbelte. Kjønnene er like i fjærdrakta, men hunnen er litt større. For å skille den fra havørn kan man se at stjerten er tvert avskåret og stikker lenger ut (fra vingene) enn hodet stikker ut foran. Voksne fugler er så og si helbrune i forskjellige toner. De voksne har gyllen isse og nakke som stikker seg ut. Ungfuglene er mørkere, men de har hvit stjert med svart endebånd, og i tillegg en hvit flekk på vingen. Kongeørna blir utfarget etter fem eller seks år. Habitat: Den finnes vanligst i høyereliggende barskog. Man kan også treffe på den ved kysten og på høyfjellet, spesielt utenfor hekkesesongen. I Nord-Norge er den riktignok vanligere som hekkefugl ved kysten enn i sør. Utbredelse: Arten forekommer over store deler av Europa. I tillegg finnes andre underarter i Asia og Nord-Amerika. I Norge finnes den som hekkefugl i det meste av landet. Forflytninger: Voksne fugler holder seg stort sett i nærheten av territoriet sitt hele året. Ungfugler flakker mer omkring, og har gjerne en tendens til å trekke mot kysten. Det er gjort ringmerkingsgjenfunn av sør-norske fugler i Sør-Sverige, mens to fugler fra Nord-Norge har blitt gjenfunnet helt sør i Finland. Næring: Den foretrekker mellomstore pattedyr som hare og revunger, men tar også gjerne hønsefugler. I tillegg er kongeørna en utpreget åtselspiser. Hekkebiologi: Reirplassen kan legges på fjellhyller (vanligst) eller i kraftige bartrær. Normalt legges to egg i løpet av mars måned. Eggen ruges i minst 40 dager, mens ungene har en reirtid på 70 til 80 dager. Kongeørna blir kjønnsmoden når den er fem eller seks år. |
 | |
 | Kjennetegn: Opptil 11 cm høy og 7 cm bred. Gråhvit, gråbrunt eller grågrønt ru skall. Den er en åtseleter som finnes i flere fargevarianter. Kongesneglen lager store eggansamlinger som ofte kan bli funnet i fjæra. |
 | Planktoniske alger som kan være bentiske. Ordenen finnes ikke i marint miljø. Algene er encellete og er tilsynelatende delt i to like halvdeler. De kan opptre enkeltvis eller som ugrenete, trådformete kolonier. Hovedutbredelsen er i næringsfattige og sure ferskvannsmiljø med pH mellom 4 og 6, på torvmyrer med pH mellom 3.5 og 6, og ofte i hengemyr og i dystrofe sjøer. |
 | Koralldyrene har ikke et frittsvømmende manet- stadium slik som de to andre klassene av nesledyr. Polyppene har som regel mange tentakler, og er tradisjonelt plassert i to underklasser avhengig om de har 8 tentakler (Octocorralina) eller om antallet tentakler delelig på 6 (Hexacorrallina). Lærkoraller, hornkoraller og sjøfjær hører til Octocorralina, mens sjøroser og steinkoraller tilhører Hexacorrallina. |
 | Kjennetegn: Slekten inneholder 30-50 arter løvfellende busker og trær. De fleste artene har motsatte, enkle og hele blad, blomstene er firetallige i skjerm, ofte omgitt av store høyblad, og frukten er en rød, blå eller hvit steinfrukt. |
  | Kjennetegn: Helsvart fugl med blåaktig metallglans i fjærdrakta. Skilles fra ravn på at den er på størrelse med en kråke (altså betraktelig minre enn ravn), smale vinger og et spinklere nebb. De voksne fuglene har dessuten er grått og fjærløst parti ved nebbrota. Habitat: Er hos oss sterkt knyttet til kulturmark og jordbruksområder. Utbredelse: Kornkråka er utbredt over store deler av Eurasia. Hos oss finnes den kun hekkende ved Trondheim og i Mjøstraktene. Tidligere var det også en liten koloni i Rogaland. Den norske hekkebestanden ble i 1994 (Norsk Fugleatlas) anslått til å ligge på et sted mellom 500 og 700 par. Forflytninger: Utenfor hekkesesongen kan kornkråka bli funnet langt borte fra hekkekoloniene. Den er til en viss grad en trekkfugl som overvintrer blant annet på de Britiske øyer og i Mellom-Europa. De trekkende fuglene forlater landet fra september til november, og kommer tilbake i mars og april. Næring: Spiser korn og andre frø, men tar også gjerne mark, insekter og små pattedyr. Forekommer på åpne søppelplasser sammen andre kråkefugler. Hekkebiologi: Hekkesesongen starter allerede i mars, og egglegging foregår i april. Eggene ruges i rundt tre uker, men ungene flyger ut etter fire nye uker. Kornkråka hekker i kolonier. I Norge har det vært opptil 100 par i den største kolonien, mens det på Kontinentet har blitt registrert kolonier med mer enn 1000 par! |
Kornspurv er en meget uvanlig art i Norge. De fleste observasjonene er av syngende hanner om våren og sommeren, men den blir sjelden funnet hekkende. | |
 | Korsblomstfamilien (Brassicaceae) Korsblomstfamilien Korsblomstfamilien er en stor familie og i Norge finnes det omlag 140 arter. Familien er ganske lett å kjenne igjen ved at blomstene består av fire kronblad og seks støvbærere. To av støvbærerne er korte og gjemmer seg litt nedi blomsten. Blomstene er oftest gule, hvite eller gulhvite og av og til rødfiolette. Mange av artene i denne familien er svært like og det kan derfor være vanskelig å skille mellom dem. Frukten hos korsblomstene kalles for en skulpe, og formen på skulpen er en viktig karakter ved artsbestemmelse. Korsblomstfamilien har en stor økonomisk rolle i landbruket fordi den omfatter ulike typer av kål, reddiker og oljeholdige planter slik som raps. |
 | Kjennetegn: Opptil 5 m høy busk. Greinene er rette med korsstilte kvister. Bladene er 3-lappet og kan minne om lønn. I blomstringen i juni-juli ser du de hvite blomstene som sitter i en flat skjermkvast med store sterile blomster ytterst og små fertile blomster innerst. De sterile blomstene er “reklameplakater” for å trekke til seg insekter. Fruktene er røde og noe giftige. Planten er vanlig på Østlandet og i kyst og fjordstrøk opp til Nordland. Du finner den både i bar- og løvskog, i skogkanter, berg og urer. |
I denne slekten har vi de to viltvoksende artene krossved og filtkrossved i vår flora. | |
 | Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) Utbredelse og forekomst: Kortnebbgåsa er en høyarktisk art, som hekker på Svalbard, Island og Grønland. Svalbardbestanden har de siste årene vært i stadig vekst, og ble i 1980-årene anslått til å ligge omkring 25.000 individer. I dag er den mer tallrik, og talte anslagsvis over 60.000 individer i 2010. Hekkebiologi: Den hekker enten parvis eller i løse kolonier, ofte på utilgjengelige plasser eller ved andre fuglekolonier. Beskyttelse mot predatorer er derfor trolig den viktigste faktoren for reirplassering. Etter at ungene er klekket oppsøker de gjerne myrete gressmark dominert av starr og moser. Trekkforhold: Svalbardpopulasjonen passerer over Øst-Norge på trekket, de senere årene har vårtrekket hatt en tendens til å inntreffe tidligere og tidligere, og pågår nå fra midten av april til midten av mai. Viktige rasteplasser er i Trøndelag og Nordland, særlig Andøya. De beiter helst på store åpne marker, men kan også samle seg i våtmarker, f.eks. i Gaulosen utenfor Trondheim, for å overnatte. Kortnebbgåsa opptrer fåtallig på gressmark i Sør-Norge vinterstid, mest vanlig på Sør- og Vestlandet. |
 | |
 | 820 arter kortvinger er kjent i Norge. De korte dekkvingene er typiske for |
Krabbeedderkopper (Thomisidae) Disse blir kalt krabbeedderkopper på grunn av det krabbe liknende utseende, de to første beinparene er lange og sidestilte. De kan også bevege seg sidelengs som en krabbe. | |
 | Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura. |
 | Kransalgene tilhører egentlig grønnalgene, men er like store som karplantene. Høyden kan variere fra noen cm til godt over en meter. Kransalgene er svært karakteristiske med adskilte kranser av relativt korte sideskudd på ofte ganske lange hovedskudd (kan minne litt om snelle). De er festet til underlaget med lange fargeløse, encellete tråder. Kransalgene er en liten og lite kjent gruppe. Artsbestemmelse krever ofte lupe og spesiallitteratur. |
 | Krasing (Corallina officinalis) Denne kvite og rosa alge som kraser hvis ein ruller den gjennom fingrene. Består av kalk og er difor hard å ta på. Han kan finnast både på verna strender og på bølgjeutsett fjell, men fasongen er noko forskjellig. På meir verna stader den 2 – 8 cm høg, greiner er opne ledd tønneforma. På bølgjeutsette stader er algen mindre og har mykje kortare og tettare greiner for å tole presset frå bølgjene. Den bølgjeutsette typen er ofte generelt mørkare i fargen (raudfiolett), men gjerne lysare i tuppen av greinene. |
 | |
 | |
 | |
   | Kratthumleblom har trekoplete blader og er 30-70 cm høy. Gul blomst med fem kronblader i juni-august. Vokser på skyggefulle steder, gjerne i nærheten av bebyggelse og i skog og kratt. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Kjennetegn: Mørkebrun til gråbrun ryggside, ofte lysere brun i overgangen langs kroppssidene. Lysere buk med gråtone. Yttersiden av bakføttene mørk brun. Diffus grense mellom mørk overside og lys underside på halen, særlig mot halespissen. Kroppslengde 54-81 mm, hale 35-48 mm, bakfot 11-13 mm og vekt 3,5-20 gram. Habitat: Finnes i nesten hele Europa og Nord-Asia østover til Baikalsjøen. I Norge over hele landet unntatt høyfjellet. Trives både i skog og i åpent terreng. Foretrekker frodig, velutviklet bunnvegetasjon med middels fuktighet. Aktiv gjennom hele døgnet og gjennom hele året. Næring: Meitemark, edderkopper og andre virvelløse landdyr. Spiser også åtsler, og kan spise artsfeller. Formering: Kan kjønnsmodne og få unger i sin første sommer. 20 dagers drektighetstid. 1-3 kull med gjennomsnittlig kullstørrelse på 7 unger. Kullstørrelsen avtar utover sommeren. Ungene avvennes etter 20-25 dager. |
 | Liten, eviggrønn plante som sprer seg utover i tepper og blir 10-25 cm høy. Grener og stengler ligger nede eller bøyer seg litt oppover i endene. Små, glatte blader og blåsorte bærlignende frukter. |
Vi har en art i denne slekten. Krekling deles videre i to undrearter, krekling (ssp. nigrum) og fjellkrekling (ssp. hermafroditum). Krekling vokser stort sett i lavlandet og fjellkrekling i fjellet, til sammen dekker de det meste av landet. Ellers er forskjellen at krekling er enkjønnet, fjellkrekling tokjønnet. Blomstene er tretallige med fri krone. Tretallighet er ellers uvanlig hos de tofrøbladete plantene. | |
| En art registrert i Norge. |
| 3 arter kjent fra Europa, hvorav 1 i Norge. Kan ikke artsbestemmes som larver. |
 | Kun en art, ferskvannskreps, er kjent i Norge. |
 | De fleste krepsdyrene er akvatiske leddyr med gjeller, ekte kjever (mandibler), 2 par antenner og 2 fasett øyne, men hos noen arter kan disse karakterene være reduserte. Blandt de 35,000 artene som er kjent, er det flere som lever i ferskvann eller på land. Omtrent 240 forskjellige ferskvanns arter er kjent i Norge. |
 | Krikkanda er vidt utbredt over hele den nordlige delen av Eurasia og Nord-Amerika. Denne minste av gressendene våre finnes over hele landet, i de fleste typer innsjøer og ferskvann. Den trives i likhet med andre gressender best i grunne næringsrike områder med rik kantvegetasjon. Krikkanda er den av gressendene våre som hekker høyest opp i fjellet, bl.a. finnes på Hardangervidda gode hekkebestander i 1200-1300 meters høyde. Den er trekkfugl, selv om et lite antall overvintrer, først og fremst i de sørvestlige delene av landet. De fleste tilbringer vinteren i de sørlige nordsjølandene. Fra april returnerer krikkanda til hekkeplassene, seinere lenger nord avhengig av når isen forsvinner på hekkeplassen. I trekktidene kan krikkanda forekomme i temmelig store konsentrasjoner, flere tusen kan f.eks. raste i Nordre Øyeren i Akershus dersom vannstanden er gunstig. Om høsten forlater de fleste oss i løpet av september-oktober. |
 | Skilles fra mysidene ved at forkroppen (carapax) er sammensmeltet med kroppssegmentene. De har lysorgan på kroppssida. |
 | Kjennetegn: Busk eller lite tre på 2-10 m. Barken er lysegrå og veden er beinhard. De karakteristiske kvasstannete bladene sitter på i flere år og er grønne hele året. Små, hvite 4-talls blomster blomstrer i juni-juli. Hunn- og hannblomster sitter på hver sin plante. De røde steinfruktene modnes på høsten og sitter ofte på til våren. Voksested: Vokser naturlig i småskog og skogkanter i vår flora. Helst vil den ha god næringsrik jord. Kristtorn tåler ikke vinterkulde så godt og finnes ikke der middeltemperaturen går under null i vintermånedene. Utbredelse: Du finner den langs kysten fra Telemark og opp til Møre og Romsdal. Den mangler på Jæren. Andvendelse: Mye brukt som juledekorasjon. Veden av kristtorn er av det mest kompakte som vokser i Norge. |
Kristtornfamilien (Aquifoliaceae) Kristornfamilien har bare tre slekter, alle med eviggrønne trær. Kristorn er den eneste slekten og arten i vår ville flora. Blomstene hos artene i familen er små, hvite 4-talls blomster. De har steinfrukter som spres med fugler. | |
Det er bare kristtorn som finnes i vår flora fra denne slekten. | |
 | |
 | Krusblekke (Phyllophora pseudoceranoides) Inntil 20 cm høg. Stilken er rund nederst, og glir over i flate, forgreina blader i vifteformasjon. Den finst på beskytta stader. Den er registrert nord til Troms, men er mindre vanleg dess lenger nord ein kjem. |
 | Kjennetegn: Algen er flat og litt bruskliknande å ta i, 5 – 20 cm høg. Han kan likne på vorteflik når denne manglar “vortene”. Då kan du sjå på den nedre delen av planta om han er flat (krusflik) eller bogar litt (vorteflik). Arten er mørkeraud og veks ned til 15 m dyp langs heile kysten. |
 | Krushøymol er en storvokst plante som liker seg godt på næringsrik jord. Planten kan bli opptil en meter høy. Navnet har den fått på grunn av bladene som har krusete kanter. |
Vanlig planktonisk snegl i havet. | |
  | Kjennetegn: En liten måke med grå overside, hvit underside og den eneste arten som har helt svarte vingespisser (de andre artene har hvite flekker i det svarte, eller helt hvite vingespisser). Beinfargen er svart og nebbet er gult. Fugler i sitt første leveår har svarte tegninger innover vingen, og svart stjertende. Krykkja er den mest utprega marine arten av måkene. De hekker i kolonier fra Rogaland til Finnmark. De største koloniene finner vi helt nord i landet, bortsett fra Runde ved Ålesund, som har minst 50 000 hekkende par. Totalt teller den norske bestanden omtrent halv million par. Krykkja holder seg utelukkende til havs utenfor hekketiden, og den lever av små marine dyr og fisk. Man finner arten over hele Nordatlanteren, og norske fugler er gjenfunnet fra Marokko til New-Foundland. Hekkingen begynner i mai, men fuglene ankommer hekkeplassene allerede så tidlig som mars. |
 | |
 | Krypmispel (Cotoneaster horizontalis) Kjennetegn: Lav, krypende busk med blanke blader, hvite blomster og røde bær. Buskene lever i mange år, og får greiner som er tjukke. Den kan etter hvert se ut som et svært lavt tre som kryper utover. Fugler spiser bærene og sprer planten til nye områder. |
Krypmosdyr (Plumatella repens) En av våre vanligste arter av mosedyr, men er tidligere kun registrert på Øst- og Vestlandet. En tolerant art, men ser ut til å forekomme hyppigst som påvekst på planter i litt næringsrike vann. Kan også finnes i brakkvann med opptil 10 promille saltholdighet. | |
 | Krypsoleie (Ranunculus repens) Krypsoleie er som navnet sier en krypende, flerårig plante. Opp fra den krypende overjordstengelen skyter det stadig opp nye stengler. Bladene er tydelig tredelte med småblad som sitter på skaft. Det midterste har et langt skaft. Hos engsoleie som likner, er bladene ikke delt helt ned til grunnen. Blomstringen skjer i mai – juli. Krypsoleie liker det fuktig og den fins i sumper, i sumpskog og ved vannkanter. I fuktige enger er den et ugras, ellers fins den i veikanter og på skrotemark. Planten er vanlig i hele landet til opp i snaufjellet. Røttene har blitt brukt som tilleggsfor for gris og ku. |
 | |
 | Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå. Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste. Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet. Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren. Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv. Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker. |
 | Kråkefamilien er en stor familie som består av rundt 110 arter på verdensbasis. I Europa finnes tolv arter, mens bare åtte hekker fast i Norge. Det er en gruppe av relativt store fugler som ofte er sosiale. Kjønnene er like, og unge fugler likner de voksne. Til tross for at de stort sett lager hese lyder, ha en god del arter også et spekter av jamrende eller imiterte lyder. Som regel henter de mat på bakken, og lever av det meste. Egg og unger fra andre fugler, smågnagere, åtsler og avfall inngår i dietten. Kråkefuglene regnes for å være av de mest intelligente fuglene vi har. |
 | Kråkefotplanter Kråkefotplantene består av 3 familier som inneholder relativt små, eviggrønne planter med nåleformede eller skjellformede blader. De kan minne litt om mose der de kryper langs bakken. Kråkefotplantene er eviggrønne og bladene (mikrofyll) sitter oppover hele stengelen. Formering og spredning skjer ved hjelp av sporer som spres med vinden. Disse spirer opp til en liten gametofytt med hannlig og hunnlig kjønnsorgan. Etter befruktning spirer det opp en ny sporeplante. Hos kråkefotfamilien er hann og hunnsporene like (isospori), mens hos dvergjamne- og brasmegrasfamilien er hann- og hunnsporene ulike (heterospori). |
 | Krøkle minner om lodde og har en stor munn med kraftige tenner. Den kan gjenkjennes på lukten som minner om råtne sylteagurker. Fisken er halvt gjennomsiktig og den ufullstendige sidelinjen kan bare sees på forkroppen. Krøkle som vandrer ut i brakkvann, kan bli opptil 34 cm lang, men individer i stasjonære ferskvannsbestander blir sjelden lengre enn 20 cm. Krøkle er utbredt i Øst- Norge øst for Telemark, og lever gjerne pelagisk på 15-20 meters dyp hvor den spiser dyreplankton. Om dagen går krøklene i stim, men om natten oppløses den når fisken går på næringssøk. |
Denne ordenen er i slekt med Esociformes (gjedder) og Salmoniformes (laksefisk). | |
| Denne familien er beslektet med laksefamilien, og har i likhet med dem en fettfinne mellom ryggfinnen og halefinnen. Familien omfatter 11 arter, hvorav en lever i ferskvann. Noen forskere plasserer krøklene sammen med laksefiskene. |
Krøllhårsalge (Chaetomorpha linum) Arten lever opp til det norske navnet, og ligg laust i fjøra på beskytta stader i dottar. | |
 | Kulekvistlav (Hypogymnia tubulosa) Bladformet, grå lav som danner puter. Smale, hule lober med hodeformede soral i endene. Undersiden svart uten festetråder. Vokser på fattigbarkstrær. Vanlig i hele landet. |
 | Kulemusling (Musculium lacustre) Arten er sjelden i Norge. Den er tidligere funnet i Bergens-området og på Sør- Østlandet. I følge litteraturen er arten euryøk. Den isolerte populasjonen i Bergens – området kan skyldes at munker drev fiskeoppdrett av bl. a. karpefisk i middelalderen, og at larver av muslingen kan ha fulgt med fiskene de satte ut. Et slikt oppdrett lå i et lite tjern nedenfor Myravannet. I VANDA-prosjektet er arten også funnet i Ljøgodttjern på Jessheim. |
| Kulemusling (Sphaerium nitidum) Sjelden art som lever i stillestående vann og elver. Både i oligotrofe og eutrofe habitater. Funnet i hele landet nord til Finnmark, men ikke funnet på Vestlandet. |
| En art i Norge. |
| To arter finnes i Norge. Begge to erfunnet over nesten hele landet. |
| To arter finnes i Norge. Begge to erfunnet over nesten hele landet. |
 | Kulenøkleblom (Primula denticulata) Blomstrer i april/juni med små klaser av blomster formet som kuler. Arten er innført som hageplante til Norge fra Himalaya hvor den vokser vilt. Forekommer også forvillet i Norge da den spres med frø og er derfor en fremmed art her. |
 | Kurvplantefamilien (Asteraceae) Kurvplantefamilien er en stor familie med ca. 550 arter i Norge. Familien består av urter med veldig forskjellig utseende, men felles for alle artene i denne familien er at blomstene er samlet i en kurv. Det som ser ut som en blomst er egentlig en samling av mange små blomster. Ved å etterligne en stor forlokkende blomst øker sjansen for pollinering, og frøproduksjonen blir stor på grunn av alle småblomstene. Begerbladene er omdannet til fine hår som kalles fnokk. Disse blir sittende igjen på frøet og fungerer som en fallskjerm når frøene spres med vinden. Siden hver blomst ikke har begerblader, har disse plantene noe som kalles korgdekkblader på undersiden av kurven. Disse støtter og beskytter når blomsterstanden er i knopp. Blomstene deles i to ulike former: Rørkronene består av 5 sammenvokste kronblad og danner et rør. Tungekronene består av 3 eller 5 sammenvokste kronblad og har en tungeform. Hos både rør- og tungekroner er 5 pollenbærere sammenvokst til et rør rundt fruktemnet. |
Kuskjellene er store, kraftige, runde skjell med tykke skall. Begge skjellhalvdelene har samme form. Lever i sand og muddersand, også på dypt vann langt fra strandsonen. | |
Det finnes en art i Norge: kuskjell. | |
 | Kjennetegn: Kusymre er en flerårig urt på rundt 10 cm. Blomsten er svovelgul. Leveområde: Kusymre trives i løs, kalkrik jord i skog. Ytterst i skjærgården kan den også vokse i åpen lynghei og i ganske myrete drag. Utbredelse: Kusymra er en utpreget kystplante som finnes fra Aust-Agder til Nordland, men det er bare på ytre Vestlandet og stedvis i Trondheim at den er vanlig. I disse traktene er den et typisk vårtegn. Kusymra er valgt til fylkesblomst for Hordaland. Navnet: Historisk sett markerte blomstringen av kusymra at det var slutt på vinterforingen av kyrne og at de kunne sendes på beite. |
Kutlingfamilien er en stor og variert gruppe med rundt 800 arter på verdensbasis. Hodet er vanligvis jevnt avrundet, og munnen har store lepper. Et ytre kjennetegn er at bukfinnene er sammenvokst, og sammen med en tverrgående hudfold danner de en slags sugekopp som fisken kan holde seg fast med. Det finnes 11 arter kutlinger i norske farvann. | |
Kvadratedderkopp (Araneus quadratus) Hunner kan bli opptil 17 mm. lange, mens hannen blir omtrent halvparten av det. de er svært variable av utseende, men har alltid fire karakteristiske flekker på abdomen. Beina har ofte horisontale striper. | |
 | |
  | Kvann er en høy skjermplante med store blader. Blomstene er gulgrønne og samlet i store, kuleforma skjermer. Hele planten har en krydderaktig duft, og har vært brukt både som grønnsak og krydder. Vikingene dyrket kvann, og planten er nemt i de norske kongesagaene. Dersom du vil spise kvann, bør du vere sikker på at du ikke forveksler den med andre skjermplanter som er giftige. |
Kvartbekkasin (Lymnocryptes minimus) Hos oss hekker kvartbekkasinen kun i indre deler av Finnmark, og der kun fåtallig. Den foretrekker fuktig myrlandskap, men påtreffes også i tørrere områder med buskvegetasjon. Det er gjort få undersøkelser på hvor stor den norske bestanden kan være, men de siste tallene antyder et sted mellom 1000-5000 par. På trekket finner vi arten hovedsaklig ved kysten i typisk fuktig bekkasinhabitat, men også ved isløse myrområder i innlandet. Sees som regel i september-oktober i Sør-Norge, men noen overvintrer hver år på vestlandet. De fleste fuglene overvintrer fra Frankrike til Nord-Afrika. Arten er uhyre sjelden på vårtrekk i Norge, men hovedtrekket forbi de Britiske øyer skjer i mars-april. | |
Kveite (Hippoglossus hippoglossus) Kveita er den største flyndrefisken vi har, og den kan bli over 3 meter lang og veie over 200 kg! Kveita liker seg best på dypt vann (300-2000 m dyp) og bare ungfisk finnes ved kysten på relativt grunt vann. Den er kresen på vanntemperatur, og foretrekker temeraturer mellom 0 og 10 grader. Arten er ingen utpreget bunnfisk selv om den også kan ligge nedgravd i sand. Den svømmer godt og jakter på annen fisk i de frie vannmasser. Kveita trenger noen år før den blir kjønnsmoden, og de fleste kveiter når ikke kjønnsmoden alder før de er 12-13 år gamle. Det betyr at selv stor matfisk ikke trenger å være kjønnsmoden når den blir fisket, og arten er derfor ømfintlig for overfiske. Fredningstiden for kveite er 15. januar- 1. mars og minste tillatte maskevidde er 16- 18 tommer. | |
 | |
 | Kvinanda hekker i et bredt belte over hele Eurasia og Nord-Amerika, tett knyttet opp mot de boreale barskogsbeltene. I Norge finnes den tallrikt hekkende fra Vest-Agder gjennom alle østlandsfylkene til Trøndelag, lenger nord er den også stedvis vanlig, avhengig av forekomsten av barskog. Kvinanda plasserer som regel reiret i et trehull, ofte i et gammelt svartspettreir der svartspetten forekommer. Ellers hekker den ofte i holker som er hengt opp spesielt for kvinand og ugler. Noen steder er kvinanda blitt vanligere etter at man har hengt opp holker, en indikasjon på at mangel på egnede hekkeplasser mange steder begrenser utbredelsen. Høyvokst, gammel skog med større og mindre vann og sakteflytende elver er kvinandas nøkkelbiotop. På Vestlandet er kvinanda sjelden som hekkefugl, den mangler omtrent helt på vestsiden av en linje som strekker seg fra Eigersund sør i Rogaland og følger vannskillet over fjella nord til grensen mellom Romsdal og Nordmøre. Vinterstid forekommer kvinanda vanlig både i ferskvann og saltvann langs kysten nordover til Nordland. Trolig trekker deler av den norske bestanden ut av landet til områdene rundt Nordsjøen, bl.a. overvintrer store mengder kvinender i de grunne havområdene rundt Danmark. |
 | Kvitorm (Enchytraeidae indet.) Kvitormene (Enchytraeidae) er små, sjelden over 20 mm. De er halvgjennomskinnelige, hvite eller rosa, og har form omtrent som meitemark. Få arter i denne familien er virkelig akvatiske. |
| Kvitormene (Enchytraeidae) er små, sjelden over 20 mm. De er halvgjennomskinnelige, hvite eller rosa, og har form omtrent som meitemark. Få arter i denne familien er virkelig akvatiske. De lever gjerne i kanten av små bekker, elver og kilder og faller lett i vannet. Lite systematisk arbeide er gjort på denne familien, og de er vanskelige å bestemme. |
Kvitsjøsalturt (Salicornia dolichostachya subsp. pojarkovae) | |
 | |
 | Kystbjørnekjeks (Heracleum sphondylium subsp. sphondylium) Planten er 0,5-1,5 meter høy. Hvite blomster i opptil 20 cm bred, flat skjerm. Bladene er delt opp i flikete småblader, men er mer avrundet enn de spisse bladflikene til kjempebjørnekjeks. Stengelen er 0,5-2 cm tykk. Vokser ofte langs veikanter. |
 | |
 | Kjennetegn: Danner lave, vide tepper, opp til 20 cm høye. Mange små, hvite blomster, 2-4 mm. Stenglene kryper bortover bakken, og bladene vokser i små kranser rundt stengelen. |
  | Kystmyrklegg (Pedicularis sylvatica) 5–20 cm høy. Forgreina stengler med sterkt oppflika blader. Noen få rosa blomster, som en sjelden gang også kan være hvite. Glatt og oppblåst beger. |
Kystringbuk (Liparis montagui) Kystringbuk er en gruntvannsfisk som kun meget sjelden går dypere enn 30 meter. I likhet med vanlig ringbuk er det en art som kan ha mange forskjellige farger, men den skiller seg fra denne ved at sugeskålen kun er litt bredere enn øyediameteren. Kystringbuken blir bare 6,5 cm lang, og lever av småkreps som den finner i algebeltet. | |
  | |
Hos denne familien er sneglehuset venstrevridd. For å undersøke om et hus er venstre- eller høyrevridd gjør du følgende: Hold sneglehuset med toppen øverst, og munningen mot deg. Hos køllesneglene vil munningen ligge til venstre for midtlinjen, og er dermed venstrevridd. Det vanligste er høyrevridde snegler. | |
To arter i Norge. | |
| Fire arter tidligere registrert i Norge. |
Vanlig i stort sett hele landet, men ikke registrert nord for Troms. Arten er tolerant og svært vanlig, ofte i dammer og grunne pytte med lite vegetasjon og leirebunn. | |
| Fire arter er registrert fra Norge. |
| Arten er tidligere registrert fra Sørøst- Norge. Den lever helst i rennende vann med noe vegetasjo, men finnes også i stillestående vann. |
| Lagesilda er utbredt på Østlandet og på Jæren. Den likner av utseende på sild, men skjellene sitter godt fast (dette iht litteratur, vi har fått tilbakemelding frå lokalfolk som mener det ikke stemmer) på kroppen i motsetning til sildas. Den er nesten utelukkende planktonspisende, og både yngel og voksen fisk lever pelagisk. Lagesilda gyter vanligvis i littoralen i innsjøen, men kan også gyte på dypere vann. Enkelte bestander (f. eks. i Mjøsa) gyter i tilløpselva. Gytetiden er vanligvis om høsten eller tidlig på vinteren, men det finnes også innsjøer med både høst- og vårgytende bestander (bl. a. Varaldsjøen ved Kongsvinger). Noen forskere argumenterer for at Lagesilda og dens nærmeste slektninger bør plasseres i en egen familie (Coregoniidae), men mange anser dem som medlemmer av laksefamilien, dog med en egen underfamiie (Coregoniinae). |
Laken er den eneste torskefisken som finnes i ferskann i Norge. Arten er lett gjenkjennelig på den lange kroppen og det flate paddeaktige hodet med en lang skjeggtråd under haken. Kroppen har ofte fine fargemarmoreringer i brunt og grønt, og noen fisk i rødt og gult. Laken kan bli opptil 1,2 meter lang og 24 kg tung, men de fleste laker som blir fanget er mellom 0,5 og 1,5 kg. I Norge er laken registrert på Østlandet, i Trøndelag, Troms og Finnmark. Den finnes både på bløtbunn og steinbunn hvor den lever av insektlarver, krepsdyr og fisk, og trives best i elver og innsjøer med utpreget kaldt vann. Om vinteren, når overflatevannet blir kalt, kan laken komme opp på grunnere vann. På Østlandet har dette vært grunnlag for “klubbefisket” ettersom fisken da kan sees gjennom blankisen på grunna. Med et hardt klubbeslag i isen, kan man bedøve fisken så mye at man rekker å borre et hull i isen og hente fisken før den vokner igjen. | |
Lakrismjeltblåvinge (Plebejus argyrognomon) En sterkt truet art i Norge. Den finnes kun på noen få lokaliteter innerst i Oslofjorden, der områdene står i fare for å bli utbygd. | |
 | Laksen er den mest populære fisken blant mange sportsfiskere, og den kan bli opptil 40 kg for hanner og 20 kg for hunner. Laksen kan lett forveksles med sjøørret, men skiller seg ved å ha en lengre og smelere halefinnerot, færre mørke flekker under sidelinjen og den svake kløften i halefinnen. Fargene til laksen varierer med alder, kjønn og miljø. Når “blanklaksen” går opp i sin bardomselv for å gyte, blir den mørkere uten sølvaktig glans. Ikke all laks vandrer ut i havet. Noen laks bruker store innsjøer som “hav” og bekker og elver rundt innsjøen til å gyte i. De anadrome (havvandrende) laksebestandene har ulikt levesett i elven og i havet. I løpet av de første leveårene i elven vokser lakseyngelen lite. Når den er 3-5 år gammel (11-22 cm lang) blir den til smolt, og går ut i havet. I havet spiser laksen hovedsaklig fisk og vokser mye raskere. I løpet av 3 år er laksen blitt 90-105 cm lang og veier 8-13 kg. Etter 1-4 år i havet går laksen opp i sin barndomselv igjen for å gyte. Hvordan laksen finner tilbake til elven er ikke helt klart, men det antas at luktesansen spiller en stor rolle i navigeringen. Laksen finnes langs hele kysten og opprinnelig i de fleste store elver i Norge. På grunn av vassdragsutbygging, forurensning og overfiske har laksestammene i Norge blitt mye mindre de siste 30 år. I dag mangler funn av laks i fylkene Oppland og Hedmark. |
  | Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten. Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom. Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker. Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet. |
 | Laksefiskene er naturlig utbredt i kaldere strøk på den nordlige halvkule. I tillegg har mennesker satt dem ut nesten over alt hvor vanntemperaturene er lave nok til å tillate det, f.eks. på fjellplatåer i det sentrale Afrika! Mange arter er økonomisk viktige, og blir holdt i oppdrett. I de senere år har rømt fisk fra oppderttsanlegg blitt en alvorlig trussel mot ville bestander fordi de blander seg inn i gytingen. Bevisste utsettinger kan også være skadelige for den ville bestanden når det blir brukt fremmed fisk fra andre vassdrag. Laksefiskene kjennetegnes på ved en spoleformet kropp som er noe sammentrykt ved sidene, en ryggfinne midt på kroppen, samt en stråleløs fettfinne mellom denn og halefinnen, en fullstendig sidelinje, og middels til små fastsittende skjell. Noen forskere argumenterer for at Lagesilda og dens nærmeste slektninger bør plasseres i en egen familie (Coregoniidae), men mange anser dem som medlemmer av laksefamilien, dog med en egen underfamiie (Coregoniinae). |
| Salmoniformes omfatter lakseliknende fisk med fettfinne. I familien Salmonidae finnes det rundt 70 arter hvorav 6 er naturlig forekommende i Norge. |
 | Laksesnøre (Chaetomorpha melagonium) Dette er den største arten i snøre-slekta. |
 | |
 | Lang teinebusk (Rhodomela lycopodioides) R. lycopodioides har ei lang hovudgrein tett besatt av korte greiner, som eit loddent tau. Den er reduserte om vinteren. Arten var tidlegare inkludert som ein form av Teinebusk (R. Confervoides). Vi har inntil vidare vald å behalde teinebusk for å skildre både slekta og arten R. Confervoides, mens det latinske navnet brukes nå ein talar om R. Lycopodioides. |
Langen er som navnt sier, lang. Den er også litt flattrykt fra sidene, og har en lang skjeggtråd, øynene er mindre enn hos blålangen, og er mindre enn skjeggtrådens lengde. Langen har to ryggfinner , en kort og en lang som går helt ned til halefinnen. Sidelinjen er svakt bøyet ove brystfinnen. Langen lever stort sett på dypt vann (300-400 m), og det er stort sett bare ungfisker som lever grunnere. Den kan bli opptil 1,8 m lang, og veie 30-35 kg, og finnes langs norskekysten nord til Nordkapp. Lange kan svømme i små stim, men svømmer ofte alene ved hard bunn eller sandbunn med store steiner. Føden betsår stort sett av annen fisk, men langen kan ta krepsdyr og blekksprut også. | |
Lange, slanke steinfluenymfer (Plecoptera Samlegruppe) Familiene Capnidae og Leuctridae har nymfer med lange, slanke bakkropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis. | |
 | Langhalssekkdyr (Clavelina lepadiformis) Kjenntegn: Denne arten danner kolonier med kølleformete individer. Individene kan bli opptil 4 cm. Farge: glassklar med hvite, røde eller gule pigmentstriper. |
 | Langmeitemark (Aporrectodea longa) Levested: Denne marken trives i jord med høy pH (5 til 7) i åker, eng, skogseng og i grasmark. Den graver dype, permanente ganger og lever på vegetasjon som den trekker ned fra overflaten. Kjennetegn: Lengden er 12 til 25 cm, den er brun til gråbrun foran og lysere bakover. Kroppstverrsnittet er rundt og halen avflatet. Den er tydelig lengre enn gråmeitemark og tynnere enn stormeitemark. Langmeitemark har ingen mørk linje langs ryggsiden (dersom du ser en slik mørk linje kan du sjekke om det er en stormeitemark). |
 | |
 | |
 | Lappfiskand (Mergellus albellus) Lappfiskanda har svært lignende habitatkrav som kvinanda, men finnes kun i det boreale barskogsbeltet i Eurasia. I Norge er den kun påvist hekkende i Pasvik, der bestanden trolig ikke teller mer enn 5-10 par. Den hekker som kvinanda i hule trær og opphengte holker. I Pasvik henger et stort antall andeholker ut mot Pasvikelva, og det er disse som brukes som reirplass av den lille norske populasjonen. Ellers observeres lappfiskanda hist og her over hele landet under trekket og vinterstid, men alltid kun i små antall. Kun unntaksvis er konsentrasjoner opptil 150 individer observert i trekktiden, da også i Pasvik. Drøyt 100 lappfiskender overvintrer i Norge, de fleste på strekningen Lista-Jæren, og helst i ferskvann. De skandinaviske lappfiskendene antas å overvintre i Vest-Europa, men dette er bare spekulasjoner ettersom et ikke finnes funn av ringmerkede individer. Hekkefuglene i Pasvik returnerer til hekkeområdene i midten av mai. |
 | |
 | Kjennetegn: Lappmeisa ligner både på gran- og løvmeis. Den er større enn de to, har lenger nebb og stjert, samt en brun isse i motsetning til svart. I tillegg har de en større svart strupeflekk enn de to andre. Habitat: Dette er en barskogsart, men den kan også finnes i barskog med innslag av bjørk. Utbredelse: Arten er utbredt fra det nordlige Fennoskandia og østover gjennom Russland og Sibir, og såvidt inn i det nordvestlige Nord-Amerika. Hos oss finnes den først og fremst i de indre delene av Finnmark og Troms. Nordland og Nord-Trøndelag har trolig også noen få hekkende par, mens det sørøstlige Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark har en fast populasjon. Forflytninger: Dette er en meget stasjonær art som sjelden beveger seg langt utenfor sitt normale utbredelsesområde. Det har riktignok forekommet invasjonspregete opptredener i år med sterkt trykk på populasjonene (bl.a. på midten av 60-tallet i Finland). Næring: Insekter, edderkopper og frø av forskjellig slag. Lappmeisa hamstrer overskuddsmat til bruk i trangere tider. Hekkebiologi: I likhet med de andre meisene er lappmeisa en hullruger. Den benytter seg av gamle hakkespetthull (i første rekke hull laget av tretåspett og dvergspett) såvel som fuglekasser. De legger 6-10 hvite egg med rødbrune prikker, som ruges i 14 dager. Ungene er i reiret i 19 dager før de flyger ut. |
Lapprose (Rhododendron lapponicum) Lapprose er den eneste viltvoksende rhododendron-arten i vår flora. Den vokser på kalkrike rabber i fjellet. Av og til finner du den i kalkrik furu- eller bjørkeskog. Du finner den svært sjelden i Sør-Norge, bare noen få steder i sentrale fjellstrøk. Nordpå er den vanligere og kan dekke større områder. Lapprosens blomster er purpurrøde, ca 2 cm breie og sitter i en skjerm. Bladene er vintergrønne, mørkegrønne på oversiden, rustfarget og kjertelprikket på undersiden. | |
Lappspissmus (Sorex caecutiens) Kjennetegn: Mørkebrun til brun ryggside, gråhvit til grågul bukside. Gulhvite bakbein med mørke hæler. Skarp fargegrese mellom mørk overside og lys underside av halen helt ut til den mørke haledusken. Kroppslengde 48-70 mm, hale 32-45 mm, bakfot 10,5-12 mm og vekt 3-9 gram. Habitat: Nprdøstlige deler av skandinavia, Finland, Polen og østover til Stillehavet. Spredte funn i Norge, flest i Finnmark. Trives i granskog med mye råtnende strøfall og i fuktig blokkmark. Næring: Hovedsaklig insekter. Formering: 1-2 kull om sommeren med kullstørrelse på 7-8 unger. | |
 | Lappspoven er en typisk nordlig art, og finnes hos oss bare i Finnmark (1000-3000 par). Herfra går utbredelsen østover gjennom Russland, og innover i Sibir. Hos oss finner vi arten i myrområder, der den gjerne legger reiret sitt i de fuktigste delene av myra. Den lever hovedsaklig av mark og forskjellige insekter. Vi ser lappspoven relativt vanlig på høsttrekket i store deler av landet fra slutten av juli og utover mot oktober. Om våren er den mer fåtallig trekkgjest hos oss, men kan observeres i mai. Foretrekker å søke næring i tidevannsoner ved sand- og mudderstrender, gjerne i store flokker. Majoriteten av de fuglene som hekker i Finnmark og nærområdene, antas å overvintre i vadehavet ved Tyskland og Nederland, og i Storbritannia. En britiskmerket fugl ble kontrollert på Finnmarksvidda i 1992, 13 år gammel. |
 | |
 | Kjennetegn: Dette er en stor grå ugle med gule øyne. Den har en stor hvit halvmåne på innsiden av hvert øye. Utbredelse: Lappugla er en sjelden art i Norge, og finnes som hekkefugl kun i Øst-Finnmark og på Østlandet. De er mer tallrike som hekkefugler i år med god forekomst av smågnagere. |
Lappvier er en busk som kan bli opptil 2 m høy. Den vokser på myrer i vierkratt og heier i fjellet, oftest på næringsfattig grunn. Den er vanlig i fjellskogene og fjellet i hele landet. Nordpå er den også vanlig i lavlandet, sørpå er dette sjeldnere. Bladene er myke, lyst grågrønne, lodne og med nedbøyd kant uten tenner. Den nedbøyde bladkanten skiller den fra sølvier som har flat bladkant og ellers er svært lik. | |
 | Bildet viser en kjede av celler hvor cellene er fyllt med kloroplaster. Ganske vanlig i sjøvann. Diameter 20-75 my. |
Laue er en relativt liten stimfisk (max. 25cm) som hos oss bare finnes i lavlandet på Østlandet. Den svømmer ofte nær overflaten og beiter zooplankton og insekter som ligger på overflaten. Skjellene ble tidligere brukt til å framstille perle-essens som ble brukt til å gi kunstige perler et mer naturlig preg. | |
 | |
 | |
  | Lavskrike (Perisoreus infaustus) Kjennetegn: Lavskrika er karakteristisk med sine rødoransje tegninger på stjerten og vingene. Kroppen ellers har varianter av brungrått, med et lysere, oransjeaktig skjær på buksiden. Habitat: Arten finnes i gammel furu- eller granskog. Utbredelse: Den finnes i innlandet i Sør- og Midt-Norge, men mangler på Vestlandet. Man finner den dessuten i barskogsområdene i Finnmark, og spredt i Nordland og Troms. Den globale utbredelsen strekker seg fra Norge og østover gjennom barskogsbeltet til Sibir og såvidt Indre Mongolia. Forflytninger: Lavskrika er fullstendig stasjonær i Norge. Næring: En alteter som hamstrer næring i tette bestander av eldre bartrær og lever på disse matressursene om vinteren. Den kan også ta egg og unger fra småfuglreir. Hekkebiologi: Hekkingen begynner tidlig med egglegging i perioden fra slutten av mars til tidlig i mai avhengig av breddegrad. Reiret legges sørvendt i gran eller furu på en grein inntil stammen. Reiret er godt isolerte med skjegglav, fjær og dun. Kullstørrelsen er 3-5 egg, og disse klekker etter 20 døgns ruging. Lavskrika hav en relativt lav hekkesuksess, bare 20% av eggene resulterer i overlevende avkom. Det er kjent at kannibalisme av egg og unger forekommer hos lavskrika. |
  | |
Leddmarkene har som regel lang, tøyelig kropp og er tydelig leddelte. Tre undergrupper finnes, hvorav to er nokså godt representert i ferskvann; fåbørstemark og igler. Den tredje gruppen, mangebørstemarkene, er utelukkende marin. | |
 | Skallus-artane har eit skall satt saman av 8 tverrdelte plater. Noe under ti arter fins i farvann i Nordvest Europa. Alle artene er planteetere som skraper alger av harde substrat. |
Leddved vokser i rike løvskoger og skogkanter og urer på kalkrik jord. På Østlandet er leddved vanlig. Den finnes også noen steder i Trøndelag og i fjordene på Vestlandet. Bladene er butte og myke. Blomstene er bleikt gule og hårete med to lepper. Bærene er runde, mørkerøde og sitter to og to sammen. | |
Leddvedfingermøll (Pterotopteryx dodecadactyla) Rødlistet art som kun finnes rundt Oslofjorden i Norge. | |
Vi har fire viltvoksende arter i denne slekten i vår flora. I tllegg er det plantet prydplanter som kaprifol og alpeleddved. Blomstene har 4-flika overleppe og udelt underleppe. De har saftige bær. | |
 | |
Til leddyrene (Arthropoda) hører bl. a. krepsdyr, insekter og edderkoppdyr. Navnet Arthropoda betyr ledd-bein, og er nokså betegnende for de fleste artene. | |
   | Legepestrot (Petasites hybridus) Kjennetegn: Svært store blader. Danner et tett teppe som skygger ut annen vegetasjon. Blomsterstand med mange blomster i klase, men de store bladene er det mest iøyefallende med denne planten. |
 | |
 | Kjennetegn: Meget kort hale. Ørene skjult i pelsen. Rustgul til brun overside med svarte felt på hodet og fremre del av ryggen. Kroppslengde 70-155 mm, hale 10-20 mm og vekt 35-130 gram. Stort sett nattaktiv men i større grad dagaktiv ved høye bestandstettheter. Habitat: Finnes i Norge, Sverige, Finland og østover på Kolahalvøya til Kvitsjøen. Lemenet lever sommerstid i fuktige områder på fjellet og i bjørkebeltet, og vinterstid på tørrere områder. I nordlige regioner går den lavere ned. Sykliske bestandssvingninger med toppår hvert 3.-4. år. Kjent for å foreta massevandringer ved høye bestandstettheter. Næring: Mose, starr og gress. Formering: Kjønnsmodner i en alder av 2-3 uker. Drektighetstid 21 dager, vanligvis 5-7 (men spenn på 1-16) unger i kullet. 3-5 kull i sommerhalvåret men kan også reprodusere om vinteren under snøen. |
| Stor variasjon i husbygging, men som regel med fire vegger av større blad- og barkebiter. |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever hovedsaklig i næringsfattige rennende vann med fast bunn, men finnes også i åpne områder av littoralsonen i stillestående vann. Flygetid juni – sept. | |
| Larvene av denne familien bygger alle hus av småstein når de er små, og skifter til plantemateriale når de blir større. De store larvene har derfor et karakteristisk hus av både småstein og plantemateriale. Det finnes to arter i to slekter i Norge. |
Leppeblomstfamilien (Lamiaceae) Leppeblomstfamilien I Norge finnes det rundt 30 viltvoksende arter fra leppeblomstfamilien, og like mange forvillede ugress og hageplanter. Leppeblomstfamilien består av urter med motsatte blader og firkantet stengel. Blomsten består av 5 sammenvokste begerblad og 5 sammenvokste kronblad. De to øvre kronbladene danner overleppen og de tre nedre kronbladene danner underleppen. Som oftest er det to lange og to korte pollenbærere. Frukten kalles en spaltefrukt og inneholder 4 små nøtter. Familien har eteriske oljer og brukes derfor mye som krydderplanter eller parfyme. Peppermynte, timian, salvie og lavendel er eksempel på duft- og krydderplanter i denne familien. | |
Leppefiskfammilien er en stor og artsrik familie med rundt 400 arter på verdensbasis. Alle leppefiskene er marine. De fleste artene holder til i tropiske strøk rundt korallrev og liknende, og det finnes bare seks arter i Norge. Både kroppsform og farger er varierte i hos leppefiskene, og kjønnene har som oftest forskjellige fargetegninger. De største leppefiskene kan bli over 3 meter lange og veie flere hundre kilo, men det er de mindre artene som er vanlige langs vår kyst. De minste leppefiskene er ofte “pussefisker”, dvs. at de lever av å plukke parasitter fra huden, gjellelokkene og inne i munnhulen på større fisker. Leppefiskene lever på grunt vann og liker seg best på steinbunn med mye vegetasjon. | |
| Med sine 27 arter i 10 slekter er denne familien den nest største i Norge. Noen arter er utmerkede svømmere da de har modifiserte hår på beina. Larvene lever i de aller fleste typer ferskvann, og de bygger hus både av steinpartikler og av plantemateriale. De lever av detritus, svamp, fjærmygglarver og forskjellige andre insektlarver som svelges hele. |
| |
 | |
| Dette er en av de største vannloppene. Den er en rovform som forsyner seg av de små artene i dyreplanktonet. Dyrets utseende er svært spesielt, det likner ikke en vannloppe i det hele tatt. Kroppen mangler der ytre skjoldet som ellers er så typisk, og er nesten fullstendig gjennomsiktig. I et galss med vann er den vanskelig å oppdage med det blotte øye, enda den kan være opptil 4 mm lang! Dette gjør at den også er nesten usynlig for fisk. Arten er faktisk vanligst i innsjøer med planktonspisende fisk som sik, røye eller mort. Er kjent fra Østlandet, Sørlandet, Jæren og Trøndelag, og ellers fra Europa og Nord-Amerika. Arten utgjør sannsynligvis en egen dyregruppe som bare er fjernt i slekt med andre vannlopper. |
 | Det er kun en art i denne familien. Den er en rovform som forsyner seg av de små artene i dyreplanktonet. Dyrets utseende er svært spesielt, det likner ikke en vannloppe i det hele tatt. Kroppen mangler der ytre skjoldet som ellers er så typisk, og er nesten fullstendig gjennomsiktig. I et galss med vann er den vanskelig å oppdage med det blotte øye, enda den kan være opptil 4 mm lang! Dette gjør at den også er nesten usynlig for fisk. Arten er faktisk vanligst i innsjøer med planktonspisende fisk som sik, røye eller mort. Er kjent fra Østlandet, Sørlandet, Jæren og Trøndelag, og ellers fra Europa og Nord-Amerika. Arten utgjør sannsynligvis en egen dyregruppe som bare er fjernt i slekt med andre vannlopper. |
| To arter er registrert i Norge. |
Svært vanlig i Norge. En tolerant art i rennende og stillestående vann og tåler også lav pH. | |
Svært vanlig i hele landet. En tolerant art som lever både i rennende og stillestående vann, og er den av døgnflueartene som tåler lavest pH. | |
Leptophlebialignende døgnfluer (Ephemeroptera Samlegruppe) Data i denne gruppen omfatter Leptophlebia lignende nymfer med slanke bladformete gjeller som er registrert på det tidligere Bekkisprogrammet. | |
| Det finnes syv arter fordelt på tre slekter i denne familien i Norge. Nymfene er ganske tynne, og har en noe flattrykt kropp. |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
 | Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. |
 | I Norge har vi flere arter lerk som alle er plantet. Det spesielle med lerketrærne er at nålene faller av om høsten. Nålene sitter i store bunter på kortskudd på eldre skudd, enkeltvis på årsskuddene. Konglene er korte, opprette og faller av hele. |
| To arter er tidligere registrert i Norge. Den ene arten er vanlig, den andre, L. dryas (Kirby, 1890), er karakterisert som truet her i landet. L. dryas er bare funnet i 3 lokaliteter i dette hundreåret (i Hallingdal, ved Kongsvinger, og på Tjøme). I forrige århudre ble den også rapportert fra Akershus og Hedmark. |
| Familien Lestidae er representert med to arter her i landet, begge i slekten Lestes. L. sponsa er funnet i næringsrike vannforekomster nord til Trøndelag. L. dryas er langt sjeldnere og bare funnet noen få steder på Østlandet. |
| Denne familien er representert med en slekt, Lestes. Artene har nymfer som er opptil 35 mm lange. Gjellevedhengene er karakteristisk avrundet i tuppen. |
| |
 | Tre arter i Norge. |
| 5 arter registrert i Norge. Alle artene lever på myr eller lynghei. |
| Larvene lever i næringsfattige til middels næringsrike myrdammer med flyteplanter. Østlig art med hovedutbredelse i Russland og Sibir. I det sentrale Europa er det bare en liten populasjon igjen. I Norge er den bare kjent fra noen få lokaliteter i Aust-Agder og Østfold og blir karakterisert som truet. Flygetid fra midten av mai til begynnelsen av august. |
| Vanlig i hele landet. Nymfene lever i næringsfattige til middels næringsrike myrdammer med Sphagnum-mose. Vanligvis tre års livssyklus. Flygetid fra mai til begynnelsen av august, med senere klekking i Nordnorge. |
| |
| Fire arter i Norge. |
Vanlig i hele landet. Lever av planterester i rennende vann. Aldri funnet i stillestående vann. Dette funnet er sannsynligvis fra utløpet, eller dyr som har blitt spylt inn i vannet fra innløpselva. Klekketid i juli-september | |
Utbredt over hele landet, men sjelden i Finnmark. Forekommer i bekker, elver og stillestående vann. Voksne klekkes på sensommeren og høsten. | |
| Vanlig i hele landet. Spiser plante fragmenter og detritus, og lever i små og store bekker. Også funnet i stillestående vann. Klekketid i mars-juli. |
| Funnet i hele Norge. Kan være vanskelig å artsbestemme. Nymfene spiser på plante fragmenter og detritus. Lever som regel i bekker, men kan også finnes i større elver. Klekketid i mai-juli. |
| |
| En slekt med fire arter i Norge. Nymfene er lange og slanke med lange, leddete haletråder. |
 | Det er ca. 300 arter av levermose i Norge |
 | Libellene mangler tilsynelatende de karakteristiske gjellevedhengene på bakkroppen. Dette skyldes at gjellene er helt eller delvis trukket inn i bakkroppen. Ved å suge vann inn gjennom anus, får larvene friskt vann over gjellene. Libelle-nymfene er kraftigere enn de slanke vannymfene. |
| 2 arter registrert i Norge. Nymfene foretrekker stillestående eller sakterennende vann. |
| Vanlig art i hele landet, men ikke tidligere registrert i Finnmark. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer dammer, tjern, vann, og beskyttede deler av innsjøe. Flygetid i Norge fra mai til midten av august. |
 | 13 arter fordelt på fire slekter er registrert i Norge. Artene i denne familien er noe kortere enn de fleste andre libeller, og er sjelden over 5 cm lange. Fargemønstrene er røde eller gule på svart bakgrunn. |
| |
| |
Liguster blomstrer med sine gulhvite blomster som sitter i en tett topp i juni-juli. Om høsten får den svarte bær. Bladene er mørkegrønne og ovale. De blir svartgrønne om vinteren og sitter på til neste vår. Liguster trives best på litt kalkrike berg og skogkanter. Hos oss er liguster knyttet til strender på rullesteinsstrand og på grov sand. Den vokser naturlig rundt Oslofjorden. Du finner den også plantet som prydbusk og hekkeplante i samme områder og også langs kysten sørover til Kristiansand og noen steder i Hordaland. | |
Det er bare arten liguster som er viltvoksende i vår flora. Vinterliguster er plantet som prydbusk og har forvillet seg noen steder rundt Oslofjorden, rundt Kristiansand og Bergen. | |
 | |
 | |
En art i Norge. | |
| Familien Limnephilidae er den mest artsrike familien av vårfluer i Norge. I alt 23 slekter med tilsammen 82 arter er kjent. De er alle husbyggende som larver, og kan finnes i de fleste typer vann. De fleste artene spiser plantemateriale eller skraper næring fra substratet. Det er imidlertid også påvist kannibalisme hos en art. Noen arter er funnet i temporære dammer på fjellet, men de fleste artene finnes i permanente dammer, innsjøer og rennende vann. Innen denne familien finnes noen av de mest resistente artene mot surt vann og forurensninger. |
Limnephilide larver er vanskelig å bestemme. | |
| Stor slekt med 39 arter registrert i Norge. Larvene bygger hus av sand, grus, blad-, bark- og kvistbiter. Mange arter lever i stillestående vann og tjern, men noen leverogså i rennende vann og kilder. |
Registrert i hele landet. Larvene lever i innsjøer på fast bunn som gjerne er dekket av påvekstalger. Kan også finnes i sakteflytende elver med høyere saltinnhold enn normalt ferskvann. Flygetid mai – august. | |
| Ikke tidligere registrert nord for Møre. Larvene lever i kilder og mindre bekker. Flygetid mai – okt. | |
Ikke tidligere registrert nord for Nordland. Larvene lever blant vegetasjon i innsjøer og myrvann. Flygetid mai – august. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes ofte i stillestående vann med steinbunn. Flygetid juli – okt. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes i sakteflytende bekker på fjellet og i skog. Foretrekker klart vann. Flygetid mai – okt. | |
Se binotatus | |
Se decipiens. | |
Litt usikker bestemmelse. Arten finnes i littoralsonen i innsjøer og dammer. Se marmoratus. | |
Se rhombicus | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes i små permanente myrvann i heiområder. Flygetid juni – sept. | |
Ikke tidligere registrert nord for Oppland. Larvene finnes ofte i diker, sumper, og i littoralsonen i vegetasjonsrike innsjøer, men også i elver og bekker. Spiser detritus og alger. Flygetid mai – nov. | |
Ikke tidligere registrert nord for Nordland. Larvene finnes i små, sumpliknende vann, i sphagnum-myrer, ol. Vanlig sammen med L. sparsus. Flygetid mai – juli. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes i åpen littoralsone på stein- eller sandbunn. Helst i sakterennende bekker/elver med klart vann, men også funnet i humusrikt myrvann. Flygetid mai – okt. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjonsrikt, stillestående eller sakterennende vann med relativt høyt næringsinnhold. Flygetid mai – okt . | |
Vidt utbredt i Norge, men ikke tidligere registrert på Vestlandet. Larvene lever i sakterennende, små vannsystemer. Flygetid mai – sept. | |
| Larvene lever i bekker og innsjøer med rik vegetasjon. Flygetid august – nov. | |
| Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes i alle typer vann, også i myrer. Flygetid mai – des. | |
Tidligere registrert fra sør Norge. Larvene lever i næringsrike dammer og myrer med sigevann. Flygetid mai – okt. | |
Ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Larvene lever i klare dammer nær kysten, på fast bunn i littoralsonen med moderat solinnstråling om sommeren.. Tåler saltholdige habitat. Flygetid mai – des. | |
Ikke tidligere registrert i nord for Møre. Larvene lever i langsomt rennende og stillestående vann. Flygetid mai – okt. | |
Antakelig utbredt i hele Norge. Lever i innsjøer og sakte rennende vann og planterike bekker. Skjuler seg for vind i le-sider i innsjøer. Eurytermisk. Flygetid mai – okt. | |
Ikke tidligere registrert i midt eller nord Norge. Larvene er tolerante og lever i littoral sonen i innsjøer og vann. Kan finnes ned til 5m dyp. Flygetid juli – okt. | |
Larvene lever i plante- og humusrike dammer, innsjøer og sakteflytende elver, men unngår myr med lav pH. Flygetid mai – okt. | |
Arten er vidt utbredt i Norge. Larvene lever i myr- og gjengroende vann. Flygetid juni – okt. | |
Lever av detritus eller alger. Foretrekker stillestående vann, men endel arter kan også finnes i rennende vann. Artsrik slekt, der flere av artene ikke kan skilles fra hverandre på larvestadiet. | |
Utbredt i heleNorge. Tolerant art der larvene lever i stillestående eller sakterennende vann. Flygetid mai – okt. | |
Vidt utbredt i Norge. Plante- og detritus spisende art i små stagnerende vannsystemer, inkludert sumper. Larven kan være vanlig i dammer med mye kantvegetasjon. Flygetid mai – okt. | |
Ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Larvene lever i innsjøer og dammer med vegetasjon. Flygetid mai – nov. | |
Registrert i hele Norge utenom i Troms og Finnmark. Larvene lever i små, godt tilvokste og stagnerende vannsystemer, spesielt myrer og tjern. Flygetid mai – okt. | |
| En art i Norge. |
| Arten er spredt registrert nord til og med trøndelag. |
En art i Norge. | |
Tidligere kun registrert på Østlandet. Dette er en kaldelskende art som liker seg best på dypt vann i store innsjøer. | |
 | Tre arter finnes i Norge. Artene kan være vanskelige å skille, og forekommer ofte i store mengder på forurensede lokaliteter. |
| En art som trives i næringsrike vann. Den er indikator på organisk forurensning når den opptrer i stort antall. Den kan også finnes mindre antall i næringsfattige innsjøer. Tidligere kun registrert på Østlandet. |
| Registrert fra hele landet bortsett far Troms og Finnmark. Arten er den mest vidtspredte arten av Tubificidae, og trives godt i næringsrike og organisk forurensede vann. |
| Ikke kjønnsmodne individer av Limnodrilus-slekten kan ikke bestemmes til art. Tre arter finnes i Norge. Artene kan være vanskelige å skille, og forekommer ofte i store mengder på forurensede lokaliteter. Det dreier seg sannsynligvis i de aller fleste tilfeller om L. hoffmeisteri. |
| 16 arter registrert i Norge |
| Få larver er beskrevet. Slekten er hovedsaklig semi-terrestrisk, men noen arter er limniske. |
En art i Norge. | |
Arten er tidligere kun registrert i Østfold, Akershus og Hedmark. Det er en pelagisk art som gjerne forekommer i større, oligotrofe sjøer. | |
 | Kjennetegn: Stort tre på opptil 20-30 m som kan bli opptil 1000 år gammelt. Du kjenner igjen lind på de hjerteforma, sagtannete bladene som er uten hår på oversiden, men har hårdusker på undersiden. Blomstene sitter omkring 10 sammen i en halvskjerm med et høyblad som ser ut som en vinge. Fruktene er ertestore, lodne, myke nøtter. Formering: Lind er blant de få treslaget våre som har insektbestøvning, og blomstringen skjer først i juli-august. Voksested: Lind hører til edelløvtrærne våre og krever derfor både god jord og varme sørvende lier. Ofte finner du lind i utilgjengelige berg og urer. Tidligere i varmetiden (5000-6000 år siden) var lind mer utbredt. Det er mindre av lind og de andre edelløvtrærne våre i dag både på grunn av et kaldere klima og fordi lind har vært sterkt utnyttet. Anvendelse: Lindefibrene ble brukt både til tauverk og fiskeredskap. Veden er myk og egner seg til treskjæringsarbeid. Blomster, bark og ved har blitt brukt i folkemedisin. |
 | |
 | |
Det er bare arten lind som er viltvoksende hos oss. Storlind og parklind (hybrid mellom lind og storlind) er plantet som prydtrær i parker og hager og har siden forvillet seg. | |
 | |
 | Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen. Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.). Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer. Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika. Næring: Maten består av insekter og andre småkryp. Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret. Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender. |
 | |
 | Linjelundmåler (Mesotype parallelolineata) Vitenskapelig synonym: Perizoma parallelolineata |
Linnea er egentlig en flerårig dvergbusk med tynne, meterlange, krypende stengler. Planten finner du bare der den kan krype i mosedekket i skogbunnen, som regel i barskoger. Av og til finner du den i løvskog og lyngheier. Linnea vokser sammen med en sopp og trives derfor på næringsfattige steder med mye skygge. Planten er vanlig i hele landet fra kysten og opp til snaufjellet. På Sørlandet og Sør-Vestlandet er den mindre vanlig. Opp fra den krypende stengelen står det et skaft med to blomsterskaft i toppen. De hvite til lyserosa klokkeforma blomstene henger nedover fra blomsterskaftene. Bladene er bukttannete og grønne hele vinteren. | |
Vi har bare arten linnea i denne slekten. | |
| Linsekreps (Eurycercus lamellatus) En av de vanligste bunnlevende vannlopper. Den er også en av de største vannloppene, og finnes ofte i aurens mageinnhold. Lever av detritus og alger som den finner på bunnen. |
 | |
Det finnes tre arter i denne ringbukslekten i Norge. | |
 | Kjennetegn: Lirypa har veldig god kamuflasjefarge. Om høsten skifter rypene fjærdrakt. De brune sommerfjærene faller av, og det vokser ut hvite vinterfjær. Fuglenes fjærskifte kalles myting. Om våren feller rypene de hvite vinterfjærene, og får brunflekkete sommerdrakt. Rypene er noen av de få fuglene som skifter fjær to ganger i året. Det gir dem bedre kamuflasjefarger enn de fleste andre fugler. Hannfuglene kalles rypestegg. Habitat: Lirypa er en hønsefugl som lever i de høyereliggende delene av barskogen, i fjellbjørkeskogen og opp i fjellets vierkrattområder. Næring: Om sommeren finner rypene bær og knopper på bakken. Om vinteren beiter de knopper fra fjellbjørk. |
 | |
Lite skogskrukketroll (Trichoniscus pusillus) Maksimum lengde: 5 mm. Hode: Klart avsatt fra kroppen. Pannelapper halvsirkelformete. Pannepartiet danner en fremskytende trekant. Antenner: Omtrent like lange som en kvart kroppslengde. Flagellum er glatt, konisk trådformet og består av 3-4 småledd. Øyne: Små, svarte, består av samlinger av tre småøyne. Bakkroppen: Langt smalere enn forkroppen, tilnærmet rektangulær. Samtlige bakkroppsben er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte. Pseudotrakéer: Ingen. Telson: Sterkt avsmalnende og rett avskåret i bakkant. Uropoder: Klart synlige, innergrener litt kortere enn yttergrener. Kroppsfarge: Lys gulbrun til gråaktig. Du kan også finne lilla individer, fargen skyldes da et virusangrep. Levesett: Hanner er sjeldne, hunnene kan få avkom fra ubefruktede egg. Lever i løvskog, eng og haver i fuktig jord og strø. Dette er det vanligste skrukketrollet i skogsområder, men finnes aldri i barskog. Kommentar: Kan forveksles med Trichoniscus pygmaeus (maksimumslengde 2,5 mm), en art som hos oss først og fremst finnes i veksthus. Det sikreste skillet mellom de to artene finnes ved å studere hannene; se på det fremste paret av bakkroppbenas yttergrener. Hos T. pusillus er yttergrenen avrundet bakerst og innerkanten har en liten kul med sansehår på. Hos T. pygmaeus er yttergrenen avspisset bakerst og innerkanten har en innbuktning uten sansehår. Små forskjeller finnes også på forkroppens syvende gangbenpar. Hos T. pusillus er utsiden av ischium rett eller svakt konveks og carpus er tydelig lengre enn merus. Hos T. pygmaeus er utsiden av ischium konkav og carpus er ikke lengre enn merus. | |
 | |
Liten grønndott (Spongomorpha aeruginosa) Arten er nesten kulerund i formen, inntil 5 cm i diameter og lysegrøn. Den veks gjerne på andre algar. | |
 | |
Liten ramsløkflue (Cheilosia fasciata) Ramsløkfluen er en sterkt spesialisert blomsterflue som er knyttet til planten ramsløk. Fluen legger egg på undersiden av ramsløkbladene og larven eter ganger i bladene som tydelig kan ses fra slutten av april til midten av mai. Larven graver seg så ned i jorden og ligger der som puppe fram til april neste år da den klekkes som voksen flue. Som voksen flue flyr den kun i noen uker. I Skandinavia er arten bare kjent fra områdene rundt Bergen, og Bergen kommune har fått et spesielt ansvar for å ta vare på denne arten. Arten er oppført som sterkt truet i Norsk Rødliste (2006). | |
 | |
 | Liten vannløper (Gerris lacustris) En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten. |
 | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
 | Lodnetaum (Halosiphon tomentosum) Lodnetaum ser ut som ein lodden martaum, av mange hår som stikk ut frå tråden. Den er vanlegast på beskytta stader. |
Det er bare greplyng i denne slekten som vokser vilt i Norge. | |
Lomren har en fargerik marmorering på øyesiden og et lite hode med oppsvulmete lepper. Den blir opptil 66 cm lang og lever på 10-260 meters dyp langs hele norskekysten. Lomren spiser nesten bare børstemark, og selv om den kan ta andre bunndyr, regnes den som en næringsspesialist. Eldre individer lever generelt dypere enn de yngre, og gytingen foregår om våren på 40-100 meters dyp. | |
 | Utbredelse og bestand: Lomvien er en typisk fuglefjellsfugl, som hekker i Norge fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. I dag finnes det 30 000 par i landet, en betydelig nedgang i forhold til tidligere. Stor dødelighet på grunn av næringssvikt og garndød, har gjort at den er blitt en sårbar art. På 60-tallet hadde vi over 200 000 hekkende par i Norge. Næring: Lomvien lever overveiende av fisk, bl.a. lodde, som den fanger under vann. Forflytninger: Overvintringsområdene er over store områder i vestlige deler av Nordatlanteren, fra Barentshavet til Skagerrak. Forplantning: Fuglene legger sine egg i mai-juni, og trekker ut fra hekkeplassene juli-august. |
En art i Norge. | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
En art i Norge som lever i ferskvann: Lake. | |
 | Ordenen Lumbriculida er liten. Hos oss omfatter den bare en familie med tre ferskvannslevende arter. |
| Familien omfatter i Norge tre arter i like mange slekter. Alle artene lever i ferskvann. |
| En art i Norge. |
| En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark. |
 | Lunden er kanskje vår mest karakteristiske alkefugl, også kalt sjøpapegøye på grunn av sitt store fargerike nebb. En utpreget koloniruger, som i Norge finnes fra Rogaland til Finnmark. ¾ av den norske hekkebestanden på 2 millioner par finner vi i Nordland og Troms. På grunn av stort overfiske av den nordatlantiske sildestammen, fikk lunden i Norge store problemer. Våre største kolonier produserte knapt unger flere sesonger på rad på 70 og 80-tallet. Kosten består av småfisk som sild og småsil, men den kan også ta børsteormer og krepsdyr. Lunden trekker ofte langt til havs utenfor hekkesesongen. Våre fugler overvintrer i Nordsjøen, rundt de Britiske øyer, i Barentshavet, og tildels langs norskekysten. |
 | Spontanitet: Arten er ikke naturlig opptredende i norsk natur, men er innført i likhet med mange andre sneglearter. Kjennetegn: Den ligner mye på hagesneglen (Cepaea hortensis) men har ofte færre mørke ringer i skallet. Den viktigste karakteren er at de har brune “lepper” (ringen i skallet der selve sneglen kommer ut) i motsetning til hagesneglen som har hvite. |
 | Lungesneglene har en kappehule som er modifisert til å kunne puste i luft. De aller fleste artene er terrestre (landlevende) eller ferskvannsarter. Lugesneglene er hermafroditter der det nyklekkete avkommet ser ut som små voksne individer. Det finnes både arter med og uten skall. De fleste har skall, men mangler skallokk (operkulum). |
 | |
 | Kjennetegn: Lusegras er en liten opprett sporeplante som kan minne om et lite nåletre. De gule sporehusene sitter i bladhjørnene oppetter stilken. Lusegress blir 5-30 cm høy, og bladene er 10-15 mm lange. I tillegg til sporer kan denne planten spre seg ved hjelp av lysegrønne yngelknopper som sitter øverst på planten. Planten er vanlig i de fleste deler av landet. Lusegress ble tidligere brukt for å fjerne utøy fra buskap, derfor navnet. Lusegress vokser i hele Norden, i store deler av nordlige Eurasia og Nord-Amerika. Lusegress er en kråkefotplante, og denne gruppa oppsto tidlig, allerede mot slutten av silur. |
Lutzgran er en hybrid mellom sitkagran og kvitgran. Arten er vanskelig å identifisere da utseende er varierende og en mellomting av de foreldreartene. | |
 | |
 | Seks arter finnes i Norge. |
 | |
Lyngbladbille (Lochmaea suturalis) Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
| Ligner Oscillatoria, men med en fast slire som omslutter hver tråd. I tråden kan det oppstå mellomrom mellom celleradene slik at sliren blir synlig som et tomt hylster. Ellers som beskrevet under Oscillatoria. | |
 | Lyngfamilien er ingen stor familie i Norge. Det er likevel en familie med stor utbredelse, siden flere av artene danner viktige plantesamfunn både i fjellet og langs kysten. På verdensbasis derimot er dette en stor familie med mye variasjon i form og størrelse. Rhododendron, som mange har som prydbusker i hagen, tilhører lyngfamilien. I Norge består familien av små busker og dvergbusker, og mange av dem er vintergrønne. De fleste lyngartene er tilpasset tørke og frost ved å ha innrullede bladkanter og et tykt voksaktig lag utenpå. Dette hindrer at vannet fordamper fra bladet, og gjør det mulig for dem å være vintergrønne. Langs norskekysten hvor klimaet er mildt og snødekket tynt, kan dyr beite på den grønne lyngen gjennom hele vinteren. Mange av lyngplantene er svært nøysomme til jordsmonnet og kan vokse på svært værharde plasser hvor lite annet klarer å vokse. Røsslyngen som danner store lilla tepper på sensommeren og bærlyngartene som blåbær, blokkebær og tyttebær er de vanligste lyngartene. Blomstene er 4- eller 5-tallige med sammenvokste kronblad. Mange av artene har pose- eller klokkeform. Frukten er enten bær, steinfrukt eller kapsel. |
 | |
Skilt ut fra L. prunifoliella i 2011. | |
| 2 arter registrert i Norge. Larvene bygger godt kamuflerte gjemmesteder på treverk i vannet. |
Finnes i hele Norge. Larvene bygger fangstnett i rennende vann. Finnes ofte sammen med Tinodes waeneri. Flygetid april – sept. | |
 | Lyren har et utpreget underbitt, mangler skjeggtråd og har et stort øye. Til forskjell fra seien, har den en mørk sidelinje som gjør en bue over brystfinnen. Lyren lever i de frie vannmasser, dels ved bunnen ned til ca. 200 meters dyp. Den er vanlig langs kysten nord til Lofoten, og litt midre utbredt fra Lofoten og nordover. Arten kan bli opptil 1,3 m lang og er en delvis stimfisk i den forstand at voksne dyr kun går i stim i gytetiden. Føden består av annen fisk og krepsdyr. Lyr er en god fisk, og blir fisket kommersiellt. |
| Lys Andeigle (Theromyzon tessulatum) Kjent fra den nordlige halvkule, og fra Sør-Amerika. Den lever som parasitt på vannfugl ved å krype inn i nesehulen, og suge blod der. Den vanligste av to arter andeigle i Norge. |
 | |
 | |
Lysing (Merluccius merluccius) Lysingen har en slank kropp, en kort og en lang ryggfinne, og kraftige kjever med store krumme tenner. Halefinnen og brystfinnene er mørke, mens de andre finnene har mørke kanter. Arten blir sjelden lenger enn 80 cm, og er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, hos oss langs norskekysten nord til Nordland. Den forekommer vanligvis pelagisk i stim på 150-550 meters dyp hvor den jakter sild, brisling, makrell og annen stimfisk. Lysingen er en utmerket matfisk, men fangstene av den de siste årene har vært synkende. I Norge foregår nå et bare ubetydelig fiske etter arten. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Lyst urtefly (Caradrina montana) Vitenskapelig synonym: Platyperigea montana. | |
 | Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær. Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene. Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai. Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong. |
Lærkorallene danner kolonier der polyppene blir holdt sammen av en lærlignende masse. Resten av “skjelettet” betår av spredte kalk- spikler. De fleste artene er tropiske, men en to arter (dødningehånd og blomkålkorall) er vanlige langs norskekysten. | |
 | Løkglanssnegl (Oxychilus allarius) Størrelse: Sneglehuset er 3-4 mm. høyt, og 5-8 mm. i diameter når den er fullvoksen. |
 | |
Lønnefamilien omfatter rundt 150 lønnearter. Vi har bare ett viltvoksende tre i vår flora, og det er spisslønn. De andre artene er plantet og dyrket som prydtrær og har siden spredt seg både i bar- og løvskogene våre. Spesielt platanlønn er i sterk spredning. Det som kjennetegner lønnefamilien er først og fremst de store handdelte bladene som sitter to og to sammen. Fruktene er også karakteristiske med sine to delfrukter som står ut til hver side med vinger slik at de kan spres med vinden. | |
   | Spisslønn er vårt eneste viltvoksende tre i lønneslekten. Platanlønn som er plantet og er i sterk spredning, likner ganske mye. Du kan skille dem ved å se på både blader, blomster og frukt. Om høsten vil du se at spisslønn har flottere rød-oransje farger enn platanlønn som er mer brungul. |
 | Løpebillene er landlevende. De har lange bein og kan forflytte seg raskt. |
 | Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger. Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien. |
 | |
  | Kjennetegn: Løvmeisa ligner på granmeisa med svart hette, gråbrun overside, lyse kinn og lys grå bukside. Den mangler de lyse feltene som granmeisa har på vingene og har en mer glinsende svart hette, en kortere strupeflekk og en brunere ryggside. Løvmeisa har ulike lyder, blant annet en eksplosiv “pitsju”-lyd, en gjentatt “tsjiu-tsjiu-tsjiu” og en ensformig sang: “tjipp-tjipp-tjipp-tjipp”. Habitat: Løvmeisa er en typisk løvskogsart og trives særlig i områder med vekslende løvskog og kulturlandskap. Utbredelse: Den finnes i lavlandsområder over det meste av Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag, men er meget sjelden i indre østlandsområder. Forflytninger: Den er en utpreget standfugl og meget stasjonær. Næring: Føden består av insekter og plantefrø fra blant annet urter og gras. Hekkebiologi: Løvmeisa er hullruger og kan hekke i hulrom i murer, under røtter, og også i fuglekasser. Eggleggingen skjer i månedskiftet april/mai, og rugetiden er ca. 14 dager. |
Løvmeitemark (Lumbricus castaneus) Kjennetegn: En liten art som bare blir 3-5 cm lang i utvokst tilstand. | |
 | Løvsanger (Phylloscopus trochilus) Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl (2-10 millioner hekkende par). Den har en myk fløytende og melodisk sang. Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai, og 6-7 egg legges så i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen. Den trekker i august-september til tropisk Afrika. |
 | |
 | |
Vitenskapelig slektssynonym: Semiothisa | |
| To arter i Norge. |
| Nokså vanlig form i makrofyttbeltet i innsjøer. Den kan også finnes litt dypere. Den finnes over mesteparten av Norge, men utbredelsen er ikke godt nok kjent. En euryøk art med vide toleransegrenser mht vannkjemi ( pH, salinitet, etc.). |
| En storvokst hoppekreps som er knyttet til vegetasjonsbeltet i innsjøer. Arten har vid utbredelse på den nordlige halvkule. Hos oss er den bare kjent sør for Trondheimsfjorden, men utbredelsen er nokså dårlig kjent. Forkommer i de fleste typer vann. |
| Unge individer som ikke kan artsbestemmes. Dyret er enten M. |
| Tre arter registrert i Norge. |
| Oligotrof art, stillestående eller rennende vann. Beskrevet som en karakterart i myrbekker og kilder. Funnet i forsurede vann på Sør- og Vestlandet, men utbredelsen ellers i landet er lite kjent. Sannsynligvis finnes den over det meste av landet. |
| Euryøk og middels kald-stenoterm. Finnes både i stillestående og rennende vann. Kjent fra hele Europa. |
| 2 arter kjent fra Norge. Larvene kan ikke artsbestemmes. |
Svømmekrabber (Liocarcinus depurator = Macropipus depurator, Necora puber = M. puber) kjenner vi igjen på de svært brede bakbeina. L. depurator er registrert langs heile kysten, mens N. puber bare er funnet på Vestlandet. | |
| Macrothricidene lever stort sett nær bunnen. De blir som regel funnet blant tett vegetasjon eller i mudder i små dammer eller vann. De er ganske vanlige, men forekommer aldri i store antall. |
 | Kjennetegn: Magnoliatrær har store, oftest hvite eller lys rosa blomster, og du finner dem i mange parker og hager der klimaet er varmt nok. Spinkle trær med store blomster. Trærne blomster enten før bladene kommer, eller ganske snart etter. Blomstene har ikke vanlige kronblad og ingen begerblad. Det som likner kronblad har senere evolvert til å bli kronblad og begerblad. Visste du at Magnolia oppsto for kanskje 100 millioner år siden? På den tiden hadde ikke biene oppstått, og Magnolia er tilpasset pollinering med biller. I kritt og tertiær vokste Magnolia over store deler av den nordlige halvkule, inkludert Alaska, Grønland, Svalbard og Europa. Utbredelsen skrumpet inn da klimaet ble kaldere. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Magnoliaslekten |
 | Maiblom (Maianthemum bifolium) Maiblom finnes i hele landet, og trives best i løv- og barskog. Den tilhører liljefamilien og blomsten har god lukt for å kunne tiltrekker seg pollinerende insekter. Om høsten får planten saftige, røde bær med frø, men disse må ikke spises for hele planten er giftig! |
Maigull (Chrysosplenium alternifolium) Maigull er en vårplante som vokser på fuktig moldjord i skog, på enger, i grøfter og kilder. Den blomstrer før det blir løv på trærene, slik at den får utnyttet sollyset. Den er vanlig i Sør- Norge hvor den kan gå helt opp i snaufjellet, den fins også spredt opp til Nordland. Planten kjennes igjen på den krypende vokseformen som kan danne store bestander, og de små nyreforma bladene som sitter på lange stilker. Blomstene er også karakteristiske med sine små, gulgrønne blomsterblad. | |
Maigullslekta (Chrysosplenium) Vi har 3 arter i denne slekten i vår flora; maigull, dvergmaigull og kystmaigull. Til sammen fins det omkring 60 arter i slekten. Plantene er små, lavvokste og flerårige. Blomstene er firetallige med et enkelt, gulgrøndt blomsterdekke. | |
 | |
 | Makrellen er en hurtigsvømmende fisk, og den er lett gjenkjennelig på fargetegningene i grønt eller blått. Makrellen kan bli opptil 66 cm lang og veie 3,5 kg, men den er sjelden over 40 cm. Det er en stimfisk som om sommeren ofte sees i de øvre vannlag. Om vinteren trekker den dypere ned mot 200-250 meter. Den er funnet langs hele kysten, men er mindre vanlig lengst nord i landet. Makrellen spiser små krepsdyr og yngel. |
Artene i makrellfamilien er stort sett gjenkjennelig på sin runde kropp og flere småfinner mellom hale- og gattfinnen og på halen. Svømmeblære mangler alltid. Det forekommer 6 arter i norske farvann, men de fleste av disse er bare tilfeldige gjester. | |
 | Kjennetegn: Terner er som slanke langvingete måker. De har forlengete stjertfjær når de er voksne. Makrellterne og rødnebbterne er meget like, men det finnes noen kjennetegn som er verdt å bite seg merke i. Hos de aller fleste makrellternene er nebbspissen svart, mens den hos rødnebbterne er dyprød (som resten av nebbet). Makrellterna har en noe mer fyldig kropp, og har ikke så lange stjertfjær som rødnebbterna. Om sommeren har voksne makrellterner mørke håndsvingfjær som danner en mørk kile på ytterste del overvingen. Hos rødnebbterne dannes kun en mørk bakkant på vingen, som følge av kun mørkere tupper på de ytterste fjærene. Ungfuglene er mer kompliserte å skille fra hverandre, men hos makrellterne kan man se en mørk bakkant på armsvingfjærene (de vingefjærene som sitter nærmest kroppen) i flukt. Rødnebbterna mangler mørkt i disse fjærene. Utbredelse: Vi finner makrellterne hekkende langs hele norskekysten. Arten er vanligst i Sør-Norge, og blir gradvis mer fåtallig jo lenger nord man kommer. Den hekker også i innlandet. Det er anslått at det hekker omkring 10 000-20 000 par i Norge. Habitat: Finnes for det meste langs kysten i Norge, men den hekker også ved innsjøer. Forflytninger: Ternene er utpregete trekkfugler, og makrellterna overvintrer langs kysten av Sør- og Vestafrika. Allerde i juli tar høsttrekket til, og varer ut september. De fleste ettåringene returnerer ikke til Norge den første sommeren, men tilbringer denne tiden blandt annet i Sør-Europa. Vårtrekket foregår fra april til mai. Næring: Makrellternene lever av små fisk, som den finner enten ved kysten, eller i ferskvann. Krepsdyr og insekter blir også spist. Hekkebiologi: Vanligvis starter ikke makrellterna å hekke før de er minst to år gamle. Ternene er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker. Ternene er aggressive ved reiret, og styrter mot inntrengere. |
| På verdensbasis er Siluriformes en stor slekt med ca. 2500 arter. Mange av artene (ca. 1500) er kun kjent fra Amerika. Siluriformes, eller mallefisk har ikke noen fast utbredelse i Norge men siden fisken har vært utsatt som sportsfisk, finnes den enkelte steder på Østlandet. I likhet med laksefiskene, har mallefiskene en fettfinne mellom ryggfinnen og halefinnen. |
 | Slekten Mallomonas omfatter enkeltlevende frittsvømmende flagellater hvor cellen er dekket av silisiumskjell med nålelignende utvekster. Det gir et hårete utseende i lysmikroskop. |
| Slekten Mallomonas omfatter enkeltlevende frittsvømmende flagellater hvor cellen er dekket av silisiumskjell med nålelignende utvekster. Det gir et hårete utseende i lysmikroskop. De enkelte artene har spesiell utforming av skjellene og artsbestemmelse kan derfor bare skje ved bruk av elektron-mikroskop. Arter innen slekten forekommer i ulike typer vann. Størrelsen på cellen varierer fra 20-60 my, alt etter art. |
| Slekten Mallomonas omfatter enkeltlevende frittsvømmende flagellater hvor cellen er dekket av silisiumskjell med nålelignende utvekster. Det gir et hårete utseende i lysmikroskop. De enkelte artene har spesiell utforming av skjellene og artsbestemmelse kan derfor bare skje ved bruk av elektron-mikroskop. Arter innen slekten forekommer i ulike typer vann. Størrelsen på cellen varierer fra 20-60 my, alt etter art. |
 | |
Mandelpil er en busk eller lite tre (2-5 m). Kvistene er lange og kanelbrune. Barken flasser av på eldre kvister slik at du ser den rødbrune underbarken. Bladene er avlange og kvasstannete. På Østlandet finner du den spredt, noen steder en den lokalt vanlig. Du finner den i skog og kratt på flommark langs større elver. | |
 | Mandolinpyntekrabbe (Hyas araneus) Slekta Hyas vil bli revidert i databasen. Hyas araneus har vore oppført som pyntekrabbe i databasen vår og sannsynlegvis er dei fleste registreringar i databasen observasjonar av denne arten. Det korrekte norske navnet på denne arten er imidlertid Sandpyntekrabbe, mens den mindre, djuparelevande og meir raudlege Hyas coarctatus heiter Pyntekrabbe. Dei registreringar vi kan få bekrefta vil bli lagt til rett art, mens resten vil bli flytta til slekta Hyas (pyntekrabber). Hyas araenus er ofte dekket av alger og dyr. Den er funnet langs heile kysten. |
I sjøen er mangebørstemark den vanligste børstemarken. Ofte ser man ikke marken i det hele tatt, fordi de graver seg ned i sanden eller bygger seg hus som de bor i. Vanlige mangebørstemarker er f. eks. fjæremark og posthornmark. Tidligere ble mangebørstemarkene delt inn i grupper på grunnlag av deres levevis (frittsvømmende eller gravende), men denne inndelingen har vist seg å ikke samsvare med den naturlige grupperingen som følge av evolusjon. Den virkelige inndelingen og definisjon av de høyere gruppene (ordener) i Polychaetea er diskutert blant forskere. | |
 | Marebek er en svart lav som vokser like over flomerket i bølgesprutsonen. Marebeken er salttolerant og danner et svart belte like over rurbeltet som kan se ut som oljesøl, men er det ikke. Bredden av beltet varierer i forhold til hvor høyt sprutsonen går opp langs svabergene. |
 | En art, elveperlemusling, er registrert i Norge. |
| Kun en art, elvemusling, er registrert i Norge. |
 | Marianøkleblom (Primula veris) Marianøkleblom er en tidig vårplante som lyser opp mellom vissent løvverk på bakken. Arten er vanligst på Østlandet og i Trøndelag på kalkrike enger og bakker. Bladene minner om de vi finner hos slektningen kusymre, men blomstene hos de to artene er veldig forskjellig. Marianøkleblom har mange små blomster samlet på toppen av en lang stilk, mens kusymre har store blomster på korte stilker. |
Artene i denne familien har landlevende larver og voksne. De kan komme i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
 | |
 | |
 | |
 | Marisko (Cypripedium calceolus) Marisko vokser spredt og sjeldent i løv- eller furuskog på kalkholdig jord i Norden. Det er en høyvokst, kraftig orkidé med krypende underjordisk jordstokk. Stilken kan bli 40 cm høy og har tre eller fire blad. Bladene er store og ovalformede. Mariskoen blomstrer juni-juli med en stor blomst i toppen av stilken. Leppen er tøffelformet, gul med gjennomskinlige flekker lengst bak. De fem andre blomsterbladene er rødbrune. Som hos andre orkidéer pollineres Marisko av insekter. Marisko er fylkesblomsten til Nord-Trøndelag. |
Markfrytle (Luzula campestris) Vokser på tørr eng og beitemark og er nokså vanlig i kyst- og dalstrøk i Sør-Norge opp til og med Nord-Trøndelag. | |
 | |
Kjennetegn: Halen omtrent 1/3 eller kortere i forhold til kroppslengden. Ørene er nesten skjult av pelsen med lange, dunlignende hår på spissen. Ryggen er mørk gråbrun, om vinteren mer rustbrun. Buken er grå. Kroppslengde 90-145 mm, hale 28-52 mm og vekt inntil 85 gram. Hovedsaklig nattaktiv, men kan også være aktiv om dagen. Habitat: Finnes fra England (unntatt Irland) og Europa (unntatt sørligste deler) og østover til Stillehavet. I Norge finner vi den i stort sett hele landet. Vi finner gjerne markmusa på fuktige gressmarker og hogstfelt. Bortsett fra lengst sør i landet har markmusa sykliske bestandssvingninger med topper hvert 3.-4. år. Næring: Bark av granplanter, frukttrær, frukt- og prydbusker. Formering: Kan kjønnsmodne første sommer. Drektig i 24 døgn, kullstørrelse på 5-6 (i enkelte fall 1-11) unger, kan ha 3-7 kull i sommerhalvåret. | |
 | |
 | Marmorert skilpaddesnegl (Tectura tessulata) Kjennetegn: Opptil 3 cm lang og 1 cm høy. Hvit eller grønn skall med med brune bånd. Glatt og glinsende. |
 | |
Marmorfly (Pseudeustrotia candidula) Første funn i Norge kom i august 2013 på Nesodden i Akershus. Arten opptrer som immigrant fra sørligere strøk hos oss. | |
En opprinnelig innført art i Norge, mens finnes i forvillet tilstand spredt på Sør- og Østlandet. Den dufter godt, og har blitt brukt innen medisinen tidligere. | |
 | Marsmåler (Phigalia pilosaria) En vårart som har flygetid fra februar til april i Norge. Hunnene har tilbakedannete vinger og kan ikke fly. Marsmåleren kan påtreffes i store deler av Sør-Norge, men mangler i Nord-Norge. |
  | Martaum kan bli fleire meter lang og er ein velkjend sommeralge i beskytta område langs heile kysten, med mange dialektnavn. Han består av 2 – 5 mm tjukke trådar, som er nokså sterke. Somme stader kan det vere så tett med martaum at han kan setje seg fast i propellen på småbåtar og bli eit mareritt for båtføraren. Den er vanlegast på beskytta stader. |
En art i Norge. | |
På engelsk kalles marulkene “anglerfishes” på grunn av at første stråle i ryggfinnen er omdannet til en “fiskestang med agn” som marulkene bruker til å lokke bytte foran munnen før de spiser dem. I Norge er det en art som er best kjent: breiflabb. | |
 | Maskeblomstfamilien (Plantaginaceae) Maskeblomstfamilien er svært variabel i blomsterform, og enkelte slekter kan minne om leppeblomstfamilien. Det er frukten som er felles for artene i denne familien. Det er en to-rommet kapselfrukt med mange små frø til forskjell fra leppeblomstfamilien som har en spaltefrukt med fire nøtter. Maskeblomstfamilien har 4 eller 5 sammenvokste begerblad og 4 eller 5 sammenvokste kronblad som danner kroner av ulik form. |
 | |
Dette er den største edderkoppfamilien i Norge. De fleste av disse spinner et horisontalt nett med vertikale silketråder, slik at det som treffer de vertikale trådene ramler ned på matten, edderkoppen sitter på undersiden av nettet. | |
 | I Norge er det funnet 50 arter maur. De har bitende munndeler og en tydelig |
Foreløpig ikke påvist i Norge, men arten er delvis migratorisk og kan dukke opp hos oss. Påvist i Danmark og Finland. | |
 | |
| To arter tidligere registrert i Norge. |
| Vanlig i hele landet. Lever i strandsonen, men kan gå dypere enn sine slektning M. viridis. Tåler ikke surt vann og høy saltholdighet så godt som M. viridis |
| Alle dyrene i denne slekten er store og kraftige. Dyr som har fått betegnelsen sp. er for unge til å bestemmes, men det dreier seg trolig om M. viridis eller M. gigas. |
| Vanlig i hele landet. En av de største cyclopoidene. Overgangsformer til M. gigas opptrer ofte, så de to artene lar seg ikke alltid skille. Begge er nokså vanlige i de fleste vanntyper. De voksne er rovdyr som lever på bunnen nær stranden. Larvene kan derimot være pelagiske, og kan opptre om sommeren. Artene ser ut til å overvintre som voksne. |
 | Meisene er små akrobatiske spurvefugler med korte og relativt kraftige nebb. De fleste meisene er stand- eller streiffugler som mange har god kjennskap til siden de er hyppige gjester på foringsplassen eller i fuglekassen. Hos oss finnes det sju forskjellige arter, mens det på verdensbasis er 51 arter. Fram til 2005 ble våre sju arter regnet inn under en og samme slekt. Med dagens fylogenetiske teknikker har man funnet at det dreier seg om hele fem forskjellige slekter. |
 | Kjennetegn: Meitemarken har mange små ledd, og de voksne har et belte. Om du ser nøye etter, har hvert ledd fire små børster. Meitemarken er både hann og hunn på en gang, du finner åpningen for de hannlige kjønnsorganene foran beltet. De fleste barn har funnet meitemarker når de har gravd i jorda, den lever over alt. Medlemmene av meitemarkfamilien er overveiende terrestriske og ernærer seg på organisk materiale i jordsøylen og/eller på jordoverflaten. De 19 norske artene varierer i lengde mellom 2-30 cm. |
En art i Norge: Hyse. | |
 | Melbær (Arctostaphylos uva-ursi) Kjennetegn: Selve planten og bærene kan forveksles med tyttebær. For å skille dem når ikke de har bær, kan du se på vokseformen. Melbær har lange greiner som ligger bortover og kan dekke store flater. Tyttebær greiner seg også bortover, men det er under jorden. De enkelte skuddene stikker rett opp. Bladene er også forskjellig. Melbær har flat bladkant, tyttebær har innrullet. De hvit-rosa blomstene til melbær blomstrer i mai. Voksested: Melbær vokser i tørre skoger, oftest furuskog, og tørre heier. Melbær kan vokse både på sur og basisk jord. Utbredelse: Den er vanlig i hele landet opp til snaufjellet. Etymologi: Navnet har den fått av de røde, melne bærene som er hvite inni. |
Melbærkveldvikler (Epinotia nemorivaga) Arten en mer grå og mindre fargerik enn de tre nevnte forvekslingsartene. | |
Vi har to arter, melbær og rypebær, i vår flora. | |
 | |
 | |
 | Skorpeformete arter, grønne, gulhvite eller grå. Hele laven, eller iallfall oversiden, oppløst i pulver (soredier) hos de fleste arter. Fruktlegemer mangler alltid. Vanlig på mange typer substrat som mose, berg og trestammer, ofte tørt-voksende som under overheng og store steiner. Hele landet. |
 | Små møll-lignende insekter. Det finnes seks arter i Norge. |
 | |
Se slektskommentar. | |
Se slektskommentar. | |
Se slektskommentar. | |
Se slektskommentar. | |
Se slektskommentar. | |
Slekten er artsrik, både planktoniske og bentiske arter. Alle er frittlevende (ikke festet til substrat). Slekten er svært vanlig, spesielt blant plankton i næringsrike innsjøer. | |
| |
Melsmalmott (Ephestia kuehniella) Fremmed art i Norge. Påtreffes helst inne, da den ikke tåler vårt uteklima. | |
 | Membranmosdyr (Membranipora membranacea) Kjennetegn: Ser ut som hvite, rutete skorper. Se etter den på stortare og fingertare! |
 | |
 | Slekten Merismopedia danner helt flate kolonier som ligger i ett plan og som er typisk velorganisert ved at det dannes to cellerader. Den kan danne store flak og er ganske vanlig i næringsfattige (oligotrofe) innsjøer og i brakkvann. Hver celle er 5-10 my. |
 | Slekten Merismopedia danner helt flate kolonier som ligger i ett plan og som er typisk velorganisert ved at det dannes to cellerader. Den kan danne store flak og er ganske vanlig i næringsfattige (oligotrofe) innsjøer og i brakkvann. Hver celle er 5-10 my. |
En art i Norge: Hvitting. | |
En art i Norge: Lysing. | |
| En art i Norge. |
| En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk. |
De fleste sneglene i denne gruppen er marine, men det finnes også endel ferskvanns og landlevende arter. Artene har syv tenner i langsgående rekker på raspetungen og som oftest komplekse kjønnsorganer. | |
| |
Nylig funnet i Norge. Arten er tolerant for lav pH, og sannsynlivis vanlig i dystrofe sjøer. | |
 | Kjennetegn: Dette er en slekt med flere ulike messinglaver. Den mest kjente er vanlig messinglav, med sin typiske guloransje farge. Den vokser rosetter på trær og på steiner og berg langs kysten. |
| 2 arter registrert i Norge. Larvene bygger hus av fin sand elle båndlignende planterester som blir spunnet rundt omkretsen av huset. Noen ganger blir husene kun bygget av silke. |
Ikke registrert langs kysten i sørvest Norge, men forekommer i nord Norge, Hordaland, Sogn og Fjordane og på Østlandet. Larvene finnes ofte i små, kalde sakterennende bekker bøand stein og mose, men er funnet i de fleste ferskvannssystemer. Flygetid rundt juli. | |
Sakteflytende elver, bekker, innsjøer og dammer. 2 arter i Norge. | |
 | Slekten Micrasterias omfatter skiveformete, svært store celler, med dype innskjærin. Lengde 100-200 my. Finnes ofte i myr. |
 | Micrasterias radiosa har rund form og med dype og trange innskjæringer. Cellediameteren varierer 160-190 mm. Celleveggen er finpunktert. |
| Slekten Micrasterias omfatter skiveformete, svært store celler, med dype innskjæringer. |
 | Slekten Microcystis danner store kolonier med svært små celler (3-7my) som er omgitt av slim. Koloniene består av tusenvis av celler og kan anta svært uregelmessig form. Cellene inneholder gassvakuoler (som ikke er synlig i mikroskop), og det gjør at koloniene kan flyte opp til overflaten. Forekommer i alle vanntyper. De små enkeltcellene utenfor koloniene på bildet er celler av gullalgen Dinobryon. |
| Slekten Microcystis danner store kolonier med svært små celler (3-7my) som er omgitt av slim. Koloniene består av tusenvis av celler og kan anta svært uregelmessig form. Cellene inneholder gassvakuoler (som ikke er synlig i mikroskop), og det gjør at koloniene kan flyte opp til overflaten. Forekommer i alle vanntyper. |
| Slekten Microcystis danner store kolonier med svært små celler (3-7my) som er omgitt av slim. Koloniene består av tusenvis av celler og kan anta svært uregelmessig form. Cellene inneholder gassvakuoler (som ikke er synlig i mikroskop), og det gjør at koloniene kan flyte opp til overflaten. Forekommer i alle vanntyper. |
En arrt i Norge: Kolmule. | |
 | To arter tidligere registrert i Norge. |
I Norge er denne arten funnet i elver og vann med sand og steinbunn. Arten er funnet spredt i Norge, opp til og med Nord-Trøndelag. Første norske funn var i 1977. Arten er trolig ikke så sjelden som de tidligere sparsomme funnene kan tyde på, da det er lett å overse dem. Voksne individer er bare ca. 2 mm lange. | |
| 14 arter i Norge. |
| Oligotrof art, vanlig i fjellvann. Kjent fra hele Norge. |
| Artsrik slekt. Ikke beskrevet for alle puppeskinn (exuvier) ennå. |
 | |
| 2 arter registrert i Norge. | |
| Vidt utbredt i hele landet. Larvene lever i kilder, fjellbekker og annet oksygenrikt vann. Flygetid mai – okt. | |
En art i Norge. | |
| Fire arter i Norge. |
| Antakelig en ny art i pedellus-gruppen, nært beslektet med M. brevitarsis som er funnet i fjellet i Sverige og Norge. Pedellus-gruppen inneholder imidlertid flere arter i Norge. Disse artene er så dårlig beskrevet at de må sjekkes og beskrives på nytt før en kan være sikker på at arten virkelig er ny. |
| Gruppen innholder flere arter i Norge. Gruppen kan bare bestemmes til art på hanner. Artene er kjent fra littoralen og sublittoralen i stillestående vann, men noen også fra mose i rennende vann. En ny art er sannsynligvis funnet i det innsendte VANDA-materialet. |
 | Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå. |
 | |
   | Kjennetegn: Kroppslengde inntil 43 cm, hale inntil 22 cm. Mørk, ensfarget pels med hvite partier på hake/strupe. Kan veie inntil 1.5 kg. Hannen er større enn hunnen. Habitat: Minken er en Nord-Amerikansk art som er innført til Europa der den nå har en stor utbredelse i mange land. Den trives ved kysten og langs vann og vassdrag helt opp til høyfjellet. Nattaktiv med solitært levevis. Næring: Minken lever av fisk, skalldyr, småpattedyr, fugl, egg og frosk. Minken er en glupsk eggrøver og innføringen av mink har noen steder skapt problemer for enkelte arter av hekkende sjøfugl. Formering: Alder ved kjønnsmodning er 10 måneder, parringen skjer i februar-april og 4-5 (inntil 11) unger fødes etter 40-75 dagers drektighetstid (minken kan forsinke embryonalinnplantningen slik at den kan justere fødselstidspunktet til når forholdene er gode for å ale opp unger). Spor: Vanligst å finne spor fra galopp med 30-40 cm skrittlengde. |
I vår flora finnes det to viltvoksende arter, dvergmispel og svartmispel, som begrenser seg til hovedsaklig å vokse rundt Oslofjorden. Mispel er populære hageplanter, og det finnes en rekke dyrkede arter her i landet. Disse dyrkede artene har spredt seg og slått seg ned langt fra der de ble dyrket. Mispelartene har små epleliknende frukter (melsmak). Det er fruktbladene som har vokst sammen med den oppsvulmede blomsterbunnen. De hvite til lyserosa blomstene sitter i små skjermkvaster eller halvskjermer i bladhjørnene. | |
    | Kjennetegn: Frukten er kulerund og ligner et bær. Den er først grønn, men blir fort hvit. Fruktene sitter i klaser ved bladstilken. Bladene er sterkt grønne og blanke. Misteltein må ha varme somre, og vokser bare naturlig noen få steder på Østlandet. Misteltein er en snylteplante, det vil si at den lever på og av et annet tre. Både misteltein og vertstreet er fredet. Det er altså ikke lov å felle trær der det vokser misteltein. Misteltein har en plass i myter og tradisjoner, også i Norge er vi blitt kjent med å henge en kvist i dørkarmen til jul. |
En art i Norge. | |
Finnes i små og store vann i stort sett i hele landet. | |
Finnes kun i Nordland, Troms og Finnmark i Norge. | |
  | Kjennetegn: De kremhvite blomstene har en sterk, mandelliknende duft som du etter hvert vil kjenne igjen. Planten kan bli 1,5 meter og har grovtakkede blader oppover stengelen. |
 | Det er kjent flere arter i denne slekten i Nordvest Europa, men o-skjell (Modiolus modiolus) er den vanligste. |
| 2 arter i Norge. Larvene bygger hus av sand med litt organisk materiale innimellom sandkornene av og til. Husene har “lepper” langs sidene og en “hette” over åpningen slik at larven er helt skjult av huset ovenifra. Slekten Ceraglea i familien Leptoceridae har arter der larvene bygger tilsvarende hus. |
Finnes antakeligvis i hele landet. Larvene lever i sakterennende elver og innsjøer på silt- eller sandbunn. Fra 1-9m dyp. Flygetid juni – august. | |
Spredt registrert i Norge. Larvene finnes i innsjøer med sandbunn eller lite bevokst littoralsone. Arten foretrekker områder med siv, og unngår vindeksponerte områder. Flygetid mai – sept. | |
| Larvene lever i innsjøer, men Molanna albicans kan også leve i temporære dammer på høyfjellet. Næringen består av filamentøse alger, fjærmygg og vannlopper. Det finnes 3 arter i 2 slekter i Norge. |
| Larvene bygger hus av sand og detritus Har mer planterster i huset enn Molanna, men ellers er huset lik av utseende. M. tinctus eneste arten funnet i Norge. |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i langsomtrennende vann med høye andel av planterester og huminsyre. Flygetid juni – august. | |
I denne gruppen er det plassert bløtdyr som ikke har blitt identifisert av deltakerene. | |
 | Finnmarks fylkesblomst. Molte har en vid utbredelse i de nordlige delene av den nordlige halvkule unntatt Island hvor den mangler. I Norge finner vi den på torvmyrer over hele landet fra lavlandet og opp til ca 1300 meter. Fruktsetningen er best i nord og til fjells. Molte er særbu med egne hann- og hunnplanter. Frukten er en samlefrukt av mange halvt sammenvokste steinfrukter. Den er, og har opp gjennom historien vært meget ettertraktet. Moltefrukten har et høyt innhold av c-vitaminer og ble tidligere tatt med i tonnevis til sjøs som middel mot skjørbuk. Den inneholder også benzosyre, et naturlig konserveringsmiddel som gjør at den ikke gjærer eller råtner så lett. |
 | |
Det finnes to typer lange langs norskekysten: Lange og blålange. | |
 | |
 | |
 | |
| To arter i Norge. |
| Arten lever hovedsaklig i profundalsonen i oligotrofe sjøer, men er også funnet i littoralen i mesotrofe til lett eutrofe sjøer. |
| Oligotrof littoral-art. Sannsynligvis også tolerant for humuspåvirkning. |
Oligotrof littoral-art. Sannsynligvis også tolerant for humuspåvirkning. | |
Monopsectrocladius septentrionalis Arten er kjent fra oligotrofe sjøer i Nord-Europa. Den er opprinnelig beskrevet som larve fra Kola-halvøya. At de voksne stadiene ikke er kjent gjør at vi ikke kan plassere den til underslekt. Det er imidlertid svært sannsynlig at larven er synonym med Psectrocladius (Monopsectrocladius) calcaratus. Dette kan ikke bli slått fast før vi kjenner puppen og de voksne stadiene av P. septentrionalis. | |
Autornavn: (Woloszynska) Hindak & Kom.-Legn. | |
 | Leveområde: Morell er muligens naturlig viltvoksende i edelløvskog, skogkanter og kratt, men den er også plantet. Utbredelse: På Østlandet og i kyststrøk fra Oslofjorden opp til Sogn og Fjordane er morelltreet nokså vanlig. Lenger nord er det sjeldent og trolig bare forvillet. Kjennetegn: Bladene er spisse, grovt sagtannet og dunhåret på undersiden. Ved bladgrunnen (øverst på bladskaftet) sitter det store purpurfargete kjertler (hos kirsebær er disse små og grønne). De hvite blomstene som sitter 2-5 sammen i skjerm, blomstrer etter løvspretten. Morellfruktene er rødbrune og søte. |
 | Mort finnes på Østlandet, muligens også i østlige deler av Finnmark. Den er en av norges mest tallrike karpefisker. Morten lever i innsjøer og tilstøtende elver, og svømmer ofte i store stimer. Den er vanligvis knyttet til vegetasjon strandsonen der den spiser bunndyr, men i tallrike bestander lever den pelagisk og beiter zooplankton og kan også inkludere planter i dietten. Morten kan danne egne brakkvannsstammer i elvemunninger som vandrer opp i ferskvann for å gyte. Gytetiden er om våren, når vanntemperaturen har nådd 10-12 grader. |
| Kjennetegn: Mosedyrene blir ofte oversett fordi de små enkeltindividene (zooidene) bare er rundt 1 mm lange. Zooidene omgir seg med et gelatinøst, læraktig, eller kalkholdig exoskjelett, og danner kolonier på fast underlag. Koloniene kan danne forskjellige tredimensjonale strukturer, og er på en måte “fersvannets korallev”. Mosdyrene lever som oftest av å filtrere næringspartikler fra vann, men kan også gripe små byttedyr med tentaklene sine. De kan være svært vanlige i sakterennende vann. Mosdyrene er tallrike i havet, men artsfattig i ferskvann. I Norge er mosdyr dårlig undersøkt og bare syv ferskvannsarter er kjent. |
 | Moselyng (Harrimanella hypnoides) Moselyng er en liten krypende lyngplante med relativt store hvite blomster. Navnet har den fått fordi bladene er så små og tynne at de minner om moseblader. |
 | Mosemeitemark (Dendrobaena octaedra) Levested: Mosemeitemarken er den mest utbredte marken på vår halvkule, og er ikke spesielt kresen i sine krav til omgivelsene. Den tåler pH i fra 3.2 til 5.5, og finnes i det øverste laget (humuslaget) i alle typer løvskog, i enger, barskog, og jordbruksmark. Selv om den er vanlig, forekommer den sjelden i store mengder. Kjennetegn: Dette er en liten meitemark, den er 2 til 4 cm lang som voksen. Fargen er rødbrun eller brunfiolett, med bronseglans. Kroppstverrsnittet er åttekantet. |
   | Moser er grønne planter som mangler ledningsvev og ekte røtter, og de sprer seg ved hjelp av sporer. Siden røtter og ledningsstrenger mangler, blir vann og næringsstoffer tatt opp gjennom overflaten på bladene og stengelen. Bladene må derfor være svært tynne, og er ofte bare ett cellelag tykt. Det som ser ut som røtter hos mosen er noe som kalles rhizoider og brukes til å feste mosen til underlaget. Moser har det vi kaller generasjonsveksling, det vil si at de har både gametofytt- og sporofyttgenerasjon. Hos mosene er det gametofyttgenerasjonen som dominerer og utgjør den grønne delen vi forbinder med mosen. Moser er avhengig av å vokse fuktig både for å kunne ta opp næring og vann, men også for at kjønnet formering skal kunne foregå. Mosene er derfor ikke like godt tilpasset et liv på landjorda slik som karplantene er. Mosene deles inn i tre grupper; bladmoser, levermoser og nålkapselmoser. Nålkapselmoser har vi bare to arter av i Norge og de er nokså sjeldne. |
 | Moskusfe er en langragget slektning av sau og storfe. Skulderhøyden er rundt 165 cm og hanner kan veie opp til 500 kg. Moskusfeet er et flokkdyr og godt tilpasset et arktisk liv. Den livnærer seg på gress, starr, urter og vier. På Dovre har vi en populasjon som lever i snaufjellet og i bjørkebeltet. Denne populasjonen ble satt ut 1932 og dyrene kom fra Øst-Grønland. |
 | Mosskorpioner (Pseudoscorpiones) Mosskorpioner er en gruppe med få arter i Norge. De er små, bare noen |
  | I Norge er det funnet 5 arter i denne familien. Av dem er Sialis lutaria den eneste vanlige og vidt utbredte. |
  | Kjennetegn: Mudderfluene har larver som lever i vann. De blir ca. 2 cm store, mens de voksne mudderfluene er mindre. Larvane har lange trådformete gjeller langs bakkroppen. De er rovdyr, og graver seg gjerne ned i bunnsubstratet. Larvene lever både på dypt og grunt vann i innsjøer, og bakevjer i elver. Larvene gjennomgår hele ti stadier før de er klare for forpupping. De krabber opp på land, og graver seg ned i jorden der puppestadiet foregår. De voksne dyrene er trege, og finnes ofte sittende på vegetasjon langs vannkanten. |
Multene har en torpedoformet kropp med to korte ryggfiner som sitter langt fra hverandre. De har lange gjellegitterstaver som er tilpasset filtrering av næringspartikler i vannet. Multene har en verdensomspennende utbredelse, og et fåtall arter finnes også i ferskvann. Tre arter forekommer i norske farvann. | |
 | Kjennetegn: Munken er en relativt ensartet grålig spurvefugl på ca. 14 cm. der hannene har svart og hunnene rødbrun kalott på issen. Habitat og utbredelse: Munken er en ganske vanlig art i løvskog med god undervegetasjon i Sør-Norge. I våre tre nordligste fylker er den derimot mer sparsomt utbredt. Trekkforhold: Munken kommer tilbake fra overvintringsområdene i mai. Allerede i midten av august begynner høsttrekket mot de nordlige og vestlige delene av Afrika. Munk som overvintrer i Norge hekker i sentrale deler av Europa. Den norske vinterbestanden har økt betraktelig i løpet av de siste tiåra, noe som også står i stil med trenden i Storbritannia. Denne økningen av vinterfugler skyldes trolig mildere vinterklima og bedre tilgang på mat. Mat på foringsplassen: På foringsplassen liker den godt frukt og bær, men sitter også gjerne på en talgklump. |
 | Murskrukketroll (Oniscus asellus) Dette er et landlevende krepsdyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller. Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens murskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker. Maksimum lengde: 17 mm. Hode: Dekkes delvis av første forkroppsledd, jevnt avrundet i fremkant. Pannelober lange og smale, avrundet fremtil. Antenner: Nesten like lange som halve kroppslengden. Flagellum med tre tydelige ledd. Øyne: Små, består av mange sorte småøyne, sitter godt ut på hodets sider. Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte. Telson: Langt smalere enn resten av bakkroppen, bakre kant uttrukket i en smal spiss. Uropoder: Yttergrener store og tydelige, innergrener korte og smale, nesten skjult under telson. Kroppsfarge/form: Vanligvis skinnende blanke, flekket mørkebrune til grå, flekkene ofte arrangert i tre lengdestriper. Større fargeløse til gule flekker langs ytterkantene av hvert kroppsledd. Det finnes også gule, orange eller røde individer. Kroppen er tilnærmet oval, og bakkroppen skiller seg ikke tydelig fra forkroppen. Levesett: Fuktighetskrevende art som er vanlig i fuktig løvskog, komposthauger og hageavfall. |
 | Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne. |
Muslinger, små (Bivalvia Samlegruppe) I denne gruppen ligger data fra Bekkis programmet. Kulemuslinger og ertemusling som er artene i denne gruppen, hører alle til i underklasse Heterodonta. | |
Muslinger, store (Bivalvia Samlegruppe) Dammuslinger (Anodonta/Pseudoanodonta) og Elveperlemusling (Margaritifera margaritifera) som er samlet inn i Bekkis programmet. Alle tre artene hører inn i under klasse Palaeoheterodonta. | |
 | Muslingkrepsene (Ostracoda) har tolappede skall som vannloppene, men sterkere. Hode- og bryst/bakkropp er vanskelig å skille fordi skallet dekker begge uten noen godt markert overgang. Generelt mangler muslingkrepsene gode ytre artskjennetegn, og er derfor svært vanskelig å bestemme. |
 | Kjennetegn: Halvmeterstor våk der hunnen er hakket større enn hannen. I motsetning til fjellvåken har musvåken en ensartet brun stjert. Den har dessuten mer mørkt på undervingen. I tillegg har den nakne tarser, noe fjellvåken mangler. Habitat: Arten foretrekker kulturlandskap med lunger av skog. Utbredelse: Musvåken er utbredt i store deler av Eurasia. I Norge hekker de fleste fuglene på Sørøstlandet, men finnes også fåtallig på Vestlandet og i Trøndelag. |
  | Musøre er kanskje den vanligste planten i fjellet. Vest- og nordpå går den ut til kysten. Den er lite næringskrevende, og du finner den ofte i snøleie, langs stier og ved vannkanter. Kjennetegn: Dvergbusk (1-5 cm). Bladene ser ut som små museører når de holder på å åpne seg. De er blankt grønne på begge sider, de er tynne, snaue og kvasstannet, med et tett nervenett. Stammen er vedaktig, svært kort og ligger trykt til marken. Musøre blomster i juni-juli, etter løvspretten. Polarvier er svært lik musøre, men bladene har ikke tenner og dessuten vokser den på god, kalkholdig jord utenfor snøleiene. |
Tre arter i to slekter finnes langs norskekysten. De to artene i slekten Mya lever i sand, mens Sphenia binghami fester seg til harde underlag med byssustråder. | |
 | Alle tovingene i underorden Nematocera har trådformete antenner. De fleste har også en slank kropp. |
 | Myk kråkefot (Lycopodium clavatum) Kjennetegn: Myk kråkefot er 15-30 cm høy, og har en grenløs stilk på omtrent 10 cm mellom hovedskuddet og toppskuddet. Toppskuddet har sporeaks med sporepulver. Planten har myke, tette og opprette små blad. Myk kråkefot har ofte to sporeaks i toppen. Den er myk sammenliknet med stri kråkefot, og du ville nok ikke kalt den myk uten den sammenlikningen. Sporepulveret hos stri og myk kråkefot kalles heksemel, og kan brukes til litt av hvert, for eksempel små eksplosjoner. Urtidsplante: Kråkefotplanter oppsto tidlig, allerede mot slutten av silur. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Myk_kråkefot |
  | Mykt kjerringhår (Desmarestia viridis) Kjennetegn: Veks på stein, skjell og grove alger. Parvis og konsekvent motsatt greina (skota veks i par på kvar sin side av stilken). Mjukt kjerringhår er meir delikat enn vanleg kjerringhår. Mjukt kjerringhår vert omlag ein halvmeter høge, men som for vanleg kjerringhår er den ikkje sterk nok til å halda seg oppreist, så ein finn den gjerne som ei høysåte på botnen. Den finst ikkje i fjøra, anna enn lausrevne individ, men finst frå 1 m og nedover. |
I denne slekten finnes i Norge en art som lever i ferskvann og en som lever i saltvann. | |
 | Myrblåvinge (Plebejus optilete) En vanlig art i det meste av landet. |
 | |
 | Myredderkopp (Dolomedes fimbriatus) Kjennetegn: Vår største frittlevende edderkopp. Langs kroppen har den to langsgående striper som enten kan være hvite eller lysegule. Med de lange bena kan myredderkoppen gå på vannoverflaten. Leveområde: Den ser ut til å være mer eller mindre avhengig av åpent stående vann. Delvis gjengrodde myrer er sannsynligvis den beste lokaliteten for myredderkoppen. Næring: Jakter på byttedyr som rompetroll, småfisk og større insekter. |
 | |
 | Vitenskapelig synonym: Eugraphe subrosea |
 | |
 | Kjennetegn: Blomstene er mørkt røde og det er begerbladene som er størst og gir blomsten den fine stjerneformen. Planten har en kraftig underjordisk rotstokk som gjør at den sprer seg lett. Leveområde: Myrhatt er en plante som trives på fuktige plasser slik som myrer, fuktenger og vannkanter. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | I Norge finner vi to underarter av Myrsnipe. På Sørvestlandet hekker schinzii, mens ellers finner vi alpina. Arten hekker på alt fra tørre områder som strandenger, til fuktige torvmyrer i fjellet. De fleste norske fuglene finner vi i indre høyereliggende strøk. I all hovedsak foretrekkes animalsk føde, men frø konsumeres også til tider. Myrsnipa er kanskje den mest tallrike vadefuglen i landet under trekket. Store flokker opptrer langs hele kysten, høst og vår. Da trives de best på sand-, og mudderstrender, hvor de søker næring. De fleste fuglene trekker ut av landet om høsten, fra Nordsjøområdet i Nord til NV-Afrika i sør. Et fåtall fugler prøver også å overvintre i Norge. Trekktoppene ligger i periodene april-mai, og om høsten august til oktober. |
Myrtevier er en liten busk (0,2-1 m) som finnes i fjellet i hele landet, sjelden går den ned til lavlandet. Den krever kalkrik jord og trives på myrer og fuktige heier. Myrtevier har glinsende mørkegrønne, stive blad. Bladene får en karakteristisk bronsegul farge om høsten og de faller ikke av før etter ett til to år. Den er derfor lett å kjenne igjen. | |
 | Myrplanter som ser ut som gress med en eller flere hvite dusker i toppen. Duskene består av lange ullhår. |
Myrvier kan danne store vierkratt i fjellet sammen med andre vierarter. Den er lite næringskrevende og trives på myr, ved vannkanter og fuktige heier. Bladene er tykke, stive, blågrønne og omvendt eggforma. De har flat kant uten tenner og er lodne på begge sider. Den kan forveksles med lappvier som den ofte vokser sammen med. Hos myrvier er bladkanten flat, hos lappvier er den nedbøyd. Dessuten smaker sølvvierbladene beskt. | |
| |
 | |
 | |
| 3 arter hittil registrert i Norge. Larvene bygger hus av smågrus eller planterester, med barnåler stikkende ut langs sidene. |
Vidt utbredt i Norge. Larvene finnes i stillestående eller rennende vann. Trives best på steinete bunn eller på fast vegetasjon. Flygetid juni – okt. | |
Ikke tidligere registrert i Nordnorge elles på Vestlandet. Larvene lever i innsjøer og sakterennende elver med mye vegetasjon. Tåler saltholdighet opptil 10 promille. Flygetid juni – sept. | |
Stillestående og rennende vann. | |
 | To arter er kjent fra England, men vanlig blåskjell er den arten som er hyppigst funnet langs norskekysten. |
Det er 10 ulike måkearter i Norge, når bare “Måke” er oppgitt på dataskjemaet, blir de lagt inn som Larus sp. | |
 | Familien har fått sitt norske navn etter larvenes måte å bevege seg på (se foto); de kryper på en måte som kan minne om oppmåling av underlaget. Nærmere 300 arter er funnet i Norge, mens det på verdensbasis er beskrevet over 20 000 forskjellige arter. |
 | |
Kjennetegn: Mørk, lavbeint med lang busket hale, lange ører med hvite kanter og karakteristisk lyst parti i strupen. Kroppslengde inntil 56 cm, hale 20-28 cm, vekt inntil 1,8 kg. Hannen er større enn hunnen. Habitat: Finnes fra Nord-Spania og nordover, og østover til Vest-Sibir og Kaukasus. Trives i barskog og løvskog. Skumrings- og nattaktiv, solitært levesett og knyttet til trær. Næring: Lever av ekorn, smågnagere, hare, fugl, fugleegg og -unger, åtsler og en del bær. Formering: Kjønnsmodner i 2-3-årsalderen, parrer seg i juni-august og føder 2-4 (inntil 7) unger i mars-mai. Måren kan forsinke fosterutviklingen å slik justere fødselstidspunktet til tider da forholdene er gode for å ale opp unger. Spor: Skrittlengde ved sprang 40-100 cm. | |
 | |
Mørk andeigle (Theromyzon maculosum) Sjeldent forekommende. | |
 | Mørk irrmåler (Chloroclysta siterata) De mørke irrmålerne flyger fra august til november, og overvintrer som imago sommerfugl. Den samme generasjonen flyger igjen i april og mai. Arten er knyttet til skog, og larvene lever særlig på eik og rogn. |
 | |
  | |
  | |
 | Utbredelse: Dette er en art som ikke forekommer naturlig i Norge. Den har sitt opphav i det vestlige middelhavsområdet, men importeres en sjelden gang med grønnsaker til Norge. Kjennetegn: Mørksørsneglen kan bli opptil 5 cm. lang, og den tydelige kjølen strekker seg fra mantelen til dyrets bakende. Den er variabel i fargene, og opptrer i gråe og mer svarte former – gjerne sjattert slik som det avbildete individet. |
 | |
 | |
 | Naididae-familien består av små mark, sjelden over 20mm, som stort sett er gjennomsiktige og svært unnselige. De kan ha ganske store børster i forhold til kroppen, og er fine å se på i mikroskop. I Norge finnes det 27 ferskvannsarter i 14 slekter. Naididene lever i blant planter eller i sedimenter i både rennende og stillestående vann. Noen arter er detritus-spisere, men det finnes også plantespisere, parasitter og rovdyr blant dem. |
| Åtte arter i Norge. |
| Ikke registrert i Trøndelag, Troms eller Finnmark. Arten er vanskelig å skille fra N. variabilis, og er i Limnofauna norvegica oppgitt med felles utbredelse. De svømmer begge med en spiralformet bevegelse. |
| Registrert på Østlandet, Vestlandet og i Nordland. Svømmer med spiralbevegelser. |
| |
| Ikke registrert i Trøndelag, Troms eller Finnmark. Arten er vanskelig å skille fra N. communis, og er i Limnofauna norvegica oppgitt med felles utbredelse. De svømmer begge med en spiralformet bevegelse. |
 | Nakenfrøete blomsterplanter (Pinophyta) De nakenfrøede plantene er forvedete planter (trær og busker) med nål- eller skjellformete blad. Med unntak av lerk, er alle de norske artene vintergrønne. Hos nakenfrøede planter ligger ikke frøet beskyttet inne i en fruktknute slik som hos de dekkfrøede, men ligger ubeskyttet på kongleskjell eller i bærkongler. Disse artene danner derfor bare frø og ingen frukter. De nakenfrøede har ikke vakre blomster slik de dekkfrøede kan ha, men har noen blomsterlignende strukturer som ikke alltid er like lett å få øye på. Hann og hunnblomstene er adskilte enten på samme plante (sambu) eller på ulike individer (særbu). Pollen fra hannblomsten blir spredt med vinden og befrukter det nakne frøemnet på hunnblomstene(konglen). Mange av artene med kongler, har frø med frøvinge som er tilpasset vindspredning. |
Manglar sniglehus. Fleire artar er berre å sjå på grunt vatn i gytetida om sommaren. Andre artar som elles også kan finnast på grunt vatn, er frynsesnigel (Aeolidia papillosa) med mange, lange utvekstar på ryggen, Limacia clavigera med færre utvekstar med gul eller oransje farge, og Cadlina laevis der dei einaste utvekstane er dei obligatoriske hovudtentaklane og dei ytre gjellene. Den sistnemnde arten har gule prikkar. L. clavigera er registrert nordover til Sør-Troms, medan dei to andre artane finst langs heile kysten. | |
 | |
| Fire arter i Norge. |
| I Europa er arten beskrevet som kaldtvannsart i rennende vann. I Nord-Amerika er den imidlertid også funnet i littoralen i innsjøer og vann. Skolens funn stammer antakelig far utløpsbekken. |
 | |
Nattflyene er stort sett mellomstore men kraftig bygde sommerfugler som alltid har trådaktige antenner. Framvingene er vanligvis smale, mens bakvingene er korte. Nattflyene er meget variable i framvingetegningene, men hos de aller fleste artene kan man se det karakteristiske nyre- og ringmerket. Vingene ligger som regel taklagt, og kroppen er hårete. De aller fleste artene er nattaktive og oppsøker gjerne lys og sukkerblandinger. Per 2006 var det påvist 333 arter av nattfly i Norge, mens det på verdensbasis finnes drøyt 35 000 arter. Det gjør at nattflyene er den mest artsrike sommerfuglfamilien. | |
 | Nattpåfugløye (Saturnia pavonia) Nattpåfugløyet er utbredt fra Sørlandet til Finnmark. Den har mange næringsplanter og finnes i mange habitater, men den trives godt i lynghei. Arten er en utpreget vårart som flyr i april og mai. De er sjeldne å få i lysfella, men hunner kan observeres når de hviler og sprer sine feromoner for å tiltrekke seg hanner. Hunnene er større og mindre fargerike enn hannene, som har oransje undervinger og fine fiolette tegninger i overvingen. Både over- og undervinger har tydelige øyne. |
 | |
Nattsommerfugler mikro («Micro-heterocera») Mikrosommerfuglene spenner over et vidt spekter av både dag- og nattaktive “nattsommerfugler”. Her finner man de aller minste representantene innen sommerfuglordenen, som bare er millimeterlange. De største artene (store halvmøll) innen denne gruppen kan fort forveksles med makrosommerfugler. Det er blant mikrosommerfuglene de største utfordringene ligger når det gjelder artsbestemming. Hos mange grupper er det helt nødvendig med genitaliepreparering for å være sikker på hvilken art det dreier seg om. | |
Nattveveren (Nuctenea umbratica) Nattveveren er lett å kjenne med en flattrykt bakkropp som har en tydelig bladliknende tegning, og på undersiden av bakkroppen har den to hvite flekker. Grunnfargen på dyret er mørkbrun, med enkelte lysere områder her og der. Arten meget vanlig over hele Sør-Norge, både i naturen og rundt hus og bygninger. | |
 | |
| |
 | Brune og svarte, flate lav, som har et festepunkt. Vokser på stein, og er vanlig langs kysten og i fjellet. Navlelav kan bli opptil ti cm i diameter, men de fleste artene blir langt mindre. |
Nebbmunnene er en stor gruppe, med litt mindre enn 1000 arter kjent fra Norge. De fleste artene er terrestriske, men rundt 50 av dem lever på og i vann. Alle de vannlevende tegene tilhører underorden Heteroptera (teger). Fellestrekk ved Hemiptera er at de har en typisk stikke-/sugemunn (rostrum) som de suger saft av planter eller dyr med. | |
 | |
| To arter registrert i Norge. |
| Utbredt i Sør- Norge, men bare spredt registrering i Nord- Norge. Finnes som regel i elver med lite vegetasjon, og er også funnet i brakkvann. |
 | Nellikfamilien (Caryophyllaceae) I Norge har vi ca. 70 arter som tilhører nellikfamilien. Alle artene i nellikfamilien har motsatte og helrandete blader. Blomstene består av 5 begerblad og 5 kronblad (sjelden 4), men hos noen slekter er kronbladene så dypt fliket at det ser ut som ti. Vanligvis har blomstene 10 støvbærere og ett fruktemne. Frukten kalles en kapsel og inneholder som regel mange frø. De fleste norske artene i nellikfamilien tilhører ulike arveslekter som ofte er småvokste planter med hvite eller uanselige blomster. Disse kan være vanskelig å artsbestemme. Vi har også arter med ganske store og fargete blomster, hvite eller rosa. |
 | |
 | |
| Kun en art regisrtert i Norge. Hus av store blad- og kvistbiter som blir lagt tversgående i to plan. I siste larve stadium skifter byggestrukturen til langsgående. |
Sjelden i Norge. Larven finnes blant vegetasjon i littoralsonen i innsjøer og temporære dammer hvor den spiser detritus. Flygetid juni – august. | |
| Seks arter i er registrert i Norge. Små til middels store insekter. |
| Finnes i rennende vann og i brenningssonen i innsjøer. Utbredt over hele landet, men sjelden på Vestlandet. Klekketid fra april til juli. |
| Utbredt over hele landet, der den forekommer i bekker, elver og stillestående vann. Klekketid fra mai til september. |
| |
| 13 arter fordelt på 4 slekter i Norge. |
| Kun en art er tidligere registrert i Norge. |
| Forekommer i bekker, elver og stillestående vann. Vanlig over hele landet. Klekketid fra april til september. |
Alle artene i denne ordenen er marine, har en raspetunge med tre tenner i en rekke, en lang sifon som ligger i en slire, og et velutviklet lukteorgan. | |
| |
 | En art registrert i Norge. |
 | Neptunsnegl (Neptunea despecta) Kjennetegn: Den kan bli opptil 20 cm lang. Skitten hvit, gul eller lys brun. Leveområde: Den er funnet på 10 til 1200 meters dybde men er ikke et vanlig funn langs kysten vår. |
I Hovis programmet er dette en samlegruppe for Nereis og Nereis-liknende arter (slektene Platynereis, Neanthes, Perinereis og Hediste). Nereidene er typiske frittlevende arter. De har en kropp med mange like segmenter, og et utskytbart svelg med kjever i enden. Når nereidene blir kjønnsmodne, vokser parapodene (“pseudo- beina” slik at de svømmer bedre i de frie vannmassene der paringen foregår. | |
I Hovis programmet er dette en samlegruppe for Nereis og Nereis-liknende arter (slektene Platynereis, Neanthes, Perinereis og Hediste). Nereidene er typiske frittlevende arter. De har en kropp med mange like segmenter, og et utskytbart svelg med kjever i enden. Når nereidene blir kjønnsmodne, vokser parapodene (“pseudo- beina” slik at de svømmer bedre i de frie vannmassene der paringen foregår. | |
| Småmaneter (Hydrozoa), stormaneter (Scyphozoa) og koralldyr (Anthozoa) hører til denne gruppen. Manet er betegnelsen på det frittsvømmende stadiet som hydrozoene og scyphozoene har, men disse har også et polypp-stadium hvor de lever festet til et fast underlag. Mer enn 99% av artene i denne gruppen lever i saltvann. Hos dem er det som regel manet-stadiet som dominerer, mens det hos ferskvannsartene er polyppstadiet som dominerer. Dyrene er ofte gjennomsiktige og lette å overse. |
 | |
Vi har bare en viltvoksende slekt i vår flora med de to artene stornesle (brennesle) og smånesle. | |
 | |
Stornesle (særbu) og smånesle (sambu) finnes over hele landet. Dette er de eneste plantene med brennhår vår flora. | |
 | Neslesommerfugl (Aglais urticae) Neslesommerfuglen er en av våre vanligste og mest lettkjennelige dagsommerfugler. Den finnes i hele Norge, også på høyfjellet. Arten har fått sitt navn fordi larvene lever på nesle. Sommerfuglene har to generasjoner: Allerede fra mars av kan man se de første individene om våren. Det er voksne sommerfugler som har overvintret. Denne generasjonen er på vingene fram til mai og stundom juni. I juli dukker nye friske individer opp. Disse er på vingene helt fram til de går til overvintring, gjerne i september. |
 | |
 | Nettkjølsnegl (Deroceras reticulatum) Kjennetegn: Som fullvoksen kan den oppnå en lengde på 5-6 cm. Nettkjølsneglen varierer mye i farge, fra beige til brun, og så er den som regel flekkete. Den er relativt lik åkersneglen, men har mer pigmenter. Arten kalles faktisk også for åkersnegl. Man må dissekere sneglen og se på genitaliene for å bli 100% sikker på artsbestemmingen. |
 | Nettnellikfly (Sideridis reticulata) Vitenskapelig synonym: Heliophobus reticulata |
 | |
Dei to vanlegaste nettsneglartane i Noreg er antakeleg N. reticulatus og N. nitida | |
 | Nettvingene er en liten insektorden. Noen få slekter har larver i ferskvann, men de fleste arter f. eks. maurløve og gulløye (underorden Planipennia), lever hele sitt liv på land. Mudderfluene (underorden Megaloptera) regnes som en underorden til Neuroptera, larver av de mudderfluene som finnes i Norge lever alle i ferskvann. |
| Kun en art registrert i Norge. Larvene bygger trompet- formet gjemmested av silke der tuten er vendt motstrøms slik at byttedyr blir filtrert ut. Nettene kan bli opptil 12 cm lange. |
Liten vårflue med smale, mørkegrå framvinger, hver med to gule flekker. Larvene lever i bekker og små elver med moderat til svak strøm. Flygetid juni – sept. Finnes i hele Norge. | |
 | Nipigget stingsild (Pungitius pungitius) Nipigget stingsild har 8-11 ryggpigger og mangler beinplater på kroppssidene. Arten er vidt utbredt i Norge. Fisken foretrekker ferskvann med sterk vegetasjon, men finnes også i brakkvann. Den nipiggete stingsilden spiser fiskeegg, yngel, små krepsdyr og mygglarver, og blir som regel tre år gammel. |
Kjennetegn: Tannhval med svart rygg, grå sider, hvit bukside og lav ryggfinne. Den har ca 100 spadeformede tenner. Kan bli opp til 180-190 cm og veie 60-70 kg. Habitat: Finnes i nordlige kystområder i Atlanterhavet, Stillehavet, Beringhavet, Baltikum og i Svartehavet. I Norge langs kysten fra Oslofjorden til Varanger, også ved Svalbard. Lever i flokker på 2-6 dyr, finnes langt inne i fjorder der de følger stimfisk. Næring: Småsild, brisling og lodde, muligens noe laks. Formering: Kjønnsmodner etter 5-6 år, parring om sommeren, fødsler om våren etter 11 måneders drektighet. 1-3 år mellom hver kalv. | |
 | Nitella-artene finnes både i kalkrike-kalkfattige innsjøer med svært ulikt næringsinnhold. De vanligste artene er N. opaca og N. flexilis, som ikke kan skilles dersom de ikke har frukter. Disse artene er de vanligste blant alle kransalgene, og forekommer i både elver og innsjøer over hele landet. |
 | |
Enkle celler, bentisk eller planktonisk, vanligvis frittlevende. Finnes i de fleste vannforekomster, også i fuktig jord. Spesielt vanlig i næringsrike vann, og tolerant for forurensning og høyt nitrogeninnhold. Mange arter i slekten. | |
| |
Nordflaggermus (Eptesicus nilssonii) Kjennetegn: Lett kjennelig på to gylne felt på ryggen. Mørk svartbrun overside med gylne hårspisser på hodet og ryggen. Undersiden kremgul. Ungdyr mørkere enn voksne. Korte og nokså brede ører, mørk brunsvarte ører og ansiktshud. Kroppslengde 55-64 mm, hale 35-50 mm, underarmslengde 38-43 mm og vingespenn 24-28 cm. Vekt 8-17 gram. Rask flukt med dype vingeslag. Nattaktiv. Habitat: Finnes i Nord-, Mellom- og Øst-Europa unntatt Danmark, ett funn i Storbritannia. Vanligste flaggermus i Norge. Trives i kulturlandskap, skogsterreng, og hager og parker i byer. Jakter i halvåpent landskap, gjerne rundt trekronene. Dagleie i loftsrom, husgavler og i hule trær. Vinterdvale fra september-april enkeltvis i gruver, grotter, hule trær, bak bordkledning og trolig i fuktige kjellere, fritt på bergvegg og inne i smale spalter. Næring: Små tovinger utgjør 50% av dietten, tar også nattsommerfugler, biller, vårfluer og stankelbeinmygg. Formering: Ynglekolonier med 10-70 hunner, føder en eller to unger i juni-juli. | |
Nordisk blåvannymfe (Coenagrion johanssoni) Nordisk blåvannymfe er finnes i Nord-Europa, øst gjennom Asia til elven Amur. Ikke funnet i Danmark, men finnes i Finnland og det nordlige Sverige. Mangler i fjellet. Utbredt i det sørlige Norge, nord til Troms. Vanligst på østlandet, sjelden på vestlandet. Nymfene lever i mindre myrtjern, omsluttet av skog og arten krever vegetasjon av torvmose langs bredden. Dette er den minste av de norske artene vannymfer. De voksne vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra slutten av mai til begynnelsen av august. | |
 | |
| Nordlig marflo (Gammarus lacustris) Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh. |
Nordlig strandbalderbrå (Tripleurospermum maritimum subsp. subpolare) | |
Nordlig strandflatbelg (Lathyrus japonicus subsp. japonicus) | |
 | Nordskivesnegl (Gyraulus acronicus) Norges vanligste skivesnegl i ferskvann. Også funnet i relativt oligotrofe sjøer. Lever i littoralen og sublittoralen, fortrinnvis i områder med vegetasjon. |
Norsk asal er et lite tre (3-5 m). Bladene er bredt avlange, kvast dobbelt sagtannet og avrundet i toppen. Undersiden er lyst, gråhvitt filthåret. Du finner norsk asal i edelløvskogkanter og krattskog. Den er spredt i kyst og dalstrøk fra Østfold nord til Sogn og Fjordane. Planten er endemisk for Norge (finnes bare her), og den står på rødlisten over norske anvarsarter. | |
 | Slekten Nostoc danner trådformede kjeder som ligger inne i slimkapsel. Kjedene kan minne om slekten Anabaena. Cellene har gassvakuoler. Denne arten er planktonisk, mens de fleste artene innenfor slekten holder til ved bunnen. |
| Slekten Nostoc danner trådformede kjeder som ligger inne i slimkapsel. Kjedene kan minne om slekten Anabaena. Cellene har gassvakuoler. Denne arten er planktonisk, mens de fleste artene innenfor slekten holder til ved bunnen. |
I denne ordenen finner vi blant annet familien Oscillatoriaceae, som i planteplanktonkompendiet er klassifisert som en egen orden. | |
| To arter i Norge. |
| Ikke tidligere registrert nord for Rogaland. Lever i stillestående vann, gjerne eutrofe forhold. |
| |
Tidligere kun registrert i Sør- Trøndelag. Larvene er assosiert med røtter som ligger i vann. Foretrekker sakterennende vannsystemer. Flygetid mai -juni. | |
 | Tre arter funnet i Norge. |
| Unge individer lar seg ikke identifisere med sikkerhet. |
 | En art i Norge. |
Nøtteskjell registrert på Hovis programmet. | |
 | Nutkasypress (Chamaecyparis nootkatensis) Kjennetegn: Et vintergrønt tre som kan bli opptil 40 m høyt. Kan forveksles med andre sypressarter. |
 | Nutkasypress-slekta (Chamaecyparis) I Norge har vi importert to arter sypress, nutkasypress og lawsonsypress, som begge kommer fra Nord-Amerika. De har forvillet seg ut i skog og berg. De likner tujaene, men konglene er kuleforma med treharde, skjoldforma kongleskejll. Hos tujane er konglene flaskeforma med lærharde, flate kongleskjell. |
 | |
 | |
Nålefiskfamilien (Syngnathidae) Nålefiskene er lett gjenkjennelige på den tynne, langstrakte kroppen og den runde utdradde snuten der munnen sitter helt i enden. Fiskene har små gjelleåpninger og avrundede brystfinner. Nålefiskene har en spesiell yngelpleie idet hannene bærer eggene, enten i en rugepose eller festet til buken inntil de klekkes. Det er kun de ekte nålefiskene (underfamilie Syngnathinae) som finnes i Norge. Den andre underfamilien, som omfatter sjøhester, finnes kun i noe varmere farvann. Seks arter i tre slekter i Norge. | |
Nøkkerose (Nymphaeaceae indet.) Det finnes 4 arter av nøkkeroser i Norge, fordelt på to slekter: Nymphaea som er hvite, og Nuphar som er gule. | |
Nøkkerosebladbille (Galerucella nymphaeae) Arten har spredte forekomster i Norge nord til Finnmark. Både larver og voksne lever på blad av nøkkeroser, og selv om de ikke er direkte vannlevende, kommer de lett med i vannprøvene. | |
Nøkkerosefamilien (Nymphaeaceae) Det finnes 4 arter av nøkkeroser i Norge, fordelt på to slekter: Nymphaea som er hvite, og Nuphar som er gule. | |
 | Nøttekråke (Nucifraga caryocatactes) Kjennetegn: En brun fugl som har små hvite flekker. Den har et langt, svart og kraftig nebb. Undergumpen er hvit, og stjerten har et hvitt endebånd. Både størrelse og fluktmåte minner om nøtteskrike, men nøttekråka har kortere stjert. Habitat: Virker å være nært knyttet til forekomster av hassel i Norge. Etter invasjoner av den østlige underarten har man også funnet den i forbindelse med forekomster av sembrafuru. Utbredelse: Den tradisjonelle norske underarten finnes hekkende på Sørøstlandet og på Vestlandet. Begge områder har gode forekomster av hassel. Etter storinvasjonen av østlige nøttekråker i 1994/1995 har den også etablert en liten hekkebestand i Trøndelag. Her oppe i forbindelse med sembrafuruforekomster. Forflytninger: Vanligvis en stasjonær art gjennom året. Ved dårlig frøsetting på hhv. hassel eller sembrafuru kan fugler vandre bort fra sitt normale utbredelsesområde. Spesielt de østlige nøttekråkene foretar med ujevne mellomrom store utvandringer. Næring: Dette er en næringsspesialist. De vestlige fuglene hamstrer hasselnøtter, mens de østlige samler frø fra sembrafuru. De spiser også insekter og andre evertebrater. Hamstrete nøtter og frø utgjør mye av næringen til reirungene deres. Hekkebiologi: Nøttekråka er en monogam art som muligens er tro mot sin partner gjennom hele livet. I mars og april bygges et omfattende reir med god islolasjon i løpet av knappe to uker. Tre til fem egg ruges i 18 dager, mens ungene ikke flyger ut av reiret før etter tre nye uker. |
Tre forskjellige arter langs norskekysten. Alle artene lever på sand, grus eller mudderbunn fra relativt grunt vann ned mot 200 meters dybde. | |
Nøtteskjellfamilien (Nuculidae) Tre arter i en slekt finnes langs norskekysten. | |
  | Nøtteskrike (Garrulus glandarius) Kjennetegn: Nøtteskrika er lett å kjenne igjen på de skimrende lyseblå og hvite feltene i vingene. Over- og undergumpen er hvit, og stjert og armsvingsfjær er svarte. Den har et svart felt fra nebbrot og bakover under øyet. Resten av kroppen går i oransj-brune nyanser. Sang: Lyden er et støyende “kræh” eller et musvåklignende “piææ”. Habitat: Den trives i gran og blandingsskog, og går ikke høyere opp mot fjellet enn granen. Utbredelse: Vanlig i skogtrakter i hele Sør-Norge. Arten er fortsatt i ekspansjon nordover, og finnes nå trolig hekkende nord til Troms. Den har en omfattende utbredelse på verdensbasis. Fra Vest-Europa til det østlige Kina og det nordlige India. Det er en rekke underarter som avløser hverandre innenfor utbredelsen. Forflytninger: Nøtteskrika er normalt stasjonær hele året men kan forflytte seg når mattilgangen svikter. Massevandringer kan også utløses av for stor populasjonstetthet. Invasjoner østfra skjer av varierende intensitet med jevne mellomrom. Næring: Sommerstid spiser den insekter, mark, små pattedyr, fugleunger og egg. Mat (eikenøtter, korn og til og med småpoteter) hamstres til vinteren, og den benytter seg også flittig av foringsplasser. Hekkebiologi: Hekking skjer tidlig på våren. Reiret bygges av kvister og plantestengler høyt oppe i et tre med tørt gress som fóring. Eggene legges i mai-juni, og rugingen tar 16-17 dager. Selv om ungene er flygedyktige etter 20 dagers mating, fortsetter foreldrene å mate dem i ytterligere noen uker. |
  | Likner på blåskjell, men er rundere i framenden. Dessuten går de sirkulære sporene i skjellet mot en kul (umbo) som ligger litt på oversida av framenden. O-skjell kan bli dobbelt så store som blåskjell. Arten er funnet langs heile kysten og lever fra grunt vann ned mot 150 meters dybde. |
| Underslekten er den største innen Aedes og inneholder 15 arter i Norge. |
Relativt sjelden art med flekkvis utbredelse i Europa. Larvene lever i små, temporære dammer. Hunnen suger blod av mennesker og andre pattedyr, og er beskrevet som en aggressiv stikker. Er kjent fra Østlandet. | |
| 5 arter tidligere registrert i Norge. Larvene bygger hus av både smågrus og planterester. |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i innsjøer og dammer, helst med fast bunn eller bunn dekket av et tynt siltdekke. Har også blitt funnet i brakkvann med opptil 10 promille saltholdighet. Flygetid juni – sept. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Denne arten er meget lik former av både buelinjet og rettlinjet engfly. Ofte må genitaliepreparering til for å skille disse artene. | |
2 arter registrert i Norge. Larvene bygger hus av plantebiter arrangert i en spiral i lengderetningen. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i humusrike, langsomtrennende og stillestående vann. Flygetid mars – juli. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Det finnes omkring 50 busker og trær i oljetrefamilien. I Norge har vi 4 slekter: ask og liguster som vokser villt, og syrin og gullbusk som er plantet som prydbusker. Oliven hører også til denne familien, men den må ha det varmere enn vårt klima. Familien kan du kjenne igjen ved at bladene sitter parvis mot hverandre. Det ser du ikke så ofte hos andre trær og busker. Blomstene har bare fire kronblad. | |
| En art i Norge. |
| Arten er tidligere kjent fra små, delvis dystrofe sjøer, og fra myrdammer. Den er tidligere kjent fra en lokalitet i Norge, Kårstø. |
En art i Norge, regnbueørret. | |
Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens myrskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker. | |
| En art i Norge. |
| Arten er sjelden i Norge og har status som direkte truet. I Europa har den vært relativt vanlig, men regnes nå som sårbar p.g.a. forurensing. I Norge er arten kjent fra det sørlige Østlandet og Aust-Agder. Nymfene lever fortrinnsvis i elver og bekker med rent, klart vann, og med stein eller grus på bunnen og breddene. Flygetid fra juni til september. |
 | Oocystis danner autosporer. Bildet viser tre ellipse-formede autosporer som ligger innenfor en kraftig morcellevegg. Autosporene frigjøres ved at morcelleveggen sprekker opp. O.lacustris har elliptiske celler som finnes i ovale kolonier. Cellelengden rundt 10 my. En av de mest karakteristiske artene i oligotrofe vann. |
| Oocystis danner autosporer. Bildet viser tre ellipse-formede autosporer som ligger innenfor en kraftig morcellevegg. Autosporene frigjøres ved at morcelleveggen sprekker opp. O.lacustris har elliptiske celler som finnes i ovale kolonier. Cellelengden rundt 10 my. En av de mest karakteristiske artene i oligotrofe vann. |
| Oocystis danner autosporer. Bildet viser tre ellipse-formede autosporer som ligger innenfor en kraftig morcellevegg. Autosporene frigjøres ved at morcelleveggen sprekker opp. O.lacustris har elliptiske celler som finnes i ovale kolonier. Cellelengden rundt 10 my. En av de mest karakteristiske artene i oligotrofe vann. |
| En art registrert i Norge tidligere. |
Kjennetegn: Som mange av de andre artene i familien Macrotrichidae har den et nokså pussig utseende. Leveområde: Den ser ut til å være vanligst i næringsfattige, helst større innsjøer, hvor den holder til «især paa saadane Steder, hvor Bunden er mudret og bevoxet med talrige Vandplanter» (etter G. O Sars). Utbredelse: Arten har en nordlig utbredelse; den er vanlig i Skandinavia helt opp til Finnmark og Kola. Også kjent fra Skottland, men mangler i det kontinentale Europa. Den ser også ut til å mangle i fjellet. En relativt vanlig art. | |
 | |
 | |
 | Oransjeskogsnegl (Arion fuscus) Gulbrun nakensnegl med et svakt mørkt bånd på ryggen som kan være delt av en tynn lys stripe i midten. Arten har gult kroppsslim og kan bli opptil 6 cm. lang. |
 | |
 | |
 | |
| Slekten har tre arter registrert fra Norge. Mange arter i denne slekten forekommer i rennende vann. |
| Funnet i stort sett hele landet. Lever som regel i elver med steinet bunn og lite vegetasjon. |
| Vanligst i Nord-Norge, men også funnet i Oppland og Buskerud. Som regel i elver med steinet bunn og lite vegetasjon, men også i eksponerte sjøer lengst nord i landet. |
 | |
Oretrærne har grå eller svartgrå, jamn bark og kvister som lett brekker. Både han- og hunnraklene dannes om høsten. Blomstringen skjer i god tid før løvspretten. Raklene blir kuleforma og treharde under modningen (orekongler). | |
 | |
 | Ormesnegl (Boettgerilla pallens) Kjennetegn: En meitemarklignende snegl som blir opptil 4-5 cm. lang. Kroppsfargen er ensartet lysegrå, og arten har kjøl. Dette er en innført art, som er i ekspansjon i Norge. |
 | Ormetelg (Dryopteris filix-mas) Utbredelse: Finnes i omtrent hele Norge, og i store deler av Sverige, Danmark og sørover i Europa. Kjennetegn: Stor bregne på 25–130 cm. Bladene sitter i rosetter nede ved bakken på korte jordstengler. De grove stenglene har skjell som er gulbrune eller lyst blekbrune. Bladplatene er spisst lansettformede og bredest på midten. Bladene er dobbelt flikete, mellom- eller mørkegrønne, myke, og mangler kjertelhår. Bladene er grønne bare om sommeren. Midtnerven har også skjell, de er blekbrune og sitter særlig tett øverst og mer spredt lengre nede. Sekundærflikene (de minste flikene) har tenner langs hele bladkanten, og kanten er ofte litt inn- eller nedbøyd. De ca. 5-8 sporehushopene (sori) sitter spredt på hele undersiden av sekundærfliken, og har tynne slør (indusium). Sløret er nyreformet og ca. 1,5 mm brede. Bruk: Planten har vært benyttet som medisinplante, spesielt som kur mot innvollsorm, derav navnet. I dag frarådes all bruk av planten til innvortes bruk, på grunn av giften filicin. Bregner oppsto allerede i devon. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Ormetelg |
 | Orrfuglen er en hønsefugl som lever i skog og heilandskap. Orrfuglene kan virke ganske runde i kroppen, lik de fleste andre hønsefuglene. I tillegg har orrfuglene kraftig nebb som er velegnet til å beite planter og knopper med. Hannen er svart med noen hvite fjær under stjerten. Hunnen kalles orrhøne. Den er spraglete rødbrun. Orrhønene går lett i ett med skogbunnen, og de er vanskelige å oppdage når de sitter på bakken. Om sommeren beiter orrfuglene på bær og lyng som de finner på skogbunnen. Når du går i skogen kan en orrfugl plutselig flakse opp. Den forsvinner raskt mellom trærne med hurtige vingeslag. Om vinteren beiter orrfuglene på bjørkeknopper. Om våren samles de på spillplasser på myrer og islagte vann. Hannene lager en buldrende spillyd som du kan høre på langt hold. De sloss om å være i sentrum av leiken. Senterhanene er de som får parre seg med flest orrhøner. |
| 2 arter tidligere registert i Norge. |
| Arten er sjelden i Norge. Den er tidligere funnet i Østfold, Akershus, langs kysten av Telemark, Agder-fylkene og i indre deler av Rogaland. I Europa er den vidt utbredt, men hovedsakelig i sør. I Norge er arten klassifisert som sårbar. Nymfene ser ut til å foretrekke næringsrike vann og dammer i myrterreng. Flygetid i Norge fra sent i juni til midten av august. |
Den største underfamilien i Norge med ca. 250 arter fordelt på 57 slekter. | |
| En stor slekt med 23 arter fordelt på fire underslekter i Norge. |
| Artsrik slekt. Larvene av europeiske arter kan ikke bestemmes lenger enn til underslekt.” |
 | |
 | Diameter 1-30 my. Enkle tråder uten forgrening. Endecellene kan ha en annen form enn de andre cellene. Tråden kan ha en krypende bevegelse på fast underlag. |
| Diameter 1-30 my. Enkle tråder uten forgrening. Endecellene kan ha en annen form enn de andre cellene. Tråden kan ha en krypende bevegelse på fast underlag. Noen ganger danner trådene tette matter, mørkegrønn eller blågrønn på farge. Meget vanlig i alle typer vann, enten planktonisk eller bentisk.Kan også forekomme I luft på våte stener eller jord. |
Klassifisert som en egen orden i Planteplankton-kompendiet. Trådformete alger med eller uten heterocyster. | |
| |
  | Kjennetegn: Kjennes igjen på de runde, buttkantete bladene med litt store tenner som skjelver ved det miste vindpust. Det gjør de fordi bladene sitter på lange, flate bladskaft. Barken er blank og gulgrønn. Levområde: Osp er vanlig i skog og tørre lier i hele landet opp til 1200 m. Den er lyskrevende og blir skygget ut hvis den får konkurranse fra høyere trær. Osp var blant de første trærne som vandret inn i Norge etter istiden. Formering: Den setter mye rotskudd og utløpere og formerer seg vegetativt på denne måten. Tette ospekratt kan derfor være svært vanskelig å rydde. Anvendelse: Barken ble tidligere ble brukt til dyrefôr og osp alltid vært et viktig tømmertre til ulik bruk, i vår tid f. eks til fyrstikker. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
  | |
 | |
 | |
 | Vi har ingen eksperter på muslingkreps ennå. Derfor er ikke denne gruppen bestemt videre. |
En ikke- introdusert art finnes langs norskekysten. | |
Kjennetegn: Oteren er lang og slank med korte bein og rett hale. Kroppslengde inntil 80 cm, hale inntil 50 cm og vekt fra 6-10 kg. Oteren har svømmehud mellom tærne og hannen er større enn hunnen. Habitat: Man finner oteren i Asia, Nord-Afrika og i Europa. Den lever nær vann (både ferskvann og saltvann) og er en god svømmer. Næring: Hovedsaklig fisk, men også kreps, krabber og småpattedyr. Formering: Oteren kjønnsmodner i 2-3-årsalderen. Den kan parre seg hele året. De fleste fødsler skjer på våren og forsommeren, men fødsler kan skje hele året gjennom. Spor: Skrittlengde i sprang er fra 80-100 cm. | |
Ovalt venusskjell (Timoclea ovata) Lever i sand og grus utenfor kysten muligens helt ned til kontinentalsokkelen. | |
7 arter i denne slekten er registrert i Norge. Larvene spinner ofte hus som består kun av silke eller silke + detritus og finnes i både rennende og stillestående vann. | |
Både rennende og stillestående vann. Larven kan ikke bestemmes videre. | |
 | Padda er registrert fra alle fylker i Norge bortsett fra Troms og Nordland. Selv om padda er et lavlandsdyr, er den blitt funnet i tusen meters høyde. Den lever på fuktige og delvis tørre steder i skog og mark, ofte også i kulturlandskaper. Padda er nattlevende, og holder seg skjult om dagen. Den gyter i dammer, tjern og sakterennende elver, og ungdomsstadiene bruker ca. to måneder før de metamorfoserer (utvikler seg til den voksne formen). Kjennetegn: Paddearten som finnes i Norge er brun, med lysere og mørkere flekker. Padder skiller ut stoffer i huden, blant annet bufonin, som beskytter mot å bli spist. Padder kan bli over 30 år gamle. |
En art i Norge. Padda er registrert fra alle fylker i Norge bortsett fre Troms og Nordland. Selv om padda er et lavlandsdyr, er den blitt funnet i tusen meters høyde. Den lever på fuktige og delvis tørre steder i skog og mark, ofte også i kulturlandskaper. Padda er nattlevende, og holder seg skjult om dagen. Den gyter i dammer, tjern og sakterennende elver, og ungdomsstadiene bruker ca. to måneder før de metamorfoserer (utvikler seg til den voksne formen). Padda hopper dårlig, og den vortete huden er ofte tørr. Hvis paddene blir irritert, kan den skille ut bufonin (et farlig giftstoff) gjennom huden som en ikke bør få i munnen eller på tynne hudpartier. | |
 | Paddetorsken blir kalt havets rumpetroll, og det med rette. Med sin spesielle form og farge, kan den ikke forveksles med noen annen fiskeart. Paddetorsken har et bredt og flattrykt hode, og kroppen smalner sterkt av mot halen. Første ryggfinne er redusert til tre korte stråler, og under haken er det en liten skjeggtråd. Paddetorsken kan bli opptil 30 cm lang, og trives på grunt vann blant tang på steinbunn. Den lever enkeltvis, og spiser børstemark, pigghuder, småfisk og reker. Paddetorsken finnes langs norskekysten nord til Lofoten. |
| En art i Norge. |
| Oligotrof til mesotrof art. Den er tolerant for lav pH, og er vanlig i humøse og i forsurede sjøer. Slekten har bare en kjent art i Europa, og en i Nord-Amerika. |
 | Strandreke (Palaemon elegans, P. adspersus) kan være nesten gjennomskinnlig, men er i stand til å endre farge. Det ene antenneparet er svært langt. P. adspersus er registrert nordover til Hordaland, P. elegans nordover til Møre. |
Denne underklassen inneholder tre arter ferskvannsmuslinger som finnes i Norge: elvemusling, vanlig- og flat dammusling. | |
Muslingene har like skall med en rand av små tenner langs hengselkanten. Dyrene filtrerer ikke vannet for matpartikler, men sorterer ut matpartikler fra bunnsedimentene. | |
Slekten Pandorina hører sammen med slektene Volvox og Eudorina. Cellene har flageller. Den danner ellipseformede kolonier, vanlig 8-16 celler. Kolonien omgis av et klart gelehylster og på bildet kan en se at flagellene stikker ut. Cellediameteren 10-17 my og hele kolonien kan bli 60 my og mere. | |
 | Slekten Pandorina hører sammen med slektene Volvox og Eudorina. Cellene har flageller. Den danner ellipseformede kolonier, vanlig 8-16 celler. Kolonien omgis av et klart gelehylster og på bildet kan en se at flagellene stikker ut. Cellediameteren 10-17 my og hele kolonien kan bli 60 my og mere. |
Panserulke (Agonus cataphractus) Kroppen til panserulka er kantet i tverrsnitt, noe som kommer av at arten har 8 langsgående hudben. Hudbenene har vanligvis kjøler og pigger noe som gjør at panserulka blir ru å ta på. Arten har små tenner og fire kraftige, spisse torner på snuten. Under disse tornene har panserulka to og under munnen mange små skjeggtråder. Panserulka er en utpreget Øst- Atlantisk art som finnes langs hele norskekysten fra littoralen om sommeren til 270 meters dybde om vinteren. Den blir sjelden lenger enn 15 cm, om liker seg i motsetning til andre ulkefisker godt på bløtblunn. | |
Kroppen til panserulkene er kantet i tverrsnitt, noe som kommer av at dyrene har 8 langsgående hudben. Hudbenene har vanligvis kjøler og pigger noe som gjør at panserulkene blir ru å ta på. Artene har små tenner og rundt munnen har panserulkene små skjeggtråder. Panserulkene er marine arter som finnes i kystnære områder. I Norge har vi to arter. | |
 | |
 | |
| Seks arter i Norge. |
| Artsbestemmelsen er ikke helt sikker. Arten har blitt rapportert fra oligotrofe humuspåvirkede sjøer. |
| Oligotrof art. Finnes i humuspåvirkede sjøer. |
| En art i Norge. |
| Usikker bestemmelse. Slekten har 2 arter i Europa; P. niger (Kieffer) og P. uliginosus. Larven til P. niger er beskrevet, men larven til P. uliginosus er ikke kjent. Larven dere har funnet er ikke P. niger, så sannsynligheten er stor for at dere har funnet P. uliginosus. Men vi kan ikke være helt sikre. P. uliginosus ble opprinnelig beskrevet i Sverige, men er også funnet i Frankrike og Italia. Den er funnet i dystrofe dammer og innsjøer. |
| To arter i Norge. |
| Spredt utbredelse i Norge. Ikke tidligere funnet i Telemark eller Midt- Norge. Arten er en bunnform som helst lever i større vann. I Mjøsa er den funnet ned mot 100 meters dyp. |
Dette er små, slanke copepoder, for det meste mindre enn 1 mm. De fleste av de mer enn 40 artene i denne slekten finnes på den sørlige halvkule, men 3 arter er registrert | |
| Ti arter i Norge. |
| Euryøk art. Lever i littoral- og profundalsonen i vann og innsjøer. Også i forurensede vann. |
| Artsrik slekt, 6 arter foreløpig kjent i Norge. Kan ikke bestemmes videre som larve. |
| To arter funnet i Norge. |
| Slekten har 4 arter i Europa. De lever i stillestående vann av alle størrelser og rennende vann. I Norge er 2 arter kjent. Larvene kan ikke bestemmes med sikkerhet. |
| Syv arter i Norge. |
| Oligotrof, arktisk til subarktisk littoralart. Opprinnelig beskrevet fra svensk Lappland. Funnet i fjellet i Sør-Norge. |
| Oligotrof littoralart. |
| 20 arter er kjent fra Europa, fra mange forskjellige biotoper. Kan ikke bestemmes videre som larver. |
| To arter i Norge. |
| Larvene lever i stillestående og/eller rennende vann på mudder- eller sandbunn. Larvene kan ikke bestemmes videre. To arter er kjent fra Norge. |
Park-, kjempe- og hybridslirekne (Reynoutria ×bohemica/japonica/sachalinensis) Kjennetegn: 1–2,5 meter høy flerårig plante med lange, bambusliknende skudd som visner ned hver høst. | |
Parklind er et prydtre som som står i parker og hager. Du finner den i alle fall rundt Oslofjorden, i Bergen og i Sør Trøndelag (Ørland). Parklind er en hybrid mellom lind og storlind. Den er således en mellomting mellom sine foreldrearter, men kan skilles fra dem på kombinasjonen av bladskaft uten hår og harde nøtter. | |
  | Parkslirekne (Reynoutria japonica) Kategori: Høy risiko på Norsk svarteliste 2007. Kjennetegn: Parkslirekne kan bli 50 – 250 cm. høy. Fra et underjordisk system av kraftige røtter og jordstengler vokser det tykke, hule ofte rødlige stengler. Øvre del grenet. Store læraktige bredt eggrunde blader med tvert avsatt spiss. Har klaser med små hvite blomster, som kan være rosa. Planten er flerårig. Opprinnelse: Opprinnelig fra Øst-Asia. Kom til Europa i 1825 som prydplanter. Utbredelse: I Norge lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten, nord til Tromsø. |
 | En art i Norge: stort kamskjell. |
I denne gruppen er det plassert funn av kamskjell som ikke kan bestemmes videre. | |
 | Grønnalge-slekten Pediastrum er lett kjennelig. Kolonien danner en stor flat skive hvor de enkelte cellene er tydelige og hvor randcellene er annerledes utformet enn cellene i midten. Diameteren kan bli over 200 my. |
| Grønnalge-slekten Pediastrum er lett kjennelig. Kolonien danner en stor flat skive hvor de enkelte cellene er tydelige og hvor randcellene er annerledes utformet enn cellene i midten. Diameteren kan bli over 200 my. |
| |
To arter i to slekter er mest vanlig langs norskekysten. Alle artene borer i treverk, og skjellene har en spesiell form som er tilpasset muslingenes levesett. | |
Pelemark, peleskjell (Teredo navalis) Boregangene til pelemarken er ofte funnet i drivende ved. Gangene er kledd med et tynt kalklag på innsiden. Pelemarken er vidt utbredt over hele verden. | |
 | Pelikanfotsnegl (Aporrhais pespelecani) Den vanligste pelikanfotsneglen kan bli 5 cm lang, og lever på sand og mudderbunn på 9 til 133 meters dybde. Er registrert nord til Lofoten. |
To arter er kjent i Norge. | |
Pelikanfotsnegler (Aporrhaiidae) Sneglehusene har knuterekker på vindingene som i munnranden forsetter i fingerformige utvekster. Det finnes mange fossile arter men også noen nålevende. To arter i en slekt er kjent fra Norge. | |
Slekten inneholder omkring 60 arter. Vi har to arter i vår flora; pengeurt og vårpengeurt. De er nokså enkle og skille. Vårpengeurt har bladrosett som kan overvintre som grønn og fruktene er mindre enn hos pengeurt. Pengeurt har bare blad oppover stilken som gulner, og visner raskt. | |
 | Denne muggsoppen er kjent for de fleste som opphavet til Penicillin som er brukt mot mange infeksjoner. Denne muggsoppen er fløyelsaktig og ofte ensfarget grønn, lysegrønn eller blågrønn. |
 | De pennate diatomåene har avnlange skall. På bildet ser du en liten koloni av slike celler. |
Dette er en registrering av pennate kiselalger (Diatomeer) som ikke er bestemt videre. | |
| 4 arter kjent fra Norge. Larvene kan ikke artsbestemmes. |
 | Peparalge (sjå merknad) (Osmundea truncata) Algen er bruskaktig, inntil 10 cm høg. Den har ein peparaktig smak, men ein bør ikkje ete for mykje av den då den inneheld halogenerte organiske sambindingar. Den finst i fjørepyttar på relativt bølgjutsatte stader. Det har vore ein del samanblanding av artar i Noreg, men det vi kjenner som peparalge er funnen nord til Nord-Trøndelag. (Forskarar meiner at tidlegare registreringar av peparalge – Laurencia pinnatifida i Norge eigentleg er O. truncata. Det norske navnet er behalde her, sjølv om det kanskje må tilfalla den sjeldnare O.pinnatifida ). |
Pepperskjell (Scrobicularia plana) Kan bli opptil 65 mm lang, og lever i bløtbunn i fjæresonen. | |
| |
| Perciformes er den største og mest artstrike gruppa av fisk med nesten 10 000 arter på verdensbasis. På norsk er gruppa gjerne kalt “abborliknende fisk”, og den inneholder både salt- og ferskvannsfisk. |
 | |
 | |
 | Ferskvannsart. |
 | |
| |
 | |
 | |
 | |
Perlesli (Pilayella littoralis) Kan forvekslast med Ectocarpus (t.d brunsli), men perlesli har motsatt forgreining og formeiringsstrukturar som ligg som perle på ei snor, mens Ectocarpus forgreiner seg med kun ei grein om gongen, og formeiringsorgana er pæreforma i enden på sidegreiner. Finst ofte som påvekst, ikkje minst på tang og tare, der dei gjerne kan sjåast der dei brune tustane flyt utover frå verten. | |
 | Perleugla er den nest minste ugla i Norge. Det er sjelden å se perleugla ute i skogen. Den sitter gjerne godt gjemt inne mellom greinene i et bartre. Det er når perleugla kikker ut fra reirplassen sin at du kan studere den på kloss hold. De gule, store øynene skiller den lett fra en Det de fleste forbinder med perleugla er sanglyden til fuglen. Allerede i februar/mars kan du Når det er mye mus, kan perleugla få fram store ungekull på 7-8 unger |
 | |
| 8 arter i fem slekter i Norge. |
 | |
 | Phacus er en slekt som har store celler som er helt avflatet som en skive. Celleoverflaten er dekket av striper. Forekommer ofte i pytter med organiske næringsstoffer. Størrrelsen er 30-40 my. |
| Phacus er en slekt som har store celler som er helt avflatet som en skive. Celleoverflaten er dekket av striper. Forekommer ofte i pytter med organiske næringsstoffer. Størrrelsen er 30-40 my. |
| Kun en art registrert i Norge. |
Funnet i hele Norge. Larven lever i rolige bekker, elver og myrvann. Flygetid juni – okt. | |
| To arter i Norge. |
| Lever i stillestående og rennende vann. Minst 3 arter kjent fra Europa, hvorav 2 er kjent fra Norge. Pupper og larver kan foreløpig ikke artsbestemmes. |
En art i Norge og resten av Fennoskandia. | |
Den nøyaktige utbredelsen i Norge er lite kjent. Larvene er plantespisere og lever i mosedotter i stillestående vann. | |
 | Sl. Phalacroma finnes i sjøvann. Cellen er sterkt avflatet fra siden. Hos P. rotundatum sitter to tverrfurer et stykke under toppdelen. |
Sel registrert på Kystprogrammet. | |
 | Denne edderkoppen kan likne litt på en vevkjerring (Ophiliones), liten kropp ca. 8 mm med meget lange tynne bein. |
En art i Norge. | |
| En art i Norge. |
| Fem arter registrert i Norge. Alle artene er fullstendig terrestriske. |
| 2 arter tidligere registrert i Norge. Larvene bygger hus av stråbiter som blir arrangert i en spiral i lengderetningen. |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjon i stillestående eller sakterennende vann. Flygetid april – juni. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i stillestående vann blant vegetasjon. Flygetid april – august. | |
| Larvene i denne familien bygger hus av plantemateriale. De finnes i mange typer ferskvann, men foretrekker langt på vei stillestående eller sakteflytende vann. I Norge finnes 12 arter i tilsammen 7 slekter. |
| |
| Denne klassen inneholder kun arter som lever i ferskvann. Artene har et gelatinøst exoskjelett. I Norge er det registrert 6 arter i tre familier. |
Artene i denne ordenen har et prostomium (“hode”) med minst et par antenner, og ofte ekstra palper. De kan også ha kjever og har et utskytbart, muskuløst svelg (pharynx). Detter er den ordenen med flest arter, og de fleste av dem er frittlevende. | |
Da P. salictella ble delt i to arter i 2011, endret arten som forkommer hos oss navn til P. heringiella. | |
| En art i Norge. |
| To arter i to slekter finnes i Norge. Husene er kjennetegnet ved å være venstresnodd og skallet er tynnvegget og blankt. |
Pigget rekeklo (Ceramium shuttleworthianum) Er vanleg nederst i fjøra på bølgjeutsatte stader | |
 | Pigghudene omfatter bl.a. sjøstjerner, slangestjerner, sjøpølser og kråkeboller. Felles for alle er at de har en ytterhud som inneholder kalk. Hos noen grupper, som f. eks. sjøpølsene, er kalkdelene redusert til spikler, mens kråkebollene har et hardt ytre kalkskjelett. Pigghudene har et frittsvømmende larvestadium, mens alle voksne dyr er bunnlevende. |
Pigghå er vår vanligste hai, og den blir opptil 123 cm lang. Pigghåen er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, og er funnet langs hele norskekysten. Arten svømmer i stim, normalt på 10 til 200 meters dybde, hvor den jakter sild, torskefisk og virvelløse dyr. Hunnene kommer til kysten på grunnere vann når ungene skal komme til verden. Pigghåen har lenge vært utsatt for kommersiellt fiske. Før ble den kun fisket for den lille, fete leveren, men de siste årene har pigghå- kjøtt blitt en anvendt eksportartikkel. På grunn av den sene kjønnsmmodningen, lange drektighetstiden (18-22 måneder) og høye levealderen er arten utsatt for overfiske. Allikevel er det bare Norge som har innført et minstemål (70 cm) på pigghå. | |
| Flereårige vass- og sumpplanter i ferskvann. | |
  | Piggkorstroll (Marthasterias glacialis) Kjennetegn: Den største sjøstjerna. Diameter er vanligvis ca 20 cm men kan bli inntil 1 meter. Store, kraftige plassert i tre rader. Piggene er hvite med lilla tupp. Leveområde: Ikke så vanlig på grunt vann, men kan finnes der. Utbredelse: Arten er vanlig langs helekysten. |
Piggskaten er en av de vanligste skatene langs kysten, den lever på sand- og mudderbunn og kan bli minst 20 år gammel. Et annet navn er piggrokke. | |
  | Piggsvin (Erinaceus europaeus) Utbredelse: Piggsvinet finnes i dag utbredt langs kysten fra Svenskegrensa til Helgelandskysten. På Østlandet går den lenger inn i landet, i dalstrøka nord til Oppland. Piggsvinets historie i Norge består av tilbakeganger og re-etableringer. Klimavariasjoner har trolig skylden for at den nærmest forsvant helt på 1700-tallet, bortsett fra i Østfold. Dagens forekomst skyldes tildels at mennesker har satt ut piggsvin i store deler av utbredelsesområdet. Levested: Arten er opprinnelig en løvskogsart, men finnes i dag i villahager, parker, kulturlandskap og andre grøntområder. Trives best i busker, kratt, enger, grøftekanter, villniss og uryddige hager der det finner både mye mat og gode skjulesteder og bolmaterialer. Størrelse: Voksne piggsvin: Lengde 25-40 cm, vekt 700-1600 gram. (Maks. kroppstørrelse 3 år dvs. 4. levesommer). Kjønnsmodning: I Norge er hunn-piggsvin antakelig ikke kjønnsmodne før i sin 3. levesommer, dvs. når de er 2 år (mulig hanner noe før). Sørover i Europa er de kjønnsmodne i sin 2. levesommer (11 måneder). Parringstid: April-mai-tidlig juni, så fort snøen har smeltet og de er ute i aktivitet etter vinterdvalen. Parring kan også forekomme senere utover sommeren så lenge kjønnshormonene produseres. Drektighet: 30-49 dager med gjennomsnitt på 35 dager. Fødsel: Oftest i slutten av juni, men unger kan fødes både tidligere og senere på sommeren. Ungene kommer fram fra ynglebolet når de er 3-4 uker gamle, og forlater bolet for godt når de er 5-6 uker gamle. Kullstørrelse: 1-10, gjennomsnittlig 5. Levealder: Opptil 10 år i fangenskap, sjeldent mer enn 5 år i naturen. Stor dødelighet første leveåret. Bol: Runde bol av tørt løv og gress, 30-60 cm i diameter, under busker, trerøtter, hull i bakken, på enger og jorder med høyt gress, i steingjerder, kompost- og løvhauger, krypkjellere, under uthus, dukkestuer, trapper og terrasser. Næring: Hovedsakelig makro-invertebrater som store insekter, larver, snegler, meitemark, fuglunger, museunger, ormer, frosker, åtsler, nedfallsfrukt, bær og sopp. Ekskrementer: 0,7-1 cm tykke og 3-4 cm lange sorte pølser fulle av insektrester. Aktivitetsområde: Hannpiggsvin har mer enn dobbelt så store aktivitetsområder som hunnpiggsvin om våren i parringstida (4 km2 i Trondheim), fordi de beveger seg over store avstander for å lete opp hunner å parre seg med. Et hannpiggsvin går uten problemer 3-5 kilometer per natt med en hastighet på opptil 120 meter per minutt. |
 | Piggsvinfamilien (Erinaceidae) I Norge finnes det kun en art, nemlig det vi bare kaller piggsvinet. På verdensbasis er det omtrent 20 arter fordelt på ni slekter. Familien er naturlig representert i Europa, Asia og Afrika, og den er innført til New Zealand. |
 | |
Piggulke (Micrenophrys lilljeborgii) Kjennetegn: Piggulken har en lang og tre korte pigger på forgjellelokket og ryggen er ru av torner. Til forskjell fra dvergulke, som arten er mindre enn, har piggulka bare en piggstråle og to bløtstråler i bukfinnen. Den blir som regel ikke større enn 5,5 cm lang. Utbredelse: Finnes fra fjæra og ned til 80 meters dyp langs norskekysten nord til Folla i Nordland. Leveområde: Piggulke liker seg godt på steder med tangbevokst stein eller grusbunn, gjerne på steder med mye kalkalger (Corallina). | |
Piggvaren har en høy kropp, og er med sine oppptil 100 cm og 25 kg den nest største flyndrefisken vi har i Europa. Øyesiden til piggvaren mangler skjell, men har mange harde benknuter. Fargen til fisken varierer endel etter hvor den lever, men er som regel mørk sandbrun. Piggvaren er utbredt langs norskekysten helt nord til Nordkapp, og den lever på sand-, grus-, stein-, eller bløtbunn fra fjæra ned mot 80 meters dybde. De eldre individene lever stort sett på dypt vann, men kommer opp på grunt vann om våren og forsommeren for å gyte. Føden til voksen fisk består for det meste av småfisk, men yngre piggvar tar også krepsdyr og andre bunndyr. Griljert piggvar blir regnet som en delikatesse, og arten har en relativt høy økonomisk betydning i Danmark og Norge. | |
Pilebladbille (Phratora vitellinae) Landlevende. Kan komme med i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
Pilemispel (Cotoneaster salicifolius) Pilemispel er vintergrønn og blir opp til 3 meter høy. Bladene er langstrakte og tynne, og med tydelig nedsenket nervenett. | |
 | Kjennetegn: Pilfinken ligner litt på gråspurven, men de kan greit skilles på at pilfinken har rødbrun isse, svarte kinnflekker og hvitt bånd over nakken. Habitat: Den trives i parkanlegg i byer og tettbebyggelse og i kulturlandskapets jordbrukslandskaper og i kringliggende skogpartier. Utbredelse: I Norge finner vi pilfinken på Østlandet, langs Sørlandskysten og videre nord til Hordaland. Den har også etablert seg her og der i Trøndelag, og blir sett sporadisk nord til Finnmark. Forflytninger: Arten er overveiende standfugl, men kan forflytte seg lokalt utenom hekketiden. Enkelte individer trekker sørover ut av landet. Næring: Dietten består hovedsaklig av frø, men den tar også noe insekter og trives på fuglebrettet. Hekkebiologi: Pilfinken hekker i hulrom, ofte i kolonier og gjerne i fuglekasser. To kull i sesongen er vanlig, det første i mai, det andre i juni. Reiret er av strå og fóret med fjær. Den legger 4-6 egg som ruges i 12-14 døgn. Ungene er i reiret i 15-20 døgn. |
 | Dette er lett gjenkjennelige dyr, som ikke kan forveksles med noen andre grupper. Kroppsformen er langstrakt, med hode, lang kropp og hale. Gjennomsiktige. De er ofte svært tallrike, men vanligst ute på åpent hav. De er rovdyr. |
 | |
 | Piperenseralge (Cladostephus spongiosus) Navnet illustrerer formen på algen, og det er tynne, korte greiner frå ei tjukkare hovudgrein som som skapar formen. Kor tett dei korte greinene står varierar, og i nedre delar kan hovudgreina vera fri for smågreiner. Den veks fast til botnen på relativt bølgjeutsatte stader, eller, på beskytta stader, gjerne laust. |
 | |
 | Vitenskapelig synonym: Pygmaena fusca. Arten er i Sør-Norge først og fremst knyttet til høyereliggende strøk og fjell, men finnes ned mot kysten lenger nord. |
| Planariene har en tredelt tarm (derav navnet), øyne og vanligvis 1-3 nervestrenger. De finnes i ferskvann, saltvann og på land. I Norge finnes det syv ferskvannsarter fordelt på tre familier. |
 | Fem arter fordelt på fire slekter er registrert i Norge. |
Det er kun registrert to arter av vannlevende Planipennia i Norge. Begge arter tilhører slekten Sisyra i familien Sisyridae (svampfluer). | |
  | Til planteriket regnes moser, karplanter og alger. I planteriket finner vi organismer som varierer mye i form og størrelse, fra mikroskopiske alger til kjempestore trær. Felles for alle planter er at de driver fotosyntese ved hjelp av det grønne fargestoffet klorofyll som finnes i plantecellene. I fotosyntesen bruker plantene sollys, vann og karbondioksid og danner organiske forbindelser og oksygen. Planter og fotosyntetiserende bakterier er de eneste organismene som kan benytte solenergien på denne måten. De danner dermed livsgrunnlaget for andre organismer som trenger oksygen og mat i form av organiske forbindelser for å leve. Planter kan ikke bevege seg slik som dyr kan, og de kan dermed ikke flytte seg rundt for å finne mat, vann eller ly og varme. Likevel finner vi planter nesten overalt i verden, fordi de ulike plantene er spesialtilpasset det området de lever i. |
 | Noen plantesugere er vingeløse, og noen mangler bein eller antenner. Hos |
Det finnes mellom 600 og 700 arter i Norge. | |
| En art i Norge. |
| Arten er funnet i hele landet. Lever i rennende vann og i eksponerte, næringsfattige sjøer. Finnes ofte blant knyttnevestore steiner. |
 | Platanlønn (Acer pseudoplatanus) Kjennetegn: Platanlønn har matt grønne blader med “hårete” baksider. Fem bladfliker som har har mange tenner (spisslønn har få). Blomstringen hos platanlønn skjer etter at bladene har kommet ut og blomsterklasene henger nedover. Fruktene (“nesene”) har “helikoptervinger”, og vinkel mellom de to vingene er mindre enn 90 grader. Unge greiner mangler melkesaft. Utbredelse: Det er plantet svært mye platanlønn i Norge, spesielt i parker og byer har det vært populært med lønnetrær som vokser raskt. Platanlønn har spredt seg svært mye i vår ville flora både i løv- og barskoger. Den er derfor nokså vanlig i lavlandet på Østlandet og i kyststrøk opp til Nordland. Ellers er den dyrket opp til Vest- Finnmark. |
En art i Norge. | |
Kun en art funnet i Norge. Lever littoralt blant planter. | |
Kun tidligere registrert fra Trøndelag og Finnmark. Dyrene lever på bunnen av dammer og sjøer, og tåler både surt og salt vann. | |
| En art tidligere registrert i Norge. |
Finnes i hele landet. Larvene lever i små elver og bekker med høyt oksygen innhold og moderat til svak strøm. Ofte i mose. Flygetid juni – okt. | |
 | |
En art i Norge, men skrubb (Platichthys flesus) bletidligere også plassert i denne slekten. | |
 | |
Den eneste virkelig vannlevende edderkoppen. Den bygger en “klokke” mellom vannplanter, og henter luftbobler i overflaten som den fyller klokken med. I klokken legger den eggene, og ungene klekker her. Hos oss bare kjent fra Østlandet og Porsanger i Finnmark. | |
| Fire arter i Norge. |
| En liten (opptil 0,75mm lang) strandlevende vannloppe med et helt karakteristisk utseende. Den bakre delen av skallet har en jevn rekke med tenner eller pigger, helt ulikt noen andre norske arter. Lever i vegetasjonsbeltet blant siv, vannliljer o.l.,helst på påvekstalger og detritus på makrovegetasjonens overflate. Maten er små partikler som den filtrerer fra substratet. Den er vanligvi monosyklisk, dvs. med en kjnnet formeringsfase om høsten. Utbredt over det meste av landet. Tidligere ført til en egen slekt (Peracantha). |
| Hele 16 familier med rundt 250 arter er registrert i Norge. Noen arter er planktoniske, mens andre kan krype rundt på substratet. |
Plommetreet kommer fra Kaukasus og er plantet som prydbusk og nytteplante i Norge. Den har forvillet seg noen steder på Østlandet og i kyststrøk nord til Møre og Romsdal. De unge kvistene og bladene er håret. Bladene er eggforma og avrundet i spissen. Blomstene sitter på lange blomsterskaft og blomstrer etter eller samtidig med løvspretten. Plommene er mørkeblå, fiolette eller gule. Man deler arten inn i to underarter, plomme (ssp. domestica) og kreke (ssp. insitita). | |
| Fire arter registrert i Norge. |
| Fire arter i en slekt er registrert i Norge. Exoskjelett av kitin. Artene kan være vanskelig å skille. |
 | Slekten Podon finnes i sjøvann. Lemmene har børster som fungerer som et filter og brukes under næringsopptak. Vannloppene lever av mikroskopiske alger og detritus og er viktig fiskeføde. Det store sammensatte øye dominerer hodet. 1-4 mm. |
Inneholder de marine slektene Podon og Evadne. | |
| |
Oligotrof littoral-art. Lever i svært næringsfattige lokaliteter. Opprinnelig beskrevet fra Grønland. | |
Polarblåvinge (Plebejus aquilo) Arten er kun utbredt i våre tre nordligste fylker. | |
Vitenskapelig synonym: Colias werdandi. Denne nordlige arten finnes kun i indre deler av Nordland og Troms i Norge. | |
  | Kjennetegn: Polarlomvien er meget lik lomvien, men har nesten helt hvite flanker, en hvit strek langs munnviken og et kortere og kraftigere nebb. Utbredelse og bestand: Polarlomvien har en mer nordlig utbredelse enn lomvi. På fastlandet er det kun i Nordland og Finnmark det hekker noen særlige mengder, med opptil 2000 par. Ellers er den påvist med noen få par på Runde utenfor Ålesund. På Svalbard og Bjørnøya finner vi bortimot en millioner par. Næring: I næringsveien er polarlomvien lik lomvien. Den spiser i all hovedsak småfisk, men kan også ta krepsdyr, bløtdyr og børsteormer. Forflytninger: Utenfor hekkesesongen finner vi polarlomvier stort sett bare i Finnmark, da den er veldig sjelden i Sør-Norge. De fleste av våre fugler trekker vestover mot Grønland og Nord-Amerika om vinteren. Forplantning: Lever som lomvien, og legger sitt egg i mai måned. |
 | |
 | Svalbard er eneste hekkområde for arten i norsk farvann. Ellers finner vi den på Island og Grønland, og østover i Russland. I Nord-Norge finnes den regelmessig i bra antall om vinteren, med flere hundre individer langs kysten av Finnmark. Mer tilfeldig lenger sør. Polarmåken har en mer pelagisk opptreden enn for eksempel gråmåke og svartbak, og er den eneste arten vinterstid ute i Barentshavet. De følger gjerne fiskebåter, og tilegner seg mat fra disse. Noen individer kan vandre så langt sør som til Middelhavet, men de aller fleste holder seg i nordlige farvann utenfor hekkesesongen. De returnerer til hekkeplassene fra mai. |
Polarringvinge (Erebia medusa) Vitenskapelig synonym: Erebia medusa | |
 | Polarsisik (Carduelis hornemanni) Kjennetegn: Polarsisik er meget lik gråsisik, og kan i visse tilfeller ikke skilles i felt. En klassisk polarsisik har hvit over- og undergump, er litt større enn gråsisiken, kaldere farger generelt men med et varmt anstrøk i bryst og hode. Hanner er som hos gråsisik ofte farget med et rosa anstrøk på brystet og gumpen. Begge kjønn har rød kalott på issen. Utbredelse: Hos oss hekker polarsisiken i våre tre nordligste fylker, med hovedtyngden øst- og sør i Finnmark. Utenfor hekkesesongen kan arten påtreffes i alle våre fylker, men stort sett i små antall. |
Polarsnipa er en høyarktisk art som ikke hekker i Norge. Den finnes på Grønland, Nord-Amerika, og i Sibir som hekkefugl. Vi har den derimot som en vanlig trekkgjest både vår og høst her til lands. Om våren, i mai, kan man se store flokker i Nord-Norge, og noe mer tilfeldig langs kysten av Sør-Norge. Om høsten er den mer vanlig langs hele kyst-Norge. Den søker mat på grunne sandstrender ved kysten, sjelden i innlandet. Trekket starter allerede i juli, med røde flotte voksne fugler, mens årsungene kommer hovedsaklig i september. De forskjellige populasjonene har forskjellige overvintringsområder. De Nord-Amerikanske, og Grønlandske fuglene tilbringer vinteren bl.a. på de Britiske øyene, og i Vadehavet. | |
 | Polarvalmue (Papaver dahlianum) Svalbards fylkesblomst. Finnes i Norge hovedsaklig på Svalbard, men er også funnet i vestre og nordlige deler av Varangerhalvøya. Svalbardvalmuen kan ha både gule og hvite kronblad. Den vokser på rasmark og elveør/flommark på substrat med pH over 5. |
To arter i Norge: sei og lyr. | |
  | Pollpryd er lett å kjenne igjen ettersom han er frå mørkegrøn til grågrøn og har om lag 0,5 – 1 cm tjukke greiner, som kjennest ut som ein svamp når du trykkjer på dei. |
 | |
 | Seks arter i Norge. Kroppen bærer 3-4 grupper av fjærformete eller sverdformete “blader” som dyrene bruker til å svømme med. |
| Denne slekten omfatter flere arter som er vanskelige å skille fra hverandre. Det er en av de vanligst gruppene i dyreplanktonet i de fleste innsjøer. Kroppen er utstyrt med noen vingeliknende vedheng som er helt karakteristiske. Kroppen blir deformert ved fiksering. |
| Slekten inneholder arter som lever i ferskvann, og tre arter er registrert i Norge tidligere. To av dem, Polycelis hepta og P. tenuis, er funnet både på Østlandet og Vestlandet. |
| Poycelis-slekten har 3 arter representert i Norge. Alle er åtseletere og rovdyr på andre invertebrater. Bestemmelse til art er bare mulig på levende eller spesialpreparert materiale. |
| Larvene av polycentropodidene bygger fangstnett av silke i rennende vann. Selve larven ligger mesteparten av tiden tilbaketrukket i en silketube, men beveger seg ut og samler inn mat som er fanget i nettet. I Norge har vi 12 arter fordelt på 5 slekter. |
| 2 arter registrert i Norge. Larvene spinner gjemmesteder av silke. |
Utbredt i hele landet. Larvene er rovdyr som bygger fangstnett. Lever hovedsaklig i kaldt, rennende vann på stein og sandbunn, men kan også finnes i strandsonen i innsjøer. Tålererer også noe organisk forurensning. Flygetid mai – sept. | |
Ikke registrert i Nord- Norge. Larvene er rovdyr, bygger fangstnett. Lever i kaldt, rennende vann på stein og sandbunn, eller i innsjøer. Ser ut til å foretrekke innsjøer i større grad enn den nær beslektede arten P. flavomaculatus. Flygetid mai – juli. | |
Her er det registrert funn av børstemark på Hovis programmet som ikke er bestemt opp videre. | |
| 13 arter fordelt på tre underslekter. |
| |
| |
 | En art i Norge. Polyphemidene er dels rovdyr, dels lever de av store partikler som “svever” i vannet. |
 | An art i Norge. |
 | Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk. |
I denne gruppen er det plassert leddsnegl som ikke har blitt identifisert nærmere av deltakerne. | |
 | Kjennetegn: Polyppdyr er små sekkeformete dyr med tentakler rundt en primitiv munnåpning. Munnåpningen er omgitt av fangarmar med nesleceller som lammer byttet og fører det til munnen. Hos polyppdyr er polyppstadiet som oftest det dominerende stadiet. Dyrene er ca 10 mm lange. Næring: Maten er mange ulike slags smådyr. Etter at maten er fordøyd, blir de ufordøyde restene spyttet ut av munnen igjen. I Norge finnes det kún tre bare arter i fersk- og brakkvann men mange arter i saltvann. |
To arter i denne slekten forekommer i Norge, Pomatoceros lamarckii og P. triqueter. De to artene kan skilles på huset: P. triqueter (trekantmark) har en langsgående kjøl mens P. lamarckii i tillegg har to langsgående, lave riller på hver sin side av kjølen. | |
Det vanligste treet i denne slekten er osp. De andre poppelartene er plantet som prydtrær og noen har siden forvilet seg. Likheten mellom osp og poppel er bl.a. blomstene som er vindpollinerte og sitter i rakler som henger nedover. Hunnblomstene er en fruktknute i en skål og hannblomstene er mange pollenbærere i en skål | |
 | Svært vanlige i marint plankton. Har porøst skall av kalk, der slimtråder stikker ut. |
| En art i Norge |
| Kun tidligere registrert i Sørøst Norge hvor den lever i stillestående eller sakterennende vann med noe vegetasjon. |
 | Pors er en liten busk som vokser på fuktige eller våte steder, oftest på næringsfattig jord. Den er vanlig på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk opp til N-Helgeland. Lenger nord er den sjelden opp til Tranøy i Troms. Med sine harpikskjertler som inneholder store mengder aromatiske stoffer, kan du lukte deg fram til porskratt, i allefall i varmen da aromaen fordamper. Ellers kjenner man igjen pors på de grågrønne bladene som er kileforma og tannet i spissen. Blomstene er svært primitive uten særlig beskyttelse i små rakleliknende stander. Hunn- og hannraklene sitter på hvert sitt individ (særbu). Hannraklene er gulrøde, hunnraklene er først purpurrøde, til slutt grønne. |
Porselensdammott (Nymphula nitidulata) Vitenskapelig synonym: Parapoynx stagnata | |
 | Porselenskrabbe (Pisidia longicornis) Kjennetegn: Opptil 1 cm langt skall som er brunrødt eller mørkerød (variabel). Den ene kloen er større enn den andre. |
Porsfamilien er en liten familie med 30-40 arter. De fleste hører til slekten pors. I vår flora finnes det bare en art, nemlig pors. | |
 | |
Vi har bare arten pors i denne slekten i vår flora. | |
  | Kjennetegn: Posthornmarken har fått navn etter formen på huset, som er et spiralformat kalkrør. Diameteren er kun 3-4 mm. Vokser på brunalger. Artsbestemming: Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker. |
| 3 arter registrert i Norge. |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i hurtig rennende vann. Forveksles ofte med P. latipennis. Flygetid mai – juli. | |
Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i langsomt rennende bekker og stillestående vann med steinbunn. Flygetid august – okt. | |
Utbredt over hele landet i kildebekker og kaldt, klart vann med sterk strøm. Også i kalkholdige kilder. Flygetid april – juli. | |
Elver og bekker, helst sakterennende og oksygenrikt. | |
 | En art i Norge. Potamopysrgus antipodarum (Gray) er synonym med Potamopyrgus jenkinsi (Smith). |
| To arter er funnet i Norge |
| Vanskelig å artsbestemme. Kun funnet i 2 lokaliteter i Norge tidligere. |
 | |
 | |
  | |
 | Praktmarikåpe (Alchemilla mollis) Marikåpe har store, grønne blader som det ofte ligger en vanndråpe i. Kanten på bladet er taggete som en sag. Blomstene er gule og små. Det finnes mange arter av marikåpe. Praktmarikåpe er på fremmedartlisten i Norge. Praktmarikåpen er stor og grov. |
 | |
 | |
  | Praktærfugl (Somateria spectabilis) Praktærfuglen er en høyarktisk art som hekker langs den ekstreme ishavskysten gjennom hele Sibir, i Nord-Amerika, og nordlige Grønland. En del hekker på Svalbard, men størrelsen på bestanden der er betydelig mindre enn ærfuglbestanden. Tre hekkefunn, muligens av det samme paret, ble gjort i Trondheimsfjorden i 1957-61. Dette er ekstremt langt unna artens normale utbredelse, og de eneste hekkefunnene i Norge utenom Svalbard. Praktærfuglen overvintrer langt nord, og tusenvis finnes i Finnmark og Troms i vinterhalvåret. Lenger sørover til Trøndelag er den fåtallig, og sør for det må den regnes som meget sjelden. Praktærfuglen finnes i likhet med ærfugl helst på gruntvannsområder, siden den lever av bunnlevende dyr. Det er om vinteren praktærfuglen er vanligst hos oss, og antallet synes å øke utover ettervinteren, trolig fordi isen trekker seg stadig lenger sørover og presser et økende antall fugler inn mot norskekysten. F.eks. i Tromsø er det merkbart flere praktærfugl å observere på seinvinteren enn før jul. Flokker på opptil 200 individer kan forekomme langs finnmarkskysten også om sommeren, disse kan være vanskelig å gjenkjenne fordi de består av ungfugler og ikke inneholder noen fugler i praktdrakt. |
Skilt ut som egen art fra P. fraxinella i 2011. | |
 | |
 | Prikktunge (Punctaria plantaginea) Arten er bladforma der fleire blad, inntil 40 cm lange, gjerne veks ut frå eit punkt. Hår gir bladet ei prikka overflate. Små individ kan takast for Vanleg brunband (Petalonia fascia), men denne manglar hår. Mens prikktunge finst frå mars til august kan vanleg brunband finnast heile året. Begge finst på utsatte stader. |
| Ni arter i underslekten Holotanypus er funnet i Norge. |
Svært vanlig slekt med mange arter over hele verden. Kan ikke bestemmes videre på larver eller pupper. De er rovdyr, og de fleste artene finnes i stillestående vann. | |
En art registrert i Norge. | |
Tidligere kun registrert på østlandet og i Sør- Trøndelag. Nymfene lever i rennende vann. | |
| Kun en art tidligere registrert i Norge. |
| Euryøk, i stillestående og rennende vann. |
Tre slekter funnet i Norge. | |
 | |
 | Slekten Prorocentrum finnes i sjøvann. Prorocentrum er sammentrykt fra siden. Den har to store gule eller brune kromatoforer. Den øverste furen, tverrfuren, er bare rundt en liten pigg. Lengdefuren kan vi ikke se. |
| To arter i Norge |
| Oligotrof art, foreløpig kjent fra meget oligotrofe sjøer og vann. Funn fra mindre næringsfattige sjøer kan tyde på at arten har større økologisk bredde enn tidligere antatt. |
| To arter er registrert i Norge. |
| Arten er vanlig over hele landet, og finnes i små og store bekker. Er også funnet i innsjøer i Fennoscandia, og i over 1100 meters høyde over havet. Klekketid fra mars til juli. |
 | Slekten Protoperidinium som finnes i sjøvann har ikke kloroplaster og ernærer seg heterotroft. |
De encellete dyrene har til nå ikke blitt behandlet i Vannprogrammet. Derfor er det få registreringer av en veldig vanlig, stor og divers gruppe. | |
 | |
 | |
| |
Fire arter i slekten Gari finnes i norske farvann. | |
| To arter i Norge som begge kun er registrert fra Østlandet. |
| Oligotrof til mesotrof art. Den er ømfintlig for lavt oksygeninnhold. Kan imidlertid forekomme i littoralsonen i eutrofe innsjøer eller i elver med organisk forurensning, hvis bølger eller strøm gir tilstrekkelig høyt oksygen-nivå. Bare tidligere funnet i Mjøsa her til lands, men vanlig i Sverige og Danmark. |
| |
| 17 arter er fordelt på fire underslekter funnet i Norge. |
Stillestående og rennende vann. Bare funnet en gang tidligere i Norge, i et forsuret vann på Sørlandet. Arten er knyttet til humøse biotoper. | |
Oligotrof art, kjent fra sjøer og rennende vann. | |
Euryøk og svært vanlig littoral-art i innsjøer og vann i Nord-Europa. Finnes også i sterkt dystrofe sjøer og sakterennende vann. | |
Euryøk, fortrinnsvis i stillestående vann. | |
| |
| En art funnet i Norge. |
| Fortrinnsvis i eutrofe mindre vann og dammer eller sakte rennende vann. Kan imidlertid også finnes i mer oligotrofe vann. |
En art i Norge. | |
En art er kjent i Nordvest Europa. | |
Liten art. | |
| En art i Norge. |
| Mesotrof til oligotrof littoralart, men finnes også i større sakteflytende elver. Foretrekker sand eller steinbunn. Bare en art i Europa i denne slekten. |
| Kun en art i denne underslekten. |
Pseudovermicorixa nigrolineata Utbredt i Sør-Norge nord til Trondheim. Arten trives i middels næringsrike vann og oftest i mindre dammer. | |
 | |
| Larvene i denne familien bygger tunneller på steiner i rennende vann og i littoralsonen i innsjøer. De lever av forskjellig materiale på substratet, det kan være detritus, alger og bakterier. 4 arter i 3 slekter er funnet i Norge. |
De fleste muslingene i denne gruppen er festa til underlaget med byssustråder, eller har et av skjellene sine sementert til et fast underlag. Vanlige norske artar er f.eks. blåskjell og kamskjell. De aller fleste artene i denne underklassen er marine. | |
| En art i Norge. |
 | Opptil 2,5 cm lang. Lever ofte i store svermer. De er hovedsaklig marine, men noen få arter lever i ferskvann. Pungrekene ruger ut yngelen i rugepose. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
  | |
 | |
 | |
 | Utbredelse: Purpurlyng er en kystplante som hører til i lyngheien på Vestlandet. Den vokser bare mellom Jæren og Ålesund og helt ytterst mot kysten der det sjelden er vinterfrost. Leveområde: I tillegg til gunstig temperatur er det viktig for planten at luftfuktigheten er jevnt høy. Purpurlyng vokser tørrere enn klokkelyng og du finner den ofte på sydvendte berg med grunn jord. Kjennetegn: Lyng med mørkt purpurfargete blomster som blomstrer i juli-august. Bladene står tre sammen i hver krans. Minner om klokkelyng men mangler kjertelhår. |
 | Purpurmåler (Lythria cruentaria) Vitenskapelig synonym: Lythria rotaria |
De fleste Eriocraniider er vanskelige å bestemme bortsett fra E. sparrmannella og E. subpurpurella. | |
  | Purpursnegl (Nucella lapillus) Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er. Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger). Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene. Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår. |
  | Purpursnegler, piggsnegler (Muricidae) Purpursneglene er en stor familie med ca. 1000 arter. I taket i kappehulen har purpursneglene en slimutskillende kjertel, og slimet som skilles ut blir purpurfarget i sollys. Dette var kjent på Kreta allerede 1600 år f. Kr., og helt frem til Middelalderen ble sneglepurpuret, på grunn av sin fargeektehet, brukt til farging av kostbare stoffer og drakter. De fleste artene purpursnegl lever i tropiske strøk, men fem arter er kjent fra norskekysten. Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borrer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene. |
Purpurtråd (Bangia fuscopurpurea) Består av mange, lange, svært tynne, purpurraude trådar, som ligg samantvinna på stein/fjell i øvre delar av fjøra. Den finst frå hausten til våren. | |
 | |
Her er det plassert funn av havedderkopper i Hovis programmet. | |
  | Kjennetegn: Skallet er opptil 5 cm bredt med rødbrun overside og skittenhvit undersiden. Trekantformet. To arter pyntekrabber i denne slekten er kjent i Norge. |
| En art tidligere registrert i Norge. |
| Arten er kjent langs kysten fra Halden til omkring Bodø. Nymfene er tolerante, men foretrekker fattige til middels rike lokaliteter. De finnes både i stillestående og rennede vann, ofte humuspåvirkede. Flygetid fra midten av april til slutten av september. |
 | |
Doggpil er et tre som blir opptil 8 m høyt. Langs store vassdrag på Østlandet er den vanlig. Doggpil vokser naturilg i vår flora, men den blir også dyrket og forviller seg av og til. Bladene er avlangt lansettforma og litt tilspisset, ørebladene er butte. | |
Dyrket pære er et hybridkompleks som sannsynligvis består av flere arter. Bladene er enkle, med eller uten hår. Blomstene er store og hvite og sitter i små skjermer. Pære er dyrket i lavlandet og forviller seg sjelden og da mest på Østalandet sør til Aust Agder og flere steder i Sogn. | |
 | Vokser i tuer på tørr, mager jord i fjellet. Mange tynne, grønne blader står ved siden av hverandre, om høsten blir de rustbrune. Kjennes på de lange støttebladene som står over blomsten. De kan se ut som “armer” som vaier i vinden. |
 | |
Raklekveldvikler (Epinotia nisella) For å sikkert skille grå utgaver av Epinotia nisella og E. cinereana fra hverandre må genitalier undersøkes. Individer med brune eller brunrøde felter på overvingen kan rapporteres som nisella (raklekveldvikler). | |
  | Kjennetegn: Planten lukter sterkt hvitløk. Blomstene er hvite og stjerneformede og sitter samlet i runde topper. Voksested: Ramsløk finnes i skyggefulle, næringsrike løvskoger, og danner ofte store tepper. Ramsløk kan også vokse i granskog som ikke er for tett. Anvendelse: Blader av ramsløk er spiselig men kan lett forveksles med liljekonvall, som er giftig! Liljekonvall lukter imidlertid ikke hvitløk. |
Tre arter frosk i Norge: vanlig frosk (Rana temporaria), spissnutefrosk (Rana arvalis) og den svært sjeldne damfrosken (Rana lessonae). | |
 | En art registrert i Norge. |
 | |
 | |
 | |
En art i Norge: Paddetorsk. | |
Tre arter frosk i Norge: vanlig frosk (Rana temporaria), spissnutefrosk (Rana arvalis) og den svært sjeldne damfrosken (Rana lessonae). | |
 | Noen kaller Cirripedia for Rankefotinger. Alle artene er marine. En art er imidlertild funnet i et vann som har innsig av sjøvann ved flo sjø. |
 | |
 | |
 | |
  | |
 | Raudlo (Bonnemaisonia hamifera) Raudlo er det vanlegaste av to stadier til arten. Den består av dottar av samanfiltra tråder på fjell ellerkveila rundt andre algar. Trådane er svært tynne (under 1/20 mm), men kan bestemmast sikkert i lupe eller mikroskop, fordi den mellom cellene i tråden mange stader har ei lita kjertelcelle. |
 | Raudåte forekommer i enorme mengder i havet og er kanskje den viktigste føden for planktonspisende fisk (sei, makrell, sild, brugde). Raudåta lever av planktonalger. Raudåta har døgnvandringer og svømmer mot overflaten i skumringen og trekker mot bunnen midt på dagen. Raudåte har fått navnet sitt etter den røde fargen fra karotenoider i opplagsnæringen. |
  | Kjennetegn: Vår største kråkefugl. Den er ensfarget svart med litt metallglans i fjærdrakten. I forhold til de andre svarte kråkeartene har den et kraftigere nebb og en kileformet stjert. Kjønnene er som hos de andre kråkefuglene like, men hannen er litt større. Habitat: Arten finnes stort sett i alle landets habitater. Det som virker å være avgjørende er tilgjengelige hekkeplasser (se hekkebiologi). Ravna er ikke like knyttet til mennesker som de andre kråkefuglene, og kan finnes milevis fra nærmeste bebyggelse. Utbredelse: Ravna er utbredt over hele landet, fra kysten til høyfjellet. I 1994 ble bestanden i Norge anslått til å ligge på mellom 20 og 30 000 hekkende par (Norsk Fugleatlas). På verdensbasis finner man ravna på store deler av den nordlige halvkulen. Forflytninger: De voksne fuglene holder seg stort sett ved hekkeplassene hele året. Ungfuglene farter litt mer rundt, men det er ikke gjort konkrete funn av norske ravner lenger bort enn i Sverige. Næring: Dette er en alteter som foretrekker animalsk føde. Mange har kalt ravna for “den norske gribben”, og det er ikke uten grunn. I fjellstrøk kan de i likhet med gribbene sirkle på stor høyde mens de leter etter kadavre på bakken. Andre næringsemner finner den i fugler, fugleunger og egg, smågnagere, insekter, og bær. Hekkebiologi: Ravnene er monogame. Et par kan holde sammen i mange år, gjerne hele livet ut. De hekker i bratte fjellskrenter enten ved kysten, i innlandet eller på høyfjellet. Noen ganger tar de også ibruk høye bartrær som reirplass. Vanligvis legges kullet på rundt fem egg i mars eller april. Etter tre uker med ruging av hunnen, klekker ungene. Etter 40 nye dager tar de til vingene for første gang. |
 | Regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) Regnbueørreten hører egentlig hjemme på Nord- Amerikas vestkyst, men dens gode tilpasnings evne har ført til at den har blitt utsatt mange steder i Europa. I Norge ble de første utsetningene foretatt rundt 1908, men det var oppdrettsforsøkene på 1950- tallet som var mest fruktbare. Regnbueørreten har fått det norske navnet sitt fra det fiolettrosa båndet den har på siden. På ryggen og halen har den mørke flekker. Arten kan bli opptil 79 cm og 9,4 kg i Europa, men blir nesten doppelt så stor Nord- Amerika. Den finnes i stasjonære bestander i stillestående vann og i vandrende bestander i rennede vann. Arten stiller ikke så strenge krav til leveforholdene som laks og ørret, og finnes også i dammer og tjern som ikke har så rent vann. Føden består av insekter, krepsdyr og småfisk som f. eks. amerikansk ørekyte. Tidligere regnet man regnbueørreten som en art under den Atlantiske lakseslekten Salmo, men den regnes nå som en art i den pasifiske lakseslekten Oncorhynclus. Regnbueørreten finnes i hele landet. |
Kjennetegn: Reinen er gråbrun med strihåret pels, og begge kjønn bærer gevir. Skulderhøyden blir inntil 125 cm og bukker kan veie opptil 270 kg. Simla er noe mindre. Habitat: Reinen er utbredt i nordlige deler av Eurasia og Nord-Amerika. I Norge finner vi den i flokker på snaufjellet og i bjørkebeltet. Enkelte steder kan man også finne rein i furuskog. Næring: Om vinteren består 40-80% av føden av lav fra bakken eller trær, resten av føden består av gress og buskvekster. Om sommeren lever den på urter, gress, dvergbusker og noe lav. Formering: Brunst og parring foregår fra midt i september til midt i oktober, og en kalv (i sjeldne fall to kalver) fødes i mai-juni. Spor: Avtrykket etter klovene er ca. 8-9 cm langt og 9-10 cm bredt. Ekskrementene er små, uregelmessige kuler, 12-15 mm lange og 7-10 mm brede. | |
Dette er en sammensatt gruppe som omfatter fem arter: Lys reinlav, grå reinlav, fjellreinlav, svartfotreinlav og kvitkrull. Alle disse artene hører til slekten Cladonia, men slekten har også mange andre arter. Gruppen reinlav er derfor ikke en systematisk enhet, men en gruppe som fungerer godt når elever skal bestemme lav. | |
  | |
 | Kjennetegn: Hvit blomst med 8 store kronblad. Den blomstrer tidlig på året, og er ofte avblomstret når de fleste fotturistene kommer til høgfjellet. Reinrosa er en krypende, mattedannende busk. Bladene er læraktige, hårdekte på undersiden og glinsende grønne. Den kan vokse tørt men trenger kalkrik eller basisk jord. Reinrosa vokser på vindblåste heier og lysåpne, karrige steder på fjellet. Vi finner den i fjellet fra Ryfylke til Nordkapp på lokaliteter med passende jordbunnsforhold. Den går opp til 2275 meter over havet. Sør-Trøndelag har kåret reinrosa til sin fylkesblomst. |
 | Greinene til denne slekta endar i ei kloliknande form. Algen kan bli opptil 20 cm lang, men i mange tilfelle er individa så små at du så vidt kan sjå klørne med berre auget. Rekeklo kan vekse på steinar og fjell, og på andre algar. |
  | Greinene til denne slekta endar i ei kloliknande form. Algen kan bli opptil 20 cm lang, men i mange tilfelle er individa så små at du så vidt kan sjå klørne med berre auget. Rekeklo kan vekse på steinar og fjell, og på andre algar. |
 | Kjennetegn: Rekene har auga på stilk og kan berre blandast saman med gruppa mysidar. Det er fleire trekk som skil dei, mellom anna at dei ikkje har like mange bein. Dessutan har mysidane ein rugepose på undersida og blir gjerne kalla pungreker. Artsbestemming: Rekene kan skiljast på forma til rostrum (som stikk fram mellom auga som ein mellomlaldersk rustninghjelm, gjerne med taggar) eller på forma eller lengda av utvekstar eller kroppsplateform. |
Reker, kreps, sjøkreps, hummer (Macrura) Kreps, sjøkreps og hummerartane har også fem såkalla gangbeinpar, men det første av desse er ofte blitt omdanna til store gripeklør. Dyra har ein kraftig hale som kan brukast til å symje raskt bort frå farer som truar. | |
| Remskivesnegl (Bathyomphalus contortus) Relativt tolerant art som lever i littoral/sublittoralsonen, og også i rennende vann. Den tåler uttørking. Vanlig art i de fleste deler av landet. |
| To arter er registrert i denne underslekten. |
Sjelden i Norge. Funnet av Jessheim vg. i Ljøgodttjernet, Ullensaker, Akershus. Arten foretrekker middels næringsrike til næringsrike vann med pH > 6. | |
Kjent fra Sør-Norge nord til Trondheim. En tolerant art som finnes i de fleste habitater unntatt større, oligotrofe sjøer. | |
  | |
   | Revebjelle (Digitalis purpurea) Kjennetegn: Revebjella er en iøynefallende plante. Den kan nå opp i 2,5-3 meters høyde men er vanligvis mellom 0,5-1 meter høy. De klokkeformede blomstene står tett nedover stengelen som purpurrøde fingerbøl. Bleikrosa varianter kan også forekomme. Revebjella pollineres av humler. Pollenet blir avsatt på ryggen til humlene når de passerer inn i den klokkeformede blomsten på jakt etter nektar. Revebjella inneholder giftstoffene digitoksin, gitoksin og gitaltoksin, og bare 2-3 gram tørkede blader kan være dødelig. I moderne medisin brukes disse stoffene i behandling av hjertelidelser. Revebjella er utbredt i kyst- og fjordstrøk fra Vestfold til Nord-Trøndelag men er framfor alt Vestlandets plante der den kan være meget tallrik. Revebjella er valgt til fylkesblomst for Sogn og Fjordane. |
 | |
 | |
| Seks arter i to underslekter er tidligere registrert i Norge. |
| En vanlig art i Sørøst- Norge, kun spredt registrering i Nord- Norge. Lever i sjøer og sakterennende elver med noe vegetasjon. Tåler også brakkvann. |
| |
| Vanlig i hele landet. En tolerant art som finnes i de fleset typer sjøer og temporære dammer. |
| Fire arter i Norge. |
| Som navnet antyder (Rheo = strøm) lever artene i denne slekten i rennende vann. Har dere vært i bekken? Larven er spesielle, da de bygger hus av sandkorn. Slekten har 10 arter i Europa, hvorav 4 er kjent i Norge. Larvene kan ikke bestemmes videre. |
 | |
 | Slekten Rhizosolenia danner svært lange celler med mange mellombånd mellom bunn og lokk. Cellene slår seg sammen og danner lange kjeder. |
| Tynt forkislet. Lange utvekster i hver ende av cella. Ferskvatnsart. Ellers er denne slekta mest utbredt i saltvatn. |
Rhododendronslekta (Rhododendron) Vi har bare en viltvoksende rhododendron i vår ville flora, nemlig lapprose som hører til i fjellet. Det store mangfoldet av andre rhododendron-arter er plantet spesielt sør- og vestpå. Vi har både løvfellende og eviggrønne arter. Noen av disse vintergrønne artene har forvillet seg. | |
 | Rhodomonas som er svært vanlig i alle vanntyper. Cellestørrelsen er rundt 10 my. |
| Rhodomonas som er svært vanlig i alle vanntyper. Cellestørrelsen er rundt 10 my. |
| Rhodomonas som er svært vanlig i alle vanntyper. Cellestørrelsen er rundt 10 my. |
Disse to artene er vanskelig å skille fra hverandre. Hunner er umulige, både på utseende og på genitalier. Hanner kan skilles fra hverandre ved at logaea har lange hår på antenneleddene. | |
| Den største slekten i hele Trichoptera med nesten 500 beskrevne arter på den nordlige halvkule. Bare 2 arter er registrert i Norge. |
| Svært vanlig over hele landet. Larvene lever utelukkende i rennende vann, ofte kaldt og med sterk strøm. Flygetid mai – nov. |
| Larvene til Rhyacophilidae er frittlevende i rennende vann, og bygger ikke nett eller hus. De er aktive predatorer og foretrekker fjærmygglarver og larver av Baetis (døgnfluelarver) og Simulum (knottlarver). Det er også rapportert at de kan spise andre vårfluearter. I Norge er det kjent 2 arter i 1 slekt. |
 | |
Ribbemaneteen har 8 ytre rekker med ribber eller kammer som blir brukt til framdrift. De er rovdyr, som forsyner seg av andre zooplankton. I planktontrekk får en ofte sjøstikkelsbær (Pleurobrachia pileus), Bolinopsis sp. og Beroe sp. Sjøstikkelsbær og Bolinopsis har lange tentakler som den bruker til å fange næring. Ofte får en plutselige og kraftige oppblomstringer av disse dyrene under gunstige forhold. Ribbemaneter er svært skjøre, og det er vanskelig å få uskadde individ opp fra sjøen. De er alle holoplanktiske. Ofte vanlige i kystnære strøk. Beroe og Pleurobranchia er nesten kosmopolitter. | |
 | |
| Sjelden art som har blitt funnet spredt over hele Norge, men fortrinnsvis knyttet til vegetasjon i littoralen. Den kan også finnes på steinete strender. Navnet er synonymt med Gyraulus crista (L.). |
 | Utbredelse: I Norge har ringdua sin hovedutbredelse i sørnorske skoger og parker. Den finnes hekkende nord til Troms og såvidt Finnmark, og disse representerer verdens nordligste populasjon. Leveområde: Dette er en art som til en viss grad har urbanisert seg i takt med oss mennesker. I mange byer finner man den nå som et vanlig innslag i fuglefaunaen, i motsetning til tidligere da den var mer knyttet til kulturmark. Hekkebiologi: Duene er effektive hekkefugler og legger gjerne flere kull i året. Mye tyder på at den norske bestanden øker i antall, noe som også er trenden i mange andre europeiske land. Forflytning: De fleste norske fuglene drar sørover til Frankrike og den Iberiske halvøy om vinteren. Høsttrekket finner sted fra september av, og de tidligste kommer tilbake til hekkeplassene allerede tidlig i mars. På Sørvestlandet overvintrer en del ringduer i byer. I disse områdene er det ikke uvanlig å få de på foringsplassen. |
 | Ringgåsa hekker i likhet med hvitkinngåsa på Svalbard, men i mer beskjedne antall (ca. 5000 individer pr. 1995). Den har en videre, cirkumpolar utbredelse, og finnes i høyarktiske områder langs kysten av Sibir, Nord-Amerika og Grønland i tre underarter som kan skilles fra hverandre nokså lett på utseende. På Svalbard finnes den lysbukete underarten hrota, som hekker på flat gresstundra og på øyer og holmer. I slutten av mai trekker de ca. 5000 fuglene av denne underarten forbi norskekysten, etter at de har tilbragt vinter og vår langs kysten av Nordsjøen mellom Nederland og Danmark. Vinterstid beiter de ofte i fjæreområder på grønne marine planter. Ofte kommer nesten hele populasjonen trekkende på en eller to dager, og man kan da på strategiske steder langs kysten observere flokk etter flokk på opptil 500-1000 individer passere forbi. Det er sjelden de lander underveis, forskere har fulgt ringgjess med satelittpeilesender og vist at de gjennomfører hele strekningen Danmark-Svalbard (evt. Grønland og Franz Josefs Land) i ett strekk! Det observeres derfor svært sjelden større flokker rastende i Norge, men enkeltindivider og småflokker kan observeres her og der langs kysten, særlig på høsttrekket i september-oktober. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Ripsfamilien (Grossulariaceae) Ripsfamilien har 23 slekter og omkring 340 arter. I Norge har vi den ene slekten Ribes med 9 arter, f. eks rips, solbær og stikkelsbær. | |
Slekten har omkring 150 arter. I vår flora har vi 9 arter der 3 av dem er viltvoksende, de andre er dyrket og har forvillet seg. Artene er alle busker med skrustilte, lappete blad. Blomstene er 5-tallige, små og sitter i klaser. | |
Risbjørk er en liten busk (10-100 cm) med mørke, lodne kvister. Bladene er runde og centimeterbreie, uten spiss. Dvergbjørk har to slags voksesteder. I lavlandet er den en myrplante som er ganske vanlig untatt sør på Vestlandet. I fjellet finnes den på fastmark og heier der snøen ikke ligger for lenge. Bladene blir røde om høsten. | |
Trådene opptil 12 my i diameter, smalner av mot spissen. Ofte tettgrenet, med heterocyster ved basis av grenene. Trådene henger sammen og kan danne runde, puteformede kolonier, flere mm i diameter. Vanlig på stener i rennende vann til fjells, | |
 | |
   | Kjennetegn: Relativt lite tre eller stor busk (3-10 m). Bladene har oftest 6-8 par kvasstannete finner, og endefinnen er ikke større enn de andre finnene. Hvite blomster i mai/juni og karakteristiske rødoransje bær fra august. Forplantning: Blomstrene er fulle av nektar og pollineres av ulike insekter. Bærene modnes om høsten og ofte er det først i oktober fuglene, spesielt trosten, spiser dem. Frøene spres svært effetivt på denne måten. Rognebærene er egentlig ikke bær, men hører til eplegruppen og er altså botanisk sett et eple i miniatyr. Utbredelse: Vanlig i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet (1500 m). Anvendelse: Rogn har vært oppfattet som et hellig tre og fortellinger om treet bærer preg av trolldom. Det fins mange sagn og råd om hva rogna kunne brukes til. Rognebarken har vært brukt til å bake inn i flatbrød for å drøye maten. Rognebærgelè er det mange som fortsatt lager. Rogneveden er slitesterk og har vært brukt til ulike redskap. |
Kjennetegn: Lite tre eller busk (3-7 m). Bladene har oftest 1-2 par frie finner og stor, lappet og oftest avrundet endefinne. Undersiden er gråhåret. Rognasal er en krysning mellom rogn og sølvasal. Du finner den i tørre skogkanter, krattskog og berg. Den er nokså vanlig på Østlandet og i kyststrøkene nord til Lofoten. Rognasal er endemisk for Norden (finnes bare her). | |
 | |
 | |
 | Rognkjeks (Cyclopterus lumpus) Det er hunnen som kalles rognkjeks mens hannen kalles rognkall. Kjennetegn: Arten har en rund kropp med tykk hud og syv rekker benknuter på sidene og buken. Den fremste ryggfinnen er skjult av en tykk benknutekem. Under fisken sitter en kraftig sugekopp som arten kan suge seg fast til stein og annet hardt underlag. Rognkallen har et større hode og brystfinner enn rognkjeksen, og kjennes også igjen på den stive kjønnspapillen. I gytetiden blir rognkallen rødt på buken. Leveområde: Arten går i fjæra i gytetiden, men ellers lever den stort sett på 50-150 meters dyp. Om våren gyter fisken på grunt vann mellom steiner og alger, og eggene voktes av hannen til de klekkes. Hverken hunnen eller hannen spiser i gytetiden, men på dypere vann ellers i året spiser den gjerne pelagiske krepsdyr og blekksprut. Utbredelse: Rognkjeksen er vanlig langs hele kysten. Nytte: Selv om den har et velsmakende kjøtt, er den kanskje mest kjent for rognen som brukes til å lage kaviar. |
Rognkjeks- og ringbukfamilien (Cyclopteridae) Tidligere ble rognkjeksene og ringbukene plassert i to familier. Felles for dem begge er at bukfinnene har blitt omdannet til en sugeskål. Noen arter har sekundert mistet sin sugeskål i overgangen til et liv i de frie vannmasser. Kroppsformen til rognkjeksene er dråpeformet, og de har normalt flere benplater i huden. Ringbukene har en noe mer avlang kroppsform med et stort og avrundet hode, og er dekket av et løstsittende hudlag. De fleste av de 140 artene er små. Rognkjeksen blir opptil 60 cm lang, mens ringbuken bare blir 30 cm lang. I Norge finnes det rundt 10 arter. | |
 | Vokser i myrlendte områder langs kysten nord til Troms opp til 1000 m.o.h. Giftig for beitedyr, spesielt sauer. |
 | |
 | Rosameitemark (Aporrectodea rosea) Levested: Finnes gjerne i engsmark og i åkre. Den krever relativt høy pH (pH 5 til 7) og trives i fuktig jord. Den lever noen desimetre nede i jordsøylen og ernærer seg på finfordelte organiske partikler. Kjennetegn: En liten, spinkel og tynn mark. Huden er lys og kan være delvis gjennomsiktig. Den er lyserød foran og mer grå bak bakover. Beltet er oransjeaktig. På undersiden er det en tydelig rød blodåre. Kroppstverrsnittet er rundt, og voksne individer (med belte) er 3-8 cm lange. |
 | Rosefamilien er en stor familie og i Norge har vi rundt 100 arter. Artene varierer mye i form og størrelse, fra små krypende planter til store trær. De fleste blomstene har 5 kronblad og 5 begerblad, og har som oftest mange støvbærere og fruktemner. Frukten hos rosefamilien er enten nøtt eller steinfrukt. Familien inneholder mange spiselige frukter f. eks. epler, plommer, kirsebær, molter, bringebær, jordbær og nyper. De er derfor spesialtilpasset frøspredning med dyr, på grunn av sine saftige og velsmakende frukter. Frukten hos de ulike rosefamilieartene varierer mye i form og størrelse. Hos jordbær er det blomsterbunnen som vokser seg stor og saftig og den kalles derfor en falsk frukt. Jordbær har nøttefrukter og disse sitter som mange små brune prikker på utsiden av jordbæret! |
 | |
  | Leveområde: Rosenrot er en sukkulent plante, som vil si at bladene kan lagre mye vann og planten kan vokse på tørre plasser. Kjennetegn: Blomstene hos rosenrot sitter tett i tett i toppen av planten. Blomstene er gule, men etter befruktingen visner hannblomstene og hunnblomstene danner fine røde belgkapsler. Bruk: Planten har blit tmye brukt til medisin oppgjennom historien. |
 | |
 | |
 | Årlig, men sjelden art i Norge. Opptrer helst i september og oktober. |
 | |
  | |
 | |
 | |
Rugl (Corallinaceae Samlegruppe) Vorterugl (Lithothamnion glaciale) og Flatrugl (Phymatolithon lenormandii) er vanlege, spesielt som eit rosa belegg på steinar | |
 | |
Rundormene er finnes både frittlevende og parasittisk. Kroppsformen er som regel rund. Dyret er bredest på midten og smalner mot hode- og haleenden. | |
 | Kjennetegn: Rundmakkane er små gråhvite spindelformede eller sylindriske makkar med glatt overflate uten leddinndeling. Dyret er bredest på midten og smalner mot hode- og haleenden og er oftest nokså små (< 2 cm). Leveområde: Rundmakk finnes i både elver, bekker og innsjøar men er vanligst i innsjøer. De lever både på og i bunnen. Rundormene finnes både som frittlevende og parasittiske arter. |
 | Rundsoldogg (Drosera rotundifolia) Rundsoldogg er en flerårig urt med blader som sitter i rosett nederst og har lange, røde hår. Hårene skiller ut et seigt slim som legger seg som dråper på bladene. Insekter blir sittende fast og bladene omslutter dyret, skiller ut enda mer væske med syrer og enzymer som begynner å løse opp dyret. Planten suger til seg proteiner med mye nitrogen som planten trenger for å vokse. Blomstene er hvite og sitter sammen 5-10 stykker. Blomstringen er i juli-august. Soldogg vokser på næringsfattige torvmyrer med liten nitrogentilgang. Den er vanlig opp til skoggrensen og nord til Troms, i Finnmark er den mer sjelden. Planten har vært btukt i folkemedisin. |
  | Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt. Tre rurartar som finst langs heile kysten: Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne. Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida. Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten. Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover. |
En relativt stor og svart hårmygg med røde lår. Arten kan opptre i store antall noen år. | |
 | Kjennetegn: Russekål er blir 60 – 120 cm høy. Stengelen er rett og ofte greinete. Nedre stengelblad med få parfliker og stor endeflik, øvre blad ofte hele. Rikt forgreinet blomsterstand med gule blomster. Frukt skjevt eggrund, knudrete. Planten er 2-flerårig. Voksested: Russekål trives på åpen, næringsrik leir – eller sandjord. Opprinnelse: Opprinnelig fra Sibir til Øst-Europa. Utbredelse: I Norge vanlig på deler av Østlandet, spredte populasjoner helt nord til Saltdal. |
 | Russesvalerot (Vincetoxicum rossicum) Kategori: Høy risiko på Norsk svarteliste 2007. Regional problemart. Russesvalerot kan bli 50-150 cm høy. Den trives på tørre, lysåpne og kalkrike områder. Opprinnelig fra Sørøst – Europa. I Norge vokser den i Indre Oslofjord og Drammen trolig inført som prydplante. |
Russeteppesaltgras (Puccinellia phryganodes subsp. sibirica) | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Rusttjernaks (Potamogeton alpinus) Rusttjønnaks (0.3-1m) finnes ofte bare med undervannsblad, men kan også ha flyteblad. Planten greiner seg noe mot toppen. Undervannsbladene er sittende og har en rustbrun farge. De er avlange (6-15cm lange) med butt spiss. Flytebladene (3-8cm lange) er noe skinnende og lysegrønne. Jordstenglene er lyse (hvite) og slanke, med ganske mange ledd. Rusttjønnaks finnes både i innsjøer og elver i de fleste vanntyper over hele landet. Ikke i forsurete vann. |
 | |
 | |
| En art i Norge. |
Chordata betyr “har ryggstreng”. Denne ryggstrengen er en del av sentralnervesystemet hos dyrene i gruppen og regnes som en viktig nyvinning i evolusjonen av høyerestående vertebrater. Den største undergruppen er i dette phylumet er da også dyr med ryggrad (vertebrater). | |
 | Kjennetegn: Ryggsvømmere har takformet rygg, og svømmer med buken opp. De “ror” gjennom vannet ved å bruke de lange bakbeina sine som årer, og de flyr også godt. Ryggsvømmere er rovdyr som jakter på andre insekter, rumpetroll og småfisk. Posisjonen med buken opp i vannet, er styrt av lys og ikke gravitasjonskraften. Hvis du putter en ryggsvømmer i et akvarium belyst fra undersiden, vil ryggsvømmere svømme med buken ned! |
 | |
 | |
  | Kjennetegn: Rynkerose er en opptil 2 meter høy busk. Stammen og greinene har korthårete torner av ulik størrelse. Bladene er mørkegrønne, litt blanke og med en rynkete overflate. Blomstene er røde, rosa eller hvite. På høsten kommer det tomatrunde nyper. Voksested: Rynkerose trives på lysåpne steder som strender og skrotemark. Utbredelse: Arten er opprinnelig fra Øst-Asia og kom til Europa like før 1800. I Norge finnes den i langs kysten og i fjordstrøk opptil Tromsø, men er vanligere i sør. Arten sprer seg med havstrømmer og utplanting. |
 | Rynkevier er en dvergbusk (1-5 cm) med knudrete kvister som ligger på bakken eller over stein og berg. Du finner den i fjellet over hele landet på kalkrik jord, helst tørrere enn de andre vierne. Bladene er tykke, litt gråaktige og rynkete. Bladkanten er tydelig innrullet. |
Vi har to rypearter: Lirype og Fjellrype. Når “Rype” er oppgitt på dataskjemaet, blir de lagt inn som slekten rype, altså Lagopus sp. | |
 | Rypebær er en lyskrevende plante som hører hjemme i fjellet, ofte på rabber. Den er vanlig i hele landet. I vest og nord finnes den også i lavlandet. Rypebær finner du både på fattig og baserik jord. Bladene er tynne, sagtannete og blir sterkt røde om høsten. Bladene sitter lenge på før de felles. De hvite blomstene blomstrer før bladene spretter ut. Frukten er en svartblå bærliknende steinfrukt med saftig fruktkjøtt, den er først grønn, så rød og til slutt svart. |
 | Kjennetegn: Rådyret er vårt minste hjortedyr, og blir ofte ikke tyngre enn 35 kilo. Hannene, eller råbukkene, blir større enn hunnene (rå). Kroppslengden ligger på rundt en meter, og skulderhøyden blir opptil 80 cm. Rådyret er rødbrunt med hvitt halespeil. Voksne råbukker har små gevir som består av en kort stang med to til tre tagger mot tuppen (antall tagger avhengig av alder). De er mest aktive i grålysningen og skumringen. Habitat: Rådyrets utbredelse strekker seg over det meste av Eurasia bortsett fra i de nordligste områdene. I Norge finner man den stort sett over hele landet, med unntak av Nordvestlandet og det nordligste av Nord-Norge (streifdyr kan påtreffes her også). Rådyret trives i løv- og barskoger, ofte knyttet til kulturlandskap. Næring: Om våren og sommeren lever rådyret av gress, starr, siv, urter, sopp samt blad og skudd på busker og trær. Om høsten og vinteren lever rådyret på blåbærlyng, men også røsslyng, og kvister og knopper av busker og trær. Vinteren er en problemfylt tid. Næringsgrunnlaget er sparsomt, og graden av snødekke kan til en viss grad regulere bestanden. I strenge vintre med mye snø har man i Norge sett at vinteroverlevelsen har blitt kraftig redusert. Formering: Ungdyra blir kjønnsmodne allerede etter ett år, og brunst og parring skjer i juli-august. Vanligvis får rådyrhunnen to kalver på tidligsommeren, men det kan variere mellom en og fire. Spor: Kloavtrykket er 4-5 cm langt, 3 cm bredt og kan minne om sau. Ekskrementene er små, korte og avrundede eller svakt tilspissede, 10-15 mm lange og 6-7 mm tykke. |
  | Rød brennmanet (Cyanea capillata) Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter. En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen. |
 | Rød jonsokblom (Silene dioica) Kjennetegn: Flerårig plante som har hann- og hunnblomster på hvert sitt individ. Hos hannplantene er ikke begeret oppblåst som en pose. De rosa blomstene blomstrer oftest rundt St. Hanstider. Stengelen er ofte rødfarget øverst og litt dunhåret. Leveområde: Rød jonsokblom vokser først og fremst på næringsrike steder med mye nitrogen og fosfor. Du finner den derfor i gjødslete enger, åkerkanter og beitemarker, på områder med mye organsik materiale som hogstflater, avfallsplasser og strandkanter. Den kan forekomme i store bestander i fuglefjell. Utbredelse: Planten er vanlig i hele landet til opp i fjellet. |
 | Rød lungeurt (Pulmonaria rubra) Lungeurten er egentlig en hageplante, men den har forvillet seg ut i naturen og sprer seg godt mange steder på Vestlandet. Fra gammelt av ble planten brukt mot lungesykdommer. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Kjennetegn: Planten er 2-4 m høy. De gulhvite blomstene sitter i en tett eggforma kvast. Når de blomstrer i april-mai, får de en karakteristisk lukt som trekker til seg insekter som bestøver planten. Har klaser med røde saftige bær på høsten. Leveområde: Rødhyll er egentlig en plantet prydbusk som har forvillet seg i skog og kratt på næringsrik jord. Rødhyll er noe mer hardfør og tåler mer skygge enn svarthyll. Utbredelse: Den er vanlig på Østlandet og i kyst og fjordstrøk går den opp til Nord-Trøndelag. Hele planten er litt giftig. Det er mye overtro og tradisjon knyttet til hylletrærne. |
 | |
Rødkinnspurv (Emberiza fucata) En uhyre sjelden art i Europa. Rødkinnspurven holder normalt til fra Himalaya i vest, gjennom Kina og til sørøst-Sibir, Korea og Japan. Overvintringsområdene ligger sør i Kina og Japan. | |
 | Liknar på svartkluft. Dei kan skiljast på festeorganet, der raudkluft har ei festeplate (men denne sit ofte igjen på underlaget), og på farge, der raudkluft er sterkare raud |
 | Rødkløver (Trifolium pratense) Finnes ved skogkanter og veikanter. Vanlig i hele landet opp til skoggrensen. Dyrket som fôrplante over store deler av jorden. Kan forveksles med Skogkløver. |
 | |
Dette treet er en innført art til Norge, og stammer opprinnelig fra Nord-Amerika. | |
Kjennetegn: Halen tett håret, rundt 1/3 av kroppslengden med lengre hår i spissen. Rødbrun rygg, gulbrune kroppssider og hvit underside. Kroppslengde 80-120 mm, hale 25-40 mm og vekt 20-40 gram. Nattaktiv. Habitat: Nordlig art utbredt fra Nord-Norge østover gjennom Asia og i Nord-Amerika. I Norge finnes den fra Vesterålen og nordover, helst i skogsterreng, men også i mose- og lyngmark. Om vinteren finnes den ofte i hus. Syklisk med bestandstopper hvert 3.-4. år. Næring: Frø, knopper og bær, men også smådyr og fugleegg. Om vinteren blant annet skjegglav. Formering: Varierer mye med bestandstetthet. 7-8 unger i kullet, har 1-4 kull i somemrhalvåret. | |
 | Rødnebbterne (Sterna paradisaea) Kjennetegn: Rødnebbterna er meget lik makrellterna. Den er noe mindre og slankere, og har lengre stjertfjær om sommeren. Undersiden er mørkere (grå) og man får en tydeligere kontrast mellom kinnene og halsen. Nebbet er som regel ensfarget dyprødt (altså uten den svarte nebbspissen som makrellterne har). De har mindre mørkt i svingfjærene og kortere nebb og bein. Se forøvrig omtalen av makrellterne for flere kjennetegn som kan brukes for å skille de to artene. Utbredelse: Som makrellterna er rødnebbterna utbredt fra svenskegrensa i sør til Finnmark i nord. Men motsatt av sin slektning blir rødnebbterna vanligere desto lenger nord man kommer. Innlandshekkinger er vanligst fra Trøndelag og nordover. I alt antar man at det finnes ca. 40 000 par i Norge. Habitat: Vi finner den på små holmer overalt i skjærgården, hvor de danner sine kolonier. I innlandet hekker den ved fiskerike vann og vassdrag. Forflytninger: Rødnebbterna trekker enda lenger enn makrellterna, faktisk helt ned til pakkisen rundt Antarktis. Sin første sommer tilbringer de i sørlige farvann. Om høsten drar fuglene ut av landet fra juli til september, og kommer tilbake om våren i mai. Næring: Spiser småfisk, krepsdyr og insekter. Hekkebiologi: Som makrellterna starter ikke rødnebbterna med hekking før de er minst to år gamle. De er kolonirugere som normalt legger 2-3 egg. Disse ruges i drøye tre uker før de klekker. |
Kjennetegn: Rødreven har lang buskete hale (opp til 50 cm) med hvit halespiss. Den er svart bak ørene og foran på beina. Kroppslengden er opptil 85 cm. Den veier vanligvis mellom 5 og 8 kg. men kan veie opptil 15 kg. Hannen er noe større enn hunnen. Habitat: Rødreven finnes i Europa, Asia (fra Novaja Semlja i nord til Arabia i sør), India, Japan og Nord-Amerika. Den er også introdusert til Australia. Den er opportunistisk anlagt og kan finnes i mange ulike habitattyper. Næring: Reven har en vid diett og lever av småpattedyr, hare, fugl, egg, lam av sau, kalv av rådyr og rein, frosk, padder, bær, frukt og avfall. Formering: Rødreven kjønnsmodner som ettåring, parringen skjer i januar-mars og 1-8 (i enkelte tilfeller opp til 14) valper fødes i april-mai. Spor: Revens fotavtrykk ligner hundens men er mer avlange. Skrittlengden i trav er på rundt 80 cm. Ekskrementene er 5-8 cm lange, ca 1,5 cm tykke og mørke/svarte på farge. De er ofte kveilet i en spiral med utdratt spiss i den ene enden. | |
 | Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) Rødsildre er en fjellplante og blomstrer allerede en knapp uke etter at snøen er borte. Vi finner den i Norge fra Lista og gjennom hele fjellheimen til Varanger i Finnmark. På Vestlandet og i Nord-Norge finner vi den også i lavlandet. Rødsildra er også et vanlig vårtegn på Svalbard. Rødsildra er valgt til Nordlands fylkesblomst. Kjennetegn: Rødsildra vokser i tette tuer og matter, helst på kalkholdig jord eller i bergsprekker med tilsig av mineraler i sigevann. Blomstene er rødfiolette og den har fem kronblad og klokkeformet blomst. En kraftig pelerot forankrer den godt til bergsprekker og åpen mark. Rødsildra tåler dermed godt å vokse på utsatte steder med eksponering for mye vær og vind. |
 | Denne arten ble tidligere regnet som en rødlig fargemorf av svart skogsnegl (Arion ater), men blir nå regnet som egen art. Bildet viser også en svart skogsnegl for sammenligning. I forhold til den svært like iberiaskogsneglen (Arion luscitanicus) er den mer intens rød, og ikke så brun. For å bestemme intermediære individer må man åpne dyret og se på indre organer. |
 | Rødsleipe (Nemalion helminthoides) Den er glatt, sleip og gelèaktig. Korte individ er lite forgreina, som på figuren, mens større (inntil 20 cm) individ har fleire todelte (Y) forgreiningar. Den veks i fjøra på bølgjeutsatte stader utover sommaren. |
 | Rødspette (Pleuronectes platessa) Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”). Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten. Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr. Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden. Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål. |
  | Kjennetegn: De lange, knallrøde beina og rødfargen innerst på nebbet er karakteristisk for rødstilken. Resten av fuglen er brunspettet, med en lysere underside. Når den flyr, kan du se en bred, hvit bakkant på vingene. Vi finner rødstilken fordelt utover hele Norges land, fra Lindesnes til Nordkapp. Den foretrekker fuktige og myrete områder, enten det er ved kysten, i innlandet, eller helt opp i fjellet. Det hekker anslagsvis 60 000 par hos oss. Utenfor hekketiden finner vi den overalt langs grunne strender, og knyttet til våtmark i innlandet. Bløtdyr, insekter og ormer er foretrukket føde. Våre rødstilker trekker om høsten helt ned til Afrikas vestkyst, mens de relativt få fuglene som er her om vinteren trolig er islandske hekkefugler. Høsttrekket varer fra juli til oktober, og de returnerer i april/mai. |
 | |
  | Rødstrupe (Erithacus rubecula) Kjennetegn: Rødstrupen er karakteristisk med sin runde kropp og sitt røde bryst. Sang: Sangen er en strøm av klare, sprudlende og boblende toner. Den har også en “tikk-ikk-ikk…”-lyd som man ofte kan høre fra tette busker. Utbredelse: Rødstrupen er en typisk skogsfugl, men kan også finnes hager og parker. Den hekker i blandingsskog og fuktige barskogsområder i hele landet, men er mer fåtallig i Troms og Finnmark. |
 | Rødt fjellengfly (Apamea schildei) Tidligere regnet som en form av Apamea maillardi. |
 | |
 | |
Rødt hønsegras (Persicaria lapathifolia subsp. lapathifolia) | |
   | |
 | |
Rødtoppfuglekonge (Regulus ignicapilla) Sjelden art i Norge som helst påtreffes under vår- og høsttrekk. Arten har fram til 2021 hekket én gang i Norge, og det var i Sørkedalen i Oslo i 2019. Det foreligger ca. 130 norske funn av arten fram til 2016. | |
 | Rødvingetrost (Turdus iliacus) Rødvingetrosten er en vanlig art i hele Norge, og den finnes hekkende helt fra kysten og opp til vierbeltet i fjellet. Habitatkravet i hekketiden er ikke særlig omfattende, men den foretrekker å legge reiret i lave busker eller yngre plantet skog. Hekkesesongen begynner i april i Sør-Norge, mens den i Finnmark gjerne ikke kommer i gang før i midten av mai. Arten er en utpreget dialektsanger. Det vil si at det er stor geografisk variasjon på sangen. I Trondheim ble det på 70-tallet gjort en studie der det ble uskilt sju distinkte dialekter. Og reiser du litt rundt i Norge om våren vil du høre at de ulike populasjonene høres forskjellig ut. Det er selve sangstrofen som varierer. Den består ofte av klare fløytetoner som faller i frekvens mot slutten. Etter denne strofen avslutter alle med såkalt “trostskvalder”, noe som gjør at arten er lett å kjenne igjen – til tross for stor variasjon. De fleste norske rødvingetrostene trekker ut av landet i løpet av september og oktober for å overvintre på De britiske øyer eller på Kontinentet. Returtrekket om våren kommer i gang allerede i starten av mars. På foringsplassen foretrekker de bær og frukt. |
 | |
Rørsanger (Acrocephalus scirpaceus) Rørsangeren hekker stort sett i hele Europa unntatt Island. En betydelig ekspansjon i dette århundret har gjort at den er rimelig vanlig i utbredelsesområdet hos oss. Første observasjon av rørsanger i Norge var i 1937, og første hekkefunn ble gjort i 1947. Vi har anslagsvis 1000 – 10 000 par, og bestanden er fortsatt økende. Utbredelsen hos oss begrenser seg i all hovedsak til kyststrekninga fra Østfold og til Rogaland. Arten er nært knyttet til takrørvegetasjon ved innsjøer og kyst. Kosten består av insekter som er knyttet til vann, f.eks. tovinger, øyenstikkere, steinfluer etc. Rørsangerne trekker sørover til tropisk Afrika i august og september, og kommer tilbake i mai. | |
   | Kjennetegn: Inntil ein halv meter høg med hard stengel. Små og nåleforma blad. På blomstrane er det dei lysraude begerblada som er dominerande. Utbedelse: Røsslyng finnes i hele landet, men det er mest av den langs kysten i de åpne lyngheiene. Den vokser også til fjells. Leveområde: Røsslyng trives best på sur jord og får den for mye næring i form av nitrogen vil andre planter konkurrere den ut. Planten trenger fuktighet for å kunne spire. Den er ikke så godt beskyttet mot frost, og heller ikke mot vanntap. Er jorden frosset, kan vanntapet bli så stort at lyngen tørker opp og dør over store områder. Bruk: Røsslyng har faktisk dannet grunnlaget for jordbruksøkonomien langs Europas vestkyst i omkring 5000 år. Det var menneskene som fjernet skogen med ild og øks for å få fram lyngen isteden. Røsslyngen som er grønn hele året, var vinterbeite for dyrene. I dag har de fleste bønder sluttet å sende sau på lyngbeite, slå lyngen for å få nok vinterfôr til kyrne og ikke minst brenne lyngen som man gjorde for stadig å få ny frisk lyng. De siste 50-100 årene har kystlyngheiene derfor begynt å gro til med skog igjen. Røsslyngen har også blitt brukt til brensel, til strø under dyrene og i folkemedisinen. |
 | |
 | |
 | |
Det er bare røsslyng i denne slekten som vokser vilt i Norge. | |
 | Røye finnes bare på den norlige halvkule, og den er funnet i alle norske fylker. Den trives godt både i hurtigstrømmende vann og dype, kalde innsjøer. Røya trenger oksygenrikt vann, og den sjøgående formen finnes i saltvann helst inne i fjorder og i skjærgården. I Nord- Norge går røya litt lenger ut fra kysten enn i Sør- Norge. Røya var den første ferskvannsfisken som vandret inn i Norge etter istiden, og den regnes til de arktiske fiskearter. Som ørret og laks opptrer røya i forskjellige drakter avhengig av miljø, kjønn og om den er i paringstid eller ikke. Størrelsen varierer også. Den sjøgående formen blir som regel 1-2 kg, mens den stasjonære dvergformen i ferskvann sjelden blir større enn 10-15 cm. Stasjonær røye spiser små krepsdyr og mygg larver, mens røye i sjøen hovedsaklig lever av raudåte og fiskeyngel. |
 | Røyskatten er et lite langstrakt mårdyr. Hos oss er den om sommeren brun på oversiden og gulhvit på undersiden, mens den er helhvit vinterstid. Gjennom hele året har den svart haletupp. Den er utbredt i store deler av Europa, og finnes i hele Norge – fra kyst til fjell. Arten er en smågnagerspesialist, men tar også andre dyr. Om næringstilgangen er stor (smågnagerår) hamstrer de gjerne mat. |
Artene i denne ordenen har som regel en krone av tentakler på “hodet”. Disse tentaklene kan ha forskjellig form, og blir ofte brukt til å filtrere matpartikler fra vannet. Markene i dene gruppen kan også bygge hus av mucoprotein eller kalk som de trekker seg inn i hvis farer nærmer seg. | |
 | |
Saftmelde er en ettårig plante med sukkulente, pølseforma og blågrønne blad. Bladene har vannvev som fortynner alt saltet planten tar opp. Planten vokser på sandstrender og strandenger. Den kan danne store bestander på litt næringsrike leirete havstrender som er beskyttet. Den vokser ikke like langt ut som salturt, slik at den står i vann bare ved springflo. Du finner den spredt langs kysten fra Østfold til Rogaland og fra Nordfjord til Finnmark. De små blomstene sitter 2-3 sammen i bladhjørnene og blomstrer fra juli til september. | |
Slekten har 100 arter, men det er bare saftmelde som vokser naturlig i vår flora. | |
Saftstjerneblom (Stellaria crassifolia) Saftstjerneblom er en liten krypende plante med grønne stengler og tykke, saftige blad. Skuddspissene kan bli til yngleknopper om høsten. De små hvite blomstene blomstrer fra juni – august. Planten kan likne ishavsstjerneblom. Begerbladene er forskjellige, saftstjerneblom har spisse begerblad mens ishavsstjerneblom har butte. Saftstjerneblom finnes nesten over hele landet. På kysten er den vanlig på havstrender og tangvoller, i innlandet er den litt mer spredt og sjelden. I innlandet finner du den på fuktige steder som myrer, sumper og ved elvekanter. | |
 | Kjennetegn: Sagtang (30 – 60 cm) manglar blærer og er lett å kjenne igjen ettersom han har ein sagtagga ytterkant. Han finst sjeldan i fjøra, men du kan ofte sjå han like nedanfor. På meir bølgjeutsette stader er sagtangen smalare og har ikkje så markante tenner som på verna stader. |
 | Saksedyrene er karakteristiske med den sakseliknende kloen den har bakerst |
Inneheld salamander (stor/liten) | |
| To arter i Norge, ørret og laks. Regnbueørreten som tidligere også ble plassert i denne slekten, tilhører slekten Oncorhynclus. |
 | |
Salturt er en liten plante med tykke gjennomskinnelige, leddaktige stengler som kan bli opptil 15 cm. Planten vokser på leir- og sandstrender og i saltpanner. Langs vår kyst er det ikke så mange av slike strender, og den finnes derfor spredt på kysten nord til Troms. Salturt er den av våre landplanter som går lengst ut i sjøen der den kan danne tette enger. Planten er en sukkulent. Det vil si at den har store vannfyllte celler i stengelen (andre sukkulenter kan ha det i bladene). Dette vannvevet er med på å fortynne alt saltet planten tar opp, og planten unngår å dø av saltforgiftning. De små uanselige blomstene blomstrer fra juli til september. | |
De to artene vi har i vår flora er ettårige sukkulenter med gjennomskinnelige blad som er motsatte og trykt mot stengelen slik at de ser ut som ledd på stengelen. Greinene er parvis motsatte. Blomstene er små og lite synlige. Salturt og fjøresalturt er svært like, og skilles på størrelsen på blomstene. Hos salturt er midtblomsten mye større en sideblomstene, hos fjøresalturt er blomstene omtrent like store. | |
| Det finnes tre arter røye i Norge, men bare en av dem (Salvelinus alpinus) har norske vassdrag som en naturlig del av sitt utbredelsesområde. De andre to artene, bekkerøye og canadarøye, ble utsatt i Norge på 1900- tallet. |
Samlegruppe (Gastropoda Samlegruppe) Andre snegler plassert i tileggsskjema for påvekstorganismer på tang | |
Samlegruppe, kjeglesnegl (Trochidae indet.) Kjeglesneglskjell er spiralsnodd og har ofte fine tegninger. Rundt femten forskjellige arter i seks slekter er registrert i Norge. De finnes på 0 til flere hundre meters dyp. De vanligste kjeglesneglene er slektene Gibbula og Calliostoma. | |
 | Sandflyndre er utbredt på sand- og bløtbunn på 2-150 meters dyp langs hele norskekysten. I Nord- Europa er sandflyndren tallrik, og blir sjelden over 25 cm lang. Den kjennes igjen på de ru skjellene på øyesiden, den lille munnen og den ovalt buete sidelinjen over brystfinnen. Føden består av nesten alle typer virvelløse dyr som arten finner på de stedene den oppholder seg. |
 | |
 | Arten finnes både langs kysten og i innlandet, stort sett spredt over hele landet. De tetteste bestandene finner vi fra Trøndelag og nordover. 12 000 par antas å hekke i Norge. Langs kysten foretrekker sandloen stein og sandstrender, eller strandengområder. I innlandet finner vi den langs elver, mens i fjellet gjerne på tørre områder langt fra vann. Fjæremygg, biller og andre insekter utgjør næringen. Sandloen er hos oss en utpreget trekkfugl, og drar fra landet i august til september. Den flyr da ned til kysten av Sørvest-Europa, og Nord-Afrika hvor den tilbringer vinteren. Fuglene kommer tilbake i mars-april. |
  | Sandlupin (Lupinus nootkatensis) Kjennetegn: Opptil en halv meter høy urt (staude) som danner klynger ved korte, krypende jordstengler. Blad sammensatt av kun 6-8 småblad, i motsetning til hagelupin som har flere. |
 | Kjennetegn: 3-5 cm lang og grå med mørke flekker. Har et kort rostrum (spyd) uten tenner og en pigg på ryggskjoldet (karapaks). Leveområde: Finnes langs hele kysten. |
 | Sandsjømus (Echinocardium cordatum) Kjennetegn: Opptil 6-7 cm lang. Irregulær kroppsform med lys gulbrunt skall som har pelsaktig overflate. |
 | Det finnes to arter av sandskjell i Norge. |
 | |
 | |
 | Kjennetegn: Sanglerka er en spurvefugl som er litt mindre enn en stær. Oversiden er brun med mørkere streker, undersiden er beigehvit, og på brystet har den mørke streker. På hodet har den en liten topp som kan reises av og til. Sangen er vedvarende, og de kan synge i timesvis uten stans. Sanglerka ble kåret til “Årets fugl” av Norsk Ornitologisk Forening i 2005. Utbredelse: Utbredelsesområdet strekker seg fra Japan i øst til Europa i vest. I Norge finner vi den utbredt fra Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Videre nordover er den mer fåtallig, men finnes som hekkefugl i alle norske fylker. Den norske bestanden ble i 1994 (Norsk Fugleatlas) anslått til å legge på mellom 100 000 og 500 000 par. Habitat: Arten er hovedsakelig å finne som hekkefugl i det åpne kulturlandskapet. Endringer i jordbrukets driftformer har vært problematisk for sanglerka, i tillegg til ulovlig jakt etter arten i bla. Frankrike. I Norge har vi ikke tilgjengelig data i forhold til bestandsreduksjon, men fra Falsterbo i Sør-Sverige registrerte de en halvering i antall trekkende fugler om høsten i en femtenårsperioden fra 1970. I Storbritannia har man påvist en reduksjon av bestanden på hele 75% i løpet av de siste 20 åra! Forflytninger: Arten er en av de aller første trekkfuglene som kommer tilbake om våren. Allerede i slutten av februar dukker de første opp. Normalt forlater sanglerkene Norge i løpet av oktober, men noen overvintrer på Vestlandet. Hekkebiologi: Hannene jubler høyt i sky for å tiltrekke seg hunner gjennom hele sommeren, og de kan få hele tre kull i løpet av en sesong. |
 | Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige. Sangsvanen beiter mest på bunnplanter, og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap. Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen. |
 | |
  | |
 | Sauen er blant de dyra som først ble domestiserte, kanskje allerede for 10000 år siden. Nå finnes det mer enn 200 saueraser. Sauen er et klauvdyr som for det meste holdes for kjøtt- og ullproduksjon. I Norge sendes årlig 2.2 millioner sau på sommerbeite i fjellstrøk. Sauen er et utpreget flokkdyr, og sauebeiting har vært med på å forme kulturlandskapet vårt gjennom århundrer. |
 | Sauetang (Pelvetia canaliculata) Kjennetegn: Denne algen kan du finne i verna vikar, øvst oppe i fjøra over alle andre tangartar. Han har ikkje blærer, men “puter” i enden av greinene store delar av året, som kan minne om saueklover. Sauetang er mellom dei minste tangartane og er vanlegvis 7 – 12 cm lang. Arten er ikkje funnen på Sørlandet og innover i Oslofjorden, men finst langs resten av kysten. |
| To arter i Norge. |
En merkelig og karakteristisk vannloppe. Buksiden av dyret er helt rett, og brukes til å henge på undersiden av vannets overflatehinne. Herfra filtrerer dyret små partikler fra vannet. Buksiden er også mørkt pigmentert, antakelig som en beskyttelse mot solens ultrafiolette stråler. Ofte samles dyrene i lune viker, og fanges like ofte i strandtrekk som i planktonprøver. Arten er vidt utbredt i Norge, og forekommer både i store vann og i små dammer. Den ser imidlertid ut til å mangle der hvor det er kaldt, dvs. i fjellet. | |
 | En art i Norge. |
Kun en art kjent i Norge. | |
Arten er funnet på lokaliteter på Østlandet (Akershus, Vestfold og Østfold). Lever i små dammer og pytter med lite vegetasjon på leirbunn, men er også funnet i små bekker. | |
| Slekten Scenedesmus er en av de vanligste slektene av grønnalger. Pyrenoidene, knyttet til stivelsesproduksjonen, er tydelige hos alle artene. Koloniene dannes ved at cellene henger sammen etter deling. Hos noen får endecellene spesielle utvekster. Scenedesmus krever næringsrike vann- masser. Den er lett å holde i kultur og brukes som næringsorganisme for andre organismer. |
 | |
| |
 | |
| |
| Slekten Scenedesmus er en av de vanligste slektene av grønnalger. Pyrenoidene, knyttet til stivelsesproduksjonen, er tydelige hos alle artene. Koloniene dannes ved at cellene henger sammen etter deling. Hos noen får endecellene spesielle utvekster. Scenedesmus krever næringsrike vann- masser. Den er lett å holde i kultur og brukes som næringsorganisme for andre organismer. |
| Slekten Scenedesmus er en av de vanligste slektene av grønnalger. Pyrenoidene, knyttet til stivelsesproduksjonen, er tydelige hos alle artene. Koloniene dannes ved at cellene henger sammen etter deling. Hos noen får endecellene spesielle utvekster. Scenedesmus krever næringsrike vann- masser. Den er lett å holde i kultur og brukes som næringsorganisme for andre organismer. |
En art i Norge. | |
En art i Norge. | |
En art i denne slekten er registrert i Nord- Europeiske farvann. | |
Familien innehar seks arter i Nord- Europeiske farvann. | |
Denne arten lever i en hvit silketube i sprekker i berg eller barken på trær. Den har kun seks øyne, kroppen er slank fargene er i brunt og grått, og den har et tydelig huggorm liknende mønster på bakkroppen. | |
 | Seien er ganske lik lyren, men skiller seg hovedsaklig ved å ha en lyst, rett sidelinje. Den har også et noe svakere underbitt. Seien kan bli opp mot 120 cm og rundt 30 kg tung, og svømmer som regel i stim i de frie vannmasser på jakt etter småfisk og krepsdyr. Seien lever gjerne i de øvre vannlag, men kan også forekomme som bunnfisk ned mot 300 meters dybde. Sei har stor betydning som matfisk, og er en populær sportsfisk. |
 | |
Inkluderer lav. | |
 | |
  | Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn. Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark. Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet. Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Seljesommerfugl (Nymphalis xanthomelas) Arten ble først observert i Norge våren 2014, da en rekke individer ble funnet på Sørøstlandet. Dette er en østlig art som har ekspandert vestover i tiden fram til de første norske funn. |
 | |
 | |
  | Kjennetegn: Planten kan bli 50-120 cm høy og har hvite blomster som sitter i store skjermer. Bladene er 2-3 ganger delte med avlange sagtannete småblad. Planten kjennes best på den kraftige jordstengelen (rota) som er hul og tverrdelt med mange rom (skjær lengdesnitt). Finnes i vannkanter, våte enger og myrer. Selsnepa finnes i Sør-Norge og i Finnmark (Kautokeino) og vokser ved næringsrikt vann. NB! Planten er svært giftig, så husk å vaske fingrene om du har berørt den! |
 | |
| Tre arter i Norge. |
| Middels oligotrof til mesotrof art. Svært vanlig, også i humussjøer. |
| En art som har skapt mye bry siden den ble beskrevet fra Nedre Sjodalsvatn i Jotunheimen. Ingen har kunnet skille den fra den andre arten i slekten, S. coracina, ut fra beskrivelsen av hannen. Imidlertid har man funnet en larvetype i Schwartzwald i Tyskland som lever i littoralsonen i eutrofe innsjøer. Denne er undersøkt med kromosomanalyse (båndmønstre på kjempekromosomer som larvene har i spyttkjertlene), og den ser ut til å være en god art. Individet dere har funnet stemmer med denne larvetypen. Vi er svært interessert i hva dere kan finne av larver, pupper og voksne i framtida. |
| |
| Det finnes to arter i to slekter i Norge: Sericostoma personatum og Notidobia ciliaris. Larven til S. personatum finnes på steinete bunn i elver, bekker og innsjøer. Kan ha 3-årig livssyklus. N. ciliaris er assosiert med trerøtter i skogsbekker. |
 | |
Artene i denne familien bygger kalkhus på hardt underlag, og selve marken ligger inni huset med sin dorsalside ned. Noen arter inkuberer sine larver, men de fleste har planktoniske ungdomsstudier. Vanlige arter i denne familen er posthornmark og trekantmark. | |
  | Setergråurt (Omalotheca norvegica) Gråbrune, små blomster samlet i kurver i et aks øverst på stengelen. Planten er dekket av silkelodne blader. Bladrosettene nederst danner tette tuer, og støttebladene øverst på stengelen står rett ut. Vokser på enger og i skoger i fjellet over hele landet. |
| Fem arter registrert i Norge. |
Arten er spredt registert i Norge, men er funnet nord til og med Finnmark. Larvene lever bare i langsomtrennende vann. Flygetid fra mai til juni. | |
 | Arten er vanlig nord til Troms. Larvene lever i stillestående vann, eller sakterennende elver med mudderbunn, hvor de kan finnes ned til 20 meters dyp. Flygetid er fra april til juni. |
Tre arter i Norge: S. lutaria, S. morio og S. fuliginosa. Sistnevnte lever bare i rennede vann, og er sjelden. S. lutaria er langt den vanligste arten i hele Sør-Norge. S. morio finnes i østlige deler av Finnmark. | |
Sibirlerk kan bli opptil 25 m høy. Den er plantet i fjellskogen og nordpå, og har siden forvillet seg i alle fall opp til skoggrensen og nord til Troms. Årsskuddene er grågule og håret. Konglene har ca 30 kongleskjell som er slette og finhåret. | |
Sibirpiplerke (Anthus hodgsoni) Trepiplerkelik piplerke som er en sjelden gjest om høsten nordvest i Europa. Hekker i åpen skog i Sibir og overvintrer normalt i det sørlige Asia. | |
 | En art i Norge. |
| En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk. |
 | Sidensvans (Bombycilla garrulus) Kjennetegn: Sidensvansen er umiskjennelig med sin fjærtopp på hodet, sine svarte strupe- og øyetegninger og de gule markeringene på vinge og stjert. Undergumpen er rødbrun og kroppsfjærene gråaktige med et rosa stenk. Utbredelse: I Norge hekker sidensvansen hovedsaklig i Øst-Finnmark, men spredte hekkefunn er gjort i Troms, Nordland, Oppland og Hedmark. Den påtreffes helst om høsten og vinteren i Sør-Norge. Habitat: Hekkeområdet er gjerne gamle gran- og furuskoger med en del lav som ligger i nærheten av fuktige områder som torvmyrer. Utenfor hekkesesongen kan den påtreffes i de fleste habitater, men sees ofte i nærheten av eller beitende på bærbusker. Forflytninger: Den er en trekkfugl og overvintrer i Nord-Europa. På trekket sørover raster den på frukt og bær, og tilgangen av denne føden bestemmer hvor langt sør den trekker. Næring: I sommerhalvåret spiser sidensvansen hovedsaklig insekter som mygg, stankelbeinmygg, døgnfluer og vårfluer. Frukt- og bærdietten starter om høsten, og det er i denne perioden vanlig å se sidensvanser i flokk. Hekkebiologi: Reiret bygges i skjul under en grein av skjegglav, strå og tynne bartrekvister. Den legger 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. Eggene ruges i 14-15 døgn, og ungene forlater reiret etter ytterligere 14-15 dager. |
Vitenkskapelig synonym: Hadena | |
| Fire arter i fire slekter i Norge. Alle lever helst i større lite forurensede vann. |
| Med sine 12 arter er dette den artrikeste slekten av buksvømmere i Norge. Slekten inneholder 6 underslekter. |
| To arter er registrert i denne underslekten. |
Litt usikker bestemmelse, men heller mest mot S. dorsalis. Dette er en oligotrof art, som i Norge er funnet langs kysten nord til Helgeland. | |
Litt usikker bestemmelse, men ser ut som S. striata. Dette er en mesotrof til eutrof art som finnes på sandbunn i større sjøer. Regnet som sjelden i Norge, bare funnet rundt Oslofjorden. | |
I Norge funnet langs kysten nord til og med Troms. Arten trives best i oligotrofe vann. Er også funnet i brakkvann. | |
2 arter av denne underslekten i Norge. Hunnene kan ikke skilles med sikkerhet. Noen ganger også vanskelig med atypiske hanner. | |
Regnet som sjelden i Norge, og er bare funnet rundt Oslofjorden. Arten lever i middels næringsrike til næringsrike større sjøer med sandbunn. Tåler også brakkvann. | |
 | |
| Sikens systematikk er svært omdiskutert. Enkelte forskere har hevdet at det egentlig er snakk om nesten 100 forskjellige arter, mens andre opererer med mindre enn 10. De fleste tolker siken som en art med store variasjoner mellom populasjonene. Vannprogrammet vil bruke den siste tolkningen inntil systematikken er bedre avklart. Sikens biologi varierer også fra bestand til bestand. Noen steder er den en ren bunndyrspiser, andre steder er den planktonspisende. Bestandene kan også være delt mellom en pelagisk og en bentisk form, som er atskilt både i diett og kroppskarakteristika, f. eks. antall gjellegitterstaver. I noen innsjøer danner disse formene helt separate bestander med forsjellig gytetid og |
 | |
 | Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre. Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger. Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland. Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann. |
Silda blir vanligvis ikke over 40 cm lang, og går i enorme stimer som kan bli på 500 millioner individer. Arten lever i frie vannmasser på varierende dyp fra 0-200 meter. Den har flere forskjellige populasjoner i sitt utbredelsesområde, og forskerne diskuterte lenge om en skulle regne silda som flere arter. Silda har en stor økonimisk betydning, og nettopp derfor er det viktig å vite om det blir fisket på flere arter. Sildefisket er kanskje det sesongfiske som har størst betydning i Nord- Europa, og helt siden år 1000 har det pågått sesongfiske etter “havets sølv”. På grunnlag av geografisk utbredelse, vandringsmønster og endel bygningstrekk regner en nå med 4 underarter av Sild. Silda er planktonspiser, og følger planktonets vertikalvandring i vannmassene. Det vil si at den følger planktonet opp mot overflaten om natta for å beite. | |
Sildefamilien er en ganske stor familie med rundt 180 arter på verdensbasis, men bare noen få arter lever i kaldere havområder . Alle artene langs norskekysten er marine. De har nokså oval kropp som er sterkt sammentrykt fra sidene. Munnens form varierer fra overbitt til underbitt, og kroppen er dekket av store løstsittende skjell. På gjellene er det mange, lange gjellestaver som hjelper i filstereringen av plankton fra vannet. Sidelinjen er kort eller kan mangel helt. | |
Sildefisk har flere indre strukturer som binder gruppen sammen. All sild er plankton etere, og gruppen er viktig for kommersiellt fiske over mesteparten av verden. | |
  | Leveområde: Sildemåken er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på holmer og skjær langt ute i havgapet. Under hekkesesongen finner man den som regel i kolonier. Det er også funnet reir noen få ganger i innlandet. Majoriteten av den norske bestanden finnes i Sør-Norge. Forflytning: Sildemåken er en trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge. De fleste drar til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. De trekker ut av landet fra august til oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april. |
Sildrefamilien (Saxifragaceae) Familien omfatter omkring 30 slekter og 500 arter. I Norge har vi tre slekter som har viltvoksende arter, vi har også en del dyrkede prydplanter fra ulike slekter. Artene i familien er ett- eller flerårige urter som ofte har en bladrosett ved grunnen. Bladene er ofte litt saftfulle. Blomstene har 5, sjelden 4 frie kronblad som er hvite, gule eller dypt rosa. Frukten er en kapsel med to rom. Plantene vokser ofte mellom bergsprekker og er ofte vanlige i fjellet. | |
Silfamilien har fire arter i tre slekter som lever langs norskekysten. De små kystnære artene kalles ofte tobis. Dette er sølvblanke fisker med blålig rygg og en ålelignende, smal kropp. Hodet er konisk tilspisset med stor munn med tydelig underbitt. Silene er stimfisker som stort sett holder seg nær kysten, og de er viktik føde for en rekke andre fiskearter. | |
| Tre arter tidligere registrert i Norge. |
| Tidligere kun registrert i Aust Agder. Lever helst i mindre vann med mye vegetasjon, sjelden i større innsjøer. Ligner på S. vetulus, men har en ekstra kam på abdominalkloen. |
| En svært euryøk art som finnes i mange typer innsjøer og dammer. Utbredt over store deler av Europa, Asia og Afrika, og finnes i hele Norge. Lever helst i vegetasjonsbeltet langs stranden. Ved hjelp av et par spesialiserte børster på antennene kan de henge seg fast med ryggsiden mot vannplantene, mens de filtrerer små partikler fra vannet. |
| I denne familien er det tre slekter i Norge. to av dem er vanlige, men forekommer bare i fjellet fra bjørkebeltet og oppover. Både i rennende og stillesående vann. |
| Tre arter i Norge. |
I England fortrinnsvis funnet i kalkrike sjøer og vann eller i dype høler i sakte rennende vann, inkludert myrtjern. I Norge er utbredelsen beskrevet som østlig. Arten er kjent fra søndre Ryfylke via Østlandet til Trøndelag nord til Helgeland. | |
Vanlig i vegetasjon i oligotrofe fjellvann. Utbredt over hele landet, men kun spredte funn på Vestlandet. | |
Vanlig i vegetasjon i oligotrofe fjellvann. Utbredt over hele landet, men kun spredte funn på Vestlandet. | |
 | Sirkelskjell (Dosinia exoleta) Kjennetegn: Skalldiameter opptil 6 cm. Hvit med brune flekker. Sirkellinjer. |
  | Sisselrot (Polypodium vulgare) Kjennetegn: Sisselrot er en liten bregne, den blir opptil 40 cm høy. Bladene har avrundete fliker. Bak på bladet blir det dannet sporehoper, de sitter i to rekker langs midten av bladfliken. Stilken er om lag så lang som bladplaten, og hårløs. Fargen er lysegrønn eller mellomgrønn, og bladene kan være litt læraktige. Om våren dannes det nye blad, men bregnen er likevel vintergrønn. Sisselrot trives på frisk og fuktig jord som er litt steinete, også langs kysten og i bergskråninger. Sisselrot vokser på fuktige steder, gjerne i murer, bergskråninger og steinurer. Den finner næring blant steinblokker og i ur, mellom steingjerder, ved gamle løvtrær, i eng, hei og sanddyner ved kysten. Sisselrot vokser i absolutt hele landet unntatt deler av indre Nordland. Sisselrot vokser ofte i bratte skrenter, og har en spiselig jordstengel som smaker lakris. Bregner oppsto allerede i devon. |
To arter er kjent, men kun S. fuscata er vanlig. S. dalii er kun kjent fra noen få lokaliteter i Sør- Norge. | |
  | Kjennetegn: Sitkagran er et stort tre som kan bli opptil 40 m. Nålene er flate, stive og svært spisse og stikkende. De er vridde ved grunnen slik at undersiden med de to båndene av spalteåpninger vender opp. Konglene er 5 – 10 cm lange. De er ovale og henger nedover. Voksested: Sitkagrana er tilpasset et oseanisk klima, og er dermed svært vind‐ og salttolerant. Dette skaper et stort konkurransefortrinn for arten. Utbredelse: Den er planta i stor stil langs hele kysten nord til Troms, og forviller seg nå mange steder, særlig i lyngheiområde i sørvest og vestpå. |
 | |
  | |
 | |
  | |
 | Sivhøna er vidt utbredt i alle verdensdeler unntatt Australia. I Norge er den påvist hekkende så langt nord som på Nordmøre. I likhet med sin større slektning sothøna stiller den strenge habitatkrav, og trives kun i svært næringsrike vann med tett vegetasjon av takrør, dunkjevle og lignende. De største bestandene finnes rundt Oslofjorden i innsjøer med mye tilsig fra jordbruket. En klassisk lokalitet for både sivhøne og sothøne er Østensjøvannet ikke langt fra sentrum av Oslo, som i tillegg har store bestander av andre arter med lignende habitatkrav, som hettemåke og toppdykker. Den finnes ellers spredt langs kysten vestover, med en god bestand også i Rogaland. Sivhøna er delvis trekkfugl, men en del overvintrer langs kysten både i ferskvann og saltvann. Det er riktignok uvisst om disse vinterfuglene er norske eller kommer lenger østfra. Mange trekker trolig til Storbritannia, gjenfunn av ringmerkede fugler fra Fennoskandia viser at de kan overvintre så langs sør som Sør-Europa og Nord-Afrika. I løpet av april vender de tilbake til hekkeplassene. |
 | Sivsangeren finnes fra NV-Europa til det vestlige Sibir. Utbredelsen i Norge strekker seg fra Østfold til Finnmark. I Sør-Norge er arten mest knyttet til kysten, mens den nordover i tillegg blir mer vanlig i innlandet. Et sted mellom 10 000 og 100 000 par antas å hekke hos oss. Habitatvalget varierer noe geografisk. I nord finner vi arten ved våtmark, og i forbindelse med vier. I de sørligere områdene er den mer knyttet til busk- og takrørvegetasjon. Små insekter som fluer, mygg, biller, døgnfluer o.l. utgjør næringen. Sivsangerene kommer til landet i mai, og trekker ut i august – september. Overvintringsområdene ligger i det sørøstlige og tropiske Afrika. |
 | Sivspurv (Emberiza schoeniclus) Hos oss finner vi sivspurven i hele landet, fra kysten til høyfjellet. Det antas at den norske hekkebestanden ligger på et sted mellom ½ og 1 million par. Arten hekker ved forskjellig type våtmark. Fuktige områder med busk- og takrørvegetasjon blir ofte foretrukket. Under hekketiden spiser sivspurven mest insekter og edderkopper, mens den i trekktiden livnærer seg av mer vegetabilsk kost. Fuglene ankommer landet allerede i mars – april, og drar til overvintringsplassene i SV-Europa fra august til oktober. Hver vinter er det noen få individer som prøver å overvintre i Sør-Norge. |
Sjustripet kamskjell (Pseudamussium septemradiatum) En omtrent sirkelrund musling, som lever med den venstre skjellhalvdelen øverst. Finnes ned mot 300 meters dyp. | |
Sjøfjærene danner kolonier der nye polypper fester seg på hver sin side av kroppen til moderpolyppen, slik at hele kolonien til slutt ser ut som en fjær. Skjelettet er av kalk- spikler. | |
Her ligger registreringer frå Kystprogrammet av ubestemte fugler i fjæra. | |
Sjønelliken langs norskekysten finnes i to varianter, en som lever på grunt vann, og en som også lever på dypere vann ned mot 100 m. Sjønelliken lever av å filtrere plankton (i motsetning til andre nesledyr) og har mange, lange tentakler. | |
 | Sjøorren har en utbredelse som ligner svartandas, men den hekker lenger mot sør både i Eurasia og i Nord-Amerika. Bl.a. hekker den vanlig i skjærgården i nesten hele Østersjøen, noe svartanda ikke gjør. I Norge finnes den i høyereliggende vann i Sør-Norge og spredt nordover, utbredelsen er nærmest identisk med svartandas bortsett fra at den mangler helt i indre strøk av Rogaland og Agderfylkene der svartanda er vanlig forekommende. Også trekkbevegelsene til sjøorren har mye til felles med svartanda. Den forlater hekkeområdene i innlandet og trekket til kysten fra september-oktober, men den har et noe mer nordlig tyngdepunkt i vinterutbredelsen. Sjøorren er sterkt knyttet til langgrunne områder med sandbunn den tiden den oppholder seg i saltvann, dvs. ca. 3/4 av året. Kyststrekningen fra Lista til Jæren og Trøndelag synes å ha de største vinterforekomstene i Norge. Vårtrekket foregår i mai måned. |
  | De regulære kråkebollene er vanlige langs hele norskekysten, og lett gjenkjennelige på den runde formen og alle piggene. Mellom alle de store piggene sitter små klør som renser huden, og beskytter dyrene for rovdyr. De irregulære kråkebollene (bl. a. sjømus) har en oval form, og er dyr som graver i sand for å finne mat. |
 | Sjøpunger og sekkedyr (Ascidiacea) Kjennetegn: Noen få millimeter til 10 – 20 cm lange. Flere arter er vanlige langs norskekysten. De voksne sjøpungene (klasse Ascidiacea) har mistet ryggstrengen, og hadde vi ikke visst om det frittsvømmende larvestadiet, ville nok ikke sjøpungene være plassert under ryggstrengdyrene. Larvene minner om rumpetroll og har ryggstreng. De har halefinne som de svømmer med. |
  | Kjennetegn: Sjøpølsene ser ut som navnet sier, men har en dusk av tentakler rundt munnen i den ene enden. I motsetning til de andre pigghudene har ikke sjøpølsene radial symmetri, men bilateral symmetri. Som andre pigghuder har sjøpølsene et vannkanal system og tubeføtter, og de beveger seg sakte over bunnen. Leveområde: De lever ofte på grunt vann, men noen arter kan leve ned mot 1000 meters dybde. |
 | Dersom du tek algen mellom fingrane, kjennest han stiv og fast ut, som svært tynne kvister. Han er mørk brun til svart. Algen har uregelmessig forgreining, 5 – 20 cm og utsjånaden kan variere mykje. Fleire individ kan henge saman i store matter. På sterkt soleksponerte stader eller når algen skyllast på land blir fargen avbleka og gulaktig. |
 | |
 | I fjøra finn vi vanlegvis dei lukka typane med ei lita opning på oversida. Hesteaktinie (Actinia equina) er ofte raud-brun, men arten kan også ha andre fargar. Overflata er glatt og gjerne glinsande når ho er våt. Fjøresjørose (Urticina felina = Tealia felina) er gjerne dekt av grus. Begge artane finst frå nedst i fjøra og nedover, og ein trur også at begge finst langs heile kysten. Arten på biletet er hesteaktinie. |
 | Sjøsivaks (Schoenoplectus lacustris) Kjennetegn: Sjøsivaks er en opptil flere meter høy plante med glatte, trinne og bladløse mørkegrønne strå. I spissen sitter et stort duskformet aks. Småaksene har rødbrune og glatte dekkskjell. Planten kan gå ut til 2-2.5m dyp. Leveområde: Finnes helst ved noe næringsrikt vann. Utbredelse: Sjøsivaks finnes nord til Nordland. |
  | Sjøstikkelsbær (Pleurobrachia pileus) Kjennetegn: Kuleformet kropp på omkring 2 cm. To tentakler som blir 15-20 ganger lengre enn kroppen. Farge: Kroppen er fargeløs, mens svelg og tentakler er svakt hvit, gul eller oransje. |
 | Sjøstjerner har fem eller flere armer med tubeføtter på undersiden. Tubeføttene brukes til bevegelse og til å åpne skjell, og styres ved hjelp av trykk i et vannkanal- system. Langs norskekysten finnes det rundt ti arter. |
Dette er eneste slekten vi finner i skatefamilien. | |
Skatene har flattrykt kropp med lang hale. Munnen og gjellespaltene finnes på den lyse undersiden av kroppen, fra undersiden ser fisken nesten ut som et spøkelse. 11 arter er funnet i Norge. | |
Denne ordenen inneholder flere familier, men i Norge regner vi bare med å finne fisker fra skatefamilien. | |
 | Kjennetegn: Skavgras er mørk grønn og blir 20-90 cm høy, og har relativt få ledd og ingen greiner. Sporeaksene sitter i toppen, og er 10-15 mm. Planten liker fuktig grunn, sand- eller leirjord. Skavgras finnes i mesteparten av landet, og trives i ulike typer skog. Stengelens rue overflate gjør den egnet til rengjøring av kokekar og ble også brukt til sandpapir. Skavgras tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle. Kopi fra https://no.wikipedia.org/wiki/Skavgras |
 | |
 | Skeletonema costatum (diameter 2-21 my) regnes for å være en av de vanligste forekommende kiselalger i våre kystfarvann. De lange kjedene gjør at overflaten øker og algen lettere holder seg flytende i sjøen og dermed |
 | Kjennetegn: Skilpaddesnegl er mindre enn albusnegl, har glattere overflate. Leveområde: Finnes fra de nedre delene av fjæra ned til 50-100m dybde. Lever på eller under stein, direkte på steinen, eller på skjell. Den liker seg godt oppå fjell som er dekt av rosa kalkalgebelegg. Utbredelse: Finnes langs hele Norskekysten. Tre arter er mulig å finne langs Norskekysten, med vanlig skilpaddesnegl (Tectura tessulata) som den mest forekommende. |
Små koniske skjell som sitter godt fast på harde underlag. Kan være vanskelige å skille fra albueskjell, men har som regel en noe glattere overflate. Sneglene spiser rødalger, spesielt av slekten Lithothamnium. | |
Skimmelflaggermus (Vespertilio murinus) Kjennetegn: Svartbrun ryggside med lyse spisser og sølvgrå glans. Lys gråhvit til gulhvit underside, skarpt avgrenset mot nakken. Ungdyr mer gråsvarte. Svartbrun ansiktshud, flygehud og ører. Brede ører med avrundet ørelokk. Kroppslengde 48-64 mm, hale 37-45 mm, underarm 40-47 mm og vingespenn 27-31 cm. Vekt 12-24 gram. Rask, rettlinjeg flukt i 10-20 meters høyde. Nattaktiv. Habitat: Finnes i Mellom- og Øst-Europa, østover gjennom Asia til Japan. I Norge funnet rundt Oslofjorden, langs Sørlandskysten og rundt Stavanger. Opprinnelig knyttet til berg- og klippelandskap. I Norge finner vi den byer og kulturlandskap den den utnytter bygninger som erstatning for klipper. Dagleier i sprekker og spalter i mur- og steinhus, under takstein og i kjellere. Vinterdvale i sprekker og spalter i gruver, grotter og kjellere. Næring: Dårlig undersøkt, men trolig nattsommerfugler, biller og store tovinger. Formering: Parringsflukt seint på høsten. Ynglekolonier med 30-50 hunner, føder 2, unntaksvis 3 unger i juni-juli. | |
Skivemanetene har fire lange munnlober og tentakler langs kanten av “paraplyen”. To arter i to familier i Norge. | |
 | 11 arter fordelt på 8 slekter i Norge. Skallene er som navnet sier skiveformet, og har ofte en kjøl som vender ned mot undersiden. Artene har ofte rødt blod. |
 | Skjeanda finnes vidt utbredt i store deler av Eurasia og Nord-Amerika. Denne arten, som er lett kjennelig på det store skjeformede nebbet, finnes hos oss spedt opp til Nordland, sjelden lenger nord. Som knekkanda er den sterkt knyttet til næringsrike, grunne ferskvann, og er vanligst på sørlige Østlandet, Jæren, rundt Trondheimsfjorden og på Helgelandskysten. Både skjeanda og knekkanda har blitt gradvis vanligere i Norge på 1900-tallet. Dette skyldes trolig to hovedfaktorer: Utvandring fra steppeområder i det tidligere Sovjet pga. habitatødeleggelser der (drenering og oppdyrking) og en øket eutrofiering av norske ferskvann som har gitt egnede biotoper også her. Etter endt hekking trekker store deler av bestanden ut av landet for å myte, men enkelte kan sees også utover høsten. De viktigste overvintringsområdene ligger i Sør-Europa og i Nord-Afrika. Vårtrekket foregår fra slutten av mars, de fleste ankommer i månedskiftet april-mai. En sjelden gang kan skjeanda overvintre hos oss, men det hører til unntakene. |
Skjeggflaggermus (Myotis mystacinus) Kjennetegn: Mørk gråbrun overside med lysere hårspisser som gir dyret et svakt glinsende preg. Hvitgul til fløtegul underside, spiss snute, ører når forbi snutespissen når de bøyes framover. Mørk sjokoladebrun til svart ansiktshud, også mørk flygehud og ører. Ungdyr mørkere. Små føtter og tær/klør. Kroppslengde 35-48 mm, hale 30-43 mm, vingespenn 19-22,5 cm, underarmslengde 32-36 mm og vekt 4-8 gram. Nattaktiv. Habitat: Finnes i hele Europa (unntatt Skottland) og østover gjennom Asia til Stillehavet. I Sverige nord til polarsirkelen. Trives i skog og kulturlandskap, men finnes også i parker i byer. Dagleier i bygninger, hule trær og i berg- og mursprekker. Vinterdvale fra september til april (fra 1 – 100 dyr) i gruver, grotter og fuktige kjellere. Kjent at de kan trekke 240 km fra sommerhabitat til steder gunstige for vinterdvale. Jakter i mai-juli helst inni skog ca 3 meter over bakken, og i august mer i åpne områder og over vann. Adskilte jaktterritorier på 200-300 m2. Næring: Tovinger, biller og svermende insekter. Formering: Kjønnsmoden første leveår, ynglekolonier på 20-70 hunner, en unge fødes juni-juli. | |
Skjellryggfamilien (Aphroditidae) Ryggen er dekt av parvise skjellforma plater. Antallet skjell eller ledd på ryggen brukes til å skille artene fra hvarandre. Mange arter (som f. eks. gullmus) har 15 par plater på ryggen og kan være vanskelige å skille fra hverandre. Skjellrygg artene finnes fra nederst i fjæra og nedover på dypere vann. Lepidonotus squamatus som kun har 12 par plater på ryggen finnes langs hele kysten. I Hovis programmet er Gullmus (Aphrodite aculeata) skilt ut som art, mens dei andre skjellryggartane blir bestemt til skjellrygg (Aphroditidae indet.). | |
 | Skjermplantefamilien (Apiaceae) I Norge inneholder familien rundt 40 arter. Skjermplantefamilien består av urter hvor de små blomstene er samlet i småskjermer som til sammen danner en storskjerm. Bladene er ofte flikete og oppdelte og har bladslirer som omslutter stengelen. Stenglene er hule og planten har ofte sterk lukt på grunn av aromatiske stoffer. En viktig bestemmelseskarakter for skjermplantene er støttebladene som sitter under skjermene. Disse kalles for småsvøp når de sitter under småskjermene og storsvøp når de sitter under storskjermen. Støttebladene kan ha ulik form eller mangle helt. Frukten hos skjermplantene kalles for spaltefrukt, og form og struktur på frukten er også en viktig bestemmelseskarakter. |
  | Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen. Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres. Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser. Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig). Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året. Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser. Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir. |
 | Skjærpiplerke (Anthus petrosus) Habitat: Skjærpiplerka er den eneste av våre piplerker som er fullstendig knyttet til kysten. Utbredelse: Den er klart vanligst utbredt i Sør-Norge nord til og med Nord-Trøndelag. Men finnes som hekkefugl så langt nord som til Finnmark. Ingen gode bestandsestimat foreligger, men det er anslått at mellom 50 000 – 200 000 par hekker hos oss. Forflytninger: De aller fleste fuglene trekker ut fra landet om høsten, i september til oktober. Overvintringsområdene er i Nederland, på de Britiske øyer, og i Spania og Frankrike. I mars – april kommer de tilbake til Norge. Næring: Insektlarver og snegler, kombinert med frø fra strandplanter, utgjør kosten. Matsøket foregår langs bakken, enten i langgrunne fjæreområder, eller på svaberg. Hekkebiologi: Skjærpiplerka hekker i bergsprekker helt ute mot sjøen. I sydligere strøk lagger de to kull, men ikke i Norge. |
   | Skjørbuksurt (Cochlearia officinalis) Leveområde: Skjørbuksurt er en strandplante som vokser på strandberg, grusstrender, tangvoller og strandenger. Den er også vanlig i fuglefjell. Utbredelse:* Vanlig langs hele kysten til Finnmark. Kjennetegn: Kjennes igjen på de saftfulle, tykke bladene som sitter i en tett rosett ved basis. De er grønne omtrent året rundt. De små hvite blomstene blomstrer om våren og forsommeren. Fruktene (skulpene) er små og runde. Formrik art med flere underarter. Navn: Planten har fått navnet sitt fra sykdommen skjørbuk (c-vitamin-mangel) som den ble brukt mot i tidligere tider. Plantnen er rik på C-vitaminer. |
Skjørbuksurtslekta (Cochlearia) Slekten inneholder 25 arter, i Norge de tre artene skjørbuksurt, polarsjøbuksurtog dansk skjørbuksurt. Artene kjennetegnes ved at de har grunnblad med lange skaft, stengelbladene har kortere skaft eller sitter helt inntil. De saftfulle bladene er nyreforma og hele, tannet eller fliket. Kronbladene er hvite. Fruktene (skulpene) er nokså runde, tjukke og korte. | |
 | |
 | Skogburkne (Athyrium filix-femina) Kjennetegn: Stor, opprett bregne som kan bli over en meter høy. Bregner har ikke blomster, vi ser dem bare som store, grønne blad. Bladene står i rosetter og hvert blad er oppdelt i småblader som igjen er oppdelte. Bak på bladene danner det seg sporhoper. På skogburkne er sporehopene halvmåneformete. Skogburkne vokser i hele landet opp til over skoggrensen, inntil 1.150 moh. Den har flere varianter over hele den nordlige halvkule, vår variant vokser i Eurasia. Bregner oppsto allerede i devon. |
 | |
 | |
Skogflaggermus (Myotis brandtii) Kjennetegn: Svært lik skjeggflaggermus men kan ha en mer brunlig/rødbrunlig ryggfarge som voksen. Ansikts- og ørehud også mer brunlig og lysere enn skjeggflaggermus. Kroppslengde 39-51 mm, hale 32-44 mm, vingespenn 19-24 cm og underarmslengde 33-39 mm. Vekt 4,5-9,5 gram. Rask flukt med kjappe vendinger. Nattaktiv. Habitat: Finnes i hele Europa (unntatt Skottland, Irland, Korsika og Sør-Italia) og østover gjennom Asia til Stillehavet. I Sverige nord til Skellefteå. Ett sikkert funn i Norge på Stiklestad. Knyttet til skog og vann. Dagleieri bygninger, vinterdvale i grotter og gruver. Næring: Lite kjent. Antakeligvis nokså likt skjeggflaggermus. Formering: Hunnene trolig forplantningsdyktige i sitt andre leveår. Ynglekolonier på 20-60 hunner. | |
 | |
 | |
 | |
Skoglemen (Myopus schisticolor) Kjennetegn: Meget kort hale. Ører skjult i pelsen. Rygg skifergrå til blågrå. Lysere underside. Rustgul flekk på korsryggen. Kroppslengde 80-128 mm, hale 10-20 mm og vekt 15-45 gram. Nattaktiv. Habitat: Norge, Sverige og Finland og videre østover til Sakhalin. I Norge fra Nordmarka ved Oslo til Nord-Østerdal, grensetraktene mot Sverige og i Pasvik. Skoglemenet liker grov barskog hos oss vesentlig granskog med friskt, tett mosedekke. Sykliske bestandssvingninger med bestandstopper hvert 3.-4. år. *Næring:*Vesentlig mose. Formering: Drektig i rundt 21 dager, vanlilgvis 4-10 unger, 2-4 kull om sommeren. Vinterforplantning kan forekomme. Spesiell kjønnsratio med flere hunner enn hanner grunnet at en del individer har en kromosommutasjon der et mutert hunnlig kjønnskromosom overstyrer det hannlige kjønnskromosomet slik at en del individer som genetiske sett er hanner utvikles som hunner (meiotic drive). | |
 | Skogmeitemark (Lumbricus rubellus) Levested: Skogmeitemarken finnes fra overflaten til 20 til 30 cm nede i jordsøylen. Den finnes i mange biotoper med all slags jord, blant annet engsmark, grasmark og kompost. Den er ganske pH-tolerant (tåler pH i fra 3.2 til 6.5). Kjennetegn: Rødfiolett rygg, lysere på undersiden. Den er mørkest foran beltet og blekere bak. Lengden er fra 6 til 15 cm og halen er tydelig flattrykt. |
 | |
Usikkert om det er ment musedyr | |
 | |
 | |
  | Kjennetegn: Skogskjegg blir opptil 2 meter høy, stengel opprett ugreinet. Store blader, 2-3 finnet. Blomsterstand 20- 50 cm. rikt forgreinet med gulhvite blomster. Ho- og hannblomster på hver sin plante, hannplantene har den vakreste blomstringen. Skogskjegg er naturalisert i næringsrik skog. Den er i sterk spredning flere plasser i landet. Arten har vært brukt som prydplante i Norge i ca. 200 år. Kategori: Høy risiko på Norsk svarteliste 2007. |
| |
 | |
 | Denne familien av terrestre snegler mangler kjøl på den bakre delen av kroppen, i motsetning til den lignende familien Limacidae. Arionidene har åndehullet foran midten av kappa. |
  | |
  | Kjennetegn: Skogsnipa spiser insekter, små krepsdyr, edderkopper og småsnegler. De voksne fuglene starter høsttrekket allerede i juni-juli, mens årsungene kan vente helt til slutten av august. Overvintringsområdene finner vi i Afrika og rundt Middelhavet. Om våren kommer de tilbake allerede fra mars, og utover til mai. |
 | Skogstjerne (Trientalis europaea) Skogstjerne Skogstjerne er en liten søt plante som finnes i hele Norge. Som navnet tilsier, trives den godt inne i skogen, men man finner den også på fjellet, myrer, enger og heier. Den stjerneformede hvite blomsten, lyser opp på den ellers mørke skogbunnen, og gjør det lettere for bestøvende insekter å få øye på den. Bladene er ganske store og sitter høyt oppe på stilken for å få mest mulig lys. |
  | Skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) Skogstorkenebb har blå/lilla blomster og håndflikete blader. Den vokser oftest i lysåpne skoger på litt næringsrike plasser. Fruktemnet er smalt og spisst, og kan minne om et storkenebb. |
 | |
 | |
 | Skolmetang (Halidrys siliquosa) Dette er den tredje arten med blærer, men han skil seg frå dei andre ved at blærene er avlange og alltid plasserte i enden av ei grein. Skolmetang (20 – 30 cm) kan finnast frå like nedanfor fjøra og vidare nedover i sjøen. |
  | I Norge finnes omlag 25 arter. De er fra 10-50mm lange, langstrakte med 15 |
 | Skrubbe er utbredt langs hele norskekysten, og finnes både på løs bunn og på hard bunn med algevegetasjon. Skrubben er en veldig tolerant art, og er kjent for å foreta lange vandringer. Om sommeren kan ikke kjønnsmodne individer påtreffes i ferskvann, ofte langt oppe i elver, og arten kan om vinteren finnes på over 100 meters dyp i havet. Den gyter bare i havet på 40-100 meters dyp. Skrubben skiller seg fra rødspetten ved at den har spisse benknuter langs sidelinjen og langs hele basis av rygg- og gattfinnen. Dessuten mangler skrubben rødspettens knuter på gjellelokket. Skrubben tilhører de høyrevendte fiskene, men allikevel finnes det i lokale populasjoner en relativt stor andel venstrevendte individer. Føden består av nesten alle typer småfisk og bunndyr. I ferskvann tar skrubben mye tanglopper og larver av fjærmygg. |
 | Skrubbær (Chamaepericlymenum suecicum) Kjenntegn: De hvite bladene i toppen av planten er ikke kronblad, men vanlige blader som har mistet klorofyllet. Blomstene er små og svarte og sitter sammen i en blomsterstand. Det som altså ser ut som en stor hvit blomst er egentlig en samling av mange små svarte blomster. Når blomstene modner blir de til knallrøde steinfrukter som spises av fugler og dyr, og frøene spres på den måten. Leveområde: Skrubbær vokser på fuktig hei og torvmark. Utbredelse:* Finnes i hele landet. |
  | Skrukketroll, tanglus (Isopoda) Skrukketrollene lever både på land og i vann. De som lever ved sjøen kalles gjerne tanglus. Det er vanlig å skille tanglus fra tanglopper ved at tangloppenes kropp er flattrykt fra siden, mens tanglusene er flattrykt ovemfra. |
 | |
 | Skvallerkål (Aegopodium podagraria) Skvallerkål blir ofte kalt hageeierenes verste fiende. Den sprer seg godt og er nesten umulig å få bort på grunn av de standhaftige rotstenglene. Det tette bladverket utkonkurerer fort andre arter. Planten er 30-100 cm høy, og bladene består ofte av ni småblader: Tre knipper med tre blader i hvert. |
 | |
 | Kjennetegn: Slagugla minner om en forvokst kattugle med lang stjert. Den har mørke øyne, og lengdestriper på undersiden (kattugla har både lengde- og tverrstreker). |
Squamata inneholder slanger og nålevende øgler. Squamata blir gjerne kalla | |
  | Er spesielle med liten kropp (flattrykt skive) og lange, tynne armer. Utvekster i munnpartiet (papillae), skjellmønster på ryggskiva og fasongen og talet på pigger kan brukes som grunnlag for å skille artene. |
En art i Norge. | |
Ikke tidligere registrert i Trøndelag, Troms eller Finnmark. En ikke svømmende art. | |
Slettvar (Scophthalmus rhombus) Stettvaren har skjell på øyesiden og i motsetning til piggvaren, mangler den beinknuter i huden. Den blir som regel ikke særlig større enn 50 cm, og finnes langs norskekysten nord til Trondheimsfjorden. Slettvaren lever på blandet bunn hvor den spiser småfisk og krabber. Voksne individer finnes på 5-70 meters dyp, men gyter om våren/forsommeren på mellom 10 og 30 meters dyp. | |
Dei vanlegaste slektene er Ectocarpus pg Pilayella, som kan skiljast frå kvarandre ved å sjå på forgreining og formeiringsorganer, men då begge slekter har greiner som er under 1/10 mm breie, må ein då ha tilgang på lupe/mikroskop. Sli veks ofte på andre algar og dei brune tustane “sviv” i vatnet, når dei ikkje er tørrlagde. | |
 | Slimmakk er trådformede elastiske ormer uten kroppsledd. De fleste slimmakkene er rovdyr. Kroppen er dekket av flimmerhår og kjertelceller. Noen av slimmakkene kan skille ut giftstoffer til forsvar og til å lamma byttet. Ubredelsen til slimakkene er lite kjent. Slimmakkene graver i sanden og kan være vanskelige å se. Av og til kan vil likevel finne de som lange, glatte snorer på overflaten. Det kan være et problem å få tak i hele individ, for de er delikate og har nesten alltid deler av kroppen nedgravd. |
 | |
Arten er vanskeleg å skilje frå bruntrevl (Mesogloia vermiculata). På vårparten kan ein anta at funn er slimtrevl, mens det på hausten antakeleg er bruntrevl. På sommaren er begge tilstades, og funn bør i denne samanheng førast opp som bruntrevl/slimtrevl. Funn i fjøra er imidlertid mest sannsynleg bruntrevl, for Slimtrevl finst vanlegvis frå nedre fjøremål og ned til 3 m. Dei finst på beskytta stader, bruntrevl helst i ytre skjergard. | |
 | |
Slireknefamilien (Polygonaceae) Vi har 10 slekter i denne familien og et 30-tals viltvoksende arter. De fleste plantene er urter, noen er busker. Det som kjennetegner familien er de sammenvokste ørebladene som sitter ved grunnen av bladskaftet. De danner en slire som stengelen vokser gjennom ved hvert ledd. Blomstene er oftst tokjønnet, grønne, hvite eller lyserosa. | |
 | Kjennetegn: En liten tettgreinet busk med sprikende kvister og korte, kvasse vedtorner. Bladene er smalt omvendt eggforma, runde i spissen og lodne på undersiden. Blomstene er små og sitter enkeltvis oppetter kvisten og ikke i klaser som hos hegg. De springer ut omtrent samtidig med bladene. Frukten er rund, blådogget og minner om en plomme. I Norge vokser slåpetorn vill i lavlandet rundt Oslofjorden og videre sørvestover langs kysten til Kristiansand. Du finner den også spredt i Rogaland og Sunnhordland. Den er plantet helt nord til Steigen i Nordland. Den regnes for å være en varmekjær kystplante. Slåpetorn vokser lysåpent på tørre berg og i skogkanter. |
 | |
 | |
 | Slåpetornsvalestjert (Iphiclides podalirius) Arten er påvist noen ganger i Sverige og Finland, men foreløpig ikke i Norge. Den har migratoriske tendenser, så det er godt mulig at den påtreffes i Norge også. |
Slåttengrotvikler (Dichrorampha consortana) Arten er kategorisert som sterkt truet (EN) på den norske rødlista av 2006. | |
 | Kjennetegn: En stor plante, opp til to meter høy. Hvite blomster i store skjermer. Ligner på kvann, men sløke har en tydelig renne på oversiden av bladstilken og at blomsterskjermene er hvelvet, ikke runde. Vokser på fuktige steder i næringsrik jord. En av våre vanligste skjermplanter, vokser over hele landet. |
| |
Smal fjærehinne (Porphyra linearis) Vinter- og vårart. | |
 | |
 | |
 | Smalkantet humlesvermer (Hemaris tityus) Dagflygende tussmørkesvermer som er relativt lik ei humle. Arten finnes fåtallig i lavlandet i Sør-Norge, gjerne i tilknytning til blomsterrike enger. Den har et vingespenn på opptil 5 cm. Arten likner på bredkantet humlesvermer, men de glassklare vingene har smalere bakkant. |
  | Smalkjempe (Plantago lanceolata) Smalkjempe er en ugressplante som har blitt spredt rundt i verden med menneskets jordbruk. Man sier derfor at smalkjempe har fulgt i menneskets fotspor. Planten har lange smale blader og brune blomster samlet i en topp. Når den blomstrer stikker det ut lange hvite pollenbærere,som gir et karakteristisk utseende. |
  | |
 | |
 | |
 | Smalving (Membranoptera alata) Kjennetegn: Blir inntil 20 cm høg. Består av smale, forgreina blad, med ei langsgåande nerve. Ofte lettast gjenkjenneleg på den ytterste forgreininga som kan sjå ut som ein neve der tommelen utgjer den eine forgreininga og dei fire andre samla utgjer den andre forgreininga der alle fingertuppane peikar mot kvarandre. Ellers ser dei ofte ut som ein mellomting av «J» og «U». Leveområde: Ikkje så vanleg i fjøra som som den er nedover i sjøen. Det er størst von å finna den i fjellsprekkar på utsatte stader. |
 | I Norge er det funnet 65 arter. Smellerne har avlang kroppsform, harde |
Slekten inneholder smelle-arter og jonsokblom, bortimot 20 arter i vår flora. Begeret er forma som en pose med 5 tenner. Kronbladene er hvite eller rosa | |
 | |
 | |
 | |
 | Smålommen har en sirkumpolar utbredelse, og hekker svært langt mot nord, bl.a. på Svalbard og Franz Josefs Land. Fordi den er den minste av lommene har den en kortere hekkesyklus, og klarer dermed å gjennomføre hekkingen i en så kort sesong. I Norge finnes den over det meste av landet, men er svært sjelden som hekkefugl mellom Agderfylkene og Mjøsa. Gode bestandsoverslag mangler, men det er grovt anslått 2000-5000 par. Den tetteste hekkebestanden finnes langs kysten fra Møre & Romsdal og nordover. Typiske smålomvann er svært små, ofte ikke stort lenger enn hva fuglen trenger for å komme i luften. |
 | |
Smånesle er trolig et innført ugras her i landet. Den er knyttet til områder med menneskelig aktivitet og det var mere av den tidligere. Du finner den på tangvoller, sandstrender, i hager, nær fjøs og som ugras i åkre. Smånesle er en ettårig urt med greina stengler og grovtanna til flikete blad. Stornesle har grovtanna, større og smalere blad. | |
 | Småsalamander (Triturus vulgaris) Liten vannsalamander er den mest utbredte av salamanderne i norge, men er allikevel sjelden. Alle funn bør rapporteres til miljøvernavdelingen i fylket! Den er tidligere registrert på Østlandet og langs kysten til Stavanger, samt i et belte i Trøndelag. Den nordlige forekomsten blir av noen regnet som en egen underart, T. vulgaris borealis. Det er mulig at det finnes neoteniske bestander enda lenger nord. |
 | Småsil skiller seg ikke så mye fra Havsil eller Storsil, og kan være lett å forveksle. Den kan bli opptil 20 cm lang, og finnes fra littoralsonen ned mot ca. 30 meters dyp. Når Småsilen ikke jakter på mat som stort sett består av småkreps og planktoniske larver, graver den seg ned i sanden. Derfor kalles den av noen også for sandgrevling. Småsilen er vanlig langs hele kysten. |
Småskogmus (Apodemus sylvaticus) Kjennetegn: Store øyne og ører. Hale like lang som kropp. Gråbrun rygg, gråhvit underside. Kan ha okergul avlang flekk i strupen eller på brystet. Kroppslengde 75-110 mm, hale 70-110 mm og vekt 20-40 gram. Nattaktiv. Habitat: Finnes fra Island i vest til Altai og Himalaya. Også i Nord-Afrika. I Norge i lavereliggende skogtrakter i Sør-Norge og i kulturlandskap langs kysten. Trives i skogkanter og kratt langs dyrket mark, kan gå inn i bygninger om vinteren. Næring: Vesentlig frø, men også insekter, andre smådyr og åtsler. Formering: Drektig i 21-26 døgn, vanligvis 3-7 unger i kullet, 2-3 kull i sommerhalvåret. | |
 | |
 | |
 | De fleste hekkende norske småspover finner vi fra Trøndelagsfylkene og nordover. Rogaland, Oppland og Hedmark har også sin del av den norske bestanden, som teller i overkant av 10 000 par. Småspoven har finner sine hekkeplasser hovedsaklig ved høyereliggende heier og myrer, men også ved kysten visse plasser. Kosten består av like deler animalsk og vegetabilsk føde. Under trekket kan vi finne arten i hele landet, både innland og ute ved kysten. Da foretrekker de våtmarker, men også dyrket mark. Høsttrekket begynner allerede mot slutten av juli, og varer ut september. Våre fugler overvinterer i all hovedsak i Vest-Afrika. Småspoven kommer tilbake til Norge fra april av. |
Småsyre er en flerårig urt som likner engsyre. Bladene til småsyre er smalere og spydforma ved grunnen. Flikene ved grunnen vender utover, hos engsyre vender de nedover. Småsyre er vanlig i hele landet på kalkfattig jord. Du finner den på åpen jord, berg og som ugras i eng, beitemark, plener, i veikanter og på stier. Småsyre er formrik og deles i flere underarter. | |
 | Utbredelse: Snadderanda er utbredt over store deler av Eurasia og Nord-Amerika, i Vest-Europa er den svært flekkvis utbredt. Arten hekker noen få plasser i Norge, dokumenterte hekkefunn har vi bl.a i Østfold, på Jæren, Sunnmøre, i Trøndelag og to plasser i Nordland. Arten opptrer regelmessig på trekk i april-mai, men må betegnes som sjelden i Norge. Jæren er utvilsomt den plassen i landet der det er størst sjanser for å treffe på snadderanda, der finnes alltid noen individer i de grunne næringsrike vannene i trekktiden. Leveområde: Arten er knyttet til våtmark, spesielt grunne, næringsrike småvann og dammer med frodig vegetasjon. Av og til plasserer den reiret i hettemåkekolonier, her er det bedre beskyttet mot eggtyver. Forflytning: Snadderanda er trekkfugl, og forlater landet allerede i juli-august med enkelte etternølere utover høsten. Ytterst få vinterfunn foreligger. De trekker lenger enn de fleste ender, de viktigste overvintringsområdene ligger rundt Svartehavet, Middelhavet og noen fuglerike innsjøer i Nord-Afrika. |
 | |
 | Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land. |
Snegler, flate (Gastropoda Samlegruppe) Funn som er registrert her er ferskvannsarter fra Bekkis programmet. Flate ferskvannssnegler tilhører familien Planorbidae. | |
Snegler, høye (Gastropoda Samlegruppe) Funn som er registrert her er ferskvannsarter fra Bekkis programmet. Høye ferskvannssnegler tilhører familiene Nertidae, Viviparidae, Valvatidae, Hydrobidae, Ancylidae, Physidae og Lymnaeidae. | |
 | Snelleplantene har et helt karakteristisk utseende og er vanskelig å ta feil av. Plantene er smale med leddete og hule stengler. Bladene sitter som små slirer (tannkranser) i begynnelsen av hvert ledd og kalles derfor for bladslirer. Stengelen har ofte greiner som vokser ut fra bladslirene og danner greinkranser i etasjer. Hos noen arter mangler disse greinkransene helt. Den delen av planten som inneholder sporer kalles for strobilus og sitter på toppen av stengelen. Strobilus består av mange «knappeformede» sporeblad (sporofyllstand), som igjen har mange små sporesekker på undersiden. I disse ligger det mange sporer. Legger man et strobilus med modne sporer under lupen, vil man etter kort tid se at sporene begynner å vri og vrenge på seg ved hjelp av trådformede vedheng som kalles hapterer. I fuktig vær ligger disse trådene kveilet rundt sporen, men når det blir tørt foldes de ut og fungerer som slynger som sparker sporene fra hverandre og ut av sporesekken. Sporene spirer til overjordiske gametofytter med hannlige- (antheriedier) og hunnlige kjønnsorganer(archegon). Etter befruktning vokser det opp en ny snelleplante. Noen av snelleartene har først brune, sporebærende vårskudd uten fotosyntese og senere vokser det opp grønne, fotosyntetiserende sommerskudd. Hos de andre artene er det sommerskuddet som er sporebærende. |
| Ettersom det er forskjellige slektsnavn for Snipe blir denne observasjonen lagt inn under Snipefamilien, Scolopacidae. | |
 | Snutebillene er den mest artsrike familien i dyreriket og omfatter 40000 |
 | |
 | |
Kjennetegn: Snømusa er vårt minste rovpattedyr. Den har en sjokoladebrun ryggside om sommeren og er helt hvit om vinteren. Hannene blir 16-19 cm lange med en hale på 3-4 cm. Vekten er fra 40-100 gram. Hunnene er noe mindre enn hannene. Habitat: Snømusa finnes i Europa, Asia og sør til Nord-Afrika. Den er også innført på New Zealand. Den kan finnes i alle vegetasjonstyper over hele landet. Den er nattaktiv og lever solitært. Næring: Snømusa lever på småpattedyr, småfugl og egg. Den jakter gjerne på smågnagere nede i gangene deres. Formering: Snømusa kjønnsmodner etter 4 måneder, parringstiden er i april og 4-5 (inntil 12) unger fødes etter en 40 dagers drektighetsperiode. Den kan ha 2 kull i året. Spor: Vanligst å finne spor fra galopp med skrittlengde 25-30 cm. | |
   | Snømyrull (Eriophorum scheuchzeri) Rund topp med hvit ull, bare en dusk i toppen av strået. Torvmyrull har også bare en dusk, de skilles ved at Snømyrull rundere og tettere dusk og at de står enkeltvis (tovull står i tette tuer). Snømyrull har krypende stengel og stive, runde strå. Trådsmale blader, litt renneforma. Vokser mest i fjellet, man kan også finnes i lavlandet. |
 | Individa er ugreina tråder med ei cellerekkje. |
 | |
 | Snøspurv (Plectrophenax nivalis) Snøspurven hekker i høyfjellet over det meste av landet, og på Svalbard og Jan Mayen også ved kysten. Hekkeområdene er gjerne preget blokkmark og ur med skrinn vegetasjon. Snøspurven ankommer hekkeplassen tidlig i april-mai. Sangen er en vakker fløytetrille, og i juni legges 5-6 egg som ruges i 12-13 døgn. Ungene mates i reiret i 10-12 dager og utenfor reiret tilsvarende lenge. |
  | Snøsøte er en liten, yndig plante i fjellet. Den intense blåfargen lyser opp på bakken, og få andre fjellplanter kan måle seg med en slik farge. Blomsten åpner seg kun i direkte solskinn. Når det skyer til lukker blomsten seg og man ser bare de grønne begerbladene på undersiden. |
 | Kjennetegn: Snøugla er helt karakteristisk med sin store størrelse og hvite grunnfarge. Hannen er nesten helt hvit, mens hunnen og ungfuglene er pepret med svarte flekker. Utbredelse: Arten er sirkumpolar i Arktis. Tidligere var den en relativt vanlig hekkefugl i den norske fjellheimen, og var tallrik i år med gode smågnagerforekomster. Nå er antall hekkende fugler liten i Norge, og den synes å ha forsvunnet helt fra de tradisjonelle hekkeområdene i Sør-Norge. I dag hekker den i første rekke i Finnmark, men antallet varierer i takt med næringstilgangen (smågnagere). Forflytninger: Snøuglene vandrer mye. Fugler som har hekket i Norge et år kan oppholde seg i Sibir et annet. Artens bevegelser og valg av hekkeplass styres av smågnagerforekomsten. |
Solbær kommer fra fjellområdene i Mellom-europa og ble dyrket som hagebusk en stund etter rips. Det er mulig at den vokser naturlig i Norge i sumpskog i lavlandet på Østlandet. Som oftest er det den dyrka formen som har forvillet seg du finner utenfor hager. | |
Soldoggfamilien inneholder fire slekter og omkring 100 arter. I Norge har vi bare soldogg-slekten med tre arter. De er nokså lette å skille på bladformen. Alle artene i familien er insektfangere. De fleste vokser i myr eller vann. | |
Slekten har omkring 80 arter. Vi har de tre artene rundsoldogg med sirkelrunde blad, smalsoldogg med lange, smale blad og dikesoldogg med blad midt i mellom de to andre. De er normalt nokså lette å skille fra hverandre, men de kan krysses og danne mellomformer som kan være vanskelig å skille. Det er kjertelhårene på bladene som skiller ut væken som løser opp insekter som har satt seg fast. | |
En art i Norge. | |
 | Soleiefamilien (Ranunculaceae) Soleiefamilien Soleiefamilien en av de største familiene i planteriket. I vår flora har vi 17 slekter og Ranunculus (soleier) er den største slekten. Bladene er flikete, delte eller koblede. Blomstene har mange pollenbærere og ofte mange fruktemner. Frukten er enten en nøtt, belgkapsel eller bær. |
Slekten omfatter omkring 250 arter. Det er omkring 30 arter i vår flora. Vi finner både land- og vannplanter. Blomsterbygningen er felles for alle artene. De har 3-5 begerblad og 5 kronblad med en liten nektargrop ved grunnen. Frøene er små nøtter som sitter på blomsterbunnen. De fleste artene er litt giftige og de blir som oftest ikke beitet på. | |
Soleinøkkerose (Nuphar pumila) Soleinøkkerose vokser i tjern, mindre sjøer og stille elver. Du finner den spredt i det meste av landet nord til indre Finnmark. Den mangler i kyststrøkene fra Vestfold til Midt-Hordaland. De gule blomstene blir opptil 3 cm breie og blomstrer fra juni – august. Den likner på gul nøkkerose, men bladene hos soleinøkkerose er dunhåret på undersiden, den andre har glatte blad. Ellers er soleinøkkerose spinklere og har mindre næringskrav enn gul nøkkerose. | |
| 5 arter er registrert i Norge |
| En tolerant art som er vanlig i hele Norge. Nymfene lever fortrinnsvis i stillestående vann, men kan også finnes i sakterennende vann. Flygetid fra sent i mai til midten av august. |
   | Kjennetegn: Et stort tre (5-15 m) der løvet oftes felles om høsten. Hos vintereik sitter det visne løvet på over vinteren. De to artene krysser seg og danner mellomformer som gjør de vanskelig å skille. Sommereik har blader uten hår på undersiden, og bladskaftet er under 0.5 cm (vintereik har hår på undersiden og bladskaft på 1-2 cm langt). Nøttene henger på 2-9 cm lange skaft (vintereik har nøttene helt inntil kvisten). Utbredelse: Sommereik er den vanligste eiken og finnes spredt på Østlandet og i kyststrøk nord til Sogn. Vokstested: Den vokser helst i tørr skog og berg på solvarme steder. Eiketrærne kan bli over tusen år gamle. Gamle trær er hule inni. Anvendelse: Veden er hard og holdbar og har vært verdifullt tømmer spesielt til skips- og bygnignskonstruksjoner. Ellers har både løv, bark, nøtter og ved vært brukt til mange praktiske formål. Garvestoffene i eik har også blitt utnyttet, bl.a. i folkemedisin. |
  | I Norge har det blitt påvist mer enn 2200 sommerfuglarter. De fargerike dagaktive insektene som folk flest kjenner som sommerfugler kalles dagsommerfugler. Denne gruppa består av mindre enn 100 arter i Norge. Hovedmengden av arter er såkalte nattsommerfugler. De aller fleste av disse artene er aktive i skumringen eller om natten, men noen er også dagaktive. Nattsommerfuglene er delt inn i to hovedgrupper, nemlig mikro- (de aller minste) og makro-sommerfugler. De meste tallrike familiene er viklere, nattflyene og målerne (alle med mer enn 300 arter i Norge). Sommerfuglenes livssyklus er delt i fire: egg, larve, puppe og image (se bilde). Levetiden i hvert stadium varierer fra art til art. Typisk for voksne (imago) sommerfugler er at kropp og vinger er dekket av små skjell. Det er fargevariasjoner i disse skjellene som gir sommerfuglene de ulike fargemønstrene. Munndelene er omdannet til en sugesnabel som kan kveiles opp. Larvene er sylinderformete med tre par vorteføtter foran på kroppen og fem par lengre bak. Nesten alle sommerfugllarver er planteetere. |
 | |
Soppmosdyr (Plumatella fungosa) Tidligere registrert på Øst- og Vestlandet. Kan danne store kolonier (meter lange) i næringsrikt, gjerne forurenset vann. Har blitt funnet i svakt brakkvann med saltholdighet opptil 8 promille. | |
 | Soppene er så spesielle at de systematiseres i et eget sopprike. Det finnes ca. 100 000 sopparter i verden og de varierer mye i form og størrelse – fra den encellede gjærsoppen som hever bolledeigen til de store hattsoppene ute i skogen. Av de soppene vi finner ute i skogen er det noen som er spiselige, men smak aldri på sopper du ikke er helt sikker på! Selv om sopp kan se ut som en plante, er den mer lik oss mennesker og dyr. Den må spise organisk næring for å kunne leve og vokse. Soppen spiser ofte døde planer og dyr og er en viktig nedbryter i naturen. Soppen fordøyer maten utenfor «kroppen» til forskjell fra dyr og mennesker som fordøyer maten inni magen. De hattsoppene vi ser ute i skogen er bare fruktlegemet til soppen. Størsteparten av soppen finner man som et stort nettverk av sopphyfer under jorden. Man tror at verdens største levende organisme er en sopp i USA hvor de underjordiske sopphyfene dekker mer enn ti kvadratkilometer! Alderen på soppen er antatt å være mellom 2000 til 8000 år gammel. |
  | Kjennetegn: Svarte med hvitt nebb. Voksne sothøner har også hvit panne. Utbredelse: Sothøna er utbredt over mesteparten av Europa, Asia og Australia. Levesett: Sothøna lever ikke fullt så skjult som sivhøna, og svømmer mer ute på åpne vannflater. Næring: Den dykker ofte etter føden, og sammelignet med sivhøna er det derfor mer viktig for sothøna at det finnes godt med både flyteplanter og bunnvegetasjon. Sothøna tilpasser seg lett urbane miljøer, og den finnes i parkdammer både sommer og vinter der den gjerne tar til seg av godbitene sammen med stokkendene. Forflytning: En del individer overvinter langs de sørlige delene av norskekysten, både der det finnes åpent ferskvann og i saltvann. Mange trekker ut av landet vinterstid til Storbritannia og Mellom-Europa. De returnerer tidlig til hekkeplassene på våren, som regel er de første på plass ikke lenge etter isen har gått. |
 | |
I Norge hekker sotsnipa nesten bare i Finnmark. Trolig fins det omtrent 5000 par hos oss. I hekketiden er den nært knyttet til myrområder med lett skogbevoksning i nærheten, men også i helt åpne fuktige habitat. Bortsett fra i vårt nordligste fylke, sees sotsnipa vanligst på høsttrekket. Da begynner de voksne fuglene å bevege på seg allerede i begynnelsen av juli, mens ungfugler er på farten fram til slutten av september. Mudrete sandstrender enten i salt-, brakk-, eller ferskvann, er favoritthabitat under trekket. Om våren er det sjelden å se sotsnipe på trekket i Sør-Norge, men de er på plass på sine hekkeplasser i Finnmark i midten av mai. Fuglene overvinterer i Sentral-Afrika. | |
Kjennetegn: Tannhval med høy ryggfinne som hos hanner er trekantet og opptil 180 cm høy, og som hos hunner er noe mindre og sigdformet. Ryggen er svart, buken hvit, hvitt felt bak øyet og grå flekk bak ryggfinnen. Hannene kan nå 8 meter og 5000 kg, mens hunnene kan bli 7 meter og 4000 kg. Habitat: Finnes i alle hav, i Norge langs hele kysten til Svalbard. Lever i flokker på 5-15 dyr ledet av en stor hunn (flokker på flere hundre dyr er observert). Næring: I våre farvann hovedsaklig stimfisk som sild, men av og til fugler og andre sjøpattedyr som sel og hval. Formering: Hunner kjønnsmodner i en alder av 7-8 år, hanner i en alder av 12-16 år. Parring hele året men topp i september-januar. Drektighetstid 12-15 måneder. En kalv omlag hvert tredje år. | |
 | Spettefamilien omfatter mer enn 200 arter på verdensbasis, som er utbredt over det meste av kloden sett bort fra Arktis og Antarktis. Ti arter hekker i Europa, og åtte arter finnes i Norge. Hakkespettene har to tær som peker framover og to som peker bakover. Dette er en tilpasning til å klatre på trestammer. De har dessuten et kraftig meiselformet nebb som de hakker ut reirhull med. de bruker også nebbet til å hakke i trestammer når de er på næringsjakt. De har et forlenget tungeben, som gjør at de kan strekke tungen langt utenfor nebbspissen – nok en tilpasning til at de fanger insekter under bark o.l. Tungen er dessuten klebrig slik at insekter fester seg til den. Hakkespettene har de stive stjertfjær, som fungerer som en tredje fot når de sitter vertikalt på trestammene. |
 | Kjennetegn: Spettmeisen har en stålgrå ryggside, en svart øyenstripe og et relativt kraftig nebb. Hannens underside er hvit, mens hunnen har her en beigere farge. Utbredelse: Spettmeisen er utbredt over det meste av lavlandet i Sør-Norge nord til Trondheimsfjorden. Den er en utpreget løvskogsfugl og foretrekker høyvokst, grovstammet gammel skog, men er også vanlig i kulturlandskap, som for eksempel parker og jordbrukslandskap med innslag av store trær. Sang: synger med en gjennomtrengende, klar “piu,piu,piu…”-lyd. Næring: Spettmeisen klatrer både oppover og nedover trestammer på jakt etter insekter, edderkoppdyr, nøtter og frø. Forflytninger: Spettmeisen er en utpreget standfugl og livnærer seg mye på eike- og hasselnøtter om vinteren. Hekkebiologi: Den er en typisk hullruger og legger egg i hulrom i trær, og gjerne i fuglekasser. Til tross for det kraftige nebbet hakker den ikke ut sitt eget hull. Om Spettmeisen finner hullet for stort murer den inn hullet slik at inngangen får riktig mål. Eggleggingen starter i midten eller slutten av april, og ungene oppholder seg lenger i reiret enn hos de andre meisene. Kun ett kull legges per sesong. |
| 20 arter i tre slekter finnes i Norge. Ertemuslingene og kulemuslingene hører til i denne familien. |
En art i Norge. | |
 | |
 | |
 | |
 | Denne trådformede grønnalgen har siksakformdede kloroplaster og er lett å identifisere. Den forekommer både i plankton og som fasatsittende på stein og kvister og lignende. |
| Denne trådformede grønnalgen har siksakformdede kloroplaster og er lett å identifisere. Den forekommer både i plankton og som fasatsittende på stein og kvister og lignende. |
Artene i denne familien er små og asymmetriske. De bygger hus som snor seg i en spiral. | |
 | Posthornmarken har fått navn etter formen på huset. Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker. |
| En art i Norge. |
| Arten lever fortrinnsvis i profundalsonen i oligotrofe innsjøer, men den kan også forekomme i littoralsonen i meso- og eutrofe innsjøer. Hvis man finner denne arten i profundalen, er indikerer det at innsjøen er oligotrof. hvis man finner den i littoralen, er det mer usikkert. Funnet i hele Norge. |
 | Spiss giftslørsopp (Cortinarius rubellus) Kjennetegn: Blir 5-13 cm høy, og er brun med gule striper på stilken. Inneholder orellanin. Har iblant blitt forvekslet med traktkantarell. Vanlig i fuktig, sur granskog i Sør-Norge og Trøndelag. Svært giftig – selv små mengder er dødelig! |
   | Kjennetegn: Femdelt blad med noen få, spisse tenner. Bladene blir ofte røde om høsten. Bladskaft og unge greiner har melkesaft. Spisslønn blomstrer på bar kvist og blomsterkvastene står rett opp. Fruktene (“nesene”) har “helikoptervinger”, og vinkelen mellom de to vingene er over 90 grader. Voksested: Trærne vokser raskt på god jord i tørre skoger og urer. Utbredelse: Spisslønn er viltvoksende på Østlandet og nedover Sørlandet, men den danner ikke store skoger. Ellers er den plantet nord til Troms og har spredt seg i alle fall i Nord Trøndelag muligens opp til Nordland. |
  | |
 | |
| |
| |
| En art er kjent i Norge. |
| Finnes i hele landet. En tolerant art som foretrekker kalkfattige, næringsfattige, svakt sure og svakt dystrofe innsjøer. |
| Ferskvannssvampane kan ikke bestemmast skikkeleg utan mikroskop, og |
Sporedannende parasittiske dyr, mange intracellulære | |
 | |
 | Vi har rundt 150 arter spretthaler i Norge. Spretthalene er 0.5-6mm lange, |
  | Habitat: Arten er i hekketiden nært knyttet til skogområder, og har en preferanse for barskog. Den trives ikke i nærheten av hønsehauker, og velger gjerne yngre og tettere skog enn sin større slektning. Utbredelse: Spurvehauken er vår vanligste rovfugl. Den finnes i alle våre fylker, men er mest tallrik i Sør-Norge. Som følge av bl.a. miljøgifter og jakt var spurvehaukbestanden i Europa på et minimum i midten av forrige århundre. I dag anslår man den norske hekkebestanden til å være på 5000 par (Norsk Fugleatlas 1994). Ting kan tyde på at den nordiske populasjonen har øket noe de seinere åra. Forflytninger: Mange spurvehauker overvintrer i Norge, men mange trekker ut av landet fra august til oktober. Overvintringsområdene for disse fuglene finner man i de nordvestlige delene av Kontinentet (Storbritannia inkludert). Næring: De som frister tilværelsen i Norge om vinteren oppsøker ofte foringsplasser for fugl. Da er det ikke solsikke og brød de er ute etter. Spurvehauken er en spesialist på å fange små spurvefugler som meiser og finker. Hekkebiologi: I mai legges fire eller fem egg som ruges i omtrent 40 dager. Ungene blir flygedyktige etter en snau måned. |
 | Spurveugle (Glaucidium passerinum) Kjennetegn: Vår minste ugle, som er på størrelse med en stær (ca. 17 cm.). Vingene er korte og avrundete, og den vipper ofte med stjerten når den sitter. Ryggen er brun med lyse runde flekker, mens undersiden er hvitaktig med mørkere lengdetreker. Spurveugla har gul iris. Sangen er en monoton støtvis fløytetone, som kan høres på lang avstand. Mange assosierer lyden med dompapens. Habitat: Arten finnes for det meste i lavereliggende bar- og blandingskog. Utbredelse: Spurveugla finnes på Østlandet og nordover til Trøndelagsfylkene. Mer spredt lenger nord. Den er nærmest fraværende på vestlandet, men en liten bestand finnes i Voss kommune i Hordaland. Forflytninger: Arten er en såkalt stand- og streiffugl. Lokale forflytninger i vinterhalvåret er mest kjent, men fugler kan nok også trekke ut av landet om høsten. Næring: Smågnagere og småfugler. Spurveugla hamstrer om vinteren, gjerne i fuglekasser. Hekkebiologi: Dette er en hullruger som bruker gamle hull etter hakkespetter. Den kan også hekke i passende fuglekasser. De legger 4-7 egg rett på bunnen av hulrommet uten å lage noen form for reir. De runde, hvite eggene ruges i omtrent fire uker, mens ungenes reirtid er på en måned. |
  | KJennetegn: Opptil 3,2 cm lang. Rød eller grønn med lyserøde øyne. Langstrakte tanglopper som ofte finnes på hydroider og alger. |
En art i Norge: Pigghå. | |
 | |
  | Stankelbein omfatter ca. 250 arter i Norge. De varierer i størrelse fra 65 mm ned til 15 mm i vingespenn. Larvene er gravende, og landlevende arter kan gjøre skade på planterøtter. De vannlevende larvene kan grave seg ned i gytegroper og spise fiskeegg. De er regnet som en viktig predator på lakseegg. |
 | Stankelbenkrabbe (Macropodia rostrata) Ofte overgrodd og kamuflert av alger. |
 | |
| Ingen kommentar foreløpig | |
 | |
 | Starrfly (Denticucullus pygmina) Dette lille nattflyet blir også kalt starrstråfly på norsk, og følgende vitenskapelige synonymer brukes: Chortodes pygmina og Photedes pygmina. |
 | Slekten Staurastrum har horn eller utvekster og celleveggen er taggete. På bildet kan en se hvordan nye halvdeler vokser ut. Myrvann har rik forekomst av denne slekten. Cellen tar seg helt forskjellig ut alt etter som en ser den fra siden eller ovenfra. |
 | |
| Slekten Staurastrum har horn eller utvekster og celleveggen er taggete. Myrvann har rik forekomst av denne slekten. Cellen tar seg helt forskjellig ut alt etter som en ser den fra siden eller ovenfra. |
| Slekten Staurastrum har horn eller utvekster og celleveggen er taggete. Myrvann har rik forekomst av denne slekten. Cellen tar seg helt forskjellig ut alt etter som en ser den fra siden eller ovenfra. |
 | Slekten Staurodesmus har utvekster eller horn. Veggen er glatt uten vorter eller tagger. |
 | |
 | |
| |
| Slekten Staurodesmus har utvekster eller horn. Veggen er glatt uten vorter eller tagger. |
| Bare kjent fra Sør-Østlandet i Norge. En tolerant art, men som vannskorpionen fortrinnsvis funnet i oligotrofe sjøer eller dammer med vegetasjon. Stavtegene kan bli 35 mm lange uten ånderøret, men kan allikevel være vanskelig å få øye på. |
Steinbitfamilien (Anarhichadidae) Steinbitene har et stort, rundt hode og en flat kropp som smalner mot halefinnen. Den er kjent for sine kraftige kjever, og spiser utelukkende harde dyr som muslinger og kråkeboller. Den finnes tre arter i våre farvann, og to av dem er utsatt for kommersiellt fiske. | |
  | Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler. |
 | Steinfrømøll (Ethmia pusiella) Arten er oppført på den norske rødlista som kritisk truet (CR). Det foreligger tre eldre funn fra Oslo-området, og et nyere funn fra Asker i 1982. |
Kjennetegn: Lite, rundt hode, oversiden oftest gråbrun, småflekket, sider og undersiden lysere. Hanner blir inntil 1,8 meter lange og kan veie 130 kg., hunnene kan bli 1.5 meter lange. Habitat: Kystene av nordlige Stillehav og Nord-Atlanteren fra Portugal til Murmansk. Langs hele norskekysten og en liten koloni ved Svalbard. Finnes ofte i fjorder, og kan gå opp i elver. Lever i flokker og er nokså stasjonære. Næring: Fisk og evertebrater. Formering: Kjønnsmoden i 4-årsalderen, parring om høsten og 1 unge fødes på land i juni-juli. Steinkobben kan forsinke fosterutviklingen for å tilpasse fødselen til forhold gunstige for å ale opp unger. | |
Steinkorallene kan danne kolonier eller stå alene. De bygger faste exoskjelett av kalk. | |
  | Steinskvett (Oenanthe oenanthe) Steinskvetten har fått navnet fordi den ofte hopper raskt og nervøst rundt i det åpne landskapet der den vanligvis holder til. Du kan gjerne se at den neier med kroppen og slår stjerten i været. Stjerten er svart og hvit, ryggen brå eller brun. Over øyet har den en hvit stripe. |
 | Steinsnegl (Littorina saxatilis) En liten strandsnegl som lever i øverste del av fjæra. Skallfarge: Mørk. Spisst skall. Den komme sjelden under vann, og legger derfor ikke egg på underlaget slik de andre strandsneglene gjør. Ungene bor i morens skall og kryper ut når de er ferdig utviklet. |
 | Lys- til mørkebrun, har tykk stilk. Blir ofte angrepet av dyr, for eksempel snegler, som ødelegger soppen. Utbredt i hele landet, særlig i skog. |
Steinsprett (Petrobius brevistylis) Lever i strandsona. Den kan ikke fly, men bruker den midterste av tre halebørster til å hoppe med. De to ytterste børstene kan være korte. Kan forvekslast med P. maritimus, men er antakelig den vanligste arten i Norge. | |
 | Steinvender (Arenaria interpres) Steinvenderen er en utpreget kystfugl, og opptrer ut mot havet både vinter og i hekketiden. I Norge finner vi den fra Østfold til Finnmark, med unntak av Sørlandet hvor den er fraværende. De tetteste bestandene er i Nord-Norge. Av 8500 par i landet, hekker det kun 1000 par i Sør-Norge. Steinvenderen påtreffes under trekktiden på alt fra steinete strender og svaberg til sandstrender med oppskylt tare, hvor den søker bl.a. små krepsdyr. Hovedmengden av de norske fuglene trekker ut av landet vinterstid, men noen våger også tilværelsen her. De fleste drar sørover fra juli til september, for å tilbringe de kalde månedene i områdene fra Storbritannia til Middelhavet. I Norge finner man ofte steinvenderen i blandingsflokker med fjæreplytt om vinteren. Returen skjer allerede i mars. |
 | Stellerand (Polysticta stelleri) Stelleranda hekker langs den sibirske ishavskysten og i NV-Alaska. Den overvintrer i nordlige Stillehavet og langs kysten av Finnmark. Disse fargerike hannene er lett kjennelige, og pynter virkelig opp i vintermørke havner i Finnmark, der de ofte samler seg sammen med bl.a. praktærfugl og ærfugl. Omkring 10.000 fugler finnes langs finnmarkskysten fra seinhøsten og til april-mai, med småflokker av oversomrende ikke-hekkende individer her og der også i sommerhalvåret. De finnes på gruntvannsområder, og aller flest i Varangerfjorden og langs nordkysten av Varangerhalvøya Særlig i havneområdet midt i Vadsø er det lett å observere stelleranda, hvor det ligger hundrevis sammen med ærfugl og praktærfugl. De dykker til bunnen for å finne mat, der de tar det meste av animalsk føde. Skal man tro på tellinger fra 30 år tilbake, har antall overvintrende stellerender langs kysten av Finnmark blitt mangedoblet siden da |
 | På latin heter stemorsblomst Viola tricolor. Tricolor betyr tre-farger og henviser til blomstens tre farger som er gul, hvit og lilla. Det går mørke streker inn mot midten av blomsten for å lede insekter til nektaren, slik at planten kan bli pollinert. Spredning skjer ved hjelp av maur som drar med seg frøene mot maurtuen, for å spise det næringsrike vedhenget på frøet. Fioler har blant annet blitt brukt til parfyme og til medisin. |
| En art i Norge. |
| Finnes i mange typer ferskvann. Foreløpig er 1 art kjent fra Norge. Puppene kan ikke artsbestemmes. |
| To arter i Norge. |
| Oligotrof littoralart. Kan imidlertid gå dypere hvis det er mye oksygen i innsjøen. |
Lite-, vanlig, myr- og flekket stengelfly er meget vanskelig å skille fra hverandre. For sikker bestemming må genitalieundersøkelser utføres. Vi anbefaler at bilder av disse artene legges på slektsnivå. | |
| 2 arter kjent i Norge. |
Ikke registrert nord for Møre. Larvene finnes i innsjøer eller sakteflytende elver med bladdekke på bunnen. Også hyppig i fjellbekker og i vannansamlinger i huler. Flygetid mai – okt. | |
| Fem arter i Norge. |
| Artene er kjent som oligotrofe til mesotrofe. Hvis slekten dominerer, anses vannet for mesotroft. Hvor korrekt dette er, er imidlertid usikkert. For tiden arbeides det med en revisjon av hele slekten ved Zoologisk Museum i Bergen. Hvilke arter dere har funnet er det derfor ikke mulig å si noe om foreløpig. Det har vært rotet en god del i de to hundre årene som har gått siden den første arten ble beskrevet. |
| Tre arter i Norge. |
| Stictotarsus duodecimpustulatus I Norge er den funnet på Sør- og Vestlandet. Lever helst i rennende vann med sparsom vegetasjon og steinete bunn. |
 | |
 | |
 | |
  | Kjennetegn: Dette er en gruppe tovinger som er velkjent for de fleste. I Norge finner vi i underkant av 40 arter i denne familien. Det er subtile karakterer som skiller noen av artene i denne familien så det kan være vanskelig å bestemme stikkemygg til art. Nesten alle artene i denne familien er blodsugere, men det er bare hunnmyggen som suger blod. Hun trenger et blodmåltid for å kunne utvikle eggene. Hannen lever av nektar og andre plantesafter. Larvene lever i stillestående vann, der de henger i overflatehinnen. De er meget sårbare for predasjon fra fisk, og finnes ikke i vann der det også finnes fisk. |
 | |
| Stiklingfisker (Gasterosteiformes) To familier med tilsammen ni arter er registrert i Norge eller langs norskekysten. Nålefiskfamilien har bare saltvannslevende arter, mens stingsildfamilien har to arter som er vanlig i fersk- og brakkvann, og en saltvanns art. |
 | Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) Kjennetegn: Overskall har kraftig og bølget overflate med grov struktur og skarpe kanter. Underskall er dypt. Stillehavsøstersen er en ikke naturlig forekommende art i våre farvann, og det er ikke ønsket at den etablerer seg i Norge. Den er tilpasningsdyktig og kan utkonkurrere naturlig forekommende arter. |
 | Stillits (Carduelis carduelis) Kjennetegn: Stillitsen er karakteristisk og kontrastrik med sine røde ansiktstegninger, gule og svarte vinger, hvite overgump og brune ryggside. Den gir fra seg en lyd som kan beskrives som en myk og litt spiss “stikkelitt” eller “stikk”. Utbredelse: Hos oss hekker stillits hovedsakelig på Østlandet. Om vinteren finner man arten i kyststrøk i Sør-Norge. Habitat og næring: Foretrukne habitater er åpne, varierte løvskogsområder. Gjerne med innslag av kulturlandskap som parker, hager eller beitemark. Det lange og spisse nebbet er spesialisert til å hente fram dyptliggende tistel- og borrefrø, som også om vinteren er tilgjengelig langs sørkysten av Norge. Hekkebiologi: Stillitsen bygger gjerne reir i tettbygde strøk, godt kamuflert høyt oppe i treet. Det er ikke uvanlig at reiret bygges i furu. Tidspunkt for egglegging skjer fra begynnelsen av mai og utover sommeren. Stillitsen er ganske anonym fram til ungene har forlatt reiret, da man kan høre ungene tigge etter mat. |
| Stingsildfamilien (Gasterosteidae) Det finnes to arter av stingsild i norske ferskvann. Begge artene er små, og kjennetegnes bl. a. ved pigger foran den andre ryggfinnen. Deres betydning for den økologiske balansen i innsjøer blir ofte undervurdert og begge artene er viktig føde for annen fisk, f. eks. aure. |
 | Stivt brasmegras (Isoëtes lacustris) Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover. |
| |
Stjerneblom-slekten har omkring 120 arter som er utbredt over nesten hele verden. I Norge har vi 13 arter. De vanligste er grasstjerneblom og vassarve. Plantene i denne slekten er ett- eller flerårige. Blomstene er hvite, stjerneforma og femtallige. De 5 kronbladene er kløvd nesten helt ned til bunnen slik at det ser ut som de har 10 kronblad. | |
 | Stjernesildre (Saxifraga stellaris) Stjernesildre er kanskje den vanligste sildren i fjellet, siden den er lite kresen på vokseplass. Blomsten består av fem hvite,spisse kronblad som danner en stjerneform. Kronbladene har to gule prikker ved grunnen. Bladene danner en rosett på bakken. Stjernesildre er vanlig i hele fjellnorge og vest og nordpå går den nesten helt ned i fjæren. |
  | Stjertanda finnes i et bredt belte gjennom hele Eurasia og Nord-Amerika. I Norge hekker den spredt og lokalt over store deler av landet, men må betraktes som en relativt sjelden fugl hos oss. Den er vanligst i indre deler av Finnmark, og i enkelte lavereliggende fjellstrøk i Oppland og Sør-Trøndelag. Også langs kysten av Møre & Romsdal er det gjort en rekke hekkefunn. |
  | Stjertmeis (Aegithalos caudatus) Stjertmeisa finnes i rike løvskogområder i Sør-Norge. Lenger nord blir den mer fåtallig, og er en sjeldenhet i Finnmark. Den norske hekkebestanden varierer i takt med vinteroverlevelse og omfanget av invasjoner. I år etter milde vintre og invasjoner finner vi flest hekkende par i landet. Variasjonen fra år til år kan variere mye, fra 5000 par i dårlige år til 20 000 i gode år (Norsk Fugleatlas 1994). Under en invasjon om høsten kan arten være tallrik over store deler av landet. Disse fuglene stammer trolig fra områder øst for oss. Stjertmeisas invasjoner er ikke godt forklart, men næringstilgangen er nok avgjørende. De norske hekkefuglene vandrer stort sett ikke langt. Om vinteren holder arten sammen i flokker. Når det nærmer seg hekkesesong i april har flokkene allerede delt seg opp i par, og reirbygging og egglegging kan starte. Når ungene klekkes kan man noen ganger se at andre fugler enn bare foreldrene mater de små. De “fremmede” fuglene er gjerne andre hekkefugler i nærområdet som har feilet inneværende sesong, eller det er slektninger av de ekte foreldrene (eller begge deler). Stjertmeisa er stort sett en insekteter både vinter og sommer, og er derfor ikke så vanlig å få som gjest på foringsplasser. Om man henger ut spekk eller talgboller kan man allikevel få besøk av denne fornøyelige krabaten. |
 | |
 | Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet. Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk. Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann. Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale. |
| Stor bruskigle (Glossiphonia complanata) En vanlig art som finnes over hele landet. Den suger kroppsvæsker fra evertebrater, hovedsaklig snegler og skjell, men noen ganger også fra fåbørstemark og fjærmygglarver. |
| Stor ferskvannsgjellesnegl (Viviparus viviparus) Meget sjelden art, tidligere bare funnet i 8 vann i Oslo og Asker, blandt annet i Bogstadvannet. Arten har hovedutbredelsen i Sentral- og Øst-Europa. I følge Økland (1990), er arten satt ut i Oslo-området i slutten av forrige århundre. De norske lokalitetene ligger i områder dominert av kalkrik berggrunn eller på kalkrike marine avsetninger, dvs. vann med høy pH. Arten unngår den grunneste delen av littoralen. |
  | |
 | |
Stor grønndott (Spongomorpha arcta) Arten er frå lysegrøn til mørkegrøn, alt etter kor utsatt den har vore for sol og uttørking. Den er ikkje så rund som liten grønndott, men danner avrunda dottar i fjøra. Den kan bli dobbel så stor som liten grøndott. Den veks på fjell eller andre algar. | |
Stor husedderkopp (Tegenaria atrica) Størrelse: Hunnen, 11-16mm; Hannen, 10-14mm. | |
 | |
Stor myrtust (Kobresia simpliciuscula subsp. simpliciuscula) | |
 | |
| Stor ryggsvømmer (Notonecta glauca) Utbredt i hele Sør-Norge nord til Trondheim. Arten er tolerant, og finnes i alt fra oligotrofe til eutrofe vann og dammer, også i dystrofe og humuspåvirkede vann. Tåler også vann med lav saltholdighet. Den store ryggsvømmeren blir ca. 15-16 mm lang, og kan ta store byttedyr. |
 | |
 | |
 | Stor snylteflue (Tachina grossa) Den største snyltefluen i Norge. I tillegg til størrelsen kan den identifiseres på at den er helsvart, men med gult hode og vingebaser. Larvene lever som parasitter på sommerfugllarver, i særdeleshet på de to artene bringebærspinner og eikespinner. |
| Stor vannkalv (Dytiscus marginalis) Ikke registrert nord for Nordland. Larvene finnes ofte i små dammer, mens de voksne gjerne foretrekker større, dypere dammer og innsjøer, gjerne med høyt næringsinnhold. |
Storagatsnegl (Cochlicopa lubrica) Kjennetegn: Sneglehuset kan bli opptil 7.5 mm høyt, og ha en bredde på opptil 3 mm. | |
Plantene i denne slekten er lave og oftest lodne, med ledd-delte hår og kjertelhår. De hvite kronbladene er innskorne (kløvd) i toppen. Hos stjerneblom-slekten (Stellaria) er de delt helt ned til grunnen. Det finnes omkring 60 arter i Cerastium-slekten, i Norge har vi 13 arter. I fjellet vokser de fire artene fjellarve, brearve, snauarve og snøarve. | |
Storbjørneskjegg (Trichophorum cespitosum subsp. germanicum) | |
 | Stordamsnegl (Lymnaea stagnalis) Utbredt i Finnmark, Trøndelag og på Østlandet. Lever i planterike vann. |
Storfe er klauvdyr og drøvtyggende planteetere som i hundrevis av år har vært domestisert og nyttet som produksjonsdyr i Norge. Alle storferaser stammer fra uroksen, Bos primigenius, som nå er utdødd. En rekke raser er avlet fram. Noen er spesielt avlet for å gi høy melkeproduksjon mens andre er avlet for å gi en god kjøttkvalitet. Gjennom århundrer av husdyrdrift har storfe bidratt til kultivering av norsk natur. Beitebruket har gitt karakteristiske, åpne kulturlandskaper, som tenderer å gro igjen når beitetrykket opphører. | |
Storfe er drøvtyggende planteetende klauvdyr med fire mager. Storfe har vært domestisert i mer enn 6000 år. Det finnes en rekke raser, og noen raser er avlet for å gi mye melk, mens andre er avlet for å gi kjøtt av høy kvalitet. Alle storferaser stammer fra uroksen Bos primigenius som er utdødd. Storfebeiting har hatt en stor betydning når det gjelder forming av kulturlandskapet vårt opp gjennom tiden. Opphør av beiting fører gjerne til gjengroing av landskap som tidligere ble holdt åpne gjennom beiting. | |
Storflaggermus (Nyctalus noctula) Kjennetegn: Vår største flaggermusart, først nylig påvist med sikkerhet i Norge. Kroppslengde 60-82 mm, vingespenn 32-40 cm, underarmslengde 47-58 mm og vekt 19-40 gram. Flyr gjerne høyt (10-40 m) i rask rettlinjet flukt med raske vendinger og dykk. Habitat: Finnes over det meste av Europa bortsett fra Irland, Skottland, Island og det nordlige Fennoskandia, usammenhengende øst til Japan, Taiwan og Kina, og sør til Middelhavet og Midtøsten. I Norge hovedsaklig påvist i regioner rundt Oslo-området. Storflaggermusa opptrer først og fremst i områder med mosaikk av gammel løvskog og åpne, insektrike jakthabitater som over innsjøer, dammer, enger og sumper. Næring: For det meste tovinger, men biller og sommerfugler også viktige byttedyrgrupper. Formering: Kjønnsmodner i første leveår, parring i august-september, ett kull i året vanligvis med 2 unger. | |
 | Bladene danner store tuer som er grønne om vinteren. Kvastert med mange små hoder. Vanlig langs kysten. |
 | Storfuglen er en hønsefugl som lever i skogen. Hannfuglen kalles tiur og hunnfuglen røy. På avstand ser tiuren mørk ut som orrfuglen, men den er mer fargerik og mye større. Hodet, nakken og ryggen er gråspraglet, vingene er brune, og brystet skinner i grønn metallglans. Stjerten er svart med hvite flekker. Røya kan ligne ei orrhøne, men i brystet har hun en tydelig rødbrun flekk. Storfuglene finner du helst i gammel barskog. Du kan finne orrfugl og storfugl i samme område, men orrfuglene bruker de mer åpne delene av skogen. Om vinteren beiter storfuglene furunåler. Spillplassene til storfuglen ligger gjerne på små koller inne i barskogen. På en tiurleik kan det være omkring 10 tiurer, men det er bare en av dem som parrer seg med alle røyene. Derfor sloss tiurene kanskje enda hardere enn orrhanene om retten til å være leiksjef. Når tiurene slåss kan det gå hardt for seg. De hogger tak i nakken på hverandre og slår med vingeknokene. |
Storglanssnegl (Oxychilus draparnaudi) Kjennetegn: Som fullvoksen kan denne arten nå en lengde på opptil 15 mm. Sneglehuset er blekt brungult, mens kroppsfargen er blålig. | |
 | Storjoen er en relativt ny hekkefugl i Norge. Det første reiret ble funnet i Finnmark i 1975. I dag regner man med at det finnes omtrent 100 par i landet. Møre og Romsdal har brorparten av de norske hekkefuglene, og bare på fugleøya Runde hekker rundt 50 par. Ellers finner man hekkende storjoer i mindre antall i Lofoten i Nordland, og i Finnmark. Som sin slektning tyvjoen er storjoen en kleptoparasitt, og lever av å stjele mat. Dette gjør at den ofte er å finne i tilknytning til fuglefjell. Trekket foregår om høsten i august-september, og i april om våren. Overvintringsområdene ligger i kyststrøk av SV-Europa, og sørover. |
 | |
 | |
Hit hører de større krepsdyrene som vi gjerne finner langs land. Marflo, asell og ferskvannskreps hører med i denne gruppen. | |
| Storkulemusling (Sphaerium corneum) Lever i stillestående vann og elver. Ofte funnet i eutrofe vann, men lever også i mer oligotrofe innsjøer. Kalkkrevende, og lite tolerant for forsuring. |
Storlind kan bli opptil 30-40 m høyt. Trærne har vært plantet i hager og parker og har så forvillet seg. Det er mulig at storlind har vokst naturlig i Østfold. Der den har forvillet seg finner du den i næringsrik løvskog og skogkanter. Det er mest av den rundt Oslofjorden og sør til Kristiansand. Storlind skiller seg fra lind ved at den har store (8-10 cm breie), hårete blad og bladskaft, og harde tykkskallede nøtter med fem tydlige lister. | |
 | Storlommen hekker i store deler av Norge. Totalt er det angitt mellom fem og ti tusen hekkepar. Den foretrekker innlandet, store fiskerike, vegetasjonsfattige innsjøer, både i skogstrakter og høyereliggende områder. Innsjøer med jevn vannstand er foretrukket, helst med lave torvøyer som gir en ideell reirplass. Storlommen er meget sjelden om vinteren langs kysten, de fleste overvintrer i Middelhavet og Svartehavet. Den returnerer i april-mai, og kommer ofte inn på hekkeplassen så snart disse er isfrie. Dersom den ikke hekker altfor langt fra havet, pendler de voksne fuglene ofte til saltvann for å finne mat. Den er derfor ikke sjelden å se i saltvann også sommerstid, særlig i fjordstrøk i Nord-Norge. De fleste forlater landet i september-oktober, og trekker tvers over land og via Østersjøen til vinterkvarteret. |
 | Av stormanetene (Scyphozoa) finst det tre artar langs norskekysten: Brennmanetane (Cyaena lamarckii og Cyanea capillata) og glasmanet (Aurelia aurita). Den blå brennmaneten (Cyaena lamarckii) er aldri sett nord for Møre, men forekommer ofte langs Sørlandskysten og på Østlandet. Dei vaksne medusene finn ein frå april (i Sør-Noreg, truleg noko seinare mot nord) til august/september. |
 | |
 | Stormeitemark (Lumbricus terrestris) Levested: Stor meitemark trives i rik engsmark og i løvskog. Den lever 3 til 4 år og graver dype ganger (opp til 3m). Den vandrer opp om natten for å finne dødt plantemateriale som den tar med seg ned i gangene og spiser der. Den er ganske pH-tolerant (tåler pH fra 3.2 til 6.5). Kjennetegn: Lengden er 20 til 30 cm, den er ganske tykk. Foran beltet er ryggsiden rødbrun og undersiden lysere, mens bak beltet er den rødlig grå. Det går en mørk stripe langs ryggen på hele marken, noe som blant annet skiller den fra langmeitemark. Beltet er rødbrunt til oransje. Tydelig flattrykt hale. |
   | Kjennetegn: Stornesle eller brennesle som vi oftest kaller den, er den eneste planten sammen med smånesle i vår flora med brennhår. Den finnes over hele landet på næringsrik jord. Den vokser naturlig i næringsrik skog og på tangvoller. Du finner den som ugras i veikanter, ved avfallsplasser, beitemarker, nær fjøs og gjødselplasser med mye nitrogen. Den har hunn- og hannblomster på hvert sitt individ (særbu). Stornesle gir god smak i supper og har vært brukt i folkemedisin. |
 | Storsalamander (Triturus cristatus) Den totale utbredelsen av stor salamander i Norge er ikke kjent. Det er gjort spredte funn i Sør-Norge. Det er imidlertid mulig at det finnes neoteniske bestander lenger nord. Arten er betraktet som sterkt truet, og alle funn bør rapporteres til fylkets miljøvernavdeling! Arten ser ut til å være ømfintlig for sur nedbør. Den kan ikke leve i vann der det finnes fisk, og er derfor også truet av ukritiske fiskeutsettinger. De voksne individene kan skilles fra liten vannsalamander ved at huden er mer ru, spesielt på strupen. Hannene har også en sølvaktig midtribbe på halen. I gytetiden kan hannene kjennes på den store ryggkammen og halekammen. Disse er tydelig adskilt av et hakk ved haleroten. Rumpetrollene har store utvendige gjeller, og kjennes fra liten vannsalamander på at halen er spissere. |
 | Storskarv (Phalacrocorax carbo) Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene. |
Storskogmus (Apodemus flavicollis) Kjennetegn: Sore øyne og ører. Halen vanligvis lengre enn kroppen. Brunrød rygg, hvit buk. Okergult tverrbånd eller rund flekk i strupen. Kroppslengde 90-125 mm, hale 90-130 mm og vekt 25-50 gram. Nattaktiv. Habitat: Finnes fra Sør-England og sør i Skandinavia østover til Ural. I Norge i dalene på Østlandet og langs kysten opp til Trondheimsfjorden. Trives i åpne kulturlandskap, i skogkanter og på utmark med krattskog. Om vinteren finnes den ofte i bygninger. Næring: Plantekost, særlig frø fra skogstrær. Formering: Drektig i 21-26 døgn, vanligvis 3-7 unger i kullet, 2-3 kull i somemrhalvåret. | |
 | Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt. Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives. Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær. Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer. |
   | Storstrandsnegl (Littorina littorea) Kan bli 4 cm høy, og er den største av strandsneglene. Skallfargen er hvit, oransj, rød, gråbrun eller svart. Kraftig skall. Er vanlig langs hele kysten. Den lever gjerne i nedre deler av fjæra på fast undrlag. |
Storsyre likner en grovt bygd engsyre. Storsyre danner tuer, har lengre og smalere blad. Blomsterstanden er tettere og mye mer forgreinet enn hos engsyre. Storsyre er trolig innført og har forvillet seg på Østlandet og langs kysten opp til Trøndelag. Du finner den i veikanter og tørr grasmark, av og til som ugras. | |
 | |
 | |
Stort løvfly (Apterogenum ypsillon) Uvanlig art langs kysten fra Oslofjorden til Jæren. | |
 | Stort sadelskjell (Pododesmus patelliformis) Kjennetegn: Tynt, sirkulært eller ovalt skjell med 2-5 cm diameter. Skittenhvit med rødbrune striper. |
  | Stortare (Laminaria hyperborea) Kjennetegn: Den største algen i Noreg (martaum kan nok bli lengre, men blir likevel liten i forhold). Han kan danne tette skogar på utsette stader. Han er størst frå Vestlandet og nordover. Stilken er relativt stiv og har ru overflate. Det veks ofte andre algar på stilken. Stortaren veks frå om lag ein meter og nedover. Ved fjøre sjø kan du somme stader sjå toppen på dei øvste individa stikke opp av sjøen. Etter uvêr kan ein finne store avrive individ skylt opp på land. |
 | |
Svartvier (1-15 m) er vanlig fra lavlandet og opp i fjellskogene i hele landet. Den trives i sumpskog og ved myrkanter, vannkanter, veikanter og kulturmark. Den er lite næringskrevende. Bladene er smale, uten hår og blir svarte når de tørker. Arten danner mange former som er vanskelig å skille. | |
  | Strandkjempe (Plantago maritima) Kjennetegn: Smale, linjeforma blader som vokser i en rosett. Bladene har ofte mørke flekker på grunn av sopp. Små blomster på en lang stengel stikker opp av bladrosetten. Lysegule pollenknapper. |
  | Strandkrabbe (Carcinus maenas) Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein. Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna. Utbredelse: Funnet i alle fylker |
  | |
 | Strandreke (Palaemon adspersus) Strandreker lever på grunt vann langs store deler av kysten. Palaemon elegeans kalles òg gjerne for strandreke. |
  | Strandreker lever på grunt vann langs store deler av kysten. |
  | Strandrug er et stort gress som vokser i tett tuer på sandstrender. Stråene er stive og bladene er ru på oversiden og har grove nerver. Bladene har en blågrønn farge. |
Strandskjørbuksurt (Cochlearia officinalis subsp. officinalis) | |
 | Strandskrukketroll (Ligia oceanica) Maksimum lengde: 30 mm, vårt største skrukketroll. Hode: Hodets bakende dekkes av ryggplaten på forkroppens første ledd. Hodeform som en svakt buet oval. Antenner: Ett synlig par. Nesten like lange som halve kroppslengden. Flagellum består av 10-20 småledd. Øyne: Store, sitter godt ut på hodets sider. Består av samlinger av mer enn 100 småøyne. Bakkropp: Ingen skjoldlignende plater dekker bakkroppen. Alle leddene er frie og synlige både på over- og undersiden. Bakkroppsbena er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte. Pseudotrakéer: Ingen. Telson: Jevnt avrundet på midten, med en spiss på hver side. Uropoder: Lange, kraftige. Inner- og yttergrener like lange. Uropodenes basis rett avskåret i bakkant. Kroppsfarge/form: Grønngrå til lyst gråbrun. Kan skifte farge etter underlaget den sitter på. Skjelettet er skulpturert med “småvorter”. Bakkroppen nesten like bred som forkroppen, overgangen mellom forkropp og bakkropp danner en ubrutt linje. Levesett: Regnes til de landlevende artene, men er egentlig amfibisk. Finnes helst på steinete strender, over høyvannsmerket, på steiner, svaberg og brygger. Lever av råtne plantedeler, åtsler og alger. Kommentar: Kan ved første øyekast forveksles med Ligidium hypnorum, en fuktighetselskende løvskogsart som sjelden blir over 10 mm lang. Men hos Ligidium hypnorum er bakkroppen smalere enn forkroppen slik at overgangen mellom forkropp og bakkropp lager en brutt linje. Videre er uropodenes innergrener lengre enn yttergrenene, og uropodenes basis er uttrukket og danner en “tapp” som er feste for uropodenes innergrener. |
 | |
  | Strandsmelle (Silene uniflora) Kjennetegn: Strandsmelle kan likne engsmelle, men stengelen hos strandsmelle er mer krypende og planten vokser i lave tuer. Det er færre blomster i kvasten enn hos engsmelle og de hvite blomstene er større. Bladene er smale og kjøttfulle. Leveområde: Strandsmelle vokser på strandberg og grusstrand. Den liker god tilgang på næring (nitrat og fosfat) og du finner den derfor ofte på steder med tangrester og fuglegjødsel. Engsmelle kan også vokse inne i landet på ras- og grusmark. Utbredelse: Planten er vanlig langs hele kysten, sjeldnere i innlandet. |
  | Strandsneglefamilien (Littorinidae) En familie med marine arter som stort sett lever i brennings- og sjøsprøytsonen. |
Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er: | |
   | Kjennetegn: 1-3 cm store snegler med varierende farge og form avhengig av leveområde og art. Det finnes flere strandsneglearter i Norge, men de vanligste er storstrandsnegl, buttstrandsnegl og steinsnegl. De lever på litt ulike steder: Steinsnegl lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra, storstrandsnegl i den nedre halvdelen og buttstrandsnegl på grisetang. |
 | Strandsnipe (Actitis hypoleucos) Kjennetegn: En relativt liten vadefugl med korte bein og kort nebb. Til stadighet vipper den på stjerten. Strandsnipe flyr ofte lavt over vannet med nedoverbøyde vinger som beveges støtvis. Oversiden er olivenbrun med mørkere spetter, mens undersiden er helt hvit. Habitat: Arten er meget nært knyttet til vann, og så lenge vann ikke er noen begrensning er den lite kritisk til habitatvalget. Den unngår eksponert kyst, og foretrekker kanskje mest av alt noe steinete strandlinje med vegetasjon. Utbredelse: Strandsnipa er vår mest tallrike vadefugl, med en bestand i Norge på anslagsvis 150 000 par. Vi finner den helt fra kysten, til langt opp i fjellheimen, spredt over stort sett hele landet. Forflytninger: De norske fuglene er langtrekkere, og overvintrer i Afrika. Høsttrekket foregår i stor grad fra juli-september, mens vårtrekket avvikles mellom april-mai. Næring: Bløtdyr, insekter og insektlarver. |
  | Strandstjerne (Tripolium pannonicum subsp. tripolium) Tykke blader og lysfiolette blomster. Blomsten er gul eller rødlig i midten. Finnes ofte langs strender og på strandberg. |
 | Strandtagl (Chordaria flagelliformis) Strandtagl kan bli inntil ein halv meter høg, men er normalt 15-30 cm. Den er bruskaktig og mørkebrun i fargen. Sjølve hovudstamma er forgreina. Sidegreinene ut frå hovudstamma kan vera lange og er sjeldan forgreina igjen. Strandtagl veks frå fjøra og nedover. Den likar seg ikkje så godt på beskytta stader, men ellers er den vanleg. Den finst frå nedre delar av fjøra og nokre meter ned. |
En art i Norge. | |
En av våre minst vannlopper (0,6mm max.). Lever mellom vannplanter og i sedimentet mellom dem. Siden den er så liten har vi få funn av den, men den er antakelig ikke så sjelden i næringsfattige, gjerne sure og kalkfattige innsjøer. Finnes også i myrsjøer med Sphagnum. | |
 | |
 | |
  | Stri kråkefot (Lycopodium annotinum) Stri kråkefot liker mager jordgrunn, gjerne litt skyggefullt, i furuskog, sumpskog, skråninger, raviner, ved tilgrodde elve- og bekkefar, samt i gamle torvtak, plantefelt og drenert myr. Stri kråkefot danner ofte store bestander og tuene er tette. Kjennetegn: Stri kråkefot blir 10-25 cm høy, og blomstrer på ulike tidspunkt fra juni til september. De mørkegrønne greinene er 10-15 cm lange, og bladene er 4-10 mm og kjennes strie som en stiv bust når man tar på planten. Stri kråkefot har lange utløpere som kan bli mer enn 50 cm og tydelig gult sporeaks i toppen. Sporepulveret hos stri og myk kråkefot kalles heksemel, og kan brukes til litt av hvert, for eksempel små eksplosjoner. Kråkefotplanter oppsto tidlig, allerede mot slutten av silur. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Stri_kråkefot |
Stripa venusskjell (Chamelea gallina) Lever i sand fra den littorale til sublittorale sone. | |
Stripebjørnespinner (Grammia quenseli) En sjelden art som kun finnes i Troms og Finnmark hos oss. | |
 | Stripesveig (Striaria attenuata) Stripesveig kan bli inntil 50 cm høg og kan lettast kjennast igjen på tversgåande striper med omlag 1 mm avstand. Den finst på beskytta staderfrå 1 m og nedover i tida mai til juli |
 | Strutseving (Matteuccia struthiopteris) Strutseving er lett å kjenne igjen fordi den blir så høy, den er opprett og symmetrisk, og har klargrønn farge. Kjennetegn: Strutseving blir 70-170 cm høy. Bladene er bredest nær spissen, og flikbladene blir gradvis kortere (og bladet dermed smalere) nedover bladstengelen. Planten har ulike fertile og sterile blad. De fertile bladene er brune, bærer sporer sent, og står vinteren igjennom. Planten er sjelden på Vestlandet og i Finnmark, men ellers finnes den i det meste av landet. Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger. Strutseving er funnet opp til 940 moh. i Lærdal. Strutseving spises som grønnsak i Japan og i det nordøstre USA. Bregner oppsto allerede i devon. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Strutseving |
 | |
 | Buskformet, sterkt greinet, gul. Greinene er sylindriske og har en hvit, seig margstreng. Hovedgreiner gjerne med korte sidegreiner (fibriller). Med isidier, soredier og/eller vorter. Artene kan være vanskelig å bestemme. På stein, og på bark av både løv- og bartrær. |
 | Stråledyra har et skjelett av kisel, som strekker seg ut i alle retninger. |
 | Stubbemeitemark (Dendrodrilus rubidus) Levested: Stubbemeitemark finnes i humuslaget nær overflaten i de fleste miljøer fra komposthauger til jordbruksmark og barskog, og også i råtnende trestubber. Den tåler ganske sur jord (pH fra 3.2 til 5.5). Den lager ikke permanente ganger. Stubbemeitemarken har et kort livsløp (maksimum 2 år) og er i stand til å øke fort i antall om levebetingelsene er gunstige. Kjennetegn: Lengden er 2 til 8 cm, fargen er rødlig (lysere rød enn skogmeitemark) og noe mørkere på rygg enn på undersiden. Den kan ha gul eller oransjefarget bakpart. Kroppstverrsnittet er rundt. |
| En art i Norge. |
| Vanlig art i littoralen, som er utbredt over hele verden. Er allikevel ikke tidligere registrert fra Sørlandet, Troms eller Finnmark. |
| En art i Norge. |
| Arten er kjent fra alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark. Den lever i både rennende og stillestående vann, og trives best i rike organiske sedimenter. |
 | Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis. Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter. Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper. Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø. Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder. Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken. |
 | Større båndmetallfly (Diachrysia chrysitis) Arten er meget lik lite båndmetallfly, men mangler eller bare har en tynn “bro” som forbinder de gullgrønne tverrbåndene på overvingene. |
| Litt usikker bestemmelse, men ser ut som S. distincta. Dette er en oligotrof art, kjent i Norge nord til Helgeland. I Finland er den imidlertid funnet oppunder grensen til Finnmark.” |
Litt usikker bestemmelse, men ser ut som S. distincta. Dette er en oligotrof art, kjent i Norge nord til Helgeland. I Finland er den imidlertid funnet oppunder grensen til Finnmark. | |
Litt usikker bestemmelse. | |
Norge kjent langs kysten fra Agder til Trøndelag. Lever i næringsfattige vann, ofte med noe lav pH (< 6). | |
Hunnene i denne underslekten kan være vanskelige å bestemme. 5 arter. | |
 | Artene er landlevende, men sitter ofte på vegetasjonen og er derfor lette å få med når man bruker slaghoven. |
 | Sukkertare (Saccharina latissima) På meir verna stader vil ein i staden for stortareskog finne sukkertareskog, jamvel om denne skogen vanlegvis ikkje er så tett som stortareskogen kan vere. Medan stortaren må leggje mykje energi i ein sterk stilk for å tole draget i sjøen, slepp sukkertaren lettare unna sidan han lever i rolegare vatn. Han bruker difor mykje av energien til å ha eit stort blad. Ulempa med stilt vatn er at tarebladet kan bli sterkt grodd, slik at det taper evna til å fotosyntetisere. Kjennetegn: Bladet er mykje lengre enn det er breitt og så stort at det ofte legg seg utover botnen. Randen av bladet er noko bølgete. Det er også midtpartiet oppover langs bladet. Mangler midtribbe som skiller den frå butare. |
Sultanmosdyr (Fredericella sultana) Funnet i hele Norge. En tolerant art som helst lever på bunnen av dammer og innsjøer, men kan også finnes på grunt sakterennende vann. Foretrekker næringsfattige vann. | |
 | |
Sumpflatvikler (Acleris shepherdana) Rødlistet art i kategori NT | |
 | |
 | Krypsiv har lange (3-20 cm) og trådsmale blad som danner en stor, uryddig rosett. Dette er den av vannplantene som minner mest om et vanlig gress. Vannformen, som oftest er uten blomster, kan bli flere meter lange og utvikle kjedeformete skudd, særlig i forsurete og kalkete innsjøer, hvor de tilslutt kan danne overflatematter. Krypsiv finnes nord til Troms, helst i næringsfattige, sure innsjøer. |
Sumpviklerne (Bactra lacteana/lancealana/robustana) Tre av de fire artene i denne slekta er uhyre vanskelig å skille fra hverandre, og som regel må undersøkelser av genitalier til for sikker identifikasjon. | |
 | |
| |
 | I Norge er all suter utsatt. For 150 år siden ble den satt ut av tyske gruvearbeidere i Solbergvannet ved Øyestad, og er derfra spredd seg til området Kragerø-Arendal. Den er også påvist i Asker, Eidskog, og Vinger kommuner. Noen opplysninger tyder også på at den kan finnes i Frøylandsvatnet på Jæren. På kontinentet finnes denne fisken i innsjøer med tett vegetasjon, og finnes ikke i innsjøer med steinbunn. Den er nattaktiv, og spiser i første rekke snegler og mygglarver. Den spiser også plantedeler. |
 | Svabergsjøpiggsvin (Echinus esculentus) Echinus esculentus kan berre forvekslast med E. acutus, men den sistnemnde arten veks ikkje på grunt vatn. Er regulær og raudlilla i fargen. Er den største kråkebollen i Noreg. Han er funnen langs heile kysten. |
Svalerotfly (Abrostola asclepiadis) Ikke påvist i Norge, men påtruffet i Sverige, Finland og Danmark. | |
 | |
 | Kjennetegn: Svamper er primitive flercellede dyr uten egentlige organer. Svampene kan ikke artsbestemmes skikkeleg uten mikroskop og generelt kjenner vi lite til økologien og utbredelsen til disse dyrene. Formen på kiselnålene er viktige artskjenneteikn. De fleste artene er marine, men noen få finnes også i ferskvann. I Norge har vi fem ferskvannsarter. Svampane i ferskvann har en gelélignende grunnsubstans. I denne substansen finnes cellene og en rekke kiselnåler som utgjør skjelettet. På overflaten finnes små åpninger der vann suges inn. Inne i svampen blir vannet filtrert for næringspartikler før det strømmer ut gjennom små åpningar. Svampene er inndelt i fire klasser, kalksvampar (Calcarea), kisel- og hornsvampar (Demospongiae), Glassvamper (Hexactinellida), og Korallsvamper (Sclerospongiae). Bare arter i klassene Calcarea og Demospongiae finnes langs norskekysten, og det er bare Demospongiae som har arter som lever i ferskvann. |
Larvene lever på ferskvannsvamp, og de voksne finnes nær vannkanten. To arter i en slekt er kjent her i landet. | |
Det er tre forskjellioge arter av svaner i Norge: knoppsvane, sangsvane og dvergsvane. I de tilfellene der bare “Svane” er oppgitt på dataskjemaet, blir de lagt inn som Cygnus sp. | |
 | Svart bredmøll (Prochoreutis myllerana) Arten likner Prochoreutis sehestediana, men har et mer begrenset felt med hvit pudring på oversiden. |
 | |
 | Svart høstlibelle (Sympetrum danae) I Norge kjent nord til og med Trøndelag. Nymfene er tolerante, men finnes fortrinnsvis i næringsfattige til middels næringsrike, humuspåvirkede vann. Ofte i myrdammer med torvmose (Sphagnum). Flygetid fra slutten av juni til oktober. |
 | |
 | |
Svartanda finnes på Island, i nordlige Storbritannia, og fra fjellområder i sør- skandinavia gjennom hele Sibir til vestlige Alaska. I Norge er den funnet hekkende i samtlige fylker med unntak av Vestfold, Østfold og OsloSvartanda velger seg helst en hekkeplass i høyereliggende områder. Den er vanligst i bjørkebeltet, men finnes både i høyfjellet og under barskogsgrensen. Sammenlignet med havelle og sjøorre, har svartanda en sørligere utbredelse i Norge. Det finnes ganske gode forekomster i fjellområder i indre Rogaland og Agder. De største forekomstene ellers er i Oppland og i indre deler av Trøndelag og Nordland, men den hekker spredt også nordover til Finnmark. Om vinteren trekker svartanda ut til kysten, de finnes da i gruntvannsområder langs hele kysten vår og videre sørover helt til kysten av Vest-Afrika. Trolig trekker mange av de norske fuglene til farvannene rundt Danmark. Fra april-mai foregår vårtrekket nordover langs kysten vår, og fuglene ankommer hekkeplassene avhengig av isløsningen. | |
  | Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb. Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge. Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk. Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken. Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser. Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike. |
 | Svartburkne (Asplenium trichomanes) Svartburkne er en liten bregne som gjerne vokser i klynger i små sprekker i stein og berg. Kjennetegn: Vanlig svartburkne er 10-20 cm, og kjennetegnes av slanke og smale bladplater som er enkelt finnet. Bladene er grønne vinteren over, og mangler omtrent totalt behåring. Bladskaftene er stive og blanke, enten mørke eller svarte. Midtribben har antydning til vingekanter. Sporehushopene framstår som brunrøde og sitter tett i tett under bladet hvor de danner mønstre. Sporehushopene (sori) er linjeformede med slør (indusium) langs den ene kanten. Svartburkne er vanlig i lavlandet nord til Lavangen i Troms, og for øvrig vokser den i skogbeltet på den nordlige halvkulen. Bregner oppsto allerede i devon. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Svartburkne |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Svarthalespove (Limosa limosa) I Norge har svarthalespoven en meget begrenset utbredelse. Vi finner to underarter her, den nordlige, islandske islandica, og den sørlige limosa. I dag finnes den sørlige underarten utelukkende hekkende i Klepp kommune på Jæren. Limosa har forskjellig habitatvalg enn islandica. Limosa foretrekker dyrket mark, med nærliggende våtmark, mens islandica finnes gjerne ved myrer og lyngheier. Arten spise insekter, snegler og rumpetroll m.m. Islandica har sin utbredelse i Norge stort sett konsentrert til Lofoten og Lofoten. Under trekket finner vi svarthalespover helst i mudrete våtmark, men også i fjæreområder. April-mai, og juli-september utgjør vår- og høsttrekket. De to forskjellige underartene har forskjellige overvintringsområder. Limosa har tilhold i Afrika nord for Sahara, mens islandica tilbringer gjerne vinteren på de Britiske øyer. |
   | Svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca) Kjennetegn: Hannen er svart eller brunsvart på oversiden, har hvite vingebånd og er kritthvit på undersiden. Hunnen er mer anonym, og er brun der hannen er svart, har mindre hvitt i vingen, og er mer skittenhvit på undersiden. Habitat: Den svarthvite fluesnapperen finnes overalt i Norge unntatt på høyfjellet og langs den mest eksponerte delen av kysten vår. Den foretrekker løvskog framfor barskog, men finnes i begge skogstypene såfremt det finnes tilgjengelige reirhull. Forflytninger: Mot slutten av april dukker de første vårfuglene opp etter å ha tilbragt vinteren i Vest-Afrika. Etter fullendt hekking drar de tilbake til vinterområdene i september. Næring: Animalsk. Larver av insekter og andre småkryp, samt voksne insekter og edderkopper. Hekkebiologi: Den svarthvite fluesnapperen er en hullruger som mer enn gjerne tar i bruk fuglekasser. De legger 5-7 ensfargete blå egg i mai, og ruger på disse i ca. 14 dager. |
 | Kjennetegn: Svarthyll er en prydbusk som er plantet i kyststrøk. Den har spredd seg flere steder. Bladene er mørkegrønne, hos rødhyll er de lysere grønne. De hvite blomstene sitter i en stor, flat skjermkvast som blir optil 25 cm brei. De lukter sterkere enn hos rødhyll. Fruktene er blåsvarte, og de er spiselige når de er modne (fine til syltetøy). De grønne delene på planten er litt giftige. Både blomster, bær, blader og bark har blitt brukt i folkemedisin. Utbredelse: Svarthyll er plantet i kyststrøk opp til Lofoten. Den har forvillet seg på Østlandet opp til Sør-Trøndelag og i Hordaland og Sogn og Fjordane. |
 | |
 | Svartkjølsnegl (Limax cinereoniger) Den svarte kjølsneglen er meget lik svart skogsnegl (Arion ater), men kan skilles relativt enkelt på at den har en tydelig kjøl på bakre del av ryggen (foten), og at den har åndehullet plassert bak midten av kappen. Arten kan bli opptil 15 cm. lang. |
  | Svartkluft (Furcellaria lumbricalis) Arten har todelte, bruskaktige greiner, og er vanlegvis 10-20 cm høg. Den er mørk-brunraud til svart i farge, med mindre sollyset har påverka fargen. Den er vanlegvis festa til stein (eller skjell) med rotliknade strukturar. Er svært lik Raudkluft. |
Svartkluft, raudkluft (Gigartinales Samlegruppe) Svartkluft (Furcelaria lumbricalis) og Raudkluft (Polyides rotundus) er svært like kvarandre, der fargen og korleis dei er festa til underlaget er to trekk som kan nyttast til å skilje dei to. | |
  | Kjennetegn: Arten ble på slutten av 90-tallet skilt ut som egen art fra vanlig kråke. De er proporsjonalt veldig like, men svartkråka er en smule større. Som navnet tilsier er den helt svart, og kan bare forveksles med ravn og unge kornkråker. Habitat: Er som kråka en meget tilpasningsdyktig art som kan finnes i de fleste områder i tilknytning til mennesket. Utbredelse: Utbredt i SV Europa nord til England. Hos oss er den funnet hekkende noen få ganger, men er vanligst å se utenfor hekkesesongen på Vestlandet. I overlappsonene av utbredelsesområdet hybridiserer svartkråke med vår vanlige grå kråke. Avkommet har dårligere overlevelse enn unger fra rene par. Forflytninger: For det meste en standfugl. Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv. Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker. |
 | Kjennetegn: Svartulken, eller bånnulke som den også kalles, er den av kutlingene våre som kanskje lettest lar seg identifisere. Den er også den største, og kan bli opptil 17 cm lang. Fargen er brun til blåsvart og varierer med størrelse, kjønn og levested. Typisk for arten er at 4. stråle i 1. ryggfinne er lengst. Utbredelse: Svartkutlingen forekommer langs kysten i Sør- Norge nord til Trondheimsfjorden. Leveområde: Den lever på sand- eller mudderbunn, men ogå mellom alger på steinbunn fra fjæra og ned til 75 meters dyp. Næring: Føden består av smådyr som krabber, mark, tanglus og muslinger. |
 | Kjennetegn: Svartmeisa er en liten meis med grå rygg, beige underside og svart hette med en hvit flekk/stripe opp i nakken. Sangen kan minne om kjøttmeisas, men er tynnere og med en annen klang. Habitat: Dette er en typisk barskogsfugl som trivest best i granskog, selv om den kan hekke i furu og blandingsskog, og unntaksvis i løvskog. Den trenger ikke store sammenhengende skogsområder men klarer seg med skogholt og mindre treklynger. Utbredelse: Den er utbredt over mesteparten av landet nord til Tromsø der den kan finne barskogsområder. Forflytninger: Svartmeisa er overveiende standfugl, men når tilgangen på favorittmaten granfrø er lav kan den om høsten forflytte seg vest- og sørover. Næring: Om sommeren foretrekker de insekter og edderkopper. Svartmeisa har det tynneste nebbet av alle meisene, og de spiser dermed de minste næringsemnene. De kan i likhet med bladsangere (Phylloscopus sp.) og fuglekonger spise mye bladlus og insektegg. Utenfor hekkesesonger inntar de mye frø fra bartrær, og i første rekke fra gran. Hekkebiologi: Egglegging starter i siste halvdel av april, og to kull er relativt vanlig. Rugetiden er ca. 14 dager. Reiret plasseres i naturlige hulrom, i fuglekasser, på bakken under røtter og steiner eller i bergsprekker. Ungene blir fostret opp på insekter. |
  | Kjennetegn: Har blanke blader som er helt uten spiss og ofte en innbuktning ytterst. Barken er mørkegrå og sprekker opp. Hunnraklene er korte og sitter på lange skaft. Under modningen blir de runde og treharde. Leveområde: Svartor er nokså varmekjær og forlanger fuktig muldrik jord. Den hører hjemme langs vassdrag i lavlandet, i sumpskog og på myrlendt mark som kommer ned i fjæra. Utbredelse: Den holder seg stort sett til kysten og går opp til Trøndelag. |
 | |
 | |
 | Den svarte skogsneglen er en stor nakensnegl som kan bli opptil 15 cm. lang når den er fullvoksen. De aller fleste individene er svarte når de er voksne, men noen har mindre pigmenter og kan være gråhvite. Små individer er hvitaktige, men når de blir et par centimeter, går de over til å bli svarte. |
 | Svartspett (Dryocopus martius) Kjennetegn: Dette er den største haklkespetten i Europa med sine 45 cm. Både hannen og hunnen er helsvarte, men hannen har helrød isse mot hunnens mindre røde nakkeflekk. De har gul irisfarge, og gulhvitt nebb med svart spiss. Habitat: Foretrekker storvokst barskog. Utbredelse: Finnes i Norge vanligst på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag. Mer sparsom eller fraværende ellers. Forflytninger: Dette er ingen utpreget trekkfugl, men invasjonsartete forekomster forekommer en sjelden gang. Næring: Svartspetten er en storkonsument av stokkmaur. |
 | |
 | Svartstilket andeskjell (Lepas anatifera) Kjennetegn: Opptil 15 cm lang. Sjelden. Kommer gjerne drivende på rekved eller lignende. |
 | |
Svartsvampflue (Sisyra fuscata) Spredte forekomster nord for Hordaland, men arten er registrert fra alle fylkene i landet. Larvene finnes i rennende- eller stillestående vann på svamp eller mosdyr kolonier. I motsetning til mudderfluene, har svampfluene bare tre larvestadier. Alle stadiene er rovdyr på svamp. Når larven er klar til å forpuppe seg, kryper den opp på land og spinner en silke- kokong som den forpupper seg i. Flygetid fra mai til september. | |
En årlig, men uvanlig gjest i norske ferskvann. | |
  | |
   | Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner. Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter. Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge. Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt. Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere. |
| Svelgflagellater (Cryptophyta) Små flagellater uten fast cellevegg Svelgflagellatene kan ved masseoppblomstring gi usmak på drikkevatn. |
| Artene i denne gruppen er rovdyr og ikke parasitter som menge andre igler. |
| [Scirpus hudsonianus Fernald] | |
 | Svensk asal (Sorbus intermedia) Kjennetegn: Bladene er eggformete, tykke og ganske stive. Blomstene er hvite. Fruktene er røde og ligner rognebær. Bladet har lapper som går omtrent en firedel inn i bladet. Treet er til vanlig 2-5 meter høyt, men kan bli opp til 20 meter. Anvendelse: Svensk asal er mye brukt som prydtre; eksemplarene vi finner i naturen er gjerne forvillet fra hager. |
| Svepeflagellater (Prymnesiophyceae) Svepeflagellatene er små alger som kan opptre i store antal i våre farvatn. |
Det er påvist 14 arter i denne familien Norge. Dette er små sommerfugler med meget lange antenner. | |
 | Sverdlilja er i blomstrende tilstand lett kjennelig på de store gule blomstene som sitter enkeltvis eller i kvast. Bladene er sverdformet, 0.5-1m lange og 20-30mm brede, grågrønne med typelig V-form ved basis. Går ut til ca. 0.3m dyp. Planten finnes ved næringsrikt vann nord til Nordland |
 | Tre arter er funnet i Norge. |
 | Svevemygg (også kalt fantommygg) likner mye på fjærmygg som voksne, men hannene mangler de typiske fjærformede følerne. Larvene er rovdyr som lever frittsvømmende i vannmassene. De tas ofte i planktontrekk. |
  | Sviknottene (Ceratopogonidae) er meget små insekter, ofte under 1 mm lange, og aldri over 3 mm. Noen av artene gir sviende stikk på mennesker. Larvene til denne familien kan finnes i vann, fuktig jord, blant råtnende blader og liknende. |
 | Syv arter i to slekter er kjent i Norge. |
 | Svømmesnipe (Phalaropus lobatus) Svømmesnipa er hos oss sterkt bundet til fjellstrøk i Sør-Norge, og nord til Finnmark. Vi finner den dessuten hekkende nede mot kysten helt øst i Finnmark. Småpytter, og rolige myrvann i fjellet er foretrukne hekkelokaliteter. Arten foretrekker å spise mygglarver og andre vannlevende insekter. Svømmesnipa er polyandrisk, det vil si at hunnene ofte legger flere kull med forskjellige hanner. Den norske hekkebestanden er beregnet til omtrent 10 000 hanner. Det er relativt sjelden å se arten under trekket her til lands, da de ofte flyr rett inn til hekkeplassene om våren. Er man i fjellet til rett tid, kan man være heldig å se store flokker i fjellvann, før de legger egg. I Finnmark kan man også se store ansamlinger av ungfugler tidlig om høsten. Tilfeldige småflokker blir også jevnlig observert ytterst i skjærgården om høsten, helst i august. Fuglene kommer tilbake til hekkeplassene i mai-juni. Våre svømmesniper overvintrer fra Svartehavet til det Arabiske hav. |
 | Sylblad er en ettårig urt som først og fremst kjennetegnes på de trådforma og sylspisse bladene som sitter i rosett ved basis. Blomstene er bittesmå og hvite, de blomstrer i juli-august. Sylblad vokser på leirete strender på grunt vann langs ferskvann. Ofte vokser den helt under vann, men den kan også stå på helt tørre steder. Den er lite næringskrevende og vannet kan være ganske surt. Du finner den spredt i hele landet opp til 1000 m. |
Denne slekten har bare en art og det er sylurt. | |
| Utbredt langs kysten av Norge nord til Nord-Trøndelag, men ikke vanlig på Østlandet. Tolerante nymfer som tåler en viss grad av brakkvann. Flygetid stort sett på høssten. |
En art i Norge. | |
Anemone- eller symreslekten har ikke begerbald, blomsterbladene er like. Dette skiller dem fra soleiene som har begerblad. Slekten inneholder omkring 120 arter. Vi har to viltvoksende arter i vår flora, hvitveis og gulveis. Det finnes flere prydplanter i slekten. De fleste er vårplanter. | |
Synanthedon polaris (Fjellglassvinge) ble i 2017 splittet i to arter, polaris og aurivillii. Sistnevnte er trolig den vanligst opptredende arten i Norge. | |
 | Seks arter i Norge. Slekten inneholder en rekke arter, men er vanskelig å bestemme på fiksert materiale (studeres best levende). Slekten ser ut til å forekomme hyppigst i næringsrike vann. I upåvirkede norske innsjøer er den sjelden i planktonprøver. |
| Slekten inneholder en rekke arter, men er vanskelig å bestemme på fiksert materiale (studeres best levende). Slekten ser ut til å forekomme hyppigst i næringsrike vann. I upåvirkede norske innsjøer er den sjelden i planktonprøver. |
 | Fjorten arter fordelt på 3 slekter i Norge. De aller fleste artene er planktoniske. |
Syncopacma cinctella/taeniolella/suecicella Disse tre artene er umulig å skille fra hverandre på oversiden. Taeniolella har et hvitt bånd på undersiden av forvingen, som de to andre mangler. | |
 | |
Nålefiskene er lett gjenkjennelige på den tynne, langstrakte kroppen og den runde utdradde snuten der munnen sitter helt i enden. Fiskene har små gjelleåpninger og avrundede brystfinner. Nålefiskene har en spesiell yngelpleie idet hannene bærer eggene, enten i en rugepose eller festet til buken inntil de klekkes. Det er kun de ekte nålefiskene (underfamilie Syngnathinae) som finnes i Norge. Den andre underfamilien, som omfatter sjøhester, finnes kun i noe varmere farvann. Seks arter i tre slekter i Norge. | |
| En art i Norge. |
| Euryøk art, fortrinnsvis i rennende vann men også i littoralsonen i innsjøer. Finnes i oligo-humøse til meso-humøse vann. |
 | Slekten Synura er svært vanlig i ferskvann og kan ha rikelig forekomst i oligotrofe og mesotrofe vann. Alle cellene har flageller og hele kolonien svømmer livlig i vannet. |
| Slekten Synura er svært vanlig i ferskvann og kan ha rikelig forekomst i oligotrofe og mesotrofe vann. Alle cellene har flageller og hele kolonien svømmer livlig i vannet. |
 | |
 | Sypike eller smelte som den også kalles kan bli opptil 30 cm lang, men blir sjelden lengre enn 25 cm. Hos oss er sypika vanlig på 10-100 meters dyp langs kysten, nord til Trondheimsfjorden. Den har overbitt og en lang skjeggtråd under haken. Øynene er store med en diameter like stor som avstanden fra øynene til snutens forkant. Sypika er en bunnfisk som trives et stykke far kysten, men ungfisk forekommer normalt også på grunt vann i fjordstrøkene. |
Sypressfamilien (Cupressaceae) Sypressfamilien inneholder 3 slekter i Norge. Det er bare en art som er viltvoksende hos oss, og det er einer. Slektene sypress og tuja plantes ofte i hager og parker. Konglene i sypressfamilien har få skjell og er nesten runde. Hunnkonglen er tørr eller en saftig bærkongle der kongleskjellene sveller opp. De har vind- eller dyrespredning. Bladene er nål- eller skjellformete, motsatte eller kransstilt. | |
 | |
 | |
 | Rumex-slekten (syrer og høymoler) inneholder omkring 20 arter i vår flora, en del av disse er innførte arter som har forvillet seg. Ofte må man ha modne frukter for å kunne sette sikkert navn på artene. Syre-artene har hunn- og hannblomster på hvert sitt individ (særbu), mens høymolene har dem på samme individ (sambu). Høymolene er større og kraftigere enn syrene. |
 | Syrin blomstrer i mai-juni med velduftende hvite eller lilla blomster. Bladene er hjerteforma med en lang spiss. Syrin er en prydbusk som er importert fra Balkan og planta nord til Troms. Noen steder har den forvillet seg ut i skog og berg, i alle fall på Østlandet og i kyststrøk nord til Trøndelag. |
 | |
Vi har to arter og en hybrid i vår flora fra syrinslekten (syrin, kina-syrin og ungarsk syrin). De blir alle plantet som prydbusker. Kjennetegnet for slekten er breie, hjerteforma, helrandete blad og blomster som står i åpne topper | |
 | Sædgåsen finnes utbredt fra nordlige Skandinavia over store deler av Sibir til Stillehavet. Det finnes ulike underarter som skiller seg fra hverandre i utseende alt etter hvilke miljøbetingelser de lever under, de norske sædgjessene hører til underarten fabalis , også kalt skogsædgås. Den er tilknyttet skogsvann i den nordlige barskogsonen (taigaen). Nesten hele den norske bestanden finnes i Finnmark, i de indre og østlige delene. Den finnes også fåtallig i indre deler av Nord-Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Sædgåsa var tidligere adskillig mer tallrik enn den er i dag, og jakt og annen menneskelig aktivitet er antatt å være hovedårsaken til tilbakegangen. Tellinger i overvintringsområdene (Danmark) gir imidlertid grunn til optimisme, de tyder på at trenden har snudd til en svak oppgang de siste tiårene. I kontrast til andre nordiske gjess foretrekker sædgåsa å hekke i skogsområder, og er en typisk innlandsgås i motsetning til f.eks. grågås. Den kan finnes i tett barskog og bjørkeskog, og reiret plasseres ofte nær vann. Sægåsa ankommer hekkeplassen i mai, og forlater landet i løpet av september. Den observeres fåtallig, men årlig i små konsentrasjoner langs kysten av Sør-Norge vinterstid, mest vanlig på Jæren. Utenfor hekkesesongen beiter den oftest på gressmark nesten hvor som helst, men den foretrekker i likhet med andre gjess åpne områder med god oversikt. |
  | Arten er bladforma 20 – 30 cm lang, og om våren, sommaren og hausten liknar han gjerne på figuren. Liknar han ikkje på figuren, kan det vere vanskeleg å bestemme algen heilt sikkert. I Sør-Noreg er han mest vanleg på stilken av stortare, men han veks òg på andre algar og på fjell. Nordover langs kysten er han meir vanleg på fjell i fjøra. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Et lite avlangt og avsmalende insekt som kan bli rundt 11 mm. lang med en sølvfarget kropp som er dekt av skjell. Bakerst på kroppen har de tre haletråder. Trives i mørke, varme og fuktige omgivelser, og finnes gjerne på baderom. Det er et relativt harmløst dyr som lever av alle slags stivelses- og sukkerholdige stoffer; matrester, døde insekter, papir osv. |
 | |
 | |
 | |
 | |
Sørlandsraggtelg (Dryopteris affinis subsp. pseudodisjuncta) | |
Sørlig vendelrot (Valeriana sambucifolia subsp. sambucifolia) | |
Sørnattergal (Luscinia megarhynchos) Sørnattergalen er en sjelden trekkgjest i Norge, som normalt er utbredt i Asia, Sør- og Mellom Europa helt vest til England. Overvintringsområdene er i Afrika. Det foreligger ca. 30 funn innenfor landegrensene fram til 2003. | |
| Sørv (Scardinius erythrophthalmus) Sørv finnes i lavlandet på Østlandet, rundt Oslofjorden og nedover til Telemark. Av VANDA (Jæren Folkehøyskole) er den også funnet i Frøylandsvatnet på Jæren. Arten lever på grunt vann, i vegetasjonsbeltet, der den svømmer i stim. Dietten består av planter, men også små snegler og insektlarver. Gytetiden er langtrukket, fra midten av slutten av mai til midten av juli. Gyteleken foregår helt inntil stranda, på 10-90 cm. dyp. Arten er kjent for å blande seg inn i gyteleken til andre arter, og hybrider mellom sørv og andre karpefisker er kjent blant annet fra Vansjø ved Moss. |
Søstermarihand (Dactylorhiza sambucina) Søstermarihånd opptrer i to fargevarianter innenfor samme bestand, en purpurrød og en lysegul. Kun den lysegule varianten vokser i Norge, mens begge fargevariantene forekommer side ved side i øvrige deler av utbredelsesområdet (eks. Öland og Gotland i Sverige). I Norge har søstermarihånd en meget begrenset utbredelse i Aust-Agder, Telemark og det sørlige Buskerud. Søstermarihånd er kåret til Telemarks fylkesblomst. Som andre orkidéer er søstermarihånd tilpasset insektpollinering. Søstermarihånd lever i tørrbakkesamfunn og på lysåpne enger med beite og slått. Arten er fredet og må ikke plukkes eller graves opp. | |
 | Denne kiselalgen er svært vanlig i ferskvann hvor den danner karakteristiske kjeder. Cellene er festet til hverandre med små geleputer. Cellene har tydelige mellombånd. Størrelse 12-50 my. |
| Denne kiselalgen er svært vanlig i ferskvann hvor den danner karakteristiske kjeder. Cellene har tydelige mellombånd. Størrelse Tabellaria flocculosa har celler som er firkantede. |
| |
| To arter i to slekter tidligere registrert i Norge. |
| En art i Norge. |
| Vanlig i hele landet. Hovedsaklig i rennende vann, men er i nordlige deler av Fennoskandia også funnet i littoralen i stillestående vann. Nymfene spiser blad fragmenter og detritus, og har klekketid fra mars til juli alt avhengig av breddegrad og høyde over havet. |
 | Taffelanda er utbredt i store deler av Europa og Asia. Den er en nykommer som hekkefugl i Norge, og er påvist hekkende i Hellesjøvann i Akershus (inntil 10-15 par på 70-tallet), Gjølsjøen i Østfold og i Djupvikvatnet i Møre & Romsdal. Det var på 1970-tallet arten vandret inn, i forbindelse med en sterk bestandsøkning i Sverige. Arten hekker muligens ikke lenger i Norge, ihvertfall ikke årlig. Utenom hekkesesongen forekommer den imidlertid i brukbare antall, flokker på et tresifret antall individer registreres regelmessig ihvertfall i Vest-Agder og i Rogaland høst og vinter. Den påtreffes mer sparsomt i resten av landets fylker, men sjelden helt i nord. Taffelanda er nært knyttet til næringsrike, vegetasjonsrike innsjøer i jordbrukslandskap. Aller helst vil den ha grunne sjøer, 0.5-2 meter dype, hvor den dykker etter vegetabilsk føde. Vinterstid kan den observeres også i saltvann, særlig når ferskvannet fryser til. Ofte sees den i selskap med andre dykkender som toppand og bergand. Det er særlig om høsten taffelanda sees regelmessig, det er fugler lenger østfra som trekker mot vest for å finne et mildere vinterklima. Etter hvert som vannene fryser til, beveger de fleste seg videre sørover til Danmark/Nederland/Storbritannia. Kun på Jæren finnes det nevneverdige konsentrasjoner |
Taggmakrellfamilien (Carangidae) Familien omfatter rundt 200 arter på verdensbasis, men de fleste lever i varmere farvann. Taggmakrellene har fått navt etter de store, flate, piggete skjellene langs sidelinjen. Et fellestrekk ved familien er at de to første strålene i gattfinnen er flyttet litt foran denne, og står fritt som to pigger. Det finnes tre arter i norske farvann, men Taggmakrellen er den vanligste. | |
 | Taggvingefly (Phlogophora meticulosa) Arten har en variabel opptreden i Sør-Norge. Noen år er den relativt vanlig, trolig som følge av større immigrasjon enn andre år. |
| |
 | Hestehårmark er dårlig kjente skapninger. Larvestadiene er funnet som parasitter på insekter, men de voksne er frittlevende i ferskvann. De er ekstremt lange i forhold til tykkelsen; ofte mer enn 20 cm lange og mindre enn 1 mm tykke. |
 | |
Kjennetegn: Mørk gråbrun rygg og bukside. Kraftig spissmus med store føtter. Kroppslengde 57-82 mm, hale 41-55 mm, bakfot 13-15 mm og vekt 6,5-14,5 gram. Habitat: Fra Stillehavet til Skandinavia. Utbredelse i Norge lite kjent. Funnet i Trysil. Knyttet til granskog, ofte på moserik blokkmark. Formering: 1-3 kull i sesongen, gjennomsnittlig kullstørrelse 7 unger. Kullstørrelsen avtar utover sommeren. Unger avvennes etter ca. 22 dager. | |
  | Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer. |
 | |
 | |
   | Kjennetegn: Taksvalen har som andre svaler kløftet stjert, spisse vinger og korte bein. Den skiller seg imidlertid ut med et tydelig hvitt felt øverst på stjerten som ellers svart som resten av fuglens overside. Undersiden er ren hvit. Taksvaler er den eneste spurvefuglen med fjærkledde bein. Utbredelse: Taksvalen hekker i alle deler av Norge, men er vanligere i Sør-Norge, hvor den hekker både i de større byene og i høyfjellet. Forflytning: Taksvaler er trekkfugler som holder til i tropisk Afrika om vinteren. Enkelte flyr også helt til den sørlige delen av Afrika. Vårtrekket starter trolig i mars og de første taksvalene når Norge ved månedsskiftet april-mai. Hekkebiologi: Taksvalen bygger reir av fuktig jord som den plukker opp med nebbet fra bakken. Reiret fester den på vertikale flater under takskjegget på hus, gårdsbygninger, broer, trær eller bergvegger. Taksvalen er en typisk kolonihekker og det kan være mange taksvalereir på samme sted. Eggene legges i slutten av mai til ut i juni og ruges i omtrent 15 dager. Ungen forlater reiret etter 25-30 dager og et nytt kull legges en ukes tid etter dette. Kullene består av 4-6 egg. Næring: Taksvaler spiser insekter som de snapper i luften. De trives ekstra god der det finnes husdyrgjødsel som gir mat for fluer og andre småkryp. |
Minst syv arter er kjent fra noske farvann. Alle artene lever i sand, skjellsand eller grus, og noen tåler flere forskjellige substrat. | |
 | |
Tanghydroide (Dynamena pumila) Tanghydroide er eit foreslått norsk navn. | |
 | |
 | Fargen til tangkvabbene varierer i forhold til levestedene, og huden mangler skjell. Kroppen er langstrakt og nokså høy, bukfinnene har bare to stråler, og munnen har skarpe tenner. Tangkvabben kan bli opptil 18 cm lang, og trives best i fjæresonen og ned mot 30 meters dyp. Den spiser sort sett krepsdyr og alger, og er en meget tilpasningsdyktig art som også er funnet i brakk- og ferskvann. |
Tangkvabbene er stort sett tropiske marine fisker, og det er bare en av artene som har en viss utbredelse i Norge. Tangkvabbene har en avlang kropp med avrundet hode og en ganske butt snute. Øynene sitter høyt og langt frem på hodet. Tangkvabbene har glatt hud uten skjell, 2-4 bløte strålete bukfinner på strupen foran brystfinnene, en lang, velutviklet ryggfinne. | |
 | Arten veks på tang, spesielt blæretang og sagtang, som brune tustar/dottar inntil 6 cm i diameter. Tustane består av tynne greiner, inntil 3 cm lange. Tanglo er vanlegast om sommaren og redusert om vinteren. |
  | Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden. |
Vi har 10 arter i denne slekten i vår flora. Noen av artene kan danne ulike hybrider og artene kan være vanskelig å skille fra hverandre hvis ikke du har godt utviklet frukt med forblad. Bladene er ofte motsatt nederst og skrustilt øverst. | |
 | |
 | Kjennetegn: Karakteristisk lang, båndformet kroppen med en lang sammenhengende ryggfinne. Ryggfinen har 9-13 sorte prikkene med hvit ring. Kan bli opptil 25 cm lang. Leveområde: Lever blant alger og tare i fjæresonen ned til ca. 30 meters dyp. Den spiser stort sett små muslinger, krepsdyr og andre fiskers egg. Om vinteren vokter de fleste hannene egg, og tar da ikke til seg føde. Utbredelse: Tangsprell finnes langs hele norskekysten. |
Tangsprellfamilien (Pholididae) Tangsprellfamilien har sin hovedutbredelse i det nordlige Stillehavet, og det finnes kun en art langs norskekysten. Tangsprell holder til på grunt vann blant vegetasjon på steinbunn. | |
 | Tangstikling (Spinachia spinachia) Kjennetegn: En langstrakt kropp, et langt spisst hode, 14-16 korte pigger på ryggen, den lange halen og de store finnene skiller denne arten fra de andre stingsild artene langs norskekysten. Utbredelse: Tangstiklingen finnes langs kysten opp til Nord- Norge, og til forskjell fra de andre stingsildartene lever den ikke i ferskvann. Næring: Den spiser småreker, fiskeyngel, tanglopper og børstemark. Alder: Blir maksimalt 1,5 år gammel. |
 | |
 | |
 | |
Tannrot har fått navnet fra rota som har tykke, skjellforma skjellblad. Blomstringen er i mai-juni. Blomstene til tannrot kan likne på engkarse sine lyselilla blomster, men bladene til de to vekstene er helt forskjellig. Bladene til tannrot 1-3 par store, tannete finner. I bladhjørnene har den brunfiolette yngleknopper. Den sprer seg kun med disse, frøspredning har den ikke. Tannrot vokser i moldrik jord i edelløvskog og rik barskog, urer og i parker. Du finner den spredt på Østlandet inn til Hedmark og oppland og ned til Telemark, og i kyst og fjordstrøk nord til Trøndelag. | |
 | Tannskåring (Odonthalia dentata) Den er vanlegvis 10-25 cm høg og kraftig raud. Den er flat, forgreinar seg annakvar gong til høgre og venstre, og er taggete i kanten. Den veks vanlegvis på djupare vatn, men er observert og henta opp med rive ved fjøra sjø. |
| Hele 30 arter i Norge. |
| Littoralart med nordlig utbredelse. Kjent fra Norge og Sverige. |
| Bestemmelsen litt usikker. Dere har sannsynligvis funnet puppen til denne arten. Littoral art med nordlig utbredelse. Kjent fra Norge og Sverige. |
| Litt usikker bestemmelse. Arten er ikke rapportert fra Norge tidligere. Lever i littoralsonen i oligotrofe innsjøer. |
| Usikker bestemmelse. Denne arten er i nær slekt med T. inequalis, og kan ikke skilles sikkert på puppene. I Mellom-Europa lever T. gregarius i profundalen og sublittoralen, og ser ut til å finnes både i oligotrofe og lett eutrofe vann. |
| Oligotrof art. Finnes i sjøer med eller uten humus. |
| Gruppen består av artene T. curticornis og T. brundini. Bare den siste er kjent fra Norge. Artene lever i littoralsonen i innsjøer og er også rapportert fra sakte rennende vann. |
| Denne gruppen, eller aggregatet, inneholder 9 “sibling-arter”, dvs. nært beslektede arter som er vanskelige eller umulig å skille fra hverandre. Artene har imidlertid forskjellig økologi: 4 er beskrevet fra littoralsonen i sjøer og dammer, 2 fra profundalsonen, 1 art lever i rennende vann, 1 lever i brakkvann, og 1 er beskrevet fra små pytter i brenningssonen ved havet (rockpools). |
| |
| Littoral art. Forekommer i mesotrofe sjøer med god oksygenmetning.Dette er første gang arten er funnet i Norge. Ellers funnet østlige Tyskland, i England og i østlige Frankrike. |
| Inneholder 2 arter; T. mendax, og T. occultus. Begge artene er funnet i Sverige og Finland. De kan ikke skilles fra hverandre som pupper. |
| Svært artsrik slekt i oligotroft til mesotroft stillestående vann. Larvene er lite beskrevet, men kan i noen tilfeller bestemmes til artsgruppe. Minst 85 arter er kjent på den nordlige halvkule, hvorav 30 er funnet i Norge. |
Tare-epifyttar (Phaeophyta Samlegruppe) Påvekstorganismar på stortare | |
 | Tarestilksnegl (Lacuna vincta) Kjennetegn: Opptil 1 cm lang og 0,5 cm høy. Lys brunt skall, noen ganger med lysebrune bånd. |
  | Tarmgrønske (Ulva intestinalis) Tarmgrønske er svært vanleg i fjørepyttar og er elles vanleg i fjøra frå verna til middels utsette stader. Når du finn ein grøn alge som er litt bladforma, kan du sjekke om han er hol. Er han det, kan du gå ut frå at det er tarmgrønske. Han liknar ofte på figuren. Dersom algen ikkje er hol, sjå på havsalat. |
Tartarpiplerke (Anthus richardi) Uvanlig, men årlig gjest fra Sibir om høsten, helst i perioden fra september til november. Dette er en stor piplerke. Når den skremmes opp gir den en gråspurvlignede “shrrip”-lyd. | |
  | Kjennetegn: Opptil 22 cm skallbredde. Brunrød på oversiden og gulhvit på undersiden. Taskekrabben er den store arten som gjerne ender sine dager i ei gryte med kokende vann. En finner sjelden levende individ på grunt vatn i dagslys. Særlig på seinsommeren rører han seg oppover, på flod sjø heilt opp i fjøra, når mørket kjem. Hovedårsaken til det er trolig at han beiter på rur og blåskjell. Den er registrert nordover til Midt-Troms. |
To arter i denne slekten finnes i Norge: Dvergulke og piggulke. | |
Tre arter er mulig å finne langs norskekysten. Alle artene lever på eller under stein, direkte på steinen, eller på skjell. | |
 | Tegene kan skilles fra biller ved at forvingene er delt i en hard og læraktig del, og en hinneaktig og tynnere del. Vingene blir lagt over hverandre i kors slik at de hinneaktige vingedelene dekker hverandre, og det ser ut som dyrene har en X-formet tegning på ryggen. |
 | |
 | |
 | Teinebusk inkluderer to artar, Rhodomela confervoides og R. lycopodioides. I eldre litteratur var dei to artane ansett som to former av samme art (R. confervoides). Etter oppdelinga er det foreslått at kun den forma som har behalde navnet R. confervoides skal heite teinebusk. R. confervoides er buskforma, mens R. lycopodioides har ei lang hovudgrein tett besatt av korte greiner, som eit loddent tau. Dei er reduserte om vinteren. R. confervoides finst langs heile kysten, R. lycopodioides forventar ein det samme for, men den er ikkje registrert aust for Vestfold. |
 | Teinebusk (Rhodomela confervoides) R. confervoides er buskforma. |
 | Teisten finnes langs hele norskekysten fra Østfold til finnmark. De største konsentrasjonene har vi fra Mørekysten og nordover. Det finnes ingen gode estimater på den totale norske bestanden, men 40 000 par er blitt antydet. Mye tyder på at den norske bestanden har gått sterk tilbake i nyere tid. Dette skyldes etter all sansynlighet villminkens predasjon på reir og unger i koloniene. Teisten lever stort sett av fisk, som den finner i grunne sjøområder langs kysten. Om vinteren finner vi teisten fordelt langs hele norskekysten, kanskje tettest i Møre og Romsdal, og Trøndelag. Hekkingen, som foregår inne i steinurer, starter i Mai. |
Fleire artar som Hovis skjema henviser til Tellina har andre slektsnavn i dag (Acropagia, Fabulina, Moerella) | |
  | Temmincksnipe (Calidris temminckii) I all hovedsak påtreffes temmincksnipa til fjells i vierregionen i Norge. Fra Møre og Romsdal og nordover hekker den også visse steder i lavlandet ut mot kysten, da gjerne i forbindelse med elvemunninger. Den legger sine reir på relativt tørre områder, men i forbindelse med vann. I Norge hekker omtrent 3400 par, fra Hordaland og nord til Finnmark. Insekter og insektlarver danner den største delen av kostholdet. Ikke tallrik på trekket, verken vår eller høst. Foretrekker under denne tiden å raste i forbindelse med ferskvann, ved elveutløp eller flommarkskog. Relativt sjelden å se i ytre kyststrøk. Kommer tilbake fra vinterkvarterene, i Sentral-Afrika, i mai. Drar fra landet hovedsaklig i august. |
Vanlig i kystnære strøk. | |
| |
 | |
 | Teppeskjell (Venerupis corrugata) Kjennetegn: Avlang, rombeformet skall med sirkellinjer. Gulhvit eller brunhvit med oransje eller mørkebrune siksakstriper. |
En art i Norge. | |
 | |
Terner er en underfamilie av måkefamilien. Vi har 8 terne-arter i Norge, slekten Sterna er mest vanlig. Når “terne” er oppgitt på dataskjemaet, blir de imidlertid lagt inn som underfamilie, fordi vi ikke kan vite sikkert om det er et medlem av Sterna eller en av de andre slektene av terner. Det er ikke tatt hensyn til underfamilier i denne systematikken. Siden det finnes flere slekter av Terner blir denne observasjonen plassert under Måkefamilien, Laridae. | |
 | Terrestre snegler (Stylommatophora) Det finnes nærmere 100 arter av terrestre snegler i Norge. Omtrent 20 av disse er nakensnegler, resten har et skall på ryggen (sneglehus). Landlevende lungesnegler er hermafroditter. De utvikler ofte hannlige kjønnskarakterer før de hunnlige. De hannlige organene tilbakedannes samtidig med at de hunnlige utvikles. Sneglene legger egg. Når eggene klekkes er de små sneglene fullt utviklet. Voksne snegler har liten eller ingen vekst. |
Egentlig en saltvannsart, som kan trenge inn i estuarier. Eksempel på dette er Elben, hvor den kan finnes helt opp til Hamburg. Forekommer over deler av Vest-Europa, men er så langt vi vet ikke kjent fra ferskvann i Norge. Registrert i Tornesvatn, Haugesund aug. 89 (få eksemplarer), der springfloen kan trenge inn gjennom utløpselven. Sannsynligvis er der også et brakkvannslag på bunnen. | |
 | Denne ordenen omfatter arter med ubevegelige celler innleiret i gelå. Cellene har lange cilier som kalles pseudocilier (falske cilier) siden de ikke brukes til bevegelse. |
 | Tettegras (Pinguicula vulgaris) Kjøttetende plante som fanger insekter på de klissete bladene sine og fordøyer dem og får på den måten ekstra næring. 10 cm høg med lysgrønne blader i rosett og et bladløst, hårete blomsterskaft med en 2 cm lang mørkblå blomst. |
Denne arten lager et tubeformet tilfluktssted med en liten silkekrage eller silkematte tilknyttet åpningen. | |
 | Slekten Thalassiosira omfatter flere arter som er svært vanlige i kystplanktonet. Algen er sentrisk, men ser firkantet ut sett fra siden. Hver celle forbindes med andre celler med en eller flere tråder mellom cellene. |
 | Hos T.anguste-lineata er mange tråder synlig. Diameter 14-78 my. |
| Thalassiosira nordenskioeldii høyrer til ei av dei dominerande slektene under våroppblomstringa. Cellediameter = 10-50 mikrometer |
Pelagiske kappedyr. | |
| Tre arter funnet i Norge. |
| En liten planktonisk art som bare er kjent fra Østlandet. Den opptrer som en typisk sommerform i de frie vannmassene, og kan tilbringe vinteren som copepodittlarve (dvs. larve som er ganske stor og likner de voksne) nedgravd i vannets bunnsedimenter. Dyret hviler da i en slags dvaletilstand (diapause). Den treffes oftest i større innsjøer, men er ikke sjelden også i mindre vann. |
| |
| To arter i Norge. |
| En art i Norge |
| Sammen med slekten Corynoneura de minste av fjærmyggene. Mange arter som ikke kan bestemmes som larver eller pupper. |
| Fem arter funnet i Norge. |
| Larvene er stort sett kald-stenotherme og lever i rennende vann. I nordlige tempererte strøk og i fjellområder finnes imidlertid enkelte arter i littoralen og profundalen i oligotrofe innsjøer og vann. 11 arter er kjent fra Europa, 4 fra Norge. Larvene kan ikke bestemmes til art. |
 | |
Én art er kjent fra norske vassdrag. | |
Tiarmete blekkspruter (Decapodiformes) Tiarmete blekkspruter svømmer fritt i vannmassene og jager aktivt på fisk og andre byttedyr. De har åtte kortere tentakler med rader av sugekopper, og to lange fangarmer med sugekopper på tuppen. De tiarmete blekksprutene har et indre skall som stiver av kroppen. Hos noen arter hjelper det også til med å justere oppdriften. Dette skjellet brytes sakte ned, og ofte kan en finne skjellet skylt på land langs strender og svaberg. De skjellene som oftest blir funnet er skjell fra sepia (Sepia officinalis), men skjell fra den noe mindre Sepia elegans og den veldige lille Sepiola atlantica kan også forekomme. Akkaren (Loligo vulgaris) har et tynt ikke flytende skjell, og dette er derfor ikke vanlig å finne i strandkanten. | |
Decapoda kalles tifotkreps på norsk. De tre fremste beinparene er omdannet til spiseredskaper, slik at det er igjen fem par gangbein (derav navnet). Hit hører en del reker, kreps, krabber etc. Rekene har auga på stilk og kan berre blandast saman med gruppa mysidar. Det er fleire trekk som skil dei, mellom anna at dei ikkje har like mange bein. Dessutan har mysidane ein rugepose på undersida og blir gjerne kalla pungreker. Rekene kan skiljast på forma til rostrum (som stikk fram mellom auga som ein mellomlaldersk rustninghjelm, gjerne med taggar) eller på forma eller lengda av utvekstar eller kroppsplateform. Kreps, sjøkreps og hummerartane har også fem såkalla gangbeinpar, men det første av desse er ofte blitt omdanna til store gripeklør. Dyra har ein kraftig hale som kan brukast til å symje raskt bort frå farer som truar. Hos krabbane er denne halen redusert, og bøygd inn under framkroppen. Ofte har krabbane ein brei, flattrykt framkropp. | |
 | Tigerorm (Prostheceraus vittatus) Tigerormen har løvtynn kropp som går lett i stykker dersom en tar på den. På hodet har den to tentakler. Fargen er gul-vhit med tynne mørke langsgående striper på oversiden. Tigerormen blir opptil 2,5 cm brei og 5 cm lang. Den finnes under stein heilt opp i fjøra og re registrert nord til Hordaland. |
Tiggersoleie (Ranunculus sceleratus) Tiggersoleie er ettårig og den mest giftige av soleiene. Stengelen er gulgrønn og greinet. De gulgrønne blomsterbladene er små og nedbøyde. Den har små, blekt gule honningblad innenfor og den blomstrer i juni – august. Tiggersoleie vokser i grøfter, på leirete og sandete strender og tangvoller. Av og til finner du den som åkerugras på leirjord. Den liker det næringsrikt. På Østlandet fins den spredt inn til Hedmark og Oppland. På kysten er den nokså vanlig nord til Trøndelag, men i Aust Agder, Hordaland og Sogn og fjordane er den sjelden. På ytterkysten nord til Nordland fins den spredt. | |
Vanlig fôrgras, forvilla på dyrket mark og veikanter. Vanlig i det meste av landet, men mer skjelden og noe tilfeldig i fjelldaler og Finmark. Svalbard: Tilfeldig på Spitsbergen. | |
| En art i Norge. |
| En art registrert i Norge. Gjemmestedene bygges gjerne på stein, og kamufleres med sand. |
Vidt utbredt i Norge, men ikke registrert i Nord- Norge. Larvene lever uten hus, men spinner ganger av forskjellig materiale. Gangene kan være opptil 5 cm lange. Den lever i sjøer med mye vegetasjon i littoralen, eller i sakteflytende elver. Flygetid mai – sept. | |
 | Tintinnidene er relativt store dyr til bare å bestå av en celle. Størrelsen kan være opp til 200 my. Cellen har en krans av cilier rundt åpningen og omfattes av et hus/skall som består av hardt protein. Tintinnider kan en av og til finne i store mengder. Rundt 800 arter er kjent. De lever alltid nær overflaten. De er kjennetegnet ved en flaskeformet kropp forsterket med partiklar. Mange arter er kosmopolitter, dvs de finnes over hele verden. |
Stankelbein larvene er vanskelige å artbestemme, og de funnene som er gjort har ikke blitt bestemt videre. | |
 | Tiriltunge (Lotus corniculatus) De gule blomstene til tiriltunge lyser muntert opp veikantene. Blomstene er samlet i skjermer. Ser du nærmere på hver enkelt av blomstene, ser du at de er typiske erteblomster der sammenvokste kronblader danner “seil, vinger og kjøl”. Erteplanter har nitrogenfikserende knoller henter nitrogen fra lufta. Det gjør at de kan vokse på næringsfattig jord. |
 | |
 | |
 | |
 | |
  | |
 | |
 | Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt. Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge. Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark. Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar. |
 | Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann. |
 | Det er mange ulike arter av tjønnaks i Norge. Når det bare er oppgitt “Tjønnaks” på dataskjemaet, er det lagt inn som slekten Tjønnaks, altså Potamogeton sp. Mest sannsynlig er de fleste av disse registreringene Vanlig tjønnaks, Potamogeton natans. |
 | Tjerngras (Littorella uniflora) Bladene er stive, korte (2-10cm) og tjukke (tjukkere enn hos brasmegras) og danner enkle rosetter med utløpere. Planten har uanseelige blomster som bare forkommer når planten er tørrlagt. Tjerngras finnes på grunt vann eller i strandkanten ved næringsfattige og noe næringsrike innsjøer. I forsurete innsjøer på Sørlandet kan den danne store tepper på bunnen. Arten finnes nord til Nordland. |
Tjuefireprikket marihøne (Subcoccinella vigintiquatuorpunctata) | |
Vi har 3 viltvoksende arter i vår flora. Vi har også et par prydplanter som har forvillet seg. Artene i denne slekten er flerårige med rake og stive stengler. Bladene er linjeforma til eggforma. Kronbladene er 5-tallige og rød-rosa. | |
Det er mange ulike arter av tjønnaks i Norge. Når det bare er oppgitt “Tjønnaks” på dataskjemaet, er det lagt inn som slekten Tjønnaks, altså Potamogeton sp. Mest sannsynlig er de fleste av disse registreringene Vanlig tjønnaks, Potamogeton natans. | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Hos de tofrøbladete plantene spirer frøet oftest med to frøblad. Kimrota vokser oftest ut til ei hovedrot med siderøtter. Bladene er oftest fjær- eller handnervet (men buenervet i bl.a. kjempefamilien, søterotfamilien og i noen slekter i kurvplantefamilien). |
Tolypella-slekten er bare representert med en art i ferskvann i Norge (Tolypella canadensis). Den er svært sjelden (færre enn 10 innsjøer i Norge) og bare funnet i næringsfattige, kaldtvannsinnsjøer i Nord-Norge. Den er vanskelig å skille fra de vanlige Nitella-artene og kan derfor være oversett. | |
 | |
| Tomopteris helgolandica har planktoniske voksne dyr, ellers er de fleste voksne leddmakkene bunnlevende. |
Tomtegras (Polygonum aviculare subsp. microspermum) Tomtegras er et ugras på tun og i veikanter. Den er ganske vanlig nord til Trøndelag, og sjeldnere opp til Finnmark. Tomtegras vokser i greinete matter som er trykt til bakken. Bladene er smale og avlange. | |
 | Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland. |
 | Toppdykker (Podiceps cristatus) Utbredelse: Toppdykkeren har vandret inn i Norge i løpet av 1900-tallet, og har etablert bestander på Jæren, Lista, i indre del av Trondheimsfjorden og lavereliggende deler av Østlandet. Over halvparten av bestanden finnes i Oslo og sør-ostover. Leveområde: Den hekker helst i større næringsrike vann i jordbrukstrøk med mye småfisk. Særlig foretrekker den vann med beskyttede bukter med takrørskog, og partier med åpen mosaikk av sivøyer og beskyttede vannspeil. Toppdykkerbestanden i Europa har profitert kraftig på øket eutrofiering av innsjøer grunnet tilsig fra jordbruket. Dette fører til økning i bestandene av mort og andre karpefisk som er toppdykkerens viktigste føde. Migrasjon: Det forekommer spredte observasjoner av arten langs kysten nord til Trondheimsfjorden om vinteren, da helst i langgrunne områder. Mesteparten forlater imidlertid Norge og tilbringer vinteren i Vest-Europa. Allerede i mars-april vender de tilbake til hekkeområdene. |
Topplerka er en sjelden art i Norge, som knapt blir påtruffet årlig. De nærmeste hekkefuglene finnes ved Hirtshals i Danmark. | |
 | Toppmeis (Lophophanes cristatus) Kjennetegn: Toppmeisa er lett kjennelig med svart-hvite og spraglete hodetegninger, sin fjærtopp og en ensfarget, gråbrun ryggside. Lyden er et karakteristisk rullende “prululull” eller “prulululi’t”. Habitat: Den er en utpreget barskogsfugl og foretrekker skog med gammel gran og furu i Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag. Forflytninger: Toppmeisen er standfugl og meget stasjonær. Ungfugler kan streife en del på ettersommeren og høsten. Næring: Føden består av edderkopper, insekter og ulike frø, særlig granfrø. Hekkebiologi: Hekkingen begynner tidlig på våren i hulrom i morkne trær eller i fuglekasser med egglegging fra starten av april. Kullstørrelsen på rundt 4-6 egg er mindre enn det man finner hos de andre meisene. Rugetiden er ca. 14 dager. Hekkere i kyststrøk av Sør-Norge kan ha to kull i sesongen. |
 | Toppskarv (Phalacrocorax aristotelis) Toppskarven hekker langs store deler av den vesteuropeiske kystlinjen fra Kolahalvøya i nord til Marokko i sør, samt i Middelhavet og Svartehavet. I Norge finnes den vanlig langs kysten fra Rogaland til Finnmark, utenom hekketiden også fåtallig lenger inn i Skagerak. Den overvintrer utelukkende langs norskekysten nordover til Lofoten. Toppskarven er mer knyttet til den absolutt ytterste delen av kysten, og tar mindre og mer pelagisk fisk enn storskarven. Den finnes likevel oftest på grunne sjøområder. Toppskarven foretrekker å hekke i sterkt kuppert terreng, ofte i steinurer på øyer og holmer ytterst mot havet. Den er mer sårbar for villmink enn sin større slektning storskarven, og muligheten for skjul til reiret, lett adkomst til sjøen og fravær av rovdyr er viktige faktorer i valg av hekkeplass. Den er stort sett et fast innslag i alle sjøfuglkolonier langs hele kysten. Den norske totalbestanden er beregnet til ca. 15.000 par. |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr. |
Torskefisker har bukfinner med opptil 11 stråler, som oftest er plassert under eller foran brystfinnene. De fleste artene har lange rygg- og halefinner. Den finnes 24 saltvannsarter i torskefamilien samt en ferskvannsart. Torskefiskene hører til de viktigste fiskeartene vi har langs kysten. Fisket etter torsk har lang tradisjon og stor økonomisk betydning for flere land på den nordlige halvkule. | |
Torskefisker har bukfinner med opptil 11 stråler, som oftest er plassert under eller foran brystfinnene. De fleste artene har lange rygg- og halefinner. Den finnes 24 saltvannsarter i torskefamilien samt en ferskvannsart. | |
 | |
 | Torvmoser er ei stor planteslekt med omtrent 200 arter, og du finner 40-50 av dem i Norge. Trøndelag har verdensrekorden i torvmose! Kjennetegn: Torvmose er bladmoser. Torvmosene er røde, brune, grønne eller gulaktige i fargen og vokser i tette tuer eller tepper med 5-30 cm høye skudd. Hver plante består av en stengel med korte sideskudd i fem rekker. Torvmose har ikke røtter, men vokser oppover og råtner nedenfra. Torv er dannet av død torvmose. De tar opp alt de trenger av vann og næring gjennom overflaten. Plantene består av svamplignende vev som kan absorbere store mengder vann (opptil 20 ganger vekten av den tørre mosen), og om lag 90% av torvmosens vekt er derfor gjerne vann. Torvmoser er vanlig i myr, og finnes i store deler av verden. De takler lite næring godt. I gamle dager ble torvmose brukt på kløe etter insektstikk, gikt og hudsykdommer. Forskjellige typer torvmose brukes i tradisjonelt lafteverk til å tette mellom stokkene. Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen. |
Torvmoser er en orden i klassen bladmoser. Den har kun en familie og en slekt (Sphagnum). Alle artene er assosiert med fuktige forhold (f. eks. myrer og sumper), men bare to arter, S. cuspidatum og S. auriculatum, kan sies å være vannlevende. Begge lever i forsurede myrdammer. | |
  | Torvmyrull (Eriophorum vaginatum) Torvmyrull har bare en dusk i toppen av strået. Den vokser i tuer med tett sammenpakka slirer og mange strå. Andre myrull, som Duskmyrull, har flere dusker på strået. Snømyrull har også bare en dusk, men vokser enkeltvis og ikke i tette tuer slik torvmyrull gjør. Kan vokse opp til 1700 moh. |
 | I ordenen tovinger finner vi fjærmygg, svevemygg, stikkemygg, knott, klegg og stankelbein. Disse gruppene har larvestadier i ferskvann. Landlevende insekter som husflua og blomsterfluer hører også til i denne ordenen. |
| Toøyd flatigle (Helobdella stagnalis) Denne iglen forekommer i ferskvann over hele verden unntatt Australia. Den finnes i alle typer ferskvann unntatt dammer med mye Sphagnum-mose hvor den suger kroppsvæsker fra andre evertebrater. Er registrert fra stort sett hele Norge. |
Maksimum lengde: 15 mm. Hode: Pannepartiet svakt konvekst. Vinkelen mellom pannepartiet og pannelappene er slak og avrundet. Antenner: Omtrent like lange som 1/3 av kroppslengden. Flagellum består av to ledd. Øyne: Store, sorte, består av tallrike småøyne. Plassert godt ut på hodets sider og strekker seg skrått fremover mot pannelappenes indre kant. Forkroppens ryggside: Bakkanten av de to første leddene danner en sterkt buet linje. Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er plateformete, synlige og klart adskilte. Yttergrenene på alle fem parene har hvite/gjennomskinnelige felt på ytre halvdel. Indre halvdel er ensfarget. Pseudotrakéer: 5 par. Telson: Tilnærmet trekantet, smalere enn bakkroppen. Glatt, ingen legdegrop på bakre del. Uropoder: Yttergrener lengre og bredere enn innergrener. Yttergrenenes ytterkant tydelig konveks. Kroppsfarge: Brun til svartbrun med fargetegninger i lysere grått til orange, ofte arrangert i tre lengdestriper. Levesett: Vanligst på gressmark og eng, søppelplasser, i steingarder, grustak eller under trebiter, relativt sjelden i skog. Kommentar: Kan ved første øyekast forveksles med Porcellio scaber, men T. rathkei har 5 par pseudotrakéer, mens P. scaber har 2 par. I tillegg er bakkanten av de to første leddene på forkroppen langt sterkere buet hoa T. rathkei, og yttersiden av uropodenes yttergrenene er mer konveks enn hos P. scaber. Kan også forveksles med den sjeldne skogsarten Trachelipus ratzeburgi som er omtrent like stor, med gråaktig eller brun farge. Hos T. ratzeburgi er øynene mindre, og vinkelen mellom pannepartiet og pannelappene er skarp. Pannepartiet er sterkt konvekst. | |
 | Cellen har dannet et hus som har innleiring av jern/mangan. Det gir mørk brun farge. Ofte har disse cellene en markert åpning hvor flagellene stikker ut. Åpningen kan være forsynt med krage som på bildet. Størrelsen kan variere mellom 20-30 my. Ferskvann. |
| Cellen har dannet et hus som har innleiring av jern/mangan. Det gir mørk brun farge. Ofte har disse cellene en markert åpning hvor flagellene stikker ut. Åpningen kan være forsynt med krage som på bildet. Størrelsen kan variere mellom 20-30 my. Ferskvann. |
To arter finnes i Europa, men det er bare Fjesingen, Trachinus draco, som lever langs norskekysten. | |
En art i Norge. | |
Denne familien lager ofte et traktformet gjemmested ofte tilknyttet en silkematte som brukes som fangstnett. | |
 | Kjennetegn: En stor og oppreist fugl med bustete bakende. Tranen er stort sett skifergrå, men med tegninger i svart og hvitt i hoderegionen. Nebbet er relativt langt og gulgrønt, den har svarte bein og litt brunstenk i det grå på ryggen. Ungfuglene mangler de voksnes tegninger i hodet og på halsen. Habitat: Den trives best på større myrer i barskogs- og bjørkebeltet, men kan også hekke over tregrensa. Myra der selve reiret plasseres kan være nokså liten, men tranereviret innbefatter alltid større arealer av myr eller dyrket mark for matsøk. Utbredelse: Tranen finnes jevnt utbredt i et bredt belte fra Norge i vest, og østover gjennom Asia nesten helt til Stillehavet. Det er særlig de høyereliggende delene av Buskerud, Oppland, Hedmark, Trøndelagsfylkene og Nordland som er kjerneområdet for arten i Norge. De siste årene har det vært en tendens til spredning mot vest, f.eks. fra Trøndelag til Nordmøre. Traner er likevel sjeldne på Vestlandet, men hekker noen få plasser også vest for vannskillet. Forflytninger: I løpet av høsten trekker tranene ut av landet. Ringmerking har vist at deler av den norske populasjonen overvintrer i Frankrike og på den iberiske halvøy. Tranene kommer tilbake til Norge i april. Næring: Tranen kan ete alt fra små insekter, fisk, amfibire og krypdyr til fugler og små pattedyr. De spiser også bær og frø. Hekkebiologi: Traner er territorielle fugler som vanligvis returnerer til samme plass år etter år for å hekke. Vårtrekket foregår i april, og eggleggingen i mai så tidlig som snøsmeltingen tillater det. Tranene har en eller to unger, som forlater reiret like etter klekking. |
 | Vi har to arter tranebær, småtranebær som er vanligst og stortranebær som har mye større bær. Tranebær finner du på myrer, ved myrkanter og i myrskoger. Den stiller små krav til jordgrunnen. Tranebærplanten vokser med krypende spinkle, flerårig greiner som er rødbrune. Bladene er vintergrønne, tykke og spisse. De rosarøde blomstene er bøyd bakover og sitter på lange skaft som står rett opp. De blomstrer i juni-juli. |
Artene i denne familien er helt og holdent landlevende, men kan komme i vannprøver hvis de har falt i vannet. | |
 | |
 | |
  | Trekantmark (Pomatoceros triqueter) Kjennetegn: Trekantmarken lager rørformete hus av kalk på fast underlag som stein, treverk og tarefester. De er rød eller rødbrune med gule eller hvite tverrbånd. Den kan skilles fra Pomatoceros lamarckii ved at huset ikke har langsgående riller ved siden av kjølen på ryggsiden. Utbredelse: Trekantmarken er vanlig i sublittoralen langs hele kysten. |
 | Trekryper (Certhia familiaris) Habitat: Trekryperen finnes i de fleste skogstyper, men er oftest å finne i tilknytning til eldre barskog. Utbredelse: Vanlig i store deler av Sør-Norge. Den avtar i antall nord for Trøndelagsfylkene, og i Finnmark finnes den knapt. Kjennetegn: Denne lille brune fuglen er ganske lett å kjenne igjen når den er på næringsøk. Da klatrer den oppover trestammer og stikker det tynne nebbet sitt under barkeflak for å finne insekter. Næring: Insekter, edderkopper. Om vinteren spiser den også frø og det hender det titt og ofte at trekrypere stikker innom foringsplasser som kan tilby spekk og talg. Forflytning: Trekryperen er stort sett en standfugl. Hekkebiologi: Starter hekkesesongen tidlig. Allerede i mars synger hannene av full hals, og i april og mai lager de reir bak løsnete barkeflak på trestammer. Trekryperen er en art med relativt lav hekkesuksess, både som følge av dårlige reirkonstruksjoner og stor predasjon. |
 | Trelerka har en begrenset utbredelse i Norge. I all hovedsak finnes den som hekkefugl rundt Oslofjorden. Bestandsanslagene i Norsk Fugleatlas (1994) lyder på opptil 200 par, der 150 er i Østfold. |
 | Trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) Trepigget stingsild er vanlig over hele landet. Den har 2-5 frie pigger på ryggen foran ryggfinnen. Kroppen mangler skjell men er i varierende grad dekt av beinplater. Den trepiggete stingsilden er meget tilpasningsdyktig og finnes både i småbekker med rik vegetasjon, i brakkvann og i åpent hav. Antakeligvis var stingsilden en av de første artene som vandret inn i landet etter istiden, og som en følge av landhevningen finnes nå stingsild i vann 50-120 meter over havet. Trepigget stingsild er rovdyr og spiser en mengde forskjellige larver, mark og dyreplankton. Fisken blir kjønnsmoden når den er 1-2 år og gyter i en eller to sesonger. Hannen vokter reiret og passer på at eggene får optimale utviklingsforhold. Stingsild blir sjelden eldre enn tre år. |
 | Trepiplerke (Anthus trivialis) Kjenntegn: Trepiplerka er en litt kraftigere utgave av den mer kjente heipiplerka. Utseendemessig er de veldig like. De kan skilles på at trepiplerka en hvitere underside, tynnere langsgående streker på flankene, tykke streker i brystet, mer distinkt tegnet ansikt og kraftigere nebb. Lyden er også helt forskjellig, da trepiplerka lager et kraftig skurrende “syyt” når den flyger opp. Utbredelse: Arten finnes i alle norges fylker, men er klart mest tallrik i Sør-Norge. Leveområde: Som navnet tilsier er denne piplerka knyttet til skog. Man finner den både i barskog og løvskog. Forflytning: Trepiplerke trekker mot tropene og overvintrer i Afrika. De kommer tilbake til hekkeplassene i mai, og forlater landet i august og september. |
Tretrådet tangbrosme (Gaidropsarus vulgaris) Arten har tre skjeggtråder rundt munnen, og kan forveksles med strandtangbrosme. Den tratrådete tangbrosmen har imidlertid 20-22 stråler i brystfinnen, mens strandtangbrosme kun har 15-17. Tretrådet tangbrosme kan bli 53 cm lang, og er utbredt langs hele kysten i Sør- Norge nord til Nord- Trøndelag. Den trives godt på mudderbunn eller fin sandbunn på 10-130 meters dyp. | |
 | |
| 2 arter tidligere registrert i Norge. Larvene bygger slanke lange hus av plantedeler som er arrangert i en spiral i lengderetningen. |
Ikke registrert nord for Trøndelag. Larvene lever i stillestående eller sakterennende, planterike vann og myrvann. Foretrekker grunne littoralområder ned til 1.5m. Flygetid juni – sept. | |
 | |
| En art i Norge. |
| Littoralart. Finnes også i forsurede innsjøer. |
28 arter er funnet i Norge. Asymmetri er vanlig hos disse hjuldyrene. | |
29 arter fordelt på to slekter i Norge. Familien har planktoniske, semi- planktoniske og ikke- planktoniske arter. | |
 | |
 | Trielen er en sjelden (ikke årlig) art i Norge. Den finnes normalt utbredt i Europa nord til Polen, rundt hele Middelhavet og videre østover til sentralasia. Foretrukket habitat er karrige sletteområder. |
Tre arter langs norskekysten. | |
 | Hvite blomster i smal klase, svarte bær. Vokser i skog på næringsrik jord. Vanlig nord til Nordland. Blomstringstid mai-juni. |
Trollflaggermus (Pipistrellus nathusii) Kjennetegn: Rødbrun ryggside, lys underside. Rosaskjær i ansiktet. Kroppslengde 46-55 mm, underarmslengde 32-37 mm og vingespenn 230-250 mm. Vekt 6-12 gram. Habitat: Overveiende vestpalearktisk art, finnes i spredte forekomster fra Pyrenéhalvøya og Storbritannia nord til Sør-Skandinavia og Sør-Finland, og øst til Ural og Kaukasus. Finnes i parker og åpne løvskoger. Jakter langs alleer og trebevokste elvebredder, i åpninger i skog og over åpne vannspeil. Dagleier i hule trær, i fugle- og flaggermuskasser og i bygninger. Typisk trekker med trekkdistanser på inntil 1.600 km mellom sommertilholdssteder i Baltikum og vinterlokaliteter i Vest-Europa. Relativt sjelden i Norge med enkelte funn på Vestlandet. Næring: Trolig overveiende vanntilknyttaede tovinger, særlig fjærmygg. Formering: Parring i juli-august. | |
  | Kjennetegn: Busk eller lite tre på 2-6 m. Bladene er blankt grønne uten tenner. De små, grønn-hvite blomstene er tokjønnet og 5-tallige. Steinfrukten er først grønne, så rød og til slutt svart. Geitved som er den nærmeste slektning hos oss har fire-tallige blomster, kvasstannete blad og torner på kvistene. Andre busker som kan likne med svarte bær er f. eks. hegg og mispler. Disse hører til rosefamilien og har alltid sagtannete blad og stor hvite blomster. Leveområde: Vokser både i sumpskog og tørr skog og trenger lite næring i jorda. Utbredelse: Du finner den på Østlandet opp til Oppland og i kyst- og dalstrøk nord til Nordland. |
Trollheggfamilien (Rhamnaceae) Trollheggfamilien inneholder omkring 600 arter, alle busker og trær. Vi har to arter i hver sin slekt i vår flora, geitved og trollhegg. Bladene er enkle. Blomstene som er 4-tallige hos geitved og 5-tallige hos trollhegg, sitter i små kvaster. | |
Vi har bare arten trollhegg i vår flora. | |
Trollhummere har kalkskjelett over hele bakkroppen, og segmenteringen er tydelig. Bare 5. gangbeinpar er kortere enn de foranstående. Trollhummerene er langstrakte med en stor halevifte. To arter i denne slekten er funnet langs norskekysten. | |
 | Trollhummere har kalkskjelett over hele bakkroppen, og segmenteringen er tydelig. Bare 5. gangbeinpar er kortere enn de foranstående. Trollhummerene er langstrakte med en stor halevifte. |
   | Tromsøpalme (Heracleum persicum) Kjennetegn: Tromsøpalmen kan bli 2-4 meter høy. Den har en rett hul stengel som kan bli opptil 5 cm tykk, nedre del er ofte jevnt rød. Stengelen har finnete stengelblader og utgreininger med små skjermer. Hovedskjermen kan bli opptil 0,5 m i diameter, hvite blomster. Plantesaften kan virke irriterende på huden, og i forbindelse med sollys kan den gi brannskader. Voksested: Tromsøpalmen trives godt på en rekke ulike vekststeder som for eksempel beitemark, strandkanter, veikanter, skråninger og skogkanter. Utbredelse: Tromsøpalmen ble introdusert til Norge som prydplante til Alta i 1836, og senere til Tromsø. Den er nå i ferd med å spre seg til store deler av landet fra nord til sør. |
 | To arter er vanlige i Norge. |
Vanlig over hele landet. Lever i sedimenter i næringsrike vann, og kan bli tallrik ved organiske forurensninger. Det finnes flere underarter som kan være vanskelige å holde fra hverandre. | |
Tubificida er den ordenen som inneholder flest ferskvannsarter i Norge. Ordenen inneholder også marine arter. | |
| De fleste artene i denne familien lever på bunnen i bløte tuber av slam. Endel arter kan imidlertid også svømme fritt. De er gjennomskinnelig røde eller rosa, og 20-70 mm lange. Dominans av tubifex i bynndyrfaunaen er et alvorlig tegn på organisk forurensing. |
| |
 | Tuesildre (Saxifraga cespitosa) Tuesildre er en liten søt fjellplante som vokser på naken grus. Den kraftige roten holder planten på plass når stormene herjer. Blomstene er hvite med fine grønne tegninger inn mot midten. Bladene danner små tette tuer på bakken som beskytter nye skudd og knopper mot kulden. |
Tufs-artane kan skiljast frå kvarandre på forgreining og formeiringsorganer. Det er likevel von om at tufs funnen på skolmetang er skolmetufs (Sphacelaria cirrosa). Bruntufs og skolmetufs har vist seg å vera samme art. Den er utbreidd langs heile kysten, men det som tradisjonelt er kalla skolmetufs er sjeldan i Nord-Noreg. | |
 | Tufs-artane kan skiljast frå kvarandre på forgreining og formeiringsorganer. Det er likevel von om at tufs funnen på skolmetang er skolmetufs (Sphacelaria cirrosa). Bruntufs og skolmetufs har vist seg å vera samme art. Den er utbreidd langs heile kysten, men det som tradisjonelt er kalla skolmetufs er sjeldan i Nord-Noreg. |
Dette er et lite tre (5- 15 m) i forhold til kjempetujaen. Skuddene er flate og tettgreina med tettstilte, motsatte og gulgrønne, skjelformete blad med kjertler. | |
Tuja-artene er importert fra Nord-Amerika og de vanligste artene i Norge er Vanlig tuja og Kjempetuja (se disse for mer informasjon). | |
Det finnes 6 arter i slekta. Tuja-artene er importert fra Nord-Amerika og de vanligste artene i Norge er Vanlig tuja og Kjempetuja (se disse for mer informasjon). | |
 | |
 | Kjennetegn: To underarter forekommer under trekket og vinterstid i Norge, den vanligste er den sibirske underarten albifrons. De to skilles fra hverandre på nebbfargen; albifrons fra sibir har rosa nebb, mens flavirostris fra Grønland har gult nebb. Habitat: Tundragåsa hekker langs våtmarker og elvesystemer ute på tundraen, og går ikke så langt sør som til skoggrensen. Utbredelse: Tundragåsa er utbredt fra Kaninhalvøya og østover på den sibirske tundraen, dessuten i Nord-Amerika og på Vest-Grønland. Forflytninger: Fugler fra den grønlandske bestanden overvinter i Irland og Storbritannia. De sibirske fuglene, som vi oftest kommer i kontakt med hos oss, normalt overvintrer i Vest-Europa, og da særlig i Nedreland. I Norge er arten ikke vanlig, men forekommer særlig langs kysten fra Vest-Agder til Rogaland, med mindre antall og småflokker også videre nordover. Vinteren 1997/98 har den opptrådt uvanlig tallrik, med 200 på Lista, opptil 2000 på Jæren og småflokker ellers helt nord til Tromsø. |
 | Tundralo (Pluvialis squatarola) Tundraloen hekker ikke i Norge, men er en høyarktisk østlig vader som fins innover på den Russiske tundraen, nord for tregrensen. Den bruker til gjengjeld kysten vår som trekkvei, spesiellt om høsten. Den er en noe mer utpreget strandfugl enn heiloen, og trives best under trekket på mudder- og sandstrender. Kan også påtreffes i blandingsflokker med heilo inne på markene. Man kan se den på høsttrekket i varierende antall, mellom juli og oktober. Mange fugler overvintrer på kysten av de Britiske øyer, og videre sørover inn i Middelhavet. |
 | |
Tungen kan bli opptil 60 cm lange, men sjelden over 40 cm. Den har en karakteristisk tungeform med et avrundet snuteparti. Arten har korte skjeggtråder på kjevens blindside, og bare denne delen av munnen har tenner. Tungen lever på sand- og leirebunn fra fjæra ned mot 150 meters dyp. Den spiser hovedsaklig børstemark og småkreps, men kan ta nesten alt av bunndyr og yngel. Tungen kan bli opptil 20 år gammel, og er gjenstand for ganske aktivt fiske da den er en av de best betalte og velsmakende av saltvannsfiskene. | |
Tungene er flyndrer med avrundet hode og en undersittende, liten munn. Artene er høyrevendte, har små øyne, en ryggfinne som begynner ved snuten og et huddekt gjellelokk. Tungefamilien omfatter rundt 120 arter, men bare to er registrert i norske farvann. | |
Tungras er en svært vanlig plante i vår flora og fins omtrent overalt hvor det er menneskelig aktivitet. Den tåler utrolig mye tråkk og du finner den i stier, veikanter, gårdsplasser, som ugras og av og til på havstrender og helt opp i snaufjellet. Den vokste muligens opprinnelig i fjæra og har så spredt seg over hele landet. Arten er svært formrik og deles av noen inn i flere underarter. Planten ligger langs bakken med små litt smale blad. | |
Polygonum-slekten inneholder 5 slireknearter. De er alle ettårige urter der stengelen ofte er rikt forgreinet uten tydelig hovedskudd. Både blad og blomster er små. Tungras og tomtegras er vanlige arter. De andre er sjeldne. | |
En art i Norge. | |
 | Kjennetegn: Turt er en storvokst blå-lilla kurvplante som blir oppmot en meter høy. Den vokser på fuktige plasser for å kunne forsyne de store bladene med nok vann. Planten er vanlig i fjellbjørkeskog over hele landet. Turt er en egnet beiteplante både for rovdyr og planteetere. Vi mennesker har benyttet planten som en grønnsak. |
  | Det finnes mer enn 30 forskjellige arter I Norge. De varierer i størrelse, og de minste artene er bare noen få mm. store, mens de største kan nå lengder på opptil 5 cm. I varmere strøk kan man finne betraktelig større utgaver, og en afrikansk art kan bli opptil 40 cm. lang! Tusenbein har kroppssegmenter som har to beinpar per segment (i motsetning til skolopendere som kun har et beinpar per segment). De er stort sett planteetere, og spiser gjerne dødt plantemateriale. |
 | Tusenblad (Myriophyllum alterniflorum) Tusenblad har bare undervannsblad. Bladene er kransstilte, fjærdelte blad med helt smale linje-trådformete fliker. Bladene er 7-15mm lange, lysegrønne, brunlige eller rødbrune og sitter i 4-tallige kranser. Stengelen er ofte blekgrønn, rødlig eller brunlig og kan være sterkt forgreinet. De uanseelige blomstene sitter i aks, som kommer opp over vannoverflata ved blomstring. Både bladene og stengelen er svært mjuke og planten faller helt sammen når den tas opp av vannet. Tusenblad er den vanligste langskuddsplanten og vokser i alle vanntyper over hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver, også i svakt surt vann. Tusenblad kan foveksles med de andre artene innenfor samme slekt, akstusenblad, kamtuseblad og kranstusenblad. Disse er forholdsvis sjeldne og er som regel større og stivere (faller ikke helt sammen når de tas opp av vannet). Ikke i forsurete vann. |
 | Tvebendel (Dictyota dichotoma) Algen består av smale, flate blad som stadig forgreiner seg i Y-former. Den finst heile året, men er vanlegast på hausten. Den er registrert frå Vestfold til Sør-Trøndelag, som regel på utsatte stader frå 1 m og nedover. |
 | |
 | |
 | |
| Tre arter i Norge. |
| Arten lever i rennende vann. Vanlig i hele Norge. |
Tvillingplettseljefly (Anorthoa munda) Vitenskapelige synonymer: Noctua munda, | |
Tykkleppet multe (Chelon labrosus) En sølvblank fisk med store oppsvulmete lepper. Den skiller seg fra de andre multene ved at den har harde vorter langs leppekanten. Arten finnes på mindre dyp langs stort sett hele norskekysten, men er mindre vanlig nord for Bergen. Den svømmer i småstim, og spiser alger og krepsdyr som filtreres fra mudder på bunnen. | |
 | Tyrihjelm (Aconitum septentrionale) Kjennetegn: Tyrihjelm kan ikke forveksles med andre norske planter. Planten blir 1-2 m høy og de karaktetristiske blomstene er gråfiolette og forma som en hjelm. Det er de fem begerbladene som danner en hjelm over to kronblad som er forma som nektarier som står opp som horn inne i hjelmen. Det er bare humler med lange snabler som klarer å bestøve planten. Tyrihjelm vokser på god moldrik jord i høgstaudeenger og fjellbjørkeskoger til over skoggrensen. Den er vanlig over hele landet bortsett fra ytre Vestlandet og nordlige deler av Troms og Finnmark. Tyrihjelm er en av våre giftigste planter. Beitedyr lar den derfor få stå i fred. Planten har blitt brukt i folkemedisin, i fortynnet uttrekk bl.a. som smertestillende og bedøvelsesmiddel. |
 | |
 | Tyrkerdue (Streptopelia decaocto) Tyrkerdua er en relativt ny art i den norske faunaen. Første gang den ble sett i Norge var på Fokstumyra på Dovre i juni 1949. I løpet av de neste 20 åra etablerte arten seg over store deler av landet nord til Tromsø. Etter dette begynte en markant tilbakegang over hele Norge, og den forsvant fra de nordligste fylkene. Mange faktorer kan ha påvirket denne prosessen, men trolig hadde kalde og snørike vintre i denne perioden stor innvirkning. I dag finnes den såvidt ved Bodø i nord, og begrenser seg ellers til områder fra Trondheimsfjorden og sørover langs kysten til Oslofjorden. Ved kulturmark i indre deler av Østlandet kan den også påtreffes. Tyrkerdua har ofte flere kull i løpet av hekkesesongen som starter i april. I Norge er arten tildels en standfugl, men bevegelser langs kysten kan registreres i mars og april, samt september og oktober. Dette er trolig fugler som kommer fra områder med for harde vintre i nord og øst. Mater du fugler om vinteren, kan du fort få besøk av tyrkerduer (om du bor i de riktige områdene). |
 | |
Tysk kakerlakk (Blattella germanica) Denne er en innført art som regnes for å være et skadedyr. | |
 | Tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) Finnes over hele landet fra kysten og høyt opp i fjellet. Tyttebærlyng vokser i lyngheier, i furuskog og på rabber i fjellet. Den vil helst ha det næringsfattig og krever en del lys for å blomstre og sette bær. Planten har stor økonomisk betydning siden vi lager syltetøy av bærene. De sure bærene er svært holdbare fordi de inneholder benzosyrer som virker konserverende. Kjennetegn: Tyttebær kan forveksles med melbær som også har vintergrønne læraktige blad og røde bær, men de skiller seg ut ved sin matteforma vekst og blad med flate kanter. Tyttebær har innrullet bladkant og vokser rett opp fra greinsystemer under jorden. |
  | Tyvjo (Stercorarius parasiticus) Tyvjoen er nært knyttet til kysten og finnes langs hele norskekysten, hovedsaklig fra Rogaland og nordover. Det hekker også noen par i innlandet i Finnmark. Vi har et sted mellom 5 000 og 10 000 hekkende par hos oss. Tyvjoen opptrer i to fargefaser, en lys og en mørk. Den lyse er vanligst i de nordlige delene av utbredelsesområdet. Arten lever som en kleptoparasitt. Det vil si at den stjeler mat fra andre fugler. Dette gjør at tyvjoene ofte finnes i nærheten av alkefugl- eller måkefuglkolonier. En utpreget trekkfugl, som overvintrer langs kysten av Sør-Afrika. De største mengdene kommer tilbake i mai, og da kan man se store mengder trekke nordover langs kysten vår. Høsttrekket går av stabelen fra august og utover i september. |
 | Tårndamsnegl (Omphiscola glabra) Arten er regnet som sjelden i Norge. Den er tidligere funnet på Sør-Østlandet og langs kysten ned til Aust-Agder. I tillegg er den funnet i Rogaland og i Trøndelag i tre vann fra Stjørdal til Skogn. Registreringen på Inderøya er det nordligste funnet i Norge, og den første registreringen i VANDA prosjektet. Arten ser ut til å være eutrof, den foretrekker vann med rik vegetasjon. |
 | Tårnfalken er en liten falk som du kan se over hele landet. Den er alene om å jakte ved å slå med |
| Tårnformet ferskvannsgjellesnegl (Valvata piscinalis) I stillestående og rennende vann. Hovedhabitat er littoralen, men arten kan gå dypere enn de fleste andre snegleartene. Utbredt over det meste av landet, men ikke registrert på Sør- eller Vestlandet. |
 | Tårnkøllesnegl (Balea perversa) Størrelse: Sneglehusets diameter er ca. 2,5 mm, mens høyden er på opptil 10 mm. Merk at husets utgang er venstrevridd. |
 | Kjennetegn: Tidligere ble tårnseileren kalt tårnsvale, til tross for at den ikke er i slekt med svalene. I motsetning til svalene har tårnseileren en helt mørk buk. Denne brunsvarte fargen brer seg utover hele fuglens fjærdrakt, bortsett fra på strupen, der den har en lys flekk. Vingene er lange og sigdformete. De er raske flygere som kaster seg fram og tilbake på insektjakt, eller når de flyger rundt med artsfrender. Lyden er et karakteristisk skrikende og gjentatt “sriii”. Tårnseileren blir rundt 18 cm. lang og har et vingespenn på over 40 cm. Utbredelse: Arten finnes i stort sett hele Europa bortsett fra på Island, og videre østover til Baikal. Forflytninger: Om våren returnerer tårnseilerne fra sine overvintringsplasser i Sør-Afrika i mai. De vender nebbet sørover igjen fra midten av august, men mange fugler kan henge igjen også i første halvdel av september. Næring: Lever av små flygende insekter og edderkopper, såkalt luftplankton. I hekketiden samler de opp insektene i små baller på ca. 1 gram som de mater ungene med. Disse ballene som oppbevares i strupen kan enkeltvis inneholde mer enn 1000 insekter og edderkopper! Hekkebiologi: Det er kun i hekketiden tårnseilerne jevnlig får fast grunn under beina. De er normalt på vingene kontinuerlig ellers i året. Dette er fugler som både kan hekke enkeltvis eller i kolonier. Reirplassen er i hulrom i bygninger, i fuglekasser og hakkespetthull som passer arten, samt i fjellvegger. Reiret er ikke mye å skryte av, kun noen strå og kvister som eggene legges på. 2-3 hvite egg ruges i tre uker før ungene klekker. Ungenes reirtid er på 5 til 8 uker, avhengig av værforhold og tilgjengelige byttedyr. Ungene kan ligge i reiret i flere dager uten å få mat. Vektreduksjonen kan være enorm, noen ganger på nærmere 60%, noe som er en fysiologisk tilpasning til varierende næringstilgang. Umiddelbart etter at ungene har forlatt reiret er de uavhengige av foreldrene. Fuglekasse: Ønsker du å lage en fuglekasse til tårnseileren så må den spesialtilpasses. Kassen bør henge slik at fuglen kan fly fritt inn i kassen uten at vingene slår borti noe – og gjerne helt oppunder takskjegget. Den vanligste kassen er avlang, gjerne en halv meter dyp, med en krypegang inn til selve rommet der eggene skal legges. Tårnseilere hekker gjerne nært hverandre, så man kan tilby fuglene mange kasser i satt opp i rekker. Det er lurt å legge litt mykt materiale i bunnen av kassen, gress eller spon, da disse fuglene ikke bygger noe særlig til reir før de legger eggene sine. Det finnes også spesialbygde takstein som er laget for tårnseileren, og du kan også få den til å hekke i vanlige stærkasser. |
Tårnsnegl (Turritella communis) Tårnsneglen kan bli rundt 5 cm lang, og lever på sandbunn på 6 til 200 meters dyp. | |
Sneglehusene er lange og tårnformet. Sneglene lever på sand hvor de filtrerer matpartikler fra sanden eller vannmassene. To arter i to slekter finnes langs norskekysten. | |
 | Tøffelsnegl (Crepidula fornicata) Kjennetegn: Kan bli 5 mm lang og 2.5 cm høg. Lever gjerne mellom muslinger. Hvitgult slaøø eller rødbrun med mange korte brune streker. Den er fryktet av østersdyrkere fordi den filterer vekk maten som muslingene lever av. |
Tørrfruktsmalmott (Plodia interpunctella) En art som ikke er spontan i Norge. Den blir påtruffet i forbindelse med importerte matvarer. | |
| En liten familie med bare to slekter i Norge, hvorav alle artene har vannlevende larver. Larvene er frittsvømmende og finnes ofte i vannoverflaten blant vegetasjon eller andre objekter som bryter vannflaten. Store deler av Norge er ennå ikke undersøkt for Dixidae, og det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om utbredelsen til de enkelte artene. |
| Ubestemt meitemark (Lumbricidae indet.) Meitemark kan være vanskelig å bestemme og spesielt ungdomsstadier. |
Ubestemte fiskearter (Actinopterygii indet.) I denne gruppen er det plassert funn av fisk som deltakerene ikke har klart å bestemme videre. | |
Ubestemte vadefugler (Charadriiformes Indet.) Her ligger innsamlingsdata betegnet som “vadefugl” fra Kystprogrammet. | |
Uglene skiller seg ut fra andre fugler med et rundt hodet og store øyne. En ugle som kikker ut av en fuglekasse kan ligne litt på et menneske. Det er kanskje derfor det tidligere var så mye overtro knyttet til uglene. | |
 | Ulkene er hovedsaklig marine fisker, men et fåtall arter forekommer også i ferskvann. I Norge finnes det ni marine arter og tre arter i ferskvann. Ulkene har et stort hode, ofte med pigger og benknuter i et varierende antall, og en smal bakkropp. Munnen er stor med mange, spisse tenner og gjellelokkene er som oftest voks fast til strupen. Hos de fleste artene er det forskjell i fargetegningene til de to kjønnene, og hannen har et ytre kjønnsorgan (genitalpapille). |
Ulkefiskene omfatter rundt 1300 arter på verdensbasis. 52 av disse er ferskvanns arter i familien Cottidae. Hode og kropp er ofte piggete og med beinplater hos ulkefiskene. Bukfinner og halefinne er som regel avrundet. | |
 | Kjennetegn: Ullvier er en litt grov og stiv busk som er nokså vanlig i fjellet. Ullvier kjennes igjen på bladene, som er mye bredere enn hos de andre vierne, tykt og tett ullhåret. Du kjenner den også på de store raklene som er gullglinsende før de springer helt ut. Den trives på fuktige steder i skog, myrer, vierkratt og ved vannkanter, helst på baserik jord. I Nord- Norge finner du den ute ved kysten, sjelden ute på Vestlandet. |
 | |
 | Ulven er den største av alle artene i hundefamilien med opptil 90 cm. i skulderhøyde, og en vekt på opptil 80 kg. Hannulvene er større enn tispene. Arten varierer mye i utseende avhengig av hvor i verden de kommer fra. De norske ulvene er gulgrå med svarte dekkhår på rygg og skuldre, og de har ofte en svart stripe på forsiden av frambeina. Man finner ulven utbredt i store deler av Eurasia og Nord-Amerika. I Norge er det kun få familiegrupperer igjen, og disse holder til i grenseområdene mot Sverige på Sørøstlandet. Ulvene jakter gjerne i flokk, og store pattedyr er hovedføden. Flokkene er sammensatt av et lederpar, eller alfa-par, som stort sett også er de som reproduserer. Om en annen hunn skulle få unger, ville trolig alfa-hunnen ta livet av de. Parringstiden er på seinvinteren, og hunnen går drektig i to måneder før 3-6 unger kommer til verden. De aller fleste ungene dør i løpet av det første leveåret. De eldste individene kan bli opptil 16 år gamle. Dessverre har ulven fått et dårlig rykte gjennom historien. Til tross for at det er gjort mye ulveforskning, er det ofte overtro som legges til grunn for folks oppfatning av arten. Den er en naturlig del av norsk natur, og vi er forpliktet til å ta vare på dette fantastiske hundedyret. |
Aktive jegere med godt syn, ofte brun eller gråfarget, de har ofte vakre mønstre. Ulveedderkoppene jakter oftest på bakken men noen jakter også i lav vegetasjon. Ofte kan man se disse løpe rundt på bakken på solrike dager. De er kanskje spesielt synlig når de bærer rund på eggsekken som er festet på spinnvortene. Når eggene klekkes bærer moren ungene rundt på bakkroppen en stund. | |
To arter dammsnegl i to forskjellige slekter er funnet i Norge. | |
 | |
 | Gullalgeslekten Uroglena kjennetegnes ved at cellene er nakne og ligger i kulelignende kolonier med et stort antall celler. Hele kolonien er slimaktig. Hver celle har to flageller og en rød øyeflekk. Koloniene setter fiskelukt og smak på vannet. Vanlig i oligotrofe til begynnende eutrofe vann sammen med Synura og Dinobryon. |
 | Kjennetegn: Skalldiameter 6-7 cm. Gulhvit, oransje, brun eller fiolett. Ofte med bånd eller flekker i mørkere farge. Leveområde: Urskjella er festet til underlaget med byssus tråder når de unge, men kan bli frittlevende når de blir eldre. Finnes på dybder ned mot 100 meter. |
 | Urtidstre (Metasequoia glyptostroboides) Kjennetegn: Kan bli mer enn 50m høyt med slank, jevntykk stamme opp til 2.5m i diameter. Bladverket er mykt med smale blad regelmessig ordnet til to sider langs de ytterste, tynne skuddene: først lysegrønt om våren, så mørkere grønt utover sommeren, før det gulner og blir rødbrunt før bladskuddene felles hele. |
 | Denne arten ble påvist i Norge først i 2022, men det forelå før dette flere funn fra Danmark. Arten er en migrant fra Afrika, og kan nå Norge om værforholdene er gunstige i riktig periode. |
| Tre arter i Norge. Alle er ferskvannsarter og en av dem, sibirgjellesnegl, regnes som sjelden. |
| Tre arter i en slekt er registrert i Norge. Alle er ferskvannsarter og en av dem, sibirgjellesnegl, regnes som sjelden. |
 | Vandrefalken er den hurtigste av alle rovfuglene, og den fanger andre fugler i lufta. Vandrefalken hekker i bergvegger nær kulturlandskap, vann eller steder hvor mye fugl samles, som for eksempel nær våtmarker og fuglefjell. |
 | |
 | Vandregulvinge (Colias croceus) En sjelden art i Norge. Den er bare påtruffet et fåtall ganger hos oss. |
Vandrehvitvinge (Pontia daplidice) Sjelden immigrant til Norge, med kun få funn. | |
 | |
Vandremåler (Rhodometra sacraria) Vandremåleren er en migrant som en sjelden gang dukker opp i Norge. Arten reproduserer i det sørlige Europa og Nord-Afrika. | |
| Vandresnegl (Potamopyrgus antipodarum) Denne arten foretrekker brakkvann. Den var kjent fra noen få lokaliteter i England på 1880-tallet, men spredde seg fort i England i de første tiårene i dette århundret, også til ferskvann. Den ble også oppdaget på kontinentet. Første funn i Norge var i 1954, og den er nå kjent i brakkvann langs hele kysten fra Halden til Haugesund. De nærmest beslektede artene er kjent fra Sørøst-Asia og rundt New Zealand, så man regner med at arten har spredd seg til Europa med båter. Innen Europa er spredning med vannfugl også en mulighet. Arten er partenogenetisk, så ett individ er nok til å etablere en ny bestand. Den krever høyt kalkinnhold (CaO + MgO) for å trives. |
  | |
Vanleg sjøfjør (Pennatula phosphorea) Denne arten lever på mudderbunn som regel under 15 meter, og hele kolonien kan fakstisk flytte seg ved et hjelp av et muskel og nervesystem hvis forholdene skulle bli ufordelaktige. Arten er utbredt langs norskekysten nord til Nord- Trøndelag. | |
 | |
 | Vanlig dammusling (Anodonta anatina) Forholdsvis vanlig i næringsrike innsjøer på Østlandet nord til Elverum og Lillehammer, og vestover til Skien. Det tidligere navnet A. piscinalis er synonymt med A. anatina (L.). |
 | Vanlig damsnegl (Lymnaea peregra) Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann. |
 | Vanlig fjærehinne (Porphyra umbilicalis) Vanleg fjørehinne er vanleg i fjøra og bølgjeslagssona langs heile norskekysten. Men for å finne han må du ut på svaberg som er utsette for sterke bølgjeskvulp det meste av året. Sjansen for å finne denne algen inne i fjordar og ved land som vender mot aust frå Lindesnes og nordover, er difor ikkje så stor. I Oslofjorden har ein berre funne algen i dei ytre områda. Festepunktet som festar fjørehinna til steinen kan vere spesielt hard i tørr tilstand, og er plassert i midten med blad som faldar seg ut og dannar ein rosettliknande figur med diameter på 2 – 15 cm. Dette ser du ikkje alltid når algen er tørr, men du kan passe på å skjere av festepunktet heilt inntil steinen, løyse algen varsamt og deretter leggje han i ei bytte med sjøvatn. Når han har lege på tørt land ei stund (til dømes når sjøen flør, men enno ikkje har nådd opp til algen), blir han matt i fargen og litt stiv å ta på (nesten som svært tynn chips). Om vinteren og tidleg om våren kan det i Sør-Noreg vere den nærståande arten smal fjørehinne (P. Linearis) som dominerer der ein elles finn vanleg fjørehinne. |
 | Vanlig fløyfisk (Callionymus lyra) Fargetegningene på den andre ryggfinnen skiller vanlig fløyfisk fra de to andre fløyfisk artene som finnes langs norskekysten. Hannen er fargerik med blåtegninger over stort sett hele kroppen, mens hunnen har litt kjedeligere bruntegninger. Vanlig fløyfisk er vanlig nord til Trøndela, men er også funnet nord til Lofoten. Den trives best fra fjæra og ned til ca. 200 meter, og føden består av børstemark, snegl, muslinger og små krepsdyr. |
 | Vanlig grønndusk (Cladophora rupestris) Arten er ein av dei få som kan bestemmast overflatisk, spesielt på den kraftige mørkegrøne fargen. Den gjerne tett buskete, men kan òg finnast utstrekt på fjell, t.d.under Grisetang. Vanleg grøndusk er ein vanleg art som du kan vente å finne. |
   | Vanlig hjerteskjell (Cerastoderma edule) Kjennetegn: Opptil 5 cm i diameter og har hvite eller gulaktige skall, med flate radiære ribber. |
  | Vanlig kjerringhår (Desmarestia aculeata) Vanleg kjerringhår har relativt harde greiner med tornaktige endeskot. Den kan verta 2 meter lang,men er ikkje sterk nok til å halda seg oppreist, så ein finn den gjerne som ei høysåte på botnen. Den finst ikkje i fjøra, anna enn lausrevne individ, men finst frå 1 m og nedover. |
  | Vanlig korstroll (Asterias rubens) Kjennetegn: Oransje, rødbrun, mørkegrønn, mørk Utbredelse: Arten er funnet langs heile kysten. |
Vanlig kuleskrukketroll (Armadillidium vulgare) Maksimum lengde: 20 mm. Hode: Pannepartiet bredt og rett avskåret, pannelappene små, ovale. Antenner: Korte, rekker omtrent bak til bakre kant av første forkroppsledd. Flagellum med 2 ledd, ytre ledd spisst avsluttet. Øyne: Forholdsvis små, svarte, består av mange småøyne. Øynene sitter langt ut på hodets sider, og bakre halvdel av øynene dekkes av første forkroppsledds fremkant når dyret er sammenrullet. Forkropp: Tredje og fjerde ledd skrått avskåret i fremre sidekant (gjør det mulig for dyret å rulle seg sammen). Ingen spesiell fargeflekk på siden av siste forkroppsledd. Bakkroppens bukside: De to første parene av bakkroppsbenas yttergrener har lyse, gjennomskinnelige flekker på ytre halvdel. Pseoudotrakéer: 2 par. Telson: Danner en forholdsvis bred trekant som er rett avskåret i bakkant. Uropoder: Yttergrenene trekantet bladformet, omtrent like brede som lange, bredest i bakre kant og rett avskåret. Innergrener lite synlige fra dyrets ryggside. Kroppsfarge/form: Variabel, vanligvis ensfarget blågrå eller sorte, kan også være rosa, røde eller brune, men flekkete individer er også funnet. Glatt og glinsende. Kan rulle seg sammen til en perfekt, fullstendig lukket kule. Levesett: Vanlig i løvskog under stener, bark, nedfallsgrener, råtne trestubber og trær. Kan også finnes i veksthus. Varmekrevende og tørketålende. Kommentar: Den største og vanligste av de tre Armadillum-artene vi har i Norge. Små individer av A. vulgare kan forveksles med A. pulchellum og A. pictum. Disse kan imidlertid ikke rulle seg sammen til en fullstendig sirkel, men har alltid en liten sprekk mellom hodet og bakenden når de er sammenrullet. Små forskjeller finnes også i formen av pannepartiet og pannelobene. Hos A. pulchellum (maks. lengde 6 mm, brunsvart, sjelden) har det syvende forkroppsleddet en forholdsvis stor mørk flekk på hver side. Telson er tilnærmet halvsirkelformet, bakkanten danner en mykt avskåret bue. Uropodenes yttergrener omtrent halvparten så lange som bredden av bakre kant. Hos A. pictum (maks. lengde 8 mm, brunsvart, sjelden) er de mørke flekkene på siden av syvende forkroppsledd mye mindre enn hos A. pulchellum. Telson danner en mykt avrundet trekant, smalere i bakkant enn hos de to andre artene.Uropodenes yttergrener nesten sirkelformete. | |
 | Vanlig kvistlav (Hypogymnia physodes) Bladformet lav som danner grå rosetter. Hule lober som sprekker opp med leppeformede soral i kantene. Undersiden svart, uten festetråder. Vokser på trær, særlig på fattigbarkstrær, men også på død ved og berg. Vanlig i hele landet. |
| Vanlig metallvannymfe (Lestes sponsa) Arten er en av de vanligste vannymfene i landet. Nymfene er tolerante, og finnes i de fleste typer stillestående vann med kantvegetasjon, nord til og med Trøndelag. Flygetid fra midten av juni til oktober. |
 | Vanlig papirlav (Platismatia glauca) Bladformet, papirtynn og glatt. Oversiden er grå eller gråbrun til mørkt brun. Undersiden er brun mot kantene, ofte med lyse flekker, svart mot midten, med noen få festetråder. Krusede lobekanter med soredier eller isidier. Oftest på trær, men kan vokse på død ved og mosekledde berg. Vanlig i hele landet. |
Vanlig ringbuk (Liparis liparis) Vanlig ringbuk kan ha mange forskjellige farger, og har en uvanlig løs hud. Sugekoppen er mye større enn øyets diameter, ryggfinne og gattfinne er i kontakt med halefinnen, og kroppen smalner gjevnt bakover bak hodet. Vanlig ringbuk blir opptil 15 cm lang, og er utbredt langs hele norskekysten. Den trives godt i tarebeltet hvor den, når den ikke svømmer, sitter fastsugd på bunnen. Føden består av alger, maneter, smådyr og fiskeyngel. | |
 | Vanlig rosenrør (Lomentaria clavellosa) Inntil 40 cm høg. Algen har hule greiner og vert samanklemt når den tas ut av vatnet. Greinene veks gjerne ut i eit tredimensjonalt plan. Den er funnen nord til Nordland, frå 1m og nedover. |
  | Vanlig sandskjell (Mya arenaria) Vanlig sandskjell lever nedgravd i sand og muddersand blandet med grus. De liker seg best på grunt vann ned til 20 meters dyp. |
 | Vanlig ulke (Myoxocephalus scorpius) Vanlig ulke er vanlig langs hele norskekysten og lever som regel på 0-25 meters dyp. Det er en bunnfisk som forekommer på nesten all slags bunn der den spiser fisk, krepsdyr og børstemark. Den er en utpreget stasjonær art, og danner som regel lokale populasjoner. I Norge kan vanlig ulke bli opptil 40 cm lang, og veie litt mindre enn en kilo. |
 | Vann-nett (Hydrodictyon reticulata) Vann-nett er en grønn, ofte frittflytende ferskvannsalge som vokser i en karakteristisk nettlignende struktur, et nettverk dannet av pentagoner/hexagoner som kan minne om et grønnfarget hårnett. Algen kan danne store, tykke, grønne/gulgrønne matter i vannoverflaten. Den finnes vidt utbredt på den nordlige halvkule, i Sør-Afrika og i Sørøst-Asia og har en vid toleranse for miljøforhold. I New Zealand er den sett på som en uønsket problemalge. Algen er innført til Norge relativt nylig (første observasjon 1979 i Sandnes), og den er etter dette funnet i et fåtall våtmarksområder i Norge. Man vet ikke hvordan den har spredd seg til Norge, men mulige spredningsveier er via trekkende fugler, utplanting av fremmede arter i parkdammer og ved flytting av båter og fiskeredskap mellom våtmarksområder. |
 | Vannedderkopp (Argyroneta aquatica) Finnes i hele Norge. Dette er den eneste edderkoppen i vår del av verden som er tilpasset et liv utelukkende i vann. Ved hjelp av hårkledningen tar edderkoppen med seg luft til “dykkerklokkene” som den spinner mellom vannplantene eller i bunnsubstratet. Disse dykkerklokkene fungerer senere som lunger. Vannedderkoppen jakter i vannet, mens fortæring av byttet og hvile foregår i “dykkerklokka”. Yngle- og overvintringsklokkene er spesielt tettspunnete. |
| Vannedderkoppen lever i vann hele livet, den lager en dykkerklokke av silke hvor edderkoppen oppholder seg. Den har fine hår som kan holde på oksygen slik at når den beveger seg rundt under vann ser bakkroppen sølvfarget ut. |
Vannflaggermus (Myotis daubentonii) Kjennetegn: Mørkebrun til mørk bronsebrun overside. Ryggens hårspisser lyse som gir dyret et glinsende preg. Hvit til svakt gulhvit underside. Unge dyr har gråere pels. Ørene når nesten snutespissen når de bøyes framover. Rødlig til lys brun ansiktshud. Nokså store føtter med kraftige tær og klør. Kroppslengde 45-55 mm, hale 31-44 mm, vingespenn 23-27 mm, underarmslengde 33-41 mm og vekt 6-15 gram. Nattaktiv. Habitat: Finnes i hele Europa (med unntak av Balkanlandene), videre østover til Japan. I Norge spredt i lavlandet på Sør- og Østlandet nordover til Rendalen. Sporadisk på Vestlandet. Knyttet til kulturlandskap og skogsterreng med dammer, tjern og stilleflytende elver. Jakter over vann (5-30 cm høyde) med raske vingeslag og langsom flukt. Dagleier om sommeren hule trær eller under broer. Vinterdvale fra september til mai enkeltvis i huler, grotter og gruver. Næring: Insekter som klekkes i eller på vann, eller som svermer lavt over vann. Mer enn 50% av dietten består av tovinger, da særlig fjærmygg og stankelbeinmygg. Formering: Kjønnsmodner trolig i første leveår. Ynglekolonier vanligvis med 20-50 (opp til 200) hunner. En unge fødes i juli. | |
 | Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge. |
| Vannkjærer (Hydrophilidae) blir av mange eksperter delt opp i flere familier. Artene varierer i størrelse fra 3 til 50 mm! Som gruppe viser de ingen utpregete tilpasninger til liv i vann, og de voksne kan forlate vannet i kortere eller lengre tidsrom. Overflaten på dekkvingene er spesielt utformet slik at det legger seg en tynn hinne av luft på dem når billen dykker. Dette utgjør luftreserven som billen tar med seg ned. På grunn av dette luftlaget ser billen helt sølvaktig ut nede i vannet. Noen arter har behårete bein for å lette svømmingen, men de fleste artene er dårlige svømmere og rusler mest rundt på bunnen, på frisk eller råtnende vegetasjon. |
 | Kjennetegn: Vannloppene er små krepsdyr som er 0,2-10 mm lange. De har vanligvis 5-6 beinpar som sitter delvis inni skallet. De svømmer ved hjelp av et antennepar som er sterkt forgrenet. Vannloppene fines bare i innsjøer og stillestående vann og er ein viktig del av dyreplanktonet. Artssammensetningen i et vann kan variere sterkt gjennom sesongen, ettersom de forskjellige artene har forskjellige krav til miljøet. Mange arter finnes mellom vannplantene i strandsonen og dei kan derfor også finnes i roteprøver dersom håven er finmasket nok (< 0,5 mm maskevidde). |
Vannlungesnegler (Basommatophora) Artene i denne ordenen har et par antenner og øynene plassert nær basis til antennene. De fleste artene er ferskvannsarter. | |
 | Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr. |
 | Vannmidd er en gruppe med mange navn, de blir kalt både Hydracarina, Hydrachnidia og Hydrachnellae. De er små (1-5 mm), runde edderkoppdyr som er lette å kjenne på at de har uleddet kropp og åtte bein. Vi har ca. 150 arter vannmidd i Norge, men i andre deler av verden finnes det over 5000 arter i denne gruppen. På sørligere breddegrader lever de i de fleste typer ferskvann, fra store elver til hulrom i trær. I Norge lever de fleste middlarver som parasitter på insekter, mens de voksne middene er frittlevende rovdyr som spiser både insekter og andre evertebrater. Noen arter finnes i dyreplanktonet, andre er bunndyr. Mange vannmidd har fine farger og mønstere på kroppen som er spennende å studere i stereolupa. De lever i innsjøer og bakevjer i elver og bekker. |
Vannpiplerke (Anthus spinoletta) Sjelden gjest i Norge. Den påtreffes helst i perioden fra oktober til mars. Det er en nær slektning til vår egen skjærpiplerke, som den tidligere ble ansett å bare være en underart av. Hekker i fjellområder på Kontinentet. | |
  | Vannriksa er en fåtallig hekkefugl i Norge, med en utbredelse som strekker seg fra Østfold og videre langs kysten til Møre & Romsdal. Fra september av øker antallet individer langs hele den sørnorske kysten. Da er det trekkfugler fra øst og sørøst som kommer for å overvintre (eller raste før de eventuelt trekker videre). Når våren kommer roper vannriksene ut en lyd som kan minne om grisehyl for å tiltrekke seg maker. Reiret legges ofte i takrørvegetasjon, og er godt skjult for omgivelsene. De kan gjerne ha to kull, og hekker i perioden fra april til august. Vannriksa er knyttet til næringsrike våtmarker med takrør, både i fersk- og brakkvann. |
 | Sørlig art i Norge, kjent fra Østlandet og langs kysten nord til Bergen. Vannskorpionen er ca 20 mm lang uten pusterøret. Den lever gjerne på mudder- eller leirbunn nær vegetasjonen i bredden, og svømmer så dårlig at den drukner hvis den ikke kan krype til overflaten av og til. |
To arter i to slekter er funnet i Norge. Vannskorpionene og stavtegene er lett gjennkjennelige på den lange “halen” på bakkroppen. Denne “halen” er egentlig et pusterør som dyret dytter gjennom vannoverflaten for å suge luft. Selv om begge artene har vinger, kan ingen av dem fly fordi flygemuskulaturen er dårlig utviklet. Begger artene er rovdyr på andre små leddyr, rumpetroll og vannskorpionene kan til og med spise små fisk. | |
Kjennetegn: Svart på rygg, overside av hale, ytterside av føttene og på fotsålene. Ellers hvit. Skarp fargegrense mellom over- og underside. Halen flattryktfra sidene med en kjøl av stive hår. Stive hårbremmer på bakføttene. 4 enspissede tenner i hver overkjevehalvdel. Kroppslengde 63-93 mm, hale 58-82 mm, bakfot 16-21 mm og vekt 8-25 gram. Habitat: Utbredelse over nesten hele Europa og Nord-Asia til Stillehavskysten. I hele Norge unntatt nordligste deler av Finnmark. Knyttet til vann. Næring: Virvelløse dyr på land og i vann. Tar også småfisk. Formering: 1-3 kull om sommeren. Gjennomsnittlig kullstørrelse varierer geografisk mellom 5-8 unger. Drektighetstid ca 20 dager. Unger avvennes etter 38-40 dager. | |
| Familien Haliplidae omfatter 14 arter i to slekter i Norge. Alle artene er små, og ikke særlig gode til å svømme. De kravler mest rundt på klumper av Spirogyra og andre alger, som utgjør hovednæringen. |
 | Vannymfene har tre bladformete gjellevedheng som kan minne litt om haletrådene til døgnfluelarver. Disse vedhengene er imidlertid kortere og bredere enn haletråder. Vannymfene har heller ikke gjeller langs sidene av bakkroppen slik døgnfluene har. |
I Norge kan vi som en tommelfingerregel si at alle venstrevendte flyndrefisker tilhører varfamilien. Det vil si at begge øynene sitter på den venstre siden og at den lyse blindsiden vender ned mut bunnen. Varfamilien omfatter rundt 210 arter på verdensbasis, men bare 6 forekommer langs norskekysten. | |
 | |
 | Variabelt flatfly (Conistra vaccinii) En vanlig art i store deler av Sør-Norge. Variabelt flatfly er en av ganske få nattfly som overvintrer som imago (voksen sommerfugl). Den samme generasjonen kan derfor påtreffes både tidlig om våren og om høsten. |
 | |
 | Varsleren overvintrer i moderate antall i Norge. I denne perioden av året kan de også oppsøke foringsplasser, men da er det ikke for å spise solsikkefrø. Småfugler og mus som finner mat ved foringsplasser, kan fort ende opp i nebbet på en varsler. |
Vasslirekne (Persicaria amphibia) Vass-slirekne finner du enten i grøfter eller som ugras på land eller i næringsfattige til litt næringsrike vann. Plantne har forskjellig vokseform på land og i vann. Hos vannplantene sitter flytebladene på lange skaft og er avrundet i enden. Landplantene er oppreiste, de har ikke bladskaft og bladene er tilspisset i enden. Blomstene er lyserosa og sitter i små tette aks. | |
Vasspepper (Persicaria hydropiper) Vasspepper vokser på leirete, fuktige og våte steder eller som ugres på næringsrike steder. Hele planten smaker skarpt pepper. Den er vanlig på Østlandet og i kyst og fjordstrøk opp til Nordland. Stengelen er opprett og planten er lite greinet. Blomstene er små og grønn-brune. Den kan forveksles med småslirekne og evjeslirekne. Du skiller den lettest fra disse på smaken. | |
 | Kategori: Høy risiko på Norsk svarteliste 2007. Vasspest har sittende blad i 3-tallige kranser. Bladene er ca. 1cm lange og ca. 2mm breie, med et nesten ovalt omriss. Planten er mørkegrønn. De uanseelige blomstene (bare hunplanter i Norge) er lyserøde og sitter på lange, tynne stengler like over overflata. Vasspesten har sin hovedutbredelse på Østlandet, med enkeltforekomster i Telemark og Agder, og er nylig funnet i 4 innsjøer ved Haugesund. Den finnes i alle vanntyper, men store bestander finnes helst i mer næringsrike innsjøer. Ikke i forsurete vann. Vasspesten kan danne svært store bestander i enkelte innsjøer og elver, hvor den kan utkonkurrere andre arter. Den spres lett ved stengelbiter og utstyr som har vært brukt i innsjø med vasspest bør derfor vaskes og tørkes før det brukes i andre vann. Ingen biter av vasspest må henge igjen! Funn av planten bør rapporteres til NIVA. |
| Vederbukens utbredelse er begrenset til lavlandet på Østlandet. Den har en allsidig diett med hovedvekt på insektlarver og andre bunndyr, men hvis der det er konkurranse om maten inkluderer den også planter. Den gyter i mai-juni, i rennende vann på vegetasjonsrik grus og sandbunn. En variant, Gullvederbuk, holdes ofte som prydfisk i parker. Kjent fra Kristiansand, Øystese og Bergen. |
 | To arter er registrert i Norge. Arter i denne slekten er raske nok til bevege seg motstrøms, og lever derfor også på rennende vann. |
Arten er vidt utbredt i Sør-Norge. Den finnes helst i mindre bekker og elver, men også langs stranden i større sjøer. Gjerne under lyng og annen vegetasjon som henger utover vannet. Den spiser insekter som havner på vannoverflaten, og er observert under aktiv jakt på buksvømmere som er ved vannoverflaten for å snappe luft. | |
Lever på overflaten av stillestående og rennende vann. Den er et rovdyr som lever av andre insekter. Arten er kjent fra Europa, men synes å være relativt sjelden. Den er rapportert fra Norge tidligere, men bare i sør Troms. En av grunnene til at arten sjelden blir funnet, er at den er nattaktiv, og skjuler seg i vegetasjon eller under stein om dagen. Arten er funnet av to skoler i VANDA: Surnadal vg. og Ulstein vg., begge i Møre og Romsdal. | |
| Familien Veliidae likner meget på Vannløperne (Gerridae), og lever også på overflaten av vannet. De kan skilles på at Veliidenes midterste beinpar er kortere, og kroppen er kraftigere. byttet holdes fast med munndelene, ikke med forbena. |
Unge individer lar seg ikke artsbestemme. 2 arter i Norge. Velia caprai er den vanligste. | |
 | Kjennetegn: Vendehalsen er en slank fugl på 18 cm. som minner mer om en spurvefugl enn en hakkespett. Den er en distinkt ensartet kamuflasjefarget brunspettet fugl med korte vinger og lang stjert. Sangen er ganske lik dvergspettens “ty-ty-ty-ty-ty…”. Habitat: Arten foretrekker løvskog, men påtreffes også hekkende i blandingskog. På trekket kan den også opptre i treløse kystområder. Forflytninger: Dette er en langdistansetrekker som overvintrer i Afrika. Høsttrekket går av stabelen i august og september. Den returnerer til hekkeplassene i Norge i april og mai. Hekkebiologi: Den eneste hakkespetten som ikke hakker ut sine egne reirhull er vendehalsen. Spurvefuglene liker ikke vendehalsen, da den gjerne hiver ut både reir, egg eller unger om den finner et passende sted å legge eggene sine. I områder der det finnes mange hullrom som passer for vendehalsen, så okkuperer den gjerne flere hull for å tilby sin kommende make. Normalt er stærkasser glimrende for vendehalsen, men mindre typer kan også fungere bra om innflygingshullet er stort nok. Man finner arten sparsomt i blandingskog over det meste av Norge, med med avtagende tettheter i de nordligste fylkene. Vendehalsen legger rundt ti hvite egg som ruges i 14 dager. Ungene er flygedyktige etter godt og vel 20 dager. På samme måte som tårnseileren så bygger ikke vendehalsen noe reir. Legg derfor helst litt sagflis eller barkeflak i bunnen av kassa slik at eggene ikke er så utsatt for å briste mot kassebunnen. |
Vendehalsene tilhører en annen underfamilie enn de andre norske hakkespettene. Den er også ganske forskjellig både bygningsmessig og adferdsmessig. De finnes to vendehalsarter på verdensbasis, der en hekker i Norge. | |
 | Vendelrot (Valeriana sambucifolia) Vendelrot er vanlig over hele landet, på fuktig og våt jord. Den er en høy, flerårig urt med. Bladene har vanligvis 2-5 par tannete bladfliker. Vendelrot blomster i mai-juli med rosa eller hvite blomster. |
 | |
 | |
 | Venusskjell familien har rundt 17 arter i 13 slekter i Nordvest- Europa. Alle er tykke og kraftige skjell. |
 | |
 | Vestamerikansk hemlokk (Tsuga heterophylla) Hemlokk er et stort grantre. Du kan kjenne den fra andre grantrær ved å se på toppen. Den aller ytterste toppgreinen henger ned i en bue, både på små trær og de store. Hemlokk har flate, myke nåler, med to lyse striper på undersiden. |
 | Vestpuppesnegl (Lauria cylindracea) Kjennetegn: Vestpuppesnegl er en liten snegl på bare 3-4 mm. høyde og 1-2 mm. bredde. Sneglehuset er brunt, glinsende og delvis gjennomsiktig. Når sneglen beveger seg er sneglehuset oppreist, slik at dyret er høyere enn det er langt. Huset har en butt ende. Utbredelse: Arten synes å være knyttet til de vestlige delene av Norge, nord til Lofoten. Forplantning: Vestpuppesnegl legger ikke egg, men føder unger med et par sirkler på huset sitt. |
Vesttårnkøllesnegl (Balea sarsii) En sjelden art som er knyttet til den norske Atlanterhavskysten. Den er meget lik den langt vanligere tårnkøllesneglen, men er noe lysere og gulere, og har en mer markert spissing mot toppen av skallet. | |
 | Vevkjerringene har åtte lange og tynne bein, ingen innsnøring mellom for- og bakkropp, og de mangler spinnvortene som vi finner hos edderkopper, og de spinner dermed ikke nett. De har ikke giftkjertler. Vevkjerringer lever av små insekter, andre evertebrater, sopp og dødt plantemateriale. |
Slekten Salix omfatter både vier, selje og pil. Artene som er registrert under Salix sp. er imidlertid alle vier, men ikke bestemt til art. | |
Denne familien inneholder 2 slekter. Artene er vedplanter med hele, helrandet eller tanna blad, ofte med øreblad ved grunnen av bladskaftet. Blomstene sitter på hvert sitt individ (særbu). Hos osp og poppel sitter de enkjønna blomstene sammen i hengende rakleforma aks eller klaser. Hos vier, pil og selje sitter blomstene i opprette til nikkende rakleforma aks eller klaser. | |
Dette er en variabel slekt der artene varierer i størrelse og utseende. Vi har omkring 30 viltvoksende arter i vår flora, og mange av disse former lett hybrider. Dette gjør det ofte vanskelig å navnsette Salix-artene. Likheten mellom artene i slekten er blomstene og fruktene. Blomstene sitter i opprette eller nikkende rakleforma klaser eller aks (gåsunger). Under hver blomst sitter et støtteblad (dekkskjell). Kapselen har mange små frø med frøull. Pollen spres med innsekt, frøa spres med vinden. | |
 | |
 | |
Med rundt 350 registrerte arter i Norge er viklerne den mest tallrike familien blant sommerfuglene hos oss. Navnet vikler har de fått på grunn av larvenes måte å rulle seg inn i blader på. | |
Viklesnøre (Chaetomorpha mediterranea) Arten er ikkje festa til underlaget, men dei tynne trådane viklar gjerne så godt rundt verten at den virkar å vera fastsitjande. | |
 | Kjennetegn: Et lite tre eller stor busk med grove kvister og vedtorner. Bladene er runde eller kileformet ved basis. De er glatte, uten hår når de er utvokste. Dyrkete epletrær har som regel hårete blad. Eplene er små og sure. Dyrket eple har krysset seg med villapal og man kan derfor finne mellomformer. Leveområde: Villapal finner du på tørre berg og i skogkanter, oftest på kalkrik jord. Utbredelse: Den finnes spredt på Østlandet og i kyststrøk til Nordland. |
 | Kjennetegn: Dette er den største skallbærende sneglen i Norge. Hos de voksne dyra kan skallets høyde måle 4 cm. Skallet har fem vridninger. Kroppsfargen er lys gråbrun, mens skallets farge varierer fra nesten helt gule til mørkere brune individer. Levested: Den trives i åpen skog eller krattskog Opprinnelse: Innført til Norge fra det europeiske kontinentet på 1950-tallet. |
 | |
 | |
 | |
 | |
  | |
   | Kjennetegn: I motsetning til den vanligere sommereika har vintereik lang (1-2 cm) bladstilk og nøttene sitter nesten helt inntil kvisten. Nøttene har heller ikke tydelige striper slik som hos sommereikas nøtter. De visne bladene på vintereik blir sittende på langt utover vinteren. Voksested: Du finner den i tørr skog og berg oftest nær sjøen på solvarme steder. Utbredelse: Vintereik er ikke så vanlig som sommereik, og du finner den fra Østfold langs kysten nord til Sula i Møre og Romsdal. |
 | Vintererle (Motacilla cinerea) Utbredelse: Vintererla finnes hos oss vesentlig i lavereliggende strøk på østlandet. Vi finner den også spredt i resten av Sør-Norge, og meget begrenset i Nord-Norge. Den har i løpet av de siste ti åra økt betraktelig på Sør- og Vestlandet, der den tidligere var en meget sparsom hekkefugl. Den norske bestanden ble i 1994 anslått til å være 200 – 1000 par (Norsk Fugleatlas, NOF). Dette tallet vil nok bli kraftig oppjustert med tiden. Habitat: Arten er nært knyttet til rennende vann, fra elvestrk til fosser. Reiret legges ofte på lite tilgjengelige plasser, gjerne i bratte heng ned mot elveløp. Næring: Insekter, larver og krepsdyr som den finner nært vann danner næringen. Bevegelser: Til tross for navnet er vintererla en uvanlig overvintringsgjest her til lands. Våre fugler trekker ut om høsten i september og oktober, og kommer tilbake om våren i mars og april. På Jærstrendene og på Lista kan man finne overvintrende fugler. Overvintringsområdene til de fleste vintererlene ligger i Sør-Europa og Nord-Afrika. |
Vintergulløye (Chrysoperla carnea) Kanskje vårt vanligste gulløye. Finnes i hele landet. | |
Nord-Amerikansk art som kun er påtruffet noen få ganger i Norge. | |
  | Vinterkarse (Barbarea vulgaris) Kjennetegn: Kan bli fra 30‐80 cm høy. Toårig plante som danner rosetter av mørkegrønne, blanke, grunnblad med 2‐5 fliker og kileformet endeflik. Stengel bladene tannete med ører. Gule blomster i en vid topp. Voksested: Vinterkarse vokser i åkerkanter, langs grøfter og veier, skråninger Voksested: Vinterkarse vokser i åkerkanter, langs grøfter og veier, skråninger ved jernbane spor osv. Utbredelse: Opprinnelig en eurasiatisk art, kom trolig til Norge før 1700, nå finnes den i alle fylker. |
  | Vintermåler (Alsophila aescularia) En tidlig vårart som kan dukke opp allerede i slutten av februar, men er mest tallrik i mars og april. Hunnene er vingeløse, men skiller seg fra andre målere der hunnene mangler vinger på en tydelig behåring på enden av bakkroppen. Hannene har overlappende og taklagte vinger i hvilestilling. |
 | Kjennetegn: Vipa er med sitt karakteristiske utseende og fluktspill en av våre mest kjente fuglearter i kulturlandskapet. De har hvit mage og svart bryst som strekker seg opp til nebbet og på pannen. Begge kjønnene har en topp, men hos hannene er den lengre enn hos hunnene. Utbredelse: Vipa hekker i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. I de nordligste fylkene begrenser den seg derimot til de kystnære strøk. Næring: Insekter, meitemark og diverse bløtdyr utgjør hovednæringen. Vi finner arten vanligst i jordbrukslandskap og myrer med kortvokst gras. Det virker som om omleggingen til moderne driftsformer i jordbruket, har gjort at vipa mange plasser har problemer. I Storbritannia har man registrert en tilbakegang i hekkebestanden på 50% i løpet av de siste 20 åra. Forflytinger: De fleste drar sørover fra Storbritannia til Spania. De kommer tilbake allerede i februar, og ønsker våren velkommen med sitt akrobatiske fluktspill. Noen viper kan prøve å overvintre i Norge under milde vintre. |
Alle virveldyr har en virvelsøyle i tillegg til ryggstrengen. De fleste artene har en virvelsøyle som en del av et kalkskjelett, men hos noen arter består skjelettet av brusk (f. eks. haier og skater). Virveldyrene har representanter i så godt som alle akvatiske og terrestre habitat, og de fleste har et velutviklet sentralnervesystem. Til forskjell fra leddyrene, har virveldyrene et indre skjelett. Dette medfører bl. a. at virveldyrene har mulighet til å bli mye større enn leddyrene siden et indre skjelett er sterkere i forhold til massen. | |
 | Disse billene observeres gjerne i grupper som svømmer rundt på vannoverflaten. De har todelte fasettøyne, den ene delen er tilpasset å se i vann, den andre til å se i luft. Når farer dukker opp kan de både dykke og gjøre hopp over vannoverflaten. Virvlene er rovdyr og spiser insekter som faller ned på vannoverflaten. To slekter med tilsammen elleve arter er funnet i Norge. |
Vivendel (Lonicera periclymenum) Vivendel er en typisk kystplante som vokser langs kysten fra svenskegrensen opp til Møre og Romsdal. Aust-Agder har kåret vivendel til sin fylkesblomst. Du finner den i løv- og barskog, særlig i eikeskog og på bergknauser. Vivendel er en slyngplante som klatrer langs bergvegger og trær, og den kan bli 10 meter lang. Blomstene til vivendel har lange kronrør og en karakteristisk lukt som er spesielt sterk om natten. Det er nattsvermere med lange snabler som bestøver planten. Blomstene blir mørkere rød-gule etter bestøvning. Disse sitter på planten som “reklameplakater” helt til alle blomstene er bestøvet. Bladene sitter grønne på hele vinteren. Bærene er litt giftige. | |
 | |
En art, Viviparus viviparus (stor ferskvannsgjellesnegl), finnes i Norge. | |
| En art, Viviparus viviparus (stor ferskvannsgjellesnegl), finnes i Norge. |
 | Denne ordenen omfatter arter med bevegelige celler som forekommer enkeltvis eller i kolonier (Coenobier). Et coenobium består av et bestemt antall celler og dannes ved at sporer slår seg sammen på en regelmessig måte. Cellene har to like lange flageller som er festet i framenden. Ubevegelige stadier (palmellastadier) kan forekomme. Noen av artene kan danne vannblomst. |
 | Grønnalgen Volvox er den eneste grønnalgen som har fått norsk navn; kulealge. Hver koloni er satt sammen av mange vegetative celler og noen relativt få store “datterceller” eller reproduktive celler. Antall celler kan variere fra 1000 til 50 000 i kolonien. Her vises en gammel celle som sprekker opp og hvor datterkolonier frigjøres. |
 | Vorteflik (Mastocarpus stellatus) Kjennetegn: Algen (inntil 15 cm høg) har som regel nokre vorteliknande klumpar i dei øvre delane av planta. Den nedre delen av planta bogar litt, som ei takrenne, men med låge kantar. Leveområde: Skal du finne vorteflik, bør du leite nedst i fjøra ved lågvatn. Fjørepyttar kan òg vere aktuelle veksestader for algen. Utbredelse: Arten er sjelden aust for Kristiansand. |
 | Vorterugl (Lithothamnion glaciale) Kjennetegn: Vorterugl er løstlevende, altså ikke festet til et underlag. Det er derimot glattrugl. |
 | Vorteskogsnegl (Arion intermedius) En liten nakensnegl (1-2 cm. lang), med gult såleslim. Når den trekker seg sammen blir den som en ruglete nålepute på oversiden. Normalt er de lysegrå, men er ofte oransje i ung alder. |
Vossakvann (Angelica archangelica var. maiorum) En varietet av kvann som har kompakte bladskaft, de ville artene er hule. Ble tidligere dyrket i spesielle kvanngårder på Vestlandet. | |
 | Vrangblærerot (Utricularia australis) I Noreg finst det seks artar av blærerot. Alle er rotlause planter som flyt fritt nede i vatnet eller ligg på botnen. Blada er spede og findelte. Smådyr blir fanga av blærer på bladflikane. Alle blærerot-artane kan klare seg utan desse smådyra, men det er vist at dei klarer seg langt betre dersom dei har tilgang på store mengder smådyr. Blomstrane er gule og sit på lange blomsterstenglar som stikk opp av vatnet. Men blomstrane blir utvikla berre hos planter som veks under rolege tilhøve, oftast på grunt vatn. Dei fleste blærerotartane er knytte til næringsfattige og ofte sure vatn, gjerne i myrtjern. Kan finnast i store mengder i forsura innsjøar. Den største blærerotarten (som kan ha meterlange skott) kan også finnast i næringsrikt vatn. Blærerotartane finst i heile landet. |
Kjennetegn: Halen er omtrent halve kroppslengden. Så, knapt synlige ører. Varierende farge, oftest brunsvart til svart rygg, om vinteren noe lysere. Skifergrå underside. Vår største smågnager, kroppslengde 120-200 mm, hale 80-130 mm og vekt 100-200 (i enkelte fall 400) gram. Nattaktiv. Habitat: Finnes i hele Europa bortsett fra de vestligste og sørligste delene. Gjennom Asia til Stillehavskysten. Finnes i hele Norge, men mangler høyt til fjells og på enkelte øyer. Trives på fuktig mark, gjerne nær vann. Ofte på dyrket mark og frodige enger. Næring: Planteeter, også vannplanter. Vinterstid særlig røtter og rotknoller. Kan gjøre skader på frukttrær, bærbusker, poteter og lignende. Formering: Kjønnsmodner første sommer, drektighetstid 21-22 døgn, kullstørrelse 5-8 unger. Kan ha 2-3 kull i løpet av sommerhalvåret. | |
 | Vårbarkmåler (Ectropis crepuscularia) Vitenskapelig synonym: Geometra bistortata |
 | |
 | |
Vårfluelarver m/ hus (Trichoptera Samlegruppe) Larver av de fleste familier under overfam. Limnephiloidea har hus. Dataene i denne samlegruppen er hentet fra det tidligere prosjektet Bekkis. | |
Vårfluelarver u/ hus (Trichoptera Samlegruppe) Larver av overfamilie Hydropsychoidea er nettspinnende, mens larver av familier som Rhyacophilida har verken hus eller er nettspinnende. Dataene i denne samlegruppen er fra det tidligere prosjektet Bekkis. | |
  | Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete. Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler. |
 | Vårfrostmåler (Agriopis marginaria) Vårfrostmåleren finnes i Sør-Norge, men mangler i Nord-Norge. Arten er meget lik gul frostmåler, men flygetidene er helt forskjellige. Flygetiden er tidlig om våren, fra februar til april, mens vanlig frostmåler er en utpreget høstart. Hunnene har tilbakedannete vinger, og mangler evnen til å fly. |
 | |
 | |
 | |
 | Kjennetegn: Flerårig urt som er lett å skille fra de andre soleiene med sine hjerteforma, hele blad som sitter på lange stilker. Blomstene er store og blomstrer allerede i mars-april. Vårkål vokser i leirete enger, edelløvskog, leirete oreskog og ved bekkekanter. Formering: Planten setter ikke frø hos oss, men formerer seg med yngleknopper som sitter i bladhjørnene. Utbredelse: Vanlig på Østlandet inn til Oppland og i kyst og fjordstrøk nord til Trøndelag. |
 | |
 | Vårpengeurt (Noccaea caerulescens) Utbredelse: Vårpengeurt ble innført til landet på 1870-tallet fra Mellom- og Søreuropa hvor den er en fjellplante. Planten er vanlig i hele landet nord til Troms. Leveområde: Tørre enger, på berg og i åpen tørr skog helt opp til snaufjellet. Kjenntetegn: Vårpengeurt er flerårig og har blad på lange skaft i en rosett ved basis som kan overvintre. De hvite eller lyselilla blomstene blomstrer allerede i april. Fruktene (skulpene) er hjerteforma med små vingekanter. Pengeurt som den kan likne på, har større og breiere vingekanter på fruktene. |
Vårskrinneblom (Arabidopsis thaliana) Vårskrinneblom er en liten plante med mange små hvite blomster. Om høsten får den lange tynne frukter som kalles skulper. Helt nede på bakken har den en rosett av blader. Frøene spirer allerede på høsten og blomstrer tidlig på våren. Planten liker seg på tørr sandjord og finnes i store deler av landet. | |
 | |
 | Denne slekten har parvise utvekster eller horn festet i to eller flere plan. |
 | X.antilopaeum har sekskantete celler med parvise tagger som går ut fra hjørnene. Svært vanlig i myrvatn. |
| |
| To arter funnet i Norge. |
| Larvene er kjent fra dammer, pytter og fra littoralen i eutrofe innsjøer. 2 arter er kjent fra Europa og Norge, begge med nordgrense i det sørlige Skandinavia. De er rovdyr som lever av andre invertebrater. |
Disse befinner seg som oftest på busker og lav vegetasjon, ofte er de farget likt omgivelsene. Brun og grå farger går ofte igjen, men kan også ha et hint av rosa eller lilla. | |
 | |
  | |
 | |
| Seks arter i Norge. |
| Kun tidligere funnet på østlandet. |
En art i Norge. | |
Polypper på skjell, stein eller eremittkreps-skall | |
En art i Norge. | |
 | |
Kjent i Norge nord til Helgeland. I Finland er den Imidletid funnet oppunder grensen til Finnmark. Arten lever i næringsfattige vann og sakterennende elver. | |
Arten er bare er funnet i det sørøstlige Norge. Den foretrekker middels næringsrike vann med pH > 6. Tåler også brakkvann. | |
Utbredt i hele Sør- Norge, og også funnet i Nord- Trøndelag, men utbredelsen i Norge er usikker, da den tidligere kan ha blitt forvekslet med S. scotti. Finnes både i middels næringsrike til næringsrike sjøer, elver og dammer. | |
Voksne dyr lever i huler. Også sjelden på de Britiske øyer. | |
| Vidt utbredt i hele Norge. Nymfene foretrekker næringsfattige, noe sure vann, og bruker rundt fire år på å utvikle seg. Flygetid fra sent i juli til slutten av september. En av de vanligste libellene, kjent fra hele landet. |
pynte-, stankelbeinskrabber (Majidae) Syv arter i fire slekter er kjent i Norge. | |
 | |
 | |
 | Åkerkjølsnegl (Deroceras agreste) Kjennetegn: En ofte lyst okerfarget (kan være mer hvitaktig eller grå) nakensnegl som kan bli opptil 4 cm. lang. Arten har som alle limacidaer en tydelig kjøl og åndehullet bak midten av kappen. Er ganske lik nettsneglen (Deroceras reticulatum), men har mindre pigmenter. Man må dissekere sneglen og se på genitaliene for å bli 100% sikker på artsbestemmingen. |
 | Kjennetegn: Det er sjelden man ser åkerriksa, men man kan høre den på langt hold når den roper ut sine karakteristiske raspende krekselyder om natten. Utseendemessig er det en ca. 30 cm. lang fugl med brun grunnfarge. Ryggen har mørkere flekker, mens flankene har tverrstreker. Utbredelse: Før var åkerriksas natterop et klassisk element i mange jordbrukslandskap i Sør-Norge. I dag har dessverre arten forsvunnet fra store deler av sitt utbredelsesområde, og finnes i dag først og fremt i de sørlige delene av Østlandet og på Sørvestlandet. |
 | Åkersnelle (Equisetum arvense) Åkersnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle. Kjennetegn: Åkersnelle blir vanligvis over 20 cm, den kan bli opptil 50 cm, og danner buskaktige klynger. Åkersnelle har en fertil vårstengel som blir 15-25 cm høy, med 8 eller flere grove skjellblader i kranser på stengelen. Denne visner når sporene er spredd. Sommerstengelen er gjerne 20-40 cm, med kranser av blader i hvert ledd. Sidegreiner hos Åkersnelle er ugreina og opprette Åkersnellen er meget vanlig i Norge, med utbredelse på den nordlige halvkule. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Åkersnelle |
  | Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning. |
| Orden Anguilliformes omfatter ålefisk. Ål lever som voksne i ferskvann. Når de blir gyteklare, vandrer de lange strekninger i havet for å gyte. |
 | Ålegras ser ut som vanleg, 1/2 – 1 m høgt gras som veks på sand-muddarbotn og har røter som vanlege planter. Fargen varierer frå gras-grøn til blass gulbrun. På 1930 – 1940 tallet blei ålegras nesten utrydda på grunn av ein soppsjukdom, men i dag veks ålegraset igjen på mange av dei gamle veksestadane. |
 | Ålekvabben finnes langs hele kysten. Den lever hovedsaklig i fjæra og på grunt vann, men forekommer ned til ca. 40 meters dyp. Ålekvabben er en bunnfisk som trives best blant tang og ålegress, og dens nedre utbredelse er begrenset av algebeltet. Føden består av krepsdyr, snegler og fiskeyngel. Ålekvabben er en av få benfisker som føder levende unger. Alt etter størrelsen føder de 200-400 små gjennomsiktige voksenkopier som raskt vokser til 10 cm den første sommeren. |
Ålekvabbene har en langstrakt åleliknende kropp med tilspisset haleparti og et stort hode. Familien er verdensomspennende med 16 arter kjent fra norske farvann. De fleste artene lever fra dypere deler av kontinentalsokkelen mot Norskehavet. Den systematiske posisjonen til ålekvabbene er omdiskutert, men de regnes av mange forskere for å være nært beslektet med tangkvabber og steinbiter. | |
 | |
 | Bladformete lav, grønne, grå eller brune. Lober brede og oftest avrunda. Oversiden filtet (sees lettest på tørre eksemplarer), snau, glatt eller ru. Undersida uten bark, som regel med tydelige, hvite eller brune årer med lyse mellomrom. Fruktlegemer på oversiden, kantstilte, rødbrune til svarte. På bakken blant mose og på mosekledd berg, mer sjeldent på mosekledde løvtrær. Slekten fins over hele landet. |
  | Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen. |
| Ørekyt er den av karpefiskene som har størst utbredelse hos oss. Den har blitt godt hjulpet av mennesker ved at den har vært mye brukt som agn ved sportsfiske. I dag er den utbredt i ferskvann over mesteparten av Norge, også i de høyereliggende delene av vassdragene. Den har vist seg å gjøre stor skade på en del steder der den har blitt introdusert, f. eks. i Jølstravatn i Sogn og Fjordane, der den har blitt en betydelig næringskonkurrent til liten aure. Stor aure i dette tilfellet også svært lite effektiv til å beite på ørekytbestanden, og resultatet er en svekket aurebestand. Ørekyta svømmer i stim i strandsonen, og spiser fortrinnsvis bunndyr. I tette bestander inkluderer den også plantemateriale. Hvis den får sjansen, spiser den også fiskeyngel og -egg. |
Ørevier er en lavlandsbusk (0.5-2 m) som er vanlig i hele landet opp til Nordland. Den trives i fuktig skog, på heier, myrer og ved vannkanter, oftest på næringsfattig grunn. Den har fått navn etter de små ørebladene som sitter ved basis av bladstilken. De er større enn hos de andre artene i slekten og faller ikke så fort av. | |
Ettersom det finnes flere arter Ørn uten felles slekts- og familienavn så blir denne observasjonen lagt inn under ordenen Haukefugler, Accipitriformes. | |
   | Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure. |
En ikke- introdusert art finnes langs norskekysten, men andre introduserte arter kan forekomme. | |
Østersjøskjell (Limecola balthica) Lever i myks substrat, spesielt i estuarier og på tidevannsflater hvor den kan være tallrik. | |
 | Østerstyv (Colpomenia peregrina) Østerstjuv ser ut som ein ball med lite luft i, enn det knuldre gjer. Den liknar på knuldre, men er større (inntil ca 25 cm i diameter) og fell heilt saman når du tar på den. Når algen er heil kan den vera luftfylt. Den fester seg gjerne til skjell, med anna østers, og har fått navnet fordi den i luftfylt tilstand kan lyfta opp østersen og “stela” den med seg. |
| Østlig torvlibelle (Leucorrhinia rubicunda) En tolerant art som finnes både i sure myrtjern og i næringsrike lavlandsvann. Østlig art som finnes på Østlandet, og fra Trøndelag nord til Finnmark. Mangler på Sør- og Vestlandet. Flygetid hovedsaklig i mai og juni. |
Østsanger (Phylloscopus trochiloides) En sjelden art i Norge, men den blir sett årlig – gjerne i september. Arten har såvidt hekket på kysten av Sørøstlandet. | |
| Øyeflagellater (Euglenophyceae) Navnet øyeflagellat kommer fra at algene har en stor og synlig øyeflekk som ligger fritt og uten tilknytning til kloroplastene. Den kan ikke fokusere, men skaffer likevel en orientering i forhold til lyskilder. Algene er encellete og kan bli opptil 0.5 mm lange. De har som regel to flageller som er festet i bunnen av en innbuktning i forenden som kalles svelget. Mange av flagellatene kan skifte tilstandsform ved at cellene avrundes og irmleires i slim (palmellastadium). De omfatter fargeløse (heterotrofe) og fargede (autotrofe) former. En typisk biotop er irundre, næringsrike vannansamlinger. Alle undersøkte algene i denne gruppen er avhengig av tilførsel av B-vitaminer, spesielt B12. Dette er utnyttet i legevitenskapen hvor algen brukes som testorganisme for å måle selv ganske små konsentrasjoner av B12 i en prøve. Mengden av stoffet måles ut fra veksten av testorganismen. |
 | |
 | |
 | Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter. |