Endringer av jordbrukslandskapet - årsaker og miljømessige konsekvenser

Det kan være mange årsaker til endringer i jordbrukets kulturlandskap og årsakene kan være sammensatte. Politiske forhold, økonomi, teknologisk utvikling og juridiske bestemmelser er eksempler på overordnede rammebetingelser som har betydning for driftsformer og arealutnyttelse i landbruket. På den annen side kan lokale holdninger og tradisjoner ha betydning for hvordan jordbruket drives og landbruket utvikles, noe som kan resultere i ulike driftsformer og produksjoner selv om viktige rammebetingelser ellers er relativt like. Videre kan miljømessige rammebetingelser som klima, topografi og jordsmonn ha betydning for arealbruk og landskapsutforming. Klima og jordsmonn kan f.eks. sette begrensninger for hvilke produksjoner som er aktuelle i ulike områder, mens topografien kan være bestemmende for hvorvidt det er mulig å benytte utstyr som kreves for en rasjonell drift.

Endringer i jordbrukslandskapet kan ha ulike miljømessige konsekvenser, og det kan være mange faktorer som er bestemmende for disse. Fordelingen av jordbruksarealer og andre arealtyper, f.eks. bebyggelse og ulike typer skog og restarealer i landskapet, er avgjørende for jordbrukslandskapets struktur. Landskapselementene, som bygger opp landskapets struktur, varierer i størrelse, form, antall, type og utforming. Landskapsstrukturen har således betydning for mulighetene for å bevare viktige miljøkvaliteter som biologisk mangfold og kulturminner, og er samtidig viktig for landskapets tilgjengelighet og opplevelseskvaliteter.

Mulighetene for å bevare biologisk mangfold er bl.a. avhengig av tilstedeværelse og variasjon i ulike natur- og kulturbiotoper, og at det finnes forbindelseslinjer eller spredningskorridorer mellom disse. Fragmentering, eller sterk oppsplitting, av natur- og kulturbiotoper kan også resultere i at arter forsvinner. Enkelte biotoper kan være viktigere for å bevare biologisk mangfold enn andre (jf. akt. LN5). En høy grad av variasjon i et landskap, enten det skyldes naturlig forhold eller menneskelig aktivitet, vil på en måte resultere i får store landskapselementer og derfor få arter som har behov for store sammenhengende områder. På den annen side vil et slikt landskap bestå av relativt store områder med kanthabitat eller randsoner. Dette favoriserer arter som har behov for to eller flere økosystemer i nærheten av hverandre, bl.a. for hekking, næringssøk og hvile. Den totale artsdiversiteten kan være høy på grunn av et variert miljø, noe som gir mulighet for sameksistens mellom mange arter. Arealbruksendringer i jordbrukslandskapet kan altså påvirke landskapsstrukturen på ulike måter, noe som igjen har betydning for landskapets funksjon og potensiale for å bevare biologisk mangfold. I tidligere tiders kulturlandskap lå gjerne de kulturbetingede biotopene som fåtallige øyer i naturlandskapet. I rasjonaliserte og intensivt drevne deler av dagens kulturlandskap er det naturbiotopene som ligger igjen som øyer. Disse øyene kan derfor i mange tilfeller være viktige for tilstedeværelsen av mange arter i dagens kulturlandskap. Det er imidlertid ikke bare restene av naturbiotoper som har betydning for artsmangfoldet. Enkelte arter som finnes i kulturbiotoper, f.eks. på slåttenger og i havnehager, er ofte strengt knyttet til kulturlandskapet. I intensivt drevne områder har endringene de siste 50 år ført til nedgang i både kultur- og naturbiotoper. Spesielt har enger, havnehager og buskrike enger og beitemarker forsvunnet.

Norge har en stor og verdifull kulturarv av ulike fornminner og kulturminner. Vi finner de fleste fornminner og nyere tids kulturminner i og nær gårdstun, på restarealer og i utmark. Kulturminnene vurderes som kulturhistoriske, sosiale, økonomiske, estetiske og antikvariske ressurser for samfunnet. Elementer som gamle gårdsbygninger, hauger, røyser og hulveier er viktige for den opplevelsen vi får når vi ferdes i jordbrukslandskapet. Som følge av endringene i jordbruket, med spesialisering, nye driftsmetoder, endret jordbearbeiding osv., er mange automatisk freda kulturminner blitt skadet, og nyere tids kulturminner som gamle gårdsbygninger og andre deler av produksjonsanleggene har blitt foreldet eller mistet sin funksjon. Siden mange av kulturminnene er knyttet til jordbruksområder, er landbruket en viktig aktør i forvaltningen av våre kulturminner.

Jordbruksområdene kan være viktige for friluftsliv, spesielt de tettstedsnære områdene. Her ligger ofte jordbruksområdene som et belte mellom bebyggelsen og utmarka. De aller fleste opplever kulturlandskap der åpne jorder er supplert med skogholt, knauser, bekkedaler, vegetasjonsbelter og gårdstun som vakkert og innbydende. For friluftsliv kan imidlertid slike områder representere en uutnyttet ressurs på grunn av vanskelig tilgjengelighet. Siden ferdsel på innmark er forbudt så lenge det ikke er tele i jorden, er ferdselsårer som veier og stier ofte en forutsetning for ferdsel i jordbruksområdene. Om tilgjengeligheten er vanskelig, kan jordbruksområdene også fungere som en barriere mellom bebyggelsen og skogsmark, vassdrag og sjøområder. En økning av større sammenhengende jordbruksarealer med fjerning av kantsoner og andre restarealer, kan bidra til redusert tilgjengelighet hvis det ikke er mulig å ferdes langs veier og stier i området.

Arealbruksendringer kan også påvirke de visuelle kvalitetene i landskapsbildet. Opplevelseskvaliteter eller estetiske kvaliteter er et vidtfavnende begrep som det er vanskelig å fange opp ulike aspekter ved. Visuelt sett bygges landskapsbildet opp av samspillet mellom terrengtype/topografi, vegetasjon, vann, jordbruksmark, bosetting/bebyggelse og andre kulturspor. Helhet og variasjon er begreper som benyttes for å beskrive hvilke opplevelsesmuligheter et landskap byr på. Et helhetlig landskap er preget av store områder uten skjemmende inngrep av ulike slag som virker dominerende i landskapsbildet. Diversitet, mangfold eller variasjon er, sammen med helhet, begreper som henspeiler på opplevelseskvalitetene i landskapet. Et kulturlandskap med mange ulike arealtyper har større potensiale for varierte landskapsopplevelser enn ensartede landskap med få naturtyper. Ved sammenslåing av teiger, bekkelukking og planering, fjernes kantskog og randsoner, og landskapet kan visuelt sett bli mer ensformig. Dette er ofte tilfellet i jordbruksområder med overgang fra en variert og ekstensiv drift til en mer spesialisert og intensiv produksjon.