Arealbruk og planlegging i kystsonen

Interessene og aktivitetene er mange i kystsonen, fra fiskeoppdrett og industri til turisme og båtliv. Det er et stort press på arealene, og ulike interesser konkurrerer ofte om de samme områdene. Oppdrettsnæringen har en stadig viktigere økonomisk betydning i kystområdene. Samtidig finnes det store biologiske og landskapsmessige kvaliteter i kystsonen som det er viktig å ta vare på. Gjennom planlegging må det derfor finnes en god balanse mellom bruk og vern.

Kystsonen er en arena for både fiske, oppdrettsvirksomhet, industri- og næringsvirksomhet, by- og tettstedutvikling og fritidsbruk med hytte- og båtliv. I de seinere årene har utviklingen gått i retning av økt konkurranse om arealene langs kysten, noe som har skapt interessemotsetninger og sterkt press på enkelte kystområder. Kommunene har mulighet til å planlegge sine sjø- og kystområder, både for å løse de konfliktene som finnes i dag, og for å forebygge framtidige konflikter.

Verdier og interesser i kystsonen

Kystsonen kan defineres som sonen fra og med landområder direkte påvirket av sjø eller sjørelatert virksomhet og ut til grunnlinjen. Ved planlegging av arealbruk og ressursutnytting i kystsonen er det en rekke verdier og interesser som det må tas hensyn til.

• Biologisk mangfold
  

  Strandsonen, som er en vesentlig del av kystsonen, er et viktig leveområde for planter og dyr. Mange arter er avhengig av de spesielle forholdene som oppstår i møtet mellom land og vann. Sonen er den mest produktive og svært sårbar for inngrep og forstyrrelser. Sammenhengende naturområder langs kysten, sjeldne områder som elvedelta og særegne naturtyper som kystlynghei og strandenger, er spesielt viktig å ta vare på.

• Landskapsbilde
  

  Norges kystsone omfatter flere særegne og unike landskapstyper av internasjonal verdi. Eksempler på dette er skjærgårds og strand flatelandskapet langs Nordsjø- og Norskehavskysten og fjordlandskapet på Vestlandet. Finnmarkskystens forberg og Lofotens alpine landskap er også av unik karakter. I en planprosess er det viktig å innarbeide landskapsestetiske hensyn og ta vare på særegne landskapselement.

• Friluftsliv
  

  Kystsonen er attraktiv for ferie og friluftsliv med bading, soling, fiske og båtliv som sentrale aktiviteter. Det er derfor viktig å sikre områder for dette formålet gjennom den kommunale planleggingen. Samtidig er det viktig å sikre allmennhetens adgang til strandområdene og hindre nedbygging og privatisering i 100-metersbeltet langs sjøen.

• Kulturminner
  

  En rekke kulturminner og kulturmiljøer er knyttet til kystsonen, fra de eldste tiders boplasser og helleristninger til nyere tiders fyrtårn og fiskevær. Kulturminnene forteller om menneskers tilpasning til natur og miljø gjennom tidene og er kilder til kunnskap og opplevelse som det er viktig å ta vare på. Mange av kystens kulturminner inngår i en større helhet, f.eks. et naustmiljø eller han delssted, hvor det må tas hensyn til hele kulturmiljøet.

• Næringsinteresser
  

  Næringsinteresser knyttet til utnytting av havets ressurser slik som fiske, fiskeoppdrett, skjellsand og grusgraving er også lokalisert i kystområdene. Næringene har stor betydning for bosettingen langs kysten og skaper mange arbeidsplasser. Det samme gjelder mer landbaserte næringer i kystsonen som industri og turistvirksomhet. Det er i avveiningen mellom vern og næringsutnyttelse vi ser de fleste konfliktene utvikle seg.

• Bosetting og infrastruktur
  

  De største befolkningskonsentrasjonene finnes langs kysten, noe som fører til et stort press på områdene både med hensyn til fortsatt by og tettstedvekst og utbygging av veier,havner, kraftforsyning m.m.

Interessekonflikter

Konflikter i kystområdene knytter seg først og fremst til knapphet på areal og til at flere interesser ønsker å bruke de samme områdene. Norges kyst er lang med ulike utfordringer fra nord til sør. I Oslofjordområdet og langs Sørlandskysten dominerer konflikter i forhold til bygging av fritidsboliger og nedbygging av strandområdene. Fra Rogaland og nordover overtar fiske og havbruk som den store utfordringen. Nedbygging av elvedelta er et annet konflikttema mellom naturvern og utbyggingsinteresser i kystsonen.

Nedbygging av strandsonen

Rundt de tettest befolkede områdene langs kysten er presset på arealene stort. Særlig har arealene rundt Oslofjorden blitt utsatt for et stort utbyggingspress. Dette området er samtidig et viktig friluftsområde for de 60 prosent av Norges befolkning som bor i nærheten av Oslofjorden. For å hindre nedbygging av kysten slik at allmennhetens adgang til strendene opprettholdes, gir plan og bygningsloven forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet. Bestemmelsen gjelder ikke i tettbygde strøk. I de delene av Oslofjordområdet hvor byggeforbudet gjelder, har det vært en liberal utbyggingspraksis som har ført til en gradvis «bit for bit»utbygging av kystsonen. I tillegg til at den frie ferdselen hemmes på grunn av utbygginger i strandsonen, fører nedbyggingen til at mange naturområder går tapt.

Nedbygging av elvedelta

De flate våtmarkene langs kysten, og spesielt elvedeltaene, har vært attraktive områder å omdisponere når kommunen har trengt nye utbyggingsarealer. Våtmarksområdene, som er spesielt viktige for fuglelivet, er ofte blitt sett på som ubrukelig og «vassjuk» mark, som bare ville få nytteverdi ved drenering og oppfylling. Elvedeltaene hører med blant de våtmarkstypene som har vært utsatt for de største inngrepene. Mange deltaområder er først brukt som fyllplasser og siden planert med jord og lagt ut som havner, industri eller boligarealer. I andre tilfeller er områdene drenert og dyrket opp eller tilplantet med skog. Veibygging og elveforbygginger er andre tiltak som har gjort sine inngrep i deltaområdene. Viktige våtmarksområder som Presterødkilen i Tønsberg, Øra ved Fredrikstad og Åkersvika ved Hamar er sterkt redusert på grunn av utfyllinger.

Fiske og oppdrettsnæring

Tradisjonelt fiske og havbruk har vært avgjørende for bosetting og arbeidsplasser på kysten i århundrer. Oppdrettsnæringen har de siste tiårene utviklet seg til å bli en av de viktigste næringene i mange kystkommuner. Når nye oppdrettsanlegg ønskes etablert, kan det oppstå konflikter mellom oppdrettsinteresser og miljøvernhensyn. I forbindelse med planlegging av arealbruk og ressursutnytting i kystsonen ligger det en stor utfordring i å finne gode løsninger på forholdet mellom bruk og vern.

Figur 1 Orkladeltaet er et typisk eksempel på hvordan elvedeltaer er blitt nedbygd de siste 20-30 årene. Tettstedfunksjoner og industri dominerer i dag størstedelen av elvedeltaet. I 1962 var deltaet tilnærmet intakt. Kilde: Senter for miljø og utvikling.

Regulering av arealbruken

Arealbruken i kystsonen reguleres i første rekke gjennom den kommunale planleggingen etter plan- og bygningsloven. I tillegg er det flere lover og retningslinjer som setter rammer for bruk av arealer og ressurser i kystsonen. Havneloven regulerer utbygging og drift av havner, mens fiske og oppdrettsnæring reguleres av bl.a. oppdrettsloven, saltvannsfiskeloven, lakse og innlandsfiskeloven. En liten andel av kystområdene er vernet etter naturvernloven. Verneområdene utgjør under 2 prosent av arealene i kystsonen, 25 prosent på noen få strekninger. Sjøfuglreservater er den vanligste verneformen i kystområdene, men det finnes også noen naturreservater for våtmark og myr.

Kystsoneplan

Plan og bygningsloven ble i 1989 utvidet til også å gjelde i sjø ut til grunnlinjen, dvs. linjen som kan trekkes mellom de ytterste holmer og skjær. Dette ga kommunene en mulighet til å planlegge sine sjø- og kystområder i tillegg til landarealer. Kommunene avgjør selv hvorvidt det er behov for planlegging av sjøområdene, og hvilke tema som i tilfelle skal behandles, for eksempel om det skal være en plan for friluftsliv i kystsonen eller en plan for fiskeri eller for bolig og hyttebygging.

Ofte er det nødvendig å se planlegging i et regionalt perspektiv, og utarbeidelse av en fylkesdelplan kanogså være et godt hjelpemiddel i kystsoneforvaltningen. Kommunens planlegging skal i tilfelle samordnes med fylksplanene. I tillegg må kommunes planlegging ta hensyn til nasjonale bestemmelser og retningslinjer. Dette gjelder særlig byggeforbudet i 100metersbeltet og rikspolitiske retningslinjer for Oslofjorden.

Byggeforbud i 100-metersbeltet

Strandområdene har stor betydning for naturmiljøet og for friluftsliv. Det er derfor viktig å skjerme de områdene som ikke er nedbygd mot ytterligere utnyttelse. Hele 100-metersbeltet langs sjøen er definert som en vernesone av nasjonal interesse, der all utbygging må vurderes opp mot vern. Det generelle byggeforbudet i dette beltet gjelder både oppføring av nye bygninger og anlegg og ombygging av eksisterende byggverk, f.eks. ombygging fra naust til hytte. Bestemmelsene om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen gjelder ikke i tettbebygd strøk eller områder som omfattes av godkjent reguleringsplan. Det er også gjort unntak for anlegg til primærnæringer, forsvaret, bade og toalettanlegg på friluftsområder og for brygger som er nødvendig for adkomst til bebygd eiendom. Etter plan- og bygningsloven kan kommunen gi dispensasjon fra byggeforbudet i 100metersbeltet. Lovens vilkår for å gi dispensasjon er at det foreligger «særlige grunner».

Rikspolitiske retningslinjer for Oslofjorden

I Oslofjordområdet, fra svenskegrensa til og med Kragerø kommune i Telemark, ble det i 1993 gitt egne rikspolitiske retningslinjer for planleggingen i kyst og fjordområdene. Retningslinjenes hovedmål er å sikre en forsvarlig forvaltning av naturverdier, kulturminneverdier og rekreasjonsverdier i Oslofjordområdet. En hovedoppgave for den kommunale planleggingen er å skjerme verdifulle arealer og forekomster. Spesielt er det lagt vekt på å bevare gjenværende, ubebygde områder i strandsonen.