TAPET-PRODUKSJON

EDUARD FETT & CO.
I 1873 startet Eduard Fett (født i Hamburg 1849) Vallø Pap & Uldfabrik sammen med sin fars gamle venn Fredrik L. Culmse (født i Roskilde).

Til fabrikken ble det innkjøpt dampmaskin, hollender- og pappmaskin, og det ble laget tørkerier for forskjellige salgs papp. Til en shoddyfabrikk ble det innkjøpt en engelsk shoddymaskin (shoddy: ull av opprevne ullfiller). Sommeren 1874 stod fabrikken ferdig og produksjonen kunne starte.

Flere av arbeidstokken kom fra Sverige og arbeidstiden var 10 timer om dagen etter følgende mønster: Arbeidet startet kl. 6 om morgenen, med 1/2 times frokost, en times middag og 1/2 times vesperfrokost, på Vallø kalt økt. Arbeidsdagen sluttet klokken 7 om kvelden.

I 1880 ble en tapetfabrikk satt igang.

Den 29. mai 1889 kokte en gryte med tjære over hos Fett og tok fyr. Brannen kunne sees fra Tønsberg mellom 7 og 8 om morgenen, og både menn og kvinner deltok i slukningsarbeidet. Ved åttetiden hadde vinden slått om, og derfor ble ikke Fangen og Walkers bygninger berørt. (Tønsbergs Blad 1. juni 1889) Hele fabrikken ble ødelagt ved brannen. Det ble bygget opp igjen og sommeren 1890 stod en ny fabrikk klar.

VALLØ TAPETFABRIK A/S.
Denne bedriften ble stiftet 3. januar 1891 ,og kjøpte opp E. Fetts tapetfabrikk på Vallø. Årsaken var at etter brannen hadde ikke Fett selv den nødvendige kapital, og var derfor nødt til å omdanne bedriften til et aksje-selskap. Daniel Raaen ble disponent i 1903, og han kom senere til å overta fabrikken.

Tapetfabrikken fremstilte alle sorter tapet, og hadde i alt 5 trykkemaskiner, som hver kunne trykke 1000 ruller om dagen. Det ble også senere anlagt en sandpapirfabrikk for å gjøre landet selvhjulpene på dette området. Tilsammen beskjeftiget fabrikken 60 - 70 mann.

Den 28. mars 1906 "gol den røde hane" igjen. Brannen oppstod i en stor bod etter glassverket, og ialt brant 14 hus og 150 tonn kull i det voldsomme gnistregnet. Denne gangen ble selve tapetfabrikken spart, men en del av de områdene som hadde brent og som tilhørte Fett, ble nå kjøpt av "Tapeten". "Magasinet", eller den tidligere vattfabrikken, ble også herjet av brannen. Denne hadde vært leiet bort, og hadde blant annet vært lager for hermetikk (ansjos) merket "Vallø Preserving".

Flere ganger var det branntilløp. En gang ble baller med papir antent av gnister fra fraktebåten "Unions" pipe, og i neste øyeblikk var det et voldsomt bål på kaia.

Neste katastrofe kom i 1945. Under bombingen i april ble tapetfabrikken totalskadet. Igjen måtte det bygges opp fra grunnen, og i august 1946 kunne man sette igang produksjonen, til tross for vanskeligheter med å skaffe byggematerialer og lignende i etterkrigstiden. I disse nye lokalene holdt fabrikken til helt til man i begynnelsen av 1980-årene måtte innstille driften.

Fett startet opp tapetproduksjonen bl. a. ved hjelp av noen arbeidere han hadde med seg fra Gøteborg. Noen av disse ble også med Fett til Oslo, da han forlot Vallø. Fra en liten bedrift på 10 - 15 ansatte vokste "tapeten" til 65 - 70 arbeidere og funksjonærer i begynnelsen av sekstiårene. Svært mange av dem hadde meget lange ansettelsesforhold.

FOTOPAPIRPRODUKSJON
En liten nisjeproduksjon fant sted på Vallø under annen verdenskrig. Olaf Larsen, sønn av fotograf A.T. (?) Larsen i Tønsberg satte i gang med dette. Han var pensjonist og hadde kommet tilbake fra Letchworth i England rett før krigen brøt ut. I England hadde han drevet innen fotoindustrien, og da det i Norge dukket opp et stort behov for røntgen-papir, så satte han igang en produksjon på Vallø Tapetfabrikk. Olaf Larsen var svoger til disponent Raaen på tapetfabrikken, så det var naturlig med lokaler her. Produksjonen foregikk fram til bombingen 1945. Olaf Larsen dro til Sverige hvor han fortsatte produksjonen en stund. Dette er sannsynligvis den eneste gangen en slik produksjon har foregått i Norge.

NOEN GLIMT FRA BEGYNNELSEN AV ÅRHUNDRET OG MENNESKENE PÅ "TAPETEN"
Disponent Finn Raaen har en samtale med Victor Olsen og Axel Andersen i forbindelse med jubileumsboken. Her forteller de om ansatte og episoder i fabrikkens historie. Blant annet kommer de inn på noen av de ansatte fra gammelt av. Her finner du den lystige Anders Alting i fyrhuset som spilte fiolin. Når det var middagspause var han ikke sen om å spille opp til dans. Da var det gjerne "slenger'n" det gikk på.

Victor Olsen var ansatt på fabrikken i over 50 år. Han var vaktmester den senere tiden, men hadde vært innom mange deler av produksjonen. og kjente Vallø ut og inn.

Petter Eliassen begynte som pakker i 1899. Han sydde også de store ballene i strie. Finn Raaen forteller at han som gutt syntes Petter sydde så sakte. Da han nevnte dette for sin far svarte denne: "Se på bordet når dagen er slutt." Det gjorde Finn, og der lå det en anseelig haug. Petter sydde sakte, men jevnt og trutt hele dagen. Petter var også gartner på fabrikken, og i hønsehuset var han i sitt ess.

Petters søster Kathrine arbeidet på lageret. "Hun var verdens snilleste menneske", sier Raaen. Han var ofte og hjalp henne med stempling og bretting da han var gutt. I en hylle hadde Kathrine et tørkle med småpenger, og når Finn hadde vært riktig flink hentet hun dette og gav ham 5 øre.

Axel Andersens far var en av de arbeiderne som hadde fulgt med Fett fra Sverige. Da Fett reiste fra Vallø, fulgte Hermann Andersen med til Bryn, men sønnen Axel ble på Vallø. Sammen med Nygren jobbet han i fargeblanderiet, og "radarparet" Andersen og Nygren i blanderiet, ble snart et begrep. Nede i en kjeller i dårlig lys blandet de farger til tapetproduksjonen, og fargene ble båret i spann til trykkeriet.

"Tapet-Olsen" var også et kjent navn. Han blir beskrevet som en høy, staselig, pen mann med stor bart og brunt krøllet hår og brune øyne. "Tapet-Olsen" var blant de første som ble ansatt på fabrikken, og arbeidsplassen hans var i fargeblanderiet sammen med de herrer Andersen og Nygren.

"GUTTESTREKER OG LEK"
Sjøliv og bading har i alle dager hørt med blant Vallø-gutters gjøremål. I begynnelsen av århundret var det badehus på Vallø. Dette var ikke akkurat gutters drøm, for inne i badehuset var det et slimete kar med kaldt vann som ikke akkurat fristet. I badehuset var herrer og damer skilt, og for å skjerme damene når de gikk ut i vannet, var det bygget en slags trakt rundt trappa. Rett ved badehuset rant kloakken fra fargeblanderiet ut, og sjøen var ofte både rød, hvit og blå.

Victor Olsen forteller om limkoking på "Tapeten". Rå-varene var avfall fra slakteriet. Dette ble lagt på kaia og trakk til seg mengder av rotter. Guttene skjøt på rottene med pil og bue. Avskjæret og restene fra slakteriet ble lagt i et stort kar. Så ble det hele kokt inn til det ble et limstoff. Over denne pannen var det et avtrekk eller pipe, så når limet ble kokt luktet det over hele Vallø, eller rettere sagt. Det stinket over hele Vallø.

På kaia var det også anlagt en skinnegang. På denne ferdigprodukter transportert fra fabrikken til skipene. Dette var også en etter-traktet lekeplass for guttene. Det gjaldt å ta fart med tralla, og så stoppe så nær kaikanten som mulig.

I mange år sto pipa etter glassverket som et minnesmerke. Innvendig var det trapper, og et av karstykkene var å ta seg til topps, selvfølgelig til foreldrenes store forskrekkelse. Men også voksne prøvde seg. Det fortelles at en murer med navn Lindkvist, plutselig en dag satt på toppen av pipa og spilte mandolin.