miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Prosjekter > Karlsvika > Småhistorier

Småhistorier

Av Erling Dittmann, illustrasjoner av Hans Gerhard Sørensen og Sigmund Fritzøe

Erling Dittmann fikk i oppdrag å skrive små fortellinger fra kystmiljø i Tønsberg i «gamle dager». Historiene er ment å dekke de forskjellige aldersgruppene av barn som besøker Karlsvika naturskole, fra 6 til 15 år.

gubbe Erling Dittmann uttaler selv: «Jeg har forsøkt å fortelle så naturlig jeg kan om mine guttedager, med sjøen som et samlende element».

I den første fortellingen er Erling Dittmann tre fire år, mens i den siste får vi være med tenåringsgutter på spennende seiletur til ungdomsleir.

Og slik begynner Erling Dittmann å skrive til våre barn av idag:
«Når jeg forteller at jeg er bestefar, så gidder du kanskje ikke å lese dette. Alt var jo så lenge siden. Men, som du vet, alle voksne, uansett hvor gamle de er, har en gang vært barn. De lekte, de sloss, de lo og gråt, akkurat som barn gjør i dag. Men verden var ganske annerledes - på mange måter. Og det syns du kanskje det kan være moro å høre om, hva en gutt i Tønsberg fordrev tiden med den gang for 50 til 60 år siden. Du vil sikkert kjenne deg igjen, - det skal jeg vedde på!»

DET MYSTISKE VANNET

Det er flaut å fortelle det, men jeg gjør det likevel:

bølger Da jeg var liten, var jeg så redd for vann. Ikke det som rant springet , men det som het sjø, eller enda verre - HAV. Dessuten var alle bruer skumle. Da jeg var riktig liten - jeg må ha vært bare en tre fire år - var jeg stadig på besøk hos tante Astrid og onkel Einar på Ørebekken på Nøtterøy. Der gikk det en bekk, som kunne være ganske stor når det hadde vært mye regn. Onkel Einar måtte bære meg over den brua.

Kanskje redselen for bruer kom fra eventyret om «Bukkene Bruse». I Tønsberg hadde vi vår egen «Bukkene Bruse-bro» oppe i Frodeåsen. Den står der den dag i dag og tar deg over et gammelt steinbrudd. Stenmalen, som er navnet på hele området rundt Stadioen vår, kommer fra det steinbruddet. Det var ikke fritt for at det kilte litt i magen når vi gikk over den brua. Det kunne jamen bo litt av hvert der nede i steinbruddet under brua. Nå , som jeg er blitt bestefar, hender det at jeg tar med mine små opp til den brua. Da leser jeg eventyret først, og så går vi i samlet tropp opp til Stemalen og «Bukkene Bruse-brua»: «Hvem er det som tramper på mi bru?»

 Havvannet var grønt, iskalt og farlig. Det hendte far tok meg med ned på brygga. Da vi kom ut på de store bryggeplankene, tok jeg han ekstra godt fast i handa. Jeg hørte det surklet under plankene, og hvis det var høyvann, slo det igjennom sprekkene. Jeg hadde hørt om noe som het - å drukne. Det kunne jo også komme til å hende meg, hvis jeg ikke passet meg, tenkte jeg.

 Men far holdt meg godt fast i handa og sa : «Nå tar vi en tur med Kaldnesferja!»

  

«NÅ TAR VI EN TUR MED KALDNESFERJA!»

Du har kanskje ikke hørt om Kaldnesferja? Det var en koselig liten båt som gikk hele dagen mellom brygga i Tønsberg og Kaldnes. Du kan tenke deg selv at det kunne ikke bli lange turen, men for meg var det en spennende sjøreise. Jeg tror barnebilletten kostet 10 øre den gangen.

fugler Det var to trinn ned i båten og en lang benk som gikk langs hele båten med små, runde «koøyer». , som de kalles, vinduene omord på båtene

Det var bare en mann ombord. Han var både kaptein og billettør, og når ferja kom til brygga , hadde han en stor krok som han huket båten fast med. Og så var det bare å stige i land på Kaldnessida og gå en tur før du tok ferja hjem igjen.

Kaldnesbrua, den som fyker opp og ned hver gang det kommer en større båt som skal gjenom den trange kanalen, var helt annerledes da jeg var gutt. I stedet for å gå opp og ned på hver side, så gikk den nesten rundt. Han som passet brua sto og svingte på et svært hjul som på en annen grind. Dermed kunne båtene passere.

Men så var det dette med mystikken da. Jeg husker at jeg tok far kraftig i neven når vi gikk over Kaldnesbrua.. Jeg prøvde å la være å se ned i vannet for den sterke strømmen dro meg liksom med.

SJØBADET

Men heldigvis gikk det ikke så mange årene før jeg begynte å venne meg til vannet, ja, jeg ble riktig godvenner med vannet etter hvert.

Først gjaldt det å lære å svømme. Da jeg gikk på Slottsfjellskolen, hadde vi et fint sjøbad nede i Nordbyen. Som Tønsberg-gutter var vi veldig stolte av det badet. Noen sa at det var det fineste sjøbadet i Norge. Det var laget slik at det passet for alle som ønsket å bade, både voksne og barn. Og for barna var det laget to fine basseng der du kunne lære å svømme - på grunna. Det var bygd som en slags kasse, der bunnen var trebord.

I gymnastikktimene etter sommerferien dro hele klassen på badet. Noen ganger kunne det være riktig kaldt, men vi hadde en svømmelærer som het Clasen. Han var stor, streng og hadde krefter som en bjørn. Ingen torde å mukke når han sa: «Ikke vær redd for å få haka i vannet, gutt!»

RINGSHAUG OG SKALLEVOLD

Men i sommerhalvåret var det Ringshaugstranda og Skallevoldstranda. Bil var det nesten ingen som hadde. Så ble det å ta rutebil. Det var en opplevelse i seg selv. Hele bussen var full av voksne og barn i badehumør, med lange håndklær som hang ned fra veskene. Alle skulle til stranda, alle skulle ha iskrem og alle skulle bade.. Når bussen kom så langt som til Gårdbo eller til Volden, kunne du se sjøen som blinket i blått. Det var noe helt annet enn sjøbadet i byen. Dette var en flik av selve havet, syntes jeg. Ute på fjorden kunne du se store båter på vei inn og ut fjorden, og på fast tid hver ettermiddag kom «Jarlsberg» og «Horten» forbi, de to båtene som gikk i fast rute mellom Tønsberg og Oslo.

Men selv Ringshaugstranda kunne være farlig, hvis en ikke var forsiktig. Jeg hadde enda ikke lært å svømme den gangen da jeg forsøkte hvor langt det var mulig å gå utover på grunna. Jeg gikk og gikk. Vannet gikk over navlen, opp over brystet og opp mot skuldrene. Jeg merket at jeg ble lettere og lettere. Vannet liksom løftet meg. Plutselig kjente jeg at føttene ikke nådde ned. Jeg hadde ikke noen kontroll med kroppen lenger, vannet kom inn i munnen. Fortvilet satte jeg i et skrik. Til alt hell var det flere voksne som badet like ved, og en dame vasset smilende ut der jeg lå og fektet og fikk dradd meg inn.

Den hendelsen har satt merke i meg. Nå som jeg har blitt bestefar, blir jeg veldig glad hver gang jeg får høre at ett av barnebarna mine har lært å svømme. Da tar jeg dem i handa og gratulerer. Da jeg var gutt, var det bare i sommermånedene at det var mulig. Nå kan du lære å svømme året rundt, tenk på det! Vi tenkte ofte på folk i Nord-Norge som ikke hadde lært seg å svømme fordi vannet var for kaldt. Åsså de som levde av havet! Men hva ser vi i dag? Noen av våre beste landslagssvømmere kommer fra Finnmark. I dag kan visst alle barn i landet lære å svømme, selv på vinteren.

 

PÅ «SEIA»

robåt Ikke alle tønsberggutter var så heldige som jeg, og slett ikke alle som bodde i Fjerdingen, der jeg bodde som gutt. Det var strengt forbudt å gå over Tælæk (der hvor seterkafeen ligger nå) og ned til fjorden på Korten eller i Nordbyen. Fra land stakk det ut lange, vinglete brygger. Prammer, sjekter og noen få snekker lå fortøyd ved disse bryggene. Det var spennende å løpe på de dårlige pirene, men farlig ble det først når du skulle sjøsette en flåte , en hjemmelaget kano eller en flatbånning som du selv hadde bygget. Det ble mange gjennomvåte klær og lang tørketid på stranda før en våget seg hjem til Fjerdingen. Som regel ble det oppdaget likevel, for det lot seg ikke skjule at buksene hadde vært i sjøvann. Eller så fikk mor eller far rede på det av andre som «sladret».

UNDER RAMBERGSTUPET

Prammen til bestevennen min, Lars, ga meg mange gode opplevelser. Den ble kjøpt for 50 kroner, husker jeg. Det var en riktig staselig farkost, som kunne ta en fire fem av oss. Den fineste plassen er fremme i baugen, for der smalnet skroget inn. Du kunne legge deg ned og riktig nyte tilværelsen. Det hørte naturligvis med at en ble dyvåt hver gang en bølge slo over. Men en skulle jo bade likevel..

knauser

Søndagsturen gikk som regel til «ballane» på Ramberg. Jeg lurte bestandig på hvordan de glattskurte, runde steinbergene hadde fått det navnet. Var det fotballer som lå bak, eller var det synet av det mange blanke gutte-stumpene i sommersola som hadde gitt ideen til navnet. Ikke vet jeg, men et godt og kjært navn var det.

På «Ballana» kunne du stupe rett uti, det var dypt og fint. Det var flere avsatser å velge mellom. I flere år var det også stupetårn der ute. Du vet kanskje at Tønsberg er «stupebyen» i Norge. Få andre byer kan skryte av så mange mesterskap i stuping som Tønsberg. Det er ikke godt å si hvorfor det har blitt sånn, men en av grunnene er sikkert at de som nådde til topps var flinke til å lære opp andre. Mange av dem vil nok huske «Ballane» på Ramberg.

Like ved «Ballane» lå selve Rambergstupet, uhyggelig og skremmende. Når vi rodde like inn under stupet, hadde jeg alltid en følelse av at det ville falle over meg. Det var noe av den samme følelsen som du har når du ror langs et stort skip.

PER TJUVrambergstuper

Det var ingen som stupte fra Rambergstupet. Det ville være både dumdristig og direkte farlig. Men stupet hadde sin egen historie som vi grøsste ved hver gang vi rodde forbi stupet på Ramberg: «Per tjuv» het han, mannen som for mange, mange år siden måtte rømme for Nøtterøy-lensmannen. Med lensmannen i hælene flyktet han sammen med sin medskyldige kamerat i retning Ramberg. Ferden endte på Rambergstupet. Da var det bare en av to muligheter, enten å havne i fengsel eller å hoppe. Da forteller historien at Per hoppet og klarte å sette bena sine opp i hatten. Det reddet han da han traff vannflaten. Men kameraten ble, i følge historien, delt i to!

Jeg har mine tvil om dette er sant, særlig dette med kameraten. Men historien beretter videre at Per svømte over til den andre sida, til det vi i dag kaller for Tjuvholmen. Den er lett gjenkjennelig, for det vokser noen få furutrær på holmen, og den ligger like ved fugletårnet på Ilene.

GUTTEPARADISET - ÅSGÅRDSTRAND

seilbåt

Egentlig skulle vi ikke krysse kommunegrensene i denne lille beretningen fra mine guttedager, men når vi ikke skal lenger enn til Åsgårdstrand, så er det vel lov?

Sommerferien for meg var ensbetydende med busstur og ferie i Åsgårdstrand. Jeg gledet meg et helt år til å være sammen med mine to tanter som inviterte meg til sommeropphold i Åsgårdstrand. Bare bussturen var en opplevelse. Flere dager før jeg skulle reise gikk jeg ned på rutebilstasjonen i Stoltenbergsgate for å se på Åsgårdstrand-bussen. Da dagen kom, hadde jeg valget mellom tre busser: Åsgårdstrand over Barkåker, over Rom, eller nedre vei. Som regel valgte jeg nedre vei. Da kunne du fra din plass i baksetet - jeg pleide å ha baksetet for meg selv - se fjorden store deler av veien. Mot slutten av turen kom bussen forbi badestranda. Der lå flåten på plass, der sto de grønne benkene og den grønne gressbakken der de unge brettet ut sine pledd og trakk opp sine grammofoner.

De to tantene var vel ikke så spennende, men hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg aldri kommet til Åsgårdstrand. Så det var bare å godta at slik var det: to gamle tanter og jeg!

Tantene la sine klare grenser om hva jeg fikk lov til og hva jeg ikke fikk lov til. F.eks. var det strengt forbudt å gå på brygga alene. Jeg hadde ennå ikke tatt svømmeknappen,så hvis noe skulle skje med meg, ville de få de forferdeligste bebreidelser, sa de.

BRYGGA

Men det går ikke an å bo i Åsgårdstrand uten å gå på brygga. Det var der det foregikk. Der kom fiskerne inn hver morgen med flyndre og hvitting. Der la reketråleleren til med sine flate rekekasser og sine litermål. Der skinte det i lekre mahognycruisere og seilbåter. Om ettermiddagen kom «Horten» og «Jarlsberg» etter hverandre, med kort mellomrom. «Pappabåten» kalte de båten som kom fra Oslo med alle pappaene som måtte arbeide i ferien og som kom til Åsgårdstrand for å besøke familien over helgen.

kone Om kvelden kunne du høre fin dansemusikk ut av vinduene på Grand Hotell, det luktet en blanding av øl, vin og fin mat. Damene hadde blå rhumbabukser som videt seg ut nederst der det var sydd på et hvitt anker. Men når kvelden senket seg, satte klokka et ubønnhørlig stopp for oppholdet på brygga. Jeg husker ikke i dag hvordan jeg bortforklarte hvor jeg hadde vært. De hadde kanskje en anelse om hvor jeg hadde tilbragt hele ettermiddagen og deler av kvelden. Kanskje de lot være å spørre og var bare glad for at jeg kom trygt hjem igjen. Jeg husker ikke riktig.

 Men ikke alltid var det like lett å skjule hva en hadde vært med på, som f.eks. den gangen jeg fikk låne en kajakk og gikk rundt med en gang. Det vet alle som har prøvd å sette seg i en kajakk, at det er ikke så lett første gangen. Men den ene av de to tantene, hun som het tante Ågot, var liksom en slags nestkommanderende og ikke fullt så nervøs som tante Anna, som betalte for sommerhuset og som hadde kommandoen. Dermed sa tante Ågot: «Dette må du aldri gjøre om igjen, men vi lar ikke tante Anne få vite det!. Hysj, « sa hun og smilte underfundig.

«JORDA RUNDT» - MED MELKESPANN

Gratisferien i Åsgårdstrand medførte også noen små plikter, f.eks. det å hente to liter melk på meieriet hver ettermiddag. Den gang ble melken hentet i spann. Hver morgen og hver ettermiddag diltet hestene fra de nærmest liggende bondegårder gjennom Stangsgate på vei til meieriet. Der holdt frk. Jonassen til som øste melken opp fra et kjempespann. En gang trillet femtiøringen min bortover disken og plupp, så falt den ned i spannet med 5o liter melk! Da var ikke frk. Jonassen særlig blid, men da hun forsikret seg om at det bare var hun og jeg som hadde sett det, fortsatte hun å øse opp melk fra spannet.

På veien hjem gjennom den Stangsgaten - hvis du ikke har vært der, må du ta en tur dit og se på de hvitmalte husene og de vakre hagene - hadde jeg en aldri så liten form for selvunderholdning: Jeg plystret og svingte melkespannet rundt i lufta. «Jorda rundt» kalte jeg det. Det gikk fint hver dag, helt til det ikke gikk fint lenger og hanken røyk! To liter melk fløt som en liten elv over asfalten. En hvit katt, som tilfeldigvis krysset gaten akkurat da, stanset opp og slurpet i seg av den nysilte melka. Ikke spør hvordan det gikk med forklaringen, men jeg tror tante Ågot tro til igjen, ga meg en ny femtiøring og ba meg skynde meg tilbake til frk. Jonassen.

2 SLAGS FLÅTER.

 Alle gutter har bygd flåter, tror jeg. Det som skulle til var bare en hammer, noen spiker og noen treplanker. Kunne du så finne noen små tomme tønner eller bensintanker, som helst skulle være tette, ja, så var det bare å sette igang.

Det var en stor dag da Harald og jeg sjøsatte vår første flåte. Den kunne bare bære en ad gangen, så den andre måtte skyve. Dessuten stakk det spiker ut over alt som rispet opp badebuksa og rev flenger i huden som gjorde turene til en blodig opplevelse. Men hva gjorde vel det - vi hadde bygget vårt første sjøgående fartøy, d.v.s. det var vi som gikk, mens flåten bare fløt.

Etter en vel gjennomført, blodig flåtedag, dro vi den opp på stranda, så vi bare kunne hente den neste morgen. Men neste morgen lå den ikke der lenger, og alt det vi speidet så kunne vi ikke se noe til vår store stolthet. Vi hadde ikke tenkt på at det var noe som het høyvann og lavvann, og dermed hadde flåten stukket ut sin egen kurs mot nye eventyr. En eller annen gutt, kanskje over i Østfold, ville nok finne den og ta den i bruk sånn som oss, med istykkerrevet badebukse og blodige sår.

DEN STORE FLÅTEN

 Akkurat i de dagene hadde jeg lært å svømme. Først på grunna! Men det var ingen tvil - jeg fløt og det gikk framover. Da var det neste målet klart: dypet og badeflåten med det lille stupetårnet. Den lå bare tre-fire meter fra der hvor mollebakken (dypet) begynte. Jeg visste at hvis jeg kunne klare å bakse meg fram til flåten, kunne jeg bare få tak i trappa, gå opp på flåten og legge meg ned for å sole meg, akkurat som alle de andre. Ingen behøvde å få greie på hvor lang tid det hadde tatt meg å bestemme meg for den turen. Tantene hadde naturligvis ikke fått rede på det. De ville blitt skrekkslagne.

Jeg la på svøm og kjente at nå var det ingen vei tilbake. Pusten gikk to ganger så fort som ellers. De tre-fire meterne ble veldig lange, syntes jeg. Men der - der fikk jeg tak i trappa, og opp bar det på flåten.

Til å begynne med var jeg helt alene, men så kom det en flokk ungdommer, som nok ikke var der for første gang. De svømte som fisker, stupte og hoiet. Etter tur kastet de hverandre ut i vannet og hadde det veldig morsomt. Jeg lå skrekkslagen og håpet bare at ingen ville legge merke til lille meg. Men det var nettopp det som skjedde. Da en ung jente så at hun var alene på flåten sammen med meg, sa hun plutselig: «Hei, du lille

tassen, du er sikkert flink til å svømme, du kunne trenge en dukkert! Og før jeg visste ordet av det, hadde hun tatt tak i meg og kastet meg ut på dypet.

Det var en ny og skrekkelig opplevelse. Nå trodde jeg virkelig at jeg skulle drukne. For selv om jeg hadde lært å svømme, hadde jeg alltid hatt haka over vann. Jeg satte i et skrik, og det skal du helst ikke gjøre når du er under vann, for da sluker du saltvann i massevis. Omsider kom jeg til overflaten og flakset vilt med armene. Den unge jenta på flåten skjønte visst at jeg ikke var så god til å svømme som hun trodde. Hun dro meg opp trappa. «Skal jeg svømme ved siden av deg inn til land?», spurte hun.

Og slik ble det. Jeg gikk forsiktig ned trappa og la på svøm med jenta ved siden av meg. Jeg kjente tærne mot grunna og løp raskt innover der begge tantene sto og speidet utover.

De skulle bare visst!

 

KARLSVIKODDEN

odde Da vi først hadde lært å svømme ordentlig, var det ikke spennende nok med Sjøbadet eller «Ballane». Dessuten hadde vi fått sykkel som vi kunne komme langt av sted med. Det gjaldt å finne et sted der du kunne stupe rett uti, og da var Karlsvikodden stedet. Nå var vi også blitt såpass store at vi kjente forskjell på friskt sjøvann og vannet på Sjøbadet i Tønsberg. Ikke så mange snakket om forurensing den gangen.

Det var en fin sykkeltur til Karlsvikodden. Når du kom til Brekke, der hvor bakken begynner nedover mot Skallevold, var det bare å la det stå til - full fart forbi Skallevoldstranda - grunna var ikke bra nok for oss lenger - så forbi alle de koselige hyttene og fram til Karlsvikodden. der kunne du stupe rett uti. Det var skarpe steiner, ikke noe koselig soleplass egentlig, men hva gjorde vel det: Dette var stedet for de store gutta! Den gangen var det ingen som tenkte på at det skulle komme en «strandskole», «Karlsvika naturskole», like i nærheten. Fra odden så vi innover mot stranda, der hvor skolen holder til nå.

 

 

TØNSBERG - KNATTHOLMEN , MED PRAM!

båt Så kom krigen, og alt ble annerledes både i Tønsberg og i hele landet vårt.

Så ble en annerledes selv også, rett og slett fordi du ble eldre. Jeg var 13 år da krigen kom til Norge, og jeg var 18 år da den sluttet. Det skjer mye med en guttekropp på de fem årene. Fra å være guttepjokk gikk du over til å bli en ung mann. Likevel er det mye som ikke forandrer seg, f. eks. guttedrømmen om den store jordomseilingen.

Men jeg hadde verken fly, bil eller båt . Jo, forresten. Vi hadde en båt, en pram, som jeg har fortalt om før.

Det var bestevennen, Lars, som eide prammen. Den lå fortøyd ved en av de vinglete bryggene i Nordbyen. Årene var låst fast ombord, omtrent på samme måte som du låser en bil. Vi våget oss ikke særlig langt med prammen. «Ballane» på Ramberg var et fast mål om sommeren. Noen ganger våget vi oss helt til Melsomvik der det var et fint «hvitting-høl». Du måtte ha god tid. Prammen var ikke bygd for noe særlig fart, men den hadde ganske godt sig når du la litt kraft i årene. Men så en dag hadde Lars fått tak i et lite seil, og da fikk vi straks en ide: I juli skal vi på gutteleir på Knattholmen , da tar vi prammen!

 Som sagt, så gjort! Etter at vi hadde lovet dem hjemme om å ta alle mulige forsiktighetsregler, rustet vi oss ut for den lange turen ut Vestfjorden til Knattholmen. Vi regnet ut at om vi startet tidlig om morgenen fra Nordbyen, skulle vi klare å komme fram til Knattholmen ved middagstider, selv om vi skulle bare ro hele veien. Men det vi håpet på var vind, helst god nordavind, for da kunne vi lense hele veien, d.v.s. ha vinden bakfra. Da kunne vi bare dovne oss og nyte sjølivets gleder, med munnspill og medbragte matpakker.

Matpakkene var et kapittel for seg. Det var jo krig og rasjonering. Det var bare ett slag brød å få kjøpt: et grovt, mørkt brød, som ikke smakte spesielt godt, men det var nå brød og mat, og så fikk en være glad til.

Brødet hadde en melblanding som gjorde at det ble mye luft i magen, med de konsekvenser det har. Som så mye annet under krigen, som egentlig kunne være svært så alvorlig, ble det i stedet moro av det. Denne sangen sitter fast den dag i dag:

Har du hørt det nye brø’,
har du hørt det kan du dø’
med en herlig klang
som av fuglesang,
har du hørt det nye brø’!

Men brødet var rasjonert. Du måtte ha med brødkort i butikken hver gang du skulle kjøpe et brød. Gutter i oppveksten kan spise brød i mengder. Var du virkelig sulten, og det var vi ofte, kunne du nesten spise et helt brød alene. Men Lars og jeg ordnet oss fint. Vi ba med oss en tredje gutt, Gunnar. Faren hans hadde bakeri!

Og turen ut Vestfjorden gikk som en drøm. En fin vind fra nordvest , «attapåtvers», skjøv oss framover forbi Rambergstupet, gjennom det smale Verjøsundet, ut til Tenvik, forbi Veierland og så omsider: Knattholmen!

 Knattholmen er et kapittel for seg. Den kunne jeg skrive en hel bok om. Tusenvis av gutter og jenter fra hele Vestfold har her opplevd det store sommereventyret, med en fin blanding av moro og alvor, flaggheising, fotballkamper og ikke minst stafetten «Knattholmen rundt» ,som innbefattet både løpe- og svømmeetapper.

Så fulgte det også noen plikter med: å være «kuli». Var du heldig, slapp du med å være «kuli» en gang, men noen ganger måtte du stille opp både to og tre ganger, som oppvarter, oppvasker eller som potetskreller. Det siste var i grunnen det hyggeligste, for da satt du i en stor ring med en bøtte poteter foran deg, og så sang vi:

Så lenge som poteter overhodet har et skrell,
så må der no’n til å skrelle dem for det kan de jo ikke selv.

Refr.: Vi satt ved samme spann,
med fingrene i vann,
vi skrella hele da’n
og vi var kun åtte mann.

Vi skrellet og vi skrellet i sinnsforvirret takt
og sine fingertupper fikk man ganske ødelagt.
Refr.: Vi satt ved samme spann…

Og vi skal rope hurra, og det skal skje med smell
når Edison har funnet opp poteter uten skrell!
Refr.: Vi satt ved samme spann…

 

KNATTHOLMEN - TØNSBERG, PÅ TOM MAGE !

 Men så var det hjemturen, og det skulle ikke bli fullt så lett. Det viste seg nemlig at vinden var akkurat den samme, bare med den forskjell at nå kom den forfra. Seilbåter med dyp kjøl liker godt den slags vind, men ikke prammer uten noe særlig kjøl. Dermed så ble det å ro. Dessuten hadde vi bestemt oss for å legge veien om Vrengen bro og Årøsund . Det var mye lenger enn leia ut Vestfjorden, men hadde vi først bestemt oss, så skulle det gjennomføres.

Problemet var ikke det at vi ble slitne, men at vi ble så forferdelig sultne. Å skulle ro på tom mage var ikke lett.

holme Da vi kom til Årøsund, så vi i fantasien hele brød foran oss. Butikken i Årøsund hadde stengt, likevel ba vi Gunnar, som hadde brødkort, om å gå opp til landhandleren og banke på døra: Vi var tre gutter som var så skrekkelig sultne. De skulle vel ikke ha et par brød. Jeg har kort!

Jamen kom Gunnar tilbake med to brød og tre sardinesker. Vi brøt brødene tvers av, det var ikke tid til å bruke noe kniv. Det smakte herlig! Innimellom jafsene av brød helte vi i oss fra sardinboksene. Vi var såpass underernært på fett, at «sild i olje» smakte som rene desserten!

Dermed kunne vi ro videre med godt mot. Munnspillet kom fram og alle leirsangene ble sunget om igjen. Selv med motvind gikk det greitt nå som vi hadde fått mat, først Årøsund, så Bjerkøsund, under Foynlandbrua og der framme så vi Kanalbrua.

Det begynte å mørkne, men nå kunne vi heise seilet igjen. Langs bryggene , med byen på den ene sida og Kaldnes på den andre ble vi helt overmodige, brølte og sang og seilte. Plutselig hørte vi et rop - på tysk:

«Halt, halt!!» Vi så opp bak seilet, og der, ombord på den tyske hjelpekrysseren «Rosario» sto en tysk soldat og siktet på oss!

Vi la roret brått over, og munningen på geværet ble senket. Så var det ikke bare sommer og sol likevel. Vi var et land i krig. Men guttedrømmen om «den store jordomseilingen» var blitt gjennomført, selv om det bare var Nøtterøy rundt!