Vi er i Øst-Afrika, i en liten landsby i Sudan. Solen slikker seg oppover åskammene. Det er brennende hett, bakken smertelig varm. Gresset som var ment å være grønt, er nå bare svidde tuster. Her treffer vi Sommaya, en 17 år gammel kvinne med et 6 måneder gammelt barn på armen. Barnet er sykt, og trenger konstant tilsyn. Sommaya er på vei for å hente vann, den daglige turen som tar henne 3 timer tur retur. Hennes mann døde av vannforgiftning, like før deres barn så dagens lys. Dette gjør hennes daglige kamp for overlevelse enda mer krevende.

”Huset” hennes består av strå og leire, og matrasjonene er minimale. Fremtiden ser alt annet enn lys ut for denne unge kvinnen og hennes barn, som sammen med 2,9 milliarder andre lever i fattigdommens jerngrep. Det vil si at de kun har 2 dollar eller mindre å leve for om dagen. 1,2 milliarder av disse lider under fattigdomsgrensen som vil si at de bare har 1 dollar eller mindre å leve for pr. dag. Dette kan forklares ved å si at de har ”manglende tilfredsstillelse av basisbehov”. Basisbehovene blir da sett på som tilgang til mat og drikke, klær, sosiale tjenester, husly og lignende.

Levekårene for mennesker i den tredje verden i dag, er langt fra tilfredsstillende. Millioner på millioner lever i dag under fattigdomsgrensen, med særlig begrenset tilgang på vann. Da vann er det viktigste et menneske trenger for overlevelse, er dette det viktigste for oss å nevne. Men også andre livgivende midler, som tilgang på mat, husly og sosiale tjenester er selvfølgelig også svært viktig for å kunne klare seg.

I Sudan, som er det største landet i utstrekning på kontinentet, er det svært dårlige vannforhold. Årsakene til dette kan forklares av flere vesentlige faktorer. Noen av disse er:

§ Lange distanser for å hente vann

§ Urent vann med dårlig kvalitet

§ Liten og dårlig kunnskap om bakteriefloraen i vannet

For å komme litt tettere inn på hvordan forholdene er for mennesker i den tredje verden i dag, har vi vært så heldige å få prate med Hanne Eidsnes, som sammen med familien har drevet med hjelpearbeid i en av verdens fattigste områder, Sør Sudan. Her var de i en periode på tre år.

Hun forteller oss litt om den store vannmangelen de lider av. I landsbyen hvor hun bodde måtte de gå flere kilometer for å komme til vann. Da de endelig kom frem til brønnen hadde vannet en rødbrunfarge lik jorden på bakken. Vannet var fylt med bakterier, noe de innfødte måtte ta til takke med.

Slike scenarier er ikke uvanlig. Vi har ovenfor gitt eksempler fra Sudan, men dette er bare for å skape et bedre og mer realistisk innsyn i hvordan situasjonen i U-land kan være.

Når man ser på levekårene i U-land generelt, er det også verdt å nevne de sanitære forholdene. Dette er også et område som sårt trenger hjelp utenfra. Det er da særlig mangel på gode toaletter som i hovedsak står i fokus.

I mange landsbyer i Afrika er det ikke uvanlig at man ”gjør sitt private” i busker like ved husene. At man ikke vasker hendene etter å ha vært på do, er heller ikke unormalt. For de fleste kan nok dette virke rart, mens det på den annen side er en del av realiteten til mange.

Man tenker gjerne at det å ikke vaske seg på hendene etter et dobesøk egentlig ikke spiller noen stor rolle fra eller til, men dette viser seg ikke å stemme. Dette skaper nemlig stor bakterieflora i landsbyene, og er med på å øke risikoen for sykdommer.

For å forbedre denne situasjonen trengs det helt enkelt latriner eller utedo. Vi må på best mulig måte forsøke å lære innbyggerne om spredningen av bakterier, og om hvor de bør plassere disse latrinene. Det beste er å unngå å plassere dem midt i sentrum av landsbyene, og heller i utkanten.

Først og fremst må vi lære dem hvorfor dette må gjøres, for det er nok ikke like enkelt for alle å legge om fra de vanlige rutinene. Hovedmålet med dette arbeidet bør være å bevisstgjøre dem på risikoene for sykdommer når man ikke legger vekt på hygieniske forhold. Vi må lære dem å forstå hva bakteriene gjør med dem, og om hva renslighet har å si for helsen deres. At de må vaske seg på hendene er ingen selvfølge for dem i utgangspunktet, men det kan læres om vi bare forteller dem hvorfor det gjøres.

”Kvaliteten på det vannet vi drikker, er kvaliteten på 80 % av kroppen din.”

Ofte når man hører snakk om vannproblemer i utviklingsland, får man lett assosiasjoner til uttørkede områder i Afrika. Men dette trenger nødvendigvis ikke å være tilfelle. Det er ofte nok vann, men kvaliteten kan være langt fra god nok.

Vi har her lyst til å gi dere innblikk i hva forurenset vann kan forårsake. Vi begynner med sykdommene. Svært mange av sykdommene som forekommer i u-land i dag, er vannrelaterte sykdommer. Særlig barn er spesielt utsatt.

Om ikke noe drastisk skjer i nærmeste fremtid, vil så mange som 76 millioner mennesker over hele verden dø som følge av disse sykdommene innen år 2020. Allerede i dag rapporteres det om 10 000 dødsfall daglig. Det er også vesentlig å nevne at levealderen er drastisk lavere enn i land som f. eks Norge.

Sykdommene som forårsakes av dårlig kvalitet på drikkevann, deles av en mann ved navn Bradley, gjerne inn i ”vannbårne”, ”vannvaskede”, ”vannbaserte” og ”vannvektoriserte” sykdommer.

Magesykdommen dysenteri er en av de mest utbredte vannrelaterte sykdommene vi kjenner i dag. Det er i hovedsak barna som rammes. Kort beskrevet er dysenteri blodig diaré, med høy feber, og hører til blant de farligste typer av diaré.

Guineaorm og Kolera er klassiske eksempler på vannbårne sykdommer. Disse erverves når en person drikker vann bestående av små infiserte krepsdyr. Det som må til for å stoppe spredningen av dette, er at vannet må renses.

Vannvaskede sykdommer forekommer som resultat både av dårlig personlig hygiene og kjøkkenhygiene. Resultatene av dette kan være hepatitt A og E, øyesykdommen Trachom, og forskjellige hudlidelser, som f.eks Scabies. Om man øker vanninntaket til en person, vil det være med på å forebygge disse sykdommene.

80 % av sykdommene en finner i utviklingsland, er vannbaserte.

Den sistnevnte gruppen er de vannvektoriserte sykdommene. Denne utvikler seg gjennom insekter som formerer seg i våtmarker. En av disse sykdommene, Malaria, kommer med en spesiell type mygg som har larver som er avhengig av stillestående vann. I dag er det denne sykdommen som tar flest liv blant afrikanske barn, og man regner med at omkring 1 million mennesker dør hvert år som følge av denne sykdommen.

Flere sykdommer vi vil nevne i denne kategorien, er Elveblindhet, Loa loa og Elefantiasis.

En annen oppsiktsvekkende observasjon når det gjelder bivirkninger av dårlige vann- og sanitære forhold, er at det er blitt observert lavere høyde på barn som har begrenset tilgang på vann, enn andre barn.

Noen forskere fra USA har foretatt en undersøkelse blant peruanske spedbarn, og studert hvor fort de vokste og hvor ofte og lenge de hadde diaré. Forskerne fant ut at barna med de dårligste vann- og sanitære forholdene, ble i gjennomsnitt 1 cm lavere enn deres jevnaldrene da de var to år gamle.

Dette høres kanskje ikke så alvorlig ut, men det resulterer i at barna ikke får tatt opp nok næringsstoffer for å utvikle hjernen skikkelig.

Forskerne fant også ut at de sanitære forholdene og vannkvaliteten henger sammen med risikoen for diaré og sunnere vekst hos barn.

”Hva kan vi gjøre?”

At noe må gjøres for å hjelpe til med å forbedre situasjonen i U-land, er ingen hemmelighet. Spørsmålene er bare: Hva kan vi gjøre, og hvordan? Vi har satt oss ned for å prøve å besvare disse spørsmålene. Det vi har kommet frem til, er at det er mulig å gjøre noe, om man bare er villig til å satse. Det finnes en rekke muligheter, og vi vil her presentere noen av disse for dere:

§ Saltvannsrenser

§ Hjelp til selvhjelp

§ Øremerking

§ Økt satsning på skolegang

§ Våkne opp!

Vi har i den siste tiden søkt etter informasjon om ny teknologi som kan forbedre vannkvaliteten. Et av forslagene vi kom over, fanget vår interesse. Et amerikansk firma ved navn ”AquaSonics International”, har utviklet en saltvannsrenser som omdanner sjøvann til rent drikkevann. Dette gjør de ved å sprøyte saltvann som en fin tåke av dråper inn i et kammer fylt med varm luft, der det lynraskt fordamper. Samtidig som dette skjer, faller saltet bokstavlig talt ned fra det fordampede vannet i form av små flak som legger seg i en haug ved bunnen av kammeret. Vanndampen er nå fri for salt og kan kondenseres til rent drikkevann. Det nyutviklede anlegget er i stand til å omdanne saltvann som er opptil fem ganger så salt som vanlig sjøvann. I tillegg omdanner anlegget nesten

100 % av alt saltvannet som helles i det, og det koster ikke mer enn 1-2 kr å gjøre 1000 liter saltvann om til drikkevann. Men dette krever at folk er villige til å gi for å hjelpe andre, uten å selv ta fordel av det. Dette vil i praksis si at satsing på slike maskiner ikke har noen økonomisk vinning for bidragsyterne. Hovedtanken vår er å hjelpe de som trenger det mest, og som ikke selv er i stand til å bidra økonomisk. Dette ser vi på som en investering i fremtiden.

”Hvis du gir en mann en fisk, har han mat for en dag. Men gir du ham en fiskestang, har han mat i lang tid fremover.”

Noe som også er viktig å satse på, er hjelp til selvhjelp. På denne måten sikrer vi at hjelpearbeidet fortsetter selv etter avsluttet oppdrag. Til dette trenger lokalbefolkningen å få delta i hva som skjer, og få kunnskap om hvordan det gjøres. Man må derfor samarbeide med innbyggerne på stedet, og skape en god kommunikasjon mellom begge parter. Det er viktig å lytte til lokalbefolkningen. For å nevne hva som kan skje dersom ikke kommunikasjonen er god nok, vil vi kort nevne et eksempel: Det er ofte kvinner og jenter i fattige deler av verden som må gå flere kilometer hver dag for å hente vannforsyninger. Denne vannhentingen stjeler mye av deres tid, og kunne heller blitt utnyttet til andre viktige gjøremål. For mange vil det være naturlig å tro at løsningen er å lage en brønn nærmere husholdningen. Dette stemmer ofte, men ikke alltid. For mange av disse kvinnene kan denne lange turen til brønnen være et fristed. Dette kan være et avbrekk fra barn, ektefelle, husarbeid og andre oppgaver. På turen kan de også få tid til å dele tanker og følelser med venninner, som kan være til psykisk oppbyggelse. Dette kan igjen kan føre til bedre humør og økt arbeidsinnsats. Om ikke kvinnene i dette tilfellet får komme med forslag til hva som kan gjøres, kan det resultere i mindre arbeidsglede og misnøye blant kvinnene. Arbeidseffektiviteten kan også synke.

Man må med andre ord først ta seg tid til å prate med lokalbefolkningen og se hvilke muligheter man har for å forbedre deres situasjon. Det er tross alt disse som vet mest om hva som må gjøres. For å gi et eksempel på dette, kan vi nevne utplasseringen av latrinene. Før man setter i gang dette arbeidet, er det lurt å forhøre seg med lederne i landsbyen for å få deres godkjenning. Det kan nemlig forekomme at disse lederne har sine utvalgte områder for ånder og lignende, både i og omkring landsbyen. Dette er viktig å ta i betraktning når man jobber med dette arbeidet.

En annen ting som vi ser på som viktig, er at det gjøres bedre øremerking av pengene. Dette betyr at pengene som er satt av til bestemte formål, her: forbedring av vannkvalitet, går dit de skal og at det kuttes ned på mellomleddene. Om vi får dette til å fungere, vil pengene bli utnyttet på en bedre måte, og resultere i at flere får den hjelpen de trenger.

At man våger å satse mer på barnas skolegang, er også vesentlig å ta med. Om innbyggerne får muligheten til å lære seg å lese og skrive, og om man har større satsning på realfag, vil det være større mulighet for at flest mulig kan være med på gjenoppbyggingen av deres eget land. De vil da ikke i så stor grad være avhengig av hjelp utenfra. Dette tror vi vil være positivt for dem, da de da vil føle seg mer delaktige i arbeidet mot deres egen fattigdom.

Men det viktigste av alt, er at vi i den vestlige verden våkner opp. Undersøkelser viser at det er de rikeste som skriker høyest, og overdøver ofte skrikene fra de som virkelig trenger det. Ut fra ”gullfiskprinsippet” ser vi dette tydelig.

”Vi opplever den samme sinnsstemningen når 1 million afrikanere dør av sult, som om titusen indere dør i en flom, som om et fransk ektepar blir drept på en teltferie, som om en svenske blir myrdet, som om naboen brekker armen, som om du selv mister gullfisken din.”

Dette begrepet viser klart hvordan holdningen blant altfor mange av oss har en tendens til å bli. Vi hører om katastrofer i den tredje verden hver dag, men slutter sakte men sikkert å bry oss. Vi må våkne opp og våge å tro på en forandring! For noe kan gjøres, om vi alle samarbeider. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle må reise ut i verden som hjelpearbeidere, eller donere bort flerfoldige tusen. Det er ikke det vi snakker om. Det vi snakker om er at alle kan være med å hjelpe, hver på sin måte. Noen kan bli faddere, mens andre som kanskje har større økonomisk kapasitet, kan være med enten som hjelpearbeider eller som økonomisk sponsor for dette arbeidet. Og har man ikke mulighet til dette, er det godt mulig at man kan sette seg ned med penn og papir, og skrive hva man har på hjertet for å sette denne saken på dagsorden. Det er alltid noe man kan gjøre, om man bare er villig.

”Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.”