Vannmangel – Et globalt problem?
Ӂ
sørge for at alle mennesker i utviklingsland får tilgang til rent vann og
tilfredsstillende sanitærforhold vil være det mest effektive enkelttiltaket man
kan sette i verk for å bekjempe sykdommer og redde liv”, uttalelsen kommer fra
Kofi Annan, FNs nåværende generalsekretær. [1]
Denne uttalelsen henviser til en situasjon i dagens verdenssamfunn der tilgang
til ferskvann slett ikke er noen selvfølgelighet. Kofi Annan påpeker den
prekære situasjonen i mange u-land, men utviklingen viser at også i-land har
tilsvarende problemer, og at noen steder øker problemene.
- Er vannmangel et globalt problem?
- Hva er årsakene til ferskvannsproblemene i de ulike verdensdelene? Finnes det eventuelt en fellesårsak?
- Hvilke konsekvenser har ferskvannsproblemer i hver enkelt verdensdel?
- Finnes det en global løsning på vannproblemene?
Den kjemiske formelen for vann er H2O. Av formelen kan man se at et vannmolekyl består av to hydrogenatomer og et oksygenatom. Vannmolekylet er et vinklet molekyl, som består av polare kovalente bindinger. Grunnet vinklingen er molekylet en såkalt dipol, noe som forklarer hvorfor vannmolekylet er polart, og skaper de spesielle vannmolekylbindingene. Disse bindingener sterke, altså må det mye energi til for å bryte dem. Dette gjør at H2O-molekyler er svært stabile.[2] Blant vannets viktigste egenskaper er evnen til å løse opp salter og å utjevne temperaturforskjeller på jorden gjennom f. eks: smelting og kondensasjon[3]. Kokepunktet til vann er 100° C og frysepunkt/smeltepunkt er 0° C. (Centigradsskalaen er brukt gjennomgående i prosjektet)
Vann forekommer i tre former: fast form, flytende form og i gassform. I fast form treffer vi vannet som is, rim, snø eller hagl. I flytende form er vannet enten ferskvann, saltvann eller regn. Gassformen av vann er bedre kjent som vanndamp. Drikkevann er ferskvann.
Vannmengden er konstant. Altså kan ikke vannet brukes opp. Dette er på grunn av den ”hydrologiske sirkelen”, også kjent som vannets kretsløp. Se under:[4]:
På figuren ser man vannets bevegelser. Man ser hele prosessen fra vannet kondenserer, faller som nedbør, og hvilken vei det tar på landjorden. Alt vann som ikke er hav, er ferskvann. Havvannet er salt, derav navnet saltvann.
Ca. 70 % av jordens overflate består av vann. Dette skulle tilsi at planeten vår jorden, heller burde vært kalt vannet, eller havet! Atmosfæren er i stand til å ta opp omtrent 4 % volumprosent vann ved fordamping, og tilsvarende avgi dette som regn, snø eller hagl ved trykkforandringer eller temperaturforandringer i atmosfæren.[5]
Av de 70 % av jordens overflate som består av vann, er ca 2,53 % ferskvann. Altså en svært liten del. Ferskvann er vann som inneholder små mengder salter. Over 2/3 av verdens ferskvannsreserver finnes som is. Da enten som isbreer eller man finner den i ismassivene på Arktis, Antarktis og Grønland. Resten av vannet finnes i elver, sjøer, sumpområder eller som grunnvann.[6] Grunnvannet er den viktigste ferskvannskilden. Ca 30 % av det tilgjengelige ferskvannet er grunnvann. Elver og innsjøer dekker kun 0,3 % av grunnvannet, mens 0,9 % ligger fryst som permafrost i bakken.[7]
Selv om 2,53 % ferskvann høres lite ut, så dekker denne ferskvannsmengden ved en rettferdig fordeling vannbehovet til hele verdensbefolkning. Faktisk ville hvert menneske ha tilgang til 20 000 liter vann om dagen. Dette belyser et stort problem, den urettferdige fordelingen. I Norge har hvert enkelt individ tilgang til ti ganger så mye rent ferskvann som det verdensgjennomsnittet har. Motsatte eksempler finner man i Nord-Afrika, hvor den gjennomsnittlige vannmengden kun er 1300 liter om dagen, altså ca 1/16 del av verdensgjennomsnittet.[8]
Viktigheten av ferskvannstilgang er stor.”Vann er grunnlaget for alt liv” er en setning man hører fra tid til annen. Og ferskvann er uten tvil en særdeles viktig kilde til liv. For eksempel består menneskekroppen av ca 70 % vann, og kroppen trenger en tilførsel på minst 2 liter om dagen, noe som tilsvarer den mengden vann kroppen kvitter seg med gjennom svette, pust og urin. Får ikke kroppen tilført vann, oppstår en tilstand av tørsthet, og går mennesket over lengre tid uten vann, vil det ikke overleve. Når mennesket føler tørsthet er det et signal fra kroppen om at den har en trang til å drikke vann eller en vannholdig løsning, Dette skjer fordi konsentrasjonen av salter og andre løste stoffer i blod og vevsvæske blir større enn det normale. Her ser man igjen en av vannets viktigste egenskaper, nemlig evnen til å løse salter. [9]
En annen av ferskvannets viktigste oppgaver finner man i jordbruket. Mye av jordbruket verden over, baserer seg på større eller mindre grad av nedbør. Problemet med nedbør som vanningskilde, er det varierende og usikre klimaet. Dette har ført til at irrigasjon blir stadig viktigere. Omtrent 70 % av verdens vannforbruk finner man nettopp i jordbruket. Når det snakkes om matmangel som problem, er ofte bakgrunnen umulige produksjonsforhold, blant annet på grunn av mangelen på tilgang til vann.[10]
Økt vannforbruk er i hovedsak grunnlaget til to problemer i jordbruket, enten at grunnvannsnivået i et område synker eller at grunnvannsnivået stiger. Det førstnevnte problemet kan forekomme dersom det tas ut for mye vann av et område, slik at grunnvannsnivået blir så lavt at grunnvannet i kystnære strøk blandes med havvann som strømmer inn. Da vil saltnivået i jorda bli så stort at matproduksjon er uaktuelt. Det motsatte problemet skjer ved for stor kunstig vanntilførsel. Da kan resultatet bli at grunnvannsnivået stiger, og at salter i jorden presses opp til de øverste jordlagene, og saltinnholdet i den dyrkede marken blir for stort, noe som gjør matproduksjon umulig.[11]
Ved siden av jordbruket er ferskvannsforbruket størst i industrien og husholdningen. Omtrent ¼ av vannforbruket i verden finner man i industrien. Samtidig er det industrien som er en av de verste synderne med tanke på forurensing av ferskvannet. Forbruket i husholdningene er på ca. 8 %. Med husholdningsforbruk menes klesvask, oppvask, matlaging, drikkevann og hygiene. [12] Verdens gjennomsnittlige vannforbruk er altså delt inn i tre hovedbolker. Se figur: [13]
Andre bruksområder for vannet er i vannkraftproduksjon. Der er vannet drivkraften i energiskapningen. Vannkraft er blant annet en av de viktigste energikildene i Norge.
Snakker man om vannets egenskaper kan det være interessant å se på vannets symbolske verdi. I kristendommen har for eksempel syndefloden en viktig rolle. Dåp er et viktig ritual i flere religioner som kristendommen og jødedommen.
I filosofien var vannet fra historiens begynnelse av, regnet som en av tilværelsens grunnsteiner. Thales (585 f.kr), en av verdens første filosofer er kjent for utsagn som ”Alle prinsipp og innerste vesen er vann” og ”Verden hviler på vann”. Altså bekrefter vannets symbolske verdier også posisjonen og viktigheten til elementet vann. De symbolske verdiene understreker de mangfoldige egenskapene vann har og har hatt for mennesker opp gjennom tiden.[14]
Vann er uten tvil en av våre viktigste ressurser, kanskje den aller viktigste. Dessverre er det slik at rundt omkring i verden i dag er vannsituasjonen svært ulik. Gjennom denne oppgaven skal vi derfor gå inn i de ulike verdensdelene og analysere vannsituasjonen der. Deretter skal vi sammenlikne analysene fra de ulike verdensdelene med hverandre, for eventuelt å finne likheter og ulikheter, særlig når det gjelder årsaker, konsekvenser og potensielle løsninger på vannproblemet.
Oseania:
Oseania, ofte kalt bare Australia, er en verdensdel som består av land og øygrupper i det sørlige og midtre Stillehav. De mest sentrale statene i verdensdelen er Australia, New Zealand og Papua Ny Guinea.
Verdensdelen Oseania kan deles opp i 4 ulike deler grunnet geografiske forskjeller:
- Australia – Består av Australia og noen øygrupper.
- Melanesia – Består i hovedsak av øygrupper, blant annet Papua Ny Guinea. Ligger rett nord for Australia.
- Mikronesia – Består av de nordligste mindre øygruppene i Stillehavet.
- Polynesia – Ligger øst for Australia, og består av New Zealand og små øygrupper som Samoa og Tonga.[15]
Vannsituasjonen i verdensdelen kan i hovedsak inndeles i to: den kontinentale situasjonen i Australia og situasjonen på de lavtliggende øygruppene. Kjennetegnet for begge delene er at vannsituasjonen ikke er prekær, andre miljøforhold som den globale oppvarmingen og dens følger er mer aktuelle for Oseania som verdensdel.
Australia er preget av at den sørlige vendesirkelen skjærer nesten midt over landet. Av den grunn ligger deler av landet i tropesonen, og den andre delen ligger i den tempererte sonen. Altså betyr det at høytrykksbølgen som går rundt jorden på 30° sør fører til at store deler av landet får lite nedbør, resultatet er de tre store ørkenene: Great Victoria, Great Sandy og Simpsonørkenen. Allikevel er klimaet i det østlige Australia, regionene Queensland og
New South Wales fuktig. Dette på grunn av sørøstpassaten.[16]
De geografiske forholdene i Australia har holdt seg forholdsvis like over lang tid, noe som påvirker vannsituasjonen i landet. Flesteparten av Australias innbyggere er etterkommere av innvandrere fra 1800 og 1900-tallet. Innvandrerne valgte selvsagt å bosette seg i de mest gjestmilde strøkene av landet. I hovedsak i nær tilknytning til vann. Altså har bosettingsmønsteret hatt stor betydning for vannforsyning i Australia.
Dagens moderne Australia står overfor visse problemer. Blant annet er delstatene New South Wales og Queensland veldig befolket, og befolkningen så konsentrert, at det går utover grunnvannsnivået. Allikevel klarer den årlige nedbørsmengden å dekke dagens befolkning. Problemer vil derimot oppstå hvis befolkningen øker kraftig over en rask periode, slik at nedbørsmengden ikke klarer å svare befolkningsveksten.
Australia vil også kunne komme dårlig ut av en eventuell videre global oppvarming. En videre global oppvarming vil få konsekvenser for El Ninõ og dens løp, noe som vil kunne påvirke strøm og vindforhold i hele Stillehavet. Særlig passatvindene og den sørlige ekvatorielle havstrøm påvirker det forholdsvis gjestmilde klimaet i de østlige strøkene av Australia.[17] Dette mulige problemet viser litt av de konsekvensene miljøforurensing har globalt. Australia er ikke selv årsaken til problemet, og vil også være avhengige av at verdenssamfunnet tar ett felles ansvar og reduserer sine utslipp av blant annet klimagasser, for at utviklingen ikke skal bli negativ.
Et annet problem Australia har, er at bosettingene ikke bare er konsentrerte, men at også utkantstrøkene stadig avfolkes. I likhet med befolkningsvekst er også urbanisering en trussel mot god vanntilførsel til folket. Så sant befolkningsmengden i visse områder, er tilførselen av nytt vann nødvendig for at det ikke skal gå utover grunnvannsnivået i større grad.
Australia la seg tidlig i bresjen for å kunne forbedre egne vannforhold. Allerede på 1960-tallet var Australia med på forsøk på å fremprovosere regn gjennom ”dyrking” av skyer. Forsøkene gikk ut på å sprøyte blant annet tørris eller sølvjodid inn i allerede eksisterende skyer.[18]
Stillehavsøyene har et heldig klima. De fleste av øyene ligger i et tropisk belte. Klimaet er altså tropisk, altså er temperaturen høy og tropisk klima er ellers fuktig.[19]
Stillehavsøyene står overfor flere framtidige problemer. Dette grunnet den geologiske oppbygningen av øyene. Disse øyene er i hovedsak små og lave. Dette gjør at disse øyene er svært utsatte overfor klimaforandringer og geologiske forandringer. Fortsetter den globale oppvarmingen å forårsake en økt smelting av isen ved polene, vil havnivået kunne komme til å stige raskt det neste århundret. Med bakkenivå på høyde med havnivå vil en økning av havnivået med kun en meter være dramatisk. Ferskvannsressursene som fra før er få, forsvares kun av en tynn jordbunn. I noen tilfeller kan til og med regnvær være ødeleggende. En eventuell hevelse av havnivået vil uten tvil være katastrofal for ferskvannsressursene på øyene. I verste fall kan øyene forsvinne helt fra jordens overflate. Stillehavsøyene er derfor tvunget til å være vitner til det som skjer, uten å ha noen påvirkningskraft. Den eneste utveien vil være at verdenssamfunnet tar ansvar og senker sine utslipp av CO2 og andre klimagasser, og at temperaturen ved polene går ned slik at issmeltingen stopper opp.[20]
Oseania er på mange måter den privilegerte verdensdelen. Lavt befolkningstall, liten befolkningstetthet, og heldig klima fører til at vannsituasjonen ikke er prekær. Tilgangen til og å tilførselen av ferskvann er jevn grunnet det tropiske klimaet (unntatt vest og innlands Australia). Den fremtidige vannsituasjonen er derimot mer spennende. Hvordan situasjonen i verdensdelen vil være om femti år er litt usikkert. Dette grunnet blant annet El Ninõ, og følgene med mer usikkert klima og forandring av vinder og havstrømmer. Særlig er situasjonen interessant for de lavest beliggende Stillehavsøyene.
Asia
Asia
skiller seg ut som den klart største, og klart mest folkerike verdensdelen. På
grunn av Asias enorme utstrekning varierer klimaet mellom tropisk i sør og
arktisk i nord. De mektige sentral-asiatiske fjellkjedene danner et tydelig
klimaskille. De fuktige, varme luftmassene fra det indiske hav klarer ikke å
forsere den øst-vest orienterte fjellmuren, og mesteparten av Asia får et
ekstremt innenlandsklima. I Kina derimot trenger fuktig havluft fra Stillehavet
langt inn i landet, for her danner ikke fjellkjedene uoverstigelige barrierer[WE1].[21]
Verdensdelens enorme utstrekning gir naturlig nok rom for utrolig varierte sosiale, politiske og naturgitte forhold. Å finne noen tydelige fellestrekk for Asias nåværende vannsituasjon er dermed meget vanskelig. På FNs hjemmesider finner man allikevel noen fakta. Blant annet kan man lese at Asias vannforbruk har økt fra 600 til 5000 kubikk kilometer fra 1900 til 1980. Med forholdsvis små vannmengder som er ujevnt fordelt fører det økte forbruket til stort press på de tilgjengelige vannressursene. I tillegg vil deler av Vest- og Sør-Asia oppleve å få en stadig større vannmangel.2
FNs internasjonale år for ferskvann var nylig i 2003. På hjemmesidene tilknyttet dette prosjektet finner man ganske så dyster lesing tilknyttet Asia. Man ha kommet frem til at Asia huser 60 prosent av verdens befolkning, men har bare tilgang på ca 36 prosent av verdens ferskvannsressurser. I tillegg bor 80 prosent av verdens befolkning uten tilgang på tilfredsstillende sanitære forhold i Asia. Da er det heller ingen tvil om at verdensdelen står ovenfor meget store utfordringer når det gjelder vannressursene i de kommende årene.3 At dette vil berøre ekstremt mange mennesker er ikke vanskelig å forstå.
Asia står som sagt ovenfor mange og tøffe utfordringer både i dag og i tiden fremover. Det er mange ting man kan sette fokus på, men det er særlig noen prosjekter og konflikter tilknyttet ferskvannsressurser en legger merke til.
I Kina finner man en av de mest omtalte damutbyggingene i verden. Dette prosjektet har fått navnet ”Three Gorges” på engelsk, eller ”Tre Kløfter” oversatt til norsk. Behovet for vannkraft krever at det bygges demninger som i stor grad skader miljøet. "Trekløftsdammen" vil bli verdens største og bygges på Yangtze floden. På grunn av dammen vil 1,1 millioner mennesker måtte flytte, og 153 byer og tettsteder og 28 700 hektar med dyrket mark vil bli oversvømmet. 4 Andre kilder hevder at nærmere 2 millioner kinesere vil måtte tvangsflyttes som følge av utbyggingen. 5 Kinas enorme vannkraftpotensiale sammen med en rask økonomisk vekst gjør slike vannkraftprosjekter mer aktuelle for myndighetenes del.
(Trekløftsdammen over
Yangtze floden)
Urbanisering og tilgang på ferskvann henger nøye sammen. I Asia øker bybefolkningen 4 ganger så raskt som befolkningsøkningen. Dermed holder vannforsyningen på å bryte sammen i mange byer. Bangkok og Beijing er to omtalte eksempler på dette. Beijings daglige vannbehov ble hundre ganger større fra 1950 til 1980. Som en følge av dette har grunnvannstanden sunket så mye at man har vurdert å flytte hele hovedstaden. Keiserkanalen som er verdens lengste menneskeskapte vannvei vurderes omgjort til hovedtransportsystem for vannforsyning til byen. I Bangkok har grunnvannsspeilet sunket med 25 meter siden 1950.1 En slik utvikling er åpenbart uutholdelig for Asias ferskvannsressurser, og viser tydelig hvordan urbanisering og forbruk av livsviktige vannressurser henger sammen.
Kampen om tilgang på ferskvann kan ofte være en utløsende faktor for alvorlige konflikter også i Asia. Konflikten mellom de to atommaktene India og Pakistan har de siste to årene blitt hetere. Konflikten om Kashmir involverer de to atommaktene India og Pakistan. Stridens kjerne er det lille, strategiske fjellandet Kashmir. Både Pakistan og India krever råderett over Kashmir, som i dag er delt mellom de to landene. Pakistan er sosialt og økonomisk avhengig av Indusvassdraget som har sitt utspring i den indiske delen av Kashmir. 2 På FIVAS (Foreningen for Internasjonale Vann- og Skogstudier) sine hjemmesider kan vi lese om hvordan denne konflikten på mange måter dreier seg om retten til å disponere disse vannressursene. Et annet eksempel er hvordan India og Bangladesh strider om vannressursene fra Ganges, indernes hellige elv.3
Man bør også nevne at Asia, og særlig Sørøst-Asia sliter med stor forurensning. Overforbruket av naturressursene er i ferd med å gjøre ubotelige skader i Sørøst-Asia. Samtidig er forurensningsproblemene er en stor trussel mot folks helse, og utkommet fra jordbruk og fiske er blitt dårligere. Vannforurensingen i Asia kommer først og fremst av utslipp av skadelige stoffer fra industri og bruk av kjemikaler i jordbruket. 4 Forurensing av elvene har blitt et stort problem. Elvene Ganges og Bagmatielva er aktuelle eksempeler der den mest alvorlige forurensingen kommer fra fargeriene ved elvebredden og fra kloakkutslipp. 5 Det er et kjent faktum at elevene også forurenses ved at mange hinduer legger sine avdøde i flåter på elven, eller sprer asken deres ut i vannet slik dødsritualet skal utføres.
I innledningen om Asia ser man allerede at verdensdelens utsikter for det 21. århundre er heller dystre. Vannforbruket er mange ganger større enn for noen tiår tilbake, og det fortsetter bare å øke. Økningen av vannforbruk ser heller ikke ut til å ta utgangspunkt befolkningstilveksten. Særlig urbanisering, industrialisering og en mer åpen økonomisk politikk fører til et stigende vannforbruk per person. Disse tre trendene bidrar samtidig til økt vannforurensing. Grunnvannsspeilet synker også i mange land på grunn av overutnyttelse av grunnvannet. Man har også sett at kampen om vannressurser kan bidra til opptrapping av alvorlige konflikter. Når man til slutt vet at 80 prosent av verdens befolkning uten tilgang på tilfredsstillende sanitære forhold bor i Asia, tyder alt sammen på at situasjonen er kritisk.
Afrika
Dette
er den nest største verdensdelen, 30 330 000 kvadratkilometer stort.
Omtrent 22 prosent av verdens totale land areal. 12 prosent av verdens
befolkning bor i Afrika. Det vil si rundt 642 millioner mennesker. Kun Asia har
flere[22].
Kontinentet strekker seg hele 8050 kilometer fra nord til sør. På det bredeste
strekker det seg hele 7560 kilometer fra øst til vest. Afrika har en kystlinje
som er 30 490 kilometer lang[23].
|
Bilde:
klimaet i Afrika |
Afrika er det mest enhetlige kontinentet i verden når det kommer til klima, dette hovedsakelig på grunn av de kjølige havstrømmene, samt mangelen av fjellkjeder. Verdensdelen har store tørre områder som Kalahari og Sahara.
Det er et kontinent fylt av kontraster, både geografisk, sosialt og politisk. Verdensdelen deles ofte inn i tre deler, det nordlige, det sentrale og det sørlige platået. I nord er Sahara dominant, denne ørkenen strekker seg fra Atlanteren i øst, til Rødehavet i vest, Middelhavet i nord og helt sør til Sudan. Sahara dekker ¼ av Afrika. Andre markante landemerker er Atlasfjellene i nordvest. Disse strekker seg fra Marokko og helt inn i Tunisia. Chad sjøen er plassert i sentrum av det nordlige platået. De to andre platåene ligger i sentralvest og sør i Afrika, og dermed også mye høyere over havet. Der ligger blant annet Kalahari ørkenen og Drakensberg Fjellene. De høyeste delene av Afrika ligger i øst.
Folketallet i Afrika øker selv om levealderen mange steder er ekstremt lav. De mest folkerike områdene finner man sør for Sahara. Dette er et kontinent herjet av borgerkriger og konflikter. Årsaker til dette er blant annet koloniseringen. Kolonimaktene delte Afrika med linjal. Resultatet ble en verdensdel med rundt 50 land, men med 500 forskjellige etniske grupper.[24]
Politisk sett har Afrika ofte opplevd dårlig lederskap, blant annet Ugandas Idi Amin, som styrte landet med jernhånd og førte landet ut i økonomisk og politisk kaos[25]. Apartheid i Sør-Afrika er et annet eksempel, men Afrika har også fostret Nelson Mandela, den tidligere president i Sør Afrika, og FNs Generalsekretær Kofi Annan.
Vann har en litt annen verdi i Afrika enn her i Skandinavia, det kan gå år før det regner visse steder i Egypt, hvor omtrent 96 prosent av landet er tørr sand. [26] Hovedstaden Kairo har rundt 20 millimeter regn i året. Tilsvarende kan vi se på Etiopia, som har 500 millimeter i sine laveste regioner, men kan få som mye som opp til 1800 millimeter i høyere strøk. Forskjellen er altså stor. Det som gjør nettopp denne sammenligningen så interessant er Nilen. Som strømmer igjennom begge landene.
|
Bilde: Oversiktlig fremvisning av elven Nilen |
Afrika er ikke et vannfattig kontinent. De har verdens lengste elv, Nilen, den strekker seg hele 6671 kilometer. Denne elven dekker vannbehovet i den nord østlige delen av Afrika. Den stammer fra to kilder. Den Blå Nilen kommer fra T’ana sjøen i Etiopia, mens den Hvite Nilen
kommer fra Victoriasjøen i det østlige Afrika. Elven renner
nordvest helt til Middelhavet.
Elva Kongo er en annen, den er 4670 kilometer
lang. Elven drenerer store deler av det sentrale Afrika. Elva Niger er den
tredje elven på over 4000 kilometer i Afrika. Den tredje største innsjøen i
verden, Victoriasjøen, ligger også i Afrika.
Kampen om Nilvannet er en av de mest markante
vannproblemene i det moderne Afrika. Selve Nilen renner igjennom Uganda, Sudan
og Egypt, men den Blå Nilen har sitt utspring i Etiopia. 80% av Nilvannet kommer
derifra. Den Hvite Nilen kommer fra Den Demokratiske Republikken Kongo og
videre gjennom Victoriasjøen.
Nilen er sentrum for noen politiske
stridsspørsmål. Tanzania og Egypt er uenige om hvor Nilen egentlig starter.
Årsaken er at Tanzania ser på en bestemt bielv som at den skulle være nasjonal,
derimot mener Egypt at denne elven er en del av Nilen. Samtidig er forholdet
til Etiopia skjerpet, landet er på mange måter et vanntårn for landene langs
Nilen. Egypt ønsker nødig at Etiopia foretar seg noe, da dette kan påvirke
Nilen.
En av de få avtalene gode avtalene som
eksisterer er avtalen mellom Egypt og Sudan, denne ble inngått for over 40 år
siden. Men i 2025 regner ekspertene med at det vil bo over 600 millioner
mennesker i vassdraget mot mindre enn 100 millioner i 1959.[27]
Det er selve fordelingen av vannet som byr på
problemer. Det er en nærmest umulig oppgave å porsjonere ut de ca. 84
milliarder kubbikkmeterne med vann som gjennomsnittlig renner igjennom
vassdraget. Nesten samtlige land rundt Nilen har planer om utbygging. Under
oljekrisen i 1970-årene ble det foreslått i det Kenyanske parlamentet at man
skulle selge Nilvann, som en slags gjennytelse på en overpriset olje. Uganda
har utrykket ønske om å utvinne sin vannkraft.
Egypt påstår at de har krav på over halvparten
av alt vannet. De begrunner dette med at de trenger vann mer enn de andre
landene, de importerer for mye korn, og som en løsning på dette foreslår de
nettopp å vanne ørkenen slik at de heller kan skaffe seg korn selv. Kort så kan
man si at det Egypts fremtid avhenger av at Nilen gir dem en stabil mengde
vann.
Problemet er altså ikke mangel på vann, men den
ujevne fordelingen av mengdene over kontinentet. Folk i tørre strøk mangler
vann, mens andre lever i overflod. De siste årene har det blitt bygget et
antall dammer og reservoarer for nettopp å skape kunstig vanntilførsel slik at
landene rundt de aktuelle områdene kan nyte godt av den hydroelektriske
energien. På basis av Afrikas mange elver og fossefall har man kommet til den
konklusjonen at Afrika faktisk har 40 prosent av hele verdens hydroelektriske
energikilder.[28]
Sør-Amerika
Sør-Amerika
utgjør den sørlige delen av det amerikanske kontinent. Størstedelen av
kontinentet ligger sør for ekvator og strekker seg hele 7200 km fra nord til
sør og 5300 km fra øst til vest. Dette fører til at det er store
klimavariasjoner i Sør-Amerika. Et eksempel på dette ser vi kontrasten mellom
det nedbørsrike Amazonas i nordlige deler av Brasil og Atacamaørkenen i
nordlige deler av Chile. [29]
I Amazonasområdet i Sør-Amerika finner vi verdens største regnskogsområder. Det er her man regner med å finne kurene til fremtidas sykdommer, dette er et viktig argument i kampen for å bevare regnskogen. Årlig forsvinner hele 30-40 000 km2. Grunnen til artsmangfoldet i regnskogen finner vi blant annet i nedbørsmengden i området årlig. Sør-Amerikas mest nedbørsrike område, med 2000mm årlig, finner vi blant annet i de indre delene av Amazonas og i de vestlige tilgrensende områdene.[30]
Passatene er også utslagsgivende når det gjelder klimaet i nordlige deler av Sør-Amerika. Passatene er stabile vinder som kommer fra de stabile subtropiske høytrykksonene. Vindene beveger seg inn mot ekvator fra både den nordlige og sørlige halvkule. På den nordlige halvkule har man nordøstpassatene og på den sørlige halvkule har man sørøstpassatene. De stabile passatene beveger seg inn mot ekvator, men på grunn av corioliseffekten blir de avbøyd mot venstre på den sørlige halvkule og mot høyre på den nordlige halvkulen. Corioliseffekt sier at all fri bevegelse vil bevege seg enten mot høyre eller venstre alt ettersom man befinner seg på den nordlige eller sørlige halvkule.[31] Denne effekten er særdeles viktig for klimaet i Sør-Amerika. Effekten fører til at fuktige vinder med nedbør blir sent fra Atlanterhavet og inn mot nordlige deler av Sør-Amerika. Slik er altså passatene med på å påvirke næringsgrunnlaget i nordlige deler av Sør-Amerika.
Når det gjelder tilførselen av vann som nedbør til Sør-Amerika er også fjellkjeden Andesfjellene viktig. For på Sør-Amerikas vestkyst grenser to litosfæreplater til hverandre. Nzachplaten og den Sør-Amerikanske platen støter mot hverandre her. Her skjer dette sammenstøtet som en subduksjon. Den ene litosfæreplaten, Nzachplaten, møter en kontinentplate, den Sør-Amerikanske platen, og blir bøyd under denne. Dette fører til heving av terrenget som en følge av den vulkanske aktiviteten som oppstår i sammenstøtet mellom de to litosfæreplatene. Andesfjellene er altså med på å påvirke nedbørsmengden i de østlige delene av Sør-Amerika. For når varm luft stiger slipper den ut vannet den holder på, som en følge av at luften blir presset over Andesfjellene og dermed avkjølt. Denne orografiske nedbøren og passatene er altså sammen med på å bidra til at årsnedbøren er høy i de indre delene av det nordlige Sør-Amerika. [32]
(Andesfjellene)
Det er ikke bare på grunn av nedbøren at Amazonasområdet med sine grensetrakter er fruktbar. For store deler av det nordlige brasilianske lavlandet er drenert av Amazonaselven med tilhørende grenseelver. Hele 6400 km utgjør dette elvesystemet, og blir dermed verdens nest største. I de nordligste delene av Sør-Amerika dreneres jorden av den store elven Orinoco. Paraguay-Parana med sine sideelver utgjør elvesystemet som regulerer store deler av områdene sør for Paraguay, Brasil og vest for Uruguay. På denne måten er vanntilførselen og næringsgrunnlaget sikret i store deler av lavlandet i Sør-Amerika gjennom disse omfattende elvesystemene. [33]
(Amazonaselven, Brasil)
Værfenomenet El-Ninõ er også med på å påvirke den klimatiske situasjonen på vest kysten av Sør-Amerika. Dette fenomenet har blitt verdenskjent for mye ekstremt vær. El-Ninõ opptrer med 2-7 års mellomrom. Fenomenet oppstår da oppvarmet vann stues opp i den vestlige delen av stillehavet. El-Ninõ utløses da havstrømmene i vest ikke lenger klarer å holde på overskuddet av varmt vann. De oppvarmede vannmassene velter da som en bølge inn langs ekvator mot Sør-Amerika og til dels Nord-Amerika. Dette forårsaker fordamping av varmt vann, noe som fører til at det blir dannet skyer og regn. Effekten er kraftig og det kommer unormalt mye regn. Jordskred og leireskred er resultatene i blant annet Chile og Peru.[34]
Befolkningen i Sør-Amerika er ujevnt fordelt. Hovedsakelig er befolkningen spredd rundt langs kystområdene, de indre delene av Sør-Amerika er stort sett ubebodd. Bosetting i indre deler av landet skjer i stor grad rundt elver og vannveier. Den strategiske plasseringen av byer rundt om Amazonaselven vitner om dette. Dette har utvilsomt høstet fordeler og ulemper gjennom historien. I dag er flommer et stort problem i Sør-Amerika, noe som fører til tap av menneskeliv og økonomiske ressurser. [35] [36]
Tilførselen og tilgangen på vann i Sør-Amerika er altså generelt god. Likevel foreligger det enkelte vannkonflikter mellom urbefolkningen, indianerne, og befolkningen ellers. Et eksempel på dette finner vi i Paraguay. Her har en gruppe indianere nylig stått frem og bedt om at utnyttingen av naturen og vannkildene stoppes. [37] Her ser vi altså fortsatt resultater av den århundrelange kampen mellom urbefolkningen og kolonister.
Grunnvannstilførselen alene foreligger det relativt lite forskning på. Men i de senere år har man blitt mer bevisst på viktigheten av grunnvannet. Forurensning av de grunnvannsressursene som foreligger er noe av det man er redde for. [38]
Nord-Amerika
Tidligere
omtalte man Nord og Sør-Amerika som en verdensdel. Dette har man i den senere
tid gått bort i fra som en følge av de kulturelle forskjellene mellom de
industrialiserte landene og fattige u-landene. I dag er man ikke fult ut enige
i hvor grensen mellom Sør og Nord Amerika.[39]
Vi vil derfor presisere at vi omhandler området Latin-Amerika som en del av
Nord-Amerika.
Nord-Amerika blir på mange måter et mangfoldig kontinent, både når det gjelder kultur og klima. Det strekker seg fra Panama i sør til Grønland i Nord. Her vil vi begrense oss til å se på Mexico og USA som et representativt utvalg for resten av kontinentet. Dette slik at vi skal kunne trekke noen store linjer slik at vi blir i stand til å sammenligne data tilslutt.
Når man tenker på vannproblematikk i USA tenker man først og fremst på de vestlige delene av landet. Her er årsnedbøren forholdsvis beskjeden. Jordbruket blir derfor vannet med kunstige vanningsanlegg i disse områdene. Tiltider har dette ført til overpumping, og grunnvannet har sunket med 30 meter de siste 50 årene i blant annet Texas. Dette medførte store problemer for den kunstige vanningen i disse områdene. Det ble for dyrt å fortsette denne utviklingen, så man reduserte derfor den kunstige vanningen fra å omfatte 24 millioner mål til å omfatte 16 millioner mål jord. Her ser vi altså et eksempel på en menneskelig inngripen i vannets kretsløp, og konsekvensene av dette.[40]
Løsningen på vannproblematikken i det vestlige USA har oppgjennom historien ligget i teknologien. Vannplanleggere og vanningeniører har skapt store kunstige elver gjennom ørkenlandskapet i vest. California River Aqueduct er et eksempel på dette. Den siger sakte gjennom delstaten Arizona og leder på denne måten vann ned til de sørligste delene av California. Tanken om å gjøre den vannfattige vesten frodig har av mange blitt satt i sammenheng med den amerikanske drømmen.
USA har altså opp gjennom historien gjort seg avhengige av å kunne lede vannet eller å demme det opp der det var ønskelig. Hoover-dammen står i dag igjen som et symbol på vannkontroll og er kjent over hele verden. Den var på mange måter forutsetningen for at byer som Los Angeles, Las Vegas og San Diego, kunne bli de storbyene de er i dag. Det ble beskrevet som et mirakel da denne dammen ble bygd i 1930 årene som et ledd i Roosvelts New Deal politikk. Man kan også si at den gamle drømmen om å gjøre vesten frodig, ble gjort til virkelighet gjennom denne reguleringen av Colorado-elven.[41]
Colorado-elven strekker seg fra det nordlige Colorado og gjennom deler av Arizona, Utah, og California.
(Coloradoelven fra start til
slutt)
Vannmassene krysser tilslutt grensen til Mexico for så å munne ut i ”Gulf of California.” Reguleringen skjedde for å skaffe drikke vann, vann til jordbruket, og for å kunne nyttegjøre seg av vannkraften som elektrisitet. For å nyttegjøre seg av elven bygde man dammer. De fleste av disse er bygd av selskapet ”the US Bureau of Reclamation”. [42]
Konsekvensene av denne massive statlige reguleringen av vannressursene ser man allerede etter 60 år. Store byer i det sørlige California bruker utover 1990 årene opp alt vann som de etter avtaler har rett på. Colorado-elven som engang har hatt nok kraft til å grave ut Grand Canyon fører nesten ikke ut noe vann i havet i det hele tatt. Så i løpet av et par tiår, ser man altså konsekvensene av den store reguleringen av Colorado-elven. Det går praktisk talt ikke an å tyne mer ut av elven, som har vært vital i å gjøre ørkenlandskapet/det delvise ørkenlandskapet i denne regionen frodig. [43] [44]
Coloradoelven strekker seg som sagt over til de nordlige delene av Mexico. Det var disse områdene som fikk store tørke problemer som en følge av reguleringene av Coloradoelven. I 1995 ble det faktisk sendt en søknad om lån av 2,8 millioner kubikkmeter vann fra grenseelven Rio Grande. Forespørselen ble avslått fra Amerikanske myndigheter, fordi bønder i Texas fryktet konsekvensene av en slik inngripen.
Et spørsmål man kan stille seg er: Hvor det blir av alt vannet? Svaret på dette kan vi eksemplifisere ved hjelp av storbyen Las Vegas. Her er vannforbruket pr innbygger i verdenstoppen. Vannet brukes for eksempel til svømmebassenger, gigantiske fontener, og golfbaner. Forskerne estimerer at byen vil møte en vannkrise i 2030. Dette fordi man årlig tar ut tre ganger så mye vann som det siger til hvert år. Las Vegas blir altså således et eksempel på en by som virkelig har havnet i vannklemma som en følge av sitt gigantiske overforbruk.
Når man tenker på Mexico og vannforbruk tenker man raskt på Mexico by. Det er faktisk sagt om byen at når den drikker så synker den. Vanntilførselen i Mexico By baserer seg på bruk av grunnvann. Likevel overstiger vannbehovet radikalt hva grunnvannet kan gi. I 1990 måtte man utvide vannsystemet slik at man kunne pumpe opp ressurser som lå 200 kilometer unna og 2000 meter under bakken. Det koster altså som en følge av dette enorme summer å holde byen med vann. Vannselgere blir også en følge av denne utviklingen. De er et vanlig innslag i Mexico By.
Mexico By synker bokstavelig. For når grunnvannspeilet synker, så synker som en følge av dette. Deler av sentrum i byen synker hele en centimeter hver fjortende dag. Denne utviklingen er med på å true flere av byens kulturskatter. Katedralen ved presidentpalasset og basilikaen til jomfruen av Guandalupe er truet. [45][46]
Det som kanskje er enda mer alvorlig er at kloakksystemet til byen også synker som en følge av utnyttelsen av grunnvannet. Enkelte steder har systemet sunket så mye at kloakken må renne i oppoverbakke. Noe som skaper et enormt problem. Kloakk og avfall renner ikke unna. Desto lenger dette problemet blir liggende ubehandlet desto mer alvorlige konsekvenser får det for Mexico By. Over tid vil trolig det gjenværende grunnvannet blande seg med kloakken, og på denne måten danne en gigantisk humanitær katastrofe. For forurenses en del av grunnvannet vil hele grunnvannet som ressurs ødelegges. Det blir umulig å isolere problemet. Løsningen på problemet er ennå ikke sikker. Ingeniører arbeider per dags dato med nye kloakksystemer som forhåpentligvis ikke synker på samme måte som de gamle.[47]
Totalt sett kan man altså si at USA og Mexico, spesielt Mexico City, sliter per i dag med tanke på vannressurser i framtiden som en følge av et overforbruk.
Europa
Verdensdelen Europa utgjør den vestlige delen av det euroasiatiske kontinentet. Europa er verdens nest minste verdensdel, kun Oceania er mindre.
[48]Verdensdelen dekker et område bestående av 8.87 millioner km2, som tilsvarer ca. 1/14 av jordens totale areal. Europa hadde i 2001, 729 millioner innbyggere.
Europa har i dag 45 selvtendige stater, et stort antall stater fordelt på et relativt lite område.
Europa har siden den industrielle revolusjon, som begynte i det 18. århundre vært den ledende verdensdelen med hensyn til økonomi og industri, på 1900-tallet sammen med USA. Europeiske stormakter har hatt interesser over hele verden, noe som viste seg i koloniseringen av blant annet Afrika og deler av Asia. Kolonitiden var i stor grad med på å styrke de europeiske stormaktenes økonomi og dermed også Europas ledende økonomiske stilling i verdenssamfunnet.
[49]Det europeiske klimaet varierer fra et typisk maritimt klima i vest, til et mer kontinentalt klima østover i verdensdelen. Sett under ett er klimaet i Europa relativt mildt. Med unntak av i de nordligste og de østligste områdene er vintrene milde. De europeiske somrene er vanligvis varme, og det er rikelig med nedbør denne årstiden.
Sett under ett er Europa rikt på vannressurser. Elvene Donau, Rhinen, Main, Themsen, Seinen og Spree er eksempler på store og vannrike elver. Generellt er Europas vannforbruk basert på overflatevann. Elver og sjøer sørger for det meste av vannforsyningen, men grunnvannet er også en viktig vannressurs
for flere europeiske land. Som figuren viser er det gjerne de litt mindre landene uten store forekomster av overflatevann som baserer seg på grunnvann.
[50]Den gjennomsnittlige borgeren av Den europeiske union har tilgang på inntil 3 200m3 ferskvann. Sett under ett brukes bare 21% av de tilgjengelige vannressursene i Europa. Ut fra disse tallene kan det se ut som om alle europeiske innbyggere har rik tilgang på vann, men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Årsaken til det er at vannet i Europa ikke er jevnt fordelt. Dette resulterer i vannmangel flere steder i Europa. At ferskvannet ikke er jevnt fordelt mellom landene betyr ikke nødvendigvis at noen land nekter andre land vann, men den ujevne vannfordelingen skyldes i stor grad klimatiske forhold. For eksempel er det mindre tilgang på vann i det sørlige Europa enn det er i Nord-Europa på grunn av at klimaet i Sør-Europa er tørrere og varmere enn det nordlige.
Flere av de store,
vannrike elvene renner gjennom flere ulike land, allikevel har det ikke ført
til store mellomstatlige konflikter. Europas historie har gjennom flere
århundrer vært preget av væpnede mellomstatlige konflikter, dog som oftest
grunnet ideologiske, økonomiske, politiske
og territorielle
motsetninger og interesser, ikke på grunn av vann.
Hovedgrunnen til at vann ikke har skapt store konflikter mellom stater i Europa er sannsynligvis at vannmangel generelt ikke er noe stort problem, [51]dessuten er det svært få land i Europa som er avhengige av tilrenning fra nabostater.
I motsetning til mellomstatlige konflikter grunnet vann, har Europa store forurensningsproblemer i forhold til vannressursene. Som nevnt innledningsvis ble Europa kraftig industrialisert etter den industrielle revolusjon, særlig på 18- og 1900-tallet. Industrialiseringen førte til bygging av store fabrikker og kraftig byvekst langs elvene. Fabrikkene var ofte meget forurensende, og avfallsstoffer fra de og byene drev ut i vassdragene, noe som fikk uheldige konsekvenser for vannet.
[52]”Kanalene, som i dag trekker båtturister fra fjern og nær, var for ca. 200 år siden en viktig årsak til at den industrielle revolusjonen fant sted akkurat i England.” Med dette sitatet forteller forfatteren Terje Tvedt hvilken enormt viktig rolle vannet, spesielt elvene har spilt som transportårer for industrien, ikke bare i England, men også i Europa for øvrig. Den europeiske industrien var, og på mange områder fortsatt er helt avhengig av elver og kanaler som transportårer for produkter og råvarer.
[53]”I 1992 åpnet kansler Helmuth Kohl Europakanalen med pomp og prakt…- Den skal tjene europeisk, økonomisk og politisk integrasjon. Målet er også å redusere forurensning fra landeveistrasporten.” Åpningen av ”Europakanalen” var en hendelse som viste hvor viktige de europeiske elvene er for transport i forhold til industrien. Kanalen er 171 kilometer lang og går fra Maine til Kelheim ved Donau. Åpningen av kanalen viser at det fortsatt satses på elvetransport i Europa, blant annet for å avlaste veiene. Ifølge Terje Tvedts bok ”En reise i vannets historie” (1997) foregikk hele 9% av transporten i EU på innenlandske vannveier i 1997.
I dag er situasjonen i Europa fortsatt slik at mye av industrien ligger langs elvene, og elvene er fortsatt viktige transportårer. For eksempel er transporten på Ruhr-elven og Rhinen avgjørende for industrien i Ruhr-dalen. Det er i stor grad disse elvenes fortjeneste at man kunne etablere et industriområde i Ruhr-dalen, som fortsatt er et av Tysklands viktigste industriområder.
Som nevt tidligere har industri og transport i tilknytning til vannveier ført til forurensning av vannet. I tida etter den industrielle revolusjon i det 18. og det 19. århundre var forurensingen av europeiske vassdrag spesielt ille. Themsen i England var praktisk talt en giftåre, og Rhinen på kontinentet er også i ettertid blitt betegnet som Vest-Europas kloakk. Mye av denne forurensingen skyldtes giftige utslipp fra industrien, noe som har foregått langt ut på 1900-tallet.
De fleste europeiske land har i nyere tid gjort mye for å begrense de industrielle utslippene i vassdragene. Dette har ført til hevet vannkvalitet, særlig i de store elvene i Vest-Europa og i Norden.
Det er naturligvis ikke bare industrien som er skyld i forurensningen av europeiske vassdrag. Utslipp fra bla. byområder har i stor grad forverret vannkvaliteten mange steder. Det handler i hovedsak om utslipp av kloakk og avløpsvann. Blant annet ammoniakk i vassdrag skyldes i stor grad utslipp av urenset kloakk og avløpsvann. Særlig land Vest-Europa har tatt tak i problemene rundt utslipp av kloakk og avløpsvann. I den senere tid har slikt avfall blitt renset og behandlet på en slik måte at vannet i vest-europeiske elver generelt er blitt bedre.
En stor del av Europas vannproblemer skyldes jordbruk. I de sørlige strøkene av Europa, rundt Middelhavet, krever jordbruket kunstig vanning, noe som skyldes klimatiske forhold. I disse områdene brukes derfor store deler av vannressursene nettopp til dette formålet. Gjennom store irrigasjonssystemer forsvinner vannet fra elver, innsjøer og fra bakken, og ut på jordene. At det søreuropeiske jordbruket er så avhengig av kunstig vanning, kan forårsake vannmangel i de områdene det gjelder, særlig i tørkeperioder.
I tillegg til at jordbruket i mange områder krever mye vann, forurenser også jordbruket vannet. Avrenninger fra jordbruket fører til svært uheldige konsekvenser for vannet i elver og sjøer. Det er særlig organiske stoffer som brukes i jordbruket som er skadelige for vannkvaliteten. For eksempel fører store forekomster av fosfor, som blant annet brukes i kunstgjødsel til økt algeproduksjon i vannet. Økt algeoppvekst fører til mindre oksygen. Dette fordi plantene forbruker oksygen når de dør og brytes ned. Plantenes store oksygenbehov går ut over annet liv i vannet. Dessuten kan økt algeoppvekst gjøre vannet mindre egnet som drikkevann.
Som nevnt tidligere er ikke grunnvannet den viktigste vannressursen i Europa, men det er naturligvis veldig viktig for de områdene som baserer vannforsyningen sin på det, for eksempel land som Danmark og Slovenia. [54]”[Grunnvannet] er generelt av god kvalitet, lett tilgjengelig og relativt billig å behandle og føre fram.”
Grunnvannet er i likhet med overflatevannet truet av forurensning. Allikevel er kanskje den største trusselen at grunnvannsnivået i Europa stadig synker. Årsaken til denne utviklinger er overutnyttelse av grunnvannet, at man tar ut mer vann enn det som siger til.
Et annet problem i forbindelse med grunnvann er saltvannsinntrenging. Det vil si at salt havvann siger inn i grunnvannet, og dermed gjør det ubrukelig til en rekke formål, for eksempel til drikkevann. Dette fenomenet er særlig et problem langs kysten av Middelhavet, Østersjøen og Svartehavet.
Det er vanligvis ingen utpreget
vannmangel i Europa, men i tørkeperioder kan blir det for lite vann til blant annet jordbruket i middelhavsområdene. Det er altså ikke kvantiteten, men kvaliteten Europa stort sett har problemer med. Den dårlige vannkvaliteten som deler av Europa sliter med, skyldes i stor grad industri, jordbruk og avfall fra byene.
Mange av de europeiske landene har gjort mye for å bedre vannkvaliteten i elver, innsjøer og kvaliteten på grunnvannet, men mye er ennå ugjort. Det er særlig i de vestlige landene forholdene er blitt bemerkelsesverdig bedre. Problemene i sammenheng med vann er utfordringer som det nye EU nå står ovenfor.
Vannmangel – Et globalt problem?
Verdens vannproblematikk er altså forholdsvis sammensatt. For det eksisterer som sagt ulike årsaker og virkninger av vannmangel i de ulike verdensdelene. En rikelig tilgang på rent ferskvann danner grunnlaget for liv, og er også en forutsetning for at vi holder oss friske. I visse deler av verden kan man ta dette for gitt, mens i andre er det en daglig kamp for tilværelsen. Det er estimert at en tredjedel av verdens befolkning bor i land med vannmangel. 1,1 milliarder mennesker har ikke tilgang til rent vann, mens 2,4 milliarder mennesker ikke har tilfredsstillende sanitære forhold.[55]
Etterspørselen av vann vil ikke minke i fremtiden, grunnet årsaker som befolkningsvekst, vekst i jordbruk og industrien, samt den stadig økende urbaniseringen. Man regner med at verdens behov for ferskvann vil være firedoblet om ca 40 år. Forskere spør seg om verdens vannressurser tåler en slik eksponentiell vekst. Forbrukerne i de industrialiserte landene bruker i gjennomsnitt 400 liter vann daglig. Gjennomsnittsforbrukeren i USA bruker 700 liter. I Senegal ligger derimot forbruket på 29 liter per person. Her kan man nok stille et spørsmålstegn ved industrilandenes enorme forbruk sett i sammenheng med for eksempel Senegals lave forbruk.[56]
Videre kan man se på konsekvensene av vannmangel. Her velger vi å dele konsekvensene av mangel på ferskvann i to grupper: Konjunktursvingninger og varige endringer. Med konjunktursvingninger mener vi kortsiktige resultater, mens med varige endringer mener vi langsiktige resultater.
Konjunktursvingninger
- Naturkatastrofer
- Værfenomener
- Menneskeskapte konflikter
- Forurensning av grunnvann som en følge av at grunnvannspeilet synker
Varige endringer
- Forandring av bosettingsmønster
- Klimatiske endringer
- Endringer i befolkningsvekst
Tørke er et eksempel på en konjunktursvingning som påvirker ferskvannsituasjonen i mange deler av verden. Tørke er blant annet et relativt vanlig problem i Sør-Europa som har regelmessige tørkeperioder, som virker skadelig på jordbruksnæringen. Allikevel fører ikke de europeiske tørkeperiodene i dag til for eksempel sultkatastrofer. I Afrika fører tørke derimot relativt ofte til humanitære katastrofer av store dimensjoner. I de vannfattige områdene rundt Sahara er tørke et alvorlig problem. Blant annet har Sudan opplevd store hungerskriser som har krevet mange menneskeliv, grunnet lengre tørkeperioder.
Særlig på 1990-tallet ble forandringer i klima et problem som ble belyst. Blant annet er El Ninõs rolle diskutert som grunn til klimaforandringer verden over. El Ninõ er et eksempel på et værfenomen som grunnet store nedbørsmengder forårsaker store leirskred og jordskred vest i Sør-Amerika. Her ser vi altså et godt eksempel på ødeleggelser forårsaket av store vannmasser, som en følge av et værfenomen. Innbyggere i disse områdene har også under perioder hvor El Ninõ har herjet, mistet sitt næringsgrunnlag som langs store deler av kysten er fiske.
Løsninger på verdens vannproblemer finnes i et flertall. Problemet er økonomi og samarbeidsvilje mellom stater. Agenda 21 er et eksempel på et langsiktig handlingsprogram hvor målet er et felles arbeid for bærekraftig utvikling. Vedtaket som ble vedtatt på miljø og utviklingskonferansen i Rio i 1992, legger vekt på samfunnets rolle overfor ressursforvaltning både lokalt og internasjonalt. Dette tiltaket påpeker noe som er vesentlig også når det gjelder vannproblemer verden over. Det finnes både lokale og internasjonale tiltak for å forbedre vannsituasjonen, visse tiltak krever en global innsats[57].
Målet må i alle tilfeller være at stater med gunstige forhold tilrettelegger for ny teknologi og utvikling. For eksempel vil Australia med sitt nære beliggende til Antarktis, kunne være et foregangsland i utviklingen av et økonomisk gjennomførbart prosjekt, med tanke på å ta i bruk isen på Antarktis som ferskvannskilde. Til nå har forsøkene med å slepe isfjell vist seg å være ulønnsomme, men med dagens teknologi vil flyttingen av større mengder is ikke være noen umulighet.
Det finnes mange kreative forslag til løsninger på vannproblemet. Forslag som er foreslått er: å frakte vann med store lasteskip, slepe vann i gigantiske poser, legge vannrør i store deler av verden, føre vann gjennom kanaler og altså å slepe isfjell.[58] Disse kreative forslagene er alle gjennomførbare. Problemet er derimot økonomi. Å legge vann i rør eller å frakte vann med lasteskip vil bli svært kostbart. Dette vil fremheve forskjellene mellom verdensdelene. Slik den økonomiske situasjonen i verden er, vil det kun være den rike delen av verden som har råd til et slikt tiltak. Altså fremhever dette en allerede eksisterende Nord-Sør-konflikt. Et slikt prosjekt vil ikke kunne bli gjennomført i u-landene før de får stabilisert sin økonomi. Skulle det legges rør i dagens verdenssamfunn ville situasjonen fort kunne minne om den ressursstrømmen som allerede går fra fattige land til rike land.
De kreative forslagene nevnt over, gjelder transport av enorme mengder vann. Klarer man å få noen slike tiltak lønnsomme, vil verdens vannproblemer sannsynligvis bli løst. Dette krever at verden samarbeider. Dagens situasjon hvor frivillige organisasjoner arbeider ved siden av FN, med å sikre ferskvann i mange u-land er på mange måter tosidig. Den er på et humanitært grunnlag positiv, men slik hjelp kan også tolkes negativt. Det vil da være negativt i den forstand at litt og litt økonomi fordeles til de landene der situasjonen er verst. For ser man langsiktig på situasjonen ville det helt klart vært fornuftig om organisasjonene kollektivt hadde samarbeidet om forskningen sin, gjerne gjennom FN, siden dette er den enste mellomstatelige organisasjonen med globalt mandat. Dette kunne således ha ført til en eller flere alternative løsninger på ferskvannsproblemene i de aktuelle statene og regionene. På denne måten kunne man altså da sikre et samarbeid basert på langsiktige mål.
Frakt av store vannmasser er ingen ny ide når det gjelder mangel på ferskvannsressurser. Som vi har nevnt tidligere i oppgaven, ble dette gjort i USA for å sikre de vestlige delene av landet vanntilførsel. Å frakte vannmasser over store distanser ble løsningen på det store tørkeproblemet i disse områdene. Nå begynner imidlertid langtidseffektene av dette å vise seg. Langtidseffekten av denne transporten av vann virker å være et høyt forbruk. Las Vegas står på mange måter som eksempelet på dette. Denne regionen forbruker mye mer enn det vannet som naturlig strømmer til i grunnen der ferskvannet hentes fra. Så på denne måten kan man si at tilgangen til ferskvann gjennom frakt av vannmasser, har ført til et særdeles høyt forbruk i de aktuelle områdene.
Dette løser altså ikke problemet med vannmangel, snarere overfører det problemet til en annen region som naturlig skulle hatt mer vann. Hvordan Mexico sliter som følge av USAs utnyttelse av Coloradoelven blir på mange måter et eksempel på dette. Så kanskje man burde utnyttet de ressursene man har i dag bedre? Dette er pekt på som en kanskje den beste og effektive måten å løse problemet på. Selv om vannressursene i noen u-land er knappe, kan man også effektivisere utnyttelsen av disse forholdsvis billig og enkelt. I de industrialiserte delene av verden med høyt vannforbruk pr innbygger, for eksempel i USA, burde man kanskje satse mer på sparetiltak som: Sparedusj, vaskemaskiner som bruker mindre vann, reparere vannledninger, holdningskampanje for vannsparing, ta i bruk nye vanningsteknikker og systemer i jordbruket. For det er mye å hente når det gjelder å spare inn vann. For hele 70% av verdens ferskvann går til jordbruksproduksjon og av dette forsvinner ca 60% gjennom lekkasjer og fordamping.[59]
Hvis man ser bort fra ideene om å frakte vann fra vannrike til vannfattige områder, er avsaltning av havvann en mulighet. Fremgangsmåten er å skille saltet fra vannet, og dermed omdanne salt havvann til drikkevann. President Kennedy åpnet i 1960-årene Key West, verdens første by grunnlagt på avsaltning[60]. Til tross for denne satsingen har ikke avsaltning blitt noen stor suksess, dette mye på grunn av økonomi. Det er svært kostbart å utvikle teknologi som gjør avsaltning lettere. Derfor står avsaltning av havvann kun for en minimal del av verdens vannforsyning. I fremtiden, når ny teknologi er blitt tatt i bruk, er det muligheter for at denne formen for vannforsyning kan bli mer aktuell og således være med på å dekke verdens behov for ferskvann.
Et annet poeng som er viktig å få med, er at miljøproblemer ikke kjenner landegrenser. Vannets kretsløp er et sårbart system som konstant trues av miljøforurensning. Denne forurensningen kan komme som en følge av ulike årsaker. Mexico City er et eksempel på en by som i fremtiden må slite sterkt med forurensede vannkilder. I dette tilfellet skyldes problemet at kloakk siger til i grunnvannet, og således forurenser den eneste brukte vannkilden i området. Andre steder i verden kan derimot utslipp fra industri, og jordbruk stå sentralt.
Tilgang til ferskvannsressursene har også blitt lansert som en menneskerettighet. Dette ble lansert av Nelson Mandela i en tale under Johannesburgkonferansen. Mandela foreslo å sette vann, og hygiene langt høyere opp på den sosiale, politiske og økonomiske agenda. Så her ser vi altså begynnelsen på en tid, hvor staters ledere har begynt å søke sammen for å mestre fremtidens problemer i tilknytning til vann.
En ensidig konklusjon på problemstillingen ”Vannmangel – et globalt problem?” finnes ikke. Det man kan tyde ut av rapporter om tilstand og fremtidig utvikling, påpeker den allerede alvorlige situasjonen og den usikre fremtiden store deler av verdens befolkning går i møte når det gjelder ferskvannstilgang. Problemene fra verdensdel til verdensdel har både likhetstrekk og særegenheter. De avhenger av forhold som menneskeskapt teknologi, geografiske hensyn og historiske konflikter. På denne måten kan man altså se at variasjonene blant de ulike problemene er store, og konsekvensene blir derfor også unike for hver verdensdel, for så vidt også for hver enkelt stat og region.
Dette er noe man spesielt har blitt bevisste på i den senere tid. Rio-konferansen i 1992 danner på mange måter grunnlaget for den utviklingen man nå er vitne til. Bevisstgjøringen har ført til et positivt fokus på verdens ferskvannsressurser, noe man blant annet ser gjennom FN-tiltakene som har fulgt siden. Det internasjonale året for ferskvann 2003 setter blant annet fokus på en sikrere og bedre forvaltning av ferskvannsressursene. For dette er nødvendig for å nå det globale primærmålet om bærekraftig utvikling.